Usikker debattslutt i Frankrike

Frankrike opplever sin verste politiske krise siden mai 1968 med de gule vestene. For å komme ut av krisetilstanden og sette sluttstrek på kaoset og volden igangsatte president Macron i januar 2019 en landsdekkende konsultasjon hvor alle franskmenn ble invitert til å uttale seg. Folkemøtene ble avsluttet 15. mars, mens internettplattformen som tar imot innsendte bidrag stenges den 18. Utallige krav må nå omsettes i bærekraftige politiske tiltak. Er det mulig?

Brudd med normal praksis

Initiativet til «Den store debatten» sies å ha vært tatt av president Macron selv. På bakgrunn av krisen som rammet Frankrike siden november 2018 måtte noe drastisk gjøre for å dempe konfliktnivået og gi makthaverne tid til å samle seg. Ideen om en landsdekkende debatt var også en erkjennelse om at håndteringen av de gule vestenes krise krevde et brudd med normal politisk praksis. Den skadeskutte tilliten mellom velgerne og en regjering som en tid var truet av kollaps skulle repareres ved å gi det franske folk ordet. Mange kommentatorer sammenlignet Den store debatten med et lignende tiltak som ble brukt av Ludvig den 16. i begynnelsen av 1789. Franske borgere skulle da gis nye rettigheter mot deres aksept for økt beskatning, dette for å nedbetale statsgjelden. Historien tok en uventet og brå vending da det som skulle ha vært en ren konsultasjon utviklet seg til en full revolusjon som veltet Frankrikes tusenårige monarki med vold. Betydningen av en slik referanse kan ikke ha vært ukjent for en skolert og historieinteressert Macron som før presidentvalget i 2017 skrev en bok med tittel «Revolusjon».

Relativ suksess

Franskmenn flest har lenge vært skeptiske til «Den store debatten.» Man mistenkte et forsøk fra regjeringens side på å kjøpe seg tid. Det ble også rettet kritikk mot at diskusjonen var styrt via fire forhåndsbestemte områder: overgangen til en mer miljøbasert økonomi, beskatning, demokrati og organiseringen av staten og den offentlige sektoren. De gule vestene meldte seg ut fra starten av og varslet mobilisering både under og etter debatten. Mange franskmenn bestemte seg likevel for å delta. Debatten munnet ut i 10.000 møter arrangert i Frankrike og i redaksjonen av 16.000 klagebøker (mot 60.000 i 1789), hvor hvem som helst kunne fortelle om sine livsutfordringer og komme med endringsforslag. 1,4 million bidrag ble også levert inn på en internett-plattform som ble åpnet i denne anledningen, selv om reelle tall tyder på at bare 250.000 personer skrev innlegg. Totalt antar man at rundt 1% av Frankrikes befolkning har deltatt i prosessen. Det kan vurderes som relativt beskjedent i forhold til landets totale befolkning. Men prosessen blir stort sett vurdert som en sun utøvelse av demokratisk praksis i et land som lider av kronisk mangel på konsensus. Den produserte derimot en enorm mengde informasjon som nå skal behandles av algoritmer, så av utnevnte representanter for denne anledningen, før presidenten til slutt sitter med mer eller mindre konkrete tilbakemeldinger. Men tiden er knapp. Macron varslet om at han vil kunngjøre de første tiltakene inspirert av folkets røst i midten av april og utover våren. Mange stiller seg kritisk til gjennomførbarheten av prosessen. Håpet var beskjedent, men skuffelsen kan bli enorm.

Sprikende forventninger

Selv om det vil ta tid før man får oversikt over forslagene, viser allerede flere meningsmålinger interessante tendenser. Blant dem kan to trekkes fram. Den ene er motsetningen mellom det som er makthavernes reelle intensjon med denne prosessen, dvs. å forbedre statskassen ved å kutte ned på statsutgifter og/eller å øke beskatningen – altså den samme intensjonen som i 1789 -, og respondentenes tilbakemeldinger, som stort sett dreier seg om å bevare mest mulig av det som er igjen av den franske velferdsmodellen, samtidig som levestandarden skal heves for folk flest og de mest vanskeligstilte gjennom mindre direkte og indirekte beskatning og økt kjøpekraft. En slik forventningskløft mellom begge parter av forhandlingsbordet fremstår som en gordisk knute som Macron vil streve med å løsne. Igjen kan skuffelsen bli stor for mange. Spørsmålet er imidlertid hvor mange som blir skuffet og hvor jevnt fordelt skuffelsen blir. Den minste antydningen til ny urettferdig fordeling av byrden mellom «rike» og «fattige» vil neppe godtas av utålmodige franskmenn og vil kunne produsere en ny periode med uro med uante implikasjoner. Den andre tendensen som kan trekkes fram er forskjellen mellom tiltak som vektlegges i de øvrige forslagene og det som har stått sentralt blant de gule vestene. Riktignok må man skille mellom opprinnelige krav fra november 2018 fokusert på mer rettferdig og lavere beskatningsnivå og økt kjøpekraft, og senere mer politiserte og mer radikale krav. Eksempelvis vektlegges folkeavstemningen på borgernes initiativ, forkortet med RIC på fransk, i større grad blant de gule vestene, enn blant de som leverte inn bidrag til Den store debatten. Disse ser ut til å foretrekke økt bruk av presidentens mulighet til å kalle til folkeavstemning og en større andel av forholdstallsvalg. Det kan tyde på en reell forskjell mellom de to gruppene når det gjelder synet på direkte demokrati og representativt demokrati.

Komplisert agenda

For Macron er en fredelig utfasing av krisetilstanden avgjørende. Trolig vil han, i likhet med det Ludvig den 16. gjorde i sin tid, forsøke å fylle statskassen mot økte eller nye rettigheter som ikke vil være kostnadskrevende, men som vil ha symbolsk betydning for enkelte grupper. Spørsmålet er om dette vil holde. Nye gatekamper i Paris på Champs-Elysée siste helg viser at volden kan bluse opp når som helst og komme ut av kontroll. Opportunitetsvinduet er uansett smalt for Macron. 26. mai holder Frankrike valg til EU-parlamentet. Innenrikspolitisk er valget det første landsdekkende valg siden Macrons seier ved presidentvalget og parlamentsvalget i 2017. Igjen er Marine Le Pen hans klare utfordrer. Blir «Den store debatten» tross alt en suksess over tid, vil det kunne påvirke Macrons parti LREMs valgresultat positivt. En seier vil reversere resultatet fra forrige europavalg i 2014, da Nasjonal Front for første gang i sin snart femti års historie, vant et nasjonalt valg i Frankrike. Skulle debattprosessen derimot ende opp i generell skuffelse og mer sosial uro og vold før valget, blir Macrons posisjon nasjonalt og i EU ytterligere svekket. Han vil i enda mindre grad enn før kunne fremstå som en aktør bak EUs «gjenfødelse» og som en handlekraftig motmakt mot euroskeptiske og antiliberale krefter i fremgang.

19. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Klassekampen om slutten på “Den store debatten” som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

KRONIKK: 5. mars 2019 publiserte Frankrikes president Macron en kronikk om EUs fremtid i samtlige EU-land og på 24 språk med tittel «For en europeisk gjenfødelse». Ifølge ham er det på tide at europeerne igjen begynner å tro på EU-prosjektet og kjemper mot negative krefter som vil undergrave Unionen. Kan dette budskapet snu en negativ trend foran Europavalget i slutten av mai?

For kort tid siden kritiserte den franske regjeringen Italias viseminister Di Maios innblanding i fransk politikk da sistnevnte uten forvarsel til franske myndigheter krysset grensen for å møte selverklærte representanter for de gule vestene.

På en måte gjorde Macron det samme ved å bruke den utenlandske pressen og henvende seg direkte til de han kalte «europeiske borgere». Det er første gang at en europeisk statsleder bruker en slik metode. I likhet med hans tidligere forslag om å stemme inn en andel av medlemmene i EU-parlamentet på transnasjonale lister ved årets EU-valg, stod han fram som president som vil gi EU-parlamentsvalget en klarere europeisk profil.

Ved å ta et slikt initiativ viste han at Europapolitikken ikke lenger bare sees som et nasjonalt anliggende, men også noe transnasjonalt. I en tid hvor pressefriheten svekkes i flere land og hvor skepsisen ovenfor etablerte medier sprer seg blant tilhengere av alternative fakta er valget av en kronikk i store aviser heller ikke uten symbolsk betydning.

Initiativet fikk så langt blandet respons i andre EU-land. Tradisjonelle sentrumsliberale pro-EU krefter i Benelux-landene reagerte positivt. Ungarns statsminister Orbán avfeide med en gang en Macron som ønsker alle ikke-europeiske innvandrere og flyktninger velkommen.

At Merkel så langt ikke har ikke uttalt seg personlig, samtidig som CDUs nye leder Annegret Kramp-Karrenbauer 9. mars kom med et motsvar til Macrons forslag som ikke kom den franske presidenten i møte (Europa richtig machen), er mer urovekkende og viser hvor skadeskutt det tysk-franske paret er om dagen.

Macrons kronikk sammenlignes gjerne med den to timer lange talen om EUs fremtid, som han holdt ved Sorbonne-universitetet i Paris i september 2017. Konteksten er riktignok svært forskjellig. For to år siden var Macron en nykommer i fransk politikk som hadde vunnet en brakseier mot etablerte partier ved presidentvalget.

Han var ikke minst ansett som en potensiell ny leder for liberaldemokratiske krefter i EU og Vesten – og som en redningsplanke for proeuropeerne i en tid preget av populistenes fremgang, Brexit-skandalen og Merkels synkende popularitet. Talen fra Sorbonne var en brennende appell for en tettere integrasjon mellom EU-landene og for mer fransk-tysk lederskap i EU.

To år senere er Macron betydelig svekket på hjemmebane med en oppslutning på rundt 30 prosent. Han er desperat opptatt med å slukke brannen som startet med de gule vestenes opprør høsten 2018. Entusiasmen som preget andre EU-land ovenfor Macron er også svekket.

Det farger i stor grad tonen og innholdet i hans kronikk. Der fremstår han ikke lenger som en fryktløs fransk president som skal vise alle andre europeere den lysende stien, men heller som en eldre statsleder som sliter med populismens fremgang på egen baneandel og som varsler om at EU kan utsettes for en fatal splittelse.

Kronikken fokuserer for øvrig ikke i samme grad som i 2017 på det tysk-franske paret og eurosonens potensiale. Det forsterker inntrykket av at Macron står ganske alene som representant for pro-EU krefter.

I kronikken byttet Macron den store visjonen om et integrert EU ut mot en langt mer pragmatisk utgave. Han beskriver fortsatt en kamp mellom to motsatte syn på EU: tilhengerne av et åpent EU som er tuftet på liberaldemokratiske prinsipper og tilhengerne av et lukket EU som ikke nøler med å angripe sentrale deler av det liberale demokratiet. Selv om han varsler om at «man ikke kan la nasjonalister som ikke tilbyr løsninger, utnytte folks sinne», virker det som han tar innover seg sentrale dimensjoner i populistenes diskurs til velgerne. Hans plan for EU minner mye om president Sarkozys fremstilling av EU da Frankrike hadde EU-formannskapet i 2008.

Dette EU må stå på to ben.

For det første må Unionen sørge for å bli mer demokratisk og i større grad ivareta borgernes rettigheter. Det viser forslaget om et europeisk byrå for beskyttelsen av demokratiske prinsipper i medlemslandene mot nettangrep og manipulasjon i valgprosesser og forslaget om forbud mot utenlandsk finansiering av europeiske politiske partier. Slike tiltak rettes mot russisk påvirkning av nasjonale valg eller private aktører som Steve Bannons nye høyrepopulistisk nettverk.

For det andre må europeerne beskyttes bedre mot ulike trusler. Det dekker økonomi, med bl.a. innføringen av en garantert europeisk minstelønn tilpasset nasjonale forhold og innføringen av likelønn på samme arbeidsplass.

Det handler også om miljøpolitikk, med en europeisk bank for klimaet som vil finansiere miljøvennlige prosjekter eller grensekontroll, med en innstramning av Schengens ytre grenser, en felles asylpolitikk for migranter og et felles kontor for asylsøknader, samt en felles grensestyrke.

Sikkerheten forutsetter også mer satsing på sikkerhets- og forsvarspolitikk via en ny europeisk forsvars- og sikkerhetstraktat og et europeisk sikkerhetsråd. Forslagene legger opp til en viss maktforflytting til fordel for mellomstatligheten gjennom byråer som vil kunne gi stater mer innflytelse.

Macron er ikke blitt «populist,» men han tar i bruk en kjent aikido-teknikk: bruk motstanderens styrke mot ham. Her brukes populistenes retorikk tuftet på frykt og behov for anerkjennelse mot dem selv, samtidig som han «europeiserer» deres budskap. Suverenisme og nasjonalisme smeltes sammen i en form for europeisk suverenisme blandet med en dose proteksjonisme.

Tilhengere av hans forslag vil si at Macron har fått en realitetsorientering med de gule vestene og fremmer en diskurs som kan fange en del EU-skeptikere som i utgangspunktet ikke vil ha mindre EU, men «et annerledes EU» som ivaretar dem.

De vil med andre ord tilbake til EU før Maastricht, dvs. før overgangen til liberalismen. Skeptikere hevder derimot at forslagene er for vage og at Macron driver et dobbelt spill hvor han forfekter proteksjonisme for EU, men hans politikk hjemme er liberal. Andre roper varsko mot at Macron løper ærend for populister. Jean-Marie Le Pen, tidligere leder for Nasjonal Front, pleide å si at velgerne alltid foretrekker originalen fremfor kopien. I så fall kan aikido-trikset vende seg mot Macron.

Kan Macron overbevise? Han får drahjelp av britene. En håpløs Brexit-debatt i Storbritannia oppfordrer ikke andre europeere til å drømme om Exit-varianter. En ting er å gå løs på EU, en annen er å forlate Unionen.

Brexit er et paradoks. Det er det verste Unionen kunne oppleve. Man mister over 60 millioner innbyggere, en av verdens største økonomi og et land med fast sete i FN og vetorett.

På en annen side er Brexit kanskje for det bedre hvis man får bevist hvor sammensveiset EU-landenes økonomi er. Europeerne er kanskje ikke så opptatt av grunnleggende rettigheter som undergraves i østeuropeiske stater, men de skjønner veldig godt at prisen kan bli høy hvis euroskeptiske politiske krefter kommer til makten og går inn for å hoppe av Unionen.

Macron har en fransk og europeisk agenda. Tradisjonelt har franske presidenter reparert et skadet forhold til franske velgere ved å ta et skritt tilbake fra innenrikspolitikken og fokusere på utenrikspolitikken.

President Mitterrand gjorde det med hell. Han ble gjenvalgt i 1988 til tross for elendig oppslutning årene før. Jacques Chirac var også en upopulær president i 2003 da han stod på barrikadene og nektet å støtte USAs invasjonsplaner i Irak. Det hjalp ham fram til fiaskoresultatet ved folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005.

Macrons kronikk er et ledd i forsøket på å heve presidenten over den partipolitiske debatten. Han vil styrke sin lederrolle i en situasjon fortsatt preget av kritikk mot ham, demonstrasjoner hver helg og stor usikkerhet rundt det som vil skje når «Den store debatten» som har vart siden januar og som avsluttes med utallige forslag fra franskmenn flest, skal omsettes i konkrete tiltak som bør sette sluttstrek på det politiske kaoset.

Parallelt finner valget til EU-parlamentet sted 26. mai i Frankrike. På nasjonalt plan har valget stor betydning. Det er det første nasjonale valg etter presidentvalget og parlamentsvalget i 2017 og Marine Le Pen er fremdeles Macrons største utfordrer i år. Macrons parti, LREM og Le Pens Nasjonal Samling ligger langt foran i meningsmålinger.

En seier for Macron ville sende signalet om at krisetilstanden er på bedringens vei og vil kunne reversere resultatet fra forrige Europavalg i 2014, da Nasjonal Front kom på første plass.

På europeisk plan forventer man at populistiske og euroskeptiske partier ikke vil få flertall i parlamentet, selv om de kan få økt oppslutning. En slik tyngde vil kunne gjøre det lettere å blokkere forslag om mer integrasjon og påvirke EUs agenda mot renasjonalisering.

I tillegg forventes det at de to største partiene, sosialdemokratene fra S&P og konservative fra EPP, ikke lenger vil ha flertall alene og vil trenge støtte fra andre

Det åpner et rom for europeiske grønne og for liberaldemokratene fra ALDE, som LREM trolig vil slutte seg til. ALDE og LREM kan få en rolle som tunga på vektskålen i det nye parlamentet.

Macron fører altså en dobbel kamp nasjonalt og europeisk. Skal han vinne begge, trenger han flere allierte.

11. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om president Emmanuel Macrons siste utspill om EUs framtid i samtlige EU-land.