Month: January 2017

31. januar 2017 hadde AreaS-medlem Franck Orban en kronikk i Nationen hvor han drøftet spørsmålet om hvor avgjørende årets presidentvalg i Frankrike er for EU.

Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?

Av Franck Orban, førsteamanuensis, forskningsgruppen AreaS, Høgskolen i Østfold.

9. januar 2017 sendte den sveitsiske banken Crédit Suisse et notat til sine kunder hvor det ble påpekt at årets presidentvalg i Frankrike i april-mai er avgjørende for EUs eksistens. I hvilken grad stemmer en slik oppfatning?[spacer height=”20px”]Ethvert fransk presidentvalg har betydning for EU av flere årsaker. En av dem er at Frankrike er én av EUs få stormakter, spesielt etter Brexit. I motsetning til Tyskland er Frankrike ikke stort nok til alene å utøve dominans over EU. Men som én av EFs grunnleggere og eurosonens neste størst økonomi er landet betydelig nok til å være pådriver av europeisk politikk eller bremsekloss. Franskmenn bestemmer ikke alt i EU, men ingenting kan avgjøres uten dem.[spacer height=”20px”]Presidentvalget kommer ikke minst i en periode preget av hardt vær for Unionen. Følgene av finanskrisen, flyktningkatastrofen, terrorfaren fra militante islamistiske grupper og ikke minst Brexit, Russlands revisjonisme, fremgangen av høyrepopulistiske partier i Øst og Vest Europa og utnevnelsen av en president i USA som er klart EU-fiendtlig forsterker en magefølelse om at EU kan bryte sammen. En handlekraftig fransk president som leder EU ut av krisetilstanden sammen Tysklands kansler kan få avgjørende betydning. En slik nøkkelrolle spilte bl.a. Mitterrand under Tysklands gjenforening i 1989-90 eller Sarkozy under finanskrisen i 2008.[spacer height=”20px”]Det franske presidentvalg står for øvrig ikke isolert, men er en del av en lengre sekvens. Det kommer to måneder etter parlamentsvalget i Nederland og fire måneder før valget i forbundsdag i Tyskland. Man frykter dermed dominoeffekt. En valgseier for høyrepopulisten Geert Wilders i Nederland vil kunne skape en sjokkbølge i Frankrike. Skulle Marine Le Pen mot all forventning bli Frankrikes president, ville Tyskland stå for tur ved at høyrepopulistene fra AfD får økt oppslutning. [spacer height=”20px”]I Frankrike har EU-tilhengerne lenge sett for seg et ideelt scenario for Unionen.I en situasjon hvor venstresiden trolig er dømt til å tape pga. Hollandes skuffende mandat, har de forventet – som de alle fleste – at den moderate høyrepolitiker og EU-tilhenger Alain Juppé skulle vinne høyresidens primærvalg mot tidligere president Nicolas Sarkozy, før han skulle slå lederen for Nasjonal Front Marine Le Pen ved andre omgang av presidentvalget. Slik gikk det ikke. En mer verdikonservativ og euroskeptisk François Fillon vant høyresidens primærvalg. Sosialistenes primærvalg endte med et liknende jordskjelv da eks-statsminister og opplagt vinner Manuel Valls tapte mot den mer radikale motkandidat Benoît Hamon.[spacer height=”20px”]Scenariet som alle så for seg for presidentvalget i 2017, dvs. en gjentagelse av presidentvalget i 2002 hvor venstresiden blir slått ut ved første omgang og høyresiden vinner mot Nasjonal Front ved andre omgang, slår sprekker. Nå er usikkerheten stor og alle opsjoner står på bordet. En moderat kandidat kan fortsatt kan vinne, men man vet bare ikke om han vil være fra venstre eller høyresiden.[spacer height=”20px”]Det rår to misforståelser knyttet til dette valget. Den første er å tro at alle kandidater unntatt Marine Le Pen vil sørge for at dagens EU består. Det blåser en kald vind i fransk europapolitikk. Alle er for EU, men det er et idealisert EU som ikke lenger eksisterer eller som må oppfinnes. Særlig venstresidens syn på EU minner om 1980-tallet, da Mitterrands sosialistiske Frankrike skulle bygge opp et ”sosialt Europa.” Motstanden fra andre EU-land og Tyskland sørget for at slike planer aldri ble til. Den andre misforståelsen angår Le Pens eventuelle valgseier. Riktignok vil en politikk basert på en renasjonalisering av EU finne sted fra fransk side. Nasjonal Front varslet om en mulig folkeavstemning om Frankrikes deltagelse både i EU og i eurosonen.[spacer height=”20px”]Men valgløfter er en ting, og regjeringsansvar er en annen. Man vet ikke hvor langt Nasjonal Front vil kunne gå med å iverksette et valgprogram som mange anser som urealistisk. Donald Trumps USA er i den forstand et levende laboratorium på møtet mellom fantasi og virkelighet. En ting er likevel sikker. Nasjonal Fronts seier ville forplante ”Trump-effekten” videre i EU-landene og vil bidra til at morgendagens Union blir noe annet enn det grunnleggerne tenkte seg da de undertegnet Roma-traktaten for snart 60 år siden.

Neste søndag vil noen franske velgere stemme for sosialistpartiets kandidat. Det står mellom Valls og Hamon. Hva KAN skje?

Media, høyresida, sentrum og mange “oppgitte” venstrefolk ser ut til å gjøre alt de kan for å ødelegge for sosialistpartiet. At Hamon ser ut til å være favoritten til å bli valgt bare forsterker dynamikken. Hvis han blir valgt som kandidat, med det programmet han har, vil han ikke ha noe sjanse til å bli blant de 2-3 beste kandidater. Veldig mange vil da tenke at PS-partiet er nå død, og Fillion og Le Pen vil juble, samt Mélenchon og Macron. De to siste har heller ingen mulighet til å vinne… (eller?)

En scenario som tegner seg mer og mer (hvis man husker Trump) er at alt dette vil sørge for at Marine Le Pen vinner. Så langt, har sosialistene stemt for høyresida i 2. runde i alle valg når de selv ikke har vært kvalifisert: Det er den såkalte “vote républicain” (selv om Sarkozy var alltid imot). De som tror at venstresidas velgere vil ALLTID stemme i 2. runde for høyrekandidatene bør tenke om igjen. Med alt det destruktive kjøret mot PS-partiet i nesten fem år, pluss en Fillon som er ganske profilert langt til høyre, vil nok mange tenke at det er “bonnet blanc et blanc bonnet”, dvs. ingen forskjell mellom Fillon og Le Pen, mange vil nok ikke gå å stemme… Jeg ser for meg en meget lav deltakelse og at Marine Le Pen vinner valget… (eller?)

Hvis Valls blir valgt kan det skje helt andre ting…

André Avias

Kun noen få dager før innsettelsen av den nye presidenten i USA er det svært nyttig både å ta et tilbakeblikk på fjorårets valg, samt å lage seg noen tanker om hvordan fremtiden vil se ut for amerinakerne og for oss.

Det gjør AreaS-medlem Robert Lewis Mikkelsen i en kronikk publisert i Fredrissktad Blad 10. november 2016. Vi legger ut artikkelversjonen på engelsk.

 

When Hate Trumps Hope; The American Elections

Eight years ago tears filled the eyes of many people in America and Norway when the USA elected its first black President and revived America’s damaged reputation after the Presidency of George W. Bush. The message that Barack Obama brought to the world was hope. Now many of those same eyes are again filled with tears, but this time of sorrow and despair.  How could it happen? How could America elect Donald Trump, a man whose message is soaked with hate, racism and rampant nationalism? That is a question that is producing millions of words around the world. Here are mine.

The Easy Answer

Two weeks ago Hillary Clinton had a strong lead in the race. Had the election been held on October 27^th, she would have won more than 300 electoral votes – 30 more than the 270 she needed. Then on October 28^th, FBI Director James Comey reopened the investigation into her private e-mails, making her a potential criminal. Her popularity began to fall immediately. Comey’s action was unprecedented. Government agencies are to stay out of elections. In addition, no information was given about the content of these e-mails. Then, two days before the election, the investigation was called off. But the damage had already been done. By that time Hillary’s lead had been cut to a mere 272 electoral votes to Trump’s 266 and the momentum was on his side. The scene was set for his victory. In sum, without Comey’s action, Clinton would be president today.

The Hard Answer

But this begs the deeper question the world is asking itself, how could a majority of Americans vote for someone like Trump under any circumstances? To understand that, you first have to understand that many – if not most Americans – view government as a necessary evil, not a servant of the people. All politicians are held in suspicion. And, as Donald Trump has never tired of saying, he is a businessman, not a politician. He has never held a public office. Even the leadership of his own party, the Republicans, dislikes him. He is the ultimate outsider who has promised to go to Washington, knock some heads together and get things done. And a majority of angry and frustrated Americans decided to give him a chance. He may be a bully, but he is their bully.

Angry Americans

Which raises the question, what are Americans so angry about? There are many answers to that question. In the short term, for the last 6 years (at least) the Republican Congress has been in bitter opposition to President Obama. Very little has gotten done. People are disillusioned and frustrated with the establishment. But this is only a sign of a deeper, much more serious long term problem. Inequality has been increasing in the USA for the last 40 years. 4/5^th of the population has not seen a significant increase in their yearly incomes since 1970. More wealth has been produced during those years, but the lion’s share of it has gone to the top 1/5 of the population – and particularly to the top 5% of that 1/5. Inequality has not been greater in the USA since the 1920s.

This inequality causes a wide variety of other serious problems. It locks minorities like Afro-Americans into the lower levels of American society. It makes it increasingly difficult for middle class families to send their children to college. It causes conflict and division between ethnic groups that look at each other as competitors for scarce jobs. It creates poverty and crime among the “underclass” that hands on poverty from generation to generation. The list could go on and on. But

the most damaging thing of all is that inequality is undermining the broad middle class of America , the middle class that is the heart of any Western democratic system. Fearful, anxious, uncertain about their future and the future of their children, they become easy targets for demagogues who turn one group against another and offer easy answers to their problems – “Build a Wall!”

Fear and Anxiety

The election of Donald Trump has now exported that fear and anxiety to the rest of the world. What will Donald Trump mean for Norway? The short answer is uncertain times. His election marks the end of the role that the United States has played in the world since the end of the Second World War. Together with Brexit, it signals the unraveling of the system of international agreements put in place at that time. This will make the world a more unstable and dangerous place. Concretely it will mean, for example,  that international agreements dealing with climate change, trade, Iran’s nuclear program, relations with China,  human rights and the NATO alliance will be up to revision. These are all matters that will affect Norway deeply.

Hold on. It’s going to be a very bumpy four years.