Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.
Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg. Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.
Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.
Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.
2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden – svekkes varig eller imploderer.
For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.
De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system – EMS).
To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.
Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.
Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.
Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.
Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.
Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.
Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser. Macrons tilhengere – og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt. Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».
Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.
Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer – selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.
Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.
Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet – franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.
Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.
Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.
Et mer åpent utfall enn ventet?
Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å vippe Macron av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.
Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.
Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.
AreaS holdt sitt årlige arbeidsseminar 26. – 27. mai 2017 på Refnes Gods på Jeløya i Moss.
