Ko Tātou Tātou – We Are One

New Zealand’s Prime Minister, Jacinda Ardern referred to the terrorist attack in Christchurch as “one of New Zealand’s darkest days. Illustrasjon: Coulorbox.com

Areas medlem Robert Mikkelsen skrev denne oppdateringen om terrorepisoden i Christchurch til Cappelen secondary textbooks, 3. april 2019

On March 15, 2019, in Christchurch, New Zealand, a lone gunman using a semiautomatic weapon attacked two mosques during Friday prayers. He killed 50 men, women and children and injured many more. The shooter was a white racist motivated by hatred of Islam (Islamophobia).

His rampage left the small country of New Zealand stunned. They had never imagined such a horrendous event could happen on their peaceful shores. Thousands spontaneously went to the two mosques, laying down flowers to express their grief for the victims and their solidarity with the Muslim community that had been so viciously attacked.

For its part, New Zealand’s tiny Muslim community – less than 1% of the nation’s population –  opened its mosques and it hearts to its grieving fellow countrymen in a display of forgiveness and unity that stood in stark contrast to the savage intolerance and hatred that had motivated the attack on its members.

New Zealand’s Prime Minister, Jacinda Ardern, led the nation in this outpouring of sympathy and solidarity. She referred to this terrorist attack as “one of New Zealand’s darkest days.” Two weeks later, a memorial service for victims was held in Christchurch, near the site of the killings. An estimated 20,000 people attended. Prime Minister Ardern gave the following speech at that memorial. She received a standing ovation from the crowd. She began her speech in the language of the Maori, the native population of the country before colonization by Great Britain. That is why the memorial service was titled in two languages.

“Ko Tātou Tātou – We Are One”

Speech by Prime Minister Jacinda Ardern, March 29, 2019

I acknowledge amongst us today our distinguished leaders, speakers and those who bear authority. My greetings to the whole of Ngāi Tahu. The tides of remembrance flow over Christchurch today. So let us gather with love, in peace, for this family, so that they may truly live again, so that we all may truly live again.

We gather here, 14 days on from our darkest of hours. In the days that have followed the terrorist attack on the 15th of March, we have often found ourselves without words.

What words adequately express the pain and suffering of 50 men, women and children lost, and so many injured? What words capture the anguish of our Muslim community being the target of hatred and violence? What words express the grief of a city that has already known so much pain?

I thought there were none. And then I came here and was met with this simple greeting. As-salaam Alaikum. Peace be upon you.

They were simple words, repeated by community leaders who witnessed the loss of their friends and loved ones. Simple words, whispered by the injured from their hospital beds. Simple words, spoken by the bereaved and everyone I met who has been affected by this attack.

As-salaam Alaikum. Peace be upon you.

They were words spoken by a community who, in the face of hate and violence, had every right to express anger but instead opened their doors for all of us to grieve with them. And so we say to those who have lost the most, we may not have always had the words.

We may have left flowers, performed the haka, sung songs or simply embraced. But even when we had no words, we still heard yours, and they have left us humbled and they have left us united.

Over the past two weeks we have heard the stories of those impacted by this terrorist attack. They were stories of bravery. They were stories of those who were born here, grew up here, or who had made New Zealand their home. Who had sought refuge, or sought a better life for themselves or their families.

These stories, they now form part of our collective memories. They will remain with us forever. They are us.

But with that memory comes a responsibility. A responsibility to be the place that we wish to be. A place that is diverse, that is welcoming, that is kind and compassionate. Those values represent the very best of us.

But even the ugliest of viruses can exist in places they are not welcome. Racism exists, but it is not welcome here. An assault on the freedom of any one of us who practices their faith or religion, is not welcome here. Violence, and extremism in all its forms, is not welcome here. And over the last two weeks we have shown that, you have shown that, in your actions.

From the thousands at vigils to the 95 year old man who took four buses to attend a rally because he couldn’t sleep from the sadness of seeing the hurt and suffering of others. Our challenge now is to make the very best of us, a daily reality.

Because we are not immune to the viruses of hate, of fear, of other. We never have been. But we can be the nation that discovers the cure.

And so to each of us as we go from here, we have work to do, but do not leave the job of combatting hate to the government alone. We each hold the power, in our words and in our actions, in our daily acts of kindness. Let that be the legacy of the 15th of March. To be the nation we believe ourselves to be.

To the global community who have joined us today, who reached out to embrace New Zealand, and our Muslim community, to all of those who have gathered here with us, we say thank you.

And we also ask that the condemnation of violence and terrorism turns now to a collective response. The world has been stuck in a vicious cycle of extremism breeding extremism and it must end.

We cannot confront these issues alone, none of us can. But the answer to them lies in a simple concept that is not bound by domestic borders, that isn’t based on ethnicity, power base or even forms of governance. The answer lies in our humanity.

But for now, we will remember those who have left this place. We will remember the first responders who gave so much of themselves to save others.

We will remember the tears of our nation, and the new resolve we have formed.

And we remember, that ours is a home that does not and cannot claim perfection. But we can strive to be true to the words embedded in our national anthem.

Men of every creed and race,
Gather here before Thy face,
Asking Thee to bless this place
God defend our free land

From dissension, envy, hate
And corruption, guard our state
Make our country good and great
God defend New Zealand

Ko tātou tātou

(We are one)

As-salaam Alaikum

Fotsoldaten og inspiratoren

Finnes det en kobling mellom terroristen fra Christchurch og den franske forfatteren Renaud Camus? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Renaud Camus er en fransk forfatter som ble kjent i Norge etter at det ble hevdet at han inspirerte Brenton Harisson Tarrant, gjerningsmannen som angrep to moskeer 15. mars 2019 i Christchurch, New Zealand. 50 personer ble drept og like mange ble såret.

Camus forfekter et ekstremt tankesett som i utgangspunktet ikke oppfordrer til vold, men som til syvende og sist har fått et radikalisert individ til å begå massedrap. Det mest urovekkende er at Camus’ ideologiske buskap blomstrer opp på begge sider av Atlanterhavet.

Tarrant indikerte at han primært var inspirert av Anders Behring Breivik i et manifest som han lastet opp på sosiale medier kort tid før angrepet. Der omtalte han Breivik som «frihetskjemper», «motstandsmann» og «etno-soldat.» Han påstod også at han hadde vært i kontakt med Breivik og at han hadde fått godkjent terrorangrepet av såkalte «tempelriddere».

Den første påstanden er usannsynlig, gitt soningsregimet den terrordømte er underlagt. Den andre er heller ikke troverdig. Rettssaken mot Breivik konkluderte i 2013 med at noe organisert miljø rundt ham ikke fantes, og at mannen bak 22/7 handlet alene. Med mindre et slikt organisert miljø har oppstått i mellomtiden, må man tro at Tarrant brukte Breivik for å påberope seg en form for legitimitet for angrepet.

Det er derimot mulig at han leste Breiviks manifest, eller deler av det, og at han møtte individer som sympatiserte med Breiviks voldsunivers. I Tarrants tekst finner man for øvrig referanser til europeisk fascisme og til amerikansk hvit-makt-bevegelse. Det gjelder navn (Oswald Mosley og David Lane), begreper og sitater (Lanes slagord, Hvit folkemord) og symbolikk (Sonnenrad som korssymbol brukt av hvit-makt miljøet i USA).

Ulike referanser til Breivik og til angrep begått av andre høyreekstremister i USA, Italia, Sverige og Storbritannia de siste årene plasserer Tarrant i et uformelt globalt nettverk av høyreekstremister som motiverer hverandre til å ty til terrorisme.

Det store folkeutbyttet

På første side av Tarrants manifest står The Great Replacement som hovedtittel. Sistnevnte henviser ikke til kjent ekstremistisk angelsaksisk litteratur, men til en relativt ukjent fransk forfatter, Renaud Camus.

I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere.

Gjennom flere bøker (De l’innocence, 2010; Le Grand Remplacement; 2011; Le Changement de peuple, 2013 og Dernière chance avant le Grand Remplacement; Changer de peuple ou changer de politique?, 2017) har Camus forfektet en dystopisk visjon hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeiske innvandrere og muslimer på eget territorium. Han kaller dette «Le grand remplacement,» Det store folkeutbytte (heretter DSFU).

Det skjer demografisk ved at ikke-hvite innvandrere og muslimer, og deres etterkommere, får flere barn enn hvite europeere, og ved at de nekter å ta innover seg europeiske verdier. De vil ta over Europa. Ifølge ham opptrer muslimer som femtekolonister og som DSFUs «bevæpnede arm».

Det skjer også ideologisk ved at en politisk, intellektuell og økonomisk elite har som mål å skape et globalisert menneske løsrevet fra enhver form for nasjonal forankring. I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere. Inntrengerne og eliten deler derfor ansvaret for at «ekte europeere» på sikt dømmes til å forsvinne.

Den kommende sivilisasjonskollapsen

Utover det er hele den vestlige sivilisasjonen i dødsfare. Camus’ forventede sivilisasjonskollaps kan kun forhindres ved at all ikke-europeisk innvandring stanses og ved at ikke-europeiske innvandrere og muslimer, samt deres etterkommere, sendes tilbake til Afrika og til muslimske land. DSFU ansees av ekstremismeforskningen som en konspirasjonsteori.

Camus er langt fra å være den første som i fransk sammenheng forfekter et slikt apokalyptisk bilde. Allerede i 1883 fryktet forfatteren Paul Leroy-Beaulieu Frankrikes invasjon av utlendinger.

DSFU-tankegangen spores også opp hos en av de mest sentrale grunnleggere av fransk nasjonalisme på slutten av det 19. århundre. I «Kallet til soldaten» fra 1900 advarte Maurice Barrès mot inntrengere som var i ferd med å overta franskmennenes plass i eget land. I tråd med datidens antisemittisme anså Barrès jøder som inntrengere, sammen med arbeidsinnvandrere. Barrès skal ha vært den første som oppfant uttrykket «Det store folkeutbytte.»

Innvandringsdebatten skapte også skarpe politiske fronter i mellomkrigstiden mellom en elite som var kosmopolitisk, og høyreekstreme grupper som beskyldte sistnevnte for svik mot fedrelandet. I 1932 påpekte bl.a. Charles d’Héristal at inntrengernes invasjon var planlagt og organisert av eliten, og at målet var et bolsjevistisk kupp støttet av jøder, frimurere og tyskere, for ikke å nevne den jødisk-tysk-amerikanske finans.

Den franske historikeren Ralph Schor noterte i denne sammenheng at høyreekstremister gjennom flere generasjoner har forsvart ideen om at innvandring fører til nasjonal desintegrering og ødelegger den kulturelle, historiske og nasjonale identiteten. En slik diskurs vinner fram i nedgangstider og i akutte kriser.

I Frankrike var det tilfellet på 1880-tallet med Dreyfus-saken, så i 1930-årene med finanskrakket og igjen på 1970-tallet med to oljesjokk i 1973 og 1979. Finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015 spilte trolig en lignende rolle. De åpnet et vindu for tilhengerne av en modernisert utgave av DSFU-ideen.

Fransk kulturkamp

Førti år før Camus’ bok om «Det store folkeutbytte» kom boken til en annen forfatter, Jean Raspail. I helgenes leir var en dystopisk roman utgitt i 1973 om hvordan innvandringen fra Asia traff Frankrikes kyst før den oversvømte landet og resten av Europa. Den politiske konteksten var da preget av båtflyktninger, men tankegangen bak forståelsen av denne krisen var lik Camus’. Raspails bok ble kjent i franske høyreekstreme miljøer, før den ble eksportvare. Den kom i norsk utgave i 2015.

Men Raspail var ikke alene i Frankrike. Det fantes allerede et miljø på ytre høyre som siden begynnelsen av 1960-tallet reflekterte over bl.a. identitetsbegrepet. Tankesmien GRECE ble stiftet i 1968 som motpart til den nymarxistiske Frankfurtskolen, og samlet akademikere og journalister som hadde tatt innover seg erfaringene fra Algerie-krigen, og som forkastet bruk av vold – vurdert som ineffektivt, til fordel for en kulturkamp. En ny ideologisk plattform renskåret for raseteori skulle få innpass i partier på høyresiden for å påvirke dem.

Det nye høyre

Hjernene bak GRECE (Alain de Besnoist, Dominique Venner, Guillaume Faye) bygget opp en antiliberal og tradisjonalistisk kulturell bevegelse som av franske media ble kalt Det nye høyre. Den fordømte globalisme, multikulturalisme og parlamentarisme, og forsvarte ideen om at europeerne måtte kjempe for å bevare sin kultur og identitet.

Club de l’Horloge sprang ut fra GRECE i 1974, med et mer liberalt profil og en ambisjon om å innta nøkkelstillinger i partier. I 1999 publiserte Alain Benoîst bl.a. et «Manifest for en europeisk renessanse» som ble lagt merke til i høyreradikale miljøer i Vest-Europa, USA og Russland.

Det nye høyre lyktes med å spre et budskap som ikke lenger var fanget i randsonen. Det preget i økende grad den politiske debatten i Frankrike på høyresiden, før den fant veien ut til flere europeiske land. Etter 2010 begynte en langvarig satsing å gi uttelling, ved at ideen om DSFU spredte seg til nasjonalistiske og innvandrerskeptiske grupper og partier i andre europeiske land.

Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen.

Hjernene bak GRECE gikk i ulike retninger. Benoît godtok etter hvert at «ur-europeere» og innvandrerne kunne leve side om side, og rettet sin metakritikk mer mot USAs kulturimperialisme. Venner avlyste en politisk karriere for å fokusere på metapolitikk. I Det nye høyre forfektet han en antimodernisme og en rasebasert europeisme. I høyreradikale miljøer betraktes han som DSFUs første offer etter at han tok sitt liv 21. mai 2013 i Notre-Dame i Paris i politisk protest.

Like før han begikk selvmord postet han et innlegg på sin blogg hvor han kalte Raspails I Helgenes Leir og Camus’ Det store folkeutbyttet to visjonære med tanke på faren for en afrikansk-islamistisk overtagelse av Frankrike. Venner beskyldte franskmenn for å være mer opptatt av å demonstrere mot homofilt ekteskap enn av å motsette seg DSFU, og etterlyste en intellektuell og moralsk reform som ville innlede en ny identitetskamp.

Nødvendig vold

Hans siste ord kunne forstås som en oppfordring til vold: «(..) Fredelige protester i gata vil ikke være nok til å forhindre dette. […] Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen […] Vi trer nå inn i en tid hvor ord må etterfølges av handling.»

Faye ble kastet ut av GRECE i 1986 fordi han var ansett som for ekstrem og fokuserte på konfrontasjonen mellom europeerne og «den allogene befolkningen,» dvs. innvandrerne og muslimer. I 2008 ble han dømt i Frankrike for oppfordring til rasisme og vold etter publikasjonen av Europas kolonisering; den sanne diskursen om innvandringen og islam.

I likhet med Camus og Venner så Faye på muslimer som femtekolonister som kjempet en erobringskrig i Frankrike og Europa. For ham var den høye kriminaliteten blant innvandrerne et bevis på at krigen allerede var i gang. Faye anklaget ikke minst eliten for landssvik.

I lys av en katastrofe som for ham var verre enn alle epidemier og kriger Europa hadde opplevd hittil, oppfordret han europeerne til å igangsette Europas Reconquista. Fayes analyse er svært lik Venners og Camus.’ Derimot skiller han seg ut med tanke på legitimering av vold. Han døde av kreft 7. mars 2019. Hans militante budskap ble populært i den identitære bevegelsen som oppstod i Frankrike på begynnelsen av 2000-tallet, før den spredte seg til andre land.

Idéfelleskap på nettet

Hva er da koblingen mellom Tarrant og Camus? I likhet med Breivik er Tarrant en ensom mann som var oppslukt av internett, og som opplevde et idéfelleskap han ble sterkere knyttet til. Det ga ham tilgang til kilder.

DSFU som frittstående uttrykk dukker opp bare en gang i manifestet. «Utbytte» nevnes derimot 28 ganger sammen med adjektiver som etnisk, raseaktig, kulturell og demografisk. Disse uttrykkene stammer fra hvit-makt litteraturen, kontrajihadismen og de identitære.

Noen direkte referanser til Camus finnes dermed ikke i teksten, med unntak av en setning som kunne ha vært skrevet av Camus: This crisis of mass immigration and sub-replacement fertility is an assault on the European people that, if not combated, will ultimately result in the complete racial and cultural replacement of the European people.

Det kan tyde på at han ikke kjente til franskmannen, og heller ikke til Venner og Faye. Det er ikke overraskende. Camus’ litterære produksjon på engelsk er begrenset. Men det finnes en boksamling på engelsk med utdrag av Camus’ bøker utgitt i 2018 med tittel «You Will Not Replace Us!», samt flere intervjuer på engelsk.

I juli 2017 ble også en video med tittel “The Great Replacement” lag ut på Youtube av Alt-right miljøet. I løpet av bare noen få måneder fikk den 250.000 treff. Kanskje var Tarrant en av dem?

Det ble også lagd en webside hvor Camus’ navn og DSFU ble introdusert for et nordamerikansk publikum, men uten nærmere beskrivelse av Camus’ tekster. Interessant nok var det anbefalt å erstatte «White Genocide» – kjent fra hvit-makt miljøet – med «Great Replacement» for å sikre bedre spredning utenfor USA. Websiden henviste også til to twitter-kontoer kalt etter DSFU.

Benoist og Faye er derimot oversatt til engelsk av forlaget Arktos Media. Begge ble også invitert til USA av Robert Spencers National Policy Institute i henholdsvis 2013 og 2015. Tarrant har trolig ikke lest ovennevnte forfattere. Han kan derimot ha fanget opp hvordan DSFU brukes i USA av antisemitter som forfekter hvitt herredømme, som i Charlottesville i august 2017, hvor demonstranter skrek «You won’t replace us!»

Tarrant i Frankrike

Kan han ha blitt påvirket mer direkte? Han reiste til Vest- og Øst Europa i 2017 og var bl.a. i Frankrike. Hans familie fortalte at han var ugjenkjennelig etter dette oppholdet. Selv beskrev han besøket til Frankrike som en vekkelse, hvor han så kontrasten mellom en aldrende fransk befolkning i store og små byer og et vrimlende mangfold av yngre ikke-europeiske innvandre.

Besøket til en militær kirkegård i nord-Frankrike skal ha gjort spesielt inntrykk på ham. Han skal ha vært rørt av synet på utallige hvite kors som stod på rekke og rad, og vedgikk at han ikke kunne la være å sammenligne europeiske soldaters heltemodige offer for sitt hjemland med det moralske og kulturelle forfallet i dagens Europas.

Det er under dette besøket, og etter å ha sett debatten mellom Macron og Le Pen under presidentvalget i mai 2017, at han skal ha bestemt seg for å gjenreise «den hvite mannens ære» ved å slå tilbake mot dem som han systematisk kaller «inntrengerne».

Ifølge ham skal også den utløsende hendelsen for å ta skrittet mot vold ha vært drapet på den unge Ebba Åkerlund under attentatet i Stockholm 7. april 2017. Tarrants kjenskap til DSFU kan ikke minst komme fra kontakter under oppholdet i Europa. Han ga i alle fall penger til Den østerrikskes identitære bevegelsen, en ungdomsorganisasjon som springer ut fra franske Identitærbevegelsen (Génération Identitaire, GI) og til GI-Frankrike.

Génération Identitaire

Sistnevnte ble stiftet i 2012 og spredte seg til et titalls andre europeiske land. Sommeren 2017 arrangerte GI en samling for sine europeiske avdelinger hvor også amerikanere var med. DSFU står sentralt i GIs propaganda (Camus/Venner), samt oppfordringen til alle hvite europeere til å gjenerobre sine land, med makt hvis nødvendig (Faye). Det er ikke usannsynlig at Tarrant traff identitære i minst et europeisk land, og at han ble nærmere kjent med DSFU.

Franske GI hadde allerede I 2013 lagt ut en video ut på Youtube hvor målsettingen var klar: “We are the generation of ethnic fracture, total failure of coexistence, and forced mixing of the races (..) We are sick and tired of your cowardice (..) Don’t think this is simply a manifesto. It is a declaration of war.” Regjeringen i Frankrike vurderer nå å oppløse GI.

Om Tarrant ble inspirert av Camus, Venner og Faye er vanskelig å stadfeste. Alle tre har brukt DSFU-begrepet. Camus står for en mer intellektualisert og ikke-voldelig formulering av DSFU, mens Faye og Venner er aksjonistiske. Alle har hatt betydning for identitarismens vekst i Europa, og for spredningen av DSFU over Atlanterhavet de siste årene.

Men kom Tarrants kjennskap av DSFU-begrepet fra dem eller fra andre kanaler? Samtidig kan australieren ha møtt individer som introduserte ham for DSFU. Det siste er for øvrig kompatibelt med både hvit-makt ideologien og kontrajihadismen. Det kan fange opp yngre og rastløse individer som Tarrant, og motiverer dem til voldshandlinger.

Dermed fremstår ikke koblingen mellom Camus, Venner og Faye på den ene siden og Tarrant på den andre, som så ulogisk. De er tvert imot komplementære i den forstand at de første fremstår som ideologer, mens den sistnevnte – i likhet med det Breivik var i sin tid – er fotsoldat.

8. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om koblingen mellom terroristen fra New Zealand Brenton Harisson Tarrant og den franske forfatteren Renaud Camus. Kronikken kan hentes her.

AreaS-seminar om Jean-Luc Mélenchon og hans parti «France Insoumise»

Franck Orban (AreaS/HiØ), Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) og Kjersti Aukrust (UiO)

Tirsdag, 2. april, ble det arrangert et bokbad i høyskolens biblioteket hvor AreaS-leder Franck Orban og Kjersti Aukrust (UiO) snakket med Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) om hennes nye bok, «Hjelp, vi er i EU!».

I boken tar hun for seg Jean-Luc Mélenchon, hans parti «France Insoumise» og stiller spørsmålet: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU?

Hjelp, vi er i EU! av Ingrid Grønli Åm

Flere interessante poenger kom opp i løpet av samtalen mellom Orban, Aukrust og Grønli Åm, slik som høyre-venstre-aksen i Frankrike, presidentvalget i 2017, “de gule vestene” og muligheten for et Frexit.

Opptak fra seminaret kan hentes på AreaS TV.