Month: February 2019

AreaS member Wladimir Chávez won the National Literary Award Miguel Riofrío (Ecuador) for his novel El olor de las flores quemadas. According to the judges’ citation, “This novel’s narrative takes place over three days. Collected in flashbacks and alternating between memories, emails and reports, the narrator relives the Yugoslav Wars and remember a frustrated love for a young Bosnian refugee. This work maintains interest through a concise, accurate and sensitive writing style”. AreaS sincerely congratulate Wladimir on his hard-earned success!

22. februar 2019 skrev Paris-journalisten Vibeke Knopp Rachline og AreaS leder Franck Orban en kronikk i Dagsavisen om hvordan det norske samfunn bør håndtere norske jihadister mot slutten av kamphandlingene i Syria. Kronikken kan du hente her. Nedenfor følger teksten.

Siden desember 2018 skal 37.000 IS-jihadister, koner og barn ha flyktet til områder som den USA-støttede kurdiske militsen SDF kontrollerer. SDF hevder at den har innledet den siste kampen mot IS, og at Kalifatets dager er talte. SDFs offensiv mot IS foregår nær Deir-al-Zor, der IS ikke lenger kontrollerer mer enn en fire kvadratkilometer stor lomme rundt landsbyen Murashoda. Ifølge SDF befinner fortsatt rundt 600 opprørere seg der. De fleste er fremmedkrigere og deres familier. Hva skjer med dem som er igjen? USA og kurderne oppfordrer alle til å hente egne fremmedkrigere og deres familier som sitter i fengsler eller i midlertidige leire hjem igjen. Dette må også Norge forholde seg til.

To avgjørelser endret drastisk forutsetningene for debatten om vi må bry oss om fremmedkrigerne, som allerede gikk høyt for ett år siden og som vi har tatt opp før. Den ene er president Trumps beslutning om å kalle «gutta» hjem. Ifølge Wall Street Journal planlegger den amerikanske presidenten å trekke ut USAs 2.000 soldater av Nord-Irak innen utgangen av april. Avgjørelsen ble møtt med kraftig kritikk på øverste militære nivå i USA og snur opp ned på hele sikkerhetsbildet i Irak og Syria. Den amerikanske tilbaketrekkingen, skulle den bekreftes, vil føre til at det blir mye vanskeligere å drive jakten på utenlandske jihadister fra luften og bakken. Hittil har USA hatt avgjørende betydning for identifisering, lokalisering og nøytralisering av blant annet såkalte «High Value Individuals (HVI)». Uten amerikansk logistikk og kompetanse er det stor fare for at europeerne er blinde.

Den andre avgjørelsen har kurderne tatt. Det er de som i stor grad har påtatt seg oppgaven med å eliminere, pågripe og fengsle IS-fremmedkrigerne i Syria. Det høstet de lite anerkjennelse for fra alle berørte land, samtidig som de samme landene for ingen pris ville få hjem igjen kjempende menn eller kvinner og deres barn. En slik holdning kan forstås ut fra synet på at fremmedkrigere som vervet seg til IS er landssvikere, men holder likevel ikke lenger. Kurderne gjorde det klart at de ikke lenger har kapasitet til å holde fremmedkrigere fanget over tid og varslet om at disse vil kunne løslates. Dette har flere land som Indonesia og Russland tatt innover seg. De henter familier.

For tre uker siden snudde også Frankrikes innenriksminister og påpekte at det viktigste nå var å forhindre at fremmedkrigerne forduftet under jorda. Det er ikke barmhjertighet eller naivitet som står bak beslutningen om å bringe fremmedkrigere og deres familier hjem igjen, men realismen som tilsier at risikoen for mer vold ikke vil være mindre ved å la være å hente dem. Fra et moralsk ståsted er likegyldigheten også vanskelig å forsvare. Situasjonen er dramatisk for kvinner som kan dømmes uten rettferdig rettssak eller brukes som brikker mot Tyrkias militære inntog i regionen. Barn er heller ikke ansvarlig for foreldrenes valg og blir dratt med i dragsuget. Belgia er ikke så mye større enn Norge, men har begynt å hente belgiske barn etter at den føderale staten mot slutten av 2018 ble dømt til å hente hjem barn hvis mødre sitter fengslet i Syria.

Norge er en del av det globale sikkerhetsbildet. I desember 2018 mente PST at om lag 100 norske statsborgere hadde reist ned til konfliktområdene. 30 var drept, 40 var kommet hjem og 30 ble antatt å befinne seg i Syria. Halvparten var kvinner. I tillegg kom over et tyvetalls barn. Hvor mange som vil komme tilbake er uklart. I forrige uke slo statsminister Erna Solberg fast at nordmenn som har dratt til Syria for å krige for IS, skal få reise tilbake til Norge med barna sine, men må regne med å bli straffeforfulgt. Dette utgjør ingen ny vending i praksisen så langt. Fra norsk side vil man heller forholde seg til rettsinstansene i Syria og Irak og bidra til å bygge sivile institusjoner der. Norge sitter på gjerdet. Hvorfor? Har man gjort seg en nøktern vurdering om at det lave antallet individer det er snakk om er en akseptabel pris å betale av hensyn til sikkerheten her til lands? I sin trusselvurdering for 2018 påpekte PST følgende: «Dersom personer som har oppholdt seg i Syria eller Irak, vender tilbake til Norge for å gjenoppta kontakten med ekstreme islamister her i landet, vil dette kunne påvirke trusselen i negativ retning.»

USA har tilbudt hjelp med transport av fremmedkrigerne og deres familier. Et slikt tilbud bør tas på alvor. Å ha erfarne fremmedkrigere som fortsatt kan hate Norge, med koner som kan ha hatt uklare roller i IS og med barn som vil kreve tett og langsiktig oppfølging, hjemme igjen er ingen drømmeløsning. Det vil bli en krevende og ikke risikofri prosess. Likevel er en slik utfordring håndterbar for vårt rettssystem og vårt samfunn. Den er også i tråd med den moralske forpliktelsen som Norge har om ikke å eksportere mer terrorisme andre steder.

Nesten alt er bedre enn å snu ryggen til, lukke øynene og la terrorister og deres familie fordufte i Syria eller Irak i dag for å begå mer terror andre steder i morgen.

21. februar 2019 var AreaS leder Franck Orban gjest på Studio 2 på P2 sammen med prof. Tore Bjørgo for å snakke om hvordan norske hjemvendte fremmedkrigere skal mottas og behandles av rettssystemet og om hvilke muligheter som finnes for deres reintegring i samfunnet.  Podcasten av programmet finnes her.

Den 22. februar forsvarer Daniel Lees Fryer sin doktorgradsavhandlig på Göteborgs Universitet. Tittelen på hans avhandling er: “Engagement in Medical Research Discourse: A Multisemiotic Discourse-Semantic Study of Dialogic Positioning”.

Daniel Lees Fryer har i sin doktorgradsavhandling undersøkt hvordan den akademiske samtalen foregår gjennom det skriftlige, det matematiske og det visuelle, og hvordan den utvikler seg gjennom tekstene i medisinsk forskning.

Disputasen finner sted 22. feb. 2019 13:00-15:00 ved Göteborgs Universitet, Lilla hörsalen, Humanisten, Lundgrensgata 1B.

AreaS ønsker lykke til!

KRONIKK. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som nå har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert for første gang. Evalueringen tyder på at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Evalueringen tar for seg prosjektets treårs levetid i tidsrommet 2015-18 og bygger på innsyn i prosjektets dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte som utarbeidet prosjektet og som drev det, fengselsansatte som jobbet med innsatte som deltok i programmet, 9 mentorer og 8 «mentorerte».

Den første delen ser på hvordan prosjektet startet og gir status for hvordan tiltaket praktiseres i dag. Den andre delen belyser mentorprosjektet fra fengslene, mentorene og mentorerte.

Gitt prosjektets korte levetid valgte man å ha en prosessevaluering framfor en produktevaluering. Forskningen internasjonalt er generelt svært forsiktig med å trekke endelige konklusjoner om hvorvidt slike tiltak klarer å avradikalisere innsatte. For å komme til en slik konklusjon trenger man uansett et større volum – dvs. et større antall innsatte som følger tiltaket – og et lengre tidsperspektiv etter at de første innsatte som deltar i programmet, løslates.

Andre land som Storbritannia og Danmark har bygget seg opp et bedre grunnlag for å drive slike evalueringer. Det denne evalueringen kan fortelle er hvor langt man har kommet og hva som ser ut til å være erfaringene så langt.

Den kan også si noe om i hvilken grad mentorordningen har blitt det man forespeilet i begynnelsen, påpeke eventuelle mangler og foreslå utbedringer. Først om noen år vil man ha et bedre grunnlag for å utale seg mer konkrete om tiltaket.

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk i juli 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Forebygging og unge innsatte stod dermed sentralt. Det utelukket ikke at domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ekstremisme, kunne være med i prosjektet.

En annen dimensjon var prosjektets mål. Forebygging av radikalisering i fengsel handler generelt om bl.a. å sikre høy kvalitet i innsattes straffegjennomføringsvilkår. Prosjektets spesifikke mandat ga to alternativer.

Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til et kriminelt liv. I dette prosjektet ble påvirkningen av ekstremistisk tankesett i praksis tonet ned til fordel for rehabiliteringsarbeidet, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble gjort frivillig.

Tidlig i 2015 foreslo KDI å forankre mentorordningen som et lokalt tiltak i Region øst og at mentorarbeidet i fengsel skulle fortsette ute i kommuner etter soning, noe som forutsatte at flere instanser skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å sikre et helhetlig tilbud for deltakerne i prosjektet. Med tanke på mentorer gikk man inn for å bygge opp en mentorpool, slik at man kunne koble en aktuell kandidat for mentorering til mentoren som der og da passet best.

Mentorene skulle ha høy grad av teoretisk eller praktisk kompetanse og skulle avspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med langt opphold i Norge som kunne ha samme språklig, etnisk og kulturell bakgrunn som mentorerte ble særlig vektlagt. Rekrutteringen av familiemedlemmer eller venner, slik man har gjort i andre land, ble derimot lagt til side.

Kriminalomsorgen kom under økende press etter hvert som utviklingen i Midtøsten tilspisset seg og spørsmålet om hvordan hjemvendte jihadister skulle håndteres, kom på dagsorden.

En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte at Justis- og beredskapsdepartementet gikk inn for at mentorordningen skulle gjelde for hele landet fremfor begrenset til Region øst. Parallelt med overgangen til en landsdekkende løsning valgte man en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt) og hvor KDI fikk styring på mentorprosjektet.

Sentraliseringen i KDI gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten. Til gjengjeld ble ordningen mer byråkratisk. Overgangen til en landsdekkende løsning svekket dessuten prosjektaspektet og gjorde det i praksis til et nytt tiltak i kriminalomsorgen før man rakk å evaluere den første versjonen:

Det skjedde uten at midlene til prosjektet økte noe særlig.

En annen følge var at forebygging og unge – pga. politiske prioriteringer og kapasitetsutfordringer ble nedprioritert i forhold til kravet om å håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre islamistiske innsatte i Norge som kunne utgjøre en sikkerhetstrussel.

Det ble mindre fokus på andre grupper som også var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

I dag har mentorordningen ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger.

Det er også en kjensgjerning at det er krevende å finne, ansette og lære opp mentorer i en situasjon hvor rekrutteringen helst skjer ved anbefaling og kontakt med KDIs samarbeidspartnere og kommuner.

Til gjengjeld blir alle bekymringer registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. I juni 2018 var det rekruttert 18 mentorer, hvorav 10 fra region øst og 3 fra region sør, 4 fra region sørvest og 1 fra region nord. Mot evalueringens slutt samarbeidet man med kommuner om å følge opp deltakere som skulle fortsette med samme mentor etter løslatelse.

Evalueringen av prosjektet tar opp flere forhold som kan utbedres når det gjelder blant annet organisasjonsstruktur, samarbeid mellom mentordningen og «linja» i kriminalomsorgen, utvelgelse av deltakere, evaluering av mentorforløp, samt rekruttering og opplæring av mentorer.

En effektivisering av tiltaket vil kunne sørge for at flere innsatte som burde få mentor får tilbud om det og at de får det raskere enn før.

Samtalene med fengselsansatte, mentorer og mentorerte tyder på sin side at målrettet tillitsbygging og bevisstgjøring ser ut til å hjelpe mentorerte med å takle soningen bedre, reflektere over tidligere og nåværende valg og forberede seg til en gradvis tilbakeføring til samfunnet, uten at ordningen alene kan utgjøre en absolutt garanti om endelig suksess for denne type innsatte.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å kunne hevde at ordningen har sin relevans til tross for barnesykdommer.

Disse må adresseres, samtidig som tiltaket bør strebe etter å finne veien tilbake til sitt opprinnelige mandat om å ivareta forebyggingsarbeidet i fengsel og vektlegge arbeidet opp mot unge som kan være sårbare for radikalisering.

Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

18. februar 2019 publiserte AreaS leder Franck Orban en kronikk i Dagbladet om mentorordningen i Kriminalomsorgen. Den er en lengre utgave av en annen kronikk som ble nylig publisert i Forskning.no. Kronikken kan hentes her.

Italia har ofte blitt kalt «Europas politiske laboratorium» fordi det som skjer i Italia ofte legger premisser for utviklingen i andre europeiske land. Italia har satt populismen på dagsorden på en ny måte etter at femstjerners-bevegelsen og Liga kom seirende ut av parlamentsvalget og dannet regjering.

Det ene omtales gjerne som en populistisk og anti-elitistisk massebevegelse, mens det andre betraktes som et høyreradikalt parti.

Hvordan ble en slik allianse mellom venstrepopulisme og høyrepopulisme mulig? Og hva betyr den for italiensk politikk og hvordan kan kan påvirke EU?

Dette er spørsmål som AreaS-seminaret 14. februar 2019 tok for seg. Det skjedde i en samtale mellom førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, ved Universitetet i Oslo.

Det ble lagd en podcast av diskusjonen som kan hentes her.

Heretter følger spørsmålene som dannet grunnlaget for samtalen.

Bakgrunn

Du har skrevet mye om Italias politiske historie. Hva kjennetegner italiensk politikk i forhold til andre europeiske land i forhold til historie, geografi og middelhavsdimensjonen?

Kan du fortelle oss litt om særtrekkene ved Italias politiske utvikling de senere tiårene fra avviklingen av den kalde krigen til i dag? Hvorfor kan vi snakke om Italia som Europas politiske laboratorium?

I hvilken grad var dette tilfellet for alliansen mellom kommunister og sosialdemokratene på 70- og 80-tallet?

I hvilken grad var dette tilfellet for Berlusconis nye tilnærming til politikk og media på 2000-tallet og allianse med ytre høyre?

Italias politikk i dag

Ved siste parlamentsvalg tapte de etablerte partiene – særlig venstresiden -, til fordel for nye partier som defineres som populistiske partier. Hvorfor skjedde det?

Hva er likt og ulikt andre europeiske land ved dette maktskiftet i Italia?

Både 5-stjerners bevegelse og Liga omtales som populistiske partier. Hvordan vil definere populisme i dette tilfellet?

Kan man snakke om “venstrepopulisme” i det ene tilfellet og “høyrepopulisme” i det andre tilfellet? Hva forener dem og hva skiller dem?

Hvordan kan de ha lagd en felles regjeringsplattform og på hvilke kompromisser?

Hvordan regjerer denne koalisjonen i praksis og hva er maktbalansen?

Kan man få et regjeringsskifte med en ny høyreallianse?

Hvem er opposisjonen til den i dag og hva veier den?

Italias tilfelle og Europas framtid

Tilbake til Italia som politisk laboratorium for Europa. Stemmer dette utsagnet igjen når det gjelder dagens situasjon?

Kan det italienske eksperimentet ha en overføringsverdi til andre europeiske land og hvorfor?

Hvilke allianser i EU inngår den populistiske regjeringen i?

Hvilket forhold har italiensk populisme i dag med populismen du ser i Sentral Europa med f.eks. Orbán i Ungarn? Konvergens og divergens?

Hva er situasjon foran Europa-valget i mai?

AreaS medlem Franck Orban hadde en kronikk i Forskning.no 14. februar 2019. Kronikken presenterer funnene fra rapporten til Justis- og beredskapsdepartementet om mentorprogrammet for radikale innsatte i fengsel. Rapporten kan hentes her.

KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, . Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

AreaS medlem Daniel Lees Fryer hadde et innlegg i Klassekampen fra 9. januar 2019 som drøftet sammenligningen mellom luddittbegevelsen i England og de gule vestene i Frankrike. Innlegget er ikke lagt ut på KKs webside, men presenteres her. Vi legger også til Braanens opprinnelige innlegg datert 28. desember 2018 i KK.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com