Fredag 25. august arrangerte AreaS boksamtale med Shon Meckfessel, forfatteren av boka Nonviolence Ain’t What It Used to Be: Unarmed Insurrection and the Rhetoric of Resistance. Boka tar for seg debatten om voldelig og ikkevoldelige aksjoner i ulike sosiale og politiske bevegelser, fra Indias frigjøringskamper og USAs borgerrettighetsbevegelse til dagens Occupy og Black Lives Matter.
Shon presenterte og oppsummerte hovedtemaene fra boka. Etterpå diskuterte vi bl.a. forholdet mellom opprør og kapital, begrepene vold/ikkevold, og rollen av sosiale medier i ulike sosiale og politiske bevegelser.
Lisboa-traktatens artikkel 50 er nå utløst og med det har statsministeren Theresa May offisielt satt i gang prosessen for Storbritannias utmeldelse fra EU. Dette kan være et godt tidspunkt å se tilbake til fjorårets folkeavstemning for å ta et kritisk blikk på venstresidas mer eller mindre fraværende rolle i debatten og for å diskutere hva den kan gjøre nå og post-brexit.
#notmyreferendum EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen.
Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne såkalte ”disaffected tories”. Folkeavstemningen skulle bli bindende, akkurat som i 1975, og Cameron virket nokså sikker på utfallet. Da han ba om folkeavstemning i 2013 så han nok ikke for seg det politiske landskapet anno 2016 og den voksende EU-motstanden lengre ut til høyre.
Inn eller ut, ”remain” eller ”leave” — det meste ble redusert til en fryktens politikk. På den ene sida: Finanskapitalen, det frie markedet og frykten for økonomien. På den andre sida: Velferdsnasjonalismen og frykten for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Left Leave, Labour Leave, Labour In for Britain, Another Europe Is Possible osv. klarte ikke å skille seg ut fra høyresidas dominerende ”leave”- og ”remain”-blokker (Vote Leave, Leave EU og Stronger In) og framstod som lite troverdige eller lite synlige alternativer.
Brexit Det ble som kjent Brexit. 52 % av de som stemte, stemte “leave”. Stemmene ble delt langs ulike geografiske, aldersmessige og sosioøkonomiske linjer. De ble også delt politisk. De fleste på ”venstresida”, det vil si de som stemte for Labour, Scottish National Party, Greens, Plaid Cymru og Liberal Democrats ved forrige valg, stemte ”remain”. Men cirka en tredjedel av disse stemte ”leave”. Brexit var med andre ord ikke en enkel venstre-høyre sak.
Venstresida og EU Venstresidas EU-motstand er godt kjent. Den baserer seg blant annet på EUs mangel på demokrati og solidaritet og på det indre markedets garantier for fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft. Denne motstanden tar ofte to former: De som mener dagens EU kan og må forandres innenfra, og de som mener dagens EU ikke kan forandres til det bedre og helst må avskaffes. Altså, to ulike strategier for å oppnå mer eller mindre samme mål: Å bygge nye, mer demokratiske og solidariske internasjonale nettverk og institusjoner. (Skjønt at man ikke ser for seg en form for isolerende venstrenasjonalisme.)
EUs håndtering av flyktningkrisen og troikaens behandling av Hellas viste hvor lite solidarisk EU kunne være. Another Europe Is Possiblebrukte Hellas som eksempel på hvorfor man måtte forandre EU. Denne forandringen måtte skje innenfra, mente de, for å beskytte menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og natur- og miljøvernslover mot stadig sterkere nyliberalistiske krefter. De samme argumentene, altså behandlingen av Hellas og flykningkrisen, brukte Left Leave og Trade Unionists Against the EU. Men her ble det understreket at menneskerettighetene, arbeidsrettighetene og natur- og miljøvernlovene hadde blitt kjempet fram av fagbevegelsen og miljøbevegelsen, og hadde lite med EU som organisasjon å gjøre.
Statistikken ovenfor tyder på at de fleste på venstresida (i hvert fall blant de som stemte i folkeavstemningen) landet på ”remain”. Kanskje var det på grunn av argumentene til Another Europe Is Possible og lignende grupper? Kanskje var det på grunn av de motbydelige ”leave”-kampanjene, hvor valget stod om ”the lesser of two evils” eller ”anything but UKIP” og det som verre var? Uansett ble hverken venstre-”remain” eller venstre-”leave” spesielt synlig i debatten. Begge havna bak valgkommisjonens offisielle kampanjer: Stronger In og Vote Leave.
Hva nå, venstresida? Brexit er nå i gang, og da kan man stille seg spørsmålet: Hva gjør venstresida nå?
Det ser ikke særlig lyst ut. Mange forventet et splittet og svekket Conservative Party etter nederlaget til Cameron, men det er Labour som har slitt mest på meningsmålene det siste året. Det står heller ikke særlig bra til med fagbevegelsen i Storbritannia. Under en fjerdedel av alle arbeidstakerne er organiserte, og den såkalte “gig economy” og sosial dumping har vokst enormt de siste åra. I tillegg til dette er det blitt registrert flere tilfeller av hatkriminalitet sida juni 2016. Den økende fremmedfiendtligheten i Storbritannia (og Europa ellers) syns stadig å ligne det man så på 1920- og 1930-tallet.
Men: Det er flere grasrotbevegelser som har vokst fram de siste åra. Black Lives Matter UK, UK Uncut, Sisters Uncut, Reclaim the Power og liknende grupper har vært aktive og synlige i kampen mot diskriminering, innstramninger og miljøskadelige industrier, og i kampen mot Brexit og hvordan utmeldings- og forhandlingsprosessen er blitt håndtert av regjeringa. Det blir interessant å se om slike bevegelser kan føre til langvarige, positive endringer i samfunnet, og om de kan inspirere til økt aktivitet fra og støtte til mer radikale deler av fagbevegelsen og de politiske partiene som står venstresida nærmest.
Store deler av det britiske samfunnet føler seg oversett, underrepresentert og fremmedgjort av en politisk elite som bare har innført brutale og drepende innstramningspakker sida finanskrisen i 2007-2008. Den brede venstresida må sørge for at folk flest ikke blir straffet enda en gang som resultat av brexit-forhandlingene. Den må vise at et annet Europa faktisk er mulig og at det kan skje gjennom et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og god gammel internasjonalisme.
Den 4. oktober 2016 er det 80 år siden slaget ved Cable Street i Øst-London. AreaS-medlem Daniel Lees Fryer skriver om dette slaget og kampen mot fascismen på Radikal Portal. Teksten gjengis i sin helhet her.
For 80 år siden stilte omlag 100.000 opp for å forhindre fascistene å marsjere gjennom arbeiderklassebydelen.
Cable Street er en lang, nokså rett gate i nærheten av Themsen i bydelen Tower Hamlets i Øst-London. En gang ble det lagt skipstau der. I dag er det mest boligblokker og småbutikker, men gata byr også på en av verdens eldste varietéteatre. Frankie Goes to Hollywood spilte inn sin Relax-musikkvideo der på 1980-tallet. I 1936 var Cable Street hjem til mange av Londons innvandrere, et arbeiderklassestrøk med tydelige irske og jødiske miljøer.
BUF og svartskjortene
Dette var de harde trettiåra, en periode preget av stor økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet. For tidligere Conservative- og Labour-politiker Oswald Mosley og hans British Union of Fascists (BUF, senere British Union of Fascists and National Socialists og British Union) var denne nedgangen et resultat av mange år med feilslått sosial og økonomisk politikk. Framtida til det britiske samfunnet og dets imperium var i følge BUF truet, blant annet av internasjonal sosialisme og jødenes mistenksomme økonomiske og nasjonale interesser.
BUF og dens paramilitære “svartskjorter” fikk en del støtte blant landets middelklasse og fra deler av arbeiderklassen, spesielt blant dem som følte seg oversett eller underrepresentert av ulike Labour- og koalisjonsregjeringer. BUF fikk også støtte fra Lord Rothermere og hans avis, Daily Mail. I en overskrift fra 1934, undertegnet av Rothermere, skrev han “Hurrah for the Blackshirts”. Partiet fikk nokså svake valgresultater, men deres folkemøter hadde ofte stor oppslutning. I Hyde Park i 1934, for eksempel, møtte nærmere 7000 fascister og deres sympatisører opp.
En antisemittisk provokasjon
I 1936 var fascisme i medvind i Europa og andre deler av verden. Mosley ønsket å utnytte dette for å øke BUFs oppslutning, som hadde stagnert noe siden oppstarten i 1932. Som en del av BUFs fireårsmarkering planla Mosley å marsjere gjennom Stepney, et område i bydelen Tower Hamlets. Marsjen skulle avsluttes med folkemøter i Shoreditch, Limehouse, Bow og Bethnal Green. Markeringen ble oppfattet som en antisemittisk provokasjon og fordømt av flere organisasjoner, blant annet av Board of Deputies of British Jews, Labour Party, Independent Labour Party og Communist Party of Great Britain. Et forsøk på å få marsjen avlyst mislyktes og til tross for fordømmelsen, var det få av disse organisasjonene som oppfordret til motdemonstrasjon.
Den 4. oktober 1936 gjorde 3000 svartskjorter seg klare for å marsjere gjennom Stepney. De fikk eskorte av 6000 politimenn, men ble møtt av anslagsvis 100.-250.000 motdemonstranter. I Cable Street og Aldgate ble det lagd blokader og barrikader og da politiet prøvde å flytte motdemonstrantene, utbrøt det flere slag. BUF kom ikke gjennom og etter flere sammenstøt mellom politiet og antifascistene, ble marsjen avlyst.
Sammen mot en splittende ideologi
Slaget ved Cable Street blir noen ganger framstilt som en kamp mellom de fascistiske svartskjortene og antifascistiske eller kommunistiske motdemonstranter. I realiteten ble det den dagen lite fysisk sammenstøt mellom disse to gruppene. I stedet gikk slaget mellom politiet og motdemonstrantene. Politiet, som skulle beskytte BUF sin rett til å marsjere, motarbeidet antifascistenes rett til å demonstrere og ble senere beskyldt for å drive antikommunistiske og antisosialistiske aktiviteter. Vitneutsagn og andre dokumenter fra den tida forteller om brutale reaksjoner fra politiet og spesielt det ridende politiet, om massearrestasjoner og senere om straffearbeid. I løpet av demonstrasjonen ble 150 arrestert og enda flere ble skadet.
Men saksdokumentene forteller også en historie om et samfunn som samlet seg mot en splittende ideologi. Motdemonstrantene skal ha bestått av kommunister, anarkister, labourites, fagforeningsfolk, havnearbeidere og ulike etniske og nasjonale grupper som BUF ønsket å skape splid mellom. Dette skjedde ikke, ihvertfall ikke slik BUF kanskje hadde håpet. Slaget om Cable Street ble sett på og husket som en seier for den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia, til tross for at medlemstallet til BUF økte i de gjenværende mellomkrigsåra. Partiet ble forbudt kort tid etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Etter 1945 mislyktes Mosley i å gjenopprette partiet og gjøre partipolitisk comeback.
Cable Street 80
Slaget ved Cable Street har en nesten mytisk status i moderne britisk historie. Kampen mot fascismen verken startet eller endte der på barrikadene i Øst-London, men den styrket utvilsomt den antifascistiske bevegelsen i Storbritannia på den tida. Flere kamper lå i vente, i Europa og ellers i verden, men også i og rundt Cable Street. Siden 1960-tallet har det vokst fram andre grupper (f.eks. National Front og English Defence League), som i likhet med BUF ser et land i forfall og som retter sin frustrasjon og sinne mot ulike etniske, religiøse eller minoritetsgrupper. Markeringen “Cable Street 80”, som i disse dager holdes i Londons østkant, handler både om å minnes fortida og om å huske at kampen mot fascisme, rasisme og diskriminering dessverre fortsatt er like aktuell i dagens Europa.
