Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

Kronikk skrevet av Franck Orban i Dagbladet 21. april 2017. Kronikken finner du her.

Tre scenarier etter det franske valget søndag

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS

Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.

Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.

Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret – og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme – slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?

Brexit: Hvor ble det av venstresida?

Av Daniel Lees Fryer

Utgitt på Radikal Portal, 5. april 2017

Brexit: Hvor ble det av venstresida?

#notmyreferendum
EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen.

Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne såkalte ”disaffected tories”. Folkeavstemningen skulle bli bindende, akkurat som i 1975, og Cameron virket nokså sikker på utfallet. Da han ba om folkeavstemning i 2013 så han nok ikke for seg det politiske landskapet anno 2016 og den voksende EU-motstanden lengre ut til høyre.

Inn eller ut, ”remain” eller ”leave” — det meste ble redusert til en fryktens politikk. På den ene sida: Finanskapitalen, det frie markedet og frykten for økonomien. På den andre sida: Velferdsnasjonalismen og frykten for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Left Leave, Labour Leave, Labour In for Britain, Another Europe Is Possible osv. klarte ikke å skille seg ut fra høyresidas dominerende ”leave”- og ”remain”-blokker (Vote Leave, Leave EU og Stronger In) og framstod som lite troverdige eller lite synlige alternativer.

Brexit
Det ble som kjent Brexit. 52 % av de som stemte, stemte “leave”. Stemmene ble delt langs ulike geografiske, aldersmessige og sosioøkonomiske linjer. De ble også delt politisk. De fleste på ”venstresida”, det vil si de som stemte for Labour, Scottish National Party, Greens, Plaid Cymru og Liberal Democrats ved forrige valg, stemte ”remain”. Men cirka en tredjedel av disse stemte ”leave”. Brexit var med andre ord ikke en enkel venstre-høyre sak.

Venstresida og EU
Venstresidas EU-motstand er godt kjent. Den baserer seg blant annet på EUs mangel på demokrati og solidaritet og på det indre markedets garantier for fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft. Denne motstanden tar ofte to former: De som mener dagens EU kan og må forandres innenfra, og de som mener dagens EU ikke kan forandres til det bedre og helst må avskaffes. Altså, to ulike strategier for å oppnå mer eller mindre samme mål: Å bygge nye, mer demokratiske og solidariske internasjonale nettverk og institusjoner. (Skjønt at man ikke ser for seg en form for isolerende venstrenasjonalisme.)

EUs håndtering av flyktningkrisen og troikaens behandling av Hellas viste hvor lite solidarisk EU kunne være. Another Europe Is Possiblebrukte Hellas som eksempel på hvorfor man måtte forandre EU. Denne forandringen måtte skje innenfra, mente de, for å beskytte menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og natur- og miljøvernslover mot stadig sterkere nyliberalistiske krefter. De samme argumentene, altså behandlingen av Hellas og flykningkrisen, brukte Left Leave og Trade Unionists Against the EU. Men her ble det understreket at menneskerettighetene, arbeidsrettighetene og natur- og miljøvernlovene hadde blitt kjempet fram av fagbevegelsen og miljøbevegelsen, og hadde lite med EU som organisasjon å gjøre.

Statistikken ovenfor tyder på at de fleste på venstresida (i hvert fall blant de som stemte i folkeavstemningen) landet på ”remain”. Kanskje var det på grunn av argumentene til Another Europe Is Possible og lignende grupper? Kanskje var det på grunn av de motbydelige ”leave”-kampanjene, hvor valget stod om ”the lesser of two evils” eller ”anything but UKIP” og det som verre var? Uansett ble hverken venstre-”remain” eller venstre-”leave” spesielt synlig i debatten. Begge havna bak valgkommisjonens offisielle kampanjer: Stronger In og Vote Leave.

Hva nå, venstresida?
Brexit er nå i gang, og da kan man stille seg spørsmålet: Hva gjør venstresida nå?

Det ser ikke særlig lyst ut. Mange forventet et splittet og svekket Conservative Party etter nederlaget til Cameron, men det er Labour som har slitt mest på meningsmålene det siste året. Det står heller ikke særlig bra til med fagbevegelsen i Storbritannia. Under en fjerdedel av alle arbeidstakerne er organiserte, og den såkalte “gig economy” og sosial dumping har vokst enormt de siste åra. I tillegg til dette er det blitt registrert flere tilfeller av hatkriminalitet sida juni 2016. Den økende fremmedfiendtligheten i Storbritannia (og Europa ellers) syns stadig å ligne det man så på 1920- og 1930-tallet.

Men: Det er flere grasrotbevegelser som har vokst fram de siste åra. Black Lives Matter UK, UK Uncut, Sisters Uncut, Reclaim the Power og liknende grupper har vært aktive og synlige i kampen mot diskriminering, innstramninger og miljøskadelige industrier, og i kampen mot Brexit og hvordan utmeldings- og forhandlingsprosessen er blitt håndtert av regjeringa. Det blir interessant å se om slike bevegelser kan føre til langvarige, positive endringer i samfunnet, og om de kan inspirere til økt aktivitet fra og støtte til mer radikale deler av fagbevegelsen og de politiske partiene som står venstresida nærmest.

Store deler av det britiske samfunnet føler seg oversett, underrepresentert og fremmedgjort av en politisk elite som bare har innført brutale og drepende innstramningspakker sida finanskrisen i 2007-2008. Den brede venstresida må sørge for at folk flest ikke blir straffet enda en gang som resultat av brexit-forhandlingene. Den må vise at et annet Europa faktisk er mulig og at det kan skje gjennom et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og god gammel internasjonalisme.