Author: fro

Ronald Nolet, who is associate professor at University College of Østfold, Norway and member of the research group AreaS, has been working with an article discussing how language can be used as a tool or a strategy to improve the conditions of inclusion of immigrants of the Norwegian society. This article is soon to be published. Here is the abstract.

Learning the native language is seen in Norway as the most important tool for integration of immigrants. This article will examine which role language has in the integration processes in Norway.  When immigrants come to Norway they are offered courses for learning the Norwegian language and for obtaining some basic knowledge about the society. Asylum seekers are placed in compulsory courses or “Introduction Programs for Immigrants” where the focus lays on the Norwegian language and on certain knowledge about the Norwegian society. These courses are however not compulsory for all immigrants, but only for asylum seekers. It seems that the assumption in Norway is that learning the Norwegian language is the main and in fact also the key factor of becoming successfully integrated into the Norwegian society.

It is assumed that learning and eventually knowing the language will lead to more and better integration and inclusion into the society by itself.  This article argues that the focus on language as the main key for integration into the Norwegian society also can create unfortunate side effects. I will argue that not all immigrants will master learning and knowing the language. For the immigrants that do not succeed it should be obvious that the society should have alternatives to this approach carried out today. In this article I will examine whether there is a pattern for not succeeding learning and knowing the language amongst certain immigrants and eventually why that is the case. The questions one might raise are: When are immigrants able enough to master the language and when are they not?

Secondly I will examine whether the focus on language as the main approach and even as the universal key to a successful integration into Norway can create a common believe that as long as the immigrants are not able to speak and write and understand the language well enough, they are not becoming successfully integrated, and therefor will fall outside the society.

In this article I will examine if language can be seen as a doxa. Through examining the role of the language as an important feature throughout the modern history of Norway, since the development of Norway as a nation in 1814, and when it comes to bringing up people into a national awareness and sentiment, i.e. integration, I will try to establish the importance of understanding that language has formed a kind of a undebatable truth, a doxa. When something becomes a doxa, it is very difficult to get the ideas adjusted to fit into more realistic approaches to a holistic and inclusive integration policy. Furthermore in this article I will argue that this approach might also lead to more exclusion of immigrant peoples in the Norwegian society.

I forbindelse med Roald Dahl jubileet har det vært en serie med foredrag ved Strand hotell i Fevik. Et av dem ble fremført av Carsten M. Syvertsen ved HiØ/AreaS og handler om Roald Dahl som jagerflyger under annen verdenskrig.

Foredraget har nå blitt til en kronikk som Carsten skrev sammen med Hans-Jørgen Wallin Weihe, ved Høgskolen i Lillehammer og som ble publisert i Agderposten 7. oktober 2016.

Roald Dahl og tilknytningen til Fevik og Norge. Hver sommer over mer enn 30 år tilbrakte forfatteren Roald Dahl (1916 -1990) ved Strand hotell på Fevik. Med sin første kone skuespillerinnen og Oscar vinner Patricia Neal ble rom nummer 310 benyttet med ballong og med utsikt over sjøen.  Han elsket den norske kyststripen, kanskje nettopp med Fevik som den aller vakreste delen av kysten?

Begge foreldrene var norske og det ble snakket norsk hjemme selv om familien bodde i Storbritannia og var briter så gode som noen. Moren Sofie leste klassikere som Bjørnson, Hamsun, Ibsen og Undset, og holdt sikkert spenningen ved like i et ungt barnesinn med fortellinger om store og stygge troll i de norske mørke, ville dalfører.

Flyveren Roald Dahl under annen verdenskrig. For dem som vil lese om Dahls krigsinnsats har han fortalt historien i boken «Going Solo». Selv om han var en forfatter med store evner til dramatisering er det snarere det motsatte som skjer i hans krigserindringer. Dahl nedtoner sin egen innsats. Det er også mulig å gå til britiske militære arkiver som har detaljert informasjon fra mange av operasjonene han var med på.

Når krigen startet i 1939 var Roald Dahl ansatt i oljeselskapet Shell. Han var stasjonert i den tidligere tyske kolonien Tanganyika i Dar- es Salaam. Det meste av den europeiske befolkningen i landet besto av tyskere. Roald Dahls første militære oppgave var å stoppe tyskere som forsøkte å rømme over til den portugisiske kolonien Mocambique.  Sammen med en avdeling av afrikanske soldater klarte han på dramatisk vis oppgaven og tyskerne ble internert.

Afrikansk og irakisk drama. Rett etter meldte han seg til flyger utdanning i Royal Air Force. Det ble rekruttert og trenet piloter i Nairobi i Kenya. Med sine rundt to meter var han egentlig alt for lang til å få plass i et jagerfly, men siden det ikke var noen bestemmelser om lengde fikk han starte på utdanningen. Den foregikk i en Tiger Moth, et fly med to vinger over hverandre. Det var et fly av samme utseende som de flyene som hadde blitt brukt under første verdenskrig. Etter syv timer og 40 minutter startet han å fly alene. Under krig var det ikke tid til noen omfattende trening. Av de 16 som starter på den seks måneder lange treningen er det tretten som blir drept i løpet av de neste to årene. Etter grunntreningen i Kenya blir han sendt via Egypt til Irak for videre trening. Der blir han uteksaminert som pilot officer i august 1940.

Krigens gru og en skadet Roald Dahl. Her starter også krigen for alvor. Det er svært urolige forhold i Irak. Selv om Irak er et britisk kontrollert område er det er stadig beskytning av flyene fra bakken og i nabolandet Syria har fiendtlig innstilte franske Vichy styrker kontroll. Fra Irak blir Roald Dahl sendt til fronten mot det italiensk kontrollerte Libya. På veien til en feltflyplass, som han feil retning til, må han nødlande. Flyet havarerer totalt, ammunisjonen om bord eksploderer. Han får store skader, men overlever og kommer seg. Skadene han fikk sliter han med resten av livet.

Roald Dahl tilbake i luften. Etter sykehus og rehabilitering melder han seg til ny tjeneste.  Denne gangen får han et moderne jagerfly av en type han aldri har fløyet før. I motsetning til de flyene han tidligere har fløyet har det kun en vinge. Dessuten er det adskillig bedre bevæpnet og langt raskere.

Kampen om Hellas fra luften.   Etter to dagers trening blir han sendt til Hellas der tyske styrker invaderer fra nord. Overmakten var enorm det var mange hundre tyske fly mot 15 britiske Hurricane jagere. De britiske jagerne gikk vanligvis opp en og en mot store tyske flystyrker.  Unntaket var luftkampene over Athen der britene gikk opp samlet. Under disse kampene ble fem britiske jagere og 22 tyske skutt ned. Det er få luftkamper under krigen der så få har stått overfor en så stor overmakt. De tyske styrkene får et kort tid kontroll over fastlands Hellas og erobrer senere også Kreta. Rundt 55.000 britiske soldater blir tatt til fange, men restene av flystyrkene blir trukket ut. Roald Dahl er blant flygere som blir evakuert Denne gang blir han satt inn mot franske Vichy styrker i Hellas.  Det er også dramatiske kamper .På slutten av krigen  må han slutte av fly på grunn av besvimelsesanfall ved

Dahls dokumenterte militære innsats. Roald Dahl foretar 7 dokumenterte nedskytninger og har høyst sannsynlig en rekke ubekreftede. Utfra det man så fra bakken og antallet nedskutte fly er det rimelig å anta at han må ha skutt ned mellom ti og tyve  fly. Det er høye tall og  viser at Dahl var en jagerflyger av ypperste klasse.

Dahls bidrag som flyger og forfatter. Under krigen må hans evne til å se det humoristiske selv når han sto overfor nesten umulige situasjoner ha vært viktig. Mange veteraner fra  kriger forteller at latteren og galgenhumor er viktig for å overleve. Kanskje noe av det viktigste ved Dahls bøker er at han godt formidler at det uansett er noe å le av selv når man møter dumme og grusomme voksne personer.   Troll kunne være ille for et barnesinn. Langt verre var det i virkeligheten. Dahl skildret dramatikken og klarte å formidle den bedre enn de aller fleste.

Avslutning. Han la aldri skjul på krigsårene hadde sterk påvirkning på hans senere forfatterskap. Han så at en god struktur kombinert med fantasi kunne gjøre underverker  både i luften og bak skrivebordet.  En ener på begge felt-intet mindre. Britisk utvilsomhet, men også norsk  med sterke bånd til Fevik og  Sørlandet.

Takk Roald  Dahl for dine eventyrlige bidrag. Om hundre nye år er du  helt sikkert ikke glemt!

Forfatterne, forskerne, behandlere og foredragsholderne  Stian Overå og Hans-Jørgen Wallin  har nettopp publisert boken «Spilleavhengighet: gamling og gamling» ved Hertervig Akademiske (Stavanger) i 2016. Boken er vitenskapelig (nivå en) og har bidrag fra en rekke fagfolk.

Som eneste økonom gav bidragsytere  ga Carsten M. Syvertsen ved HiØ og AreaS-medlem bidrag til følgende kapitler: 1. Spillteori, 2. Bjarte Baasland-internett gamling og bedrageri,  3. En milliard tapt på spekulasjon, Idar Vollviks historie, og 4. John Fredrikssens milliarder og finanspillet.

Overå og Wallin Weihe viser til at penge-og dataspill vekker mange sterke følelser fordi det kan sette privatøkonomien og bedrifters eksistens på prøve. Forfattere i boken spør også om hvorfor vi spiller? Det vises til historiske studier, konkrete hendelser,  og akademiske bidrag fra pedagogikk, historie, teologi og økonomi. Kjønn, kultur og alder står sentralt i mange av bokens bidrag. Avhengighet og problematisk spill atferd belyses nøye. Fra et behandlings øyemed blir ulike opplegg beskrevet både teoretisk og gjennom ulike konkrete teknikker. Problemet med spill er voksende, og vi må alle være oss bevisst farene.

Boken er rikt illustrert og tar opp spilleavhengighet fra en rekke innfallsvinkler.  Den tverrfaglige tilnærmingen  er en styrke ved boken. Den veksler godt mellom bruk av teori og praksisfeltet. Forfattere bruker en del humor i teksten som styrker budskapet, Boken har fått en god mottakelse i fagmiljøene og redaktørene er blitt bedt om å holde foredrag i flere deler av landet. Det er vel anvendte penger å benytte tid til foredrag. Begge er fagansvarlige for det nasjonale opplæringsprogrammet spilleavhengighet og problemskapende dataspilling. De er dyktige i formidling.

19. september 2016 kom det rundt førti tilhørere til Litteraturhuset i Fredrikstad for å høre om flyktningkrisen og Europas utfordringer. Folkemøtet var en del av HiØs program for  Forskningsdagene 2016.

Debattpanelet besto av seks personer som belyste hvor mange flyktninger Norge, Østfold og Fredrikstad har tatt imot så langt og tar imot i 2016, hva som skjer i praksis med dem når de får avslag eller blir boende i landet og til slutt hvorfor man måtte går fra en kaotisk situasjon i 2015 hvor mottakskapasiteten ble sprengt i 2015 til en like uforutsigbar situasjon kun ett år etter hvor flere flyktningemottak må legges ned pga. av for liten tilsstrømning.

Konseptet på møtet var å belyse denne problemstillingen “top-down” fra ulike vinkler: globalt med HiØ; nasjonalt med SSB og UDI og lokalt med FrP; Veum asylmottak og Norsk Folkehejelp.

Innlederne var som følgende :

– Franck Orban, forskningsgruppen AreaS –  Høgskolen i Østfold
– Anette Enes – Statistisk Sentralbyrå
– Kjetil Johan Korstvedt – UDIs Region og mottaksavdeling
– Bjørnar Laabak – gruppeleder Frp
– Jorid Bertelsen – Veum asylmottak
– Eva-Lotta Sandberg – Norsk Folkehjelp

Her finnes noen av presentasjonene som ble holdt under folkemøtet

• Franck Orban HiØ: Flyktningekrisen og Europas geoplitiske utfordringer
• Kjetil Johan Korstvedt, UDI: Asylsituasjonen i Norge
• Anette Enes, SSB: Flyktninger i Norge, tall og begreper
• Bjørnar Laabak, Fredrikstad Frp: Flyktningesituasjonen i Østfold[spacer height=”20px”]Folkemøtet ble bl.a. omtalt i Fredriksstad Blad

This article is written by Carsten M. Syvertsen and is published in Problems and Perspectives in Management (Volume 14, Issue 3, 2016). It can be ordered from this website:

Abstract

The purpose of this article is to illustrate how management consulting firms can achieve economic growth through operating locally within an international network using the business federation as a new organizational form. Within the business federation, a local office gains access to resources through an extreme form of delegation where top management does not delegate to local offices, but rather gives local offices the permission to deal with tasks, because it is most efficient. The auhor uses top management consulting firms operating in Norway as the empirical setting operationalizing the business federation through a building block system. The research shows support for the claim that firms move closer to the business federation as over time from 1982 until 1998. It is indicated that firms operating close to principles of the business federation achieve stronger economic growth. The research contradicts claims found in the academic literature that the partnership model supports economic growth.

Keywords: top management consulting, the business federation as a new organizational form, economic growth, Norwegian longitudinal study.

JEL Classification: L1.

This article (in French) is written by Franck Orban and is published in 2016 by Waxmann in Language and Nation: Crossroads and Connections (Guri Ellen Barstad, Arnstein Hjelde, Sigmund Kvam, Anastasia Parianou, John Todd, ed). The book can be ordered from this website:

Abstract

This chapter deals with a minority within the leadership of French far right party National Front who want to frame NF as the sole holder of the Gaullist tradition. We first take a look back at the paradoxical relationship between French far right and more specifically National Front and Gaullism. The idea of any ideological convergence between Gaullism and far right extremists has never been obvious. However, some elements in Gaullism can suggest that rather two different political families share some values. This chapter then looks at the evolution of NF since the early 1970’until now to determine to what extend NF’s current narratives fit better into the main political system and have become a viable tool for political achievement. This chapter concludes with the idea that in order to win future presidential elections in France, Nation Front could indeed be tempted to merge Gaullism and Frontism into a new hybrid ideology, Lepeno-Gaullism, or eventually Marino-Lepenism.

Contents

 

I disse dager omtaler norske medier et økende antall tilfeller av biler som tennes på både i Danmark og i Sverige. Hva kan dette nye fenomen bety for Norden og hva man kan lære av tidligere erfaringer andre steder? Frankrike peker seg (nok en gang) ut som landet som – på en måte -, blir «trendsetter».

Bilbrenning er et gammelt fenomen som startet på slutten av 1980-tallet i Strasbourg-området. Fenomenet økte i omfang gjennom hele 1990- og 2000-talet og nådde uante proporsjoner. Det førte til og med at det nå finnes egne råd for de som kan få sin bil påtent, f.eks. i anledning av nyttårsaften..

Jevnt gjennom 2000-tallet ble det brent over 40.000 biler årlig. To datoer er spesielt «populære» for bilbrenning: nyttårsaften og nasjonaldagen på 14. juli.

Hva er årsaken til et slikt fenomen? Forskningen tyder på at motivasjonen er varierende. Grovt sett kan vi snakke om fire kategorier.

1. De som brenner biler for å ha det gøy på nyttårsaften og nasjonaldagen (urban vold uten politisk budskap, men heller et ønske om å «ødelegge for fun»). Det kan også handle om landskamper i fotball eller om valgdager. De siste årene har gjerningsmennene fått indirekte hjelp av «nyhetskåte» medier og av myndighetene selv, som ønsker å påpeke at forstedene alltid utgjør et «problem». Begge oppgir hvor mange biler som blir brent og dermed lager reklame for ildsetterne. Forsteder kan dermed «konkurrere» med hverandre om hvem som brenner flest biler. Jeg leste en gang om en ung mann som ble intervjuet og som kunne innrømme at han følte seg stolt da han hørte navnet på bydelen nevnt på nasjonal radio.. Dette er lysår fra enhver form for politisk kamp..[spacer height=”20px”]
2. De som brenner biler for å svindle forsikringen eller for å skjule en eller annen type kriminell virksomhet (spesielt på ovennevnte dager). Dette utgjør 15% av alle tilfeller av bilbrenning.[spacer height=”20px”]
3. De som brenner biler av hevnårsaker (mot en nabo, en konkurrent, en fiende). Det høres helt idiotisk ut, men dette er faktisk en ikke så uvanlig praksis i et land hvor man elsker sin bil like mye som sin ektefelle og hvor bil er dyrt å kjøpe. Senest 18. juni 2016 i Sannois tente en man på bilen til sin eks-kjæreste for å hevne seg på henne. Dessverre valgte han ut feil bil..[spacer height=”20px”]
4. De som brenner biler i en form politisk protest mot «makta,» mot politiet, for å bryte med en ellers kjedelig hverdag, osv.. I perioder som er spesielt anspent i forstedene ser man en eksplosjon av antall biler som påtennes. Det var f.eks. tilfellet i 2005 da to ungdommer fra bydelen Clichy-sous-Bois utenfor Paris prøvde å løpe fra politiet og døde etter å ha forsøkt å gjemme seg i en trafo. Opptøyene som fulgte denne tragedien spredte seg raskt i andre forsteder både i Paris og andre storbyer. Spesialister er dypt bekymret for denne nye type «nærhetskriminalitet» (délinquance de proximité). I 1996 skrev Maryse Esterle-Hedibel en interessant artikkel (på fransk) om «bilkriminalitet» i tidskriftet Déviance et Société hvor hun påpeker bl.a. to dimensjoner som jeg synes er interessante. Den ene en mannsdominert/macho kultur som preger bilbrenning. Ved å brenne en bil viser man sin egen virilitet, samtidig som man fratar en annen mann (fiende/konkurrent/rival) sin egen virilitet. Den andre er forskjellen mellom vår oppfatning av hva som kan være årsaken bak et tilfelle av bilbrenning og hva som kan være det reelle motivet for hendelsen sette fra gjerningsmannens standpunkt (blind kriminalitet for oss, gjengopprør eller æresoppjør for gjenger).

Er dette et geografisk avgrenset fenomen? Både òg. Bilbrenning forekommer over hele landet, både i urbane strøk og på bygda. På en annen side ser man at det spesielt er i forsteder man brenner mest. Man kan dermed snakke om en korrelasjon mellom fenomenet og de sosialøkonomiske forholdene som ligger til grunn og som fører individgrupper som bor i forsteder til å begå en slik form for sivil ulydighet og urban vold. Igjen, se Esterle-Hedibels artikkels analyse om hvilke sosialøkonomiske grupper det gjelder.

Noen vil selvsagt påpeke at det er visse etniske grupper som står bak bilbrenning som fenomen. Det er ingen hemmelighet at mange franskmenn med innvandrerbakgrunn bor i forsteder. Det er dermed ikke unaturlig at de utgjør en stor gruppe blant bilstifterne. Men man skal heller ikke glemme at ofrene for bilbrenning som regel er befolkningen som bor i områdene der ugjerningene finner sted. Det er dermed individer som allerede lider av fattigdom som rammes hardest av dette. Når ungdommer går løs på biler som er parkert utenfor blokkene, er det deres egen familie eller naboer det går utover. Her ligger det en generasjonsdimensjon som også kan være verdt å se litt nærmere på. Når det gjelder forståelsen av ungdomsvolden i forsteder anbefaler artikkelen skrevet av Angelina Peralva i tidskriftet Cultures & Conflits i 1995.

Dette fikk Franck Orbananledning til å snakke om i «Her og nå» på NRK 30. august sammen med andre gjester. Radioklippet kan hentes her. Korversjonen på NRK-webside her.

Når terroristene endelig slipper taket, kan man igjen vende seg tilbake til “normalpolitikken.” Etter gjentatte angrep i sommer hadde man nesten glemt at Frankrike står på terskelen til et nytt presidentvalg neste vår. En liten pause i grusomhetens hverdag åpner dermed for at noen brikker sakte men sikkert kan falle på plass. Jeg ble nylig spurt om å kommentere opptrappingen mot presidentvalget på høyresiden, og innholdet ble gjengitt av bl.a. Dagens Næringsliv 22. august.

Hva er bildet på høyresiden?

Vi begynner med de store kjempene. Sarkozy stiller opp som kandidat til valget og publiserer samtidig en ny bok, “Alt for Frankrike”. Han kunngjorde dette selv 22. august etter å ha tenkt lenge på hvorfor Frankrike igjen trengte hans tjenester. I virkeligheten har Sarkozy ikke tenkt på noe annet enn på et politisk come-back de siste årene. Han har fremdeles ikke fordøyd tapet i 2012 og kan ikke forestille seg noe annet enn at han vil ta hevn i 2017.

Seiershåpet er imidlertid ikke ufornuftig. Sarkozy sitter med kontroll over partiet “Les Républicains”. Jeg hører skeptiske stemmer som forteller at han nå har gått av som partileder for å fokusere på nominasjonskampen i november. Laurent Wauquiez overtar for tiden partiledelsen frem til den store avklaringen. Wauquiez er intet mindre enn én av Sarkozys mest trofaste støttespiller i partiet, noe som kan tyde på at avstanden mellom den avtroppende partileder og den nye kan være like stor som sigarettpapir.

Sarkozy har også noe annet som ingen annen kandidat til nominasjonsvalget kan drømme om. Han har en fortid som president, en utvilsom legitimitet som leder og et rykte om å “stå på” når det gjelder. Selvsagt er det mye som kan diskuteres når man først tar et nærmere blikk på femårsmandatet. Hans diplomati var mer preget av reaksjon enn av aksjon, og disse reaksjonene var som regel preget av hendelsesforløpet, og ikke av noen reelle evne til strategisk tenkning. Hvordan kunne man ellers vurdere Frankrikes uvurderlige bidrag til Libyas oppløsning, som åpnet for at millioner av mennesker i de påfølgende årene kunne sendes ut til havet med en usikker framtid i møte?

Alain Juppé er fremdeles populær blant velgerne som fremdeles er i sjokktilstand etter fem år med Sarkozy. Vi må huske på at Sarkozy “kuppet” høyresiden på 2000-tallet etter å ha sviktet selveste Jacques Chirac ved presidentvalget i 1995 da han gikk inn for i stedet å støtte den daværende statsminister Edouard Balladur. Mange på høyresiden kunne la seg fascinere av unge Sarkozy i 2007. Men mange hatet ham òg for alt han var og ikke var. Sarkozy inkarnerte “rambukk-politikken” i 2007. Han skulle bryte med det meste og skulle skifte ut de fleste. Til og med hans personlighet sjokkerte store deler av det borgerlige Frankrike som ikke liker stas og bråk. Sarkozy la ikke skjul på at han hadde mektige og rike venner og erklærte seg selv proamerikaner. Han var den første presidenten med innvandrerbakgrunn (Ja! Det har vi glemt!), halvt gresk og halvt ungarsk (sikkert den beste delen ;-)) og til og med skilt og gift på nytt med barn her og der.

Hva er da Alain Juppé? Det stikk motsatte. Juppé er en politiker fra provinsen og en ordfører som er meget godt likt i Bordeaux. Han prøver så godt han kan å vise tenner, men er først og fremst reflektert og rolig.  Hans fortid som bl.a. statsminister viste at han kan stå på når det gjelder, men også at han vet når han skal gi etter for presset fra opinionen. Han gikk fra å være landets mest hatede politikker høsten 1995 da han forsøkte å innføre pensjonsreformen til igjen å bli populær blant høyrevelgerne som frykter Sarkozy som pesten.

Juppé skaper konsensus der Sarkozy splitter. Det er hans styrke. Juppé er flink med økonomi, men trives ikke med temaer som berører identitetsdebatten. Han liker ikke Sarkozys frieri til ideene fra Nasjonal Front. Derfor trives ikke Juppé med dagens debatt om innvandring og islams plass i Frankrike. Og det er et ganske avgjørende faktum. Dersom den politiske debatten domineres av islamdebatten og terrorisme, vil Sarkozys bastante meninger ha mer tyngde enn Juppés forsøk til – tross alt – å komme fram til en eller annen form for konsensus. Hans budskap, og spesielt hans tone i debatten, blir for svak i forhold til Sarkozys evne til alltid å by opp, selv om det kan grense en form for moralsk skandale. I motsetning til Juppé vil Sarkozy ikke nøle ett sekund med å si hva velgerne forventer at han skal si, selv om det bryter sterkt med den franske høyresidens tradisjon. Polemikken rundt forbudet mot burkini i Frankrike gir en håpløs forsmak på hvor dypt nivået på den politiske debatten kan synke ned.

Sarkozys nye bok inkluderer en finesse som vil gå hus forbi til de aller fleste i Norge. Boken heter “Tout pour la France” med en rød t på “tout.” Ved siden av Sarkozys bok ser man tittelen på Charles Pasquas bok fra 1999 “Tous pour la France” (Alle for Frankrike).

Sarkozys bokstavbytte har en subliminal funksjon. Det trekkes en sammenheng mellom Pasquas politiske linje, dvs. suverenisme (forsvaret av Frankrike som nasjon, kampen mot et føderale EU, et sterkt diplomati, indre politisk konsensus som går på tvers av venstre-høyre aksen, en sterk leder som samler nasjonen) og Sarkozys politiske linje. Pasqua var ofte omtalt som en “gaullist fra første stund.” I kampen mot Nasjonal Front, og vel vitende at Marine Le Pen også kan være interessert i å kapre den moralske og politiske arven fra gaullismen, tar Sarkozy et skritt mot høyre og i retning av en klarere forankring i suverenismen.

And the winner is?

Hva med de andre kandidatene på høyresiden, dvs. de fra Republikanerne og Sentrum? Avisen Le Figaro hadde nylig en nyttig gjennomgang av disse som dere vil finner her. Per 23. august er de tretten kandidater, inkludert Sarkozy. Vi setter dem i følgende kategorier:

• De to gigantene: Alain Juppé og Nicolas Sarkozy (kampen vil stå mellom de to)
• De to utfordrerne: François Fillon og Bruno Lemaire (pent å ha med, men ubrukelige)
• De to løvene: Nathalie Kosciusko-Morizet; Jean-François Coppé (den andre er diskreditert for tiden, men NKM har definitivt en framtid i fransk politikk)
• Høyresidens høyreside: Nadine Morano; Hervé Mariton; Jean-Frédéric Poisson (potensielle overgangsspillere til Nasjonal Front, gir Republikanerne en troverdighet til høyre for høyre)
• Suverenistene: Jacques Myard; Henri Gaino (Jurassic park IV eller V og gaullismens voktere på godt og ondt)
• Upcoming: Geoffroy Didier («too young to die», men driver markedsføring av seg selv i påvente av noe bedre)
• Konsensussøkeren: Frédéric Lefevbre (løs kanon på dekk som tør å støtte venstresiden når det gir mening)

Nominasjonsvalgets første omgang er 20. november. En eventuell andre omgang (om det trengs) vil finne sted én uke senere.

Her er Franck Orbans kronikk på NRK Ytring datert 18. juli 2016 . Den kan hentes der.

I denne sammenheng er to artikler spesielt interessante. Den ene –  Terroren på fire hjul – er en kronikk skrevet av Lars Gule i Dagbladet 16. juli. Gule noterer bl.a. at » [..] sentrale planleggere, de som har et overordnet strategisk mål med terroren, behøver ikke etablere direkte kontakt med den enkelte terrorutøveren. Det blir tilstrekkelig å legge ut generelle manualer om hvordan aksjoner kan gjennomføres og så følge opp – slik al-Adnani gjorde – med generelle oppfordringer til å slå til i bestemte land, på bestemte steder og tider.»

Den andre artikkelen er på fransk og er publisert i ukemagasinet L’Express 17. juli. Artikkelen er et intervju med Farhad Khosrokhavar og omhandler motiver bak attentatet i Nice. Khosrokhavar påpeker bl.a. at IS kan bruke ustabile mennesker mer eller mindre bevisst når deres voldsfantasi får en ideologisk legitimitet hvor disse kan fremstå som helter. Khosrokhavar konkluderer derfor at terroristen i Nice ikke er noen terrorist fordi at han ikke vil forandre verden. Han vil bare gi sin egen livskrise en mening.

Mellom terrorisme og psykiatri.. Denne problemstillingen virker så kjent i Norge..

 

Er lynradikalisering terrorismens nye ansikt?

14. juli ble Frankrike igjen rammet av terror. Denne gangen i Nice og på landets selveste nasjonaldag. I løpet av sekunder ble feststemningen og byens berømte «englenes bukt» forvandlet til et blodbad og et helvete. Lastebilangrepet reiser spørsmålet om vi kan stå foran enda en ny form for terrorisme.

Mohamed Lahouaiej-Bouhlel brukte en kjølebil på 19 tonn for å meie ned innfødte og turister. En slik angrepsmetode har vært lite brukt i europeisk sammenheng. Men den er ikke ukjent. Biler blir brukt i konflikten mellom palestinere og israelere som bomber, men også som rambukk. Isolerte rambukkangrep inntraff i Storbritannia, Nederland, USA og Canada mellom 2006 og 2014.

Har oppfordret til slike angrep

Al Qaida og IS har begge oppfordret sine medlemmer og tilhengere til å angripe sivile med fartøy. Høstnummeret fra 2010 av Al Qaidas nyhetsbrev Inspire beskriver dette nøye. I «The ultimate mowing machine» blir en pickup sammenlignet med en gressklipper som skal utslette Allahs fiender som man fjerner ugress.

Artikkelforfatteren påpeker at «jo større, desto bedre» og foreslår i et ultimate anfall av raffinement at slakterblad festes foran fartøyet for å treffe flest mulig individer. IS-talsmann Abu Mohammed al-Adnani oppfordret på sin side i en tale fra 22. september 2014 til å kjøre over de vantro i egne land og med egen bil når man ikke kunne sprenge bomber eller skyte folk.

Ikke typisk terrorisme

Det finnes for øvrig flere tilfeller av bilangrep i Frankrike som ikke bare kan kalles terrorisme. 22. desember 2014 kjørte en bilist på 37 år inn i folkemengden under julemarkedet i Nantes. Han drepte én person og skadet ti andre. Mannen var sterkt beruset og utrykte hat mot samfunnet. Han var paranoid og tok senere sitt liv i fengslet.

21. desember 2014 angrep og skadet en annen franskmann på 40 år med algerisk og marokkansk bakgrunn tretten personer i Dijon, mens han kjørte bil og ropte «Allahu akbar.» Mannen hadde bak seg 157 opphold i psykiatriske institusjoner. Selv om han utførte dette rambukkangrepet frivillig, alene og med et tilsynelatende klart politisk motiv – i protest mot palestinske og tsjetsjenske barns skjebne, var han også psykotisk. Franske påtalemyndigheter konkluderte da, med en viss klokskap, med at angrepet ikke var noe typisk eksempel på terrorisme.

Lynradikalisering

Spørsmålet er imidlertid om ikke gjerningsmannen i Nice kan ha noe felles med ovennevnte tilfeller. I skrivende stund pågår det fremdeles en propagandakrig mellom franske myndigheter på den ene siden og IS-ledelsen på den andre.

Myndighetene i Paris, hvorav president Hollande og statsminister Valls, har vært raskt ute med å betegne angrepet i Nice som en «terroraksjon.» Det er verdt å notere at innenriksminister Cazeneuve har vært mer forsiktig med ordbruken. Han nevnte det som kan være en ny form for terrorisme tuftet på en usedvanlig rask radikalisering av individer. Lynradikalisering, «Radicalisation éclair», kan inntreffe i løpet av få uker.

Utover de rent politiske motiver som kan begrunne et slikt ordvalg – et terrorangrep styrker i teori sentralmakten og skaper en «hellig union» bak statslederen, viser flere elementer at det kan være relevant å kalle angrepet i Nice for terrorhandling.

Frankrike ble truet av IS gjentatte ganger de siste månedene – og spesielt i forkant av fotball EM. Fremgangsmåten er som tidligere sagt godt kjent fra jihadistenes side og angrepet skjer på den franske nasjonaldagen, noe som er i tråd med IS-mediestrategi om størst mulig dekning.

Det faktum at IS påtok ansvaret for terrorhandlingen bør være selvforklarende. Som flere spesialister påpekte pleier ikke IS å gjøre det hvis ikke det finnes en form for fysisk eller åndelig lenke mellom organisasjonen og gjerningsmennene. Etterforskningen ser også ut til å kunne bevise at Mohamed Lahouaiej-Bouhlel hadde kontakter, planla operasjonen nøye og kan ha fått midler.

Grunn til bekymring

Flere ting i gjerningsmannens beskrivelse passer likevel ikke helt med «typiske trekk» blant jihadister, hvis man i det hele tatt kan snakke om det. Kort tid før angrepet var han ikke kjent for noen spesiell interesse for religion eller ideologi. Han beskrives tvert imot av bekjente som en «dårlig muslim» som brøt med flere av islams grunnregler. Var dette et spill for galleriet?

Han beskrives også som en mann som slet med en pågående skilsmisse, som var depressiv, ensom og aggressiv. Legen han konsulterte tilbake i Tunisia i 2004 diagnostiserte en personlighetsforstyrrelse og tilløp til psykose. Bouhlels profil som en asosial og depressiv person med diagnose, som gjennomgår en lynradikalisering for deretter å begå en selvmordaksjon, kan gi fransk og utenlandsk etterretning god grunn til bekymring.

Dersom det skulle vise seg at IS direkte eller indirekte nå bruker slike individer i angrep likt det vi har sett i Nice, kan terroren ha fått en form som det vil være svært vanskelig å beskytte seg mot.