Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

17. juni 2017 hadde Franck Orban en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.

Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.

Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche – LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.

For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls’ andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).

Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM.

Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.

Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.

LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.

Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

2. juni 2017 hadde Franck Orban en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni.

Kronikken kan hentes her.

Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.

  1. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på.Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen. Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

    Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

    Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

    Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

    I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

    Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

    Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

    Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

    Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

    Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

    Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

    I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

    Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

    LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

    Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse – dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

    De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

    Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

    Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

    Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

    Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

    Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.