Vote for our Lives! : om masseskyting på amerikanske skoler

Robert Mikkelsen skrev en artikkel om skjebnen til studentene som overlevde skoleskytingen ved  Marjory Stoneman Douglas High School i februar 2018. Artikkelen inngår i serien  Access to English Studies; Social Studies og kan hentes her.

 

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

 

The Attack

On February 14, 2018, the lives of the students at Marjory Stoneman Douglas High School in Parkland, Florida, were shattered when former classmate Nikolas Cruz opened fire in the hallways with a semi-automatic AR-15 assault rifle, killing 17 and injuring another 17 in a six-minute shooting spree. The trauma inflicted on the survivors ran deep and wide. Sari Kaufman was in debate class when gunshots rang out. She began to get videos of her friends being shot at. “It was very surreal….we realized we’re in a shooting and I just went into survival mode…And then when it’s 17 dead, it’s just, it’s incomprehensible.” David Hogg hid, cowering in an unlit cupboard with several other students. He pulled out his phone and began describing the event, “Right now, we’re in the school,” he whispered, “An active shooter. It’s not a drill.”

Emma Gonzalez was rushed into an auditorium where she took cover on the floor between the folding seats, holding hands with other students to keep calm. “I didn’t know what was going on. I didn’t want to go on my phone to check…I was in a complete state of denial.” She would not learn the full extent of the tragedy until she saw the names of all the dead in the newspaper. Later, Morgan Williams, who cowered under her desk as bullets flew through her classroom, said “…I know I’m not the same person I once was and I wish I didn’t have this ongoing battle inside between the new me and the old me. This is my final year of high school and I absolutely hate it…Its impossible trying to heal and move forward with my life when I have to see that (school) building every day.”

The sad fact is that mass shootings in the United States have become so common that an almost standard set of emotional reactions for dealing with them has developed, referred to as the “thoughts and prayers response”; The relatives and friends of the victims are thrown into agonizing loss and grief. There is much public hand-wringing and denouncement of the terrible crime. Declarations of sympathy flow from high and low. Prayers are said for the living and the dead. And then.. Then the world moves on because, after all, these things do happen and no one seems to agree about how to stop them. As former President Barack Obama put it, “We’ve become numb to this.”

The Response: MSD Never Again!

Not this time. In the face of such deadening apathy, the student survivors of Marjory Stoneman Douglas (MSD) stood up and turned their grief and anger on the older generation they held responsible for allowing this tragedy to happen, calling them out.  Four days after the shooting Emma Gonzales gave a speech that lit up the internet and sparked what became a mass movement among youth for gun control. She attacked the powerful pro-gun National Rifle Association (NRA) head on:

“To every politician who is taking donations from the NRA, shame on you!” she yelled. “Politicians telling us nothing could have been done to prevent this, we call BS…They say a good guy with a gun stops a bad guy with a gun. We call BS…They say no laws could have prevented the hundreds of senseless tragedies that have occurred. We call BS. That us kids don’t know what we’re talking about, that we’re too young to understand how the government works. We call BS. If you agree, register to vote. Contact your local congresspeople. Give them a piece of your mind.” (Crowd chants) Throw them out!

Gonzalez’s speech was the start of the MDS Never Againcampaign for gun control organized by the survivors of the school shooting, students like Sari Kafuman, Daniel Hogg , Cameron Kasky, Matt Deitsch, Jaclyn Corin, Dalaney Tarr andmany others. Their hashtags – #NeverAgain and #EnoughisEnough – soon gained tens of thousands of followers and national attention. Together with Everytown for Gun Safety, they went on to organize the March for Our Livesrally for stricter gun control laws on March 24, 2018, in Washington D.C.  An estimated 1.2 million people took part in demonstrations across the nation, making it one of the biggest youth protests ever held. It seemed possible that change was in the air.

MSD: Road to Change

With momentum and public support on their side, the MSD students decided to “turn this moment into a movement” as Sari Kaufman put it. They launched a major campaign with other voter participation groups to get young people to vote for gun control candidates in the upcoming midterm elections of 2018. The March for Our Livesturned into Vote for Our Lives.In the summer of 2018 MSD students crisscrossed America in a campaign they called the Road to Change. Its aim was to register and activate young voters. They held rallies and meetings in 80 communities in 25 states in a whirlwind tour of just 60 days.

Their message was clear. Register to vote. Oppose candidates supported by the NRA. “Our lives are in the hands of the people that we elect,” proclaimed Gonzalez. “Vote in every election like it’s your last — because it very well could be.” Their ambition was breathtaking.  “We are going to be the kids that you read about in the textbooks…we are going to change the law. That’s going to be Marjory Stoneman Douglas in that textbook,” she said. MSD survivor Dalaney Tarr echoed Gonzales’ words as she got ready to vote for the first time in the autumn, “Our voices were ripped away from us of Feb. 14,” she said. “We felt like we had nothing. Everything was taken and to get that power back…creating some sort of positive change out of such a horrible experience — that is reclaiming our power.”

The opposition they faced from established pro-gun forces was fierce. Their principle opponent and target, the NRA, roundly condemned them from the beginning, posting the following message on its website before the Washington March for Our Livesdemonstration – “Today’s protests aren’t spontaneous. Gun-hating billionaires and Hollywood elites are manipulating and exploiting children as part of their plan to DESTROY the Second Amendment (the right of the people to keep and bear arms shall not be infringed) and strip us of our right to defend ourselves and our loved ones.”

One of the NRA board members went so far as to characterize the MSD student survivors as “liars” and “poor mushy brained children.” More importantly, pro-gun forces had developed close political contacts and given financial support to pro-gun candidates for decades. In Florida, home of the students, the NRA supported the Republican pro-gun candidates Rick Scott for the U.S. Senate and Ron DeSantis for governor with hundreds of thousands of dollars. In the face of such entrenched interests, the upcoming election looked like a David vs. Goliath battle to many observers.

Mixed Midterms

In the event, the results of the Vote for Our Livescampaign were mixed – just as they were for the midterm elections in general.

On the positive side, the Democratic Party – which largely favors gun control – won a majority in the House of Representatives, from which they could pass new gun control legislation. They were helped in this by the defeat of more than 38 pro-gun rights Congressional candidates – “More NRA-backed politicians lost their seats last night than ever before!” tweeted a delighted Jaclyn Corin. In addition, the percentage of young voters between 18 and 29 increased to 31% – the largest percentage in 25 years and up 10% from the midterm elections of 2014. The great majority of these young voters supported gun control candidates, making a difference in several key races across America. And for the first time in history, gun control advocates actually outspent the NRA, using $11 million to support their candidates to the NRA’s $10 million. As one commentator put it the day after the election, “The NRA lost big last night….the politics around gun safety are changing.”

On the other hand, the largely pro-gun Republican Party actually increased its majority in the Senate. That meant newly elected NRA-backed Senators could help block any national gun control legislation passed by the House of Representatives.  Rather than spreading its resources among all pro-gun candidates up for election, the NRA had focused much of its $10 million to support a handful of conservative Republican pro-gun Senate candidates in specific states – including Florida. For MDS students, who watched the Florida results come in on election night, it was particularly frustrating experience. Republican pro-gun candidates won both of the state’s major races, for governor and the US Senate. “I’m shaking with anger right now,” said Jaclyn Corin to fellow students in the room. “It’s like the same feeling I was getting on the night of 14 February, so angry that I don’t know what to do with that anger.” Her fellow student, Matt Deitsch, took it more quietly, “The Florida numbers weren’t surprising, but definitely reminded us where we are in Florida.” It was a sobering experience.

The Future of Never Again

Despite these setbacks in their home state, the MSD activists show no signs of slowing down their efforts to change the gun laws of America. That same evening, Jaclyn Corin declared that, “We’re not going to stop fighting….I can tell you, I’m doing this for the rest of my life.” For his part, David Hogg said, “It just proves we have a lot further to go. This is going to be a long, uphill battle.” Fellow survivor Cameron Kasky summed it up by saying, “Tonight was filled with wins and losses for both parties. No matter who you are or how you feel, never give up on civic engagement. Keep on fighting.. And we’ll get it next time. Until then, we won’t stop working to make this state the safest, best place possible.”  When asked what they were planning to do next, Matt Deitsch replied, “We’re going to keep doing what we’re doing and create a blueprint for young people to have more of a force in the electoral process. Elected officials now know that they’re going to need young people to win….”

The eyes of the MSD activists are now on the elections of 2020. If they are to be believed, their battle has just begun.

Lansering av Babylons spesialnummer

Velkommen til lansering av et flunkende nytt spesialnummer av Babylon – Nordisk Tidsskrift for Midtøstenstudier. Nummeret er større og mer ambisiøst enn vanlig, både når det gjelder tematikk, innhold, men også på det visuelle planet.

 

Redaktørene Erik Skare (UiO) og Erling Lorentzen Sogge (UiO) har i samarbeid med gjesteredaktør Rania Maktabi (Høgskolen i Østfold) mobilisert toppsjiktet av Midtøsteforskere i Norden, og har også fått spennende bidrag fra det store utlandet. Til sammen er det 12 fagfellevurderte artikler og en billedserie av Are Hovdenak (Landinfo) om folk uten land.

Program

Vi får besøk av regissør Mats Grorud som står bak animasjonsfilmen «Tårnet».  Den handler om 11 år gamle Wardi som bor i den palestinske flyktningeleiren Bourj Al Barajneh i Beirut, og bærer på drømmen om å vende hjem til Palestina. Mats viser ca. 10 min. av filmen, og forteller om hvordan han lagde den etter å ha bodd ett år i flyktningeleiren.

Etter filmen blir det paneldebatt med bl.a. førstelektor i Midtøstenstudier Dag Tuastad (UiO), førsteamanuensis Toufoul Abou-Hodeib (UiO), og forsker Jørgen Jensehaugen (PRIO). Tema er palestinerne som ikke flyktet fra Galilea i dagens Nord-Israel, og hvordan Palestina som nasjonalstat for palestinere er blitt forhandlet bort siden 1947. Ordstyrer er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Joakim Parslow (UiO).

Ahlan wa sahlan – Velkommen!

Kronikk i Klassekampen: Vinduet eller døren

AreaS medlem Anje Müller Gjesdal hadde en kronikk i Klassekampen  2. januar 2018 om privatisering og nedskjæringer i det franske televerket, som kan ha drevet ansatte til selvmord. Nå står bedriften på tiltalebenken.

Artikkelen kan hentes der (bak betalingsmur).

Fotoillustrasjon:  Colourbox.

Vinduet eller døren

 

For bare tjue år siden hadde de fleste av oss fasttelefon, og Televerket sørget for at innbyggerne landet over skulle ha tilgang til telenettet, selv i den ytterste avkrok. I dag shopper vi mobilabonnement etter den leverandøren som gir best dekning, mest 3G for pengene, eller ny mobil hvert år.

Vi har altså vent oss til tanken at teletjenester kjøpes og selges på et marked, og ikke bare er der som en grunnleggende del av den offentlige infrastrukturen. Telekommunikasjonssektoren har vært gjennom et hamskifte, fra offentlig forvaltning til et marked av ulike aktører som selger og konkurrerer om vår tid og våre penger. Motivet for virksomheten er endret fra å levere en viktig tjeneste til befolkningen, til å maksimere børskurs og aksjeutbytte, en utvikling som har vært nært knyttet til privatisering, deregulering og utvikling av nye markeder.

Men hvilke konsekvenser gir dette for arbeidslivet, hvordan oppleves dette for telefunksjonæren eller postbudet med bakgrunn fra det gamle systemet? I hvilken grad skaper det nyliberale arbeidslivet, med omstilling og brudd med gamle verdier stress og psykiske lidelser hos dem som er tvunget til å omstille seg?

 Selvmordsbølge etter omstrukturering

Frankrike er et land hvor dette temaet er blitt akutt, og landet står nå overfor en rettssak mot en av de store telegigantene, hvor nettopp disse spørsmålene vil bli belyst. I perioden 2006–2011 ble France Télécom (FT), en privatisert arvtager etter det franske televerket, rammet av en selvmordsbølge blant de ansatte i kjølvannet av en periode med dramatiske omstruktureringer og nedbemanning.

Ti år seinere må FT og sentrale personer i ledelsen møte på tiltalebenken i Paris, anklaget for mobbing på arbeidsplassen («harcèlement moral»). Slik skapes fransk rettshistorie, for bortsett fra en tilsvarende sak mot Renault, er det første gang at ledelsen i en av de store børsgigantene stilles til ansvar etter denne lovgivningen, som har en strafferamme på to års fengsel og bøter på inntil 30.000 euro.

På mange måter kan en også si at det er det nyliberale arbeidslivet som står på tiltalebenken, for forskning tyder på at FTs ledelseskultur og profittmaksimering er symptomatiske for globale trender.

France Télécom (kjent under navnet Orange fra 2013) var opprinnelig en statlig bedrift, på lik linje med det norske Televerket. Det franske televerket var en suksesshistorie med et velfungerende telenett, mens de ansatte hadde status som funksjonærer, og dermed gunstige og trygge arbeidsforhold sammenliknet med privat sektor.

Tusener flyttet, tusener sluttet

Med liberaliseringen av den europeiske telekommunikasjonssektoren ble FT gradvis organisert i en mer markedsrettet retning. Selskapet ekspanderte innen Internett og mobiltelefoni, men ble slått i kne da dot.com-boblen sprakk.

I 2004 solgte den franske staten seg ned, og mistet aksjemajoriteten i selskapet. FT befant seg da i en situasjon med stor gjeld, samtidig som aksjeeierne ønsket størst mulig utbytte. I 2005 ble Didier Lombard ansatt som ny administrerende direktør, og han iverksatte et knallhardt omstruktureringsprogram som skulle få bukt med underskuddene. Programmet omfattet kutt av 22.000 arbeidsplasser på to år, omplassering av 10.000 ansatte, 6000 nyansettelser, og en økning av produktiviteten på 15 prosent.

 Siden de ansatte i France Télécom hadde funksjonærstatus som offentlig ansatte i det tidligere statseide selskapet, var det vanskelig å gjennomføre stillingskuttene. Ifølge fagforeningene ble det derfor innført en systematisk politikk for å gjøre arbeidshverdagen så ubehagelig at folk til slutt ikke skulle se noen annen utvei enn å si opp. Restruktureringen skulle altså skje gjennom å stresse arbeidstakerne til selv å søke avskjed, og mange ansatte ble pålagt arbeidsoppgaver med lavere ansvar, eller skifte av arbeidsplass, og dermed betydelig økning i reisetid.

Mange opplevde også at en økende markedsorientering ga et brudd med de tradisjonelle verdiene i bedriften. Ledelseskulturen var også lite ydmyk og lyttende, og spesielt ble direktøren Didier Lombard notorisk kjent for sin aggressive lederstil, som da han i 2006 uttalte at «Jeg skal gjennomføre disse avgangene koste hva det koste vil, enten det blir gjennom vinduet eller døren».

Resultatet ble en bedriftskultur preget av stress og utrygghet, ifølge både fagforeningene og uavhengige rapporter.

Lombards utsagn om «vinduet eller døren» skulle imidlertid få en tragisk gjenklang i årene som fulgte, da en rekke selvmord og selvmordsforsøk fant sted blant FTs ansatte i perioden 2006–2011. Det er uenighet om antallet, men det anslås vanligvis at det skjedde 60 selvmord i løpet av denne perioden. En rekke av selvmordene fant sted på arbeidsplassen, mens andre etterlot selvmordsbrev hvor arbeidsforholdene ble oppgitt som direkte årsak.

Fagforeningene mente at selvmordene måtte sees i sammenheng med det stressende arbeidsmiljøet og en ledelseskultur preget av frykt, mens representanter for FT særlig i begynnelsen hevdet at det dreide seg om isolerte enkelttilfeller som ikke nødvendigvis hadde noen sammenheng med arbeidsplassen. Med andre ord sto to tolkninger av hendelsene mot hverandre.

Også pressen var usikker på hvordan selvmordene hos FT skulle tolkes. Selvmord blant ansatte i store selskaper var ikke noe nytt i Frankrike, men omfanget i FT gjorde at man måtte tenke nytt om forholdet mellom selvmord og arbeidsliv. Språkforskeren Alain Rabatel har undersøkt mediedekningen av selvmordene hos FT, og mener den har ført til en større offentlig bevissthet om arbeidslivets bidrag til selvmord, og til stress og psykiske lidelser generelt.

Mens dekningen i begynnelsen var preget av en psykologiserende forståelse av selvmord («et selvmord har aldri bare én årsak»), og fagforeningene og bedriftsledelsen sto steilt mot hverandre, ble dekningen etter hvert mer nyansert, og ga større rom for eksperter innen arbeidsmedisin samt ansatte i FT. Dette gjorde at forståelsen av at selvmordene var direkte relatert til omstruktureringen og den negative ledelseskulturen i FT etter hvert vant fram. Fra å analysere selvmordene som isolerte enkelttilfeller, gikk man til å forstå dem som et alvorlig samfunnsproblem, et resultat av mobbing og jobbstress, men også av et nyliberalt arbeidsliv hvor markedslogikken ble viktigere enn jobbtrygghet og fagstolthet. Gradvis tok FT problemet mer på alvor, de lanserte nye initiativer for å bedre arbeidsforholdene, og la omstruktureringsplanene på is. Lombard gikk også av som CEO.

Selv om debattene i etterkant i stor grad tyder på at bedriftskulturen var problematisk, har det selvsagt vært uenighet om, og i hvilken grad, dette var direkte utløsende for selvmordene. Det er også uenighet om hvorvidt nedbemanningen kun var veiledende, eller om den skulle gjennomføres for enhver pris. I tillegg gjenstår selvsagt spørsmålet om ledelsen kan stilles ansvarlig når de aldri hadde direkte kontakt med ofrene i saken.

Ti år etter er det uansett klart at tidligere direktør Lombard og seks andre kolleger fra ledelsen må møte for retten. Påtalemyndigheten i Paris har i sommer sendt saken videre til behandling i tingretten i Paris, hvor den ventes å komme opp våren 2019. Fagforeningen CFE-CGC er sivil part i saken, og ønsket at FT skulle tiltales for uaktsomt drap, siden de mener at tiltalen for mobbing blir for svak etter de mange selvmordene. Fagforeningen Sud, som brakte saken inn for retten da selvmordene skjedde, sier de vil fortsette å kjempe mot finanslogikken i sin ekstreme form, som de mener ligger til grunn for tragediene. Selv om utfallet er usikkert, er det uansett sikkert at saken vil bli historisk når selskapets ansvar prøves i retten.

Forskning viser at Frankrike står i en særstilling hva angår arbeidsrelaterte selvmord, både når det gjelder omfang, men også gjennom pressedekning og som gjenstand for omfattende politiske og juridiske stridigheter. I tillegg er de økonomiske forholdene vanskelige for folk flest, som vi har fått kraftig demonstrert gjennom høstens protester; et tydelig uttrykk for at mange sliter med å få pengene til å strekke til.

 Frankrike har ennå ikke kommet seg på beina etter finanskrisen, og sliter med den vedvarende høy arbeidsløshet, særlig blant unge. I en slik situasjon er det selvsagt ikke gitt at man bare kan bytte jobb dersom arbeidsforholdene blir ulevelige.

Det er derfor flere grunner til at den franske historien ikke nødvendigvis er direkte overførbar til vår egen situasjon. Likevel gir den grunn til ettertanke; hva har skjedd med vårt eget arbeidsliv under dette hamskiftet? Språkforskeren Alain Rabatel viste hvordan det offentlige ordskiftet forandret forståelsen av stresset og lidelsen hos de teleansatte, fra å være en privatsak til å være resultatet av et utstøtende arbeidsliv. Og selv om selvmord åpenbart er et komplekst fenomen hvor årsaksforholdene kan være mangfoldige, tyder forskning på at også ledelseskulturen og den tøffe omorganiseringen til FT kan ha bidratt.

Det blir vi forhåpentligvis klokere på snart, for selv om det er direktør Lombard og hans lederkollegaer som må møte i retten, er det i realiteten hele systemet de har representert som prøves – når det nyliberale arbeidslivet nå står på tiltalebenken.