På C-Rex konferanse i Oslo om mentorordningen i kriminalomsorgen


21. juni 2019 ble AreaS medlem Franck Orban spurt av Senter for ekstremismeforskning C-Rex om å legge fram rapporten om mentorordningen i kriminalomsorgen som han leverte til justis- og beredskapsdepartementet i februar i år.  Det skjedde i forbindelse med den årlige konferansen organisert av Society for Terrorism Research. Konferansens tema i år var «The data revolution in terrorism research: implications for theory and practice.»

Orbans innlegg hadde følgende tittel: Evaluating the Norwegian mentoring process for radical inmates – Franck Orban

The Norwegian government launched in June 2014 an action plan against radicalization and violent extremism. As a part of it, Norwegian correctional authorities were asked to create a mentoring program for inmates who were identified as being vulnerable to radicalization or recruitment to violent extremism. Following a planning phase between autumn 2014 and 2015, the program started early in 2016 and went through a first evaluation phase up to the end of 2018. We present here some results from this evaluation published in February 2019. The report is based on direct access to internal documents from the Directorate of Norwegian Correctional Service and interviews with inmates participating to the program, their mentors and prison staffers working with inmates. The report raises the question of how the mentoring program has been perceived by all three groups (prison system, mentors, mentees) and how it impacted on them.

AreaS deltar på Alliansekonferansen 2019

Alliansekonferansen er en del av Olavsdagene og fant sted 13-14. juni 2019 på Quality Hotel i Sarpsborg – nøyaktig 1000 år etter at den norske vikingkongen Olav Haraldsson (Olav den Hellige) giftet seg med den svenske dronningen Astrid Olofsdotter i Borg. Ekteskapet skapte en ny allianse mellom Norge og Sverige, og det er dette man ønsket å markere med Alliansekonferansen. Tanken bak Alliansekonferansen er å skape et møte- og treffsted for debatt.

Olavsdagene arrangerte Alliansekonferansen 2019 i samarbeid med NUPI, PRIO, Høgskolen i Østfold, Oslo Freedom Forum og Litteraturhuset i Fredrikstad. Konferansen ble åpnet av Norges utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Foto: Thomas Andersen, Olavsdagene, Alliansekonferansen 2019

Franck Orban og Elin Strand Larsen fra AreaS var medarrangør ved Alliansekonferansen og bidro med innlegg og paneldebatt. Franck Orban deltok 13. juni på konferansen med følgende innlegg:  “En “hær av europeere” eller en “europeisk hær”: franske og tyske oppturer og nedturer gjennom etterkrigshistorien​.” Denne delen av konferansen var viet til sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til allianser. Senere deltok Franck Orban i en panelsamtale sammen med Kate Hansen Bundt, generalsekretær av Den norske Atlanterhavskomiteen og Barbara Kunz, forsker ved Det franske instituttet for internasjonale studier, IFRI. Journalist Frithjof Jacobsen modererte samtalen.

Foto: Thomas Andersen, Olavsdagene, Alliansekonferansen 2019

Elin Strand Larsen deltok 14. juni på konferansen og bidro også med innlegg og deltagelse i paneldebatt. Denne delen av konferansen handlet om allianser for å sikre demokrati og offentlig debatt. Hennes innlegg hadde følgende tittel: “Et forsvar mot “fake news”, hvor hun pekte på noen noen saker i høstens kommune- og fylkesvalg som vekker stort engasjement og sterke følelser – spesielt i Østfold. Hun argumenterte for at det er nettopp i slike saker at man skal være spesielt på vakt mot falske nyheter og villedende informasjon. I panelet satt hun sammen med blant annet Silje Skipshamn fra Faktisk.no, Janne Elvelid fra Facebook Norge og Helge Lurås fra Resett. Mah-Rukh Ali, kjent som nyhetsanker fra TV 2 Nyhetene, ledet samtalen.

Programmet for konferansen:

Frankrikes smittsomme gule feber

Er De gule vestene et nytt utbrudd i fransk historie eller har de kommet for å bli? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ingen så dem komme. I november 2018 strømmet demonstranter med gule refleksvester ut i gatene i Frankrike – først i protest mot økte drivstoffavgifter. Siden ble protestrepertoaret kraftig utvidet, og inspirerte til lignende bevegelser i en rekke andre land – med svært ulik agenda. Nå ser det ut som De gule vestene er kommet for å bli.

Paris

I juli 2018 besluttet den franske regjeringen at fartsgrensen på mindre trafikkerte veier skulle settes ned fra 90 til 80 km/t. Allerede da begynte det å ulme. Egentlig hadde det ulmet i 20–30 år, men hverken eksperter eller politikere skjønte det. De som bor utenfor byene, i de delene av Frankrike som demografen Hervé Le Bras kalte «den tomme diagonalen», er «de glemte» eller som de selv sier, «de usynlige». De har dårlig råd og er nødt til å bruke bilen bare de skal på jobb, til tannlegen eller på butikken. Nærmeste offentlige kontor ligger i gjennomsnitt 14 minutter fra hjemmet. Videoappellen som hypnoterapeut og sikkerhetsekspert Jacline Moureau lanserte i Bretagne i slutten av oktober 2018, gikk viralt. «Vi (bilister) er møkka lei», sa hun til president Macron. Fem millioner så videoen. To uker senere marsjerte 288 000 over hele landet iført gule refleksvester. Målet var å bli sett. Det lyktes over all forventning. På et tidspunkt vaklet hele republikken.

Voldelig utvikling

Til å begynne med blokkerte De gule vestene rundkjøringer utenfor byene. Der oppsto det en enestående samhørighet på barrikadene, der demonstrantene kunne feire jul med champagne i kassevis donert som en støtteerklæring fra selveste Brigitte Bardot. 8 av 10 franskmenn oppga at de sympatiserte med parolene, men ikke med alt bevegelsen foretok seg. Det ble etter hvert mye hærverk, og utrykk for både rasisme og antisemittisme. Ved en rekke anledninger har demonstrasjonene resultert i vold, ofte hjulpet av «les casseurs», profesjonelle pøbler som bare er ute etter bråk og hærverk. Det har vært voldsomme gatekamper i Paris, Bordeaux og andre byer hver lørdag de siste månedene. Turister er blitt advart mot å komme, mindre butikker har gått konkurs, og arbeidsledigheten har økt.

Volden kulminerte allerede 1. desember 2018, da De gule vestene i selskap av pøbler stormet Triumfbuen. Politiet klarte så vidt å tvinge demonstrantene tilbake. To politibusser ble blokkert, og noen kastet brannbomber inn i dem. Det var et mirakel at ingen mistet livet. Macron var på G20-møte i Argentina da han fikk telefon om at republikken sto for fall. Ved en annen anledning tidlig i januar 2019 klarte en liten gruppe gule vester ved hjelp av en gaffeltruck å knuse inngangsdøren til regjeringstalsmannens kontor. Statsråden måtte evakueres. Politiet har svart med hardt mot hardt, blant annet med LDB-gummikuler. Disse har dimensjon på størrelse med et øye, og flere demonstranter er blitt blindet eller har mistet en hånd. Politivolden har på sin side bidratt til å radikalisere bevegelsen. Det førte til rene gateslag, særlig 16. mars, da paradegaten Champs-Elysées ble en ren slagmark. Pøblene i svart
førte an, men en del gule sluttet seg til. Black blocs er nå blitt til Yellow Blocks. Ved flere anledninger i Paris og i andre franske byer fant gatekamper sted mellom antifascister og høyreekstreme fra ulike miljøer (Zouaves, Génération Identitaire, GUD/Bastion social, Action française). Begge leirer tok ved minst én anledning på seg gule vester som forkledning, noe som viser hvor krevende det er å definere denne bevegelsen. Noen ekstremister yppet også til væpnet opprør. Regjeringen satte på sin side inn en spesialavdeling fra hæren for å vokte viktige bygninger. Heldigvis ble ingen skudd avfyrt – så langt. Det hadde vært en katastrofe.

Elitens manglende bakkekontakt

Ingen forutså omfanget opprøret skulle få. Det skyldes i stor grad Macrons og maktelitens mangel på bakkekontakt og manglende evne til å leve seg inn i realiteten for vanlige franskmenn som sliter. Riktignok var opprøret allerede merkbart ved presidentvalget i 2017, da mesteparten av landets tradisjonelle politikere ble vraket. Stadig flere satt hjemme eller ga sin stemme til ytre venstre- eller ytre høyre. Disse forsøkte å ri på «tapernes» misnøye på hver sin måte. Det er ikke første gang spontane bevegelser har forsøkt å bryte kodene. I Bretagne i 2013 tok bøndene «røde toppluer» på seg i kampen mot president Hollandes miljøskatt og nedbygging av fransk landbruk. I 2016 startet «Oppe hele natten»-bevegelsen som en sosial protest mot innføringen av en ny arbeidsmiljølov, med rot på Place de la République i Paris. Den utviklet seg gradvis til å bli en bredere protestbevegelse og ble en test på direkte demokrati på samme måte som Occupy i USA eller 15M-bevegelsen i Spania. Globaliseres.

Globaliseres

I dag har flere land latt seg inspirere av De gule vestene (se utfyllende faktaboks t.h.). Som regel er det i mer beskjeden størrelse og med varierende betydning og politisk fortegn. I Belgia protesterer man for sosial rettferdighet og kjøpekraft, mens i Tysland ble symbolet brukt av ytre høyre mot innvandring. I Algerie har De gule vestene til en viss grad inspirert ungdommen til å protestere mot president Bouteflikas femte mandat, mens egyptiske myndigheter på sin side forbød salget av gule refleksvester over hele landet av frykt for en ny politisk eksplosjon. Like fullt er vesten blitt et symbol for revolusjon.

Konspirasjonsdemoner

De gule vestene utgjør en grasrot, men er i likhet med Den arabiske våren også en 2.0-bevegelse som utnytter sosiale medier for alt de er verdt. Ukritisk kildebruk har imidlertid medvirket til spredningen av fake news. En undersøkelse gjort av Ifop i Frankrike på slutten av 2018 viste at 10 prosent av franskmenn trodde den franske staten sto bak attentatet mot julemarkedet i Strasbourg 11. desember. I sin granskning av De gule vestene, fant stiftelsen Fondation Jean-Jaurès og Conspiracy Watch at annenhver gul vest trodde at staten manipulerte informasjonen for å dekke over sosial uro. Det ble også avdekket at De gule vestene og deres tilhengere har mer tiltro til konspirasjonsideer enn resten av befolkningen.

Mer vold i vente?

I januar forsøkte presidenten og regjeringen å finne en utvei. Resultatet ble en landsdekkende debatt hvor alle franskmenn ble invitert til å si sin mening. Fire temaer ble valgt: overgangen til en miljøvennlig økonomi, skatte- og avgiftspolitikk, statsborgerskapet og hvordan staten er organisert. En enorm mengde tilbakemeldinger strømmet til Elysée-palasset, men lite er foreløpig kommet ut av det. Et flertall av franskmennene er lei av kaoset og vil ha tilbake ro og orden, mens kjernen i De gule vestene ikke ser at en politisk løsning vil tjene deres sak og nekter å gå inn i enhver form for dialog med regjeringsmakten. De nekter å organisere seg og vil heller ikke representeres av fagforeninger eller politiske partier. De som har stukket hodet ut, er blitt ansett for å være en del av «systemet», og truet av andre medlemmer.

Hva nå, lille land.

Etter dette gule «jordskjelvet» er det nå «paradoks» som best beskriver folkeopprøret. De gule vestene er blitt en inspirasjonskilde i flere land, men har mistet mye støtte på hjemmebane og har til en viss grad latt seg forføre av ytterliggående krefter. Det ser ikke ut til at De gule vestene akter å gi seg. Ei heller Emmanuel Macron. Presidenten har deltatt i en rekke maratondebatter rundt om i Frankrike, og imponerer med sin intellektuelle kapasitet, men kan ikke dy seg fra å komme med nedsettende uttalelser. Debattene har imidlertid hjulpet ham på meningsmålingene. Men fortsatt er det et gap, for ikke å si en avgrunn, mellom De gule vestene og makteliten, i deres øyne personifisert nettopp ved Macron, som de har lagt for hat. Dette gapet har eksistert siden Revolusjonen og vil fortsette å eksistere så lenge ingen tør å stenge eliteskolene, slik Eva Joly foreslo i sin presidentvalgkamp i 2012. Den delen av befolkningen som De gule vestene representerer, må oppnå noe. Det har de allerede gjort gjennom tiltak som regjeringen vedtok nokså raskt. Over tid vil disse tiltakene koste 10 milliarder euro. Så det er tross alt ikke småtterier. Men De gule vestene har i mellomtiden endret sine krav og vil nå gi «folket» mer direkte styring i landet. Det er dermed for tidlig å si om deres bevegelse er kommet for å bli – i en eller annen organisert form – eller om den kommer til å føye seg inn i en lang rekke av politiske og sosiale utblåsninger som fransk historie er kjent for. Det brennende ønsket om likestilling og rettferdighet kan drukne i kaoset som utledes av opprøret. Det beste man kan håpe på – for å parafrasere et kjent sitat fra Georg Büchner om 1789 – er at revolusjonen denne gangen ikke spiser sine egne barn.

AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knopp Rachline publiserte en kronikk i mai-utgaven av Aftenposten Innsikt om fenomenet “De gule vestene” i Frankrike og om bevegelsens betydning. Kronikken er bak betalingsmur.

Frankrikes splittes i to etter EU-valget

Utfallet av årets EU-valg i Frankrike bekreftet at den tradisjonelle venstre/høyre akse er borte. Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ved første øyekast virket årets EU-valg i Frankrike positivt for demokratiet. En valgdeltagelse på over 50 prosent dempet inntrykket av at franskmenn ikke lenger var interessert i EU. Miljøpartiet De grønnes gode resultat ga også grunn til optimisme for de som ønsket en tredje vei mellom Frankrikes president Emmanuel Macrons liberalisme og nasjonalpopulismen til Marine Le Pen, leder for partiet Nasjonal Samling. Et nærmere blikk på valgresultatene viser at situasjonen er mer urovekkende for Frankrike.

Nasjonal Samling stilte opp med listen Ta makten (Prenez le pouvoir) og ble valgvinner med 23,31 prosent av stemmene. Marine Le Pen kan nå triumfere med å si at hennes parti har blitt landets største og det eneste reelle alternativ til Macrons parti Republikken Fremad! (La République en Marche!)

Hennes resultat blir ofte omtalt i medier som svakere enn ved forrige EU-valg i 2014, der Nasjonal Samlings forgjenger, Nasjonal Front, fikk 24,86 prosent. Det stemmer i prosenter, men ikke i avgitte stemmer. Partiet økte sin oppslutning med nesten 570.000 stemmer.

Macron ble indirekte valgets taper. Den sentrumsliberale listen som han støttet, Gjenfødelsen (La Renaissance), fikk 22,41 prosent og kom 0,9 prosent bak Nasjonal Samling. Han kan likevel trøste seg med at tapet med mindre enn fryktet i et Frankrike som har vært preget av sosial uro i et halvt år.

Han involverte seg direkte i valgkampen og mobiliserte en del usikre velgere ved å gjøre valget nærmest til en avstemning for EU og ham, og mot Marine Le Pens EU-skeptiske budskap. Nederlaget skadet til en viss grad hans prestisje. Det kan få følger for hans ambisjon om å være drivkraften bak EUs fornyelse.

Samtidig vil hans parti Republikken Fremad! og Marine Le Pens Nasjonal Samling ha 23 representanter hver i EU-parlamentet fram til Brexit blir et faktum. Nederlaget er dermed mindre åpenbart. I tillegg vil den liberale gruppen i EU-parlamentet, hvor innvalgte medlemmer av Gjenfødelsen vil sitte, få en nøkkelstilling.

Sosialdemokratene og kristendemokratene trenger deres støtte for å få flertall mot euroskeptikerne når nye EU-lover skal vedtas. Nasjonal Samling vil på sin side ikke lenger bli ansett som junior-partner i den høyrepopulistiske alliansen som bygges opp i EU-parlamentet og som ledes av Matteo Salvini, Italias visestatsminister.

Macron og Le Pen innkasserte for øvrig bonusseire. For Macron handlet EU-valget om å fortsette omkalfatringen av Frankrikes politiske landskap som startet for to år siden da han ble valgt som president.

President- og parlamentsvalget i 2017 tømte de etablerte partiene for velgere. I første omgang rammet dette venstresiden og særlig sosialistpartiet, som nærmest forsvant fra valgurnene.

I år ble fokuset mer rettet mot de konservative og deres parti Republikanerne (les Républicains). Det gikk over all forventning for Macron. Republikanernes liste, Unionen for høyre og sentrum (Union de la droite et du centre), fikk under 8,5 prosent av stemmene. Det er det verste resultatet for dem siden EU-valget ble holdt for første gang i 1979. 27 prosent av deres velgere flyktet til Macrons liste, mens 18 prosent stemte på Le Pens liste. Republikanerne fikk over 5 prosent av stemmene kun i 27 av landets 95 fylker på fastlandet og i franske oversjøiske territorier. Krisetilstanden førte til at partilederen Laurent Wauquiez gikk av 2. juni.

Venstresiden var på sin side splittet i flere lister. Sosialistenes liste, For et miljøvennlig og sosialt EU (Envie d’Europe écolologique et sociale) passerte så vidt 6 prosent. De fikk ikke over 20 prosent av stemmene i ett eneste av landets 95 fylker på fastlandet og i oversjøiske territorier. I kun 25 fylker fikk de over 10 pprosent. En splittet venstreside – Jean-Luc Mélenchons venstreradikale liste Det ukuelige Frankrike (La France Insoumise) fikk kun 6,3 prosent, – og en svekket høyreside, innebærer i at Macron vil beholde makten hvis han får landet på noenlunde rett kjøl.

For Marine Le Pen var en konsolidering av Nasjonal Samling på landsbasis like viktig som å slå Macron. Det handlet ikke bare om tapet mot Macron ved presidentvalget for to år siden, men også om å se inn i fremtiden. Nasjonal Samling vant i to tredjedeler av landets 95 fylker på fastlandet og i 7 av 10 Frankrikes oversjøiske territorier. Til gjengjeld vant Gjenfødelsen kun i én tredjedel av landets fylker på fastlandet og i 3 av 10 landets oversjøiske territorier.

Republikken Fremad! er egentlig sterkt kun i storbyene. Og det finnes flere unntak. Blant landets 15 største byer ble Marseille, Nice, Toulon, Reims eller Le Havre tapt til Nasjonal Samling. Le Pen dominerer dermed i mesteparten av det ikke-urbane og det avindustrialiserte Frankrike. Mange som tok på seg gule vester eller som sympatiserte med protesten, stemte på henne.

Valgutfallet tegner et bilde av et todelt Frankrike mellom Macron og Le Pen. Skillet går mellom by og bygd, sentrum og periferi og «Have» og «Have-nots.» Det finnes velgere som ikke godtar denne todelingen og som etterlyser alternativer. De kan i tillegg være genuint opptatt av bærekraftige løsninger for miljøkrisen.

Mange av dem gikk til De grønnes liste. Partiet Europe Ecologie (EU og miljø) fikk sitt beste resultat siden 2009 med 13,5 prosent. Ifølge IPSOS gikk 20 prosent av venstrevelgerne som støttet Macron i 2017 og som ble skuffet over høyredreiningen i hans politikk over til dem. Det gjenstår å se om de kan bli en «tredje vei» alene eller sammen med andre.

Men trenden er klar. Nasjonal Samling ligner et snøskred som tar mer land valg etter valg. I mars 2020 er det kommunevalg i Frankrike. Ett år senere er det regionsvalg. De vil si noe om styrkeforholdet mellom partier før presidentvalget i 2022. Tidligere har venstre- og høyresiden klart å samarbeide om å hindre Nasjonal Samlings vei til makt lokalt, regionalt og nasjonalt ved å danne en «cordon sanitaire». En slik løsning kan bli truet hvis ingen av dem er levedyktig lenger.

Tre scenarier kan skisseres for i 2022. I det første lykkes president Macron med økonomiske og sosiale reformer. I så fall blir han gjenvalgt mot Marine Le Pen.

I det andre scenariet mislykkes han derimot med reformprosessen, samtidig som det finnes noen på venstresiden eller høyresiden som kan ta opp kampen mot Nasjonal Samling. I så fall blir presidentvalget et oppgjør mellom høyre og nasjonalpopulisme, slik det var i 2002 med president Jacques Chirac og faren til Marine Jean-Marie Le Pen, eller et hittil usett oppgjør mellom en venstrekandidat og Nasjonal Samling. Det forutsetter at begge fløyer bygger seg opp igjen i nærmeste framtid.

I begge tilfeller blir utfallet mer åpent enn i 2002 eller 2017 da Macron vant. Nasjonal Samling er sterkere på landsbasis og velgerne er mer flyktige.

I det siste scenariet lykkes Macron ikke, samtidig som verken venstresiden eller høyresiden har gjenoppstått fra sine asker. Kanskje er de borte for godt. Da vil sentrumsliberalen Macron stå alene mot nasjonalpopulisten Le Pen. Denne gangen med langt svakere sjanser til å vinne.

5. juni 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om utfallet av den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og todelingen av det politiske landskapet etter valget.

Disse vil “frigjøre” Frankrike

Foto: Vil årets EU-valg i Frankrike handle om EU eller et valg for eller mot Macron? Illustrasjon: Colourbox.com

 

KRONIKK: EU-valget foregår i samtlige EU-land denne uken. 751 seter skal fornyes i EU-parlamentet som ligger i Strasbourg. I Frankrike finner valget sted på søndag. 79 representanter skal velges.

Valget vekker tradisjonelt lite interesse blant franskmenn. De skiller seg ikke spesielt fra andre europeere. I år forventes valgdeltagelsen å ligge på noe under 45%. Den lave interessen reiser spørsmålet om valgets legitimitet. Sviktende oppslutning skyldes at altfor mange velgere ikke skjønner hva EU-parlamentet betyr for deres hverdag.

De får ikke hjelp av franske medier som ofte ikke dekker EU utenom perioden like før et EU-valg. Velgernes uteblivelse er også en følge av et halvt år med «De gule vestenes» krise, som økte gapet mellom en desillusjonert opinion og den politiske eliten.

Mistilliten ovenfor politikerne har ikke gitt seg og preger valgkampen. Velgerne må i tillegg navigere mellom 34 valglister, samtidig som medier og meningsmålinger allerede har redusert valget til å bli et returoppgjør mellom Le Pen og Macron.

Skeptikerne som nok en gang varslet om demokratiets død i Revolusjonens opphavsland. På den andre siden kan det fryktes at et slikt tilbud likevel ikke makter å påvirke velgernes likegyldighet. Det kan dermed spørres om ikke franskmennene – i likhet med andre europeere og kanskje Vesten i sin helhet -, har blitt lei av det representative demokratiet, med alt dette innebærer for fremtiden.

Programmessig er nyansene mellom valglistene ikke lett å begripe for velgerne. Alle «seriøse» lister deler minst tre kjennetegn. For det første er alle sammen øko-kompatible. Enten de er blitt miljøfrelst ved siste liten eller fokuserer på miljø av taktisk hensyn, har alle et program som lover med hånd på hjertet å ta tak i miljøutfordringene. Ofte er det gjort ut fra et rent nasjonalt ståsted og ikke fra hva man virkelig kan få til i EU-sammenheng.

Videre har alle lister blitt proteksjonistiske. Enten de prioriterer nasjonalt (Nasjonal Samlings «lokalisme») eller europeisk (Macrons «europeiske suverenisme»), lover alle fra det radikale venstre til det radikale høyre – inkludert sentrum -, at de vil beskytte franske borgere mot urettferdig intern og ekstern konkurranse og at de vil ta et oppgjør med ultraliberalismens mørke sider.

Til slutt fremfører alle lister en kritikk av måten dagens EU fungerer på. Man kan skille dem i tre hoved kategorier. EU-entusiastene er de som vil endre Unionen via endringer i dagens traktater (Macrons liste «Gjenfødelse»).

EU-skeptikerne vil fortsatt endre EU innenfra, men ved å vrake dagens traktater eller velge å ikke respektere dem (Marines Le pens Nasjonal Samling og Jean-Luc Mélenchons ukuelige Frankrike). Til slutt vil EU-fiendtlige frigjøre Frankrike fra sine lenker gjennom Frexit.

Mange av forslagene er lite troverdige hvis de skal overføres på EU-nivå fordi de ikke vil få støtte av andre land eller fordi at de i praksis vil bety at EU må legges ned. Derimot er det færre partier enn tidligere som ønsker en Frexit. Vi kan takke britene for det.

Årets EU-valg er det første nasjonale valg i Frankrike siden president- og parlamentsvalget i 2017. Det er også det eneste nasjonale valg før kommunevalget i 2020. Det kommer nøyaktig to år etter Macrons maktovertakelse. Valgresultatet vil derfor tolkes som den aller første testen for Macrons oppslutning halvveis i mandatperioden og syv måneder etter at De gule vestenes krise startet.

Det vil også gi en indikasjon på Macrons mulighet for gjenvalg i 2022. Hans popularitet ble sterkt svekket i løpet av det siste året, noe som gir valgalliansen dominert av hans parti, Republikken fremad!, et vanskelig utgangspunkt for å vinne. Avslutningen av den landsdekkende debatten som pågikk fra januar til april 2019 og tiltakene som ble kunngjort etter det for å roe ned den sosiale misnøyen har så langt ikke klart å snu trenden.

Mange velgere betrakter EU-valget som en folkeavstemning for eller mot regjeringens politikk og presidenten. I tillegg vekker ikke valgkampen til Macrons liste begeistring. Toppkandidaten Nathalie Loiseau sliter med å formidle programmet, til tross for en reell EU-kompetanse som vil være nyttig i EU-parlamentet.

Det tvinger Macron til å kaste seg ut i valgkampen og til å gjøre den til et personlig oppgjør mellom ham og Marine Le Pen. En slik taktikk fungerte i 2017 fordi Nasjonal Fronts useriøsitet vekket frykt hos et flertall av velgerne.

To år senere er det et risikabelt prosjekt. En betydelig andel av opinionen bærer nag mot Macron, samtidig som Nasjonal Samling kvittet seg opportunistisk med to punkter som skremte velgerne: utmeldelsen av EU og av eurosonen. Personifiseringen av valget – som ønskes av Macron og Le Pen -, legitimerer Nasjonal Samling som eneste reelt alternativ til Macron og kveler andre stemmer.

Det kan koste dyrt om noen år. En ting kan være at det er for mange lister. En annen er at det politiske tilbudet innskrenkes til to ytterpunkter. Mangfoldet i debatten uteblir.

Macron og hans EU-syn er blitt levende skyteskiver. I Frankrike står han og hans allierte fra sentrum alene. Det radikale venstre- og høyre angriper ham for hans økonomiske liberalisme og hans lederskap. Høyreradikale beskylder ham i tillegg for å føre en politisk liberalisme som undergraver fransk identitet og kultur.

Valgutfallet har egentlig lite å si for EU-parlamentet. Skulle Republikken Frankrike Fremad! bli slått av Nasjonal samling, vil fortsatt mange av dens kandidater få mandat i Strasbourg.

Den symbolske betydningen er derimot viktigere. En seier for Nasjonal Samling vil lamme planlagte reformer på hjemmebane og vil svekke Macrons evne til å lede andre EU-land ytterligere.

Macrons fremstilling av årets EU-valg som et skjebnesvangert valg mellom liv og død kan virke overdramatisert. Samtidig er den ikke så irrelevant. Høyreradikale ledere som Le Pen, Wilders, Salvini og Orbán pekte ut Macrons EU som hovedfiende. For første gang kan de være i stand til å få en tyngde i EU-parlamentet som vil gjøre det mulig for dem å lamme EU-systemet.

De kan regne med forståelse eller støtte fra aktører på begge sider av Atlanterhavet og lengre unna som ønsker EU bort.

Det er likevel et paradoks. Macrons overordnede mål for EU-valget er å danne en ny sentrumsliberal gruppe i EU-parlamentet som vil veie tungt mot kristendemokratene og sosialistene. Til det trenger han at motstandere som hater ham og hans EU-visjon, men som samtidig kan gi ham en slik vippeposisjon, selv gjør et brakvalg.


26. mai 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og betydningen av valgutfallet for fransk politikk og EUs fremtid.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Seminar om EU-valget i Frankrike ved Litteraturhuset i Oslo

20. mai 2019 arrangerte HiØ/AreaS og UiO/ILOS et felles seminar om betydningen av EU-valget i Frankrike for fransk innenrikspolitikk og resten av EU. Seminaret fant sted ved Litteraturhuset i Oslo.

Invitasjonen på seminaret lød som følgende:

“Årets valg til Europaparlamentet 23.-26. mai omtales som en korsvei for EUs fremtid, der to ulike syn på unionen står opp mot hverandre. På den ene siden finner man de som vil ha mer samarbeid og integrasjon, på den andre de som er imot EU, som vil ha et mindre føderalt EU – eller som rett og slett vil ha et annerledes Europa.

En slik verdikamp pågår i samtlige EU-land, men er enda mer spisset i Frankrike, der president Macron har slått fast at EU-valget blir et oppgjør mellom de progressive på den ene siden, og nasjonalistene på den andre. Men er det så enkelt? Vi har samlet et kvalifisert panel som skal drøfte den franske EU-valgkampen og hva valgresultatet i Frankrike om noen dager kan ha å si for resten av EU.”

Paneldebattantene:

· Yngvild Gotaas Torvik, journalist i Klassekampen
· Franck Orban, Høgskolen i Østfold
· Kjerstin Aukrust, Universitet i Oslo
· Simen Ekern, journalist og forfatter

Tove Gravdal fra Morgenbladet var ordstyrer.

Ko Tātou Tātou – We Are One

New Zealand’s Prime Minister, Jacinda Ardern referred to the terrorist attack in Christchurch as “one of New Zealand’s darkest days. Illustrasjon: Coulorbox.com

Areas medlem Robert Mikkelsen skrev denne oppdateringen om terrorepisoden i Christchurch til Cappelen secondary textbooks, 3. april 2019

On March 15, 2019, in Christchurch, New Zealand, a lone gunman using a semiautomatic weapon attacked two mosques during Friday prayers. He killed 50 men, women and children and injured many more. The shooter was a white racist motivated by hatred of Islam (Islamophobia).

His rampage left the small country of New Zealand stunned. They had never imagined such a horrendous event could happen on their peaceful shores. Thousands spontaneously went to the two mosques, laying down flowers to express their grief for the victims and their solidarity with the Muslim community that had been so viciously attacked.

For its part, New Zealand’s tiny Muslim community – less than 1% of the nation’s population –  opened its mosques and it hearts to its grieving fellow countrymen in a display of forgiveness and unity that stood in stark contrast to the savage intolerance and hatred that had motivated the attack on its members.

New Zealand’s Prime Minister, Jacinda Ardern, led the nation in this outpouring of sympathy and solidarity. She referred to this terrorist attack as “one of New Zealand’s darkest days.” Two weeks later, a memorial service for victims was held in Christchurch, near the site of the killings. An estimated 20,000 people attended. Prime Minister Ardern gave the following speech at that memorial. She received a standing ovation from the crowd. She began her speech in the language of the Maori, the native population of the country before colonization by Great Britain. That is why the memorial service was titled in two languages.

“Ko Tātou Tātou – We Are One”

Speech by Prime Minister Jacinda Ardern, March 29, 2019

I acknowledge amongst us today our distinguished leaders, speakers and those who bear authority. My greetings to the whole of Ngāi Tahu. The tides of remembrance flow over Christchurch today. So let us gather with love, in peace, for this family, so that they may truly live again, so that we all may truly live again.

We gather here, 14 days on from our darkest of hours. In the days that have followed the terrorist attack on the 15th of March, we have often found ourselves without words.

What words adequately express the pain and suffering of 50 men, women and children lost, and so many injured? What words capture the anguish of our Muslim community being the target of hatred and violence? What words express the grief of a city that has already known so much pain?

I thought there were none. And then I came here and was met with this simple greeting. As-salaam Alaikum. Peace be upon you.

They were simple words, repeated by community leaders who witnessed the loss of their friends and loved ones. Simple words, whispered by the injured from their hospital beds. Simple words, spoken by the bereaved and everyone I met who has been affected by this attack.

As-salaam Alaikum. Peace be upon you.

They were words spoken by a community who, in the face of hate and violence, had every right to express anger but instead opened their doors for all of us to grieve with them. And so we say to those who have lost the most, we may not have always had the words.

We may have left flowers, performed the haka, sung songs or simply embraced. But even when we had no words, we still heard yours, and they have left us humbled and they have left us united.

Over the past two weeks we have heard the stories of those impacted by this terrorist attack. They were stories of bravery. They were stories of those who were born here, grew up here, or who had made New Zealand their home. Who had sought refuge, or sought a better life for themselves or their families.

These stories, they now form part of our collective memories. They will remain with us forever. They are us.

But with that memory comes a responsibility. A responsibility to be the place that we wish to be. A place that is diverse, that is welcoming, that is kind and compassionate. Those values represent the very best of us.

But even the ugliest of viruses can exist in places they are not welcome. Racism exists, but it is not welcome here. An assault on the freedom of any one of us who practices their faith or religion, is not welcome here. Violence, and extremism in all its forms, is not welcome here. And over the last two weeks we have shown that, you have shown that, in your actions.

From the thousands at vigils to the 95 year old man who took four buses to attend a rally because he couldn’t sleep from the sadness of seeing the hurt and suffering of others. Our challenge now is to make the very best of us, a daily reality.

Because we are not immune to the viruses of hate, of fear, of other. We never have been. But we can be the nation that discovers the cure.

And so to each of us as we go from here, we have work to do, but do not leave the job of combatting hate to the government alone. We each hold the power, in our words and in our actions, in our daily acts of kindness. Let that be the legacy of the 15th of March. To be the nation we believe ourselves to be.

To the global community who have joined us today, who reached out to embrace New Zealand, and our Muslim community, to all of those who have gathered here with us, we say thank you.

And we also ask that the condemnation of violence and terrorism turns now to a collective response. The world has been stuck in a vicious cycle of extremism breeding extremism and it must end.

We cannot confront these issues alone, none of us can. But the answer to them lies in a simple concept that is not bound by domestic borders, that isn’t based on ethnicity, power base or even forms of governance. The answer lies in our humanity.

But for now, we will remember those who have left this place. We will remember the first responders who gave so much of themselves to save others.

We will remember the tears of our nation, and the new resolve we have formed.

And we remember, that ours is a home that does not and cannot claim perfection. But we can strive to be true to the words embedded in our national anthem.

Men of every creed and race,
Gather here before Thy face,
Asking Thee to bless this place
God defend our free land

From dissension, envy, hate
And corruption, guard our state
Make our country good and great
God defend New Zealand

Ko tātou tātou

(We are one)

As-salaam Alaikum

Fotsoldaten og inspiratoren

Finnes det en kobling mellom terroristen fra Christchurch og den franske forfatteren Renaud Camus? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Renaud Camus er en fransk forfatter som ble kjent i Norge etter at det ble hevdet at han inspirerte Brenton Harisson Tarrant, gjerningsmannen som angrep to moskeer 15. mars 2019 i Christchurch, New Zealand. 50 personer ble drept og like mange ble såret.

Camus forfekter et ekstremt tankesett som i utgangspunktet ikke oppfordrer til vold, men som til syvende og sist har fått et radikalisert individ til å begå massedrap. Det mest urovekkende er at Camus’ ideologiske buskap blomstrer opp på begge sider av Atlanterhavet.

Tarrant indikerte at han primært var inspirert av Anders Behring Breivik i et manifest som han lastet opp på sosiale medier kort tid før angrepet. Der omtalte han Breivik som «frihetskjemper», «motstandsmann» og «etno-soldat.» Han påstod også at han hadde vært i kontakt med Breivik og at han hadde fått godkjent terrorangrepet av såkalte «tempelriddere».

Den første påstanden er usannsynlig, gitt soningsregimet den terrordømte er underlagt. Den andre er heller ikke troverdig. Rettssaken mot Breivik konkluderte i 2013 med at noe organisert miljø rundt ham ikke fantes, og at mannen bak 22/7 handlet alene. Med mindre et slikt organisert miljø har oppstått i mellomtiden, må man tro at Tarrant brukte Breivik for å påberope seg en form for legitimitet for angrepet.

Det er derimot mulig at han leste Breiviks manifest, eller deler av det, og at han møtte individer som sympatiserte med Breiviks voldsunivers. I Tarrants tekst finner man for øvrig referanser til europeisk fascisme og til amerikansk hvit-makt-bevegelse. Det gjelder navn (Oswald Mosley og David Lane), begreper og sitater (Lanes slagord, Hvit folkemord) og symbolikk (Sonnenrad som korssymbol brukt av hvit-makt miljøet i USA).

Ulike referanser til Breivik og til angrep begått av andre høyreekstremister i USA, Italia, Sverige og Storbritannia de siste årene plasserer Tarrant i et uformelt globalt nettverk av høyreekstremister som motiverer hverandre til å ty til terrorisme.

Det store folkeutbyttet

På første side av Tarrants manifest står The Great Replacement som hovedtittel. Sistnevnte henviser ikke til kjent ekstremistisk angelsaksisk litteratur, men til en relativt ukjent fransk forfatter, Renaud Camus.

I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere.

Gjennom flere bøker (De l’innocence, 2010; Le Grand Remplacement; 2011; Le Changement de peuple, 2013 og Dernière chance avant le Grand Remplacement; Changer de peuple ou changer de politique?, 2017) har Camus forfektet en dystopisk visjon hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeiske innvandrere og muslimer på eget territorium. Han kaller dette «Le grand remplacement,» Det store folkeutbytte (heretter DSFU).

Det skjer demografisk ved at ikke-hvite innvandrere og muslimer, og deres etterkommere, får flere barn enn hvite europeere, og ved at de nekter å ta innover seg europeiske verdier. De vil ta over Europa. Ifølge ham opptrer muslimer som femtekolonister og som DSFUs «bevæpnede arm».

Det skjer også ideologisk ved at en politisk, intellektuell og økonomisk elite har som mål å skape et globalisert menneske løsrevet fra enhver form for nasjonal forankring. I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere. Inntrengerne og eliten deler derfor ansvaret for at «ekte europeere» på sikt dømmes til å forsvinne.

Den kommende sivilisasjonskollapsen

Utover det er hele den vestlige sivilisasjonen i dødsfare. Camus’ forventede sivilisasjonskollaps kan kun forhindres ved at all ikke-europeisk innvandring stanses og ved at ikke-europeiske innvandrere og muslimer, samt deres etterkommere, sendes tilbake til Afrika og til muslimske land. DSFU ansees av ekstremismeforskningen som en konspirasjonsteori.

Camus er langt fra å være den første som i fransk sammenheng forfekter et slikt apokalyptisk bilde. Allerede i 1883 fryktet forfatteren Paul Leroy-Beaulieu Frankrikes invasjon av utlendinger.

DSFU-tankegangen spores også opp hos en av de mest sentrale grunnleggere av fransk nasjonalisme på slutten av det 19. århundre. I «Kallet til soldaten» fra 1900 advarte Maurice Barrès mot inntrengere som var i ferd med å overta franskmennenes plass i eget land. I tråd med datidens antisemittisme anså Barrès jøder som inntrengere, sammen med arbeidsinnvandrere. Barrès skal ha vært den første som oppfant uttrykket «Det store folkeutbytte.»

Innvandringsdebatten skapte også skarpe politiske fronter i mellomkrigstiden mellom en elite som var kosmopolitisk, og høyreekstreme grupper som beskyldte sistnevnte for svik mot fedrelandet. I 1932 påpekte bl.a. Charles d’Héristal at inntrengernes invasjon var planlagt og organisert av eliten, og at målet var et bolsjevistisk kupp støttet av jøder, frimurere og tyskere, for ikke å nevne den jødisk-tysk-amerikanske finans.

Den franske historikeren Ralph Schor noterte i denne sammenheng at høyreekstremister gjennom flere generasjoner har forsvart ideen om at innvandring fører til nasjonal desintegrering og ødelegger den kulturelle, historiske og nasjonale identiteten. En slik diskurs vinner fram i nedgangstider og i akutte kriser.

I Frankrike var det tilfellet på 1880-tallet med Dreyfus-saken, så i 1930-årene med finanskrakket og igjen på 1970-tallet med to oljesjokk i 1973 og 1979. Finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015 spilte trolig en lignende rolle. De åpnet et vindu for tilhengerne av en modernisert utgave av DSFU-ideen.

Fransk kulturkamp

Førti år før Camus’ bok om «Det store folkeutbytte» kom boken til en annen forfatter, Jean Raspail. I helgenes leir var en dystopisk roman utgitt i 1973 om hvordan innvandringen fra Asia traff Frankrikes kyst før den oversvømte landet og resten av Europa. Den politiske konteksten var da preget av båtflyktninger, men tankegangen bak forståelsen av denne krisen var lik Camus’. Raspails bok ble kjent i franske høyreekstreme miljøer, før den ble eksportvare. Den kom i norsk utgave i 2015.

Men Raspail var ikke alene i Frankrike. Det fantes allerede et miljø på ytre høyre som siden begynnelsen av 1960-tallet reflekterte over bl.a. identitetsbegrepet. Tankesmien GRECE ble stiftet i 1968 som motpart til den nymarxistiske Frankfurtskolen, og samlet akademikere og journalister som hadde tatt innover seg erfaringene fra Algerie-krigen, og som forkastet bruk av vold – vurdert som ineffektivt, til fordel for en kulturkamp. En ny ideologisk plattform renskåret for raseteori skulle få innpass i partier på høyresiden for å påvirke dem.

Det nye høyre

Hjernene bak GRECE (Alain de Besnoist, Dominique Venner, Guillaume Faye) bygget opp en antiliberal og tradisjonalistisk kulturell bevegelse som av franske media ble kalt Det nye høyre. Den fordømte globalisme, multikulturalisme og parlamentarisme, og forsvarte ideen om at europeerne måtte kjempe for å bevare sin kultur og identitet.

Club de l’Horloge sprang ut fra GRECE i 1974, med et mer liberalt profil og en ambisjon om å innta nøkkelstillinger i partier. I 1999 publiserte Alain Benoîst bl.a. et «Manifest for en europeisk renessanse» som ble lagt merke til i høyreradikale miljøer i Vest-Europa, USA og Russland.

Det nye høyre lyktes med å spre et budskap som ikke lenger var fanget i randsonen. Det preget i økende grad den politiske debatten i Frankrike på høyresiden, før den fant veien ut til flere europeiske land. Etter 2010 begynte en langvarig satsing å gi uttelling, ved at ideen om DSFU spredte seg til nasjonalistiske og innvandrerskeptiske grupper og partier i andre europeiske land.

Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen.

Hjernene bak GRECE gikk i ulike retninger. Benoît godtok etter hvert at «ur-europeere» og innvandrerne kunne leve side om side, og rettet sin metakritikk mer mot USAs kulturimperialisme. Venner avlyste en politisk karriere for å fokusere på metapolitikk. I Det nye høyre forfektet han en antimodernisme og en rasebasert europeisme. I høyreradikale miljøer betraktes han som DSFUs første offer etter at han tok sitt liv 21. mai 2013 i Notre-Dame i Paris i politisk protest.

Like før han begikk selvmord postet han et innlegg på sin blogg hvor han kalte Raspails I Helgenes Leir og Camus’ Det store folkeutbyttet to visjonære med tanke på faren for en afrikansk-islamistisk overtagelse av Frankrike. Venner beskyldte franskmenn for å være mer opptatt av å demonstrere mot homofilt ekteskap enn av å motsette seg DSFU, og etterlyste en intellektuell og moralsk reform som ville innlede en ny identitetskamp.

Nødvendig vold

Hans siste ord kunne forstås som en oppfordring til vold: «(..) Fredelige protester i gata vil ikke være nok til å forhindre dette. […] Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen […] Vi trer nå inn i en tid hvor ord må etterfølges av handling.»

Faye ble kastet ut av GRECE i 1986 fordi han var ansett som for ekstrem og fokuserte på konfrontasjonen mellom europeerne og «den allogene befolkningen,» dvs. innvandrerne og muslimer. I 2008 ble han dømt i Frankrike for oppfordring til rasisme og vold etter publikasjonen av Europas kolonisering; den sanne diskursen om innvandringen og islam.

I likhet med Camus og Venner så Faye på muslimer som femtekolonister som kjempet en erobringskrig i Frankrike og Europa. For ham var den høye kriminaliteten blant innvandrerne et bevis på at krigen allerede var i gang. Faye anklaget ikke minst eliten for landssvik.

I lys av en katastrofe som for ham var verre enn alle epidemier og kriger Europa hadde opplevd hittil, oppfordret han europeerne til å igangsette Europas Reconquista. Fayes analyse er svært lik Venners og Camus.’ Derimot skiller han seg ut med tanke på legitimering av vold. Han døde av kreft 7. mars 2019. Hans militante budskap ble populært i den identitære bevegelsen som oppstod i Frankrike på begynnelsen av 2000-tallet, før den spredte seg til andre land.

Idéfelleskap på nettet

Hva er da koblingen mellom Tarrant og Camus? I likhet med Breivik er Tarrant en ensom mann som var oppslukt av internett, og som opplevde et idéfelleskap han ble sterkere knyttet til. Det ga ham tilgang til kilder.

DSFU som frittstående uttrykk dukker opp bare en gang i manifestet. «Utbytte» nevnes derimot 28 ganger sammen med adjektiver som etnisk, raseaktig, kulturell og demografisk. Disse uttrykkene stammer fra hvit-makt litteraturen, kontrajihadismen og de identitære.

Noen direkte referanser til Camus finnes dermed ikke i teksten, med unntak av en setning som kunne ha vært skrevet av Camus: This crisis of mass immigration and sub-replacement fertility is an assault on the European people that, if not combated, will ultimately result in the complete racial and cultural replacement of the European people.

Det kan tyde på at han ikke kjente til franskmannen, og heller ikke til Venner og Faye. Det er ikke overraskende. Camus’ litterære produksjon på engelsk er begrenset. Men det finnes en boksamling på engelsk med utdrag av Camus’ bøker utgitt i 2018 med tittel «You Will Not Replace Us!», samt flere intervjuer på engelsk.

I juli 2017 ble også en video med tittel “The Great Replacement” lag ut på Youtube av Alt-right miljøet. I løpet av bare noen få måneder fikk den 250.000 treff. Kanskje var Tarrant en av dem?

Det ble også lagd en webside hvor Camus’ navn og DSFU ble introdusert for et nordamerikansk publikum, men uten nærmere beskrivelse av Camus’ tekster. Interessant nok var det anbefalt å erstatte «White Genocide» – kjent fra hvit-makt miljøet – med «Great Replacement» for å sikre bedre spredning utenfor USA. Websiden henviste også til to twitter-kontoer kalt etter DSFU.

Benoist og Faye er derimot oversatt til engelsk av forlaget Arktos Media. Begge ble også invitert til USA av Robert Spencers National Policy Institute i henholdsvis 2013 og 2015. Tarrant har trolig ikke lest ovennevnte forfattere. Han kan derimot ha fanget opp hvordan DSFU brukes i USA av antisemitter som forfekter hvitt herredømme, som i Charlottesville i august 2017, hvor demonstranter skrek «You won’t replace us!»

Tarrant i Frankrike

Kan han ha blitt påvirket mer direkte? Han reiste til Vest- og Øst Europa i 2017 og var bl.a. i Frankrike. Hans familie fortalte at han var ugjenkjennelig etter dette oppholdet. Selv beskrev han besøket til Frankrike som en vekkelse, hvor han så kontrasten mellom en aldrende fransk befolkning i store og små byer og et vrimlende mangfold av yngre ikke-europeiske innvandre.

Besøket til en militær kirkegård i nord-Frankrike skal ha gjort spesielt inntrykk på ham. Han skal ha vært rørt av synet på utallige hvite kors som stod på rekke og rad, og vedgikk at han ikke kunne la være å sammenligne europeiske soldaters heltemodige offer for sitt hjemland med det moralske og kulturelle forfallet i dagens Europas.

Det er under dette besøket, og etter å ha sett debatten mellom Macron og Le Pen under presidentvalget i mai 2017, at han skal ha bestemt seg for å gjenreise «den hvite mannens ære» ved å slå tilbake mot dem som han systematisk kaller «inntrengerne».

Ifølge ham skal også den utløsende hendelsen for å ta skrittet mot vold ha vært drapet på den unge Ebba Åkerlund under attentatet i Stockholm 7. april 2017. Tarrants kjenskap til DSFU kan ikke minst komme fra kontakter under oppholdet i Europa. Han ga i alle fall penger til Den østerrikskes identitære bevegelsen, en ungdomsorganisasjon som springer ut fra franske Identitærbevegelsen (Génération Identitaire, GI) og til GI-Frankrike.

Génération Identitaire

Sistnevnte ble stiftet i 2012 og spredte seg til et titalls andre europeiske land. Sommeren 2017 arrangerte GI en samling for sine europeiske avdelinger hvor også amerikanere var med. DSFU står sentralt i GIs propaganda (Camus/Venner), samt oppfordringen til alle hvite europeere til å gjenerobre sine land, med makt hvis nødvendig (Faye). Det er ikke usannsynlig at Tarrant traff identitære i minst et europeisk land, og at han ble nærmere kjent med DSFU.

Franske GI hadde allerede I 2013 lagt ut en video ut på Youtube hvor målsettingen var klar: “We are the generation of ethnic fracture, total failure of coexistence, and forced mixing of the races (..) We are sick and tired of your cowardice (..) Don’t think this is simply a manifesto. It is a declaration of war.” Regjeringen i Frankrike vurderer nå å oppløse GI.

Om Tarrant ble inspirert av Camus, Venner og Faye er vanskelig å stadfeste. Alle tre har brukt DSFU-begrepet. Camus står for en mer intellektualisert og ikke-voldelig formulering av DSFU, mens Faye og Venner er aksjonistiske. Alle har hatt betydning for identitarismens vekst i Europa, og for spredningen av DSFU over Atlanterhavet de siste årene.

Men kom Tarrants kjennskap av DSFU-begrepet fra dem eller fra andre kanaler? Samtidig kan australieren ha møtt individer som introduserte ham for DSFU. Det siste er for øvrig kompatibelt med både hvit-makt ideologien og kontrajihadismen. Det kan fange opp yngre og rastløse individer som Tarrant, og motiverer dem til voldshandlinger.

Dermed fremstår ikke koblingen mellom Camus, Venner og Faye på den ene siden og Tarrant på den andre, som så ulogisk. De er tvert imot komplementære i den forstand at de første fremstår som ideologer, mens den sistnevnte – i likhet med det Breivik var i sin tid – er fotsoldat.

8. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om koblingen mellom terroristen fra New Zealand Brenton Harisson Tarrant og den franske forfatteren Renaud Camus. Kronikken kan hentes her.

AreaS-seminar om Jean-Luc Mélenchon og hans parti «France Insoumise»

Franck Orban (AreaS/HiØ), Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) og Kjersti Aukrust (UiO)

Tirsdag, 2. april, ble det arrangert et bokbad i høyskolens biblioteket hvor AreaS-leder Franck Orban og Kjersti Aukrust (UiO) snakket med Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) om hennes nye bok, «Hjelp, vi er i EU!».

I boken tar hun for seg Jean-Luc Mélenchon, hans parti «France Insoumise» og stiller spørsmålet: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU?

Hjelp, vi er i EU! av Ingrid Grønli Åm

Flere interessante poenger kom opp i løpet av samtalen mellom Orban, Aukrust og Grønli Åm, slik som høyre-venstre-aksen i Frankrike, presidentvalget i 2017, “de gule vestene” og muligheten for et Frexit.

Opptak fra seminaret kan hentes på AreaS TV.

Kronikk: Den lille muligheten

Hvordan vil det gå med Frankrike etter slutten på “Den store debatten” som begynte i januar 2019? Foto: Colourbox.com

Usikker debattslutt i Frankrike

Frankrike opplever sin verste politiske krise siden mai 1968 med de gule vestene. For å komme ut av krisetilstanden og sette sluttstrek på kaoset og volden igangsatte president Macron i januar 2019 en landsdekkende konsultasjon hvor alle franskmenn ble invitert til å uttale seg. Folkemøtene ble avsluttet 15. mars, mens internettplattformen som tar imot innsendte bidrag stenges den 18. Utallige krav må nå omsettes i bærekraftige politiske tiltak. Er det mulig?

Brudd med normal praksis

Initiativet til «Den store debatten» sies å ha vært tatt av president Macron selv. På bakgrunn av krisen som rammet Frankrike siden november 2018 måtte noe drastisk gjøre for å dempe konfliktnivået og gi makthaverne tid til å samle seg. Ideen om en landsdekkende debatt var også en erkjennelse om at håndteringen av de gule vestenes krise krevde et brudd med normal politisk praksis. Den skadeskutte tilliten mellom velgerne og en regjering som en tid var truet av kollaps skulle repareres ved å gi det franske folk ordet. Mange kommentatorer sammenlignet Den store debatten med et lignende tiltak som ble brukt av Ludvig den 16. i begynnelsen av 1789. Franske borgere skulle da gis nye rettigheter mot deres aksept for økt beskatning, dette for å nedbetale statsgjelden. Historien tok en uventet og brå vending da det som skulle ha vært en ren konsultasjon utviklet seg til en full revolusjon som veltet Frankrikes tusenårige monarki med vold. Betydningen av en slik referanse kan ikke ha vært ukjent for en skolert og historieinteressert Macron som før presidentvalget i 2017 skrev en bok med tittel «Revolusjon».

Relativ suksess

Franskmenn flest har lenge vært skeptiske til «Den store debatten.» Man mistenkte et forsøk fra regjeringens side på å kjøpe seg tid. Det ble også rettet kritikk mot at diskusjonen var styrt via fire forhåndsbestemte områder: overgangen til en mer miljøbasert økonomi, beskatning, demokrati og organiseringen av staten og den offentlige sektoren. De gule vestene meldte seg ut fra starten av og varslet mobilisering både under og etter debatten. Mange franskmenn bestemte seg likevel for å delta. Debatten munnet ut i 10.000 møter arrangert i Frankrike og i redaksjonen av 16.000 klagebøker (mot 60.000 i 1789), hvor hvem som helst kunne fortelle om sine livsutfordringer og komme med endringsforslag. 1,4 million bidrag ble også levert inn på en internett-plattform som ble åpnet i denne anledningen, selv om reelle tall tyder på at bare 250.000 personer skrev innlegg. Totalt antar man at rundt 1% av Frankrikes befolkning har deltatt i prosessen. Det kan vurderes som relativt beskjedent i forhold til landets totale befolkning. Men prosessen blir stort sett vurdert som en sun utøvelse av demokratisk praksis i et land som lider av kronisk mangel på konsensus. Den produserte derimot en enorm mengde informasjon som nå skal behandles av algoritmer, så av utnevnte representanter for denne anledningen, før presidenten til slutt sitter med mer eller mindre konkrete tilbakemeldinger. Men tiden er knapp. Macron varslet om at han vil kunngjøre de første tiltakene inspirert av folkets røst i midten av april og utover våren. Mange stiller seg kritisk til gjennomførbarheten av prosessen. Håpet var beskjedent, men skuffelsen kan bli enorm.

Sprikende forventninger

Selv om det vil ta tid før man får oversikt over forslagene, viser allerede flere meningsmålinger interessante tendenser. Blant dem kan to trekkes fram. Den ene er motsetningen mellom det som er makthavernes reelle intensjon med denne prosessen, dvs. å forbedre statskassen ved å kutte ned på statsutgifter og/eller å øke beskatningen – altså den samme intensjonen som i 1789 -, og respondentenes tilbakemeldinger, som stort sett dreier seg om å bevare mest mulig av det som er igjen av den franske velferdsmodellen, samtidig som levestandarden skal heves for folk flest og de mest vanskeligstilte gjennom mindre direkte og indirekte beskatning og økt kjøpekraft. En slik forventningskløft mellom begge parter av forhandlingsbordet fremstår som en gordisk knute som Macron vil streve med å løsne. Igjen kan skuffelsen bli stor for mange. Spørsmålet er imidlertid hvor mange som blir skuffet og hvor jevnt fordelt skuffelsen blir. Den minste antydningen til ny urettferdig fordeling av byrden mellom «rike» og «fattige» vil neppe godtas av utålmodige franskmenn og vil kunne produsere en ny periode med uro med uante implikasjoner. Den andre tendensen som kan trekkes fram er forskjellen mellom tiltak som vektlegges i de øvrige forslagene og det som har stått sentralt blant de gule vestene. Riktignok må man skille mellom opprinnelige krav fra november 2018 fokusert på mer rettferdig og lavere beskatningsnivå og økt kjøpekraft, og senere mer politiserte og mer radikale krav. Eksempelvis vektlegges folkeavstemningen på borgernes initiativ, forkortet med RIC på fransk, i større grad blant de gule vestene, enn blant de som leverte inn bidrag til Den store debatten. Disse ser ut til å foretrekke økt bruk av presidentens mulighet til å kalle til folkeavstemning og en større andel av forholdstallsvalg. Det kan tyde på en reell forskjell mellom de to gruppene når det gjelder synet på direkte demokrati og representativt demokrati.

Komplisert agenda

For Macron er en fredelig utfasing av krisetilstanden avgjørende. Trolig vil han, i likhet med det Ludvig den 16. gjorde i sin tid, forsøke å fylle statskassen mot økte eller nye rettigheter som ikke vil være kostnadskrevende, men som vil ha symbolsk betydning for enkelte grupper. Spørsmålet er om dette vil holde. Nye gatekamper i Paris på Champs-Elysée siste helg viser at volden kan bluse opp når som helst og komme ut av kontroll. Opportunitetsvinduet er uansett smalt for Macron. 26. mai holder Frankrike valg til EU-parlamentet. Innenrikspolitisk er valget det første landsdekkende valg siden Macrons seier ved presidentvalget og parlamentsvalget i 2017. Igjen er Marine Le Pen hans klare utfordrer. Blir «Den store debatten» tross alt en suksess over tid, vil det kunne påvirke Macrons parti LREMs valgresultat positivt. En seier vil reversere resultatet fra forrige europavalg i 2014, da Nasjonal Front for første gang i sin snart femti års historie, vant et nasjonalt valg i Frankrike. Skulle debattprosessen derimot ende opp i generell skuffelse og mer sosial uro og vold før valget, blir Macrons posisjon nasjonalt og i EU ytterligere svekket. Han vil i enda mindre grad enn før kunne fremstå som en aktør bak EUs «gjenfødelse» og som en handlekraftig motmakt mot euroskeptiske og antiliberale krefter i fremgang.

19. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Klassekampen om slutten på “Den store debatten” som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.