2. juni 2017 hadde Franck Orban en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni.
Kronikken kan hentes her.
Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.
- mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på.Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen. Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?
Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?
Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.
Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.
I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.
Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.
Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.
Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.
Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.
Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.
Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.
I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.
Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.
LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.
Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse – dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.
De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.
Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.
Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.
Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.
Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.
Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.