Month: October 2016

Alt er til salgs, i hvert fall statsborgerskap. Det er til og med land som vil selge sin egen befolkning, slår Carsten Syvertsen (Høskolen i Østfold/AreaS) og Hans-Jørgen Wallin Weihe (Høgskolen i Lillehammer) i en kronikk publisert i Fredriksstad Blad 11. oktober 2016. Lenken til kronikken finnes her.

[spacer height=”20px”]Midt i flyktningkrisen er det konkurranse om å kapre seg de velstående og kapitalsterke. Flere land arbeider aktivt for å tiltrekke seg denne gruppen.  Skatteparadiseksperter og spesialiserte rådgivingsbyråer gir råd og skummer fløten.

I boken «The Cosmopolites: The Coming of the Global Citizen» beskriver forfatteren markedet for statsborgerskap. De velstående kan ta flyet på første klasse og kjøpe seg statsborgerskap. Dersom man investerer to millioner pund i britiske statsobligasjoner eller tilsvarende i britiske selskap, utløser det et såkalt «Tier 1 Investor Visa» som gir rett til å bosette seg i Storbritannia.  Legger man på tre millioner pund er veien enda kortere til statsborgerskap og permanent oppholdstillatelse.

Det høres dyrt ut, men dersom man har adresse i Storbritannia i fem år, kan statsobligasjonene innløses. Det gir det offentlige en gevinst på rundt 10.000 pund noe som er sammenlignbart med summen mange av båtflyktningene har betalt for sine hasardiøse reiser.

I USA er det tilsvarende ordninger. De er enda billigere. Etter EB-5-programmet vil en investering på 500.000 US dollar i områder med høy arbeidsledighet gi rett til visum og oppholdstillatelse. Allerede etter to år kan det søkes om statsborgerskap. Områder med høy arbeidsledighet finnes mange steder, man behøver slett ikke investere i utmarksområdene. Eksklusive Beverly Hills kvalifiserer.

Det er litt ventetid på de amerikanske og britiske ordningene. Fordelen er at de utløser pass som gir adgang til hele verden. De som ønsker raskere pass, kan prøve seg på Kypros. For 2,5 millioner pund får hele familien pass i løpet av 90 dager. Et slikt pass gir adgang til hele EU og Schengen-området.

Malta girt tilsvarende tilbud. Fem av de karibiske øystatene gir imidlertid konkurransedyktige priser på samme måte. Der utløser 250.000 amerikanske dollar samme tjeneste. Hvor stort markedet for attraktive pass er, vet ingen sikkert, men det er anslått til rundt to milliarder dollar.

Et eksempel på en slik stat er St. Kitts der en direkte donasjon til statskassen på 250.000 US dollar gir statsborgerskap etter 90 dager. Dersom man ikke ønsker å gi bort pengene, kan man investere 400.000 dollar i eiendom og få samme tjeneste.

Eiendomsutviklere av luksusboliger tilbyr leiligheter og boliger med tilhørende statsborgerskap. Som gammel britisk øykoloni gir passet adgang til Storbritannia og hele Schengen-området. Det betyr også at man kan kjøpe seg til opphold i eksklusive Norge.

Etter at St. Kitts fikk avtalen om visumfri tilgang til EU og Schengen-området har det blitt populært med statsborgerskap. Velstående mennesker med pass som krever visum, og fra urolige områder slik som Syria, kjøper seg statsborgerskap. For øygruppen har det vært lukrativt. Mens ulike typer produksjon representerer rundt frem prosent av BNP, gir salg av pass rundt 25 prosent.

Saksbehandlings-omkostningene er på rundt 50.000 dollar per pass. Salg av pass gir mer enn de samlede skatteinntektene.  Ved siden av dette kommer omfattende investeringer i luksusleiligheter og boliger. Svært mange av de rike vil heller investere i eiendom enn å gi bort penger til statskassen. Det gir lokale arbeidsplasser og bedre infrastruktur. Dersom man investerer i eiendom, går en del av investeringen til infrastruktur som strøm, vei, vann og kloakk.

For å gjøre det enkelt, kan hele prosessen med å få statsborgerskap gjennomføres uten at man behøver å reise til St. Kitts. Man kan sitte hjemme i godstolen i Oslo eller Damaskus og bruke en nettbank i et skatteparadis og få tilsendt passet etter nitti dager. Deretter kan man bevege seg fritt rundt i verden på et pass der myndighetene bryr seg svært lite.

Man kan kjøpe seg hytte på Sørlandet og på fjellet oppholde seg der når man behager, men må passe på å bevege seg såpass ut av Norge at man ikke blir skattepliktig.  En velstående syrer som ønsker å unnslippe krigen tar flyet på første klasse fra Damaskus, Beirut eller Amman. Med statsborgerskap fra St. Kitts glir man rett igjennom passkontrollen og oppholder seg på et godt hotell.

De som argumenterer for ordningen sier at den er mer rettferdig enn det lotto som ligger i at fødsel i visse land utløser rettigheter og pass. Den rettferdigheten gjelder imidlertid kun de rike. Vi må også anta at mange av dem har en rikdom som er basert på høyst betenkelig økonomisk virksomhet.

Det aller verste eksempelet på bruk av salg av pass og statsborgerskap er salget av egen befolkning. Både Kuwait og UAE (de arabiske emiratene) har forsøkt seg med avtaler med Komorene. Begge steder har hatt en statsløs befolkning  (bidoon). Det er en befolkning som har oppholdt seg i landene fra gammelt av, men som aldri har fått statsborgerskap.

Mot en god betaling var det meningen at denne skulle få statsborgerskap og oppholdstillatelse. Avtalen med UAE havarerte, men Kuwait har nå fått en slik avtale som inkluderer fem års oppholdstillatelse. Dermed er veien klar for å eksportere en statsløs befolkning til Øst-Afrika. Det er ganske klart at enhver retur vil bli stoppet.

Ronald Nolet, who is associate professor at University College of Østfold, Norway and member of the research group AreaS, has been working with an article discussing how language can be used as a tool or a strategy to improve the conditions of inclusion of immigrants of the Norwegian society. This article is soon to be published. Here is the abstract.

Learning the native language is seen in Norway as the most important tool for integration of immigrants. This article will examine which role language has in the integration processes in Norway.  When immigrants come to Norway they are offered courses for learning the Norwegian language and for obtaining some basic knowledge about the society. Asylum seekers are placed in compulsory courses or “Introduction Programs for Immigrants” where the focus lays on the Norwegian language and on certain knowledge about the Norwegian society. These courses are however not compulsory for all immigrants, but only for asylum seekers. It seems that the assumption in Norway is that learning the Norwegian language is the main and in fact also the key factor of becoming successfully integrated into the Norwegian society.

It is assumed that learning and eventually knowing the language will lead to more and better integration and inclusion into the society by itself.  This article argues that the focus on language as the main key for integration into the Norwegian society also can create unfortunate side effects. I will argue that not all immigrants will master learning and knowing the language. For the immigrants that do not succeed it should be obvious that the society should have alternatives to this approach carried out today. In this article I will examine whether there is a pattern for not succeeding learning and knowing the language amongst certain immigrants and eventually why that is the case. The questions one might raise are: When are immigrants able enough to master the language and when are they not?

Secondly I will examine whether the focus on language as the main approach and even as the universal key to a successful integration into Norway can create a common believe that as long as the immigrants are not able to speak and write and understand the language well enough, they are not becoming successfully integrated, and therefor will fall outside the society.

In this article I will examine if language can be seen as a doxa. Through examining the role of the language as an important feature throughout the modern history of Norway, since the development of Norway as a nation in 1814, and when it comes to bringing up people into a national awareness and sentiment, i.e. integration, I will try to establish the importance of understanding that language has formed a kind of a undebatable truth, a doxa. When something becomes a doxa, it is very difficult to get the ideas adjusted to fit into more realistic approaches to a holistic and inclusive integration policy. Furthermore in this article I will argue that this approach might also lead to more exclusion of immigrant peoples in the Norwegian society.

I forbindelse med Roald Dahl jubileet har det vært en serie med foredrag ved Strand hotell i Fevik. Et av dem ble fremført av Carsten M. Syvertsen ved HiØ/AreaS og handler om Roald Dahl som jagerflyger under annen verdenskrig.

Foredraget har nå blitt til en kronikk som Carsten skrev sammen med Hans-Jørgen Wallin Weihe, ved Høgskolen i Lillehammer og som ble publisert i Agderposten 7. oktober 2016.

Roald Dahl og tilknytningen til Fevik og Norge. Hver sommer over mer enn 30 år tilbrakte forfatteren Roald Dahl (1916 -1990) ved Strand hotell på Fevik. Med sin første kone skuespillerinnen og Oscar vinner Patricia Neal ble rom nummer 310 benyttet med ballong og med utsikt over sjøen.  Han elsket den norske kyststripen, kanskje nettopp med Fevik som den aller vakreste delen av kysten?

Begge foreldrene var norske og det ble snakket norsk hjemme selv om familien bodde i Storbritannia og var briter så gode som noen. Moren Sofie leste klassikere som Bjørnson, Hamsun, Ibsen og Undset, og holdt sikkert spenningen ved like i et ungt barnesinn med fortellinger om store og stygge troll i de norske mørke, ville dalfører.

Flyveren Roald Dahl under annen verdenskrig. For dem som vil lese om Dahls krigsinnsats har han fortalt historien i boken «Going Solo». Selv om han var en forfatter med store evner til dramatisering er det snarere det motsatte som skjer i hans krigserindringer. Dahl nedtoner sin egen innsats. Det er også mulig å gå til britiske militære arkiver som har detaljert informasjon fra mange av operasjonene han var med på.

Når krigen startet i 1939 var Roald Dahl ansatt i oljeselskapet Shell. Han var stasjonert i den tidligere tyske kolonien Tanganyika i Dar- es Salaam. Det meste av den europeiske befolkningen i landet besto av tyskere. Roald Dahls første militære oppgave var å stoppe tyskere som forsøkte å rømme over til den portugisiske kolonien Mocambique.  Sammen med en avdeling av afrikanske soldater klarte han på dramatisk vis oppgaven og tyskerne ble internert.

Afrikansk og irakisk drama. Rett etter meldte han seg til flyger utdanning i Royal Air Force. Det ble rekruttert og trenet piloter i Nairobi i Kenya. Med sine rundt to meter var han egentlig alt for lang til å få plass i et jagerfly, men siden det ikke var noen bestemmelser om lengde fikk han starte på utdanningen. Den foregikk i en Tiger Moth, et fly med to vinger over hverandre. Det var et fly av samme utseende som de flyene som hadde blitt brukt under første verdenskrig. Etter syv timer og 40 minutter startet han å fly alene. Under krig var det ikke tid til noen omfattende trening. Av de 16 som starter på den seks måneder lange treningen er det tretten som blir drept i løpet av de neste to årene. Etter grunntreningen i Kenya blir han sendt via Egypt til Irak for videre trening. Der blir han uteksaminert som pilot officer i august 1940.

Krigens gru og en skadet Roald Dahl. Her starter også krigen for alvor. Det er svært urolige forhold i Irak. Selv om Irak er et britisk kontrollert område er det er stadig beskytning av flyene fra bakken og i nabolandet Syria har fiendtlig innstilte franske Vichy styrker kontroll. Fra Irak blir Roald Dahl sendt til fronten mot det italiensk kontrollerte Libya. På veien til en feltflyplass, som han feil retning til, må han nødlande. Flyet havarerer totalt, ammunisjonen om bord eksploderer. Han får store skader, men overlever og kommer seg. Skadene han fikk sliter han med resten av livet.

Roald Dahl tilbake i luften. Etter sykehus og rehabilitering melder han seg til ny tjeneste.  Denne gangen får han et moderne jagerfly av en type han aldri har fløyet før. I motsetning til de flyene han tidligere har fløyet har det kun en vinge. Dessuten er det adskillig bedre bevæpnet og langt raskere.

Kampen om Hellas fra luften.   Etter to dagers trening blir han sendt til Hellas der tyske styrker invaderer fra nord. Overmakten var enorm det var mange hundre tyske fly mot 15 britiske Hurricane jagere. De britiske jagerne gikk vanligvis opp en og en mot store tyske flystyrker.  Unntaket var luftkampene over Athen der britene gikk opp samlet. Under disse kampene ble fem britiske jagere og 22 tyske skutt ned. Det er få luftkamper under krigen der så få har stått overfor en så stor overmakt. De tyske styrkene får et kort tid kontroll over fastlands Hellas og erobrer senere også Kreta. Rundt 55.000 britiske soldater blir tatt til fange, men restene av flystyrkene blir trukket ut. Roald Dahl er blant flygere som blir evakuert Denne gang blir han satt inn mot franske Vichy styrker i Hellas.  Det er også dramatiske kamper .På slutten av krigen  må han slutte av fly på grunn av besvimelsesanfall ved

Dahls dokumenterte militære innsats. Roald Dahl foretar 7 dokumenterte nedskytninger og har høyst sannsynlig en rekke ubekreftede. Utfra det man så fra bakken og antallet nedskutte fly er det rimelig å anta at han må ha skutt ned mellom ti og tyve  fly. Det er høye tall og  viser at Dahl var en jagerflyger av ypperste klasse.

Dahls bidrag som flyger og forfatter. Under krigen må hans evne til å se det humoristiske selv når han sto overfor nesten umulige situasjoner ha vært viktig. Mange veteraner fra  kriger forteller at latteren og galgenhumor er viktig for å overleve. Kanskje noe av det viktigste ved Dahls bøker er at han godt formidler at det uansett er noe å le av selv når man møter dumme og grusomme voksne personer.   Troll kunne være ille for et barnesinn. Langt verre var det i virkeligheten. Dahl skildret dramatikken og klarte å formidle den bedre enn de aller fleste.

Avslutning. Han la aldri skjul på krigsårene hadde sterk påvirkning på hans senere forfatterskap. Han så at en god struktur kombinert med fantasi kunne gjøre underverker  både i luften og bak skrivebordet.  En ener på begge felt-intet mindre. Britisk utvilsomhet, men også norsk  med sterke bånd til Fevik og  Sørlandet.

Takk Roald  Dahl for dine eventyrlige bidrag. Om hundre nye år er du  helt sikkert ikke glemt!

Forfatterne, forskerne, behandlere og foredragsholderne  Stian Overå og Hans-Jørgen Wallin  har nettopp publisert boken «Spilleavhengighet: gamling og gamling» ved Hertervig Akademiske (Stavanger) i 2016. Boken er vitenskapelig (nivå en) og har bidrag fra en rekke fagfolk.

Som eneste økonom gav bidragsytere  ga Carsten M. Syvertsen ved HiØ og AreaS-medlem bidrag til følgende kapitler: 1. Spillteori, 2. Bjarte Baasland-internett gamling og bedrageri,  3. En milliard tapt på spekulasjon, Idar Vollviks historie, og 4. John Fredrikssens milliarder og finanspillet.

Overå og Wallin Weihe viser til at penge-og dataspill vekker mange sterke følelser fordi det kan sette privatøkonomien og bedrifters eksistens på prøve. Forfattere i boken spør også om hvorfor vi spiller? Det vises til historiske studier, konkrete hendelser,  og akademiske bidrag fra pedagogikk, historie, teologi og økonomi. Kjønn, kultur og alder står sentralt i mange av bokens bidrag. Avhengighet og problematisk spill atferd belyses nøye. Fra et behandlings øyemed blir ulike opplegg beskrevet både teoretisk og gjennom ulike konkrete teknikker. Problemet med spill er voksende, og vi må alle være oss bevisst farene.

Boken er rikt illustrert og tar opp spilleavhengighet fra en rekke innfallsvinkler.  Den tverrfaglige tilnærmingen  er en styrke ved boken. Den veksler godt mellom bruk av teori og praksisfeltet. Forfattere bruker en del humor i teksten som styrker budskapet, Boken har fått en god mottakelse i fagmiljøene og redaktørene er blitt bedt om å holde foredrag i flere deler av landet. Det er vel anvendte penger å benytte tid til foredrag. Begge er fagansvarlige for det nasjonale opplæringsprogrammet spilleavhengighet og problemskapende dataspilling. De er dyktige i formidling.

Den 4. oktober 2016 er det 80 år siden slaget ved Cable Street i Øst-London. AreaS-medlem Daniel Lees Fryer skriver om dette slaget og kampen mot fascismen på Radikal Portal. Teksten gjengis i sin helhet her.

For 80 år siden stilte omlag 100.000 opp for å forhindre fascistene å marsjere gjennom arbeiderklassebydelen.

Cable Street er en lang, nokså rett gate i nærheten av Themsen i bydelen Tower Hamlets i Øst-London. En gang ble det lagt skipstau der. I dag er det mest boligblokker og småbutikker, men gata byr også på en av verdens eldste varietéteatre. Frankie Goes to Hollywood spilte inn sin Relax-musikkvideo der på 1980-tallet. I 1936 var Cable Street hjem til mange av Londons innvandrere, et arbeiderklassestrøk med tydelige irske og jødiske miljøer.

BUF og svartskjortene
Dette var de harde trettiåra, en periode preget av stor økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet. For tidligere Conservative- og Labour-politiker Oswald Mosley og hans British Union of Fascists (BUF, senere British Union of Fascists and National Socialists og British Union) var denne nedgangen et resultat av mange år med feilslått sosial og økonomisk politikk. Framtida til det britiske samfunnet og dets imperium var i følge BUF truet, blant annet av internasjonal sosialisme og jødenes mistenksomme økonomiske og nasjonale interesser.

BUF og dens paramilitære “svartskjorter” fikk en del støtte blant landets middelklasse og fra deler av arbeiderklassen, spesielt blant dem som følte seg oversett eller underrepresentert av ulike Labour- og koalisjonsregjeringer. BUF fikk også støtte fra Lord Rothermere og hans avis, Daily Mail. I en overskrift fra 1934, undertegnet av Rothermere, skrev han “Hurrah for the Blackshirts”. Partiet fikk nokså svake valgresultater, men deres folkemøter hadde ofte stor oppslutning. I Hyde Park i 1934, for eksempel, møtte nærmere 7000 fascister og deres sympatisører opp.

En antisemittisk provokasjon
I 1936 var fascisme i medvind i Europa og andre deler av verden. Mosley ønsket å utnytte dette for å øke BUFs oppslutning, som hadde stagnert noe siden oppstarten i 1932. Som en del av BUFs fireårsmarkering planla Mosley å marsjere gjennom Stepney, et område i bydelen Tower Hamlets. Marsjen skulle avsluttes med folkemøter i Shoreditch, Limehouse, Bow og Bethnal Green. Markeringen ble oppfattet som en antisemittisk provokasjon og fordømt av flere organisasjoner, blant annet av Board of Deputies of British Jews, Labour Party, Independent Labour Party og Communist Party of Great Britain. Et forsøk på å få marsjen avlyst mislyktes og til tross for fordømmelsen, var det få av disse organisasjonene som oppfordret til motdemonstrasjon.

Den 4. oktober 1936 gjorde 3000 svartskjorter seg klare for å marsjere gjennom Stepney. De fikk eskorte av 6000 politimenn, men ble møtt av anslagsvis 100.-250.000 motdemonstranter. I Cable Street og Aldgate ble det lagd blokader og barrikader og da politiet prøvde å flytte motdemonstrantene, utbrøt det flere slag. BUF kom ikke gjennom og etter flere sammenstøt mellom politiet og antifascistene, ble marsjen avlyst.

Sammen mot en splittende ideologi
Slaget ved Cable Street blir noen ganger framstilt som en kamp mellom de fascistiske svartskjortene og antifascistiske eller kommunistiske motdemonstranter. I realiteten ble det den dagen lite fysisk sammenstøt mellom disse to gruppene. I stedet gikk slaget mellom politiet og motdemonstrantene. Politiet, som skulle beskytte BUF sin rett til å marsjere, motarbeidet antifascistenes rett til å demonstrere og ble senere beskyldt for å drive antikommunistiske og antisosialistiske aktiviteter. Vitneutsagn og andre dokumenter fra den tida forteller om brutale reaksjoner fra politiet og spesielt det ridende politiet, om massearrestasjoner og senere om straffearbeid. I løpet av demonstrasjonen ble 150 arrestert og enda flere ble skadet.

Men saksdokumentene forteller også en historie om et samfunn som samlet seg mot en splittende ideologi. Motdemonstrantene skal ha bestått av kommunister, anarkister, labourites, fagforeningsfolk, havnearbeidere og ulike etniske og nasjonale grupper som BUF ønsket å skape splid mellom. Dette skjedde ikke, ihvertfall ikke slik BUF kanskje hadde håpet. Slaget om Cable Street ble sett på og husket som en seier for den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia, til tross for at medlemstallet til BUF økte i de gjenværende mellomkrigsåra. Partiet ble forbudt kort tid etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Etter 1945 mislyktes Mosley i å gjenopprette partiet og gjøre partipolitisk comeback.

Cable Street 80
Slaget ved Cable Street har en nesten mytisk status i moderne britisk historie. Kampen mot fascismen verken startet eller endte der på barrikadene i Øst-London, men den styrket utvilsomt den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia på den tida. Flere kamper lå i vente, i Europa og ellers i verden, men også i og rundt Cable Street. Siden 1960-tallet har det vokst fram andre grupper (f.eks. National Front og English Defence League), som i likhet med BUF ser et land i forfall og som retter sin frustrasjon og sinne mot ulike etniske, religiøse eller minoritetsgrupper. Markeringen “Cable Street 80”, som i disse dager holdes i Londons østkant, handler både om å minnes fortida og om å huske at kampen mot fascisme, rasisme og diskriminering dessverre fortsatt er like aktuell i dagens Europa.

19. september 2016 kom det rundt førti tilhørere til Litteraturhuset i Fredrikstad for å høre om flyktningkrisen og Europas utfordringer. Folkemøtet var en del av HiØs program for  Forskningsdagene 2016.

Debattpanelet besto av seks personer som belyste hvor mange flyktninger Norge, Østfold og Fredrikstad har tatt imot så langt og tar imot i 2016, hva som skjer i praksis med dem når de får avslag eller blir boende i landet og til slutt hvorfor man måtte går fra en kaotisk situasjon i 2015 hvor mottakskapasiteten ble sprengt i 2015 til en like uforutsigbar situasjon kun ett år etter hvor flere flyktningemottak må legges ned pga. av for liten tilsstrømning.

Konseptet på møtet var å belyse denne problemstillingen “top-down” fra ulike vinkler: globalt med HiØ; nasjonalt med SSB og UDI og lokalt med FrP; Veum asylmottak og Norsk Folkehejelp.

Innlederne var som følgende :

– Franck Orban, forskningsgruppen AreaS –  Høgskolen i Østfold
– Anette Enes – Statistisk Sentralbyrå
– Kjetil Johan Korstvedt – UDIs Region og mottaksavdeling
– Bjørnar Laabak – gruppeleder Frp
– Jorid Bertelsen – Veum asylmottak
– Eva-Lotta Sandberg – Norsk Folkehjelp

Her finnes noen av presentasjonene som ble holdt under folkemøtet

• Franck Orban HiØ: Flyktningekrisen og Europas geoplitiske utfordringer
• Kjetil Johan Korstvedt, UDI: Asylsituasjonen i Norge
• Anette Enes, SSB: Flyktninger i Norge, tall og begreper
• Bjørnar Laabak, Fredrikstad Frp: Flyktningesituasjonen i Østfold[spacer height=”20px”]Folkemøtet ble bl.a. omtalt i Fredriksstad Blad