Er drapet på læreren Samuel Paty et tegn på en ny form for islamistisk terrorisme i Frankrike?

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

 

«Minnekrigen» mellom Frankrike og Algerie blusser fortsatt opp, nesten 60 år etter frigjøringskrigens slutt

Foto: Ramzi Boudina / Reuters / NTB

KRONIKK: Mange mener det er på tide at Frankrike tar et berettiget oppgjør med sin historie som kolonimakt. Vil Emmanuel Macron huskes for å ha fått det til?

På den 18. mars 1962 blir Evian-avtalen signert av Den algeriske GPRA, en provisorisk regjering dannet av den nasjonale frigjøringsfronten FLN, og den franske regjering. Denne setter sluttpunktum for 132 år med fransk kolonistyre i Algerie.

Ved frigjøringskrigens utbrudd i 1954 utgjør europeerne omtrent 10 prosent av totalbefolkningen i landet. De er ikke nødvendigvis rike, men har som regel bedre levekår enn araberne, som er gjort til annenrangs borgere gjennom loven om de innfødte fra 1881 (Code de l’indigénat).

Krigen varer helt til 1962 og setter dype spor på begge sider av Middelhavet. Ett av disse sporene er den evige tilbakevendende spørsmål om hvordan krigen skal huskes. Dette har et navn på fransk: minnekrigen.

«Ikke rør minnene mine!»

Hva menes med «minnekrigen»? Avhengig av hvor man har stått i konflikten sorterer man vekk det man ikke vil skal huskes, i et forsøk på å ta politisk eierskap over den historiske arven.

På algerisk side har FLN framstilt seg selv som landets frigjører, mens de tidde om hvordan de gjennom brutale forfølgelser og henrettelser knuste landsmenn som var uenige i deres politiske syn og metodene de valgte for å fremme dem.

På fransk side har man gjerne lagt vekt på Frankrikes tapte storhet og koloniseringens gode intensjoner eller gjerninger. Bruk av tortur under politiavhør eller hos den franske hæren, var derimot lenge et tabubelagt emne. Andre hendelser ble dysset ned, som massakren av fredelige algeriske demonstranter i Paris 17. oktober 1961, eller massakren av nesten 700 europeere i Oran 5. juli 1962.

Et annet tabu er de reelle vennskapsbåndene som ofte oppstod mellom arabere og europeere, til tross for brutale hendelser og et sett med svært diskriminerende lover.

Minnekrigen har vært et gnagsår i den offentlige debatten i Frankrike siden 1962. Et eksempel blant mange er loven som ble vedtatt i 2005 til fordel for franskmennene som måtte forlate de franske koloniene da disse ble uavhengige. Lovforslaget utløste kraftig motstand fra ulike hold, på grunn av et par paragrafer som ble tolket som et forsøk fra statens side på å lage en offisiell versjon av det som skulle huskes. De aktuelle paragrafene ble fjernet før loven ble vedtatt.

Emmanuel Macron ønsker et oppgjør med kolonitiden

I 2017 dro den daværende presidentkandidaten Emmanuel Macron til Algerie. Der gjestet han en algerisk tv-kanal for å snakke om sine visjoner for samarbeidet mellom Algerie og Frankrike. Da han ble spurt om å uttale seg om Frankrikes fortid som kolonimakt, sa han at «kolonisering var en forbrytelse mot menneskeheten».

Der flere så et bevis på mot, så andre et taktisk grep for å sanke stemmer fra venstresiden. Krigsveteraner med flere tok til motmæle ved å understreke at deres «forbrytelse mot menneskeheten» bestod i å gi landet infrastruktur og hjelpe personer i nød. Macron har siden tatt flere skritt i retning av Frankrikes oppgjør med sin fortid. I 2018 erkjente han for eksempel den franske statens ansvar i bortføring og tortur av Maurice Audin, en ung kommunist som var for Algeries uavhengighet.

– Emmanuel Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere, skriver Hélène Celdran. (Foto: Ramzi Boudina / Reuters / NTB)

Reagerer på ny minnekommisjon

I sommer utnevnte Macron historikeren Benjamin Stora til å lede en minnekommisjon som skal se på hvordan Frankrike og Algerie kan legge kolonitiden bak seg og forsones. På algerisk side har Abdelmadjid Chikhi, leder for Nasjonalarkiv i Algerie, fått en tilsvarende oppgave.

Begge utnevnelsene utløste skeptiske reaksjoner. Flere mener at franske Stora, til tross for sin ubestridde kompetanse innen kolonispørsmål generelt og Algeries historie spesielt, er politisk for partisk, dette på grunn av hans tidligere tilknytning til trotskisme og kommunisme. Når det gjelder algeriske Chiki, mener flere at han sitter for nært FLNs maktapparat for å kunne sikre et objektivt og upartisk arbeid.

Disse reaksjonene er symptomatiske på nettopp det de er ment å løse: «minnekrigen».

Et nytt blikk på forholdet mellom Algerie og Frankrike

Har Macron større sjanser til å lykkes enn sine forgjengere? Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere. François Mitterrand var innenriksminister da krigen brøt ut i 1954, og Jacques Chirac var sekondløytnant i Algerie under krigen og senere personalsjef i Landbruksdirektoratet i landet. Derfor er det grunn til å håpe at Macrons arbeid for å få minnekrigen til å slutte, vil lykkes.

Det avdekkes også stadig saker det lenge har vært for vane å tie i hjel. Man kunne nylig lese i Le Monde (25. 09. 20) at den franske staten bestilte drap på egne borgere under Algerie-krigen. Historikeren Jean-Jacques Jordi publiserte i 2011 en omfattende studie om forsvinningssakene under krigen. Disse stod FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og ALN (Den nasjonale frigjøringshær) bak, uten at den franske staten grep inn. Minnekommisjonen utnevnes derfor på riktig tidspunkt.

Hva skal til for at Macrons minnepolitikk skal lykkes?

En betingelse for at en minnekommisjon skal lykkes, er at alle hemmelighetene kommer til overflaten. Det vil si, blant andre ting, at de skal sikres fri og ubegrenset tilgang til arkivene fra Algerie-krigen. Til tross for loven som sikrer fri adgang til arkivene, setter byråkratiske og juridiske irrganger alvorlige begrensninger for en slik frihet. Hemmelighetsstemplede dokumenter eldre enn 1970 som gjelder Frankrikes nære fortid, er det umulig å få tilgang til.

Macrons sjanser til å lykkes med sin minnepolitikk avhenger også av det som skjer i Algerie i nærmeste framtid. FLN, som har sittet ved makten siden 1962, viser ingen vilje til politisk endring, dette til tross for Hirak, protestbevegelsen som startet i februar 2019. Hirak ønsker å kvitte seg med alt det styrende partiet står for. Får FLN bukt med Hirak, er det lite håp om at partiet vil være villig til å se på sin egen historie med et nytt blikk.

Til slutt bør det reises spørsmål om hvorvidt et slikt historisk arbeid er nok. Historien framstilles nemlig også i skjønnlitteratur og andre uttrykksformer. Der er det større rom for å bearbeide opplevelser og minnene fra kolonitiden, krigen og den postkoloniale tiden enn det er i historiske tekster. Det er viktig, på begge sider av Middelhavet, at vitnene og deres etterkommere stadig oppfordres til gjensidig forståelse. «Hvordan legge historien bak seg uten at den er skrevet?», kunne man nylig høre i en dokumentar vist på den franske kanalen France 2. Svaret mitt er at det skal skrives mange historier før vi i det hele tatt klarer å legge Historien bak oss.

Hélène Celdran er medlem av AreaS og publiserte denne kronikken i Forskning.no  21. oktober 2020.

Hør også:

PODCAST: Hva betyr Algerie-krigen i dag?

 

Statsfeminisme i 2020? Podcast nå tilgjengelig

Tirsdag 15. september 2020 arrangerte AreaS et seminar om statsfeminisme anno 2020 ved Litteraturhuset i Fredrikstad. Se den fulle presentasjonen av seminaret her. Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes her.

Program for seminaret

Kl. 09.30 – 09.40: «Hva er ‘statsfeminisme’? Et sideblikk til Midtøsten» ved Rania Maktabi.
Kl. 09.40 – 10.30: «Likestillingspolitikk i et nordisk og europeisk perspektiv» ved Cathrine Holst.
kl. 10.30 – 10.45: pause
kl. 10.45 – 11.30: Panelsamtale Cathrine Holst, Elin Strand Larsen og Rania Maktabi: «Hva er likestillingspolitikk i 2020?»

Cathrine Holst er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og seniorforsker ved ARENA Senter for europaforskning. Hun har blant annet også skrevet boken Hva er feminisme? (Universitetsforlaget, 2017) og «Likestillingspolitikk, eksperter og folk flest» i Rett og politikk: Nye perspektiver på demokratiets forutsetninger utforming og grenser redigert av Bernt, Stjernø og Holst (Pax, 2015).

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i medier og journalistikk ved Høgskolen i Østfold og nestleder for forskergruppen AreaS. I doktorgradsavhandlingen Når kvinner må si unnskyld… Medierte skandaler, kvinnelige politikere og retoriske forsvarsstrategier (Strand Hornnes 2014), tar hun for seg åtte kvinnelige politikere og LO-ledere –  deres retoriske forsvar knyttet til et utvalg politiske skandaler i Norge, Sverige og Danmark. Hun er også medredaktør for antologien Discussing Borders, Escaping Traps: Transdisciplinary and Transspatial Approaches (Orban & Strand Larsen 2019) utgitt av Waxmann.

Rania Maktabi er førsteamanuensis i statsvitenskap ved HiØ. Hun har redigert Middle East Patriarchy in Transition med Brynjar Lia, Die Welt des Islams (2017) og Brennpunkt Midtøsten (Universitetsforlaget, 2018) med Nils A. Butenschøn. Hun forsker spesielt på arabiske kvinners rettsstilling og har bl.a. publisert «Gender, family law and Citizenship in Syria» (Citizenship Studies, 2010), «Enfranchised Minors: Women as People in the Middle East» (Laws, 2017), og «Female Citizenship under Authoritarian Rule» (Bustan, 2019).  I 2021 utkommer «Women and Citizenship» i Handbook on Middle East Women (Routledge) og «Patriarchal Nationality Laws» i Handbook of Citizenship in the Middle East (Routledge).

Arrangementet var et ledd i statsvitenskapsemnet Politisk teori og offentlig politikk og administrasjon og AreaS-seminarserien Kvinner, makt og politikk i forbindelse med Forskningsdagene.

Arrangør: Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold (HiØ) og Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag (ØSS) ved HiØ.

Arrangementer var en del av de nasjonale Forskningsdagene.

Terrorsåret som ikke leges

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

 Foto: Colourbox.com. Hva vil rettssaken som begynner i dag i Paris fortelle om attentatene fra januar 2015?

 

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Love and Mutual Aid in the Time of Corona

Monica Trinidad, “We Need Each Other”
Cite this article as: Daniel Lees Fryer, “Love and Mutual Aid in the Time of Corona,” in PanMeMic, 05/06/2020, https://panmemic.hypotheses.org/326.

With the growth and increasing visibility of mutual aid during the coronavirus pandemic, Daniel Lees Fryer looks at how mutual aid groups and the individuals involved in them are represented in the media.

Amidst the chaos and tragedy of the coronavirus, one of the things that has impressed me most has been the emergence and response of mutual aid groups and networks. For those not familiar with the concept, mutual aid is basically about people getting together to help each other out, sharing skills and resources for the benefit of all. Mutual aid groups are typically small, grassroots, community-based organizations or affiliations that help provide essential goods and services to local residents, especially in times of crisis. Right now, in the current pandemic, that includes providing or distributing food and medicine, stopping housing evictions, offering a point of contact for those in isolation, or helping out kids with their homework when schools are closed. Some mutual aid groups also organize solidarity funds for those whose often precarious livelihoods are most heavily affected by the pandemic (health or care workers, restaurant workers, sex workers, etc.).

The idea of mutual aid isn’t new—as long as there’s been community, there’s been mutual aid, some might say—but the concept or its popularization is usually attributed to Peter Kropotkin. Writing in the late 1800s and early 1900s, Kropotkin argued that humans and other living organisms flourish best when they cooperate, both within and across species, and that cooperation or mutual aid is key to their survival and evolutionary development. Kropotkin was a scientist, activist, and anarchist thinker, and his concept of mutual aid is one of the tenets of modern social anarchism. Although not all mutual aid groups (or the individuals involved in those groups) identify as anarchist, they’re usually leaderless, nonhierarchically organized, and directly democratic, sharing a sense of social justice and the need for direct action. That’s part of what makes them so interesting when they catch the attention of conservative and liberal media.

I’m thinking primarily of digital media here, the kinds of texts we might find in online newspapers and other news outlets, but much of what I’ve noticed likely applies to print media too. (Note that most of the articles I refer to here are in English. I’d be interested to know how mutual aid groups are represented in other languages and in other places where they’re actively responding to the coronavirus pandemic. Sorry for being so Anglo- and Euro-centric.)

The typical “mutual aid in the time of coronavirus” article (examples herehere, and here) contains most of what you’d expect. There’s the personal perspective, featuring an activist, an activist group, and/or someone from the local community in need of aid. There’s also a broader social and political narrative: what impact coronavirus has had on the local community, how that compares to other communities, how mutual aid addresses the problem, and what potential challenges it faces; and, of course, a brief account of what mutual aid is and how it works—like the one I gave above. There are also articles that are more like public service announcements, providing details of local groups and networks and how to get involved (examples here and here).

Activists in these news stories are typically portrayed up close and personal (examples here and here): eyes front, stern face, maybe a smile or a mask. Sometimes they’re shown at greater distance, turned away, in a state of activity, carrying boxes or bags of food or medicine (example here as well as previous examples). They’re generally described as creative or innovative (particularly with regard to digital technologies), often selfless and enthusiastic, generous and supportive, caring and compassionate, and sometimes exhausted and overwhelmed by the amount of help needed. One article refers to mutual aid groups as providing “meaning, purpose, and connection”. Others argue that, while necessary and important, such groups can’t or shouldn’t replace the kinds of services governments and local authorities should be providing but aren’t (examples here and here).

Those in need of aid—the sick and the elderly, for example—are often represented in similar ways: up close and personal, stern-faced or smiling; or anonymous, at a distance, in profile, face covered by a mask. They’re variously described as scared, desperate, and forgotten or neglected (by the state), but also grateful and relieved for the help they get and the “community spirit” they experience. One article describes their predicament as “heart-wrenching”, another as “life-threatening [existenzbedrohend]”.

In addition to the sources mentioned above, I had a quick look at the Coronavirus Corpus. “Mutual aid” occurs there at a relative frequency of 2.30 instances per million words. In comparison, the Corpus of Contemporary American English, COCA, contains just 0.34 instances per million words. In the Coronavirus Corpus, “mutual aid” collocates with “groups” and “networks”, as well as “local”, “solidarity”, “together”, “grassroots”, “volunteers”, “resources”, and “organizing”, to name a few. Not since the Occupy movement of 2011-2012 has reference to mutual aid been so frequent in the media, at least according to the corpora I’ve looked at.

Which kind of brings me back to part of what interested me about mutual aid in the media in the first place. Mutual aid can challenge existing forms of social and political organization (or the lack thereof). Yet the idea of mutual aid seems so simple, so everyday or commonplace, so natural maybe, that its radical or revolutionary potential might be overlooked. When The Telegraph, the Daily Mail (I’d rather not link to the Mail), or Conservative councillors write about or promote mutual aid, are they aware of that potential, or do they see a different kind of potential, perhaps one in which volunteerism replaces waged labour and poorly funded public services?

Maybe.

Mutual aid groups do things that governments or local authorities can’t, won’t, or shouldn’t do. They meet people’s immediate needs, offer care and support, and help (re)build and maintain communities. Think of the Black Panther Party’s free breakfast programmes, or the legal, financial, and physical aid offered to people threatened with eviction from their homes. While it might be easy to suggest that these are all services a well-functioning state or local authority should or could be taking care of, and maybe some already do, it misses part of the point of mutual aid as formulated by Kropotkin; namely that, given the right conditions, people don’t really need the government or local authorities in order to thrive (and, historically, generally haven’t had much use for them either). Indeed, the state might be the very reason they’re not able to thrive in the first place if it helps maintain inequality and threatens certain people’s lives or livelihoods. That’s not to say that all activities and services funded and organised by the state are bad, or that they aren’t important or essential; just that maybe they don’t need to be run by the state and can be more effectively done at a local community level, coordinated through wider networks or federations. This is of course part of what mutual aid is all about, and something many of the current mutual aid groups and networks talk about too (see example here). Very few of the “mutual aid in the time of coronavirus” articles make this connection, however, even though several make reference to Kropotkin. That seems a shame, but perhaps isn’t surprising given the political or ideological positions of different media and those who write for them. Still, it’s nice, among all the other coronavirus news, to see masked activists get such positive media coverage for a change and to see how effective and wide-ranging mutual aid groups can be.

Denne kronikken er skrevet av AreaS medlem Daniel Lees Fryer og er publisert på PanMeMic  5. juni 2020. Kronikken kan hentes der.

Koppskattopptøyene 30 år – protestene som felte Thatcher

Politiet angriper demonstranter med hester på Trafalgar Square. Foto: James Bourne

KRONIKK: 31. mars 1990 ble det store demonstrasjoner i Storbritannia mot innføring av den nye koppskatten («poll tax»). I London ble det opptøyer. 30 år senere vekker fortsatt koppskattdemonstrasjonene og -opptøyene sterke minner om folkelig opprør og det som skulle bli begynnelsen av slutten for Margaret Thatcher som statsminister.

LES OGSÅ av Daniel Lees FryerSlaget ved Cable Street — en seier for antifascismen

Koppskatten
«Community charge», som det egentlig het, ble lansert av Det konservative parti i 1987 og ble først innført i Skottland i 1989. I 1990 stod England og Wales for tur. Skatten skulle lanseres i Nord Irland året etter, men det ble det ikke noe av.

Margaret Thatcher

Skatten fikk raskt navnet «poll tax» (hode- eller koppskatt) etter en lignende skatt som ble innført i 1381. Den gangen ble koppskatten en av grunnene til «bondeopprøret» (også kjent som «den store oppstanden»). Den førte til store demonstrasjoner og opptøyer, og både rikskansleren og riksskattmesteren ble drept da demonstranter stormet Tower of London 14. juni 1381.

«Community charge» var i likhet med den gamle koppskatten en personskatt hvor alle skulle betale samme beløp for kommunenes sosialtjenester, uansett inntekt eller formue. (Studenter og arbeidsledige fikk avslag.) Den nye skatten skulle bli mer rettferdig enn den eksisterende eiendomsskatten: «Hvorfor skulle hertuger betale mer enn renovasjonsarbeidere?» spurte den konservative politikeren Nicholas Ridley. Men dette var langt fra rettferdig skattepolitikk. 70% av befolkningen måtte betale mer under det nye skattesystemet, og noen familier måtte betale 2-3 ganger det de hadde betalt under eiendomsskatten. Samtidig gikk toppskatten ned fra 87% til 40%. Dette ble sett på som en klar omfordeling av ressurser fra de fattige til de rike, og innføringen av den nye skatten skapte enorm og bred folkelig motstand. Nærmere 80% av befolkningen var i mot innføring av den nye skatten i følge meningsmålinger fra Times/MORI.

LES OGSÅ om Margaret ThatcherDing dong — ett år etter

«Can’t pay, won’t pay!»   
Allerede i 1987 ble den første Anti Poll Tax Union (APTU) startet i Glasgow. To år senere var det over 1000 slike grupper i hele landet. Disse grasrotorganisasjonene oppfordret alle i lokalsamfunnet til å stå sammen og nekte å betale koppskatten. APTU’ene ville forstyrre og stoppe innkreving og betaling av skatten. De jobbet aktivt i gatene og i rettssalen.

Buttons som oppfordrer til betalingsnekt.

De fleste politiske partiene og fagforeningene var også mot innføring av den nye koppskatten. Men ikke alle støttet betalingsnekt. Labours leder Neil Kinnock kalte det for nytteløs fortvilelsespolitikk («fruitless» og «a policy of despair»). Labour ville ta tilbake politisk makt fra De konservative og nølte med å støtte sivil ulydighet og aktiviteter som kunne anses som ulovlige.

Slaget ved Trafalgar Square
Det ble flere protester mot koppskatten. Den største skjedde 31. mars 1990 i London, en uke før den nye skatten skulle innføres i England og Wales. Over 200.000 deltok.

Demonstrasjonen skulle avsluttes i Trafalgar Square, men med plass til kun 60.000 ble det raskt ganske fullt. Det gjorde at flere måtte stoppe og vente i Whitehall, en av veiene inn til Trafalgar Square. Statsministerens bolig, 10 Downing Street, ligger også der.

Folkemengden ble forsøkt flyttet fra Downing Street-området, men det ble for lite plass. Da politiet begynte å arrestere demonstranter, satte flere seg ned i protest. Ridende politi presset demonstrantene vekk fra Downing Street og inn mot Trafalgar Square. I den trange plassen ble presset fra politiet tolket som provokasjon, og demonstrantene svarte med å kaste flasker, plakater og stein. Konfrontasjonen eskalerte da politiet kjørte biler inn i folkemengden. Opptøyene fortsatte ut på natta, både i Trafalgar Square og i West End-området.

Mediedekningen, spesielt i tabloidavisene, ga i etterkant inntrykk av at ansvar for opptøyene lå hos demonstrantene og en liten gruppe bråkmakere. Politisjefen skyldte på anarkister. Statsministeren skyldte på marxister. Andre snakket om «hooligans» (innenriksministeren) og «enemies of freedom» (opposisjonslederen Neil Kinnock). Det ble til og med spekulert i om det ble innleid aktivister for å skape uro. Men politirapporten året etter opptøyene mente at hverken anarkister eller marxister stod bak. I stedet ble det blant annet påpekt at politiet var dårlig forberedt og at det å kjøre biler inn i folkemengden ikke bare var livsfarlig (ingen ble heldigvis drept), men også bidro til å øke konfliktnivået.

«Maggie out!»
Koppskatten ble ikke skrinlagt med det første. Det ble innført i England og Wales som planlagt i april 1990. Men allerede etter det første året var det anslagsvis 17 millioner i Skottland, England og Wales som ikke hadde betalt. Myndighetene og rettssalene ble overbelastet med innkrevingssaker, og inntektene til kommunene forsvant.

Prestisjeprosjektet til Thatcher lå i ruiner. Mistilliten økte innad i partiet. Thatcher ble utfordret om posten som partileder. Hun vant med knapp margin, men allerede i november 1990 gikk hun av som partileder og statsminister. I 1993 ble «Community charge» erstattet med «Council tax», noe som lignet den gamle eiendomsskatten.

Koppskattopprøret samlet folk på tvers av politiske interesser. 30 år senere står det fortsatt som et symbol på et vellykket folkelig opprør.

Kilder
Burns, Danny. 1992. Poll tax rebellion. Stirling: AK Press.Bagguley, Paul. 1995. Protest, poverty and power: a case study of the anti-poll tax movement. Sociological Review 43(4), 693-719.

AreaS Medlem Daniel Lees Fryer publiserte denne kronikken på Radikal Portal 31. mars 2020. Den kan hentes her.

All of the People: The American Presidential Election of 2020

How will American voters react to more uncertainty concerning the spreading of Covid-19 and to a presidential election that is expected to split the USA? Illustration: Colourbox.com

AreaS member Robert Lewis Mikkelsen recently published an article online for Cappelen for English in secondary schools. It is entitled “All of the People: The American Presidential Election of 2020“. It comes in connection with a larger program entitled “Election Watch.”

All of the People: The American Presidential Election of 2020

“You can fool some of the people all of the time, and all of the people some of the time, but you can not fool all of the people all of the time.” Abraham Lincoln, Republican President, 1860-1865.

 The presidential election on November 3, 2020, will be extraordinary. For the first time since the election of Abraham Lincoln in 1860 – an election that set off the Civil War – there is a chance that the losing side may refuse to accept the results. In a sense, then, it is not just the next President that will be decided, but possibly the very future of American democracy itself. Why have things become so serious? This article will briefly suggest some of the factors that have led to this time of crisis.

The Bitter Political Divide

Over the last decades, American political life has split into two waring sections that view one another with deadly suspicion and mistrust – the Democrats and the Republicans. (1) There are many reasons for this, but underlying all of them has been an increasing inequality in the country that has weakened the trust of many people in the existing political structures and the politicians who run them. This had led to a bitter “blame game” in which each of the two sides attacks the other for undermining the American ideal that “All men are created equal.” (2)

During the administration of Donald Trump, these mutual accusations have reached a boiling point with each of the two sides regularly charging the other of lying, giving out false information or misusing governmental power for their own benefit. When the Democrats gained power in the House of Representatives in 2018, they immediately investigated whether the Trump campaign had illegally worked together with the Russians to defeat their presidential candidate, Hillary Clinton, in the election of 2016. They then went on to attempt to impeach the President (remove him from office) for misuse of power for allegedly  attempting to force another foreign power (Ukraine) to help undermine his expected Democratic opponent in the upcoming election of 2020 (Joe Biden). Their effort was blocked by the Republican controlled Senate, which refused to agree to impeachment. (3)

For their part, the Republicans under Trump, have regularly portrayed the Democrats as dangerous, left wing radicals bent on taking the money of the working people of America in taxes and giving it to their supporters around the nation, often identified with minorities like blacks, Hispanics or recently arrived immigrants. Democrats are also often accused of encouraging illegal and violent protests that undermine law and order. Recent Black Lives Matter protests around the nation have often been cast in this light. (4) Republicans have also regularly attacked the media for spreading “false news” and reflecting only the views of a Democratic Washington “elite” dedicated to keeping its governmental privileges and wealth, rather than serving the people. This elite is often identified in conspiracy theories with a “deep state” that wishes to hold on to power no matter who is elected. Views like these that have led President Trump to regularly refer to his chief political opponent in Washington, Democratic Speaker of the House Nancy Pelosi, as “Crazy Nancy.” In sum, the political atmosphere has become poisonous, affecting almost all aspects of American life. (5)

The Corona Crisis   

On top of this political crisis has come the greatest health crisis to hit America in a century, the corona virus pandemic.  As this is written, fully 6.5 million Americans have gotten COVID-19 and more than 193.000 have died. Some estimates put the total number of deaths by January 1, 2021 to over 400.000. (6)  This is by far a greater number than any other nation in the world. When COVID-19 started, President Trump and his administration refused to accept the seriousness of the pandemic, claiming that “We have it under control. It’s going to be fine.” and “It will go away. Just stay calm. It will go away.”  Eventually, the administration was forced to recognize the gravity of the threat and take measures. These turned out to half-hearted and confusing, however. Rather than showing strong federal leadership, Trump largely left it to the 50 individual states to grapple with the illness. In part, this was because President Trump refused to listen to the advice of his scientific advisors to act quickly to enact strong social and economic restrictions in the nation. (7)

The corona crisis put President Trump in a dilemma. He has never been a very popular president. His polls average about 40-45% approval ratings. (8) His main claim to success during his first three years of power had been an expanding economy. That was to be his main argument for reelection in 2020. The corona crisis took away this argument. The virus caused the greatest economic downturn since the Great Depression in the 1930s. Local and state measures against COVID-19 forced businesses to shut down across the nation. Unemployment skyrocketed. The federal government was forced to go into greater debt to help both employers and employees survive.

In the face of this economic catastrophe, Trump – and many other Republicans – began to again downplay the severity of the virus. Many suggested that the economic damage of the “cure” of social restrictions was worse than the “disease” of the virus itself. Many of the states that had voted for Trump in the election of 2016 – often rural states in the South – began removing their corona restrictions and “opening up” their economies as quickly as possible in the spring of 2020. The hope was to return to economic prosperity before the election in November. The actual result was – predictably – a resurgence in the number of corona cases across the nation (see graph below, per August 28, 2020). (9) This, in turn, has caused increased economic damage.

There is little doubt that President Trump’s handling of the on-going corona crisis will be one of most important issues in the final weeks of the 2020 presidential campaign. As of August 27, 2020, 58% of Americans disapproved of Trump’s handling of corona. But the country remains deeply split on partisan lines. Almost 80% of Republicans still supported Trump’s corona polices, while fewer than 9% of Democrats did so. These numbers have hardly changed at all since the crisis began last March. (10)

Donald Trump and Democracy

To this politically, economically and medically explosive situation in the United States may be added the character and nature of Donald Trump himself. More than any presidential election in living memory, the upcoming vote will be a referendum on the man as much as his policies. To put it mildly, President Trump is a person of strong opinions and shifting moods. This makes him both unpredictable and interesting. He loves to keep public attention focused on him. He often does this by making unexpected and often alarming statements. This makes him a good campaigner, but a constantly controversial figure. He has often challenged established political traditions and Constitutional practice during his first term, portraying himself as a champion of the people shaking up corrupt professional politicians in Washington. He seems to take delight in this. For example, when his supporters chanted “Four more years!” at the recent Republican National Convention, he replied “If you want to really drive them crazy, you say 12 more years” – a clearly illegal suggestion since the Constitution sets a limit of 8 years, made up of two 4 year terms, for any President. (11)

Statements such as these cause Democrats and others to fear that President Trump’s actions could undermine Constitutional government and trust in American democracy. And he has added to these fears by repeatedly claiming that “The only way we’re going to lose this election is if this election is rigged.” By questioning the result of the election even before it is held, some worry that Trump is preparing the way to stay in power by claiming fraud if he loses. He has often made such claims of election fraud in the past, but most recently he has tied his accusations to fraud in mail-in balloting.

Because of the corona crisis, many voters have decided to vote by mail this year in order to avoid the risk of being infected at a polling station. Trump has claimed that Democrats – who use mail-in ballots more than Republicans – will used them to steal the election. “Mail ballots, they cheat. Mail ballots are very dangerous for this country because of cheaters,” said Trump. “They’re using Covid to defraud the American people.” Though studies show no evidence of massive mail fraud in America, this has not stopped the President from warning, in a tweet:

His suggestion for putting off the Presidential election caused jaws to drop around the nation. It was quickly slapped down as unconstitutional by the Democrats – as well as Republicans of his own party – but it serves to show how even fundamental rules of American democracy may be tested in this Presidential campaign. (12)

Looking Ahead

As this is written, the Democratic Presidential candidate, Joe Biden, is leading Donald Trump in national election polls by an average of about 7% points. He has enjoyed that lead throughout 2020 and some believe that Trump’s warning about mail fraud reflects the President’s realization that he may lose the vote. Certainly, the Democrats interpret it that way. “The president is afraid of the American people,” Speaker of the House Nancy Pelosi has said, “He’s been afraid for a while. He knows that on the legit (in an honest election), it would be hard for him to win, so he wants to put obstacles to participation.” (13) Democrat Ron Klein put it this way, “It’s very troubling to have the person who has the biggest microphone put out those kinds of thoughts (about fraud) and intimidate and scare people into thinking that no matter what the outcome, they’re not going to believe it’s fair. That’s a threat to democracy itself.” (14)

Will the result of the presidential election in 2020 be challenged by one side or the other? It is possible, if the vote is close. It has happened in this century, although in a peaceful fashion (unlike the Civil War of 1860). In 2000, the presidential contest between Democrat Al Gore and Republican George W. Bush ended up being decided in the Supreme Court many weeks after the election. That was caused by the votes in one state, Florida, being so evenly split between the two candidates that recounts were necessary – and then those recounts were challenged in the courts. In 2020, it is hoped that the majority of the winning candidate will be so great that no questions of fraud or recounts can be raised. On the other hand, it is feared that it will be so close that the supporters of one side or the other will reject the result and flood out onto the streets, turning a peaceful election into civil conflict.

Both Republicans and Democrats claim they represent all of the people of America. It will soon be the chance for all of those people to make their choice. Stay tuned.

BIBLIOGRAPHY

1) See Access to English, Social Studies, pp 195

2) See Access to English, Social Studies, Background: In the Pursuit of Happiness, pp. 312 – 314

3) See Access to English, Social Studies, Congress – legislative power/ The President – executive powers, pp186-187).

4) See Access to English, Social Studies, Facts: Views on the Black Lives Matter Movement, p. 366

5) Pelosi says Trump ‘needs intervention’, he calls her ‘Crazy Nancy’ https://www.bbc.com/news/av/world-us-canada-48386303

6) Worldometer – Corona virus
https://www.worldometers.info/coronavirus/#countries

Institute for Health Metrics and Evaluation
http://www.healthdata.org/covid/estimation-updates-united-states

7) Access Update, America vs. America, April 14, 2020
https://access-socialstudies2018.cappelendamm.no/ento/nyhet.html?tid=2664445

8) Gallup – Presidential Approval
https://news.gallup.com/poll/203198/presidential-approval-ratings-donald-trump.aspx

9) Worldometer – Corona in USA
https://www.worldometers.info/coronavirus/country/us/

10)  How Americans View The Coronavirus Crisis And Trump’s Response
https://projects.fivethirtyeight.com/coronavirus-polls/

11) Trump Fires Up Party Delegates with Warnings of ‘Rigged’ Election
https://www.voanews.com/2020-usa-votes/trump-fires-party-delegates-warnings-rigged-election

12) New York Times: Mail-in Voting Explained
https://www.nytimes.com/article/mail-in-voting-explained.html

RNC 2020: Trump warns Republican convention of ‘rigged election
https://www.bbc.com/news/election-us-2020-53898142

Twitter – Donald Trump
https://twitter.com/realdonaldtrump/status/1288818160389558273

13) RealClearPolitics, Trump vs. Biden
https://www.realclearpolitics.com/epolls/2020/president/us/general_election_trump_vs_biden-6247.html

New York Times – Trump and Postal Mail Voting
https://www.nytimes.com/2020/08/13/us/politics/trump-postal-service-mail-voting.html?action=click&module=RelatedLinks&pgtype=Article)

14)  The Guardian – A 2000 repeat in 2020? Concerns mount over ‘integrity’ of US election
https://www.theguardian.com/us-news/2020/jun/21/us-presidential-election-mail-in-ballots-doubt

 THE CANDIDATES

The following websites may help you in this work – but feel free to consult others:

Donald Trump

https://www.biography.com/us-president/donald-trump

Mike Pence

https://www.biography.com/political-figure/mike-pence)

Joe Biden

https://www.biography.com/political-figure/joe-biden

Kamala Harris

https://www.biography.com/political-figure/kamala-harris)

NATIONAL PARTY CONVENTIONS

Acceptance speeches

  • Joseph Biden (26 minutes)

https://www.latimes.com/politics/story/2020-08-21/joe-biden-acceptance-speech

Video: https://www.youtube.com/watch?v=l6s6qpzqMxE

  • Donald Trump (1 hr. 10 minutes)

https://edition.cnn.com/2020/08/28/politics/donald-trump-speech-transcript/index.html

Video: https://www.youtube.com/watch?v=Gx76TtLYRwI

 Press reviews of acceptance speeches:

  • Joseph Biden:

https://www.theguardian.com/us-news/2020/aug/20/joe-biden-dnc-speech-reaction-democrats-republicans

https://www.poynter.org/fact-checking/2020/fact-check-joe-bidens-acceptance-speech-2020-democratic-national-convention/

  • Donald Trump:

https://www.nzherald.co.nz/world/news/article.cfm?c_id=2&objectid=12360496

https://www.aljazeera.com/news/2020/08/fact-checking-president-donald-trump-false-campaign-claims-200824201932911.html

Vice Presidential candidates

  • Press Reaction to choice of Kamala Harris

https://www.politico.com/news/2020/08/12/kamala-harris-vp-progressives-react-394375

https://www.wfmj.com/story/42482991/reactions-to-kamala-harris-as-bidens-running-mate

  • Public Reactions to choice of Kamala Harris:

https://www.realclearpolitics.com/epolls/other/kamala_harris_favorableunfavorable-6690.html

https://abcnews.go.com/Politics/kamala-harris-receives-strong-marks-joe-bidens-vp/story?id=72338996

  • Press reaction to choice of Vice-President Mike Pence

https://www.bbc.com/news/election-us-2020-53909471

https://www.npr.org/2020/08/26/906071059/pence-trumps-loyal-wing-man-to-lay-out-choice-for-nov-3-election

  • Public Reaction to Mike Pence

https://www.realclearpolitics.com/epolls/other/pence_favorableunfavorable-6013.html

https://www.statista.com/statistics/1149005/share-us-adults-favorable-opinion-mike-pence/

America vs. America The Impact of the Corona Virus on the USA

What will Americans say about who has best dealt with the corona crisis when they vote in the Presidential election in November? Illustration: Colourbox.com

AreaS member Robert Lewis Mikkelsen gives an update about the corona virus crisis in the USA. His text is published online by Cappelen Damm and is an update of the textbook “Access to English: Social Studies.” Read the article online here.

Over the past weeks, the world has watched in disbelief as the corona virus has swept across the United States at a rate and scale exceeding that of any other nation in the world. America’s handling of the crisis stands in stark contrast to its great global rival, China, which managed to contain the disease in the course of those very same weeks. How could it be? America is the world’s richest and most powerful country and has extensive and up-to-date health facilities. Why was it not better prepared? What price will it have to pay?

This article will briefly examine some of the causes for the situation in which the USA now finds itself. Some are specific to the present situation. Others reflect more basic aspects of American society.

Lost Opportunities

There can be little doubt that one of the primary reasons for the present disastrous conditions found in the United States may be found in lost opportunities to prepare the country for the coming of the outbreaks of the corona virus in March. Virtually all public health officials agree that if the Federal government had taken some of the following basic steps in January and February, it would have reduced the number of sick and dying in the country today. These include:

1) Telling citizens to socially distance themselves to break the chain of infection.

2) Increasing the production of medical equipment like protective clothing and ventilators.

3) Increasing  the use of testing to determine the actual number of cases in the population.

4) Increasing the number of hospital beds and qualified staff before the predicted surge in cases. (Source 12)

The fact that these actions were not taken during the first two months of the year can be laid squarely at the door of the sitting American President, Donald Trump. Trump repeatedly denied the danger that the virus posed, ignoring the advice of his scientific advisors. Here are a sample of statements he made during those critical months:

January 22 – “We have it under control. It’s going to be just fine.”

February 19 – “I think the numbers are going to get progressively better as we go along.”

March 10 – “It will go away. Just stay calm. It will go away.”

When finally forced to acknowledge the severity of the situation by declaring a National Emergency in mid-March, he doubled back on himself the following week, suggesting that the end of the crisis could come as early as during Easter, when the churches “could be packed” for religious services. That turned out to be fatally wrong. (Sources 17, 21)

Political Divisions

The mixed messages from the Federal government left the public confused about what was the proper response to the crisis, personally and politically. That allowed the deep divisions between Republicans and Democrats in the country to be drawn into the problem. For example, in late March conservative Republicans were twice as likely as Democrats to believe the coverage of the corona virus was exaggerated in the “liberal” new media. Rather, the great majority (75%) of Republicans said they trusted the information coming from President Donald Trump – in contrast to only 8% of Democrats. When it came to opinions of how Trump was handling the crisis in general, the gap was even larger, with 94% of Republicans approving of his actions compared to only 27% of Democrats. (Source 19)

These political divisions have had practical consequences on the ground. Democrats tend to be found in large cities like New York, where the virus can easily spread. Republicans tend to live in more rural areas, which have not been hit as quickly. Populous states with large urban centers like New York, Illinois and California adopted strict restrictive practices at an early date, closing down businesses, theaters, sporting events, etc. and asking people to remain indoors whenever possible. Rural states lagged behind in adopting such measures. As late as March 30th, 20 states still had not adopted statewide “stay at home” orders. Given the fact that there is freedom of movement among the 50 American states, this meant that the infection could not be contained by individual state measures, spreading easily from Democratic “Blue States” to Republican “Red States” and back again (Sources 3,19).

In Need of Care

The corona virus has also highlighted the lack of a national health service in the USA. Unlike most European nations, health services are run by state and local governments in America – not by the central government in Washington. That means there is an enormous difference in the quality and scope of care between the individual 50 states. In 2010, the Democrats under President Barack Obama did manage to pass The Affordable Health Care Act (popularly known as Obamacare). It gave millions of Americans health insurance for the first time, but it worked through the states. The Federal government did not replace them as primary care giver. In addition, since 2010, Republicans have bitterly opposed establishing Obamacare in many of America’s “Red” states, creating even larger differences. Finally, about 44 million Americans were not covered by Obamacare or any form of health insurance when the virus hit. They could not afford to be either tested or treated for the disease and made up a source of potential infection of unknown depth. (Source 22)

Lacking Federal leadership to coordinate a national response, state health facilities were thrown on their own resources. This led to further friction, both between the states and between the states and the Federal government. States were forced into a bidding war among themselves as they scrambled to get scarce medical materials like protective clothing and ventilators. In the state of New York – the hardest hit by the virus – Democratic Governor Andrew Cuomo complained bitterly that “It’s like being on eBay with 50 other states, bidding on a ventilator…You now literally will have a company call you up and say, ‘Well, California just outbid you.’” Others, like Republican Governor Larry Hogan of Maryland, complained that his state was “flying blind” because of a national lack of corona virus test kits. When told that President Trump had suggested that the lack of test kits was no longer a problem, he simply said, “Yeah, that’s just not true.” It was conditions like these that led Democratic Governor Ned Lamont of Connecticut to lament, “We are on our own.” (Source 13)

The Present and Future

As this is written, there are 587.173 cases of corona virus in the United States and rising. This is by far the largest number of any nation in the world. To date, 23.644 have died of the disease. Almost half of these were in New York, but other hot spots have sprung up around the nation adding to this number. Estimates vary as to how many will die before the end of this wave of the epidemic (it may return – no one knows). On March 31st, Dr. Deborah L. Birx, who is coordinating the White House response to the corona virus, forecast that it could kill between 100.000 to 240.000 Americans, despite social distancing measures around the nation that have closed schools, banned large gatherings, limited travel and forced people to stay in their homes. On April 8th,, those numbers were revised downwards to between 64.000 to 100.000 as restrictive measures seem to be having a greater effect. But in truth, nobody can really say at this point. Too little is known about the disease, how many people have it or how far and fast it has spread. That is reflected in the shaded areas of the graph below:

(Sources 2, 8, 9, 14)

The Blame Game

As the crisis continues and deepens, political conflicts within the nation likewise persist and intensify. Attacked by his critics for lack of preparedness, President Trump has characteristically fired back at them, criticizing the actions of many of the state governors’ efforts to tackle the problem and praising his own efforts. “I want them to be appreciative. We’ve done a great job,” he said of them. When New York Governor Cuomo demanded more help from Washington to get ventilators, Trump’s response was quick. Cuomo, he said, “Shouldn’t be complaining….You know what? He has a lot of ventilators. The problem is, with some people, no matter how much you give it’s never enough.” Statements such as these have only served to sharpened conflicts between Republicans and Democrats. (Source13)

This may be seen part of the “blame game” that has begun to swirl around the pandemic. With a presidential election coming up in the fall, both sides have begun positioning themselves to defend their actions and attack their opponent for failing to meet the challenges of the corona virus. President Trump’s recent attacks on the World Health Organization (WHO) may be seen in this light. “They called it wrong,” said Trump on April 8th, “They could have called it months earlier. They would have known, and they should have known, and they probably did know…” He went on to threaten to cut off funding to the organization in the middle of the pandemic. Democrats immediately accused him of trying to deflect criticism from his own shortcomings. (Source 5)

And so the blame game picks up steam. Perhaps the most bitter criticism of Trump during these decisive weeks has come – predictably – from his greatest political opponent in Washington, Democratic Speaker of the House of Representatives Nancy Pelosi. “The President(‘s) denial at the beginning, was deadly. His delaying of getting equipment…to where it is needed is deadly…As the President fiddles, people are dying…” (Source 16)

The Presidential Election

Americans will have a chance to decide who has best dealt with the corona crisis when they vote in the Presidential election in the November. Some have worried that the pandemic will make it necessary to put off this election – or that President Trump might use it as an excuse to remain in power. That is highly unlikely, to put it mildly. The infection will be in an entirely different phase by that time. Moreover, putting off the election would be unconstitutional. Americans take their elections seriously. Wisconsin recently held its primary election in the teeth of the pandemic.

Which is not to say that the corona virus will not have an impact on that election. As this is written, the crisis has given President Trump a boost in the polls. He now has a 49% approval rating, up from 44% some weeks ago. This is known as the “rally-round-the-flag” effect in politics. In the middle of a major crisis, Americans tend to support their sitting government. Whether he will able to maintain that kind of support all the way to November remains to be seen. Meantime, the only certainty seems to be that people will go on dying in great numbers for weeks or months to come. (Source 20)

Fact Box

Why NYC?

On April 12th, the state of New York had 189.415 cases of corona virus and a total of 9.385 deaths – more than double that of any other American state. About half of these cases and deaths were in New York City (NYC) alone. Why NYC?  Some suggested it was the sheer number of inhabitants (18.4 million) living so close together (27.000 per square mile) that allowed the virus to spread quickly. Others said it was because tourists and international visitors brought the virus there early so it spread silently before people were aware of it. Still others blame New York authorities for not issuing stay-at-home orders until March 22, too late to stop the chain of infection. Some just write it off to bad luck. Perhaps studies in the future will settle the issue. For now, whatever the reasons, NYC’s bad luck continues. (Sources 7,11)

————

America vs America Sources

1          Devex world timeline Updated regularly

https://www.devex.com/news/covid-19-a-timeline-of-the-coronavirus-outbreak-96396

2          Worldometer; Cases in USA and Other Countries Updated regularly

https://www.worldometers.info/coronavirus/country/us/

3          State Restrictions NYT Updated regularly

https://www.nytimes.com/interactive/2020/us/coronavirus-stay-at-home-order.html

4          The Washington Post Corona Virus News  Updated regularly

https://www.washingtonpost.com/coronavirus/?utm_campaign=wp_to_your_health&utm_medium=email&utm_source=newsletter&wpisrc=nl_tyh&wpmk=1

5          Trump attacks WHO amid criticism of his coronavirus response April 8

https://thehill.com/homenews/administration/491874-trump-attacks-who-amid-criticism-of-his-coronavirus-response

6          COVID-19 projections assuming full social distancing through May 2020 April 8

https://covid19.healthdata.org/

7          Why New York has 12 times as many coronavirus deaths as California  April 8

https://www.vox.com/2020/4/7/21205890/coronavirus-covid-19-pandemic-new-york-california

8          US projected to suffer coronavirus peak on April 16 with 2,614 deaths in one day;  US coronavirus death toll between 100,000 and 240,000. April 8

https://metro.co.uk/2020/04/05/us-projected-suffer-coronavirus-peak-april-24-2614-deaths-one-day-12513213/

9          Key forecasting model says U.S. may see tens of thousands fewer deaths than expected April 8

https://www.washingtonpost.com/world/2020/04/08/coronavirus-latest-news/

10        Joe Biden blasts Trump’s response to coronavirus day after their phone call April 7

https://www.latimes.com/politics/story/2020-04-07/biden-trump-coronavirus

11        Coronavirus New York: Why has coronavirus hit NYC so hard? April 3

https://metro.co.uk/2020/04/03/coronavirus-new-york-coronavirus-hit-nyc-hard-12504210/

12        Coronavirus: Things the US has got wrong – and got right April 1

https://www.bbc.com/news/world-us-canada-52125039

13        Governors Fight Back Against March 31

https://www.nytimes.com/2020/03/31/us/governors-trump-coronavirus.html

14        Coronavirus May Kill 100,000 to 240,000 in U.S. Despite Actions, Officials Say March 31

https://www.nytimes.com/2020/03/31/us/politics/coronavirus-death-toll-united-states.html

15        Hot Spots in USA March 31

https://www.aljazeera.com/news/2020/03/coronavirus-hot-spots-200331175418853.html

16        America’s terrible, growing coronavirus death toll makes Trump accept reality March 30

https://edition.cnn.com/2020/03/30/politics/donald-trump-coronavirus-easter-hospitals-deadline/index.html

17        Right-Wing Media Is All Aboard Trump’s Coronavirus Death Train March 25

https://www.vanityfair.com/news/2020/03/right-wing-media-boards-donald-trumps-coronavirus-death-train

18        Timeline, Trump’s Response  March 25

https://www.nbcnews.com/now/video/timeline-trump-s-response-to-the-coronavirus-outbreak-81247813947

19        Coronavirus: What this crisis reveals about US – and its president March 24

https://www.bbc.com/news/world-us-canada-52012049

20        Presidential Job Approval Center March 24

https://news.gallup.com/interactives/185273/presidential-job-approval-center.aspx

21        NYT;A Complete List of Trump’s Attempts to Play Down Coronavirus March 15

https://www.nytimes.com/2020/03/15/opinion/trump-coronavirus.html

22        The Health Care Crisis January, 2020

https://www.pbs.org/healthcarecrisis/uninsured.html

23        Useful Media Sources

ABC: http://abcnews.go.com/

BBC: http://www.bbc.com/news

CNN: http://edition.cnn.com/

CBS: http://www.cbsnews.com/

Fox News: http://www.foxnews.com/

Huffington Post: http://www.huffingtonpost.com/

Los Angeles Times: http://www.latimes.com/

London Times: http://www.thetimes.co.uk/tto/news/

NBC: http://www.nbcnews.com/

New York Times: http://www.nytimes.com/

Frankrike Forklart: en ny podkast om fransk politikk og kultur

I denne podkasten inviterer Kjerstin Aukrust og Franck Orban kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur.

Frankrike Forklart er et samarbeid mellom ILOS (Kjerstin Aukrust, Universitetet i Oslo) og AreaS (Franck Orban, Høgskolen i Østfold).

Episodene er lagt ut på bl. a. Apple og Spotify.

Følg oss også på Facebook @Frankrikeforklart og på Twitter, der du kan stille spørsmål, ønske deg temaer og finne tipsene (bok, film, podkast, osv..) som våre gjester deler med oss hver gang.

Kan Weimartriangelen bli EUs nye ryggrad?

Hvordan vil maktbalansen i EU endres som følge av Brexit? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: President Macrons statsbesøk til Polen 3.-5- februar var en forventet og logisk følge av Brexit. Med britene ute av Unionen flyttes EUs tyngdepunkt østover. En høyere grad av samhandling mellom tre nøkkelland i EUs sørlige, sentrale og østlige region, dvs. Frankrike, Tyskland og Polen kan utgjøre EUs nye ryggrad i fremtiden. En gammel idé fra tidlig på 1990-tallet graves dermed opp: Weimartriangelen. Tidligere har den ikke munnet ut i noe konkrete. Kan dette endres?

Historien om Weimartriangelen preges av geopolitiske omveltninger. Den første kom i 1989-91 med blokkavviklingen, Tysklands gjenforening og Sovjetunionens oppløsning. Disse hendelser åpnet for at EU kunne utvikle seg fra å være et hovedsakelig økonomisk vesteuropeisk forbund rettet mot østblokken til å bli et integrert politisk prosjekt for å gjenforene Øst- og Vest-Europa og for å gjøre EU til en global aktør i en verden preget av nye handelsblokker.

Den 28. august 1991 inviterte daværende Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher sine kolleger fra Frankrike og Tyskland – Roland Dumas og Krzysztof Skubiszewski – til uformelle samtaler i Weimar, Thüringen. Dagen etter undertegnet de tre mennene en «Felles erklæring for Europas fremtid» og grunnla Weimartriangelen som et forum for konsultasjon mellom de tre regjeringene. Frankrikes deltagelse i disse samtalene skulle gjøre forsoningsprosessen mellom tyskere og polakker – etter fransk-tysk etterkrigsmodell – lettere.

Triangelen ble bedre kjent etter at statslederne i de tre landene fattet mer interesse for den. Fra 1991 ble det holdt trilaterale møter på utenriksministernivå, forsvarsministernivå, EU-ministernivå og statsledernivå. Med EU-utvidelsen til 10 nye land i 2004, så to nye land i 2007, beveget EUs tyngdepunkt de facto seg mer østover. Denne hendelsen fortjener i seg selv å bli beskrevet som en ny geopolitisk omveltning i Europas moderne historie. Mange tenkte da at det tradisjonsrike fransk-tyske paret ikke lenger ville være i stand til alene å kunne styre et EU med opp til tretti medlemmer, hvorav et stort antall kom øst for det tidligere jernteppet.

Gitt størrelse og demografi ble Polen trukket inn som det tysk-franske parets opplagte forlengede arm østover. Man håpet bl.a. på at Weimartriangelen ville bli EUS nye ryggrad etter at øst og vest ble forent. Etter en dvaleperiode på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom triangelen igjen på dagsorden i juni 2016 gjennom en erklæring hvor EU-ministrene fra de tre landede slo fast at triangelen i det 21. århundre skulle skape mer samhold og solidaritet i Unionen.

Det har alltid vært myter om hvilke unioner som finnes eller ikke finnes i Europa. Forestillingen om et latinsk Europa har levd lenge. De fire søreuropeiske og latinske landene Frankrike, Spania, Italia og Portugal – hvor tyskerne tilføyde Hellas under diskusjonen om hvem som skulle kvalifisere seg til eurosonen før 1999 og kalte de fem landene Club Med – forventes å stå sammen mot et idealisert nordeuropeisk og germansk inspirert Europa. I virkeligheten opptrer de som regel så ulikt at man knapt kan se noe felles trekk mellom dem. Det gjelder også myten om et tysk Europa.

Myten om en eventuell ny akse mellom Paris, Berlin og Moskva har også levd lenge i USA-kritiske kretser fra Paris til Vladivostok. Et USA-dominert euroatlantisk Europa skulle erstattes med et rent paneuropeisk arkitektur som ville inkludere Russland. Konturene av en slik kunne sees under Irak-krisen høst 2002, da Tyskland, Frankrike og Russland prøvde å hindre at USA fikk fullmakt i FN for å velte Saddam Hussein-regimet. Men en slik trio ble aldri noe alternativ til Washington pga. Russlands veksling mellom øst og vest, og europeernes handlingslammelse om å ta tak i egen sikkerhet foruten USAs bruk av NATO som oppdemmingsverktøy mot Moskva.

Samarbeidet kalt Visegrad-landene kan også gi inntrykket at Ungarn, Polen, Den tsjekkiske republikk og Slovakia står samlet i EU. Det kan av og til være tilfellet. Men virkeligheten er mer komplisert. Disse landene opptrer samlet når dette passer dem og hver for seg når nasjonale interesser divergerer. Derfor pleier slike allianser eller unioner ikke til å vare over lengre tid.

Det samme kan sies om Weimartriangelen. Man vil gjerne skape inntrykket av at det skjer noe substansielt mellom Frankrike, Tyskland og Polen, men det forblir ofte kun demagogisk eller begrenset til mindre viktige saker, av flere grunner. Først må vi huske at Tyskland og Frankrike forholdte seg ulikt til EU-utvidelsen østover. Tyskerne ønsket en rask prosess for å få goodwill overfor østeuropeerne, sikre sin egen østgrense og gjenskape sin innflytelsessfære i Sentral-Europa. Det ga dem et momentum som franskmenn aldri tok igjen eller klarte å balansere, selv om man forsøkte å komme mer inn i Øst- og Sentra-Europa eller utforsket mer sydlige allianser rundt Middelhavet.

Paris ønsket på sin side at østutvidelsen ikke skulle skade fordypningen, men måtte etter hvert leve med at utvidelsen kom for tidlig, gikk for fort og truet EUs indre og ytre stabilitet. Dagens debatt om Frankrikes motstand mot diskusjoner om EU-medlemskap med Nord-Makedonia og Albania vitner om at slikt hensyn fortsatt veier tungt.

I 2004 kom for øvrig den første østutvidelsen kun ett år etter en alvorlig diplomatisk krise hvor kommende EU-medlemmer fra sentral-Europa som Ungarn, Polen og Den tsjekkiske republikk støttet USAs president George W. Bushs invasjon av Irak, mens Frankrike, Belgia og Tyskland – ifølge Donald Rumsfelds berømte formulering, «Old Europe« – stod hardt imot. President Chirac ble rasende mot disse kandidatlandene og nærmest kalte dem forrædere.

Spenningen mellom Paris og Warszawa varte over tid. De to hovedstedene forstod hverandre ofte ikke og kranglet om flere saker fra europeisk sikkerhet- og forsvar, landbruk, migrasjon til arbeidsinnvandring. I oktober 2018 anklaget president Macron den polske regjeringen for å sabotere EUs beslutningsprosess og for å undergrave Polen som rettsstat. Polske myndigheter ble også irritert over Macrons uttalelse om et EU i to hastigheter, mens de samtidig omfavnet Viktor Orbáns illiberale modell.

Til sammenligning har Tysklands forhold til Polen vært vekslende. Forbundskansleren Merkel har vært moderat i sin kritikk av polakkene. Hun har også vært en trofast støttespiller for Donald Tusk til han gikk av som president for Det europeiske råd i november 2019. I kritiske EU-saker havner Tyskland likevel som regel på fransk side, mens Polen gang på gang fant en felles tysk-fransk front mot seg. For å oppsummere har det tysk-franske forholdet ikke vært strålende de siste årene, samtidig som det tysk-polske forholdet har blitt kjøligere og forholdet mellom Paris og Warszawa har trengt seriøs pleie.

Brexit er det nye geopolitiske jordskjelv som stokker om kortene og oppfordrer til mer kompromissvilje og samarbeid. EUs tyngdepunkt flyttes denne gangen definitivt østover. Som følge av dette blir Polen EUs femte størst land med tanke på befolkning og sjette størst økonomisk. Det har ikke gått Polens president Andrzej Duda hus forbi. Under pressekonferansen med Macron som kronet statsbesøket i februar kom han med en klar beskjed til hele EU: «(..) Britenes avgang starter et nytt kapittel. Det er en ny tid som begynner. Rollene må fordeles på nytt. Den europeiske arkitekturen må forandres. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres på best mulig måte for våre innbyggere og våre land.»

Men å oppnå en slik anerkjennelse fra andre EU-land vil kreve en god dose tålmodighet og betydelige konsesjoner fra polsk side.

Macron innledet på sin side en sjarmoffensiv for å reparere det skadede forholdet til Polen. Før han kom dit insisterte Elysée-palasset på at ingenting av betydning kunne gjøres i EU uten Polen. I Warszawa la den franske presidenten ikke skjul på at statsbesøket var et taktskifte i forholdet mellom de to landene og en pekepinn på hvilken rolle Frankrike og Polen kan spille sammen i EU i framtiden. En slik glød kan ikke gjøre noe annet enn å glede tyskerne, men kun til en viss grad, dvs. så lenge dette ikke truer deres privilegerte forhold til polakkene. De ser primært på seg selv som det unnværlige bindeleddet mellom de to andre landene.

Vedvarer velviljen mellom de tre landene, kan man ikke utelukke at Weimartriangelen kommer ut av dvaletilstanden og blir toneangivende. Om den bør bli EUs ryggrad i framtiden kan diskuteres. EU-landene ser seg ikke nødvendigvis tjent med at det gamle franske-tysk duovirat byttes ut med et fransk-polsk-tysk triumvirat. De tre store vil uansett måtte bygge opp koalisjoner med alle andre land – store og små -, for å gjennomslag for sine prioriteringer.

Det ligger også flere skjær i sjøen mellom de tre store. Noen er strukturelle. De tre har ulike geostrategiske interesser som følge av demografi, geografisk beliggenhet og historie. Det gjør at de ikke tolker bl.a. EUs naboskapspolitikk og sikkerhetspolitikk likt. Det så man bl.a. under Ukraina-krisen i 2014, da de tre regjeringen forsøkte å stå samlet ovenfor Russland, uten å lykkes helt med det. Et dypere fransk-tysk-polsk samarbeid på sikt er ikke minst avhengig av at Polen blir en del av EUs indre kjerne, dvs. først og fremst eurosonen.

Andre skjær er mer konjunkturpreget. Macrons tilnærming til Putin og passiv-aggressive linje ovenfor Donald Trump og NATO bekymrer tyskerne og irriterer polakkene like mye som franskmenn kan være rasende på Polens anti-klimapolitikk, deres systematiske kritikk av Moskva og deres vekslende diskurs om behovet for et selvstendig forsvar for EU, noe som illustreres gjennom innkjøpet av 32 amerikanske F-35A kampfly i slutten av januar. Tyskland megler gjerne mellom de to andre landene, men kan ikke utøve noe reelt lederskap i EU så lenge Merkel sitter som kansler.

Slike gnisninger tyder på at er et stykke igjen før de tre landene konvergerer i en felles visjon. Skal Weimartriangelen virkeliggjøres, kan Konferansen om Europas framtid, som begynner i 2020 og vil vare i to år, være en passende anledning for at europeerne legger brexit definitivt bak seg og ser framover.

10. februar 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i europeiskpolitikk.no om maktkonstellasjonen i EU etter Brexit og om muligheten for økt koordinering mellom Frankrike, Tyskland og Polen i framtiden gjennom Weimartriangelen.