Seminar: Qatar og golfmonarkiene

Qatar og golfmonarkiene

Fotball, frelse og framtidsvisjoner.

I november går fotball-VM av stabelen i Qatar. Det er ett av de seks monarkiene som omhandles i “Globale veikryss – Golfmonarkiene i endring”. De øvrige landene som omhandles i boka er Saudi-Arabia, Kuwait, Oman, Bahrain og Emiratene. Berit Thorbjørnsrud og Jon Nordenson er redaktører for boka, og det er duket for samtale med Rania Maktabi som er en av bidragsyterne.

Hva kjennetegner de rike olje- og gassproduserende landene på den arabiske halvøy? Hvilken rolle spiller de som migrasjonsland for folk med ulik tro fra nær sagt hele verden? Hvordan påvirker disse landene internasjonal klimapolitikk, finanspolitikk og sportspolitikk? Dette er noen av spørsmålene forfatterne kommer inn på, når de kaster lys over særtrekk ved disse landene i Midtøsten.

Berit Thorbjørnsrud er professor ved Universitetet i Oslo.

Jon Nordenson er landrådgiver for Midtøsten i Landinfo og var forsker og postdoktor ved Universitetet i Oslo tidligere.

Rania Maktabi er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Boksamtalen er i regi av Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold, Cappelen Damm Akademisk og Fredrikstad bibliotek.

AreaS-boklansering ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Gjennom historien har allianser inntatt ulike former og hatt ulike funksjoner.

De to siste årene har Covid-krisen bekreftet at alliansebygging er et sentralt verktøy, enten i form av allianse mellom stater eller mellom regjering og befolkning.

Å forstå alliansekonseptet er viktig for å forstå en verden som ikke lenger kjenner fysiske grenser og hvor utfordringer som mennesker møter er globale.

Etter to års arbeid kunne forskergruppen ved Høgskolen i Østfold AreaS endelig presentere sin nye bok «Living Alliances, Leaving Alliances; Interdisciplinary Perspectives.» Boken gir bl.a. en tverrfaglig og en historisk tilnærming til allianser.

På dette første bokbad ble to kapitler i boken presentert ved Litteraturhuset i Fredrikstad 31. januar 2022.

Program: 

  • Franck Orban presenterte AreaS-boken “Living Alliances, Leaving Alliances; Interdisciplinary Perspectives” og innlederne
  • Elin Strand Larsen presenterte sitt kapittel: Å skape en motallianse – En studie av fire Brexit-videoer
  • Eva Sarfi presenterte sitt kapittel: Etniske og nasjonale minoritetsorganisasjoner i allianse: Krav om minoritetsvern på EU-nivå


Opptaket fra seminaret kan nå hentes her.

Boken er i Open Access og kan hentes gratis fra Waxmann her

Zemmours to ansikter (Klassekampen)

30. november kunngjorde Eric Zemmour at han stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike i april 2022. Han klarte å prege den tidlige fasen av valgkampen med et budskap som for mange virker sjokkerende. Det er likevel viktig å skjønne hva som motiverer ham. Zemmour kan egentlig forstås på to nivåer. Det ene er personlig. Det andre er politisk.

Familien til Zemmour kom fra et fransk Algerie som forsvant etter at krigen mot FLN tok slutt i 1962. 1,5 million franskmenn forlot da alt de eide i full hast. Selv opplevde han aldri flukten. Familien forlot landet så tidlig som i 1958, og Eric ble født i Frankrike. Han vokste likevel opp med minnet om et fedreland som var blitt borte. Han slet med å finne sin plass i en relativt fattig forstad utenfor bykjernen i Paris og i et fransk samfunn som ikke var så begeistret for å ta imot fransk-algeriere. Zemmour møtes med skrekk og gru når han foreslår at franskfødte muslimer som ikke vil ta innover seg republikkens lover, skal kastes ut. Hans svar er at algerierne gjorde det samme mot franskmenn i 1962 – det er altså fullt mulig.

I tillegg har Zemmour berberske og jødiske røtter. Berberne levde i Algerie før islam kom dit. De måtte etter hvert godta arabernes styre. Jøder i det franske Algerie fikk på sin side fransk statsborgerskap ved Crémieux-loven i 1870. Fra å være annenrangs borgere på linje med muslimer, ble de likestilt med franskmenn fra fastlandet og skilt fra den muslimske befolkningen. Vichy-regimet fratok franske jøder fra Algerie sitt franske statsborgerskap i oktober 1940. De fikk det tilbake i oktober 1943 etter at det frie Frankrike inntok Algerie og Marokko.

Denne bakgrunnen preger Zemmour på flere måter. For det første er historiesynet hans tuftet på minnet om et Algerie han ble frarøvet. Det kan brukes på mange vis. For eksempel: Det som skjedde der må ikke skje igjen i Frankrike, ved at landet islamiseres og franskmenn byttes ut med (nord)afrikanere. Det ligger et underliggende element av hevn i Zemmours forhold til muslimer. Bakgrunnen har også gitt ham et sterkt behov for å overkompensere. Frankrikes sekulære system, kultur og skole ga Zemmour en ny sjanse, gjorde ham til et annet menneske enn han var født til å bli. Han omfavnet den franske revolusjonens idé om universelle borgere som frigjøres fullt ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Et meritokratisk skolesystem og akademiske studier ved Sciences-Po i Paris lot ham klatre på rangstigen. Fransk assimileringspolitikk gjorde det mulig å ikke være fransk-algerisk, jøde og fattig. Det er han uendelig takknemlig for.

Zemmour nådde aldri helt til topps. To ganger mislyktes han med komme inn på elitehøyskolen som utdanner lederne i landets sentrale statsadministrasjon. Nederlaget vekket frustrasjon, samt mistenksomhet mot en intellektuell elite som han i første omgang ble utstøtt fra. Han valgte å bli journalist for å komme inn på innsiden, og det lyktes han med. Han er i dag en av Frankrikes mestselgende politiske forfattere. En slik suksess krever ofre. Skal man erobre pidestallen og bli en del av et idealisert Frankrike, må man gi avkall på egen fortid og egen kultur. Man må til og med gå så langt som å velge et «anstendig» fransk fornavn for sine barn for å bevise at man er assimilert. Avvik fra den republikanske modellen tolereres ikke. Et multikulturelt og multikonfesjonelt Frankrike fremstår som et mareritt.

Da han var journalist i den konservative avisen Le Figaro, snakket Zemmour lite om sin bakgrunn. I de senere årene har fortiden fått et formål: Det han selv klarte, må alle klare. Sårbarheten ble gradvis til intoleranse uten plass til kompromiss. Han har lest mest, vet best, og motsier ikke seg selv. Fra å være konservativ, gikk han til å bli reaksjonær.

Nittitallets radikale Zemmour ble byttet ut med den radikaliserte Zemmour på 2000-tallet. Han ble mer arisk enn arierne, mer ekstrem enn ekstremistene. Hans ytringer skremmer selv Marine le Pen, lederen for det radikale høyrepartiet Nasjonal Samling. Han omfavnes derimot av «det nye høyre» – monarkister som vil destabilisere republikken og identitære grupperinger. Han blir dessuten revisjonistisk når han omtaler Dreyfus-saken eller deportasjonen av jøder under Vichy-regimet.

Zemmour hevder et virkelighetsbilde der Frankrike er i borgerkrig mot innvandrerinvasjonen. Ideen hentet han fra Jean Raspails bok «De helliges leir» (1971). Taper man krigen, vil franskmenn byttes ut med ikke-kristne, ikke-hvite ikke-europeere. En annen inspirasjonskilde, forfatteren Renaud Camus, diktet i 2010 opp begrepet «Den store utskiftningen». Denne konspirasjonsteorien motiverte blant annet Brenton Tarrant i New Zealand i 2019. I USA spres den på ytre høyre som en mer spiselig retorikk enn white genocide.

Zemmour er politisk målbevisst. I motsetning til Trump er han kultivert, interessert i historie og han kan fransk politikk. Men i likhet med Trump er han opportunist. Hans reaksjonære utbrudd om islam, innvandring, muslimer eller kvinner betyr ikke at han mister besinnelsen. Han har klekket ut en plan for å kapre makt.

I 2012 vant sosialisten François Hollande presidentvalget ved å forene venstrekreftene. I 2017 vant Macron ved å forene moderate fra venstre og høyre. I 2022 sikter Zemmour til å gjøre noe ingen har klart før: å forene en svekket høyreside med de som synes at le Pen ikke er radikal nok. Sammen har de over 30 prosent av stemmene.

Zemmour har gjort regnestykket. For ham er de politiske partienes tid er forbi. Veien til Elysée-palasset står åpent for nye kandidater med høy kjendisfaktor. I 2017 veltet franske velgerne bordet da de stemte venstre-og høyresiden ut samtidig, for første gang siden 1958. Zemmour vil ta denne «oppryddingen» et skritt lenger i 2022.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis ved HiØ, leder av forskergruppen AreaS og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart.»  Den ble publisert i Klassekampen 3. desember 2021.

Hva er Skottlands nordiske identitet?

Foto: Laila Berg

De siste 20 årene har Skottland gjennomgått store politiske endringer, noe som har ført til at skotsk nasjonal identitet og Skottlands framtid som nasjon har kommet i fokus. Skotsk nasjonal identitet har blitt et relevant spørsmål for både politikere og vanlige skotter som i økende grad utforsker sin identitet og tilhørighet. I denne søken etter tilhørighet utenfor Storbritannia, har Norden kommet i fokus som et alternativ, og dermed som en rollemodell for Skottland. Hva er grunnlaget til ideen om skottenes nordiske identitet og hvilke elementer kjennetegner den? I hvilken grad er den kultur- og historie basert, eller politisk konstruert? AreaS-medlem Laila Berg (Institutt for språk, litteratur og kultur) levert nylig sin doktoravhandling om hvordan skotsk nasjonal identitet er i ferd med å bli redefinert og finpusset til å understreke sin nordiske dimensjon. 30. november presenterte hun sine funn på et AreaS seminar ved biblioteket/Remmen hvor hun snakket sammen med AreaS leder Franck Orban. Videoopptaket fra seminaret kan hentes her

Hvem er egentlig Eric Zemmour? AreaS fokus

I forbindelse med det franske presidentvalget neste år, tar vi for oss  den franske skribenten, forfatteren og politiske provokatøren på ytre høyre i fransk politikk – som 30. november kunngjorde at han stiller til valg som Frankrikes neste president. Han har blitt kalt en fransk Donald Trump, men stemmer dette? Hvilken bakgrunn har han og hva gjør han til en konkurrent av Marine Le Pen og av den franske høyreside? Elin Strand Larsen, nesteleder i AreaS, samtaler med Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved HiØ og leder i AreaSOpptaket er lagd 25. november 2021 og kan hentes her.

Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

Franck Orban (AreaS) og Kai Hanno Schwind etter seminaret ved Høgskolen i Østfold. En franskmann og en tysker foran bildet av kansler Merkel og president Macron..

Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tok imot Kai Hanno Schwind 27. oktober 2021 med stor glede for å diskutere veien videre for Europas og EUs  sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

Kai leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten “Tyskerne.”

Videoopptaket fra seminaret kan hentes her.

Is America Back?

It has been a couple of hard weeks for President Joe Biden. Even before the astonishing collapse of the American supported government in Afghanistan, his approval rating among American voters had slipped below 50% for the first time since he became President in January. This marked the end of the “honeymoon” period of his administration – a period in which Americans traditionally give a new president their support to see what he or she can do. The swift victory of the Taliban and the chaos that followed brought this period to a brutal end. In the first months of his presidency Biden had famously proclaimed to the world that “America is back!” on the world stage. But America’s swift and chaotic retreat from Kabul have led some commentators to ask if America hasn’t rather “Turned its back” on the world, rather than returned to it.

This article will concentrate on three of the great challenges Biden faced when he took office in January – taming the COVID epidemic, getting America’s economy up and running, and re-establishing America’s leading role in the world community. It will then briefly look to the future.

Taming COVID

When Joe Biden came to power his first priority was to get COVID under control. He promised to get 100 million American vaccinated in his first 100 days in office. He met that goal in only 58 days and went on to vaccinate 200 million before that same deadline Then he set goal of getting 70% of all American’s vaccinated with at least one dose of a vaccine by the 4th of July, America’s national holiday.

And that proved to be too much.

The campaign faltered and stalled because of widespread skepticism of vaccination among Americans. In part, this was because of misinformation spread through the social media. But it also mirrored the deep-seated political division in the US between the Republicans and the Democrats. COVID had become “politicized” during the Trump years. At heart lay an inbuilt skepticism of “experts” and “science” among many Republicans (See graph below). This skepticism was reflected on the ground. Where the Republicans were strongest – in the South and West of the country – numbers of vaccinated were lowest. In the Northeast, Midwest and West Coast where Democrats were strongest, numbers were highest.

Source : https://news.gallup.com/poll/352397/democratic-republican-confidence-science-diverges.aspx?utm_source=alert&utm_medium=email&utm_content=morelink&utm_campaign=syndication

Eventually Biden did reach his goal of getting 70% of the population vaccinated in early August. Meanwhile, however, the new Delta variant of COVID had begun to spread quickly through the unvaccinated population of the South and West, causing a surge in infections and deaths. Although the vaccination program has picked up speed again, the difference in numbers between Republicans and Democrats and between different regions of the country continues, undermining the containment of COVID nationally. (1)

Getting America Back on Track

Like countries all over the world, COVID dealt a devastating blow to the American economy in 2020. Although the Trump administration passed several large relief bills, it was too little, too late in the view of many Democrats. They wanted major government spending like that found during the New Deal. That is why Biden’s campaign slogan had been “Build Back Better!” He wanted to spend up to $2 trillion rebuilding much of America’s crumbling infrastructure of roads, bridges, ports and railways.

That would be an enormous stimulus for the economy, creating hundreds of thousands of jobs. But he needed the cooperation of the Republicans to get the money. The election of 2020 had split the Senate 50/50 between the two parties, giving the Democrats the slimmest possible majority, using Vice President Kamala Harris’ one vote in case of a deadlock. For the infrastructure bill to pass the Senate Biden needed at least a 2/3s majority (in practice 67 of 100 votes). That meant gaining the support of 17 Republican Senators. In the poisonous and divided atmosphere of Washington, it did not seem likely that Biden would have much luck.

But Biden had spent decades as a Senator himself and knew the system well. Much to the surprise of his critics, he announced in June he had gotten the support of the necessary 17 Republican Senators for a $1.2 trillion infrastructure bill. In part, this was because the program was very popular among Americans in general and the Republicans did not want to be left behind. But it was also a testament to the persuasive power of Biden. He had promised to try to bring Republicans and Democrats together to find “bipartisan” solutions to Americans problems and this seemed to be a successful example of just that.

But Biden is not out of the woods yet. As this is written, the Senate’s infrastructure bill has been sent on to House of Representatives where it will undoubtedly be changed before it is sent back to the Senate to be passed once more (both the House and the Senate must agree on major bills before they are sent on to the President to be signed into law. This leaves room for lots more pushing and shoving.

It has been said that politics is “the art of the possible.” (2)  It still remains to be seen what is possible for Biden in today’s divided Washington.

The Forever War

Within his first months in power, Biden reversed many of the foreign policies of his predecessor, Donald Trump. He stopped the US from pulling out of the World Health Organization. He rejoined the Paris climate change agreement. He reestablished close relation with his NATO allies. He rallied the forces of democracy around the world to stand up to the growing power of autocratic governments, particularly in Russia and China. This is what he meant with “America is back!”

But there was one Trump policy that he did not reverse – ending America’s war in Afghanistan. Trump had made an agreement with the Taliban to withdraw US troops by May 1, 2021. Biden decided to honor that agreement, changing the deadline to the symbolic date of September 11, 2021. That date would mark the end of 20 years of continuous warfare – the longest war in American history, the “The Forever War.” Despite two decades of effort, $2 trillion dollars and more than 2500 American casualties (not to speak of the more than 100.000 Afghan casualties), it had proved impossible to crush the Taliban or create a strong pro-Western government in Kabul. The American public had grown tired of this never-ending effort. 70% favored getting out of Afghanistan. (3) That was why they had supported Trump’s agreement and that is why Biden decided to honor it.

Defeat and debacle  

But having an agreement and actually putting it into practice proved to be two very different things. Instead of an orderly withdrawal, when NATO troops started to leave in August the Taliban quickly overran the country. This created chaos. Tens of thousands of Afghan civilians who had worked with America and its NATO allies rushed to get out. Pictures of desperate Afghanis storming the airport in Kabul and clinging to American airplanes as they took off flashed around the world. The defeat of America and its allies in Afghanistan was swift, humiliating and complete. It sent shock waves around the world.

For many Europeans, it confirmed what former Norwegian Prime Minister Gro Harlem Brundland had said years before – they could “no longer take for granted that they can trust the U.S., even on basic things.” (4)  German Chancellor Angela Merkel remarked that, “This is a particularly bitter development. Bitter, dramatic and terrible.” (5) Within the EU, there were renewed calls for a separate military force to make it less dependent on America in the future. Meanwhile, as one American commentator put it, “China and Russia are having a field day saying: This is your partner?” This was not the image of America Biden had been hoping for with the words, “America is back.” (6)

The impact was serious at home, as well.  Fully 69% felt Biden had failed to handle the  withdrawal successfully. The Republicans were particularly critical, with 82% saying they strongly disapproved of him. (7)  Biden’s general approval rating among Americans fell from just under 50% in early August to only 43% by early September. His disapproval rate rose to 51%. (8)

Looking ahead

As noted, it is not unusual for a president to lose support after the first “honeymoon” period. But the drop in support for Biden over the past weeks has been severe. It remains to be seen if this will have long-term effects. That will depend on a number of factors.

Will the COVID cases go on increasing? If so, what measures will he have to take to handle the situation and how popular (or unpopular) will they be?

Will Democrats and Republicans in the Senate continue to support his infrastructure bill (much less his more expensive plans)? One Democratic Senator has already hinted that he will not vote for anything that costly. (9)

Most importantly, what will happen in Afghanistan? If the country reverts to the brutal and repressive dictatorship the Taliban imposed in the 1990s, Afghanistan may haunt Biden for the rest of his four years in office. The worst case would be if the country again became a breeding ground for terrorist attacks worldwide. Both Biden’s and America’s international reputation hang in the balance.

At home, it is now a little over one year before the next “mid-term” election is held. All of the seats in the House of Representatives and one third of the seats Senate will be up for grabs (see Access to English: Social Studies, Congress – legislative powers, pp. 186-187). If the Democrats lose a majority in either chamber, it will give the Republicans the power to block most of Biden’s plans for the following two years, greatly weakening his presidency.

Therefore, Biden needs to quickly repair the damage to himself and the Democratic Party caused by Afghanistan. He has come out swinging, strongly defending his decision to withdraw from the war in a speech on August 31;

“I was not going to extend this forever war,..I simply do not believe that the safety and security of America is enhanced by continuing to deploy thousands of American troops and spending billions of dollars a year in Afghanistan…I give you my word: With all of my heart, I believe this is the right decision, a wise decision, and the best decision for America.” (10)

The American people will have one year to make up their minds if they agree with him. Meanwhile the rest of the world will watch developments in Afghanistan anxiously.

NOTES ON SOURCES

  1. “The US has reached Biden’s July 4 goal to vaccinate 70% of adults — about a month late,” August 2, 2021
    https://edition.cnn.com/us/live-news/coronavirus-pandemic-vaccine-updates-08-02-21/h_dd5447ed2fbe61869b93df78e85bbcc5

2.  “Politics is the art of the possible, the attainable — the art of the next best.” – Otto von Bismarck

https://www.goodreads.com/quotes/424187-politics-is-the-art-of-the-possible-the-attainable

3. “US Public Supports Withdrawal From Afghanistan,” August 9, 2021

https://www.thechicagocouncil.org/commentary-and-analysis/blogs/us-public-supports-withdrawal-afghanistan

4.  “America is Back – but for How Long?” June 14, 2021

https://www.foreignaffairs.com/articles/world/2021-06-14/america-back-how-long

5/6. “Biden promised allies ‘America is back.’ Chaotic Afghanistan withdrawal is making them fear it’s still ‘America First.’” August 19, 2021

https://edition.cnn.com/2021/08/18/politics/america-is-back-joe-biden-afghanistan/index.html

7. “Majority of U.S. public favors Afghanistan troop withdrawal; Biden criticized for his handling of situation,” August 31, 2021

https://www.pewresearch.org/fact-tank/2021/08/31/majority-of-u-s-public-favors-afghanistan-troop-withdrawal-biden-criticized-for-his-handling-of-situation/

8. “This poll number will send Democrats into a panic,” September 2, 2021

https://edition.cnn.com/2021/09/02/politics/biden-approval-midterms-democrats/index.html

9.  “Joe Manchin voted to advance the $3.5 trillion budget bill — now he says Democrats should press pause,” September 2, 2021

https://www.cnbc.com/2021/09/02/joe-manchin-opposes-3point5-trillion-biden-democratic-spending-bill.html

10. “Remarks by President Biden on the End of the War in Afghanistan,” August 31, 2021

https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2021/08/31/remarks-by-president-biden-on-the-end-of-the-war-in-afghanistan/

This article is written by AreaS member Robert Lewis Mikkelsen and was published by Cappelen Damm Updates in September 2021.

AreaS-seminar: Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tar imot Kai Hanno Schwind for å diskutere veien videre for Europas og EUs  sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

Han leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten “Tyskerne.”

Sted: HiØs bibliotek ved Remmen
Tid: 27. oktober 2021, kl. 11.30-12.30

Ubåtskandalen: et australsk Trafalgar?

skrotet 15. september brått en avtale fra 2016 inngått med Frankrike om å kjøpe 12 dieseldrevne ubåter av Attack-klassen mellom 2030 og 2040. Den ble avløst av en ny avtale inngått med USA og Storbritannia om leveransen av 12 atomdrevne ubåter. Avtalebruddet går langt utover et giganttap for franske Naval Group. Det kompliserer en langsiktig strategi om å styrke Frankrikes rolle i Det indopasifiske området – et uttrykk som ble brukt for første gang i 2007 av den japanske statsministeren Shinzo Abe -, som strekker seg fra Afrikas østkyst til øynasjonene i Stillehavet.

To dimensjoner kan trekkes fram i ubåtskandalen. Den ene handler om hvordan bruddet skjedde og om hvilke reaksjoner som kom fra Paris. Den andre handler om hvilket handlingsrom franskmennene sitter igjen med etter dette.

For franskmenn er avtalebruddet et surt eple å bite i. Franske medier beskrev hendelsen som en ydmykelse og et «australsk Trafalgar», og trakk også paralleller til Fashoda-krisen i Sør-Sudan i 1898. Franske myndigheter fikk beskjed om avtalebruddet kort tid før nyheten ble kunngjort 15. september av Joe Biden, Scott Morrison og Boris Johnson. De involverte partene holdt kortene tett til brystet i måneder.

Kritikken mot president Macron og Castex-regjeringen går ut på at man har vært naiv overfor det som stod på spill. I september 1958 sendte de Gaulle – som nettopp hadde kommet tilbake til makten – et memorandum til Eisenhower og Macmillan, der han krevde en reform av NATO og foreslo et triumvirat hvor briter, amerikanere og franskmenn ville fordele seg imellom ansvaret for forsvaret at den frie verden. Forslaget møtte da en kald skulder, noe som førte til at Frankrike trakk seg gradvis ut av NATOs integrerte strukturer.

Når britene, australierne og amerikanerne nå danner AUKUS, samtidig som Frankrike forsøkes vraket fra et område med strategisk betydning, puster det nytt liv i oppfatningen om at «angelsakserne» slår til igjen. Det skjer til tross for tiår med aktive bidrag til NATO-operasjoner og andre eksterne operasjoner sammen med amerikanerne og britene, og franskmennenes gjeninntreden i NATOs militære struktur i april 2009.

Frankrike kalte straks hjem sine ambassadører i Canberra og Washington (men ikke London). En sint utenriksminister Le Drian anklagde Australia for bevisst å ha ført Frankrike bak lyset og kalte USAs oppførsel «en dolk i ryggen» fra en alliert. I et Frankrike som i 2019 kritiserte NATO for manglende strategisk dialog – ref. Macrons berømte tirade om at NATO var «hjernedød» –, kan NATO- og USA-skepsisen reaktiveres på kort varsel. Flere opposisjonsledere gikk ut for å si at Frankrike bør trekke seg ut av en allianse som har blitt mer irrelevant.

At det radikale venstre og det radikale høyre går inn for dette vil ikke overraske noen (Jean-Luc Mélenchon for LFI, Fabien Roussel for PCF, Jordan Bardella for RN). Antiamerikanismen er en viktig markør av deres identitet. Men at en presidentkandidat og mulig president i 2022 som Xavier Bertrand også er villig til å revurdere Frankrikes forhold til NATO sier en del om irritasjonsnivået i Paris. Slike reaksjoner vekker en gammel frustrasjon over systematisk å bli holdt utenfor det gode engelsktalende selskapet når det virkelig gjelder, og en reell frykt for at Frankrike har blitt en annenrangsnasjon i det globale hierarkiet.

Ingen oppførte seg irrasjonelt i denne saken. Det er logisk at Australia skifter ut en fjern alliert mot USAs nærhet og militære paraply for å sikre sine nærområder. Man kunne bare ha gjort det på en mer elegant måte. En følge av dette valget kan være et økt spenningsnivå med Kina, noe Australias tidligere statsminister Kevin Ruud påpekte i Le Monde.

Sett fra et amerikansk perspektiv er det ikke ulogisk at Australia inngår i en USA-ledet regional containment av Kinas ekspansjon ved siden av andre land som India, Vietnam, Japan og Sør-Korea. Det er heller ikke så overraskende at franskmenn vil spille en rolle i et verdenshjørne hvor de har strategiske interesser i form av landterritorier (Réunion, Mayotte, fransk Polynesia, Wallis og Futuna, Ny-Caledonia, samt franske sørterritorier), eksklusive økonomiske soner som tilsvarer 9 millioner km2 og 1,5 million franske statsborgere.

Derfor har det indopasifiske området fått stadig mer betydning for franskmenn de siste årene. Det ble gjort til en nasjonal prioritet av president Macron i mai 2018. Australia var i den forstand et viktig ledd i den nye satsingen og en avgjørende regional partner i forsøket på å få en bedre sikring av franske interesser og på å motarbeide et bipolært system dominert av USA og Kina. Nå må andre opsjoner vurderes.

Australia-krisen er nå avblåst etter en telefonsamtale mellom Biden og Macron. Amerikanerne ba pent om unnskyldning, lovet at noe slikt ikke skulle gjentas og gikk med på flere bilaterale konsultasjoner med franskmenn i forkant av viktige beslutninger. Det koster lite. Det gjør også erkjennelsen om at et mer bærekraftig EU-forsvar kan styrke NATO og det transatlantiske samarbeidet så lenge spørsmålet om europeernes strategiske autonomi forblir tabubelagt i Europa.

Å lege sår med australierne vil også ta tid, men er nødvendig i lys av felles interesser. For franskmenn representerer ubåtsaken uansett en realitetsorientering som neppe demper mistanken om at de anses som «juniorpartner». De står foran flere valgmuligheter. En av dem er fortsatt å prioritere en nasjonal strategi i det indopasifiske området med enda større vekt på støttespillere som India. De kan også «europeisere» sin indopasifiske agenda i større grad enn tidligere – slik de prøver å gjøre med terrorbekjempelsen i Mali-regionen –, for å redusere kostnadsnivået og øke gjennomslagskraften.

Da må flere EU-land være med. Begge alternativene er krevende – men ikke umulige – veier å gå.

Denne analysen er skrevet av Franck Orban og ble ble publisert på websiden til Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) 29. september 2021 og på websiden til Transit Magasin 1. oktober 2021.