What is a Midterm Election?

Elections for federal offices are held in the United States every two years. Since the President of the United States is elected for a four year period, one of these elections will occur in the middle of the President’s four year term of office. It is these elections that are known as “midterm elections.”During a midterm election all the 435 members of the House of Representatives are up for reelection and one third – or a minimum of 30 – of the 100 members of the Senate. The reason only one third of the Senate is up for reelection is that Senators serve six year terms of office and the writers of the Constitution wanted to assure that they were not all shifted out at one time.

In addition to these federal offices, state and local elections are held throughout the United States at the same time as midterm elections. These include some state Governors, parts of all state legislatures, local mayors, city councils and many other officials in the estimated 89,000 units of government that make up the American political system. Americans have a blizzard of elections to keep track of every two years.

Characteristics of Midterm Elections

Perhaps the clearest characteristic of midterms is the fact that far fewer people vote in them than during years with a Presidential election. Presidential elections excite and engage people much more than midterm Congressional elections do. Many Americans do not bother to follow the local election campaigns or to vote in midterms.

Another characteristic of midterms is that the political party of the sitting President traditionally loses some Congressional seats in these elections. This reflects the wear and tear of actually governing – that is, of actually making decisions or taking actions which some people are bound to disagree with. This almost always favors the political opposition. This was certainly the case in the last midterm elections of 2014 in the middle of President Barack Obama’s second term of office. In that election the Republican Party increased its majority in the House of Representatives and for the first time in eight years won a majority in the Senate.

In 2018 the tables are turned. Now it is the Republicans who have held power and must answer to the electorate for their actions, particularly because they have controlled both branches of government – Congress and the Presidency – since the election of Donald Trump in 2016. They will be held responsible for what they did and did not do. This makes them vulnerable. In addition, in 2016 Republicans actually lost seats in both the House (–6) and the Senate (–4), despite Trump’svictory. Normally the party winning a presidential election picks up seats in Congress with its candidates said to be riding into office on the “coattails” of the new President. Trump had short“coattails.” Taken together, these factors suggest that the Republicans may be weak in 2018. Certainly, the Democrats hope so.

What is at stake in 2018?

In the eyes of many Americans there is a great deal at stake in the midterm elections of 2018. The divisive Presidency of Donald Trump has galvanized the electorate into bitterly opposed camps the likes of which have rarely been seen in American politics. This has recently been seen in the battle that raged around the Senate confirmation of Trump’s appointee to the Supreme Court, Brett Kavanaugh.

If the Democrats win a majority in either the House or the Senate, they could block many of Trump’s polices, programs and legislation. They would be able to do this because the President can only suggest legislation. Both chambers of Congress must pass it for it to become law. If Democrats win both the House and the Senate they could in addition block Trump’s appointments to the Federal courts, including the Supreme Court. Either result could weaken the chances of the President Trump being re-elected in 2020.

On the other hand, if the Republicans keep control of Congress, it would be a confirmation of their conservative policies and they would be free to continue to pass conservative legislation and confirmTrump’s Federal court appointments. This would most likely strengthen Trump’s re-election campaign in 2020. If they lose the House but win the Senate, however, the stage would be set for some knock-down drag-out conflicts between the Democratic House on the one side and the Republican Senate and White House on the other. What the results of such conflicts would be is difficult to predict. Only one thing would be certain, both sides would blame each other for the trouble.

What is the situation today?

As this article is being written most political commentators and polls favor the Democrats to win the House and the Republicans to win the Senate. Why this split? Well, all the 435 members of the House are up for election. According to polls, at the moment the Democrats hold a 9% point advantage over the Republicans among voters nationwide, so this should translate into more seats in the House, probably enough to win a majority of 218 – up from 194 today. In the Senate, however, only one third of the 100 members are up for reelection – 33 seats this year (three extra because of death or retirement). Of these 33, only 8 are held by Republicans.

The remaining 25 seats are held by Democrats or Independents who support Democrats. That leaves few opportunities for the Democrats to “flip” a seat from Republican to Democratic and many for the Republicans to “flip” a seat the other way. This will make it difficult for the Democrats, but not impossible. The majority that the Republicans have in the Senate is razor thin – 51 to 49 – so if the Democrats can just win a total of two seats, they could also win the Senate. It will all come down to Senate elections in a handful of states where there is a chance for a “flip” either way.

Voter Turnout

The most important single factor that will determine these elections will be voter turnout. As mentioned above, voter turnout has traditionally been low in midterm elections. This has favored the Republicans who are generally wealthier and more active politically, and therefore vote in larger numbers than Democrats.

This year may be the exception, however. The electorate is fired up. 65% of registered voters are reporting high interest in the midterm election, the highest in 12 years. Of these, it is the population groups that favor the Democrats that seem the most motivated – Latino voters, women voters, college educated voters, black voters, young voters (ages 18–34). This is the coalition that brought Barack Obama to power. If the Democratic Party can get these groups out to the vote, it will stand a good chance of gaining control of the House, and perhaps the Senate as well.

On the other hand, the Republicans have been improving their overall position during the past few weeks. Two factors appear to have bolstered their chances. First, the uproar around the confirmation of Brett Kavanaugh to the Supreme Court seems to have motivated Republican voters who were sitting on the fence, unhappy with the Trump White House, but now angry at the Democrats. Second, the economy has been doing well with strong growth and the lowest unemployment in many years. Americans “vote their pocketbook,” so this has helped improve President Trump’s approval rating. Some polls put it at 47% as this is written. These factors give the Republicans some wind in their sails. But will it be enough to keep their majority in the House and the Senate? For the moment, at least, most voters continue to favor of the Democrats.

What to look for on November 6

With regard to the House of Representatives, the most important thing to keep track of is voter turnout. If it is high, that will probably favor the Democrats. If they can get their coalition of groups to the voting booth in numbers, then they will have a good chance of gaining a majority. If the voter turnout is low, it will probably favor the Republicans, who vote more regularly than the Democrats. You can follow this while the election is progressing across the nation on November 6 by keeping track of the “exit polls” reported by the media, These are based on interviewing voters as they leave (exit) the voting stations and provide a rough estimate of who has turned out to vote and in what numbers before the actual results come in.

With regard to the Senate, as mentioned above, there are just a handful of states that will probably determine which party ends up with a majority when the dust settles. Six of the states that “are in play” and may “flip” to the other side are Arizona, Montana, Nevada, Indiana, Missouri and Florida. Keep your eye on these on election night. The remaining 27 Senate seats will probably stay within the party they now represent.

However, please note the word “probably” in the last sentence. It relates to all that has been said in this article. Nothing is certain in politics – as the election of Donald Trump in 2016 proved. Despite all the commentators and all the polls, as one wit put it, “Prediction is difficult, especially about the future.” By the time you read this, some basic indicators may have changed. New events may have affected the voters. As the saying goes, “One week is a long time in politics.”

AreaS-medlem og førsteamanuensis i statsvitenskap, Rania Maktabi, var i perioden 8. – 15. oktober 2018 gjesteforeleser ved American University of Beirut (AUB). Her er hennes rapport fra AUB i Beirut, Libanon.

Beirut Babe ved AUB

I en alder av 55 år er jeg ingen babe, akkurat… Men, å komme tilbake til byen jeg er født i, er å bli barn igjen. I oktober tilbragte jeg en uke ved American University of Beirut (AUB) som gjesteforeleser og deltagende observatør i ulike klasser. Å være del av det vibrerende studentlivet ved AUB var inspirerende. Jeg holdt foredrag i tre ulike klasser for studenter i sosiologi og i Midtøstenstudier som Dr. Zeina Fathallah har ansvar for.

Det amerikanske universitetet i Beirut (AUB) ble grunnlagt i 1866 av jesuittpresten Daniel Bliss, og er blant Midtøstens mest prestisjefylte universiteter. Det har rundt 8000 studenter og 800 fagansatte.

 

I uke 41 holdt jeg tre foredrag i ulike klasser. Alle var tilknyttet kursene til Dr. Zeina Fathallah. Professor Sari Hanafi, dekan ved department for sosiologi, antropologi og mediestudier ved AUB introduserte oss, og jeg ble koplet opp mot masterkurset «Gender and sexuality». Tanken bak besøket var å finne ut mulig forskningssamarbeid med fagmiljøet. Oppholdet inspirert til videre samarbeid! Nå er jeg i tenkeboksen på å om jeg skal søke om å få en gjesteforskerstilling ved AUB, eller ved et universitet i Doha, hovedstaden i Qatar. Inntil jeg får tenkt ferdig … her er en rapport av stort og smått om AUB, studentlivet ved AUB, og noen smakebiter fra det politiske liv i Beirut, og i Libanon for øvrig.

 

Sammen med «Sophomore»-klassen, dvs. 2. års-studenter, til Dr. Zeina Fathallah i AUB, 12. oktober 2018. Mitt foredrag hadde tittelen: Female lawyers in Morocco, Lebanon and Kuwait speak after 2011. Det ble en livlig diskusjon rundt kvinners rettigheter i Libanon!

 

Dr. Zeina Fathallah som er kursansvarlig for sosiologiklassen har skrevet doktorgrad om abortspørsmål i Libanon. Hun var nylig gjesteforeleser ved Christian Michelsens Institutt i Bergen (CMI), og har vært med på publikasjonen Islam and abortion in the Middle East and North Africa. Dr. Fathallahs forskningsfelt er helse- og sosialpolitikk med vekt på kjønnsaspekter.

 

Inngangen til AUB prydes av universitetets motto: «That they may have life and have it more abundantly». Totalt består universitetet av 64 bygninger bygd over de siste 150 år. Universitetet har også store parkanlegg og er en oase av vakre gamle trær og et yndet sted for fugler. Det kvitres overalt…

Studentvalg ved AUB, 12. oktober 2018

Fredag 12. oktober var det studentvalg ved AUB. Studentparlamentet har 19 seter, og det er stor konkurranse mellom tre politiske blokker – dvs. sammenslutninger av ulike politiske grupper – om å få sine kandidater valgt. De tre blokkene er 1) “Leaders of tomorrow”, 2) “Students for Change”, og 3) «Campus Choice». Det interessante med disse tre blokkene er at de avspeiler de politiske frontene i landet. Universitetsvalget er derfor en viktig barometer for den relative oppslutningen i befolkningen for øvrig. Studentvalgene følges nøye av landets mediehus fordi de gir pekepinn om valgene til morgendagens beslutningstagere og politiske aktører.

 

I forkant av valget hadde hver av de studentgruppene som konkurrer om de 19 plassene presentasjon av sitt program. Her er det sekulære «Campus Choice» som har ordet.

Grovt sett fordeler de tre blokkene seg slik:

1) «Leaders of Tomorrow» er en allianse mellom to politiske grupper i Libanon. Den ene er Lebanese Forces som er har hovedsakelig kristne tilhengere. En stor andel av disse er kristne katolikker, kjent som maronitter, i Libanon. De er alliert med Future Movement, som er hovedakelig sunni-muslimser som støtter Saad El-Hariri, Libanons fungerende statsminsiter.

Støttespillere for «Leaders of Tomorrow». To politiske grupper i Libanon – Lebanese Forces (hovedsakelig kristne tilhengere) og Future Movement (hovedakelig sunni-muslimske tilhengere) – har slått seg sammen.

2) «Students for change»:

Programerklæringen til gruppa Students for change er å ha universitetsbiblioteket, Jaffet Library, åpent 24 timer, dvs. kontinuerlig. «Vi trenger det. Studenter leser hele tiden, og det er stor behov for å ha mulighet til å bruke biblioteket 24/7», sier Rami. En annen sak Students for change jobber for er å bremse økning av studieavgiften. Årlig øker den med 3% – 7%. Den tredje saken han brenner for er å gjøre det lettere for nye studenter å finne ut av «systemet» første året de er på universitetet. AUB har ingen «fadderordning»…noe de kan lære av HiØ?!?

Rami studerer matte og støtter «Students for change» (al-tullab lil-taghyir).

“Students for change” er en blokk som samler mange store og små politiske og religiøse partier. Det største partiet er det shi’a-muslimske partiet Hizballah; katolske og gresk-ortodokse grupper som støtter Libanons president Michel Aun som selv er katosk maronitt; det sekulære shi’a-muslimske partiet Amal, Den frie nasjonale (al-tayyar al-watani al-hurr) og sosialistiske Progressive Syrian Socialist Party (al-hizb al-taqaddumi al-qawmi al-suri, PSSP), samt den armenske minoriteten i landet. Armenere er, religiøst sett, både katolikker og gresk-ortodokse, og er kjent for å være diplomatiske og anti-krigerske. Libanons armenere flyktet fra Tyrkia etter 1915-massakrene der, og utgjør i dag en viktig minoritet i landet.

Valget på universitetet avspeiler politiske grupper og ideologiske fronter i det politiske liv for øvrig. Derfor følges resultatene med stor interesse i landet. Alle TV-stasjoner hadde innslag om valget, og samtlige aviser rapporterte om resultatene.

Den libanesiske TV-stasjonen LBC dekket studentvalget ved AUB, 12.10.2018.

 

 

En student ved AUB blir intervjuet av TV-stasjonen OTV.

 

3) Campus Choice

Campus Choice er en sekulærorientert studentgruppe med rundt 200 medlemmer. Klubben tar avstand fra sekterianisme som er utbredt i Libanon. De jobber med å skaffe penger til aktiviteter, bl.a. å arrangere turer til Beqaa-dalen og diskusjonskvelder. Tareq er medlem av Campus Choice. Han er opptatt av å reparere PC-laboratoriet på universitetet, og han ønsker at kantina i nedre delen av universitetet forbedres.

Tareq er en av 200 medlemmer av Secular Club på AUB. Han støtter «Campus Choice».

 

Om studentlivet ved AUB

De aller fleste politikere og parlamentarikere har akademisk utdanning i et av de mange prestisjetunge universitetene i Libanon, blant annet katolsk-tilknyttede og opprinnelig franskspråklige Université St. Joseph (USJ), (etb. 1875), Det libanesiske amerikanske universitetet (Lebanese American University, LAU), (opprinnelig en skole for jenter som ble etablert i 1835), Det libanesiske universitetet(etb. 1951), og det gresk-ortodoks-tilknyttede Balamand University (etb. 1988).

 

 

Motiv av veggen i kantina på AUB.

 

 

Det libanesiske universitetet (Lebanese University), etablert i 1951, åtte år etter at Libanon ble uavhengig fra fransk mandatstyre  i 1943, er offentlig og dermed gratis. Det er landets desidert største universitet med 80,000 studenter, altså med ti ganger så mange studenter enn AUB. Lebanese University nyter stor prestisje fordi mange dyktige studenter blir tatt opp der. Opptakskravene er  individuelle resultater. Karakterer er dermed hovedkriteriet for å komme inn som student – ikke ‘kontakter’ (wasta) eller foreldrenes lommebok.

Valgobservatører følger med og passer på at studentvalget går av stabelen på en ryddig og rettferdig måte. Et landemerke for AUB er de mange mangrovetrærne (ett av dem synes bakgrunnen) som ble plantet på campus på slutten av 1800-tallet. I dag pryder de majestetisk flere deler av universitetet.

 

Her er snapshot fra den tredje klassen jeg gjestet, fredag 12.10.2018: «Freshmen»: politisk sosiologi på plakaten. Jeg snakket om et av mine tidligere arbeider: The 1932-census: Who are the Lebanese? som ble publisert i 1999.  Denne artikkelen er min desidert topp-siterte og leste. Den analyserer hvorfor Libanon ikke har hatt en folketelling siden 1932. Én av grunnene er at makthavere ønsket å «fryse fast» resultatene om hvor store de 18 ulike religiøse sektene var. Libanons befolkning har ikke vært telt siden! Før borgerkrigen i 1975 var maktbalansen fordelt med nøkkeltall 6 kristne og 5 muslimer. Etter borgerkrigens slutt i 1990 ble det enighet å dele politisk makt likt mellom kristne og muslimer i parlament og regjering. Sånn sett kan man si at et av de viktigste resultatene av borgerkrigen var å skape jevnbyrdighet i politisk makt mellom libanesere med kristen og muslimsk bakgrunn.

 

Dr. Zeina Fathallah (t.v.) og hennes student Ubah Abdi (t.h.) i samtale etter forelesningen.

 

Dr. Zeina Fathallah har en spesiell student i en av sine klasser, nemlig Ubah Abdi. Ubah er utvekslingsstudent ved AUB. Etter forelesningen kom hun bort til meg og spurte om jeg kjente til tanten hennes i Norge som heter Amal Aden. Verden er liten! Ja, Amal Aden er en kjent aktivist og forfatter i Norge, sa jeg. Niesen til Amal Aden studerer altså i Libanon. Ubah er opptatt av politikken rundt kjønnslemlestelse av jentebarn i hennes hjemland Somalia og i andre afrikanske land. Hun konkurrerte med 70  andre og vant en pris som har gjort det mulig å reise rundt på foredragsturne og å studere i utlandet. Hun er medlem av organisasjonen Solace for Somaliland Girls Foundation. Dr. Fathallah har skrevet doktorgrad om abortspørsmål i Libanon, og ble fascinert av at Ubah jobber med spørsmål knyttet til helse og sosialpolitikk.

 

Fra «Gender and sexuality»-kurset der jeg holdt mitt første foredrag “State feminism under post-2011 authoritarian rule in the Middle East and North Africa” 10. oktober 2018. Dette er Master-studenter og halvparten av klassen er utvekslingsstudenter som tar ett år ved AUB.

Om American University of Beirut (AUB) (etb. 1866)

AUB er Midtøstens eldste og mest kjente universitet. I 2017 ble AUB ranket som den arabiske verdens beste universitet. Det ble grunnlagt i 1866 av den amerikanske jesuittpresten Daniel Bliss. På AUB har har det meste som kan krype og gå av politiske ledere, forfattere, kunstnere og intellektuelle fra ulike land i Midtøsten fått bryne seg. Blant berømthene som har besøkt AUB er den amerikanske forfatteren Mark Twain som holdt foredrag der kort tid etter at universitetet ble etablert. En av hans mest økonomisk innbringende bøker, The Innocents Abroad ble publisert i 1869, kort tid etter en reise gjennom dagens Midtøsten. Project Gutenburg digitaliserte boka i 2006, og du kan lese The Innocents Abroad gratis. Se spesielt kap. XLI «Something about Beirout», «Syria», og ch. XLII «’Jacksoncville’ in the Mountains of Lebanon», ch. XLIII «Magnificent Baalbec», og XLIV «Beautiful Damascus – the Oldest City on Earth».

 

AUB ble grunnlagt av den protestantiske presten Reverend Daniel Bliss i 1866. Det ble først kalt The Syrian Protestant College før den skiftet navn til American University of Beirut i 1930.

 

 

Forskningsgruppen AreaS sin utsendte, Rania Maktabi, med en selfie foran inngangen av AUB, oktober 2018

 

Arkitekturen på AUB er en vakker blanding av europeisk og orientalsk-inspirerte stiler. Buede vinduer og klassisk universitetsbygg-preg fra tidlig 1900-tallet side ved side. Universitetet feiret 150-jubileum i 2016, noe banneret til venstre vitner om.

 

Høyere utdanning er et privilegium overalt i verden. Få stater i verden kan du studere uten å betale høye summer. Sånn sett er det norske høyere utdanningssystemet med Lånekasse og studielån en drøm for de for de aller fleste i verden som ikke har foreldre med råd til å betale for universitetsurdannelsen . Ved AUB koster ett semester 15.000 USD (ca. 122.000 norske kroner), og dekker kostnader for fem kurs. Ett studieår koster minimum 30.000 USD, altså rundt 250.000 norske kroner. En betydelig andel studenter blir sponset av ulike politiske partier og veldedighetsorganisasjoner – fra sunni-muslimske «The Future Movement» (på arabisk, al-mustaqbal, ledet av Saad Al-Hariri), til shi’a-muslimske partier som Amal og Hizballah.

For å sammenligne med alminnelig inntekt i Libanon (pr. oktober 2018): En gjennomsnittlig lønn for en med middels utdannelse (eks. lærer på grunnskolenivå) ligger på 1.500 – 3.500 US dollar, dvs. 12.000 NOK – 28.000 NOK pr måned. Sagt med andre ord: det er tre måter å komme inn gjennom nåløyet på AUB: 1) ha gode karakterer som gjør det mulig å få stipend fra ulike politiske grupper i landet basert på dine evner; 2) være passe god, men ha gode politiske forbindelser med stipendutdelings-steder og ‘kontakter’ (kontakter heter ‘wasta’ på arabisk, og er svært vanlig i Libanon, og danner grobunn for en gjennomgripende system av klientelisme, neptotisme, og i ytterste konsekvens, korrupsjon); og 3) ha bemidlete foreldre som har råd til å betale for din utdannelse som fort kan koste minst én million kroner hvis du sikter på ta en master-utdanning. Bare for å sammenligne med førskole alder: En plass i en god barnehage koster rundt 9.000 US dollar pr år, eller 73.000 NOK. Den dyreste barnehageplassen er på International College (IC) og koster mellom 10.000 – 11.000 USD eller 80.000 – 95.000 NOK pr år.

 

Det aller nyeste bygget på AUBs campus er futuristisk og signert den verdenskjente og kritikerroste britisk-irakiske arkitekten, kalt «Queen of Curves, Zaha Hadid (f. Baghdad 1950 – d. Miami 2016). Hun studerte ved AUB og bygget er blant de aller siste hun rakk å ferdigstille før hun døde. Zaha Hadids bygning huser AUBs Issam Fares Institute for Public Policy and International Affairs (åpnet i 2006) der det pågår forskningssamarbeid mellom privat og offentlig sektor på felt som klimaendring, vannforsyning og flyktningkrisen.

 

Nylig åpnet Issam Fares Institute en forskningsportal for å samle all registrert forskning i den arabiske verden i en digital forskerportalen Athar (‘athar’ betyr ‘spor’ på arabisk). På bildet stor dekan Sari Hanafi ved talerstolen og forteller om bruksverdien av den nye nettoprtalen. Professor Hanafi er nylig blitt valgt som president for International Sociological Association, en prestisjetung posisjon som gjør det mulig å binde forskning om og av den arabiske verden sammen. Portalen Athar har som mål å hjelpe arabiske forskere til å bli kjent med hverandres forskning, og den anvender tre språk: arabisk, engelsk og fransk.

 

Fra panelet ved åpningen av forskerportalen Athar torsdag 11. oktober 2018: (f.v.) Professor Sari Hanafi (AUB), Tareq Mitri, Seteney Shami, og Mouin Hamza.

 

Ett av de viktigste forskningsprogrammene til Issam Fares Institute er syriske flyktninger. Libanon huser i dag rundt 1,5 millioner flyktninger: ca. 1 million flyktet fra krigen i Syria etter 2011, og en halv million er palestinere som flyktet fra Palestina i 1948 i kjølvannet av krig og opprettelsen av staten Israel. Professor Sari Hanafi har selv bakgrunn som palestiner, født i Damaskus og oppvokst delvis i flyktningeleiren Yarmouk. Denne flyktningeleiren ble utbombet i en kritisk fase i den syriske borgerkrigen. Nylilg utga Issam Fares Institue publikasjonen 101 Facts & Figures on the Syrian Refugee Crisis, forfattet av Nasser Yassin, Insituttets forskningsleder.

Om Beirut og Libanon

Beirut er et av verdens eldste kontinuerlig bebodde byer – nær 6000 år gammel. Her er bilde fra cornichen, dvs. strandpromenade, bygd i tiden da Libanon var under fransk mandat (1920 – 1943). Den er franskaktig Nice’ish, bortsett fra den lille osmanske moskeen fra 1800-tallet til venstre….

 

Beiruts Corniche er en sammenhengende lang bred gate på ca. 1,5 times gåtur. Den er blant Beirut mest populære og livlige strekninger. Og den desidert vakreste! Du ser Middelhavets mektige horisont til høyre hele veien mens du går. Båter og tankskip passerer kontinuerlig på avstand fullastet med forbruksvarer som passerer Suez-kanalen oppover mot Europa. En hel del amerikanske militærfartøy er i kontinuerlig aktivitet i Middelhavet. USAs marinefartøy i form av store skip i Middelhavet minner oss om at USAs militærmakt er allstedsværende og på alerten.

Femten års borgerkrig mellom 1975 – 1990 har satt sin spor… .Her er et hus bygget i fransk-ottomansk stil fra sen 1800-tallet pepret og bevart «as is» som vitne om krigen. Det lå midt i skuddlinjen mellom øst- og vest-Beirut. I dag er dette huset bevart i sin utbomebde form, og kalles for «Beit Beirut», dvs. «Beiruts Hus». Hjernen bak bevaringen av dette bygget er arkitekt og AUB-utdannet Mona El-Hallaq. Hun foreleser på arkitektutdanningen ved AUB samtidig som hun fortsetter arbeidet med å gjøre Beit Beirut til et åpent museum for byens befolkning. I dag åpnes huset kun ved spesielle anledninger. El-Hallaq har prosjektet «The Photo Mario Archive Project» som døråpner for kontinuerlig forskning og utvikling av huset. «Photo Mario» er navnet på en fotograf-butikk som holdt til i byggets 1. etasje, men som ble forlatt under borgerkrigen. El-Hallaq har funnet og restaurert foto-arkivet etter å ha gravd fram negativene ved krigens slutt etter 1990.

 

Libanon hadde parlamentsvalg i mai 2018, men ennå har ikke landet greid å sette sammen en regjering. Det er uenighet om fordeling av ministerposter og hvor mange seter hver av de 18 religiøse sektene skal ha. En positiv, om enn ikke så voldsomt progressivt å rope hurra for, er at antall valgte kvinner i parlamentet økte fra to til seks representanter. Totalt antall parlamentarikere er 128. Her er plakat fra en kvinnelig kandidat.

 

«Ungdomsbevegelsen for endring» står det med arabisk skrift (al-haraka al-shababiyya lil-taghyir).T o unge norske studenter ved Universitetet i Trondheim – min datter Ingrid Rafah Toresdatter Maktabi og Pia Fjeldstad (henholdsvis student i psykologi og økonomi) – var på befaring i Beirut i høstferien sin. Kanskje de og du (?!?) vurderer å ha et studieopphold ved AUB eller et annet lærested i Midtøsten? Inshallah! (Inshallah betyr ‘Hvis Gud vil’ på arabisk).

 

Hvis du har lyst å lære arabisk kan du bla gjennom denne brosjyren «Fokus på Språk: Arabisk i verden» utgitt av Fremmedspråksentereti 2010. NB! Du må blad ned rullegardinen og trykke på navnet mitt, Rania Maktabi, for å åpne brosjyren i pdf-format.

 

 

 

Forsiden på Al-Akhbar 12. oktober 2018 handler om forsyning av elektrisitet og frivillig eller pålagt innsetting av elektrisitetstellere.

 

 

 

En topp-prioritert politisk sak i Libanon er elektrisitetsforsyningen. Helt siden borgerkrigen ble avsluttet har landet hatt problemer med å sikre innbyggere strøm døgnet rundt. Elektrisiteten forsvinner stadig, og redningen er generatorer som automatisk slår seg på når elektrisiteten forsvinner. Myndighetene drøfter mulighet for å sette inn elektrisitetstellere i alle husstander for å styrke forsyningen. Uka jeg var i Beirut var det stor debatt om hvorvidt innsetting av el-tellere vil skje frivillig eller om det kommer til å bli tvangspålagt.

En annen politisk sak som libanesere alltod snakker om er hushjelpere. De aller fleste libanesere har hushjelpere – de fleste av dem er unge ufaglærte kvinner fra asiatiske og afrikanske land. Noen familier i Libanon har flere enn én kvinne som hjelper til med bl.a. matlaging, husvask, pass av barn.

 

 

 

Plakat som kaller til demonstrasjon 24. juni 2018 mot dårlige arbeids- og lønnsvilkår for utenlandske hushjelper i Libanon.

 

 

Det er forholdsvis billig å ansette hushjelp. Månedslønnen er mellom 100 – 200 USD, rundt 870 – 1630 norske kroner. Med andre ord: ekstremt billig arbeidskraft som selv arbeiderklassen i landet tar seg råd til å ansette fordi det får hverdagen til å gå opp for de aller fleste familiene som ikke har råd til å ha barna sine i dyre barnehager. Det finnes ikke offentlige barnehager… Stadig flere ansetter hushjelp til å ta seg av de eldre fordi Libanon har svært få alders- og sykehjem.

Det var sensasjon da hushjelper arrangerte den første i 2009. Årets demonstrasjon 24. juni var den 9. i rekken der hushjelper marsjerte mot dårlige arbeidskår.

Miljøpolitikk i Libanon

Mange steder i Beirut oppfordres befolkning til å sykle. På veggen står det «Beirut er penere fra sykkel». Trafikken er et stort problem av flere grunner: kollektiv transport er dårlig, taxi’er er forholdsvis rimelig (det koster ca. mindre enn 50 NOK å kjøre hvor som helst i byen), og å eie en bil er lite skattlagt. En familie på fem mennesker har gjerne en bil til hver voksen over 18 år…

Blant de viktigste miljøpolitiske saker som har fått stor oppslutning det siste ti-året er bevaring av strandkanten som offentlig eiendom. Det har vært arrangert mange demonstrasjoner, senest 7. september 2018, for å markere at «havstranda er for alle». Grunnen bak mobiliseringen er at store selskap ønsker å utvikle det svært attraktive området og bygge hoteller. Folk flest frykter at området blir da avstengt, noe som har skjedd i deler av cornich’en.

 

 

 

President Michel Aun ble valgt til visepresident av den globale franske kulturorganisasjonen La Francophonie i oktober 2018.

 

 

En kristen gruppe i Libanon som har sterke røtter til Frankrike er den katolske kirken i Libanon (kjent som maronitter). Forbindelsen mellom Den katolske kirken i Libanon og Frankrike går tilbake til midten av 1600-tallet. Det åpnet opp bl.a. for at misjonærer og prester besøkte landet jevnlig. Fra begynnelsen av 1800-tallet begynte jesuittordenen å etablere læreanstalter i landet. Libanons president, Michel Aun har katolsk maronittisk-kristen bakgrunn. Da jeg var i Beirut deltok han på et møte arrangert av det globale La Francophoniesom samler alle fransk-talende land i verden til kongress. Den franske presidenten Emmanuel Macron var til stede for å kaste glans over denne viktige politiske og kulturelle institusjonen som holder fransk språk og kulturarv levende i mange tidligere franske kolonier. Libanons president Aun ble valgt til visepresident av La Francophonie under kongressen som ble avholdt i Armenia i oktober 2018.

Her fikk du servert hummer og kanari – kanskje med mer boltreplass til kuriosa enn dype politiske analyser. Vil du lære mer om Midtøsten kan du melde deg på kurset mitt i internasjonal politikk til våren!

Av Rania Maktabi,
Medlem av Forskergruppen AreaS
Seksjon for statsvitenskap, Høgskolen i Østfold
Fredrikstad, 16. oktober 2018.

Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.

Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.

Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.

På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.

Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.

Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.

Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.

Byene er Midtøstens nervesystem, og har alltid vært det. Statene er skjøre, men byene består, og de rommer viktige deler av vår sivilisasjonshistorie. Hvorfor og hvordan har byene i Midtøsten overlevd som kultur- og maktsentre? Hvordan lever Midtøstens folk sammen, i harmoni og i konflikt? Dette er noen av spørsmålene som tas opp i samtalen mellom Rania Maktabi og Franck Orban – begge fra forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold. Rania Maktabi er medredaktør av boka “Brennpunkt Midtøsten” som kom ut våren 2018.

Tid og sted: 3. nov. 2018 13:00 – 14:00, Fredrikstad bibliotek