Brexit: Hvor ble det av venstresida?

Av Daniel Lees Fryer

Utgitt på Radikal Portal, 5. april 2017

Brexit: Hvor ble det av venstresida?

#notmyreferendum
EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen.

Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne såkalte ”disaffected tories”. Folkeavstemningen skulle bli bindende, akkurat som i 1975, og Cameron virket nokså sikker på utfallet. Da han ba om folkeavstemning i 2013 så han nok ikke for seg det politiske landskapet anno 2016 og den voksende EU-motstanden lengre ut til høyre.

Inn eller ut, ”remain” eller ”leave” — det meste ble redusert til en fryktens politikk. På den ene sida: Finanskapitalen, det frie markedet og frykten for økonomien. På den andre sida: Velferdsnasjonalismen og frykten for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Left Leave, Labour Leave, Labour In for Britain, Another Europe Is Possible osv. klarte ikke å skille seg ut fra høyresidas dominerende ”leave”- og ”remain”-blokker (Vote Leave, Leave EU og Stronger In) og framstod som lite troverdige eller lite synlige alternativer.

Brexit
Det ble som kjent Brexit. 52 % av de som stemte, stemte “leave”. Stemmene ble delt langs ulike geografiske, aldersmessige og sosioøkonomiske linjer. De ble også delt politisk. De fleste på ”venstresida”, det vil si de som stemte for Labour, Scottish National Party, Greens, Plaid Cymru og Liberal Democrats ved forrige valg, stemte ”remain”. Men cirka en tredjedel av disse stemte ”leave”. Brexit var med andre ord ikke en enkel venstre-høyre sak.

Venstresida og EU
Venstresidas EU-motstand er godt kjent. Den baserer seg blant annet på EUs mangel på demokrati og solidaritet og på det indre markedets garantier for fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft. Denne motstanden tar ofte to former: De som mener dagens EU kan og må forandres innenfra, og de som mener dagens EU ikke kan forandres til det bedre og helst må avskaffes. Altså, to ulike strategier for å oppnå mer eller mindre samme mål: Å bygge nye, mer demokratiske og solidariske internasjonale nettverk og institusjoner. (Skjønt at man ikke ser for seg en form for isolerende venstrenasjonalisme.)

EUs håndtering av flyktningkrisen og troikaens behandling av Hellas viste hvor lite solidarisk EU kunne være. Another Europe Is Possiblebrukte Hellas som eksempel på hvorfor man måtte forandre EU. Denne forandringen måtte skje innenfra, mente de, for å beskytte menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og natur- og miljøvernslover mot stadig sterkere nyliberalistiske krefter. De samme argumentene, altså behandlingen av Hellas og flykningkrisen, brukte Left Leave og Trade Unionists Against the EU. Men her ble det understreket at menneskerettighetene, arbeidsrettighetene og natur- og miljøvernlovene hadde blitt kjempet fram av fagbevegelsen og miljøbevegelsen, og hadde lite med EU som organisasjon å gjøre.

Statistikken ovenfor tyder på at de fleste på venstresida (i hvert fall blant de som stemte i folkeavstemningen) landet på ”remain”. Kanskje var det på grunn av argumentene til Another Europe Is Possible og lignende grupper? Kanskje var det på grunn av de motbydelige ”leave”-kampanjene, hvor valget stod om ”the lesser of two evils” eller ”anything but UKIP” og det som verre var? Uansett ble hverken venstre-”remain” eller venstre-”leave” spesielt synlig i debatten. Begge havna bak valgkommisjonens offisielle kampanjer: Stronger In og Vote Leave.

Hva nå, venstresida?
Brexit er nå i gang, og da kan man stille seg spørsmålet: Hva gjør venstresida nå?

Det ser ikke særlig lyst ut. Mange forventet et splittet og svekket Conservative Party etter nederlaget til Cameron, men det er Labour som har slitt mest på meningsmålene det siste året. Det står heller ikke særlig bra til med fagbevegelsen i Storbritannia. Under en fjerdedel av alle arbeidstakerne er organiserte, og den såkalte “gig economy” og sosial dumping har vokst enormt de siste åra. I tillegg til dette er det blitt registrert flere tilfeller av hatkriminalitet sida juni 2016. Den økende fremmedfiendtligheten i Storbritannia (og Europa ellers) syns stadig å ligne det man så på 1920- og 1930-tallet.

Men: Det er flere grasrotbevegelser som har vokst fram de siste åra. Black Lives Matter UK, UK Uncut, Sisters Uncut, Reclaim the Power og liknende grupper har vært aktive og synlige i kampen mot diskriminering, innstramninger og miljøskadelige industrier, og i kampen mot Brexit og hvordan utmeldings- og forhandlingsprosessen er blitt håndtert av regjeringa. Det blir interessant å se om slike bevegelser kan føre til langvarige, positive endringer i samfunnet, og om de kan inspirere til økt aktivitet fra og støtte til mer radikale deler av fagbevegelsen og de politiske partiene som står venstresida nærmest.

Store deler av det britiske samfunnet føler seg oversett, underrepresentert og fremmedgjort av en politisk elite som bare har innført brutale og drepende innstramningspakker sida finanskrisen i 2007-2008. Den brede venstresida må sørge for at folk flest ikke blir straffet enda en gang som resultat av brexit-forhandlingene. Den må vise at et annet Europa faktisk er mulig og at det kan skje gjennom et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og god gammel internasjonalisme.