AreaS seminar om italiensk populisme

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Italia har ofte blitt kalt «Europas politiske laboratorium» fordi det som skjer i Italia ofte legger premisser for utviklingen i andre europeiske land. Italia har satt populismen på dagsorden på en ny måte etter at femstjerners-bevegelsen og Liga kom seirende ut av parlamentsvalget og dannet regjering.

Det ene omtales gjerne som en populistisk og anti-elitistisk massebevegelse, mens det andre betraktes som et høyreradikalt parti.

Hvordan ble en slik allianse mellom venstrepopulisme og høyrepopulisme mulig? Og hva betyr den for italiensk politikk og hvordan kan kan påvirke EU?

Dette er spørsmål som AreaS-seminaret 14. februar 2019 tok for seg. Det skjedde i en samtale mellom førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, ved Universitetet i Oslo.

Det ble lagd en podcast av diskusjonen som kan hentes her.

Heretter følger spørsmålene som dannet grunnlaget for samtalen.

 

Bakgrunn

Du har skrevet mye om Italias politiske historie. Hva kjennetegner italiensk politikk i forhold til andre europeiske land i forhold til historie, geografi og middelhavsdimensjonen?

Kan du fortelle oss litt om særtrekkene ved Italias politiske utvikling de senere tiårene fra avviklingen av den kalde krigen til i dag? Hvorfor kan vi snakke om Italia som Europas politiske laboratorium?

I hvilken grad var dette tilfellet for alliansen mellom kommunister og sosialdemokratene på 70- og 80-tallet?

I hvilken grad var dette tilfellet for Berlusconis nye tilnærming til politikk og media på 2000-tallet og allianse med ytre høyre?

 

Italias politikk i dag

Ved siste parlamentsvalg tapte de etablerte partiene – særlig venstresiden -, til fordel for nye partier som defineres som populistiske partier. Hvorfor skjedde det?

Hva er likt og ulikt andre europeiske land ved dette maktskiftet i Italia?

Både 5-stjerners bevegelse og Liga omtales som populistiske partier. Hvordan vil definere populisme i dette tilfellet?

Kan man snakke om “venstrepopulisme” i det ene tilfellet og “høyrepopulisme” i det andre tilfellet? Hva forener dem og hva skiller dem?

Hvordan kan de ha lagd en felles regjeringsplattform og på hvilke kompromisser?

Hvordan regjerer denne koalisjonen i praksis og hva er maktbalansen?

Kan man få et regjeringsskifte med en ny høyreallianse?

Hvem er opposisjonen til den i dag og hva veier den?

 

Italias tilfelle og Europas framtid

Tilbake til Italia som politisk laboratorium for Europa. Stemmer dette utsagnet igjen når det gjelder dagens situasjon?

Kan det italienske eksperimentet ha en overføringsverdi til andre europeiske land og hvorfor?

Hvilke allianser i EU inngår den populistiske regjeringen i?

Hvilket forhold har italiensk populisme i dag med populismen du ser i Sentral Europa med f.eks. Orbán i Ungarn? Konvergens og divergens?

Hva er situasjon foran Europa-valget i mai?

Kronikk i Forskning.no: Slik går det med mentorordningen for radikale innsatte i fengsel

AreaS medlem Franck Orban hadde en kronikk i Forskning.no 14. februar 2019. Kronikken presenterer funnene fra rapporten til Justis- og beredskapsdepartementet om mentorprogrammet for radikale innsatte i fengsel. Rapporten kan hentes her.

 

Fotoillustrasjon: Colourbox.com


KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, . Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

Johanna Wagner har blitt professor!

Professor Johanna Wagner

Etter flere år med spennende forskning på litteratur og film kan AreaS-medlem, Johanna Wagner, nå titulere seg som professor i engelsk!

AreaS gratulerer så mye!

I den kommende AreaS-antologien har Johanna Wagner bidratt med kapitlet “Ta(l)king Women out of the Picture – How Extreme Republican Discourse Framed Women Outside Women’s Issues: 2010-2012” hvor hun tar for seg tar for seg kvinnesynet i amerikansk politikk. Basert på en rekke offentlig uttalelser viser hun hvordan det republikanske parti kjemper imot unge kvinner i USA.

Innlegg i Klassekampen om luddittene og de gule vestene

AreaS medlem Daniel Lees Fryer hadde et innlegg i Klassekampen fra 9. januar 2019 som drøftet sammenligningen mellom luddittbegevelsen i England og de gule vestene i Frankrike. Innlegget er ikke lagt ut på KKs webside, men presenteres her. Vi legger også til Braanens opprinnelige innlegg datert 28. desember 2018 i KK.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Ludditter?

I Klassekampens leder 28. desember 2018 kommenterer Bjørgulv Braanen Andreas Økland sin artikkel i Dagbladet 27. desember om «de gule vestene» i Frankrike. Økland sammenligner dagens protester med 1800-tallets luddittbevegelse i England. Han framhever det han mener er to likhetstrekk mellom de to bevegelsene: Begge kjemper eller kjempet forgjeves mot endringer som er eller var til samfunnets beste og begge strider eller stred mot teknologiens uunngåelige frammarsj. Braanen svarer med å understreke de historiske og materielle nødvendighetene av slike bevegelser og hvordan disse og andre bevegelser er med på å tvinge kapitalismen i mer sosialt rettferdige retninger.

Begge artikler syns å redusere luddittene til maskinstormende anti-teknologer, og at historien viser hvor feil de tok. Men denne historien skrives ofte – som kjent – ovenfra, av seierherrene om man vil. Maskinstorming verken startet eller sluttet med luddittene. Maskinstorming og sabotasje mer generelt var og fortsatt er en form for direkte aksjon som brukes i ulike sosiale bevegelser. 1800-tallets tekstilarbeidere nord i England brukte slike metoder i sin kamp mot urett og utbytting.

Det de fryktet var ikke bare teknologien, eller ikke teknologien i seg selv. De fryktet fabrikkeiernes økende makt. De fryktet å miste arbeidsplassene sine. De fryktet at deres yrker og håndverk skulle ødelegges av dårlig produserte varer, og de fryktet at utbytting av ufaglært arbeidskraft, spesielt barn, skulle ødelegge flere liv.

Luddittene prøvde å organisere seg i en periode da det ikke var lovlig å organisere seg. De protesterte. De marsjerte. De sloss mot militser og den britiske hæren. De ødela tekstilmaskiner. De skrev dikt og sanger. De var med på å skape klassebevissthet og arbeiderklassekultur.

Om jeg skulle ha løftet fram noen paralleller mellom de gule vestene og luddittene, ville jeg i stedet ha nevnt den tilsynelatende lederløse organiseringen deres eller statens overdimensjonert voldelige respons på protestene. Der er det mye å ta tak i. Det gjenstår imidlertid å se hvordan de gule vestene kommer til å bli husket. Vi må bare sørge for at de ikke ender opp med de samme reduserende gjenfortellingene luddittbevegelsen har fått de siste to hundre årene.

 

Ludditter?

Bjørgulv Braanen, Klassekampen, 28. desember 2018

Dagbladets kommentator Andreas Økland har fått det for seg at De gule vestene i Frankrike er ludditter, altså maskinstormere. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814, som protesterte mot den industrielle revolusjonens virkninger ved å ødelegge tekstilmaskiner. Ifølge Økland er luddittene «molboens fettere» og «hvert år siden den industrielle revolusjonen er det blitt tydeligere og tydeligere hvor feil de tok». Slike opprør er «friksjon» på veien mot det som «fra et fugleperspektiv framstår som til det beste for samfunnet på sikt».

Arbeiderbevegelsen gjorde seg raskt ferdig med det blindsporet maskinstorming vitterlig var. Men det betyr ikke at opprøret ikke var sosialt rettferdig og nødvendig. I «Kapitalen» skildret Karl Marx hvordan kapitalismen, slik den fungerte i England i første halvdel av 1800-tallet, var i ferd med å utarme arbeiderklassen. Motstanden mot dette, som startet med luddittene, var selve forutsetningen for at kapitalismen tok en annen retning. Sosiale bevegelser som De gule vestene er i dette perspektivet ikke bare rettferdige, men også helt nødvendige for å tvinge dagens globaliserte kapitalisme til å ta sosiale hensyn den ellers ikke ville tatt. Akkurat som arbeiderne, gjennom organisering og kamp – og samfunnet for øvrig – satte skranker for kapitalismen på 1800-tallet, gir De gule vestenes opprør bud om at det samme må gjøres i dag.

Det er altså ikke en «friksjon» som går over – eller som kan overses – på den uunngåelige veien mot et bedre samfunn. Botemiddelet mot det som «river samfunnsveven i stykker» – for å bruke Paul Colliers ord i «The Future of Capitalism» – ligger i striden for sosial rettferdighet for alle. Hvis dagens makthavere, til applaus fra Dagbladet-kommentatorer, velger å overhøre uroen, kan vi i stedet få en reaksjon som tar reaksjonære, fremmedfiendtlige former. Historien er ikke en rett linje, men en scene der det kan oppføres ulike skuespill. Skal det store flertallets interesser sikres i dagens teknologiske revolusjon, er vi like avhengig av de sosiale opprørerne som vi har vært ved tidligere korsveier i historien.

Kronikk i Aftenposten: Det er postivt at noen bønder slutter med landbruk

4. februar 2019 hadde Harald Borgebund en kronikk i Aftenposten om det norske landbrukets forhold til realisme og idealisme. Kronikken finner dere her.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Norsk landbruk. Billedskjønne daler, blomsterenger og idylliske småbruk der ingen skulle tro at noen kunne bo. Det er bildet mange har av norsk landbruk. Men norsk landbruk endrer seg raskt, blant annet på grunn av ny teknologi.

Om få år vil landbruket bestå av enda færre og større gårder. Mange ser på endringene med skepsis og som noe negativt. Færre og større gårder er imidlertid utelukkende positivt, både for landbruket og for samfunnet.

Det er bra at det blir færre gårdsbruk

De fleste kjenner til statistikken som viser den sterke nedgangen i antall gårdsbruk. Denne nedgangen har pågått kontinuerlig siden 1945. Det er ingenting som tyder på at utviklingen vil stoppe, og det skal vi være glade for.

Det er postivt at noen bønder slutter med landbruk. Det skaper nemlig muligheter for at andre bønder kan satse og utvikle sine gårder videre.

Bonden som slutter, får mulighet til å gjøre noe annet. Bøndene som blir igjen, får mulighet til å øke produksjonen og investere i maskiner som gjør arbeidet lettere. Dette er en vinn-vinn situasjon, og mest heldig er kanskje bonden som kan begynne med noe mer lukrativt.

Konsentreres i de beste landbruksområdene

I dag flyttes produksjonen fra distriktene til de beste jordbruksområdene i Norge. Det er først og fremst områdene rundt Trondheimsfjorden, Mjøsregionen, Oslofjordområdet og Jæren. I disse fire områdene har man lang vekstsesong, god jord og nærhet til de største og viktigste byene, som skal forsynes med mat.

For samfunnet er det mest effektivt å samle produksjonen i de beste områdene. Den såkalte kanaliseringspolitikken med kornproduksjon på Østlandet og melk- og kjøttproduksjon i distriktene, medfører at man frakter korn fra Østlandet til distriktene, og melk og kjøtt tilbake til forbrukerne på Østlandet.

Dette er dyrt og øker klimagassutslippene fra landbruket helt unødvendig. Løsningen er å fortsette å dyrke korn på Østlandet og samtidig øke kjøttproduksjonen på Østlandet. Resultatet er at det vil true mange gårdsbruk i distriktene.

Vi trenger ikke landbruk i hele landet

Alle skal med, heter det. Men det holder faktisk med et sterkt og aktivt industrilandbruk i de beste landbruksområdene. Det aller meste av korn, poteter og grøntproduksjonen produseres i de fire områdene beskrevet ovenfor. Rogaland alene står for nesten 20 prosent av melkeproduksjonen i Norge.

Personlig ville jeg aldri tatt over en gård utenfor disse fire områdene, eller rådet noen andre til å gjøre det. Landbruk utenfor disse fire områdene er basert på romantikk og overdreven optimisme.

De dårligste områdene vil aldri kunne konkurrere med de beste områdene. Produksjonen av sau og storfekjøtt vil muligens synke noe dersom områdene med dårligst forutsetninger forsvinner ut av bruk. Dette kan kompenseres ved en mer intensiv utnyttelse av arealene i sentrale strøk. For mange produksjoner er det mulig å opprettholde eller øke produksjonen ved å sentralisere landbruket til de beste områdene.

Hvorfor er det stor motstand mot dette?

Mange er opptatt av å bevare historie og tradisjon og mener det er viktige grunner for å bevare den norske landbruksmodellen. Det er et legitimt standpunkt, men er basert på romantiske forestillinger om landbruket.

Romantikk er ikke et solid fundament for å drive landbruk. Ingen kan leve av romantikk. En realitetsorientering om at landbruket sentraliseres, og hvilke konsekvenser det har, er viktig både for næringen selv og forbrukerne.

Den uromantiske utviklingen er både riktig og viktig. Det gir bedre muligheter for bøndene som blir igjen i næringen, det gir mindre transport og er bedre for samfunnet. Landbrukspolitikken bør baseres på virkelighetens verden, ikke romantiske forestillinger uten rotfeste i virkeligheten.