America vs. America The Impact of the Corona Virus on the USA

What will Americans say about who has best dealt with the corona crisis when they vote in the Presidential election in November? Illustration:

AreaS member Robert Lewis Mikkelsen gives an update about the corona virus crisis in the USA. His text is published online by Cappelen Damm and is an update of the textbook “Access to English: Social Studies.” Read the article online here.

Over the past weeks, the world has watched in disbelief as the corona virus has swept across the United States at a rate and scale exceeding that of any other nation in the world. America’s handling of the crisis stands in stark contrast to its great global rival, China, which managed to contain the disease in the course of those very same weeks. How could it be? America is the world’s richest and most powerful country and has extensive and up-to-date health facilities. Why was it not better prepared? What price will it have to pay?

This article will briefly examine some of the causes for the situation in which the USA now finds itself. Some are specific to the present situation. Others reflect more basic aspects of American society.

Lost Opportunities

There can be little doubt that one of the primary reasons for the present disastrous conditions found in the United States may be found in lost opportunities to prepare the country for the coming of the outbreaks of the corona virus in March. Virtually all public health officials agree that if the Federal government had taken some of the following basic steps in January and February, it would have reduced the number of sick and dying in the country today. These include:

1) Telling citizens to socially distance themselves to break the chain of infection.

2) Increasing the production of medical equipment like protective clothing and ventilators.

3) Increasing  the use of testing to determine the actual number of cases in the population.

4) Increasing the number of hospital beds and qualified staff before the predicted surge in cases. (Source 12)

The fact that these actions were not taken during the first two months of the year can be laid squarely at the door of the sitting American President, Donald Trump. Trump repeatedly denied the danger that the virus posed, ignoring the advice of his scientific advisors. Here are a sample of statements he made during those critical months:

January 22 – “We have it under control. It’s going to be just fine.”

February 19 – “I think the numbers are going to get progressively better as we go along.”

March 10 – “It will go away. Just stay calm. It will go away.”

When finally forced to acknowledge the severity of the situation by declaring a National Emergency in mid-March, he doubled back on himself the following week, suggesting that the end of the crisis could come as early as during Easter, when the churches “could be packed” for religious services. That turned out to be fatally wrong. (Sources 17, 21)

Political Divisions

The mixed messages from the Federal government left the public confused about what was the proper response to the crisis, personally and politically. That allowed the deep divisions between Republicans and Democrats in the country to be drawn into the problem. For example, in late March conservative Republicans were twice as likely as Democrats to believe the coverage of the corona virus was exaggerated in the “liberal” new media. Rather, the great majority (75%) of Republicans said they trusted the information coming from President Donald Trump – in contrast to only 8% of Democrats. When it came to opinions of how Trump was handling the crisis in general, the gap was even larger, with 94% of Republicans approving of his actions compared to only 27% of Democrats. (Source 19)

These political divisions have had practical consequences on the ground. Democrats tend to be found in large cities like New York, where the virus can easily spread. Republicans tend to live in more rural areas, which have not been hit as quickly. Populous states with large urban centers like New York, Illinois and California adopted strict restrictive practices at an early date, closing down businesses, theaters, sporting events, etc. and asking people to remain indoors whenever possible. Rural states lagged behind in adopting such measures. As late as March 30th, 20 states still had not adopted statewide “stay at home” orders. Given the fact that there is freedom of movement among the 50 American states, this meant that the infection could not be contained by individual state measures, spreading easily from Democratic “Blue States” to Republican “Red States” and back again (Sources 3,19).

In Need of Care

The corona virus has also highlighted the lack of a national health service in the USA. Unlike most European nations, health services are run by state and local governments in America – not by the central government in Washington. That means there is an enormous difference in the quality and scope of care between the individual 50 states. In 2010, the Democrats under President Barack Obama did manage to pass The Affordable Health Care Act (popularly known as Obamacare). It gave millions of Americans health insurance for the first time, but it worked through the states. The Federal government did not replace them as primary care giver. In addition, since 2010, Republicans have bitterly opposed establishing Obamacare in many of America’s “Red” states, creating even larger differences. Finally, about 44 million Americans were not covered by Obamacare or any form of health insurance when the virus hit. They could not afford to be either tested or treated for the disease and made up a source of potential infection of unknown depth. (Source 22)

Lacking Federal leadership to coordinate a national response, state health facilities were thrown on their own resources. This led to further friction, both between the states and between the states and the Federal government. States were forced into a bidding war among themselves as they scrambled to get scarce medical materials like protective clothing and ventilators. In the state of New York – the hardest hit by the virus – Democratic Governor Andrew Cuomo complained bitterly that “It’s like being on eBay with 50 other states, bidding on a ventilator…You now literally will have a company call you up and say, ‘Well, California just outbid you.’” Others, like Republican Governor Larry Hogan of Maryland, complained that his state was “flying blind” because of a national lack of corona virus test kits. When told that President Trump had suggested that the lack of test kits was no longer a problem, he simply said, “Yeah, that’s just not true.” It was conditions like these that led Democratic Governor Ned Lamont of Connecticut to lament, “We are on our own.” (Source 13)

The Present and Future

As this is written, there are 587.173 cases of corona virus in the United States and rising. This is by far the largest number of any nation in the world. To date, 23.644 have died of the disease. Almost half of these were in New York, but other hot spots have sprung up around the nation adding to this number. Estimates vary as to how many will die before the end of this wave of the epidemic (it may return – no one knows). On March 31st, Dr. Deborah L. Birx, who is coordinating the White House response to the corona virus, forecast that it could kill between 100.000 to 240.000 Americans, despite social distancing measures around the nation that have closed schools, banned large gatherings, limited travel and forced people to stay in their homes. On April 8th,, those numbers were revised downwards to between 64.000 to 100.000 as restrictive measures seem to be having a greater effect. But in truth, nobody can really say at this point. Too little is known about the disease, how many people have it or how far and fast it has spread. That is reflected in the shaded areas of the graph below:

(Sources 2, 8, 9, 14)

The Blame Game

As the crisis continues and deepens, political conflicts within the nation likewise persist and intensify. Attacked by his critics for lack of preparedness, President Trump has characteristically fired back at them, criticizing the actions of many of the state governors’ efforts to tackle the problem and praising his own efforts. “I want them to be appreciative. We’ve done a great job,” he said of them. When New York Governor Cuomo demanded more help from Washington to get ventilators, Trump’s response was quick. Cuomo, he said, “Shouldn’t be complaining….You know what? He has a lot of ventilators. The problem is, with some people, no matter how much you give it’s never enough.” Statements such as these have only served to sharpened conflicts between Republicans and Democrats. (Source13)

This may be seen part of the “blame game” that has begun to swirl around the pandemic. With a presidential election coming up in the fall, both sides have begun positioning themselves to defend their actions and attack their opponent for failing to meet the challenges of the corona virus. President Trump’s recent attacks on the World Health Organization (WHO) may be seen in this light. “They called it wrong,” said Trump on April 8th, “They could have called it months earlier. They would have known, and they should have known, and they probably did know…” He went on to threaten to cut off funding to the organization in the middle of the pandemic. Democrats immediately accused him of trying to deflect criticism from his own shortcomings. (Source 5)

And so the blame game picks up steam. Perhaps the most bitter criticism of Trump during these decisive weeks has come – predictably – from his greatest political opponent in Washington, Democratic Speaker of the House of Representatives Nancy Pelosi. “The President(‘s) denial at the beginning, was deadly. His delaying of getting equipment…to where it is needed is deadly…As the President fiddles, people are dying…” (Source 16)

The Presidential Election

Americans will have a chance to decide who has best dealt with the corona crisis when they vote in the Presidential election in the November. Some have worried that the pandemic will make it necessary to put off this election – or that President Trump might use it as an excuse to remain in power. That is highly unlikely, to put it mildly. The infection will be in an entirely different phase by that time. Moreover, putting off the election would be unconstitutional. Americans take their elections seriously. Wisconsin recently held its primary election in the teeth of the pandemic.

Which is not to say that the corona virus will not have an impact on that election. As this is written, the crisis has given President Trump a boost in the polls. He now has a 49% approval rating, up from 44% some weeks ago. This is known as the “rally-round-the-flag” effect in politics. In the middle of a major crisis, Americans tend to support their sitting government. Whether he will able to maintain that kind of support all the way to November remains to be seen. Meantime, the only certainty seems to be that people will go on dying in great numbers for weeks or months to come. (Source 20)

Fact Box

Why NYC?

On April 12th, the state of New York had 189.415 cases of corona virus and a total of 9.385 deaths – more than double that of any other American state. About half of these cases and deaths were in New York City (NYC) alone. Why NYC?  Some suggested it was the sheer number of inhabitants (18.4 million) living so close together (27.000 per square mile) that allowed the virus to spread quickly. Others said it was because tourists and international visitors brought the virus there early so it spread silently before people were aware of it. Still others blame New York authorities for not issuing stay-at-home orders until March 22, too late to stop the chain of infection. Some just write it off to bad luck. Perhaps studies in the future will settle the issue. For now, whatever the reasons, NYC’s bad luck continues. (Sources 7,11)


America vs America Sources

1          Devex world timeline Updated regularly

2          Worldometer; Cases in USA and Other Countries Updated regularly

3          State Restrictions NYT Updated regularly

4          The Washington Post Corona Virus News  Updated regularly

5          Trump attacks WHO amid criticism of his coronavirus response April 8

6          COVID-19 projections assuming full social distancing through May 2020 April 8

7          Why New York has 12 times as many coronavirus deaths as California  April 8

8          US projected to suffer coronavirus peak on April 16 with 2,614 deaths in one day;  US coronavirus death toll between 100,000 and 240,000. April 8

9          Key forecasting model says U.S. may see tens of thousands fewer deaths than expected April 8

10        Joe Biden blasts Trump’s response to coronavirus day after their phone call April 7

11        Coronavirus New York: Why has coronavirus hit NYC so hard? April 3

12        Coronavirus: Things the US has got wrong – and got right April 1

13        Governors Fight Back Against March 31

14        Coronavirus May Kill 100,000 to 240,000 in U.S. Despite Actions, Officials Say March 31

15        Hot Spots in USA March 31

16        America’s terrible, growing coronavirus death toll makes Trump accept reality March 30

17        Right-Wing Media Is All Aboard Trump’s Coronavirus Death Train March 25

18        Timeline, Trump’s Response  March 25

19        Coronavirus: What this crisis reveals about US – and its president March 24

20        Presidential Job Approval Center March 24

21        NYT;A Complete List of Trump’s Attempts to Play Down Coronavirus March 15

22        The Health Care Crisis January, 2020

23        Useful Media Sources





Fox News:

Huffington Post:

Los Angeles Times:

London Times:


New York Times:

Frankrike Forklart: en ny podkast om fransk politikk og kultur

I denne podkasten inviterer Kjerstin Aukrust og Franck Orban kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur.

Frankrike Forklart er et samarbeid mellom ILOS (Kjerstin Aukrust, Universitetet i Oslo) og AreaS (Franck Orban, Høgskolen i Østfold).

Episodene er lagt ut på bl. a. Apple og Spotify.

Følg oss også på Facebook @Frankrikeforklart og på Twitter, der du kan stille spørsmål, ønske deg temaer og finne tipsene (bok, film, podkast, osv..) som våre gjester deler med oss hver gang.

Kan Weimartriangelen bli EUs nye ryggrad?

Hvordan vil maktbalansen i EU endres som følge av Brexit? Illustrasjon:

KRONIKK: President Macrons statsbesøk til Polen 3.-5- februar var en forventet og logisk følge av Brexit. Med britene ute av Unionen flyttes EUs tyngdepunkt østover. En høyere grad av samhandling mellom tre nøkkelland i EUs sørlige, sentrale og østlige region, dvs. Frankrike, Tyskland og Polen kan utgjøre EUs nye ryggrad i fremtiden. En gammel idé fra tidlig på 1990-tallet graves dermed opp: Weimartriangelen. Tidligere har den ikke munnet ut i noe konkrete. Kan dette endres?

Historien om Weimartriangelen preges av geopolitiske omveltninger. Den første kom i 1989-91 med blokkavviklingen, Tysklands gjenforening og Sovjetunionens oppløsning. Disse hendelser åpnet for at EU kunne utvikle seg fra å være et hovedsakelig økonomisk vesteuropeisk forbund rettet mot østblokken til å bli et integrert politisk prosjekt for å gjenforene Øst- og Vest-Europa og for å gjøre EU til en global aktør i en verden preget av nye handelsblokker.

Den 28. august 1991 inviterte daværende Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher sine kolleger fra Frankrike og Tyskland – Roland Dumas og Krzysztof Skubiszewski – til uformelle samtaler i Weimar, Thüringen. Dagen etter undertegnet de tre mennene en «Felles erklæring for Europas fremtid» og grunnla Weimartriangelen som et forum for konsultasjon mellom de tre regjeringene. Frankrikes deltagelse i disse samtalene skulle gjøre forsoningsprosessen mellom tyskere og polakker – etter fransk-tysk etterkrigsmodell – lettere.

Triangelen ble bedre kjent etter at statslederne i de tre landene fattet mer interesse for den. Fra 1991 ble det holdt trilaterale møter på utenriksministernivå, forsvarsministernivå, EU-ministernivå og statsledernivå. Med EU-utvidelsen til 10 nye land i 2004, så to nye land i 2007, beveget EUs tyngdepunkt de facto seg mer østover. Denne hendelsen fortjener i seg selv å bli beskrevet som en ny geopolitisk omveltning i Europas moderne historie. Mange tenkte da at det tradisjonsrike fransk-tyske paret ikke lenger ville være i stand til alene å kunne styre et EU med opp til tretti medlemmer, hvorav et stort antall kom øst for det tidligere jernteppet.

Gitt størrelse og demografi ble Polen trukket inn som det tysk-franske parets opplagte forlengede arm østover. Man håpet bl.a. på at Weimartriangelen ville bli EUS nye ryggrad etter at øst og vest ble forent. Etter en dvaleperiode på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom triangelen igjen på dagsorden i juni 2016 gjennom en erklæring hvor EU-ministrene fra de tre landede slo fast at triangelen i det 21. århundre skulle skape mer samhold og solidaritet i Unionen.

Det har alltid vært myter om hvilke unioner som finnes eller ikke finnes i Europa. Forestillingen om et latinsk Europa har levd lenge. De fire søreuropeiske og latinske landene Frankrike, Spania, Italia og Portugal – hvor tyskerne tilføyde Hellas under diskusjonen om hvem som skulle kvalifisere seg til eurosonen før 1999 og kalte de fem landene Club Med – forventes å stå sammen mot et idealisert nordeuropeisk og germansk inspirert Europa. I virkeligheten opptrer de som regel så ulikt at man knapt kan se noe felles trekk mellom dem. Det gjelder også myten om et tysk Europa.

Myten om en eventuell ny akse mellom Paris, Berlin og Moskva har også levd lenge i USA-kritiske kretser fra Paris til Vladivostok. Et USA-dominert euroatlantisk Europa skulle erstattes med et rent paneuropeisk arkitektur som ville inkludere Russland. Konturene av en slik kunne sees under Irak-krisen høst 2002, da Tyskland, Frankrike og Russland prøvde å hindre at USA fikk fullmakt i FN for å velte Saddam Hussein-regimet. Men en slik trio ble aldri noe alternativ til Washington pga. Russlands veksling mellom øst og vest, og europeernes handlingslammelse om å ta tak i egen sikkerhet foruten USAs bruk av NATO som oppdemmingsverktøy mot Moskva.

Samarbeidet kalt Visegrad-landene kan også gi inntrykket at Ungarn, Polen, Den tsjekkiske republikk og Slovakia står samlet i EU. Det kan av og til være tilfellet. Men virkeligheten er mer komplisert. Disse landene opptrer samlet når dette passer dem og hver for seg når nasjonale interesser divergerer. Derfor pleier slike allianser eller unioner ikke til å vare over lengre tid.

Det samme kan sies om Weimartriangelen. Man vil gjerne skape inntrykket av at det skjer noe substansielt mellom Frankrike, Tyskland og Polen, men det forblir ofte kun demagogisk eller begrenset til mindre viktige saker, av flere grunner. Først må vi huske at Tyskland og Frankrike forholdte seg ulikt til EU-utvidelsen østover. Tyskerne ønsket en rask prosess for å få goodwill overfor østeuropeerne, sikre sin egen østgrense og gjenskape sin innflytelsessfære i Sentral-Europa. Det ga dem et momentum som franskmenn aldri tok igjen eller klarte å balansere, selv om man forsøkte å komme mer inn i Øst- og Sentra-Europa eller utforsket mer sydlige allianser rundt Middelhavet.

Paris ønsket på sin side at østutvidelsen ikke skulle skade fordypningen, men måtte etter hvert leve med at utvidelsen kom for tidlig, gikk for fort og truet EUs indre og ytre stabilitet. Dagens debatt om Frankrikes motstand mot diskusjoner om EU-medlemskap med Nord-Makedonia og Albania vitner om at slikt hensyn fortsatt veier tungt.

I 2004 kom for øvrig den første østutvidelsen kun ett år etter en alvorlig diplomatisk krise hvor kommende EU-medlemmer fra sentral-Europa som Ungarn, Polen og Den tsjekkiske republikk støttet USAs president George W. Bushs invasjon av Irak, mens Frankrike, Belgia og Tyskland – ifølge Donald Rumsfelds berømte formulering, «Old Europe« – stod hardt imot. President Chirac ble rasende mot disse kandidatlandene og nærmest kalte dem forrædere.

Spenningen mellom Paris og Warszawa varte over tid. De to hovedstedene forstod hverandre ofte ikke og kranglet om flere saker fra europeisk sikkerhet- og forsvar, landbruk, migrasjon til arbeidsinnvandring. I oktober 2018 anklaget president Macron den polske regjeringen for å sabotere EUs beslutningsprosess og for å undergrave Polen som rettsstat. Polske myndigheter ble også irritert over Macrons uttalelse om et EU i to hastigheter, mens de samtidig omfavnet Viktor Orbáns illiberale modell.

Til sammenligning har Tysklands forhold til Polen vært vekslende. Forbundskansleren Merkel har vært moderat i sin kritikk av polakkene. Hun har også vært en trofast støttespiller for Donald Tusk til han gikk av som president for Det europeiske råd i november 2019. I kritiske EU-saker havner Tyskland likevel som regel på fransk side, mens Polen gang på gang fant en felles tysk-fransk front mot seg. For å oppsummere har det tysk-franske forholdet ikke vært strålende de siste årene, samtidig som det tysk-polske forholdet har blitt kjøligere og forholdet mellom Paris og Warszawa har trengt seriøs pleie.

Brexit er det nye geopolitiske jordskjelv som stokker om kortene og oppfordrer til mer kompromissvilje og samarbeid. EUs tyngdepunkt flyttes denne gangen definitivt østover. Som følge av dette blir Polen EUs femte størst land med tanke på befolkning og sjette størst økonomisk. Det har ikke gått Polens president Andrzej Duda hus forbi. Under pressekonferansen med Macron som kronet statsbesøket i februar kom han med en klar beskjed til hele EU: «(..) Britenes avgang starter et nytt kapittel. Det er en ny tid som begynner. Rollene må fordeles på nytt. Den europeiske arkitekturen må forandres. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres på best mulig måte for våre innbyggere og våre land.»

Men å oppnå en slik anerkjennelse fra andre EU-land vil kreve en god dose tålmodighet og betydelige konsesjoner fra polsk side.

Macron innledet på sin side en sjarmoffensiv for å reparere det skadede forholdet til Polen. Før han kom dit insisterte Elysée-palasset på at ingenting av betydning kunne gjøres i EU uten Polen. I Warszawa la den franske presidenten ikke skjul på at statsbesøket var et taktskifte i forholdet mellom de to landene og en pekepinn på hvilken rolle Frankrike og Polen kan spille sammen i EU i framtiden. En slik glød kan ikke gjøre noe annet enn å glede tyskerne, men kun til en viss grad, dvs. så lenge dette ikke truer deres privilegerte forhold til polakkene. De ser primært på seg selv som det unnværlige bindeleddet mellom de to andre landene.

Vedvarer velviljen mellom de tre landene, kan man ikke utelukke at Weimartriangelen kommer ut av dvaletilstanden og blir toneangivende. Om den bør bli EUs ryggrad i framtiden kan diskuteres. EU-landene ser seg ikke nødvendigvis tjent med at det gamle franske-tysk duovirat byttes ut med et fransk-polsk-tysk triumvirat. De tre store vil uansett måtte bygge opp koalisjoner med alle andre land – store og små -, for å gjennomslag for sine prioriteringer.

Det ligger også flere skjær i sjøen mellom de tre store. Noen er strukturelle. De tre har ulike geostrategiske interesser som følge av demografi, geografisk beliggenhet og historie. Det gjør at de ikke tolker bl.a. EUs naboskapspolitikk og sikkerhetspolitikk likt. Det så man bl.a. under Ukraina-krisen i 2014, da de tre regjeringen forsøkte å stå samlet ovenfor Russland, uten å lykkes helt med det. Et dypere fransk-tysk-polsk samarbeid på sikt er ikke minst avhengig av at Polen blir en del av EUs indre kjerne, dvs. først og fremst eurosonen.

Andre skjær er mer konjunkturpreget. Macrons tilnærming til Putin og passiv-aggressive linje ovenfor Donald Trump og NATO bekymrer tyskerne og irriterer polakkene like mye som franskmenn kan være rasende på Polens anti-klimapolitikk, deres systematiske kritikk av Moskva og deres vekslende diskurs om behovet for et selvstendig forsvar for EU, noe som illustreres gjennom innkjøpet av 32 amerikanske F-35A kampfly i slutten av januar. Tyskland megler gjerne mellom de to andre landene, men kan ikke utøve noe reelt lederskap i EU så lenge Merkel sitter som kansler.

Slike gnisninger tyder på at er et stykke igjen før de tre landene konvergerer i en felles visjon. Skal Weimartriangelen virkeliggjøres, kan Konferansen om Europas framtid, som begynner i 2020 og vil vare i to år, være en passende anledning for at europeerne legger brexit definitivt bak seg og ser framover.

10. februar 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i om maktkonstellasjonen i EU etter Brexit og om muligheten for økt koordinering mellom Frankrike, Tyskland og Polen i framtiden gjennom Weimartriangelen.

Henrik Sætra intervjuet i Vårt Land

AreaS-medlem og forfatter av kapitlet “Man and His Fellow Machines”, Henrik Sætra, ble intervjuet av avisen Vårt Land den 27. januar i år. Ifølge Sætra vil roboter kunne utfordre kristnes syn på skaperverket.

Sætra mener menneskets særstilling og menneskerettighetene er menneskeskapte konstruksjoner, og at utviklingen av kunstig intelligens har kommet så langt at tiden er inne for å spørre: Skal også roboter få rettigheter?

Kapitlet er hentet fra AreaS-antologien “Discussing Borders, Escaping Traps. Transdiciplinary and Transspatial Approaches”, redigert av Franck Orban og Elin Strand Larsen. Boken er open-access og tilgjengelig HER.

Algerie, Tunisia og Marokko. Samfunn, politikk og kvinner etter 2011

Hva er likhetene og forskjellene mellom de nord-afrikanske statene? Illustrasjon: Colourbox

11. desember arrangerer forskningsgruppen Areas i samarbeid med Deichman bibliotek Majorstua og Mosaic følgende panelsamtale: «Algerie, Tunisia og Marokko. Samfunn, politikk og kvinner etter 2011».

De tre nord-afrikanske statene – Algerie, Marokko og Tunisia – er medlemmer av Den arabiske liga sammen med 19 andre arabiske stater. De har mange likheter. Blant annet har kvinner bedre rettigheter i disse statene enn i andre land i Midøsten. Samtidig er de tre statene påfallende ulike.


  • Ragnhild Johnsrud Zorgati (Universitetet i Oslo) introduserer Tunisia
  • Sara Merabti Elgvin (Norsk utenrikspolitisk institutt NUPI) introduserer Algerie
  • Rania Maktabi (HiØ) introduserer Marokko
  • Houmad Achour, leder av Mosiac er ordstyrer

Arrangementet finnes her.

New AreaS book discussing borders

New AreaS book ” Discussing Borders, Escaping Traps: Transdisciplinary and Transspatial Approaches”, is published by Waxmann and is available in open access or through order. 

 Foto: Book cover Waxmann

We live in strange times. Old borders are vanishing just before our astonished eyes, while new ones are rapidly emerging. Nearly three decades after the publication of Francis Fukuyama’s The End of History and the Last Man, the zeitgeist that predicted a bright future for mankind to a large extent turned out to be rather more of a dystopia. Crises in and outside Europe multiplied the number of border controls, triggered the construction of walls and fences and widened ideological gaps. The book Discussing Borders, Escaping Traps is a transdisciplinary and transspatial approach to investigating these vanishing, emerging and changing material and immaterial borders. It is the result of a two-year project by AreaS, a research group in area studies located at Østfold University College in Norway, and by partners of AreaS.


Franck Orban and Elin Strand Larsen (Editors)
André Avias,  Harald Borgebund,  Wladimir ChávezVaca,  Torgeir Landro,  Rania Maktabi,
Robert Mikkelsen,  Franck Orban,  Marjo Rynning,  Henrik Skaug Sætra,  Elin Strand Larsen,  Johanna M. Wagner

Macrons veddemål om Natos fremtid

Macron rystet NATO før Alliansens 70-års jubileum. Illustrasjon:

KRONIKK: NATO-toppmøtet 3. og 4. desember skulle bli en ellevill feiring av Alliansens 70 års-jubileum. I stedet vil feststemningen rammes av kritikken som kom til uttrykk i november da den franske presidenten Emmanuel Macron i The Economist beskrev NATOs tilstand som «hjernedød». Et ureflektert og farlig utspill, ble det sagt fra flere hold. Men Macrons diagnose fortjener kanskje mer positiv oppmerksomhet hvis man vil at NATO skal ha en fremtid.

De aller fleste norske og utenlandske medier distanserte seg fra Macrons utsagn og fremstilte det som en overdrevet kritikk av dagens NATO. Måten å gjøre det på var kanskje klønete. Men ordvalget var ikke tilfeldig. Utrykket «hjernedød» siktet mot hodet, og ikke kroppen. Macron reiser ikke tvil om medlemmenes militære samarbeidsevne. Denne evnen har tvert imot blitt styrket i senere tid. Og franskmenn er de siste som vil klage over dette. De bidrar tungt til ulike NATOs militære operasjoner og tok sin fulle plass igjen i alliansen etter at de kom tilbake i de integrerte militære strukturer i 2009.

Det Macron tar opp er mer av politisk art. Konsensuspolitikken som NATO bygger på svekkes når medlemsland bevisst ser bort fra artikkel 4, som forutsetter en åpen dialog og et aktivt samarbeid i Alliansen. USA bestemte å trekke sine styrker ut av Syria uten å koordinere med sine NATO-allierte og sviktet i tillegg kurderne – dvs. Vestens beste allierte i kampen mot IS. Tyrkia bestemte parallelt unilateralt å krysse Syria-grensen for å kvele kurdernes ambisjon om nasjonalstat. Macron påpekte en trend der interessemotsetninger mellom NATO-land øker.

I dag kan enkelte staters unilaterale valg faktisk trekke andre land i kriger som ingen vil ha. Ordbruken må ha falt ganske tungt for brystet til en Macron som i to og halvt år prøvde å sjarmere Trump. Men denne taktikken ble mislykket og diskursen er nå byttet ut med en mer konfronterende linje.

Utspillet er ment til å ryste. Det er naivt å tro at svekkelsen av artikkel 4 ikke vil få følger for selveste artikkel 5 om gjensidig garanti. For å kunne dø for hverandre må suverene stater som utgjør NATO-felleskapet – og innbyggerne som står bak – dele verdier og interesser. Kun da er det ultimate offer akseptabelt for alle. Derfor kan ikke NATO bare reduseres til å bli et lukrativt våpenmarked eller et legitimeringsverktøy som kan brukes etter behov.

Verdispriket – hvis det fortsetter – vil kunne føre til at noen en dag ikke tar ansvar hvis det skjer et angrep mot et annet NATO-land. Det ville være alvorlig nok hvis det skjer med et lite NATO-land. Tenk på om det skulle skje med et USA som den siste tiden flere ganger har kalt Alliansen for «avleggs»?

Historien mellom amerikanere og europeere preges av flere opp- og nedturer. Vi er evig takknemlige for at USA kom Europa til unnsetning ved to anledninger i det 20. århundret. Vi bør heller ikke glemme at det samme USA forduftet etter 1. verdenskrig og lot Folkeforbundet rase sammen.

Macron forteller en ubehagelig sannhet. Europeerne må slutte å tro blindt på at USA alltid vil stå ved deres side. Det geostrategiske skiftet som gjør at USA ser mer mot Stillehavet og Kina enn mot Eurasia startet ikke med Trump, men med Obama-administrasjonen. En slik trend vil fortsette hvis Trump gjenvelges, selv om den «dype staten» står imot. Ingenting tyder på at den vil snu med hans etterkommere.

Derfor må europeerne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Det betyr at EUs militærmakt må bygges opp for å forsvare egne borgere og egne strategiske og økonomiske interesser i en verden preget av økende blokkrivalisering. Det er primært europeernes selvpåførte avmakt og aversjon mot enhver form for strategisk tenkning Macron retter sin kritikk mot.

Under Forumet for freden som ble holdt i Paris 12. november erkjente Macron at hans utsagn kunne provosere. Han gjentok i substans det samme under møtet med Stoltenberg 28. november. Står han alene? Det kan se slik ut ved første blikk. NATOs generalsekretær var raskt ute med å beklage at Macron kaster bensin på bålet i stedet for å bidra aktivt til dialogen i Alliansen. Norske myndigheter nikket. Sett fra et norsk standpunkt og fra norsk geografi er det lett forståelig. NATOs østeuropeiske land var like kritiske og frykter fortsatt russisk ekspansjon.

Tyskerne deler langt på vei franskmennenes syn, men er bundet av egen historie når det gjelder forholdet til USA. 19 november sa den tyske utenriksministeren at man ikke lenger kan gjøre som om ingenting har hendt. Samtidig varslet han om at fraværet av reaksjon vil øke usikkerheten i Alliansen og åpne for mer splittelse. En slik posisjonering skaper utydelighet.

Samtidig gjør Tyskland det landet alltid gjør i slike tilfeller, dvs. å megle mellom bråkmakerne. Det er også vanlig at man nedsetter ekspertgrupper. En slik ekspertgruppe skal se på hvordan det politiske samarbeidet i Alliansen kan styrkes og vil levere sine konklusjoner på NATO-toppmøtet i 2021. Men er det fortsatt vilje til åpenhet?

Macron har et poeng. Likevel bør man ikke være naiv om hans motiver. Det handler ikke bare om NATOs fremtid, men også om lederskap. Macron er ikke den første franske president som vil styrke europeernes forsvarstyngde, enten ved å satse på en økt grad av «europeisering» innenfor Alliansen eller ved å bygge opp EU til å bli en mer selvstendig militær aktør og et alternativ til NATO på lengre sikt.

De Gaulle, Mitterrand og Chirac prøvde i sin tid å påvirke det interne maktforholdet i Alliansen og oppmuntret til en styrking av europeernes forsvarsevne. De fikk en åpning da man var i tvil om USAs syn på Alliansens fremtid. Samtidig undervurderte de hvilken betydning – utenom det rent strategiske – NATO hadde for USA og frykten for et amerikansk maktvakuum blant andre NATO-land. Derfor mislyktes de til slutt.

Macron kan dermed godt ha rett på lengre sikt og likevel begå den samme feilen. Men mindre ting virkelig har forandret seg.

1. desember 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om Frankrikes president Macrons kritikk av NATO i forkant av Alliansens 70-års jubileum 3. og 4. desember 2019.

Franck Orban
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil