Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

Franck Orban (AreaS) og Kai Hanno Schwind etter seminaret ved Høgskolen i Østfold. En franskmann og en tysker foran bildet av kansler Merkel og president Macron..

Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tok imot Kai Hanno Schwind 27. oktober 2021 med stor glede for å diskutere veien videre for Europas og EUs  sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

Kai leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten “Tyskerne.”

Videoopptaket fra seminaret kan hentes her.

Is America Back?

It has been a couple of hard weeks for President Joe Biden. Even before the astonishing collapse of the American supported government in Afghanistan, his approval rating among American voters had slipped below 50% for the first time since he became President in January. This marked the end of the “honeymoon” period of his administration – a period in which Americans traditionally give a new president their support to see what he or she can do. The swift victory of the Taliban and the chaos that followed brought this period to a brutal end. In the first months of his presidency Biden had famously proclaimed to the world that “America is back!” on the world stage. But America’s swift and chaotic retreat from Kabul have led some commentators to ask if America hasn’t rather “Turned its back” on the world, rather than returned to it.

This article will concentrate on three of the great challenges Biden faced when he took office in January – taming the COVID epidemic, getting America’s economy up and running, and re-establishing America’s leading role in the world community. It will then briefly look to the future.

Taming COVID

When Joe Biden came to power his first priority was to get COVID under control. He promised to get 100 million American vaccinated in his first 100 days in office. He met that goal in only 58 days and went on to vaccinate 200 million before that same deadline Then he set goal of getting 70% of all American’s vaccinated with at least one dose of a vaccine by the 4th of July, America’s national holiday.

And that proved to be too much.

The campaign faltered and stalled because of widespread skepticism of vaccination among Americans. In part, this was because of misinformation spread through the social media. But it also mirrored the deep-seated political division in the US between the Republicans and the Democrats. COVID had become “politicized” during the Trump years. At heart lay an inbuilt skepticism of “experts” and “science” among many Republicans (See graph below). This skepticism was reflected on the ground. Where the Republicans were strongest – in the South and West of the country – numbers of vaccinated were lowest. In the Northeast, Midwest and West Coast where Democrats were strongest, numbers were highest.

Source : https://news.gallup.com/poll/352397/democratic-republican-confidence-science-diverges.aspx?utm_source=alert&utm_medium=email&utm_content=morelink&utm_campaign=syndication

Eventually Biden did reach his goal of getting 70% of the population vaccinated in early August. Meanwhile, however, the new Delta variant of COVID had begun to spread quickly through the unvaccinated population of the South and West, causing a surge in infections and deaths. Although the vaccination program has picked up speed again, the difference in numbers between Republicans and Democrats and between different regions of the country continues, undermining the containment of COVID nationally. (1)

Getting America Back on Track

Like countries all over the world, COVID dealt a devastating blow to the American economy in 2020. Although the Trump administration passed several large relief bills, it was too little, too late in the view of many Democrats. They wanted major government spending like that found during the New Deal. That is why Biden’s campaign slogan had been “Build Back Better!” He wanted to spend up to $2 trillion rebuilding much of America’s crumbling infrastructure of roads, bridges, ports and railways.

That would be an enormous stimulus for the economy, creating hundreds of thousands of jobs. But he needed the cooperation of the Republicans to get the money. The election of 2020 had split the Senate 50/50 between the two parties, giving the Democrats the slimmest possible majority, using Vice President Kamala Harris’ one vote in case of a deadlock. For the infrastructure bill to pass the Senate Biden needed at least a 2/3s majority (in practice 67 of 100 votes). That meant gaining the support of 17 Republican Senators. In the poisonous and divided atmosphere of Washington, it did not seem likely that Biden would have much luck.

But Biden had spent decades as a Senator himself and knew the system well. Much to the surprise of his critics, he announced in June he had gotten the support of the necessary 17 Republican Senators for a $1.2 trillion infrastructure bill. In part, this was because the program was very popular among Americans in general and the Republicans did not want to be left behind. But it was also a testament to the persuasive power of Biden. He had promised to try to bring Republicans and Democrats together to find “bipartisan” solutions to Americans problems and this seemed to be a successful example of just that.

But Biden is not out of the woods yet. As this is written, the Senate’s infrastructure bill has been sent on to House of Representatives where it will undoubtedly be changed before it is sent back to the Senate to be passed once more (both the House and the Senate must agree on major bills before they are sent on to the President to be signed into law. This leaves room for lots more pushing and shoving.

It has been said that politics is “the art of the possible.” (2)  It still remains to be seen what is possible for Biden in today’s divided Washington.

The Forever War

Within his first months in power, Biden reversed many of the foreign policies of his predecessor, Donald Trump. He stopped the US from pulling out of the World Health Organization. He rejoined the Paris climate change agreement. He reestablished close relation with his NATO allies. He rallied the forces of democracy around the world to stand up to the growing power of autocratic governments, particularly in Russia and China. This is what he meant with “America is back!”

But there was one Trump policy that he did not reverse – ending America’s war in Afghanistan. Trump had made an agreement with the Taliban to withdraw US troops by May 1, 2021. Biden decided to honor that agreement, changing the deadline to the symbolic date of September 11, 2021. That date would mark the end of 20 years of continuous warfare – the longest war in American history, the “The Forever War.” Despite two decades of effort, $2 trillion dollars and more than 2500 American casualties (not to speak of the more than 100.000 Afghan casualties), it had proved impossible to crush the Taliban or create a strong pro-Western government in Kabul. The American public had grown tired of this never-ending effort. 70% favored getting out of Afghanistan. (3) That was why they had supported Trump’s agreement and that is why Biden decided to honor it.

Defeat and debacle  

But having an agreement and actually putting it into practice proved to be two very different things. Instead of an orderly withdrawal, when NATO troops started to leave in August the Taliban quickly overran the country. This created chaos. Tens of thousands of Afghan civilians who had worked with America and its NATO allies rushed to get out. Pictures of desperate Afghanis storming the airport in Kabul and clinging to American airplanes as they took off flashed around the world. The defeat of America and its allies in Afghanistan was swift, humiliating and complete. It sent shock waves around the world.

For many Europeans, it confirmed what former Norwegian Prime Minister Gro Harlem Brundland had said years before – they could “no longer take for granted that they can trust the U.S., even on basic things.” (4)  German Chancellor Angela Merkel remarked that, “This is a particularly bitter development. Bitter, dramatic and terrible.” (5) Within the EU, there were renewed calls for a separate military force to make it less dependent on America in the future. Meanwhile, as one American commentator put it, “China and Russia are having a field day saying: This is your partner?” This was not the image of America Biden had been hoping for with the words, “America is back.” (6)

The impact was serious at home, as well.  Fully 69% felt Biden had failed to handle the  withdrawal successfully. The Republicans were particularly critical, with 82% saying they strongly disapproved of him. (7)  Biden’s general approval rating among Americans fell from just under 50% in early August to only 43% by early September. His disapproval rate rose to 51%. (8)

Looking ahead

As noted, it is not unusual for a president to lose support after the first “honeymoon” period. But the drop in support for Biden over the past weeks has been severe. It remains to be seen if this will have long-term effects. That will depend on a number of factors.

Will the COVID cases go on increasing? If so, what measures will he have to take to handle the situation and how popular (or unpopular) will they be?

Will Democrats and Republicans in the Senate continue to support his infrastructure bill (much less his more expensive plans)? One Democratic Senator has already hinted that he will not vote for anything that costly. (9)

Most importantly, what will happen in Afghanistan? If the country reverts to the brutal and repressive dictatorship the Taliban imposed in the 1990s, Afghanistan may haunt Biden for the rest of his four years in office. The worst case would be if the country again became a breeding ground for terrorist attacks worldwide. Both Biden’s and America’s international reputation hang in the balance.

At home, it is now a little over one year before the next “mid-term” election is held. All of the seats in the House of Representatives and one third of the seats Senate will be up for grabs (see Access to English: Social Studies, Congress – legislative powers, pp. 186-187). If the Democrats lose a majority in either chamber, it will give the Republicans the power to block most of Biden’s plans for the following two years, greatly weakening his presidency.

Therefore, Biden needs to quickly repair the damage to himself and the Democratic Party caused by Afghanistan. He has come out swinging, strongly defending his decision to withdraw from the war in a speech on August 31;

“I was not going to extend this forever war,..I simply do not believe that the safety and security of America is enhanced by continuing to deploy thousands of American troops and spending billions of dollars a year in Afghanistan…I give you my word: With all of my heart, I believe this is the right decision, a wise decision, and the best decision for America.” (10)

The American people will have one year to make up their minds if they agree with him. Meanwhile the rest of the world will watch developments in Afghanistan anxiously.


  1. “The US has reached Biden’s July 4 goal to vaccinate 70% of adults — about a month late,” August 2, 2021

2.  “Politics is the art of the possible, the attainable — the art of the next best.” – Otto von Bismarck


3. “US Public Supports Withdrawal From Afghanistan,” August 9, 2021


4.  “America is Back – but for How Long?” June 14, 2021


5/6. “Biden promised allies ‘America is back.’ Chaotic Afghanistan withdrawal is making them fear it’s still ‘America First.’” August 19, 2021


7. “Majority of U.S. public favors Afghanistan troop withdrawal; Biden criticized for his handling of situation,” August 31, 2021


8. “This poll number will send Democrats into a panic,” September 2, 2021


9.  “Joe Manchin voted to advance the $3.5 trillion budget bill — now he says Democrats should press pause,” September 2, 2021


10. “Remarks by President Biden on the End of the War in Afghanistan,” August 31, 2021


This article is written by AreaS member Robert Lewis Mikkelsen and was published by Cappelen Damm Updates in September 2021.

AreaS-seminar: Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tar imot Kai Hanno Schwind for å diskutere veien videre for Europas og EUs  sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

Han leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten “Tyskerne.”

Sted: HiØs bibliotek ved Remmen
Tid: 27. oktober 2021, kl. 11.30-12.30

Combatting pandemics in Norway

For over a year the world is in a bizarre virus-caused disorder, which our generation have not experienced in the entire life, so no authorities possess routines how to react on such an unexpected flow. Decisions on pandemic treatment were made in emergency, and the exposed countries responded in a different way. To find out what worked well-thought-of or what not, the main questions of concern ought to be contemplated: Which decision-making authority managed the crisis? What preventive measures against infection spread have been applied? Was health care system prepared? How information for citizen have been procured? How the vaccine supply and roll-out was organized? What support the harmed business- and social activity received? How citizens reacted? 

Standard solution does not exist, but shared experience may help to learn. In Bloomberg’s report, April 2021, Covid-19 resilience ranking was presented, with relevant collected data, placing Singapore as the world`s best, followed by Australia, New Zealand and Asian countries. Among the top 20 there are only 3 European countries: Finland as number 9, Denmark 14 and Norway 15 (some weeks earlier Norway was best as number 10, Finland 13; www.bloomberg.com/ graphics/covid-resilience-ranking/). WHOs declared pandemic threat 30.01.2020, national actions have started afterwards. 

In Norway The Government Corona Board (RCU) discuss solutions and actions, where The Norwegian Health Directorate and Norwegian Institute of Public Health present their professional recommendations, and government makes decisions on imposing national rules. Local authorities add local rules and manage implementation. The Corona Law of 18.03.20, allows government to enforce obligatory restrictions, if Parliament did not reject these with 1/3 of the votes. Information on enforced rules is presented on press conferences by Prime minister, Minister of Health, with presence and comments of General Director of Health Directorate, Director of Institute of Public Health and relevant Ministers, depending on subject. Corona testing centres were opened in all municipalities and tests are free of charge, available after accepted request. The lockdown 12th of March 2020 was more restrictive than health professionals advised, but partly released in April, as primary schools started to open from 20.04.20 for small- and later for older children. Children and youth were considered as the core group to be shield against consequences of lockdowns, to avoid increase of social disparities. Digital learning, facilitated in Norway, where all pupils have iPad from school, does not bring the same outcomes for all children, therefore open schools and after-school activities are of high importance for learning progress. 

The important factor for pandemic management is correct information. Information on Corona facts and rules are published on webpages of central- and local authorities and health institutions`, also in foreign languages of minority groups (The coronavirus situation – regjeringen.no). Central and local phone info is also available, as the rules and restrictions differed between regions, depending on infection spreading, with green, yellow and red zones warnings. Municipal authorities in consultation with chief municipal doctor decide and administrate the local rules. Warnings are also sent by sms. Norwegian health system worked efficiently, all inhabitants have access to free health care, and numbers of infected patients who required intensive care were not very high. 

Geography helped – both Norway and Finland have few big cities, where infection spreading is high. Vaccination program have started at the end of 2020, with priority order: 1. residents in nursing homes 2. age 85 years and above 3. Age 75-84 years, so following younger age groups. On 12th of May the Institute of Public Health suggested change in priority, to vaccinate the group 18-24 together with 40 – 44, to breakdown spreading more efficient. Economic consequences of pandemic are extensive. Already 7th of April 2020 the expert group led by prof. Steinar Holden from University of Oslo, presented the report “Socio-economic evaluation of infection control measures – covid-19”, later two new reports were published, where strategies, consequences, and long-term effects of pandemic have been presented and solutions suggested. Government started to pay out compensation for activity stop, extra health-care expenses, unemployment prevention, and more, summarize to 252 billion NOK in 2020 and 229 billion NOK this year (Revised National Budget 2021) GDP in 2020 fell -0.8 % and is expected to grow 3.7% this year. 

Summing up – what did contribute to place Norway among the top-ranking countries in contesting pandemic? I think that the crucial factor is a non-pandemic one – citizens trust to public institutions, so people accept and follow up inconvenient restrictions, as they trust that government acts for their best. 

This analysis is written by AreaS member Danuta Aniela Tomczak and is published in Baltic Rim Economies, Special issue, nr 3, June 2021

Den første grunnloven i Europa 3. mai 1791 i Polen.



Fra 1989 feirer Polen sin nasjonal dag den 3.mai, for å minne den første grunnloven som ble vedtatt denne maidagen i 1791, etter turbulente forhandlingene i parlamentet, på kongens slott i Warszawa. Det var den siste polske kongen, Stanislaw August Poniatowski, med samarbeidende adelsrepresentanter, som fikk det gjennom, men ikke med støtte fra alle representantene.

Begrensning av adelens rettigheter ble mot med motstand fra flere mektige aristokrater.  Grunnloven, kalt konstitusjon, ble jo en seir for nye trender i Europa etter den franske revolusjon. Makt tilhørende kongen ble tredelt – til lovgivende makt, gitt til 2-kammers parlamentet – Sejm og Senat, utøvende makt – Kongens Råd, med kongen, 5 statsråder, katolske kirkens overhodet og representanter uten stemmerett, og så dømmende makt, med tre typer domstoler for ulike folkeslag, med ulike rettigheter.

Selv om aristokrati, adel, arbeidere og bønder hadde ikke samme rettigheter, så ble de ikke rettsløse og kun underlagt sin herre. Katolsk religion ble anerkjent som dominerende i kongerike, og det ble bestemt å opprette forsvaret med 100.000 soldater.  Det ble også innført skatt for å finansiere statens utgifter – 10% for adelsmenn og 20% for presteskapet, mens vanlige folk ble ikke skattlagt.

Dessverre, fikk ikke dette fremskrittet mot demokratiet langt liv, siden opposisjon – kalt for «Targowica forrædere», forente seg med Russiske tsarina, angrep Polen i april 1792, og deretter ble Polen delt opp mellom Russland, Preussen og Østerrike, og forsvant fra Europa-kartet i 1795. Det ble en lang kamp om frihet deretter, helt til 1918, da Republikk Polen, med nye grenser, ble igjen en selvstendig stat. Dette med Polens første grunnloven i Europa, andre i verden, etter USAs sitt, har en symbolsk verdi, som viser at også i tider med store motsetninger mellom folkegrupper med ulik tilhørighet, ulike meninger og interesser, var det mulig å få en fremtidsrettede resultat.

Er det noe å lære av det i dag? Paradoksalt nok, den regjerende partikoalisjon i Polen fra 2015 respekterer ikke den gjeldende grunnloven (av 1997), bryter mange grunnleggende prinsipper, både når det gjelder tredeling av makten og uavhengigheten mellom disse. Opposisjon protesterer, borgere protesterer, EU-domstol (TSUE) reagerer, men den regjerende parti Lov & Rettferdighet (PiS) gjenvinner valget i 2019. Demokrati er i fare, ikke kun i Polen, men i flere land, hvor populisme har fått mange supportere. Skal vi feire grunnlovsdagen som nasjonaldag mens grunnloven ikke respekteres? Bryr folk seg ikke om grunnloven nå??

Det finnes ikke entydig svar på dette spørsmålet, fordi ikke kun fakta og fremstilling av sakene teller, med sammenheng mellom disse, som forklarer hvordan folk lever og hva de opplever i sine liv. Hva leser de, hvordan kommuniserer de med hverandre, hvor de treffes? Har de jobb og inntekter til hushold, kontakt med andre enn familie/naboer, har de tillit til myndigheter og medborgere? Bosted, utdanning, inntekt, kontaktnettverk m.m., viser økende ulikheter, som fremmer konflikter og protester fremfor dialog og samarbeid.

Det blir interessant å se hvordan den første grunnlovens 230-års jubileumsdagen blir feiret i Polen – med glede – protester – politi oppstilling – arrestasjoner?

Hvis grunnloven er like viktig nå som før – hvordan demokrati kan gjenvinnes når den utfordres i flere land?

Innlegget er skrevet 3. mai 2021 av Danuta A. Tomczak, AreaS-medlem og førsteamanuensis i økonomi ved HiØ.

Er drapet på læreren Samuel Paty et tegn på en ny form for islamistisk terrorisme i Frankrike?

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.

Franck Orban
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil


«Minnekrigen» mellom Frankrike og Algerie blusser fortsatt opp, nesten 60 år etter frigjøringskrigens slutt

Foto: Ramzi Boudina / Reuters / NTB

KRONIKK: Mange mener det er på tide at Frankrike tar et berettiget oppgjør med sin historie som kolonimakt. Vil Emmanuel Macron huskes for å ha fått det til?

På den 18. mars 1962 blir Evian-avtalen signert av Den algeriske GPRA, en provisorisk regjering dannet av den nasjonale frigjøringsfronten FLN, og den franske regjering. Denne setter sluttpunktum for 132 år med fransk kolonistyre i Algerie.

Ved frigjøringskrigens utbrudd i 1954 utgjør europeerne omtrent 10 prosent av totalbefolkningen i landet. De er ikke nødvendigvis rike, men har som regel bedre levekår enn araberne, som er gjort til annenrangs borgere gjennom loven om de innfødte fra 1881 (Code de l’indigénat).

Krigen varer helt til 1962 og setter dype spor på begge sider av Middelhavet. Ett av disse sporene er den evige tilbakevendende spørsmål om hvordan krigen skal huskes. Dette har et navn på fransk: minnekrigen.

«Ikke rør minnene mine!»

Hva menes med «minnekrigen»? Avhengig av hvor man har stått i konflikten sorterer man vekk det man ikke vil skal huskes, i et forsøk på å ta politisk eierskap over den historiske arven.

På algerisk side har FLN framstilt seg selv som landets frigjører, mens de tidde om hvordan de gjennom brutale forfølgelser og henrettelser knuste landsmenn som var uenige i deres politiske syn og metodene de valgte for å fremme dem.

På fransk side har man gjerne lagt vekt på Frankrikes tapte storhet og koloniseringens gode intensjoner eller gjerninger. Bruk av tortur under politiavhør eller hos den franske hæren, var derimot lenge et tabubelagt emne. Andre hendelser ble dysset ned, som massakren av fredelige algeriske demonstranter i Paris 17. oktober 1961, eller massakren av nesten 700 europeere i Oran 5. juli 1962.

Et annet tabu er de reelle vennskapsbåndene som ofte oppstod mellom arabere og europeere, til tross for brutale hendelser og et sett med svært diskriminerende lover.

Minnekrigen har vært et gnagsår i den offentlige debatten i Frankrike siden 1962. Et eksempel blant mange er loven som ble vedtatt i 2005 til fordel for franskmennene som måtte forlate de franske koloniene da disse ble uavhengige. Lovforslaget utløste kraftig motstand fra ulike hold, på grunn av et par paragrafer som ble tolket som et forsøk fra statens side på å lage en offisiell versjon av det som skulle huskes. De aktuelle paragrafene ble fjernet før loven ble vedtatt.

Emmanuel Macron ønsker et oppgjør med kolonitiden

I 2017 dro den daværende presidentkandidaten Emmanuel Macron til Algerie. Der gjestet han en algerisk tv-kanal for å snakke om sine visjoner for samarbeidet mellom Algerie og Frankrike. Da han ble spurt om å uttale seg om Frankrikes fortid som kolonimakt, sa han at «kolonisering var en forbrytelse mot menneskeheten».

Der flere så et bevis på mot, så andre et taktisk grep for å sanke stemmer fra venstresiden. Krigsveteraner med flere tok til motmæle ved å understreke at deres «forbrytelse mot menneskeheten» bestod i å gi landet infrastruktur og hjelpe personer i nød. Macron har siden tatt flere skritt i retning av Frankrikes oppgjør med sin fortid. I 2018 erkjente han for eksempel den franske statens ansvar i bortføring og tortur av Maurice Audin, en ung kommunist som var for Algeries uavhengighet.

– Emmanuel Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere, skriver Hélène Celdran. (Foto: Ramzi Boudina / Reuters / NTB)

Reagerer på ny minnekommisjon

I sommer utnevnte Macron historikeren Benjamin Stora til å lede en minnekommisjon som skal se på hvordan Frankrike og Algerie kan legge kolonitiden bak seg og forsones. På algerisk side har Abdelmadjid Chikhi, leder for Nasjonalarkiv i Algerie, fått en tilsvarende oppgave.

Begge utnevnelsene utløste skeptiske reaksjoner. Flere mener at franske Stora, til tross for sin ubestridde kompetanse innen kolonispørsmål generelt og Algeries historie spesielt, er politisk for partisk, dette på grunn av hans tidligere tilknytning til trotskisme og kommunisme. Når det gjelder algeriske Chiki, mener flere at han sitter for nært FLNs maktapparat for å kunne sikre et objektivt og upartisk arbeid.

Disse reaksjonene er symptomatiske på nettopp det de er ment å løse: «minnekrigen».

Et nytt blikk på forholdet mellom Algerie og Frankrike

Har Macron større sjanser til å lykkes enn sine forgjengere? Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere. François Mitterrand var innenriksminister da krigen brøt ut i 1954, og Jacques Chirac var sekondløytnant i Algerie under krigen og senere personalsjef i Landbruksdirektoratet i landet. Derfor er det grunn til å håpe at Macrons arbeid for å få minnekrigen til å slutte, vil lykkes.

Det avdekkes også stadig saker det lenge har vært for vane å tie i hjel. Man kunne nylig lese i Le Monde (25. 09. 20) at den franske staten bestilte drap på egne borgere under Algerie-krigen. Historikeren Jean-Jacques Jordi publiserte i 2011 en omfattende studie om forsvinningssakene under krigen. Disse stod FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og ALN (Den nasjonale frigjøringshær) bak, uten at den franske staten grep inn. Minnekommisjonen utnevnes derfor på riktig tidspunkt.

Hva skal til for at Macrons minnepolitikk skal lykkes?

En betingelse for at en minnekommisjon skal lykkes, er at alle hemmelighetene kommer til overflaten. Det vil si, blant andre ting, at de skal sikres fri og ubegrenset tilgang til arkivene fra Algerie-krigen. Til tross for loven som sikrer fri adgang til arkivene, setter byråkratiske og juridiske irrganger alvorlige begrensninger for en slik frihet. Hemmelighetsstemplede dokumenter eldre enn 1970 som gjelder Frankrikes nære fortid, er det umulig å få tilgang til.

Macrons sjanser til å lykkes med sin minnepolitikk avhenger også av det som skjer i Algerie i nærmeste framtid. FLN, som har sittet ved makten siden 1962, viser ingen vilje til politisk endring, dette til tross for Hirak, protestbevegelsen som startet i februar 2019. Hirak ønsker å kvitte seg med alt det styrende partiet står for. Får FLN bukt med Hirak, er det lite håp om at partiet vil være villig til å se på sin egen historie med et nytt blikk.

Til slutt bør det reises spørsmål om hvorvidt et slikt historisk arbeid er nok. Historien framstilles nemlig også i skjønnlitteratur og andre uttrykksformer. Der er det større rom for å bearbeide opplevelser og minnene fra kolonitiden, krigen og den postkoloniale tiden enn det er i historiske tekster. Det er viktig, på begge sider av Middelhavet, at vitnene og deres etterkommere stadig oppfordres til gjensidig forståelse. «Hvordan legge historien bak seg uten at den er skrevet?», kunne man nylig høre i en dokumentar vist på den franske kanalen France 2. Svaret mitt er at det skal skrives mange historier før vi i det hele tatt klarer å legge Historien bak oss.

Hélène Celdran er medlem av AreaS og publiserte denne kronikken i Forskning.no  21. oktober 2020.

Hør også:

PODCAST: Hva betyr Algerie-krigen i dag?


Statsfeminisme i 2020? Podcast nå tilgjengelig

Tirsdag 15. september 2020 arrangerte AreaS et seminar om statsfeminisme anno 2020 ved Litteraturhuset i Fredrikstad. Se den fulle presentasjonen av seminaret her. Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes her.

Program for seminaret

Kl. 09.30 – 09.40: «Hva er ‘statsfeminisme’? Et sideblikk til Midtøsten» ved Rania Maktabi.
Kl. 09.40 – 10.30: «Likestillingspolitikk i et nordisk og europeisk perspektiv» ved Cathrine Holst.
kl. 10.30 – 10.45: pause
kl. 10.45 – 11.30: Panelsamtale Cathrine Holst, Elin Strand Larsen og Rania Maktabi: «Hva er likestillingspolitikk i 2020?»

Cathrine Holst er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og seniorforsker ved ARENA Senter for europaforskning. Hun har blant annet også skrevet boken Hva er feminisme? (Universitetsforlaget, 2017) og «Likestillingspolitikk, eksperter og folk flest» i Rett og politikk: Nye perspektiver på demokratiets forutsetninger utforming og grenser redigert av Bernt, Stjernø og Holst (Pax, 2015).

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i medier og journalistikk ved Høgskolen i Østfold og nestleder for forskergruppen AreaS. I doktorgradsavhandlingen Når kvinner må si unnskyld… Medierte skandaler, kvinnelige politikere og retoriske forsvarsstrategier (Strand Hornnes 2014), tar hun for seg åtte kvinnelige politikere og LO-ledere –  deres retoriske forsvar knyttet til et utvalg politiske skandaler i Norge, Sverige og Danmark. Hun er også medredaktør for antologien Discussing Borders, Escaping Traps: Transdisciplinary and Transspatial Approaches (Orban & Strand Larsen 2019) utgitt av Waxmann.

Rania Maktabi er førsteamanuensis i statsvitenskap ved HiØ. Hun har redigert Middle East Patriarchy in Transition med Brynjar Lia, Die Welt des Islams (2017) og Brennpunkt Midtøsten (Universitetsforlaget, 2018) med Nils A. Butenschøn. Hun forsker spesielt på arabiske kvinners rettsstilling og har bl.a. publisert «Gender, family law and Citizenship in Syria» (Citizenship Studies, 2010), «Enfranchised Minors: Women as People in the Middle East» (Laws, 2017), og «Female Citizenship under Authoritarian Rule» (Bustan, 2019).  I 2021 utkommer «Women and Citizenship» i Handbook on Middle East Women (Routledge) og «Patriarchal Nationality Laws» i Handbook of Citizenship in the Middle East (Routledge).

Arrangementet var et ledd i statsvitenskapsemnet Politisk teori og offentlig politikk og administrasjon og AreaS-seminarserien Kvinner, makt og politikk i forbindelse med Forskningsdagene.

Arrangør: Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold (HiØ) og Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag (ØSS) ved HiØ.

Arrangementer var en del av de nasjonale Forskningsdagene.