AreaS – seminar: Don`t shoot! America`s deadly love affair with guns

Can nothing be done with gun control in the USA? Fotoillutrasjon: Colourbox.com

Mikkelsen is coming to the library to speak about gun control in the United States.

Last year, about 40.000 people were killed by guns in the United States. No other modern industrial country comes close to this number. Yet many Americans still love their guns. Why? What can be done to control the murder and mayhem they cause in the United States?

For answers, come to Robert Mikkelsen’s lecture on this topic. The lecture will be in English, and all students and employees are welcome.

AreaS-seminar: “Resistance politics: international relations and radical theories”

Foto: What does it take to achieve gender equality trough politics? Fotoillustrasjon: Colourbox.com
Foto: What does it take to achieve gender equality trough politics? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Associate professor at Faculty of Economics, Languages and Social Sciences Rania Maktabi, has invited film director Frøydis Fosslie Moe to the library at Remmen, to lecture about film and politics, and how she conveys political messages through visual mediums.

Tid og sted: 22. okt. 2019 12:0013:00HiØ Biblioteket ved Remmen

Frøydis Fossli Moe is a young feminist female director from Oslo, Norway. Coming from a wide political background she is trying to make taboo films about gender, inequality and politics. She got her degree in international development studies from studying in Oslo, Nicaragua, England and India. She finished her master’s degree in film directing from Screen Academy Scotland in 2018 and since then she has been working on mutable films such as “My Sister’s Rose”, “Man Made”, “River view” and more. Now she is working in post-production with a film called “The day after” as a part of Mediefabrikken’s talent workshop for female young directors in Oslo. Visually she loves handheld camera, colours and fast dialogue. And her dream is to try to change the world through cinema.

This session will contain a lecture on how and why the film “My Sister`s Rose” was made, the screening of the actual film, a conversation between Rania and Frøydis, and questions and answers from the audience.

To kronikker av Daniel Lees fryer

Sommeren 2019 publiserte Daniel Lees Fryer to kronikker med følgende tittel: Anti-universitet nå!; Peterloo: «Dere er mange, de er få» .

Anti-universitet nå!

For noen uker siden deltok jeg i Antiuniversity Festival i London. Festivalen tilbyr arrangementer og kurs i en rekke temaer: veving, kunstig intelligens, samskriving på t-banen, windrush-generasjonen, film, musikk med mer. Festivalen vokser og har sine røtter i radikale og revolusjonære bevegelser både innenfor og utenfor akademia. Festivalens uttalte mål om å avinstitusjonalisere kunnskap og læring kan være et viktig bidrag i nyere diskusjoner om avkoloniseringen av høyere utdanning.

I Shoreditch i London i 1967 startet en gruppe akademikere, kunstnere og aktivister Antiuniversity of London. Målet var å utfordre «the intellectual bankruptcy and spiritual emptiness of the educational establishment both in Britain and the rest of the Western World». Inspirert av Free University of New York, og med et tydelig «new left» og marxistisk preg, tilbød Antiuniversity of London kurs uten studiepoeng, karakter eller grad, åpne for alle interesserte, med ingen krav om forkunnskap og akademiske kvalifikasjoner. Den skulle bryte ned skillene mellom lærer og student, mellom skolen og samfunnet, og skape rom for diskusjon, (gjen)oppdagelse og åpenbaring. Kursene og møtene skulle være eksperimenterende og revolusjonære, om de tok for seg lydpoesi, kvinner og revolusjon, Black Power-bevegelsen, geriljakrig eller psykiatri. De ble ledet av kjente figurer og intellektuelle som C. L. R. James, Stuart Hall og Juliet Mitchell. Prosjektet varte i cirka ett år.

Spol fram noen tiår og ideen om anti-universitetet får nytt liv. Denne gangen, i 2015, står universitetets stadig økende akademiske og administrative hierarki, markedifisering og studieavgifter blant utfordringene. (Studieavgift varierer i Storbritannia, men mange studenter i England og Wales betaler nå ca. 100.000 kr i året.) I motsetning til sin forløper har dagens anti-universitet, Antiuniversity Now, ingen faste lokaler, ingen tilsatte eller semesterregistrerte studenter, og ingen ambisjoner om å bli institusjon. Den tar et eksplisitt «antikapitalistisk, anarkistisk, feministisk, antirasistisk, avkoloniserende, antifascistisk, queer, trans og sexarbeider-inklusiv» standpunkt. Målet er å tilby gratis, tilgjengelige og inkluderende arrangementer basert på ikke-hierarkiske, deltakende og demokratiske læringsformer. Arrangementene kan handle om hva som helst, og hvem som helst kan arrangere dem. Man trenger ikke være noen Stuart Hall eller Juliet Mitchell.

Antiuniversity Now holder arrangementer fortløpende, men de fleste aktivitetene skjer under den årlige Antiuniversity Festival. Årets festival, den femte siden 2015, gikk over en uke, fra 15. til 22. juni, med over 130 arrangementer på forskjellige steder i Storbritannia, hovedsakelig i London, men også lenger unna i Paris og i Boulder, Colorado. På disse arrangementene kunne man blant annet gå seg vilt på tur i Hackney, bygge egen FM-sender og lære seg queer-tango. Noen høydepunkter for meg inkluderte brødbaking løst inspirert av Pjotr Kropotkins Erobringen av brødet og en workshop og diskusjon om trening og bruk av egen stemme i talesyntese.

I de nyere diskusjonene om avkolonisering av høyere utdanning representerer anti-universitetet et forfriskende bidrag. Avinstitusjonalisering, altså i dette tilfellet å frigjøre kunnskap og læring fra en stadig ekskluderende og monopoliserende institusjon, handler om å se akademia både innenfra og utenfra. Anti-universitetet utfordrer dagens universiteter og høgskoler, og tilbyr et alternativt rom for å skape og dele kunnskap og erfaringer. Den er ikke bundet av akademias tradisjonelle og iboende konservative strukturer, eller av markedskrefter og et «behov» for å måle det som måles kan. Det overordnende målet med Antiuniversity Now er ikke å reformere akademia. Det er å lage nye, åpne, inkluderende kunnskapsarenaer, uavhengig av dagens høyere utdanningsinstitusjoner. Men anti-universitetets posisjon kan være med å påvirke akademias framtidige former, dets kunnskapssyn, tilgjengelighet og åpenhet.

Å avkolonisere høyere utdanning kan bety å avinstitusjonalisere den. Som Joseph Berke, en av anti-universitetets initiativtakere, skal ha skrevet i 1968: «Vi må ta et skritt utenfor [den strukturen vi kjenner] for å kunne se den. Men vi kan ikke ta et skritt hvis det ikke er noe sted å sette beinet». Anti-universitetet og liknende eksperimenter kan gi et fotfeste og være starten på en ny-gammel, alternativ vei.

Peterloo: «Dere er mange, de er få»

16. august var det 200 år siden «Peterloo»-massakren i Manchester, England. Dagen da titusenvis av fredelige demonstranter samlet seg i St Peter’s Field for å kreve parlamentariske reformer. Dagen da demonstrantene ble angrepet av det lokale kavaleriet. Dagen da 18 til slutt ble drept og flere hundre ble skadet. Dagen som ble inspirasjon for Percy Bysshe Shelleys dikt «The Masque of Anarchy» og nå nylig en ny film («Peterloo») av Mike Leigh.

Hovedtaleren i St Peter’s Field den 16. august 1819 var Henry Hunt. Hunt og andre reformister ville blant annet ha bedre representasjon i parlamentet, utvidet stemmerett og en slutt på barnearbeid. Deres ideer og popularitet blant den stadig voksende arbeiderklassen ble sett på som en trussel, og myndighetene i Manchester fryktet opptøyer.

Da Hunt begynte å tale, ble byens konstabler bedt om å arrestere ham. Den lokale «yeomanry», et frivillig kavaleri bestående av fabrikkeiere, handelsmenn og butikkeiere, og «husaren» (hærens kavaleri) ble sendt inn for å beskytte konstablene og for å holde orden. Men i den trange folkefylte plassen hvor det stod 60.000-100.000 mennesker, ble det fullstendig kaos. Kavaleriet hadde lite plass å manøvrere seg i og yeomanry gikk amok med hest og sabel blant demonstrantene. I løpet av bare noen få minutter ble elleve drept og flere hundre skadet (ytterlige syv døde som følger av skadene sine).

Klassehat og kvinnehat

Historikeren E. P. Thompson kaller Peterloo en sentral hendelse i Englands sosiale og politiske historie, og han beskriver angrepet som «the panic of class hatred» (klassehatets panikk). Det er vel lett å forstå hvorfor. Arbeidere i verdens raskeste voksende industriby ville ha forandring. Etter flere år med krig (Napoleonskrigene tok slutt i 1815), ødelagte avlinger («året uten sommer» var i 1816) og økte importavgifter («Corn Laws» ble først introdusert i 1815) gikk matprisene opp og gjennomsnittslønnen ned. Misnøyen tok ulike former: Det ble folkemøter, protester og opptøyer, sabotasje, streik og opprør. (Vel å merke var det fortsatt ulovlig å organisere seg i følge Combinations Act fra 1799, «an act to prevent unlawful combinations of workmen».) Manchester and Salford Yeomanry ble opprettet i 1817 for å stanse dette antatte oppvigleriet. Men yeomanry ble latterliggjort i aviser som Manchester Observer, og i St Peter’s Field gikk de til angrep mot folk med bannere og folk de kjente igjen fra tidligere demonstrasjoner og møter. De var bitre, de var nok redde—og noen var visst fulle—og hatet de bar med seg ble utløst i den spente situasjonen.

I tillegg til dette klasseperspektivet er det også verdt å merke at et uforholdsmessig stort antall drepte og skadede var kvinner. Stadige flere kvinner jobbet i Manchesters voksende tekstilindustri. Mange hadde møtt opp i St Peter’s Field og noen krevde stemmerett for alle. Den nystiftede Manchester Female Reform Society var for eksempel til stede og var godt synlig i sine hvite klær. Angrepet på de som var samlet i St Peter’s Field den dagen bygget antakeligvis ikke bare på klassehat, men også kvinnehat.

Etter Peterloo

Massakren ble rapportert i pamfletter og flere lokale og nasjonale aviser. (Det var Manchester Observer som først brukte navnet Peterloo—etter slaget ved Waterloo noen år tidligere—for å betegne det som skjedde.) Det var mye sympati og støtte for demonstrantene og sterke fordømmelser mot myndighetene. Men reaksjonen fra regjeringen ble innføring av nye, strengere lover. Disse lovene skulle blant annet forhindre store folkemøter, kneble radikale aviser og gjøre det lettere for å sikte og arrestere antatte bråkmakere.

De parlamentariske reformene Hunt og andre kjempet for ble det ikke noe av. Det måtte flere hendelser og bevegelser til for at det skulle skje. Men Peterloo er utvilsomt en viktig og sentral del av Englands sosiale og politiske historie og ikke minst arbeiderbevegelsens historie.

Ye are many, they are few

Da poeten Percy Bysshe Shelley fikk høre om massakren skrev han diktet «The Masque of Anarchy». Det ble ikke utgitt før etter hans død, flere år etter Peterloo, men diktet fanget opp det grusomme som skjedde i Manchester samtidig som det ble et kamprop mot urett og en sterk oppfordring til sivil ulydighet og ikke-voldelig motstand.

«Rise, like lions after slumber / In unvanquishable number! / Shake your chains to earth like dew / Which in sleep had fallen on you: / Ye are many—they are few!»

AreaS seminar: Territorial Rights and Animals

The Østfold University College library in Halden gets visited by Alfonso Donoso from Chile, who will talk about territorial rights versus animal rights.

 Foto: Where can we draw the line between territorial rights and animals rights? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Alfonso Donoso is Associate Professor in political theory at the Pontificia catholic university in Santiago, Chile. He is a doctor in the area of political philosophy from University of York, England, and his general research areas are ethics and environmental justice, territorial rights, theories of political obligations, and retributive justice (punishment and criminalization).

He is invited by the research group AreaS and associate professor at Østfold University College Harald Borgebund to speak about topics concerning territorial rights versus animal rights.

All students and employees are welcome to sit and listen while eating your lunch, helping yourselves to coffee or tea, and to discuss the topics presented. This session will be in english. Welcome!

AreaS seminar: Antikken – evig aktuell

Podcasten fra seminaret er nå tilgjengelig!

Idéhistoriker og forfatter av boka Hva er antikken?, Christine Amadou, viser oss hva antikken var og hvordan den er blitt det den er for oss i dag. Hun forteller historien om hvordan ulike deler av antikken er blitt formidlet, oversatt, rekonstruert og anvendt i ulike sammenhenger opp gjennom historien.

 Foto: Antikken ved Volubilis. Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Antikken har en særegen status. Det er derfor keisere har fått slept hjem tonnevis av stein og omhyggelig rekonstruert antikke bygninger i hagene sine. Og når Ajax i dag er mer kjent som skuremiddel enn som trojansk helt, og gudene Hermes og Nike som dyre vesker og raske sko, har merkevarebyggerne gjort det samme som vi har holdt på med i over 2000 år: Brukt antikken til å gjøre inntrykk på folk.

Christine Amadou er førsteamanuensis i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Hennes faglige interesser er mangfoldige. Særlig har hun arbeidet med gresk idehistorie fra antikken til bysantinsk tid, senantikken, hagiografi, antikkresepsjon, oversettelseshistorie, kirkehistorie og kjønn og kjønnskategorier i antikken og tidlig kristendom. Hun har publisert en rekke bøker og artikler. Noen av de siste er «Vestens idéhistorie. Antikken og middelalderen» (2012) og «Bibelsk» (2011 med Anders Aschim). Amadou er også oversetter av skjønnlitteratur. Amin Maalouf, Simone Weil, Albert Camus, Jean Cocteau og Pierre Bayard er noen av dem hun har oversatt, alle fra fransk. Hun oversetter også fra gresk.

Arrangementet er et samarbeid mellom Litteraturhuset Fredrikstad og Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold (HiØ). Introduksjon ved Rania Maktabi (HiØ).

Bokslipp Terror i Europas hjerte – Tankesmien Agenda

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Det er snart fire år siden 130 personer mistet livet i seks nøyaktig koordinerte terrorangrep i Paris. Den 13. november 2015 smalt det i tre bomber under fotballkampen mellom Frankrike og Tyskland på Stade de France. Samtidig kjørte en bil til flere fortauskaféer i Paris og meide gjestene ned med maskingevær. I konsertlokalet Bataclan var 1 500 fans på konserten med bandet «Eagles of Death Metal». De ble fanget som gisler av tre terrorister i et inferno. Slik forgikk angrepet som IS fullt og helt planla og gjennomførte på europeisk jord i 2015.
Forfatteren følger Salah Abdeslam, den eneste overlevende terroristen, på hans vei fra festglad ungdomskriminell i Brussel, til terrorist i Paris.

Du møter:
Vibeke Knoop Rachline, utenriksjournalist bosatt i Paris og forfatter av boken Terror i Europas hjerter
Thomas Hegghammer, seniorforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og professor II ved og C-REX – Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo
Franck Orban, førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold
Sylo Taraku, rådgiver i Agenda og forfatter av bøkene Balkaniseringen av Europa og Frihetskampen i islam (kommer september 2019)
Ivar Iversen, redaksjonssjef i Agenda Magasin (ordstyrer)

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Om det norske mentorprogrammet for radikaliserte innsatte på ENAP-konferansen i Frankrike

10. og 11. september 20109 ble Franck Orban invitert av Den nasjonale fengselsskolen i Frankrike (Ecole Nationale d’Administration Pénitentiaire) for å presentere erfaringene fra mentorprogrammet for radikaliserte innsatte i Norge på en internasjonal konferanse om fengselsregimer på tvert av landegrensene. Herved følger en oppsummering av hans innlegg med tittel “Norvège : Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation.”

Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation

Le gouvernement norvégien a rendu public un plan d’action contre la radicalisation et l’extrémisme violent en juin 2014. Dans ce cadre, on a demandé aux autorités pénitentiaires d’élaborer un programme de mentoring adressé à des détenus identifiés comme vulnérables à la radicalisation ou au recrutement vers l’extrémisme violent. Après une période de planification s’étalant de l’automne 2014 à l’ensemble de l’année 2015, le programme a débuté début 2016 pour être évalué une première fois fin 2018. Nous présenterons ici les premiers résultats du rapport d’évaluation publié en février 2019. Ce rapport s’appuie sur des documents internes du Directoire norvégien des services pénitentiaires et sur une série d’entretiens conduits avec des participants au programme, leurs mentors, ainsi que les personnels pénitentiaires impliqués dans le travail avec ceux-ci. On a cherché à déterminer comment le programme de mentoring était perçu par ces trois groupes et quel a été son impact sur eux.

Dans un premier temps, cette étude fait l’historique du programme à partir des débats internes dans les groupes de travail chargés de concrétiser les directives formulées par le ministère de la Justice au Directoire norvégien des services pénitentiaires, ainsi qu’à travers la correspondance entre le ministère et le directoire. La documentation permet met en relief les motifs qui ont conditionné la mise en place un tel programme et les différentes modalités envisagées pour sa mise en forme.

On constate plusieurs différences entre le concept initial et sa version finale. Le programme a été initialement conçu comme un projet pilote limité à une prison et à la région d’Oslo. Rapidement, – et tout en conservant sa nature de projet pilote -, il a été élargi à toute la région Sud-Est de la Norvège bordant Oslo. Dans sa version finale, on a délaissé un projet géographiquement limité pour étendre la mesure à l’ensemble du pays, alors que le personnel pénitentiaire n’était pas encore formé, que le recrutement des mentors débutait à peine, que le budget alloué au programme n’avait pas été élargi et que le projet pilote n’avait pas été évalué. Un tel élargissement a sans doute visé à rassurer une opinion publique traumatisée par les attaques commises dans d’autres pays européens ainsi qu’à prévenir toute critique portant sur le manque de maillage sur tout le territoire.

Une seconde différence concerne la nature du programme. Sa formulation initiale telle qu’énoncée dans le plan d’action stipulait qu’il s’adresserait en priorité aux jeunes détenus identifiés comme radicalisés ou susceptibles de l’être et qui couraient le risque d’être recrutés par des réseaux extrémistes. Il avait donc une visée préventive. Cette dernière a été victime des événements internationaux survenus entre 2015 et 2018. Sans disparaitre totalement, elle s’est effacée devant la nécessité de prévenir le risque d’attentat en Norvège, ainsi que celui de traiter les premiers retours de jihadistes de nationalité norvégienne ou autres résidant en Norvège, ce qui s’est ressenti dans le recrutement des participants au programme. Ceux-ci ont plutôt été des détenus mâles, plus âgés, jugés pour faits terroristes ou pour association à un groupe terroriste et issus dans leur majorité de la mouvance islamiste radicale. Initialement ouvert à tous les types de radicalité, le programme n’a en fait accueilli aucune personne provenant de la mouvance extrémiste de gauche et très peu de personnes issues de la mouvance d’extrême droite. Sur le long terme, cette mutation du groupe cible semble davantage avoir été la conséquence de la pression des événements que d’un choix idéologique délibéré.

Une troisième différence notée concerne la forme et le but recherché par le programme de mentoring. Inspiré à la base par des programmes équivalents existant notamment au Danemark et en Grande-Bretagne, les autorités norvégiennes ont cherché une voie innovante entre ces différents modèles. De là a découlé une série de priorités qui entérinent la spécificité du mentoring programme concernant l’idée de volontariat et d’un mentoring « sur mesure » pour les détenus, le recrutement de mentors qualifiés non issus des services pénitentiaires, mais plutôt de la société civile et enfin l’accent mis sur la création d’un lien de confiance entre mentees et mentors en amont du travail de polissage des comportements et idées extrémistes plutôt que sur une stratégie de déradicalisation plus agressive.

Le rapport rend également compte de la manière dont détenus, mentors et personnels pénitentiaires ont vécu le programme. Les trois groupes concordent sur le fait que ce dernier a eu un impact positif, mais pour des raisons très différentes et qui ont autant trait aux conditions de vie au sein des prisons qu’au traitement en soi de la radicalité.

Norsk sikkerhet fra et PST-perspektiv

Seksjon for statsvitenskap og Forskningsgruppen AreaS inviterer i samarbeid med biblioteket til en gjesteforelesning med analysesjef ved PST (Politiets sikkerhetstjeneste) Jon Fitje Hoffmann. Gjesteforelesningen inngår som del av høstens studium i statsvitenskap påbygging, men er åpen for alle. 29. aug. 2019 11:3012:00, Biblioteket Remmen.

Jon Fitje Hoffmann er analysesjef ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Han gjester Høgskolen i Østfold torsdag 29. august med foredraget: «Norsk sikkerhet fra et PST-perspektiv». På foredraget forteller han om PSTs arbeid, hvordan PST er organisert, og hvordan PST samarbeider med andre aktører for å utøve kontroll over sikkerhet i Norge.

Jon Fitje Hoffmann er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo (UiO). Han er tidligere fagdirektør ved Statsministerens kontor, leder for sekretariatet til Regjeringens sikkerhetsutvalg, rådgiver i sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet og konsulent ved Atlanterhavskomiteen.

Kilde: https://www.nsm.stat.no/sikkerhetskonferansen/sikkerhetskonferansen2019/sikkerhetskonferansen2018/foredragsholdere2018/jon-fitje-hoffmann/.

Arrangør

Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag (ØSS) og Forskergrupen AreaS i samarbeid med Biblioteket på Remmen

Jon Fitje Hoffmann ved HiØ, 29. august 2019. Fotoillustrasjon: Franck Orban/AreaS

Hva gjør frykten for terror med oss?

Årets sommerferie er for mange nylig tilbakelagt. I hvilken grad begrenser frykten for terror våre valg av feriedestinasjon? Eller gjør den det?Tid og sted: 26. aug. 2019 19:0020:00, Litteraturhuset i Fredrikstad

Sondre Lindahl ved Litteraturhuset i Fredrikstad, 26. august 2019. Fotoillustrasjon: Franck Orban

Ifølge eksperter er risikoen for terror lav. Likevel er flere norske feriefavoritter på listen over reisemål med høyere risiko for terrorangrep. I de fleste europeiske land er beredskapen høy som følger av tidligere angrep. I følge terrorforsker Sondre Lindahl trenger vi ikke å være redd for terror i det daglige. Hvis vi begynner å korrigere oppførselen og atferden vår, oppnår terroristene akkurat det de ønsker. Rådene er heller å bruke sunn fornuft, og å ta noen forholdsregler før man skal ut å reise. Det for eksempel ikke anbefalt å oppsøke en by der det er politisk uro.

Terrorisme har vært en del av politisk konflikt i tusenvis av år. Den globale krigen mot terror har vært voldelig, og at den har sviktet på sine egne vilkår for å motvirke, forebygge eller kontrollere terrorisme. 

Sondre Lindahl er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han har doktorgrad fra Nasjonalt senter for freds- og konfliktstudier, University of Otago. Lindahls primære forskningsområde er terrorisme og hvordan man forsøker å bekjempe terrorisme. Han forsker på terrorisme i en bredere sikkerhetspolitisk sammenheng, og er interessert i sikkerhetspolitiske spørsmål og internasjonal politikk.

Han er regelmessig ute i norske media og kommenterer terrorhandlinger, og er for tiden i gang med å publisere en rekke artikler om alternativer til voldelig bekjempelse av terrorisme.

Lindahl er medlem i forskergruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold.