Month: October 2020

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.

---

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

​

 

KRONIKK: Mange mener det er på tide at Frankrike tar et berettiget oppgjør med sin historie som kolonimakt. Vil Emmanuel Macron huskes for å ha fått det til?

På den 18. mars 1962 blir Evian-avtalen signert av Den algeriske GPRA, en provisorisk regjering dannet av den nasjonale frigjøringsfronten FLN, og den franske regjering. Denne setter sluttpunktum for 132 år med fransk kolonistyre i Algerie.

Ved frigjøringskrigens utbrudd i 1954 utgjør europeerne omtrent 10 prosent av totalbefolkningen i landet. De er ikke nødvendigvis rike, men har som regel bedre levekår enn araberne, som er gjort til annenrangs borgere gjennom loven om de innfødte fra 1881 (Code de l’indigénat).

Krigen varer helt til 1962 og setter dype spor på begge sider av Middelhavet. Ett av disse sporene er den evige tilbakevendende spørsmål om hvordan krigen skal huskes. Dette har et navn på fransk: minnekrigen.

«Ikke rør minnene mine!»

Hva menes med «minnekrigen»? Avhengig av hvor man har stått i konflikten sorterer man vekk det man ikke vil skal huskes, i et forsøk på å ta politisk eierskap over den historiske arven.

På algerisk side har FLN framstilt seg selv som landets frigjører, mens de tidde om hvordan de gjennom brutale forfølgelser og henrettelser knuste landsmenn som var uenige i deres politiske syn og metodene de valgte for å fremme dem.

På fransk side har man gjerne lagt vekt på Frankrikes tapte storhet og koloniseringens gode intensjoner eller gjerninger. Bruk av tortur under politiavhør eller hos den franske hæren, var derimot lenge et tabubelagt emne. Andre hendelser ble dysset ned, som massakren av fredelige algeriske demonstranter i Paris 17. oktober 1961, eller massakren av nesten 700 europeere i Oran 5. juli 1962.

Et annet tabu er de reelle vennskapsbåndene som ofte oppstod mellom arabere og europeere, til tross for brutale hendelser og et sett med svært diskriminerende lover.

Minnekrigen har vært et gnagsår i den offentlige debatten i Frankrike siden 1962. Et eksempel blant mange er loven som ble vedtatt i 2005 til fordel for franskmennene som måtte forlate de franske koloniene da disse ble uavhengige. Lovforslaget utløste kraftig motstand fra ulike hold, på grunn av et par paragrafer som ble tolket som et forsøk fra statens side på å lage en offisiell versjon av det som skulle huskes. De aktuelle paragrafene ble fjernet før loven ble vedtatt.

Emmanuel Macron ønsker et oppgjør med kolonitiden

I 2017 dro den daværende presidentkandidaten Emmanuel Macron til Algerie. Der gjestet han en algerisk tv-kanal for å snakke om sine visjoner for samarbeidet mellom Algerie og Frankrike. Da han ble spurt om å uttale seg om Frankrikes fortid som kolonimakt, sa han at «kolonisering var en forbrytelse mot menneskeheten».

Der flere så et bevis på mot, så andre et taktisk grep for å sanke stemmer fra venstresiden. Krigsveteraner med flere tok til motmæle ved å understreke at deres «forbrytelse mot menneskeheten» bestod i å gi landet infrastruktur og hjelpe personer i nød. Macron har siden tatt flere skritt i retning av Frankrikes oppgjør med sin fortid. I 2018 erkjente han for eksempel den franske statens ansvar i bortføring og tortur av Maurice Audin, en ung kommunist som var for Algeries uavhengighet.

– Emmanuel Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere, skriver Hélène Celdran. (Foto: Ramzi Boudina / Reuters / NTB)

Reagerer på ny minnekommisjon

I sommer utnevnte Macron historikeren Benjamin Stora til å lede en minnekommisjon som skal se på hvordan Frankrike og Algerie kan legge kolonitiden bak seg og forsones. På algerisk side har Abdelmadjid Chikhi, leder for Nasjonalarkiv i Algerie, fått en tilsvarende oppgave.

Begge utnevnelsene utløste skeptiske reaksjoner. Flere mener at franske Stora, til tross for sin ubestridde kompetanse innen kolonispørsmål generelt og Algeries historie spesielt, er politisk for partisk, dette på grunn av hans tidligere tilknytning til trotskisme og kommunisme. Når det gjelder algeriske Chiki, mener flere at han sitter for nært FLNs maktapparat for å kunne sikre et objektivt og upartisk arbeid.

Disse reaksjonene er symptomatiske på nettopp det de er ment å løse: «minnekrigen».

Et nytt blikk på forholdet mellom Algerie og Frankrike

Har Macron større sjanser til å lykkes enn sine forgjengere? Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere. François Mitterrand var innenriksminister da krigen brøt ut i 1954, og Jacques Chirac var sekondløytnant i Algerie under krigen og senere personalsjef i Landbruksdirektoratet i landet. Derfor er det grunn til å håpe at Macrons arbeid for å få minnekrigen til å slutte, vil lykkes.

Det avdekkes også stadig saker det lenge har vært for vane å tie i hjel. Man kunne nylig lese i Le Monde (25. 09. 20) at den franske staten bestilte drap på egne borgere under Algerie-krigen. Historikeren Jean-Jacques Jordi publiserte i 2011 en omfattende studie om forsvinningssakene under krigen. Disse stod FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og ALN (Den nasjonale frigjøringshær) bak, uten at den franske staten grep inn. Minnekommisjonen utnevnes derfor på riktig tidspunkt.

Hva skal til for at Macrons minnepolitikk skal lykkes?

En betingelse for at en minnekommisjon skal lykkes, er at alle hemmelighetene kommer til overflaten. Det vil si, blant andre ting, at de skal sikres fri og ubegrenset tilgang til arkivene fra Algerie-krigen. Til tross for loven som sikrer fri adgang til arkivene, setter byråkratiske og juridiske irrganger alvorlige begrensninger for en slik frihet. Hemmelighetsstemplede dokumenter eldre enn 1970 som gjelder Frankrikes nære fortid, er det umulig å få tilgang til.

Macrons sjanser til å lykkes med sin minnepolitikk avhenger også av det som skjer i Algerie i nærmeste framtid. FLN, som har sittet ved makten siden 1962, viser ingen vilje til politisk endring, dette til tross for Hirak, protestbevegelsen som startet i februar 2019. Hirak ønsker å kvitte seg med alt det styrende partiet står for. Får FLN bukt med Hirak, er det lite håp om at partiet vil være villig til å se på sin egen historie med et nytt blikk.

Til slutt bør det reises spørsmål om hvorvidt et slikt historisk arbeid er nok. Historien framstilles nemlig også i skjønnlitteratur og andre uttrykksformer. Der er det større rom for å bearbeide opplevelser og minnene fra kolonitiden, krigen og den postkoloniale tiden enn det er i historiske tekster. Det er viktig, på begge sider av Middelhavet, at vitnene og deres etterkommere stadig oppfordres til gjensidig forståelse. «Hvordan legge historien bak seg uten at den er skrevet?», kunne man nylig høre i en dokumentar vist på den franske kanalen France 2. Svaret mitt er at det skal skrives mange historier før vi i det hele tatt klarer å legge Historien bak oss.

Hélène Celdran er medlem av AreaS og publiserte denne kronikken i Forskning.no  21. oktober 2020.

Hør også:

PODCAST: Hva betyr Algerie-krigen i dag?