Author: fro

Mandag 13. februar 2017 arrangerte AreaS et seminar i HiØs bibliotek om Åsne Seierstad nye bok “To søstre”.

Etter seminaret med Erlend Ofte Arntsen i november 2016 ønsket AreaS å rette mer fokus på radikaliseringsprosessen og kvinner/jenter.

Åsne Seierstad ga først en innledning om bokens tematikk og oppbygging før AreaS-medlem Franck Orban diskuterte med henne. Videoopptaket fra seminaret kommer snart.

I løpet av seminaret ble følgende punkter tatt opp:

• Hvordan ble boken skrevet og hva slags etiske og moralske avveininger måtte foretas?
• Bokens første del vier mye plass til familierelasjoner når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, og ikke minst for hva som angår søskendynamikken. Hva er grunnene til at moren ønsker å ”dytte inn” islamsk lære i jentene, mens faren virker mer distansiert?
• Hvilken rolle har foreldrene i jentenes religiøse vekkelse?
• Hvorfor reagerer de så ulikt etter hvert med tanke på jentenes fravær? Hvilken rolle spiller det somaliske miljøet i denne sammenheng?
• Utenforskapsfølelsen nevnes ofte som en avgjørende faktor bak radikalisering av ungdommer. Blogginnholdet det vises til i boken viser at Leila omtales av andre jevnaldrende som ”usosial.” Hva betyr dette? .
• Kan radikaliseringsprosessen egentlig starte uten påvirkning fra andre ekstern aktører?
• Studien av Strategic Dialogue nevnes i boken i forbindelse med en refleksjon om hva som motiverer jenter til å dra til Syria. Hva er de tre viktigste grunner bak  beslutningen om å forlate det vi oppfatter som et trygt liv som ung jente i Norge for en usikker framtid?
• Er jenters motiver for å dra nokså ulike gutters?
• En dyp religiøs vekkelse ser ut til å være en viktig forskjll mellom prosessen som berører jenter og gutter. Er det tilfellet og hvis ja, hvorfor?
• I hvilken grad skyldes jenters tilslutning til IS oppfatningen om at voldelig salafisme er et befriende valg for dem i forhold til familiebånd og det sosiale presset de opplever eller føler at de blir utsatt for?
• Hvordan kan jenter som samtidig kan være ”muslimske” OG “feminister” – riktignok i deres forstand -, ta innover seg en ekstrem ideologi som vi mener undertrykker kvinner til en grad som vi ikke har sett maken til i moderne tider?
• Hva er forskjellen mellom forventningene om hva slags liv jenter tror de vil ha før de reiser til Syria og hverdagen de opplever som hustru og mor når de først er der?
• Boken konkluderer med en tanke om at linjen mellom nypraktiserende og radikalisert var tyn når det gjelder jentene og at de egentlig har vært ofre for en tidsbegrenset bølge som inntraff da ”døren stod på vidt gap”, og som nå er over. Uten dette ville de trolig være ”fromme nypraktiserende” i dag. Hva menes det med dette?

Bokpresentasjon ved HiØ:

I boka “To søstre” forteller Åsne Seierstad om hvordan to søstre fra Bærum blir radikalisert og reiser til Syria for å slutte seg til terrororganisasjonen IS.[spacer height=”20px”]Dette vil Seierstad fortelle om på HiØ i dialog med AreaS-medlem Franck Orban.

• Tid og sted for bokpresentasjonen: mandag 13. februar
• Biblioteket, studiested Halden kl. 17:15 – 18:15
• Arrangementet er åpent og gratis for publikum.

Åsne Seierstad er journalist og forfatter med internasjonal suksess. Hun er særlig kjent for dokumentariske bøker med skildringer i hverdagsliv i krigs- og konfliktområder. ‘To Søstre’ handler om hvordan to søstre fra Bærum blir radikalisert og reiser til Syria for å slutte seg til terrororganisasjonen IS.[spacer height=”20px”]Faren reiser etter i et desperat håp om å redde sine døtre ut av krigshelvete. [spacer height=”20px”]I boka forteller Åsne Seierstad familiens historie og prøver å forstå. Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom som vokser opp i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila? [spacer height=”20px”]Boka ble belønnet med Brageprisen i klassen for beste sakprosa i 2016.[spacer height=”20px”]Det vil være mulig med spørsmål fra publikum.

Bokpresentasjonen er et arrangement i regi av forskergruppen AreaS.

Folkets Røst med Ole O. Moen og Robert Mikkelsen.

Donald J. Trump ble tatt i ed som amerikansk president 20. januar 2017. Hva skjedde egentlig i USA under valgkampen og hvilket politisk klima ble skapt?

Med fasiten i hånden er det grunn til å spørre seg hva valgresultatet og Trumps politikk vil bety for det amerikanske folk og resten av verden?

To av landets fremste eksperter på amerikansk politikk, Ole O. Moen og Areas-medlem Robert Mikkelsen samtaler om amerikansk valgkamp, valgresultatet og de første ukene med ny president.

Arrangementet er et samarbeid mellom Sarpsborg bibliotek, Olavsdagene i Sarpsborg og Sarpsborg scene.

Billetter kan kjøpes her.

AreaS-medlem Franck Orban hadde en kronikk om presidentvalget i Frankrike i VG fra 8. februar. Artikkelen kan etter hvert hentes her. Artikkelen som legges ut her er den innsendte versjonen.

Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

Den franske utgaven av Slate slo nylig fast at det eneste man vet om utfallet av årets presidentvalg i Frankrike er at man ikke vet noe. Slik usikkerhet er unikt så kort tid før et presidentvalg og vitner om to ting. Den ene er at franske velgere er på hevntokt mot presidentkandidatene. Den andre er iherdige forsøk fra sistnevnte på å fremstille seg selv som en fornyende faktor så langt er mislykket. Spådommer om at det som skjedde i USA kunne skje i Frankrike var latterlige for to måneder siden. De er ikke det lenger.

Politisk oppvask

Medier insisterer ofte på at den berømte ”Trump-effekt” nå skal treffe EU-landene med full tyngde. Når det gjelder presidentvalget i Frankrike nevnes ofte bare en mulighet: Nasjonal Front og Marine Le Pen (MLP) vinner i mai. En slik hendelse ville være et jordskjelv i fransk politikk. Ikke siden 2. verdenskrig har Frankrikes ytre høyreside hatt makt i landet. Denne hypotesen bør ikke få oss til å glemme at franske velgeres oppvask mot eget system startet for lenge siden. De siste tiårene har man hatt en situasjon hvor nærmest ingen sittende regjering ble gjenvalgt. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende president som ikke ble gjenvalgt siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981. Et nytt klimaks ble nådd i år etter at François Hollande ble den første sittende president som ikke tør å stille opp til gjenvalg pga. for lav oppslutning. I 1958 skapte Charles de Gaulle den femte republikk og gjorde franske presidenter til republikanske monarker. I dag knuser man idolene.

Tarantino-scenario

Oppløpet mot årets presidentvalg i april og mai har så langt lignet på en Tarantino-thriller og er nådeløs for kandidatene til presidentembetet. Nesten ingen politiker overlever velgernes sverd. Det begynte da miljøpolitikeren Cécile Duflot tapte primærvalget for De grønne mot en ukjent kandidat. Primærvalget på høyresiden krevde to berømte ofre; tidligere president Sarkozy og tidligere statsminister Juppé. Opplagte kandidater og like opplagte vinnere. François Fillon vant til slutt primærvalget, men tas nå i dragsuget som følge av en skandale som involverer kone og barn og vil neppe overleve den. Høyresiden må finne seg en ny kandidat i ekspress fart hvis den skal vinne. Venstresidens primærvalg har vært like hjerterått og krevde minst to skalper: tidligere statsminister Manuel Valls og Vincent Peillon, uoffisiell kandidat for Elysée-palasset. Igjen, opplagte kandidater blir vraket av velgerne når disse først får bestemme.

Anti-system mot utenfor-system

Årets politiske ”oppvask” ble gjort mulig pga. primærvalg på venstre og høyresiden som ble arrangert for første gang på begge sider samtidig. Ironisk nok ble et nytt verktøy for demokratisering av politikken rettet mot politikerne selv. Under den fjerde republikk (1946-1958) vokste det fram en populistisk bevegelse ledet av Pierre Poujade, som brukte slagordet ”kast ut sittende politikere!” (sortez les sortants!). Med dette i bakhodet og erfaringer fra Trumps valgkamp kastet årets presidentkandidater seg i et kappløp om å fordømme det politiske system og fremstille seg som folkets røst. Alle er mot ”systemet.” Anti-system kandidater som Jean-Luc Mélenchon (venstreradikal), Benoît Hamon (sosialistparti) eller François Fillon (konservativ) vil ha mer økonomisk liberalisme eller proteksjonisme, men skriver seg tross alt inn i en venstre-høyre akse. Utenfor-system kandidater som Le Pen og Emmanuel Macron (Fremmad!) forkaster denne aksen. Macron vil ha lage politikk etter tysk oppskrift ved å forene gode krefter på moderate venstre og høyreside. For å vinne må derimot MLP spise den ene siden først, så den andre. Macrons og MLPs seier ville trolig bety slutten på politisk bipolaritet som den V Republikk er bygd på.

Yttersidene mot hverandre?

Tradisjonelt vinnes presidentvalg i sentrum. Ved første omgang samler man sine egne på venstre eller høyreside, før man åpner opp ved andre omgang til en bredere krets som gir 50% + én stemme. Det har hittil vært Nasjonal Fronts mareritt, siden partiet står utenfor det politiske kraftfeltet.

I år er den politiske situasjonen mer uoversiktlig som følge av velgernes ønske om å gjøre tabula rasa med nærmest all etablert politikk. Den tradisjonelle venstre-høyre akse avløses dermed av en kamp mellom moderate kandidater som forsvarer Frankrikes tilpasning til omverdenen og andre kandidater som forfekter et brudd med den etablerte ordenen. Andre omgang av presidentvalget kunne dermed innta tre ulike former.

I et moderat scenario slås to ”mainstream” politikere som Macron og Fillon (eller hans erstatter), som fortsatt vil skrive Frankrike inn i globaliseringsprosessen og EU, mot hverandre. Hvordan velgernes misnøye med politikken vil finne veien til valgurnene er usikkert i et slikt scenario. [spacer height=”20px”]I et moderat-radikalt scenario står en kandidat for overgangen til et alternativt samfunn (venstreradikalt eller nasjonalistisk) opp mot en moderat kandidat. Meningsmålingene tyder så langt på at det blir MLP mot Macron eller Fillon.

I et radikalt scenario vil velgerne prioritere bort moderasjon til fordel for grunnleggende endring, noe som innebærer at MLP stiller opp mot en kandidat fra radikal venstre, dvs. Hamon eller Mélenchon. Dette scenariet er for tiden lite aktuelt og ville bety at fransk politikk opplever en markant radikalisering.

Men årets presidentvalg har så langt i år vist at det umulige er mulig og at ingenting bør overraske oss.

31. januar 2017 hadde AreaS-medlem Franck Orban en kronikk i Nationen hvor han drøftet spørsmålet om hvor avgjørende årets presidentvalg i Frankrike er for EU.

Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?

Av Franck Orban, førsteamanuensis, forskningsgruppen AreaS, Høgskolen i Østfold.

9. januar 2017 sendte den sveitsiske banken Crédit Suisse et notat til sine kunder hvor det ble påpekt at årets presidentvalg i Frankrike i april-mai er avgjørende for EUs eksistens. I hvilken grad stemmer en slik oppfatning?[spacer height=”20px”]Ethvert fransk presidentvalg har betydning for EU av flere årsaker. En av dem er at Frankrike er én av EUs få stormakter, spesielt etter Brexit. I motsetning til Tyskland er Frankrike ikke stort nok til alene å utøve dominans over EU. Men som én av EFs grunnleggere og eurosonens neste størst økonomi er landet betydelig nok til å være pådriver av europeisk politikk eller bremsekloss. Franskmenn bestemmer ikke alt i EU, men ingenting kan avgjøres uten dem.[spacer height=”20px”]Presidentvalget kommer ikke minst i en periode preget av hardt vær for Unionen. Følgene av finanskrisen, flyktningkatastrofen, terrorfaren fra militante islamistiske grupper og ikke minst Brexit, Russlands revisjonisme, fremgangen av høyrepopulistiske partier i Øst og Vest Europa og utnevnelsen av en president i USA som er klart EU-fiendtlig forsterker en magefølelse om at EU kan bryte sammen. En handlekraftig fransk president som leder EU ut av krisetilstanden sammen Tysklands kansler kan få avgjørende betydning. En slik nøkkelrolle spilte bl.a. Mitterrand under Tysklands gjenforening i 1989-90 eller Sarkozy under finanskrisen i 2008.[spacer height=”20px”]Det franske presidentvalg står for øvrig ikke isolert, men er en del av en lengre sekvens. Det kommer to måneder etter parlamentsvalget i Nederland og fire måneder før valget i forbundsdag i Tyskland. Man frykter dermed dominoeffekt. En valgseier for høyrepopulisten Geert Wilders i Nederland vil kunne skape en sjokkbølge i Frankrike. Skulle Marine Le Pen mot all forventning bli Frankrikes president, ville Tyskland stå for tur ved at høyrepopulistene fra AfD får økt oppslutning. [spacer height=”20px”]I Frankrike har EU-tilhengerne lenge sett for seg et ideelt scenario for Unionen.I en situasjon hvor venstresiden trolig er dømt til å tape pga. Hollandes skuffende mandat, har de forventet – som de alle fleste – at den moderate høyrepolitiker og EU-tilhenger Alain Juppé skulle vinne høyresidens primærvalg mot tidligere president Nicolas Sarkozy, før han skulle slå lederen for Nasjonal Front Marine Le Pen ved andre omgang av presidentvalget. Slik gikk det ikke. En mer verdikonservativ og euroskeptisk François Fillon vant høyresidens primærvalg. Sosialistenes primærvalg endte med et liknende jordskjelv da eks-statsminister og opplagt vinner Manuel Valls tapte mot den mer radikale motkandidat Benoît Hamon.[spacer height=”20px”]Scenariet som alle så for seg for presidentvalget i 2017, dvs. en gjentagelse av presidentvalget i 2002 hvor venstresiden blir slått ut ved første omgang og høyresiden vinner mot Nasjonal Front ved andre omgang, slår sprekker. Nå er usikkerheten stor og alle opsjoner står på bordet. En moderat kandidat kan fortsatt kan vinne, men man vet bare ikke om han vil være fra venstre eller høyresiden.[spacer height=”20px”]Det rår to misforståelser knyttet til dette valget. Den første er å tro at alle kandidater unntatt Marine Le Pen vil sørge for at dagens EU består. Det blåser en kald vind i fransk europapolitikk. Alle er for EU, men det er et idealisert EU som ikke lenger eksisterer eller som må oppfinnes. Særlig venstresidens syn på EU minner om 1980-tallet, da Mitterrands sosialistiske Frankrike skulle bygge opp et ”sosialt Europa.” Motstanden fra andre EU-land og Tyskland sørget for at slike planer aldri ble til. Den andre misforståelsen angår Le Pens eventuelle valgseier. Riktignok vil en politikk basert på en renasjonalisering av EU finne sted fra fransk side. Nasjonal Front varslet om en mulig folkeavstemning om Frankrikes deltagelse både i EU og i eurosonen.[spacer height=”20px”]Men valgløfter er en ting, og regjeringsansvar er en annen. Man vet ikke hvor langt Nasjonal Front vil kunne gå med å iverksette et valgprogram som mange anser som urealistisk. Donald Trumps USA er i den forstand et levende laboratorium på møtet mellom fantasi og virkelighet. En ting er likevel sikker. Nasjonal Fronts seier ville forplante ”Trump-effekten” videre i EU-landene og vil bidra til at morgendagens Union blir noe annet enn det grunnleggerne tenkte seg da de undertegnet Roma-traktaten for snart 60 år siden.

Kun noen få dager før innsettelsen av den nye presidenten i USA er det svært nyttig både å ta et tilbakeblikk på fjorårets valg, samt å lage seg noen tanker om hvordan fremtiden vil se ut for amerinakerne og for oss.

Det gjør AreaS-medlem Robert Lewis Mikkelsen i en kronikk publisert i Fredrissktad Blad 10. november 2016. Vi legger ut artikkelversjonen på engelsk.

 

When Hate Trumps Hope; The American Elections

Eight years ago tears filled the eyes of many people in America and Norway when the USA elected its first black President and revived America’s damaged reputation after the Presidency of George W. Bush. The message that Barack Obama brought to the world was hope. Now many of those same eyes are again filled with tears, but this time of sorrow and despair.  How could it happen? How could America elect Donald Trump, a man whose message is soaked with hate, racism and rampant nationalism? That is a question that is producing millions of words around the world. Here are mine.

The Easy Answer

Two weeks ago Hillary Clinton had a strong lead in the race. Had the election been held on October 27^th, she would have won more than 300 electoral votes – 30 more than the 270 she needed. Then on October 28^th, FBI Director James Comey reopened the investigation into her private e-mails, making her a potential criminal. Her popularity began to fall immediately. Comey’s action was unprecedented. Government agencies are to stay out of elections. In addition, no information was given about the content of these e-mails. Then, two days before the election, the investigation was called off. But the damage had already been done. By that time Hillary’s lead had been cut to a mere 272 electoral votes to Trump’s 266 and the momentum was on his side. The scene was set for his victory. In sum, without Comey’s action, Clinton would be president today.

The Hard Answer

But this begs the deeper question the world is asking itself, how could a majority of Americans vote for someone like Trump under any circumstances? To understand that, you first have to understand that many – if not most Americans – view government as a necessary evil, not a servant of the people. All politicians are held in suspicion. And, as Donald Trump has never tired of saying, he is a businessman, not a politician. He has never held a public office. Even the leadership of his own party, the Republicans, dislikes him. He is the ultimate outsider who has promised to go to Washington, knock some heads together and get things done. And a majority of angry and frustrated Americans decided to give him a chance. He may be a bully, but he is their bully.

Angry Americans

Which raises the question, what are Americans so angry about? There are many answers to that question. In the short term, for the last 6 years (at least) the Republican Congress has been in bitter opposition to President Obama. Very little has gotten done. People are disillusioned and frustrated with the establishment. But this is only a sign of a deeper, much more serious long term problem. Inequality has been increasing in the USA for the last 40 years. 4/5^th of the population has not seen a significant increase in their yearly incomes since 1970. More wealth has been produced during those years, but the lion’s share of it has gone to the top 1/5 of the population – and particularly to the top 5% of that 1/5. Inequality has not been greater in the USA since the 1920s.

This inequality causes a wide variety of other serious problems. It locks minorities like Afro-Americans into the lower levels of American society. It makes it increasingly difficult for middle class families to send their children to college. It causes conflict and division between ethnic groups that look at each other as competitors for scarce jobs. It creates poverty and crime among the “underclass” that hands on poverty from generation to generation. The list could go on and on. But

the most damaging thing of all is that inequality is undermining the broad middle class of America , the middle class that is the heart of any Western democratic system. Fearful, anxious, uncertain about their future and the future of their children, they become easy targets for demagogues who turn one group against another and offer easy answers to their problems – “Build a Wall!”

Fear and Anxiety

The election of Donald Trump has now exported that fear and anxiety to the rest of the world. What will Donald Trump mean for Norway? The short answer is uncertain times. His election marks the end of the role that the United States has played in the world since the end of the Second World War. Together with Brexit, it signals the unraveling of the system of international agreements put in place at that time. This will make the world a more unstable and dangerous place. Concretely it will mean, for example,  that international agreements dealing with climate change, trade, Iran’s nuclear program, relations with China,  human rights and the NATO alliance will be up to revision. These are all matters that will affect Norway deeply.

Hold on. It’s going to be a very bumpy four years.

28. november 2016 ble AreaS-medlem Franck Orban invitert av Aftenposten-journalist Christina Pletten til å være med på en podcast-sending om presidentvalget i Frankrike i serien Aftenposten-verden  sammen med Alf Ole Ask (utenriks) og Øystein Kløvstad Langberg (Europa). [spacer height=”20px”]Podcasten De lover fransk revolusjon fra høyresiden finner du her.

En kort versjon av sendingen finner du i Aftenpostens fra 29. november 2016 som kan hentes her.

Bakgrunnen for sendingen var utallet av primærvalget for de konservative i Frankrike. Følgende punkter ble tatt opp:

• Om valgssystemet i Frankrike når det gjelder presidentvalget og parlamentsvalget. Spesielt vanskelig for nordmenn å skjønne er systemet med to omganger, hvor det bare er de to kandidatene med felst stemmer som går videre til andre omgang.[spacer height=”20px”]
• De mest synlige kandidatene til presidentvalget med Francois Fillon, Marine Le Pen og potensielle venstrekandidater, særlig i sosialistpartiet (Macron, Valls, Hollande, osvv). Hvor fornyende er egentlig primærvalget både på venstre- og høyresiden når “profesjonelle politikere” ser ut til å kuppe helle prosessen? Hvordan er situasjonen på venstresiden og i sosialistpartiet, som for tiden preges av fullstendig kaos.[spacer height=”20px”]
• Fillon og resten av høyresiden: hvor konservativog liberal er egentlig Fillon og i hvilken grad vil han gå videre med det nåværende program, mot å inngå kompromisser?[spacer height=”20px”]
• Nasjonal Fronts strategi ovenfor Fillon og venstresiden. Er utnevnelsen av Fillon et hinder for Marine Le Pen eller kan den skape ny dynamikk for frontistene? Blir det en typisk kamp mellom “folket” og “eliten”? To scenarier:
  • Både venstre-og høyresiden kjører et liberalistisk økonomisk program, med Nasjonal Front i førersetet i kampen mellom “det elitepregede system” og “det folkelige alternativ.”
  • Polarisering mellom en liberalistisk høyreside og en keynesiansk venstreside som ikke gir Nasjonal Front noe reellt rom for å spille mot de etablerte partiene.[spacer height=”20px”]
• Hva  vil innebære Nasjonal Fronts seier for EUs fremtid? Brudd med dagens linje? Kollaps? Bekreftelse på en ny trend som allerede preger unioen?

Article to be published by Carsten M. Syvertsen in the journal China-USA Business Review/Chinese Business Review.

Abstract  

The purpose of the article is to show how Chinese engineering schools and business schools can benefit from using a regional approach in a globalized world. The objective is to achieve economic growth,   In order to tailor make services to the needs of the students and the business community research can be the main activity of engineering schools and business schools, focusing on undergraduate programs, building the reasoning on insights from Kant and chaos theory. Graduate programs can to a greater extent use applied approaches suited to the needs of the business world and the world of science. It is suggested that a regional model is used building on technology, leadership and value creation in order to meet expected economic growth. The sample of schools is from Asia, Europe and America (USA).

Key words: Chinese engineering schools and business schools , regionalization, globalization, engineering schools and business schools, research approach, Kant, chaos theory.

Foto: TorePetter Engen/HiØ.

Hva kan motivere unge norske menn til å forlate Norge og dra til Syria og Irak for å kjempe jihad? Det er et spørsmål som VG-journalist og forfatter Erlend Ofte Arntsen prøvde å besvare i en bok utgitt av Kagge i slutten av september «Fremmedkrigerne; fra en norsk småby til Den islamske staten (IS).»

AreaS inviterte Arntsen til høyskolen i Remmen og i Fredrikstad 1. november 2016 for å snakke om boken. Seminaret foregikk i form av en samtale mellom AreaS-medlem og førsteamanuensis Franck Orban og Arntsen, før publikum kunne henvende seg direkte til forfatteren.

Arntsen fikk ideen om å skrive boken da han i 2015 var tilstedet under rettssaken mot en ung mann fra Lisleby som valgte å reise til Syria for å kjempe for IS. Han bestemte seg for å se nærmere på hvordan unge Fredrikstad-gutter kunne bli radikalisert og senere reise til Syria som fremmedkrigere.

Det er vanskelig å oppsummere et så omfattende tema med liten spalteplass. Her er likevel noen av temaene som ble tatt opp under samtalen:

• Lars Akerhaug, Åsne Seierstad og Erlend Ofte Arntsen har skrevet om norske fremmedkrigere. Samtidig har terrorforskeren Thomas Hegghammer påpekt grunnleggende utfordringer knyttet til forskning på dette tema, som gjør at journalister og essayister langt lettere enn forskere kan skrive om norske jihadister. Hvorfor en slik forskjell?
• Hvordan bruker man chatte- og lydmeldinger som kilder i en slik bok?
• Something is wrong in the kingdom of Østfold and Fredrikstad. Radikaliseringsforskningen er splittet på spørsmålet om hvor «radikaliseringsspoter» kan oppstå. Noen mener at det kan skje hvor som helst, mens andre påpeker at fenomenet er knyttet til miljøet man lever i. Det er ingen hemmelighet at Østfold og Fredrikstad er overrepresenterte i forhold til andre landsdeler når det gjelder antall Syriafarere. Hva er det som er grunnleggende “galt” med interne forhold i Østfold og Fredrikstad? Er det andre faktorer eller forhold som bedre kan forklare hvorfor dette fylket og denne byen har vært spesielt rammet?
• Boken starter med en del betraktninger rundt barndomsårene til de som senere skulle involveres i kamphandlinger i Syria. Det pågår en endeløs debatt i forskningsverdenen mellom de som mener at radikalisering i større grad rammer de som i utgangspunktet er sårbare for det av biologiske, psykologiske eller sosiale årsaker, og andre som mener at hvem som helst kan bli radikalisert, dvs. gradvis sosialisert i et stadig mer avvikende tankesett som til slutt betrakter voldsbruk som legitimt middel for å oppnå et politisk/ideologisk mål. Hvordan skal vi plassere boken i forhold til disse to ytterpunktene?
• Et flertall av kompisene fra Fredrikstad kommer fra innvandringen. Hva sier dette om koblingen mellom radikalisering og jihadisme på den ene siden og innvandring på den andre? Hvordan veier man individenes fortid/bakgrunn fra krigsherjede land opp mot konkrete integreringsutfordringer de opplever? Har det avgjørende betydning?
• Radikaliseringsforskningen har de siste årene lagt veldig mye vekt på koblingen mellom radikaliseringsprosessen og bruk av sosiale medier og internett. Boken bekrefter på mange måter at grunnleggende sosiale nærforhold er sentrale for å forstå hvordan en gjeng med kompiser tok veien ned til Syria.
• Boken nevner flere konspirasjonsverk/videofilmer som virker å ha hatt enorm innflytelse på disse ungene mennene. Vi husker «Zeitgeist» rundt 2010. «The Arrivals» kom litt tidligere i 2008. Man kan også sitere «Loose Change» mellom 2005 og 2009. Hvilken rolle spilte konspirasjonslitteraturen og konspirasjonsfilmene i guttenes radikaliseringsprosess? Hva med mafiafilmer, «ganstaspråk» og dop i «stoner-miljøet?
• Omtalen av de realpolitiske forholdene i Syria som presenteres i medier gir ofte inntrykket av at situasjonen er enkel. Man reiser ned til Syria og blir medlem av IS. Boken gir et annet bilde av situasjonen. Unge menn drar ned, vet ikke alltid i hvilken gruppe de vil havne, vet ikke alltid hvor de faktisk havner til slutt og kan skifte gruppe når det passer dem eller når maktforholdet over deres egen makt tilsier det. Hva er det som gjør at man velger den ene gruppen fremfor den andre og kan man virkelig si at det noen forskjell mellom dem, som f.eks. mellom al-Qaida/al-Nusra og IS?
• Drøyt 400 av 5000 individer som hadde reist til Syria i midten av 2015 var kvinner. Boken refererer til forskernes tradisjonelle oppfatning av kvinner som reiser ned til Syria som en form for «skrudd feminisme». På samme måte som bruken av hijab av feminister vanskelig vil kunne kalles for noe befriende for kvinner, er det uhyre vanskelig for “oss” å skjønne hvordan det å reise til IS kan være befriende og et ultimate mål for muslimske kvinner. Hva er det vi egentlig overser?
• Boken bruker den samme typologien for å kartlegge de ulike rollene i kompisgjengen i Fredrikstad som terrorforsker Petter Nesser lagde for å analysere europeiske terrorceller. Man avdekker bl.a. entrepenøren, protesjeen, den mistilpassede og omstreiferen i kompisgjengen. I hvilken grad kan en typologi som er lagd for terrorceller overføres til en ekstrem gruppe som er ganske løs (kompisgjeng) og som ikke har begått terrorangrep i Norge?
• Kan man si noe om tempoet for radikaliseringsprosessen og rekruttering av disse guttene? Boken nevner fengslingskjennelsen for Hussain, som snakker om «en kort periode med sterk ideologisk dreining hos den rekrutterte.» Hva er faktorene som avgjør om et radikaliseringsforløp tar kort eller lang tid? Hvordan skal vi forstå at 1/3 av norske Syria-farere reiste like etter at kalifatet ble etablert våren 2014? Hva sier dette om kalifatets “symbolske” makt?

Heldigvis ble det gjort et videoopptak av seansen i Remmen. Opptaket kommer snart.

AreaS-seminaret ble bl.a. omtalt i Halden Arbeiderblad 3. november 2016.

I januar 2016 antok man at så mange som 30.000 fremmedkrigere fra 100 land kjempet for IS i Syria eller Irak. Blant dem var det omlag 6000 som kan fra vestlige land. Ved årsskiftet antok PST at det om lag var 40 norske fremmedkrigere i Syria og Irak, som i hovedsak var knyttet til Den islamske stat (IS). Totalt vet man om minst 90 personer som har dratt til Syria de siste årene. Men det kan være flere som man ikke klarte å identifisere før de reiste. Syria-farerne kommer fra hele Norge, men det er en klar overvekt fra Østlandet – Østfold – Fredrikstad.

Den siste tiden bremset IS-rekrutteringen imidlertid kraftig opp pga. militære nederlag på bakken for IS og fordi fremtidsutsiktene for de som kommer hjem igjen ikke er særlig oppløftende. De blir pågrepet, dømt eller sitter i varetekt, noe som har en klar avskrekkende effekt over tid.

AreaS-seminaret fant se bare noen få dager før rettssaken mot Ubaydullah Hussain i Oslo tinghus. Hussain, som omtales i Arntsens bok som en sentral person i Profetens Ummah og som en viktig støttespiller (facilitator) for de som ville dra til Midtøsten, er nå tiltalt for rekruttering til, finansiering av og deltakelse i en terrororganisasjon. Blant de som ble rekruttert var Thom Alexander Karlsen fra Halden, som ble drept i  kamp for IS i Syria i mars 2015.

Blir Hussain dømt, kan han få en fengselsdom på opp til 12 år. Det er første gang i Norge at en slik rettssak om rekruttering av fremmedkrigere til terroristorganisasjonen IS finner sted.

Alt er til salgs, i hvert fall statsborgerskap. Det er til og med land som vil selge sin egen befolkning, slår Carsten Syvertsen (Høskolen i Østfold/AreaS) og Hans-Jørgen Wallin Weihe (Høgskolen i Lillehammer) i en kronikk publisert i Fredriksstad Blad 11. oktober 2016. Lenken til kronikken finnes her.

[spacer height=”20px”]Midt i flyktningkrisen er det konkurranse om å kapre seg de velstående og kapitalsterke. Flere land arbeider aktivt for å tiltrekke seg denne gruppen.  Skatteparadiseksperter og spesialiserte rådgivingsbyråer gir råd og skummer fløten.

I boken «The Cosmopolites: The Coming of the Global Citizen» beskriver forfatteren markedet for statsborgerskap. De velstående kan ta flyet på første klasse og kjøpe seg statsborgerskap. Dersom man investerer to millioner pund i britiske statsobligasjoner eller tilsvarende i britiske selskap, utløser det et såkalt «Tier 1 Investor Visa» som gir rett til å bosette seg i Storbritannia.  Legger man på tre millioner pund er veien enda kortere til statsborgerskap og permanent oppholdstillatelse.

Det høres dyrt ut, men dersom man har adresse i Storbritannia i fem år, kan statsobligasjonene innløses. Det gir det offentlige en gevinst på rundt 10.000 pund noe som er sammenlignbart med summen mange av båtflyktningene har betalt for sine hasardiøse reiser.

I USA er det tilsvarende ordninger. De er enda billigere. Etter EB-5-programmet vil en investering på 500.000 US dollar i områder med høy arbeidsledighet gi rett til visum og oppholdstillatelse. Allerede etter to år kan det søkes om statsborgerskap. Områder med høy arbeidsledighet finnes mange steder, man behøver slett ikke investere i utmarksområdene. Eksklusive Beverly Hills kvalifiserer.

Det er litt ventetid på de amerikanske og britiske ordningene. Fordelen er at de utløser pass som gir adgang til hele verden. De som ønsker raskere pass, kan prøve seg på Kypros. For 2,5 millioner pund får hele familien pass i løpet av 90 dager. Et slikt pass gir adgang til hele EU og Schengen-området.

Malta girt tilsvarende tilbud. Fem av de karibiske øystatene gir imidlertid konkurransedyktige priser på samme måte. Der utløser 250.000 amerikanske dollar samme tjeneste. Hvor stort markedet for attraktive pass er, vet ingen sikkert, men det er anslått til rundt to milliarder dollar.

Et eksempel på en slik stat er St. Kitts der en direkte donasjon til statskassen på 250.000 US dollar gir statsborgerskap etter 90 dager. Dersom man ikke ønsker å gi bort pengene, kan man investere 400.000 dollar i eiendom og få samme tjeneste.

Eiendomsutviklere av luksusboliger tilbyr leiligheter og boliger med tilhørende statsborgerskap. Som gammel britisk øykoloni gir passet adgang til Storbritannia og hele Schengen-området. Det betyr også at man kan kjøpe seg til opphold i eksklusive Norge.

Etter at St. Kitts fikk avtalen om visumfri tilgang til EU og Schengen-området har det blitt populært med statsborgerskap. Velstående mennesker med pass som krever visum, og fra urolige områder slik som Syria, kjøper seg statsborgerskap. For øygruppen har det vært lukrativt. Mens ulike typer produksjon representerer rundt frem prosent av BNP, gir salg av pass rundt 25 prosent.

Saksbehandlings-omkostningene er på rundt 50.000 dollar per pass. Salg av pass gir mer enn de samlede skatteinntektene.  Ved siden av dette kommer omfattende investeringer i luksusleiligheter og boliger. Svært mange av de rike vil heller investere i eiendom enn å gi bort penger til statskassen. Det gir lokale arbeidsplasser og bedre infrastruktur. Dersom man investerer i eiendom, går en del av investeringen til infrastruktur som strøm, vei, vann og kloakk.

For å gjøre det enkelt, kan hele prosessen med å få statsborgerskap gjennomføres uten at man behøver å reise til St. Kitts. Man kan sitte hjemme i godstolen i Oslo eller Damaskus og bruke en nettbank i et skatteparadis og få tilsendt passet etter nitti dager. Deretter kan man bevege seg fritt rundt i verden på et pass der myndighetene bryr seg svært lite.

Man kan kjøpe seg hytte på Sørlandet og på fjellet oppholde seg der når man behager, men må passe på å bevege seg såpass ut av Norge at man ikke blir skattepliktig.  En velstående syrer som ønsker å unnslippe krigen tar flyet på første klasse fra Damaskus, Beirut eller Amman. Med statsborgerskap fra St. Kitts glir man rett igjennom passkontrollen og oppholder seg på et godt hotell.

De som argumenterer for ordningen sier at den er mer rettferdig enn det lotto som ligger i at fødsel i visse land utløser rettigheter og pass. Den rettferdigheten gjelder imidlertid kun de rike. Vi må også anta at mange av dem har en rikdom som er basert på høyst betenkelig økonomisk virksomhet.

Det aller verste eksempelet på bruk av salg av pass og statsborgerskap er salget av egen befolkning. Både Kuwait og UAE (de arabiske emiratene) har forsøkt seg med avtaler med Komorene. Begge steder har hatt en statsløs befolkning  (bidoon). Det er en befolkning som har oppholdt seg i landene fra gammelt av, men som aldri har fått statsborgerskap.

Mot en god betaling var det meningen at denne skulle få statsborgerskap og oppholdstillatelse. Avtalen med UAE havarerte, men Kuwait har nå fått en slik avtale som inkluderer fem års oppholdstillatelse. Dermed er veien klar for å eksportere en statsløs befolkning til Øst-Afrika. Det er ganske klart at enhver retur vil bli stoppet.