AreaS seminar: Antikken – evig aktuell

Podcasten fra seminaret er nå tilgjengelig!

Idéhistoriker og forfatter av boka Hva er antikken?, Christine Amadou, viser oss hva antikken var og hvordan den er blitt det den er for oss i dag. Hun forteller historien om hvordan ulike deler av antikken er blitt formidlet, oversatt, rekonstruert og anvendt i ulike sammenhenger opp gjennom historien.

 Foto: Antikken ved Volubilis. Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Antikken har en særegen status. Det er derfor keisere har fått slept hjem tonnevis av stein og omhyggelig rekonstruert antikke bygninger i hagene sine. Og når Ajax i dag er mer kjent som skuremiddel enn som trojansk helt, og gudene Hermes og Nike som dyre vesker og raske sko, har merkevarebyggerne gjort det samme som vi har holdt på med i over 2000 år: Brukt antikken til å gjøre inntrykk på folk.

Christine Amadou er førsteamanuensis i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Hennes faglige interesser er mangfoldige. Særlig har hun arbeidet med gresk idehistorie fra antikken til bysantinsk tid, senantikken, hagiografi, antikkresepsjon, oversettelseshistorie, kirkehistorie og kjønn og kjønnskategorier i antikken og tidlig kristendom. Hun har publisert en rekke bøker og artikler. Noen av de siste er «Vestens idéhistorie. Antikken og middelalderen» (2012) og «Bibelsk» (2011 med Anders Aschim). Amadou er også oversetter av skjønnlitteratur. Amin Maalouf, Simone Weil, Albert Camus, Jean Cocteau og Pierre Bayard er noen av dem hun har oversatt, alle fra fransk. Hun oversetter også fra gresk.

Arrangementet er et samarbeid mellom Litteraturhuset Fredrikstad og Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold (HiØ). Introduksjon ved Rania Maktabi (HiØ).

Bokslipp Terror i Europas hjerte – Tankesmien Agenda

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Det er snart fire år siden 130 personer mistet livet i seks nøyaktig koordinerte terrorangrep i Paris. Den 13. november 2015 smalt det i tre bomber under fotballkampen mellom Frankrike og Tyskland på Stade de France. Samtidig kjørte en bil til flere fortauskaféer i Paris og meide gjestene ned med maskingevær. I konsertlokalet Bataclan var 1 500 fans på konserten med bandet «Eagles of Death Metal». De ble fanget som gisler av tre terrorister i et inferno. Slik forgikk angrepet som IS fullt og helt planla og gjennomførte på europeisk jord i 2015.
Forfatteren følger Salah Abdeslam, den eneste overlevende terroristen, på hans vei fra festglad ungdomskriminell i Brussel, til terrorist i Paris.

Du møter:
Vibeke Knoop Rachline, utenriksjournalist bosatt i Paris og forfatter av boken Terror i Europas hjerter
Thomas Hegghammer, seniorforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og professor II ved og C-REX – Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo
Franck Orban, førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold
Sylo Taraku, rådgiver i Agenda og forfatter av bøkene Balkaniseringen av Europa og Frihetskampen i islam (kommer september 2019)
Ivar Iversen, redaksjonssjef i Agenda Magasin (ordstyrer)

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Om det norske mentorprogrammet for radikaliserte innsatte på ENAP-konferansen i Frankrike

10. og 11. september 20109 ble Franck Orban invitert av Den nasjonale fengselsskolen i Frankrike (Ecole Nationale d’Administration Pénitentiaire) for å presentere erfaringene fra mentorprogrammet for radikaliserte innsatte i Norge på en internasjonal konferanse om fengselsregimer på tvert av landegrensene. Herved følger en oppsummering av hans innlegg med tittel “Norvège : Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation.”

Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation

Le gouvernement norvégien a rendu public un plan d’action contre la radicalisation et l’extrémisme violent en juin 2014. Dans ce cadre, on a demandé aux autorités pénitentiaires d’élaborer un programme de mentoring adressé à des détenus identifiés comme vulnérables à la radicalisation ou au recrutement vers l’extrémisme violent. Après une période de planification s’étalant de l’automne 2014 à l’ensemble de l’année 2015, le programme a débuté début 2016 pour être évalué une première fois fin 2018. Nous présenterons ici les premiers résultats du rapport d’évaluation publié en février 2019. Ce rapport s’appuie sur des documents internes du Directoire norvégien des services pénitentiaires et sur une série d’entretiens conduits avec des participants au programme, leurs mentors, ainsi que les personnels pénitentiaires impliqués dans le travail avec ceux-ci. On a cherché à déterminer comment le programme de mentoring était perçu par ces trois groupes et quel a été son impact sur eux.

Dans un premier temps, cette étude fait l’historique du programme à partir des débats internes dans les groupes de travail chargés de concrétiser les directives formulées par le ministère de la Justice au Directoire norvégien des services pénitentiaires, ainsi qu’à travers la correspondance entre le ministère et le directoire. La documentation permet met en relief les motifs qui ont conditionné la mise en place un tel programme et les différentes modalités envisagées pour sa mise en forme.

On constate plusieurs différences entre le concept initial et sa version finale. Le programme a été initialement conçu comme un projet pilote limité à une prison et à la région d’Oslo. Rapidement, – et tout en conservant sa nature de projet pilote -, il a été élargi à toute la région Sud-Est de la Norvège bordant Oslo. Dans sa version finale, on a délaissé un projet géographiquement limité pour étendre la mesure à l’ensemble du pays, alors que le personnel pénitentiaire n’était pas encore formé, que le recrutement des mentors débutait à peine, que le budget alloué au programme n’avait pas été élargi et que le projet pilote n’avait pas été évalué. Un tel élargissement a sans doute visé à rassurer une opinion publique traumatisée par les attaques commises dans d’autres pays européens ainsi qu’à prévenir toute critique portant sur le manque de maillage sur tout le territoire.

Une seconde différence concerne la nature du programme. Sa formulation initiale telle qu’énoncée dans le plan d’action stipulait qu’il s’adresserait en priorité aux jeunes détenus identifiés comme radicalisés ou susceptibles de l’être et qui couraient le risque d’être recrutés par des réseaux extrémistes. Il avait donc une visée préventive. Cette dernière a été victime des événements internationaux survenus entre 2015 et 2018. Sans disparaitre totalement, elle s’est effacée devant la nécessité de prévenir le risque d’attentat en Norvège, ainsi que celui de traiter les premiers retours de jihadistes de nationalité norvégienne ou autres résidant en Norvège, ce qui s’est ressenti dans le recrutement des participants au programme. Ceux-ci ont plutôt été des détenus mâles, plus âgés, jugés pour faits terroristes ou pour association à un groupe terroriste et issus dans leur majorité de la mouvance islamiste radicale. Initialement ouvert à tous les types de radicalité, le programme n’a en fait accueilli aucune personne provenant de la mouvance extrémiste de gauche et très peu de personnes issues de la mouvance d’extrême droite. Sur le long terme, cette mutation du groupe cible semble davantage avoir été la conséquence de la pression des événements que d’un choix idéologique délibéré.

Une troisième différence notée concerne la forme et le but recherché par le programme de mentoring. Inspiré à la base par des programmes équivalents existant notamment au Danemark et en Grande-Bretagne, les autorités norvégiennes ont cherché une voie innovante entre ces différents modèles. De là a découlé une série de priorités qui entérinent la spécificité du mentoring programme concernant l’idée de volontariat et d’un mentoring « sur mesure » pour les détenus, le recrutement de mentors qualifiés non issus des services pénitentiaires, mais plutôt de la société civile et enfin l’accent mis sur la création d’un lien de confiance entre mentees et mentors en amont du travail de polissage des comportements et idées extrémistes plutôt que sur une stratégie de déradicalisation plus agressive.

Le rapport rend également compte de la manière dont détenus, mentors et personnels pénitentiaires ont vécu le programme. Les trois groupes concordent sur le fait que ce dernier a eu un impact positif, mais pour des raisons très différentes et qui ont autant trait aux conditions de vie au sein des prisons qu’au traitement en soi de la radicalité.

Norsk sikkerhet fra et PST-perspektiv

Seksjon for statsvitenskap og Forskningsgruppen AreaS inviterer i samarbeid med biblioteket til en gjesteforelesning med analysesjef ved PST (Politiets sikkerhetstjeneste) Jon Fitje Hoffmann. Gjesteforelesningen inngår som del av høstens studium i statsvitenskap påbygging, men er åpen for alle. 29. aug. 2019 11:3012:00, Biblioteket Remmen.

Jon Fitje Hoffmann er analysesjef ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Han gjester Høgskolen i Østfold torsdag 29. august med foredraget: «Norsk sikkerhet fra et PST-perspektiv». På foredraget forteller han om PSTs arbeid, hvordan PST er organisert, og hvordan PST samarbeider med andre aktører for å utøve kontroll over sikkerhet i Norge.

Jon Fitje Hoffmann er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo (UiO). Han er tidligere fagdirektør ved Statsministerens kontor, leder for sekretariatet til Regjeringens sikkerhetsutvalg, rådgiver i sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet og konsulent ved Atlanterhavskomiteen.

Kilde: https://www.nsm.stat.no/sikkerhetskonferansen/sikkerhetskonferansen2019/sikkerhetskonferansen2018/foredragsholdere2018/jon-fitje-hoffmann/.

Arrangør

Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag (ØSS) og Forskergrupen AreaS i samarbeid med Biblioteket på Remmen

Jon Fitje Hoffmann ved HiØ, 29. august 2019. Fotoillustrasjon: Franck Orban/AreaS

Hva gjør frykten for terror med oss?

Årets sommerferie er for mange nylig tilbakelagt. I hvilken grad begrenser frykten for terror våre valg av feriedestinasjon? Eller gjør den det?Tid og sted: 26. aug. 2019 19:0020:00, Litteraturhuset i Fredrikstad

Sondre Lindahl ved Litteraturhuset i Fredrikstad, 26. august 2019. Fotoillustrasjon: Franck Orban

Ifølge eksperter er risikoen for terror lav. Likevel er flere norske feriefavoritter på listen over reisemål med høyere risiko for terrorangrep. I de fleste europeiske land er beredskapen høy som følger av tidligere angrep. I følge terrorforsker Sondre Lindahl trenger vi ikke å være redd for terror i det daglige. Hvis vi begynner å korrigere oppførselen og atferden vår, oppnår terroristene akkurat det de ønsker. Rådene er heller å bruke sunn fornuft, og å ta noen forholdsregler før man skal ut å reise. Det for eksempel ikke anbefalt å oppsøke en by der det er politisk uro.

Terrorisme har vært en del av politisk konflikt i tusenvis av år. Den globale krigen mot terror har vært voldelig, og at den har sviktet på sine egne vilkår for å motvirke, forebygge eller kontrollere terrorisme. 

Sondre Lindahl er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han har doktorgrad fra Nasjonalt senter for freds- og konfliktstudier, University of Otago. Lindahls primære forskningsområde er terrorisme og hvordan man forsøker å bekjempe terrorisme. Han forsker på terrorisme i en bredere sikkerhetspolitisk sammenheng, og er interessert i sikkerhetspolitiske spørsmål og internasjonal politikk.

Han er regelmessig ute i norske media og kommenterer terrorhandlinger, og er for tiden i gang med å publisere en rekke artikler om alternativer til voldelig bekjempelse av terrorisme.

Lindahl er medlem i forskergruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold.

Hvorfor satse på Frankrike: gleden og nytten av å kunne fransk

Siden presidentvalget i 2017 har det vært en økende interesse for Frankrike i Norge, og stadig flere oppdager nytten og gleden av å følge med på det som skjer i Frankrike. Samtidig er Frankrike en av Norges viktigste handelspartnerne, og fransk snakkes av stadig flere mennesker verden over – å kunne fransk åpner dermed mange dører.Tid og sted: 23. aug. 2019 17:0018:30Litteraturhuset i Oslo (Kjelleren)Legg til i kalender

Waving flag of France and Norway. Foto: Colourbox.com

Kjerstin Aukrust og Franck Orban, førsteamanuenser i fransk fra henholdsvis Universitetet i Oslo og Høgskolen i Østfold, inviterer til en samtale med tre frankofile samfunnsaktører, som hver på sin måte og innenfor sine felt har erfart verdien av å satse på Frankrike, både profesjonelt og privat.

Kveldens gjester er:

Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister og tidligere kunnskapsminister

Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist og programleder for Urix, NRK

Asbjørn Øverås, redaktør for oversatt skjønnlitteratur, Aschehoug​

Arrangør

Høgskolen i Østfold/AreaS og Universitetet i Oslo/ILOS

Kjerstin Aukrust, Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe, Asbjørn Øverås, Franck Orban. Litteraturhuset i Oslo, Kjelleren, 23. august 2019. Fotoillustrasjon: Henrik Sætra.

Hannah Arendt og rettssaken mot Adolf Eichmann: Onskapens banalitet

Adolf Eichmann administrerte Nazi-Tysklands deportering av jøder til utryddelsesleire, og sto i 1961 tiltalt for “forbrytelser mot det jødiske folk og mot menneskeheten”. Arendt, som selv hadde sittet i Gestapos fengsel, dekket rettssaken i Jerusalem som reporter for magasinet The New Yorker. Foredraget fokuserer på Hannah Arendts klassiker publisert i 1963: Eichmann in Jerusalem: The Banality of Evil.Tid og sted: 22. aug. 2019 10:1511:00Biblioteket Remmen

Illustrasjon: Bernt Hagtvet

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han gjester Remmen med et foredrag om den tysk-amerikanske statsviteren og politiske filosofen Hannah Arendt (1906 – 1975). Foredraget fokuserer på Hannah Arendts klassiker publisert i 1963: Eichmann in Jerusalem: The Banality of Evil.

Hagtvet skrev forordet til den norske oversettelsen av Arendts bok, utgitt av Bokklubbene i 2000. Han møtte Hannah Arendt som student ved Yale University på 1970-tallet, og har skrevet og forsket på Arendts teori om totalitarianisme.

Hagtvet har utgitt Intellektuelle og det proletære. Pervertert idealisme? (redigert sammen med Øystein Sørensen og Nik. Brandal, Dreyer, 2014); Dannelse: tenkning, modning, refleksjon – Nordiske perspektiver på allmenndannelsens nødvendighet i høyere utdanning og forskning» (redigert sammen med Gorana Ognjenovic, Dreyer, 2011); og Folkemordenes Svarte Bok (red., Universitetsforlaget, 2008). Han var redaktør for standardverket om og av statsviter og politisk sosiolog Stein Rokkan (1921 – 1979) Stein Rokkan: Stat, nasjon og klasse (Universitetsforlaget, 1987).

Arrangør

Rania Maktabi ved AreaS, Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag og Biblioteket på Remmen

Hagtvet på AreaS-seminaret ved HiØ biblioteket, 22. august 2019. Illustrasjon: Franck Orban

På C-Rex konferanse i Oslo om mentorordningen i kriminalomsorgen


21. juni 2019 ble AreaS medlem Franck Orban spurt av Senter for ekstremismeforskning C-Rex om å legge fram rapporten om mentorordningen i kriminalomsorgen som han leverte til justis- og beredskapsdepartementet i februar i år.  Det skjedde i forbindelse med den årlige konferansen organisert av Society for Terrorism Research. Konferansens tema i år var «The data revolution in terrorism research: implications for theory and practice.»

Orbans innlegg hadde følgende tittel: Evaluating the Norwegian mentoring process for radical inmates – Franck Orban

The Norwegian government launched in June 2014 an action plan against radicalization and violent extremism. As a part of it, Norwegian correctional authorities were asked to create a mentoring program for inmates who were identified as being vulnerable to radicalization or recruitment to violent extremism. Following a planning phase between autumn 2014 and 2015, the program started early in 2016 and went through a first evaluation phase up to the end of 2018. We present here some results from this evaluation published in February 2019. The report is based on direct access to internal documents from the Directorate of Norwegian Correctional Service and interviews with inmates participating to the program, their mentors and prison staffers working with inmates. The report raises the question of how the mentoring program has been perceived by all three groups (prison system, mentors, mentees) and how it impacted on them.

AreaS deltar på Alliansekonferansen 2019

Alliansekonferansen er en del av Olavsdagene og fant sted 13-14. juni 2019 på Quality Hotel i Sarpsborg – nøyaktig 1000 år etter at den norske vikingkongen Olav Haraldsson (Olav den Hellige) giftet seg med den svenske dronningen Astrid Olofsdotter i Borg. Ekteskapet skapte en ny allianse mellom Norge og Sverige, og det er dette man ønsket å markere med Alliansekonferansen. Tanken bak Alliansekonferansen er å skape et møte- og treffsted for debatt.

Olavsdagene arrangerte Alliansekonferansen 2019 i samarbeid med NUPI, PRIO, Høgskolen i Østfold, Oslo Freedom Forum og Litteraturhuset i Fredrikstad. Konferansen ble åpnet av Norges utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Foto: Thomas Andersen, Olavsdagene, Alliansekonferansen 2019

Franck Orban og Elin Strand Larsen fra AreaS var medarrangør ved Alliansekonferansen og bidro med innlegg og paneldebatt. Franck Orban deltok 13. juni på konferansen med følgende innlegg:  “En “hær av europeere” eller en “europeisk hær”: franske og tyske oppturer og nedturer gjennom etterkrigshistorien​.” Denne delen av konferansen var viet til sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til allianser. Senere deltok Franck Orban i en panelsamtale sammen med Kate Hansen Bundt, generalsekretær av Den norske Atlanterhavskomiteen og Barbara Kunz, forsker ved Det franske instituttet for internasjonale studier, IFRI. Journalist Frithjof Jacobsen modererte samtalen.

Foto: Thomas Andersen, Olavsdagene, Alliansekonferansen 2019

Elin Strand Larsen deltok 14. juni på konferansen og bidro også med innlegg og deltagelse i paneldebatt. Denne delen av konferansen handlet om allianser for å sikre demokrati og offentlig debatt. Hennes innlegg hadde følgende tittel: “Et forsvar mot “fake news”, hvor hun pekte på noen noen saker i høstens kommune- og fylkesvalg som vekker stort engasjement og sterke følelser – spesielt i Østfold. Hun argumenterte for at det er nettopp i slike saker at man skal være spesielt på vakt mot falske nyheter og villedende informasjon. I panelet satt hun sammen med blant annet Silje Skipshamn fra Faktisk.no, Janne Elvelid fra Facebook Norge og Helge Lurås fra Resett. Mah-Rukh Ali, kjent som nyhetsanker fra TV 2 Nyhetene, ledet samtalen.

Programmet for konferansen:

Frankrikes smittsomme gule feber

Er De gule vestene et nytt utbrudd i fransk historie eller har de kommet for å bli? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ingen så dem komme. I november 2018 strømmet demonstranter med gule refleksvester ut i gatene i Frankrike – først i protest mot økte drivstoffavgifter. Siden ble protestrepertoaret kraftig utvidet, og inspirerte til lignende bevegelser i en rekke andre land – med svært ulik agenda. Nå ser det ut som De gule vestene er kommet for å bli.

Paris

I juli 2018 besluttet den franske regjeringen at fartsgrensen på mindre trafikkerte veier skulle settes ned fra 90 til 80 km/t. Allerede da begynte det å ulme. Egentlig hadde det ulmet i 20–30 år, men hverken eksperter eller politikere skjønte det. De som bor utenfor byene, i de delene av Frankrike som demografen Hervé Le Bras kalte «den tomme diagonalen», er «de glemte» eller som de selv sier, «de usynlige». De har dårlig råd og er nødt til å bruke bilen bare de skal på jobb, til tannlegen eller på butikken. Nærmeste offentlige kontor ligger i gjennomsnitt 14 minutter fra hjemmet. Videoappellen som hypnoterapeut og sikkerhetsekspert Jacline Moureau lanserte i Bretagne i slutten av oktober 2018, gikk viralt. «Vi (bilister) er møkka lei», sa hun til president Macron. Fem millioner så videoen. To uker senere marsjerte 288 000 over hele landet iført gule refleksvester. Målet var å bli sett. Det lyktes over all forventning. På et tidspunkt vaklet hele republikken.

Voldelig utvikling

Til å begynne med blokkerte De gule vestene rundkjøringer utenfor byene. Der oppsto det en enestående samhørighet på barrikadene, der demonstrantene kunne feire jul med champagne i kassevis donert som en støtteerklæring fra selveste Brigitte Bardot. 8 av 10 franskmenn oppga at de sympatiserte med parolene, men ikke med alt bevegelsen foretok seg. Det ble etter hvert mye hærverk, og utrykk for både rasisme og antisemittisme. Ved en rekke anledninger har demonstrasjonene resultert i vold, ofte hjulpet av «les casseurs», profesjonelle pøbler som bare er ute etter bråk og hærverk. Det har vært voldsomme gatekamper i Paris, Bordeaux og andre byer hver lørdag de siste månedene. Turister er blitt advart mot å komme, mindre butikker har gått konkurs, og arbeidsledigheten har økt.

Volden kulminerte allerede 1. desember 2018, da De gule vestene i selskap av pøbler stormet Triumfbuen. Politiet klarte så vidt å tvinge demonstrantene tilbake. To politibusser ble blokkert, og noen kastet brannbomber inn i dem. Det var et mirakel at ingen mistet livet. Macron var på G20-møte i Argentina da han fikk telefon om at republikken sto for fall. Ved en annen anledning tidlig i januar 2019 klarte en liten gruppe gule vester ved hjelp av en gaffeltruck å knuse inngangsdøren til regjeringstalsmannens kontor. Statsråden måtte evakueres. Politiet har svart med hardt mot hardt, blant annet med LDB-gummikuler. Disse har dimensjon på størrelse med et øye, og flere demonstranter er blitt blindet eller har mistet en hånd. Politivolden har på sin side bidratt til å radikalisere bevegelsen. Det førte til rene gateslag, særlig 16. mars, da paradegaten Champs-Elysées ble en ren slagmark. Pøblene i svart
førte an, men en del gule sluttet seg til. Black blocs er nå blitt til Yellow Blocks. Ved flere anledninger i Paris og i andre franske byer fant gatekamper sted mellom antifascister og høyreekstreme fra ulike miljøer (Zouaves, Génération Identitaire, GUD/Bastion social, Action française). Begge leirer tok ved minst én anledning på seg gule vester som forkledning, noe som viser hvor krevende det er å definere denne bevegelsen. Noen ekstremister yppet også til væpnet opprør. Regjeringen satte på sin side inn en spesialavdeling fra hæren for å vokte viktige bygninger. Heldigvis ble ingen skudd avfyrt – så langt. Det hadde vært en katastrofe.

Elitens manglende bakkekontakt

Ingen forutså omfanget opprøret skulle få. Det skyldes i stor grad Macrons og maktelitens mangel på bakkekontakt og manglende evne til å leve seg inn i realiteten for vanlige franskmenn som sliter. Riktignok var opprøret allerede merkbart ved presidentvalget i 2017, da mesteparten av landets tradisjonelle politikere ble vraket. Stadig flere satt hjemme eller ga sin stemme til ytre venstre- eller ytre høyre. Disse forsøkte å ri på «tapernes» misnøye på hver sin måte. Det er ikke første gang spontane bevegelser har forsøkt å bryte kodene. I Bretagne i 2013 tok bøndene «røde toppluer» på seg i kampen mot president Hollandes miljøskatt og nedbygging av fransk landbruk. I 2016 startet «Oppe hele natten»-bevegelsen som en sosial protest mot innføringen av en ny arbeidsmiljølov, med rot på Place de la République i Paris. Den utviklet seg gradvis til å bli en bredere protestbevegelse og ble en test på direkte demokrati på samme måte som Occupy i USA eller 15M-bevegelsen i Spania. Globaliseres.

Globaliseres

I dag har flere land latt seg inspirere av De gule vestene (se utfyllende faktaboks t.h.). Som regel er det i mer beskjeden størrelse og med varierende betydning og politisk fortegn. I Belgia protesterer man for sosial rettferdighet og kjøpekraft, mens i Tysland ble symbolet brukt av ytre høyre mot innvandring. I Algerie har De gule vestene til en viss grad inspirert ungdommen til å protestere mot president Bouteflikas femte mandat, mens egyptiske myndigheter på sin side forbød salget av gule refleksvester over hele landet av frykt for en ny politisk eksplosjon. Like fullt er vesten blitt et symbol for revolusjon.

Konspirasjonsdemoner

De gule vestene utgjør en grasrot, men er i likhet med Den arabiske våren også en 2.0-bevegelse som utnytter sosiale medier for alt de er verdt. Ukritisk kildebruk har imidlertid medvirket til spredningen av fake news. En undersøkelse gjort av Ifop i Frankrike på slutten av 2018 viste at 10 prosent av franskmenn trodde den franske staten sto bak attentatet mot julemarkedet i Strasbourg 11. desember. I sin granskning av De gule vestene, fant stiftelsen Fondation Jean-Jaurès og Conspiracy Watch at annenhver gul vest trodde at staten manipulerte informasjonen for å dekke over sosial uro. Det ble også avdekket at De gule vestene og deres tilhengere har mer tiltro til konspirasjonsideer enn resten av befolkningen.

Mer vold i vente?

I januar forsøkte presidenten og regjeringen å finne en utvei. Resultatet ble en landsdekkende debatt hvor alle franskmenn ble invitert til å si sin mening. Fire temaer ble valgt: overgangen til en miljøvennlig økonomi, skatte- og avgiftspolitikk, statsborgerskapet og hvordan staten er organisert. En enorm mengde tilbakemeldinger strømmet til Elysée-palasset, men lite er foreløpig kommet ut av det. Et flertall av franskmennene er lei av kaoset og vil ha tilbake ro og orden, mens kjernen i De gule vestene ikke ser at en politisk løsning vil tjene deres sak og nekter å gå inn i enhver form for dialog med regjeringsmakten. De nekter å organisere seg og vil heller ikke representeres av fagforeninger eller politiske partier. De som har stukket hodet ut, er blitt ansett for å være en del av «systemet», og truet av andre medlemmer.

Hva nå, lille land.

Etter dette gule «jordskjelvet» er det nå «paradoks» som best beskriver folkeopprøret. De gule vestene er blitt en inspirasjonskilde i flere land, men har mistet mye støtte på hjemmebane og har til en viss grad latt seg forføre av ytterliggående krefter. Det ser ikke ut til at De gule vestene akter å gi seg. Ei heller Emmanuel Macron. Presidenten har deltatt i en rekke maratondebatter rundt om i Frankrike, og imponerer med sin intellektuelle kapasitet, men kan ikke dy seg fra å komme med nedsettende uttalelser. Debattene har imidlertid hjulpet ham på meningsmålingene. Men fortsatt er det et gap, for ikke å si en avgrunn, mellom De gule vestene og makteliten, i deres øyne personifisert nettopp ved Macron, som de har lagt for hat. Dette gapet har eksistert siden Revolusjonen og vil fortsette å eksistere så lenge ingen tør å stenge eliteskolene, slik Eva Joly foreslo i sin presidentvalgkamp i 2012. Den delen av befolkningen som De gule vestene representerer, må oppnå noe. Det har de allerede gjort gjennom tiltak som regjeringen vedtok nokså raskt. Over tid vil disse tiltakene koste 10 milliarder euro. Så det er tross alt ikke småtterier. Men De gule vestene har i mellomtiden endret sine krav og vil nå gi «folket» mer direkte styring i landet. Det er dermed for tidlig å si om deres bevegelse er kommet for å bli – i en eller annen organisert form – eller om den kommer til å føye seg inn i en lang rekke av politiske og sosiale utblåsninger som fransk historie er kjent for. Det brennende ønsket om likestilling og rettferdighet kan drukne i kaoset som utledes av opprøret. Det beste man kan håpe på – for å parafrasere et kjent sitat fra Georg Büchner om 1789 – er at revolusjonen denne gangen ikke spiser sine egne barn.

AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knopp Rachline publiserte en kronikk i mai-utgaven av Aftenposten Innsikt om fenomenet “De gule vestene” i Frankrike og om bevegelsens betydning. Kronikken er bak betalingsmur.