Vil du følge med på parlamentsvalget i Frankrike neste år? Bruk #parlamentsvalgiFrankrike2017

parlamentDet franske parlamentsvalget i Frankrike kommer kort tid etter presidentvalget neste år. Også dette valget har to omganger. Den ene finner sted 11. juni 2016, mens den andre skjer 18. juni 2016.

Ble spenningen rundt presidentvalget ikke nok for deg og er du interessert i å følge med på parlamentsvalget, kan du følge meg på twitter.[spacer height=»20px»]

Jeg har laget en hashtagkonto som heter: #parlamentsvalgiFrankrike2017

Abonnér!

Her er noen eksempler på siste twitterinnlegg:

parlament2

parlament3

Med i Aftenposten-podcast om presidentvalget i Frankrike

podcast28. november 2016 ble jeg invitert av Aftenposten-journalist Christina Pletten til å være med på en podcast-sending om presidentvalget i Frankrike i serien Aftenposten-verden  sammen med Alf Ole Ask (utenriks) og Øystein Kløvstad Langberg (Europa). [spacer height=»20px»]Podcasten De lover fransk revolusjon fra høyresiden finner du her.

En kort versjon av sendingen finner du i Aftenpostens fra 29. november 2016 som kan hentes her.

aftenposten-29-11Bakgrunnen for sendingen var utallet av primærvalget for de konservative i Frankrike. Følgende punkter ble tatt opp:

  • Om valgssystemet i Frankrike når det gjelder presidentvalget og parlamentsvalget. Spesielt vanskelig for nordmenn å skjønne er systemet med to omganger, hvor det bare er de to kandidatene med felst stemmer som går videre til andre omgang.[spacer height=»20px»]
  • De mest synlige kandidatene til presidentvalget med Francois Fillon, Marine Le Pen og potensielle venstrekandidater, særlig i sosialistpartiet (Macron, Valls, Hollande, osvv). Hvor fornyende er egentlig primærvalget både på venstre- og høyresiden når «profesjonelle politikere» ser ut til å kuppe helle prosessen? Jeg snakket spesielt om situasjonen på venstresiden og i sosialistpartiet, som for tiden preges av fullstendig kaos.[spacer height=»20px»]
  • Fillon og resten av høyresiden: hvor konservativog liberal er egentlig Fillon og i hvilken grad vil han gå videre med det nåværende program, mot å inngå kompromisser?[spacer height=»20px»]
  • Nasjonal Fronts strategi ovenfor Fillon og venstresiden. Er utnevnelsen av Fillon et hinder for Marine Le Pen eller kan den skape ny dynamikk for frontistene? Blir det en typisk kamp mellom «folket» og «eliten»? To scenarier:
    • Både venstre-og høyresiden kjører et liberalistisk økonomisk program, med Nasjonal Front i førersetet i kampen mellom «det elitepregede system» og «det folkelige alternativ.»
    • Polarisering mellom en liberalistisk høyreside og en keynesiansk venstreside som ikke gir Nasjonal Front noe reellt rom for å spille mot de etablerte partiene.[spacer height=»20px»]
  • Hva  vil innebære Nasjonal Fronts seier for EUs fremtid? Brudd med dagens linje? Kollaps? Bekreftelse på en ny trend som allerede preger unioen?

 

På NRK Ytring for å snakke om nominasjonsvalget på høyresiden i Frankrike

ytringSøndag 27. november 2016 ble Tove Gravdal fra Morgenbladet og jeg invitert av NRK Ytring til å snakke om utfallet av nominasjonsvalget på høyresiden i Frankrike og si noe om hvordan vi tror dette vil kunne påvirke presidentvalget i 2017.

Sendingen finner du her. Gå til nummer 4 «nominasjonsvalg i Frankrike.»[spacer height=»20px»]De viktigste punktene som ble tatt opp er:[spacer height=»20px»]

  • Likheter og ulikheter mellom de to kandidatene til andre omgang av nominasjonsvalget Alain Juppé og François Fillon.[spacer height=»20px»]
  • Hvem stemte på Fillon og Juppé ved 1. omgang? Venstrevelgernes og Nasjonal Fronts innbanding i valgomgangen.[spacer height=»20px»]
  • Hvor er «trumpisme» i dagens fransk politik? Ligger den i Nasjonal Front eller har Frankrike allerede fått en forsmak på trumpisme gjennom Sarkozys mandat som president i perioden 2007-2012?[spacer height=»20px»]
  • Hvem er de andre viktige kanditater til neste år? Kaos på venstresiden og intern strid mellom statsminister Valls og president Hollande.[spacer height=»20px»]
  • Hvem har beste sjanser til å komme til andre omgang av presidentvalget? Flere scenarier kan tenkes.[spacer height=»20px»]

Et vitkig poeng er kanskje at man skal prøve å unngå to skjær i sjøen.

  • Den ene er å tro at Marine Le Pen overhodet ikke kan gå videre til 2. omgang og vinne.
  • Den andre er å tro at Marine Le Pen faktisk kommer til å kvalifisere seg til 2. omgang og vinne.

Jeg sitter igjen med litt blandende følelser på slutten av denne spennende helgen. Det er uten tvil større interesse  for et presidentvalg i Frankrike enn noensinne. Det er meget positivt i forhold til tidligere år, hvor interessen for hva som skjedde i Frankrike var generelt langt mindre.

Samtidig kan man kanskje også beklage – for Frankrike sin del mer enn for andres -, at en vitkig årsak bak slik reell interesse er muligheten for at spådommen om at Le Pen kan komme til makten blir gjort til virkelighet. Det er dermed først og fremst katastrofescenariet som ser ut til å virke mest fristende for de som skal dekke valget, og ikke andre aspekter som kan virke mindre sensasjonspreget.

Om Trump-effekten er synlig fransk politikk er ennå for tidlig å si noe om. Derimot kommer mye av valgkampens mediadekning fremover til å handle om Marine Le Pen. Det forventes nesten at det som skjedde i USA nå skal skje i Frankrike. Spørsmålet er dermed om franskmenn kommer til å «levere» etter ønske eller motsi slike forventninger..

Vil du følge med på presidentvalget 2017 i Frankrike? Bruk #presidentvalgiFrankrike2017

twitter1Det franske presidentvalget trappes opp i Frankrike. Søndag 27. november finner andre omgangen av nominasjonsvalget for de konservative sted mellom Alain Juppé og François Fillon. Men dette er bare begynnelsen!

Er du spesielt interessert i valgets gang fremover, kan du følge meg på twitter.

Jeg har laget en konto som heter #presidentvalgiFrankrike2017. Abonnér.

Her er noen eksempler på siste twitterinnlegg:

twitter2

twitter3

twitter4

 

Til Paris for å snakke om voldelig radikalisering

dap14. oktober ble jeg invitert av det franske justisdepartementet i Paris på en konferanse arrangert av kriminalomsorgsdirektoratet til å snakke om norske erfaringer med  håndtere radikalisering i fengsel.

Andre innledere var Géraldine Blin, leder for prosjektet «Lutte contre la radicalisation» ved det franske kriminalomsorgsdirektoratet (direction de l’administration pénitentiaire), Caroline Guibet-Lafaye, filosof/sosiolog ved CNRS og Laurent Bonelli, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Université Paris-Ouest-Nanterre-La-Défense (Institut des sciences sociales du politique).

Mitt innlegg (Radicalisation in prison: Experiences and perspectives from Norway) tok opp følgende punkter:

  • Thoughts about the problematic notion of radicalisation
  • The evolution of terror threat against Norway and Norwegian interests abroad
  • Consequences for the Norwegian prison system until 22/7
  • How to deal with Anders Behring Breivik and militant islamists
  • The Norwegian governemental Action Plan
  • How to deal with deradicalisation/desengagement: the Norwegian Mentoring Project

la-desintegration-2011-affichePå slutten av dagen ble filmen regissert av Philippe Faucon « La désintégration/oppsplittingen» (2011) vist for publikum til stede.

Konferansen fant sted ved Justisdepartementet, Site Olympe de Gouges, 35 rue de la Gare, 75019 Paris.

På tur med DNAK til Bødo og Trondheim

Turluften fortsetter! 14. september og 23. november reiste jeg med DNAK (Den norske Atlanterhavskomités) for å holge et innlegg om høyreekstremisme i Europa. I Bodø hadde vi en meget spennende seanse ved Nord Universitetet. I Trondheim fant kurset sted ved Luftkrigsskolen. Andre innledere var Janne Haaland Matlary, professor, Universitetet i Oslo (UIO), Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter og Rolf Tamnes, professor, Institutt for forsvarsstudier (IFS).

dnak-trondheim

Begge steder fokuserte jeg på følgende punkter:

  1. Begrepsavklaring rund høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme med bl.a. bruk av PSTs modell for radikaliseringsprosessen.[spacer height=»20px»]
  2. Høyreekstremisme i dagens Europa i lys av bl.a. globaliseringsprosessens utfordringer og tillitskrisen som velgerne opplever på det internasjonale, europeiske og nasjonale nivå.[spacer height=»20px»]
  3. Den økende kløften mellom Vest-Europa og Øst-Europa når det gjelder konsensus rundt liberaldemokratiske verdier med Viktor Orbàns «illeberale demokrati» og Putins euroasiatiske strategi.

Interessen var veldig stor blant de over 200 deltakere på kurset.

prog-trondheim
Fordelen (og ulempen) med å holde flere ganger det samme foredrag i skiftende og usikre omgivelser er at man neppe kan gjenta seg. Denne gangen stjal Donald Trump showet. Det ble en del betrakninger om potensialet for at det som skjedde i USA også skal skje i Europa (og da glemmer man at dette begynte i Europa, og ikke i USA..). Det franske valget be også rikelig omtalt, og også i lys av valget i USA.

Spørsmålet var da om det samme kan skje med Marine Le Pen som det skjedde med Donald Trump.. Er europeiske velgere like sinte på begge sider av Atlanterhavet?

Neste stopp for kurset: Tromsø 7. desember.

I Halden og Fredrikstad for å snakke om norske fremmedkrigerne

boklansering_fremmedkrigere_hio

Foto: TorePetter Engen/HiØ.

Hva kan motivere unge norske menn til å forlate Norge og dra til Syria og Irak for å kjempe jihad? Det er et spørsmål som VG-journalist og forfatter Erlend Ofte Arntsen prøvde å besvare i en bok utgitt av Kagge i slutten av september «Fremmedkrigerne; fra en norsk småby til Den islamske staten (IS).»

Jeg inviterte Arntsen til høyskolen i Remmen og i Fredrikstad 1. november 2016 på vegne av min forskningsgruppe AreaS for å snakke om boken. Seminaret foregikk i form av en samtale mellom Arntsen og meg, før publikum kunne henvende seg direkte til forfatteren.

Arntsen fikk ideen om å skrive boken da han i 2015 var tilstedet under rettssaken mot en ung mann fra Lisleby som valgte å reise til Syria for å kjempe for IS. Han bestemte seg for å se nærmere på hvordan unge Fredrikstad-gutter kunne bli radikalisert og senere reise til Syria som fremmedkrigere.

Det er vanskelig å oppsummere et så omfattende tema med liten spalteplass. Her er likevel noen av temaene som ble tatt opp under samtalen:

  • Lars Akerhaug, Åsne Seierstad og Erlend Ofte Arntsen har skrevet om norske fremmedkrigere. Samtidig har terrorforskeren Thomas Hegghammer påpekt grunnleggende utfordringer knyttet til forskning på dette tema, som gjør at journalister og essayister langt lettere enn forskere kan skrive om norske jihadister. Hvorfor en slik forskjell?[spacer height=»20px»]
  • Hvordan bruker man chatte- og lydmeldinger som kilder i en slik bok?[spacer height=»20px»]
  • Something is wrong in the kingdom of Østfold and Fredrikstad. Radikaliseringsforskningen er splittet på spørsmålet om hvor «radikaliseringsspoter» kan oppstå. Noen mener at det kan skje hvor som helst, mens andre påpeker at fenomenet er knyttet til miljøet man lever i. Det er ingen hemmelighet at Østfold og Fredrikstad er overrepresenterte i forhold til andre landsdeler når det gjelder antall Syriafarere. Hva er det som er grunnleggende «galt» med interne forhold i Østfold og Fredrikstad? Er det andre faktorer eller forhold som bedre kan forklare hvorfor dette fylket og denne byen har vært spesielt rammet?[spacer height=»20px»]
  • Boken starter med en del betraktninger rundt barndomsårene til de som senere skulle involveres i kamphandlinger i Syria. Det pågår en endeløs debatt i forskningsverdenen mellom de som mener at radikalisering i større grad rammer de som i utgangspunktet er sårbare for det av biologiske, psykologiske eller sosiale årsaker, og andre som mener at hvem som helst kan bli radikalisert, dvs. gradvis sosialisert i et stadig mer avvikende tankesett som til slutt betrakter voldsbruk som legitimt middel for å oppnå et politisk/ideologisk mål. Hvordan skal vi plassere boken i forhold til disse to ytterpunktene? [spacer height=»20px»]
  • Et flertall av kompisene fra Fredrikstad kommer fra innvandringen. Hva sier dette om koblingen mellom radikalisering og jihadisme på den ene siden og innvandring på den andre? Hvordan veier man individenes fortid/bakgrunn fra krigsherjede land opp mot konkrete integreringsutfordringer de opplever? Har det avgjørende betydning?[spacer height=»20px»]
  • Radikaliseringsforskningen har de siste årene lagt veldig mye vekt på koblingen mellom radikaliseringsprosessen og bruk av sosiale medier og internett. Boken bekrefter på mange måter at grunnleggende sosiale nærforhold er sentrale for å forstå hvordan en gjeng med kompiser tok veien ned til Syria.[spacer height=»20px»]
  • Boken nevner flere konspirasjonsverk/videofilmer som virker å ha hatt enorm innflytelse på disse ungene mennene. Vi husker «Zeitgeist» rundt 2010. «The Arrivals» kom litt tidligere i 2008. Man kan også sitere «Loose Change» mellom 2005 og 2009. Hvilken rolle spilte konspirasjonslitteraturen og konspirasjonsfilmene i guttenes radikaliseringsprosess? Hva med mafiafilmer, «ganstaspråk» og dop i «stoner-miljøet?[spacer height=»20px»]
  • Omtalen av de realpolitiske forholdene i Syria som presenteres i medier gir ofte inntrykket av at situasjonen er enkel. Man reiser ned til Syria og blir medlem av IS. Boken gir et annet bilde av situasjonen. Unge menn drar ned, vet ikke alltid i hvilken gruppe de vil havne, vet ikke alltid hvor de faktisk havner til slutt og kan skifte gruppe når det passer dem eller når maktforholdet over deres egen makt tilsier det. Hva er det som gjør at man velger den ene gruppen fremfor den andre og kan man virkelig si at det noen forskjell mellom dem, som f.eks. mellom al-Qaida/al-Nusra og IS? [spacer height=»20px»]
  • Drøyt 400 av 5000 individer som hadde reist til Syria i midten av 2015 var kvinner. Boken refererer til forskernes tradisjonelle oppfatning av kvinner som reiser ned til Syria som en form for «skrudd feminisme». På samme måte som bruken av hijab av feminister vanskelig vil kunne kalles for noe befriende for kvinner, er det uhyre vanskelig for «oss» å skjønne hvordan det å reise til IS kan være befriende og et ultimate mål for muslimske kvinner. Hva er det vi egentlig overser?[spacer height=»20px»]
  • Boken bruker den samme typologien for å kartlegge de ulike rollene i kompisgjengen i Fredrikstad som terrorforsker Petter Nesser lagde for å analysere europeiske terrorceller. Man avdekker bl.a. entrepenøren, protesjeen, den mistilpassede og omstreiferen i kompisgjengen. I hvilken grad kan en typologi som er lagd for terrorceller overføres til en ekstrem gruppe som er ganske løs (kompisgjeng) og som ikke har begått terrorangrep i Norge?[spacer height=»20px»]
  • Kan man si noe om tempoet for radikaliseringsprosessen og rekruttering av disse guttene? Boken nevner fengslingskjennelsen for Hussain, som snakker om «en kort periode med sterk ideologisk dreining hos den rekrutterte.» Hva er faktorene som avgjør om et radikaliseringsforløp tar kort eller lang tid? Hvordan skal vi forstå at 1/3 av norske Syria-farere reiste like etter at kalifatet ble etablert våren 2014? Hva sier dette om kalifatets «symbolske» makt?

Det ble det gjort et videoopptak av seansen i Remmen. Opptaket kan sees snart her.

fremmed-2Seminaret ble bl.a. omtalt i Halden Arbeiderblad 3. november 2016.

I januar 2016 antok man at så mange som 30.000 fremmedkrigere fra 100 land kjempet for IS i Syria eller Irak. Blant dem var det omlag 6000 som kan fra vestlige land. Ved årsskiftet antok PST at det om lag var 40 norske fremmedkrigere i Syria og Irak, som i hovedsak var knyttet til Den islamske stat (IS). Totalt vet man om minst 90 personer som har dratt til Syria de siste årene. Men det kan være flere som man ikke klarte å identifisere før de reiste. Syria-farerne kommer fra hele Norge, men det er en klar overvekt fra Østlandet – Østfold – Fredrikstad.

Den siste tiden bremset IS-rekrutteringen imidlertid kraftig opp pga. militære nederlag på bakken for IS og fordi fremtidsutsiktene for de som kommer hjem igjen ikke er særlig oppløftende. De blir pågrepet, dømt eller sitter i varetekt, noe som har en klar avskrekkende effekt over tid.

Seminaret fant se bare noen få dager før rettssaken mot Ubaydullah Hussain i Oslo tinghus. Hussain, som omtales i Arntsens bok som en sentral person i Profetens Ummah og som en viktig støttespiller (facilitator) for de som ville dra til Midtøsten, er nå tiltalt for rekruttering til, finansiering av og deltakelse i en terrororganisasjon. Blant de som ble rekruttert var Thom Alexander Karlsen fra Halden, som ble drept i  kamp for IS i Syria i mars 2015.

Blir Hussain dømt, kan han få en fengselsdom på opp til 12 år. Det er første gang i Norge at en slik rettssak om rekruttering av fremmedkrigere til terroristorganisasjonen IS finner sted.

Fillon : en ultrakonservativ som fornyende faktor i fransk politikk?

fillonaftenpostenPresidentvalgkampen er definitivt i gang i Frankrike. Høyresiden (og sentrum) holder nå nominasjonsvalg for å avgjøre hvem som skal representere dem til presidentvalget neste år. Dette «forvalg» finner seted kort tid etter valget i USA, noe som fører til en dobbel prosess.

For det første er det økt mistro ovenfor media og prognoser. Medier våger ikke lenger å komme med antagelser om hvem som kan vinne.

For det andre er det økt forventning til at noe dramatisk skal skje og at Marine le Pen skal klare det samme i Frankrike som Trump gjorde i USA.

Begge antagelser kan vise seg å være feil. Det som derimot er mer sikkert er at den franske Trump ligger ikke nødvendigvis der man forventer det. Som ultrakonservativ politikker og «outsider» representerer kanskje François Fillon det som i dagens Frankrike tilsvarer best en Donald Trump. På søndag vil han, som økonomisk liberal og politisk konservativ møte Alain Juppé, en like liberal i økonomi men langt mer moderat med tanke på verdier.

Det er dermed to versjoner av høyresiden som står opp mot hverandre. Den franske historikeren og statsviteren René Rémond utviklet imidlertid i sin tid en modell med tre høyresider – en kontrarevolusjonær, en liberal og en plebeiisk (med sin myte om den store redningsmannen).

Det ble hevdet at denne modellen ikke lenger stemmer med virkeligheten og at disse tre politiske familier skal ha blitt avløst av en konkurranse mellom bare to høyresider : en nasjonal-republikansk (moralsk konservativ og suverenistisk) og en føderalistisk, pro-europeisk, sosialliberal og liberalistisk høyreside. Jeg er faktisk ikke så sikker på det. For meg fremstår Juppé, Fillon og Le Pen/Sarkozy som en god illustrasjon på at Rémonds gamle modell fortsatt har relevans , med en François Fillon som er den kontrarevolusjonære, en Alain Juppé som er den liberale og en Marine Le Pen som er den plebeiiske.

Jeg ble nylig intervjuet i Aftenposten om Fillons bakgrunn og årsakene bak hans plutselige suksess. Som sagt er dette valget så vidt i gang. Vinner Fillon på søndag, vil dette uten tvil utgjøre en utfordring for Le Pen-klanen. Det vil derimot kunne puste nytt liv i en venstreside som mer enn noensinne er usikker på å kunne gjøre et anstendig resultat neste år. «Show’s on.»

Følg meg på min twitterkonto, hvor jeg følger dette forvalget frem til resultatet søndag kveld!

 

På tur med DNAK til Stavanger..

Franck NATODNAKs (Den norske Atlanterhavskomités) kurs i internasjonal politikk stoppet 31. august 2016 ved NATO-hovedkvarteret på Jåttå utenfor Stavanger. Jeg holdt et innlegg om høyreekstremisme i Europa, hvor jeg bl.a. tok opp tre punkter.

  1. Begrepsavklaring rund høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme med bl.a. bruk av PSTs modell for radikaliseringsprosessen. [spacer height=»20px»]
  2. Høyreekstremisme i dagens Europa i lys av bl.a. globaliseringsprosessens utfordringer og tillitskrisen som velgerne opplever på det internasjonale, europeiske og nasjonale nivå.[spacer height=»20px»]
  3. Den økende kløften mellom Vest-Europa og Øst-Europa når det gjelder konsensus rundt liberaldemokratiske verdier med Viktor Orbàns «illeberale demokrati» og Putins euroasiatiske strategi.[spacer height=»20px»]

Nok en gang merket jeg min eviggående utfordring med å «time» innlegget riktig. Mye mer kunne ha blitt sagt. Det får vi overlate til en senere skriftlig produksjon. Men interessen var stor blant et publikum som bestod av militærfolk og studenter. Noen av perspektivene som jeg tok opp finner man i et bidrag til ukens analyse som skrev nylig for DNAK. Neste stopp for kurset er 14. september i Bodø.

Bilbrenning: en særfransk eksportvare?

her og nå3I disse dager omtaler norske medier et økende antall tilfeller av biler som tennes på både i Danmark og i Sverige. Hva kan dette nye fenomen bety for Norden og hva man kan lære av tidligere erfaringer andre steder? Frankrike peker seg (nok en gang) ut som landet som – på en måte -, blir «trendsetter».

Bilbrenning er et gammelt fenomen som startet på slutten av 1980-tallet i Strasbourg-området. Fenomenet økte i omfang gjennom hele 1990- og 2000-talet og nådde uante proporsjoner. Det førte til og med at det nå finnes egne råd for de som kan få sin bil påtent, f.eks. i anledning av nyttårsaften..

Jevnt gjennom 2000-tallet ble det brent over 40.000 biler årlig. To datoer er spesielt «populære» for bilbrenning: nyttårsaften og nasjonaldagen på 14. juli.

Hva er årsaken til et slikt fenomen? Forskningen tyder på at motivasjonen er varierende. Grovt sett kan vi snakke om fire kategorier.

  1. De som brenner biler for å ha det gøy på nyttårsaften og nasjonaldagen (urban vold uten politisk budskap, men heller et ønske om å «ødelegge for fun»). Det kan også handle om landskamper i fotball eller om valgdager. De siste årene har gjerningsmennene fått indirekte hjelp av «nyhetskåte» medier og av myndighetene selv, som ønsker å påpeke at forstedene alltid utgjør et «problem». Begge oppgir hvor mange biler som blir brent og dermed lager reklame for ildsetterne. Forsteder kan dermed «konkurrere» med hverandre om hvem som brenner flest biler. Jeg leste en gang om en ung mann som ble intervjuet og som kunne innrømme at han følte seg stolt da han hørte navnet på bydelen nevnt på nasjonal radio.. Dette er lysår fra enhver form for politisk kamp..
  2. De som brenner biler for å svindle forsikringen eller for å skjule en eller annen type kriminell virksomhet (spesielt på ovennevnte dager). Dette utgjør 15% av alle tilfeller av bilbrenning.
  3. De som brenner biler av hevnårsaker (mot en nabo, en konkurrent, en fiende). Det høres helt idiotisk ut, men dette er faktisk en ikke så uvanlig praksis i et land hvor man elsker sin bil like mye som sin ektefelle og hvor bil er dyrt å kjøpe. Senest 18. juni 2016 i Sannois tente en man på bilen til sin eks-kjæreste for å hevne seg på henne. Dessverre valgte han ut feil bil..
  4. De som brenner biler i en form politisk protest mot «makta,» mot politiet, for å bryte med en ellers kjedelig hverdag, osv.. I perioder som er spesielt anspent i forstedene ser man en eksplosjon av antall biler som påtennes. Det var f.eks. tilfellet i 2005 da to ungdommer fra bydelen Clichy-sous-Bois utenfor Paris prøvde å løpe fra politiet og døde etter å ha forsøkt å gjemme seg i en trafo. Opptøyene som fulgte denne tragedien spredte seg raskt i andre forsteder både i Paris og andre storbyer. Spesialister er dypt bekymret for denne nye type «nærhetskriminalitet» (délinquance de proximité). I 1996 skrev Maryse Esterle-Hedibel en interessant artikkel (på fransk) om «bilkriminalitet» i tidskriftet Déviance et Société hvor hun påpeker bl.a. to dimensjoner som jeg synes er interessante. Den ene en mannsdominert/macho kultur som preger bilbrenning. Ved å brenne en bil viser man sin egen virilitet, samtidig som man fratar en annen mann (fiende/konkurrent/rival) sin egen virilitet. Den andre er forskjellen mellom vår oppfatning av hva som kan være årsaken bak et tilfelle av bilbrenning og hva som kan være det reelle motivet for hendelsen sette fra gjerningsmannens standpunkt (blind kriminalitet for oss, gjengopprør eller æresoppjør for gjenger).

Er dette et geografisk avgrenset fenomen? Både òg. Bilbrenning forekommer over hele landet, både i urbane strøk og på bygda. På en annen side ser man at det spesielt er i forsteder man brenner mest. Man kan dermed snakke om en korrelasjon mellom fenomenet og de sosialøkonomiske forholdene som ligger til grunn og som fører individgrupper som bor i forsteder til å begå en slik form for sivil ulydighet og urban vold. Igjen, se Esterle-Hedibels artikkels analyse om hvilke sosialøkonomiske grupper det gjelder.

Noen vil selvsagt påpeke at det er visse etniske grupper som står bak bilbrenning som fenomen. Det er ingen hemmelighet at mange franskmenn med innvandrerbakgrunn bor i forsteder. Det er dermed ikke unaturlig at de utgjør en stor gruppe blant bilstifterne. Men man skal heller ikke glemme at ofrene for bilbrenning som regel er befolkningen som bor i områdene der ugjerningene finner sted. Det er dermed individer som allerede lider av fattigdom som rammes hardest av dette. Når ungdommer går løs på biler som er parkert utenfor blokkene, er det deres egen familie eller naboer det går utover. Her ligger det en generasjonsdimensjon som også kan være verdt å se litt nærmere på. Når det gjelder forståelsen av ungdomsvolden i forsteder anbefaler artikkelen skrevet av Angelina Peralva i tidskriftet Cultures & Conflits i 1995.

Dette har jeg i hher og nåvert fall fått anledning til å snakke litt om i «Her og nå» på NRK 30. august sammen med andre gjester. Radioklippet kan hentes her. Korversjonen på NRK-webside her.

une-histoire-criminelle-de-la-france-odile-jacob-03-2012For de som er spesielt interessert i dette fenomenet finnes det et interessant kapittel om bilbrenning i boken skrevet av Christophe Soullez og Alain Bauer «Une histoire criminelle de la France«, som ble utgitt i 2012.

 

Presidentvalgkampen i Frankrike er i gang på høyresiden..

sarkoNår terroristene endelig slipper taket, kan man igjen vende seg tilbake til «normalpolitikken.» Etter gjentatte angrep i sommer hadde man nesten glemt at Frankrike står på terskelen til et nytt presidentvalg neste vår. En liten pause i grusomhetens hverdag åpner dermed for at noen brikker sakte men sikkert kan falle på plass. Jeg ble nylig spurt om å kommentere opptrappingen mot presidentvalget på høyresiden, og innholdet ble gjengitt av bl.a. Dagens Næringsliv 22. august.

Hva er bildet på høyresiden?

Vi begynner med de store kjempene. Sarkozy stiller opp som kandidat til valget og publiserer samtidig en ny bok, «Alt for Frankrike». Han kunngjorde dette selv 22. august etter å ha tenkt lenge på hvorfor Frankrike igjen trengte hans tjenester. I virkeligheten har Sarkozy ikke tenkt på noe annet enn på et politisk come-back de siste årene. Han har fremdeles ikke fordøyd tapet i 2012 og kan ikke forestille seg noe annet enn at han vil ta hevn i 2017.

Seiershåpet er imidlertid ikke ufornuftig. Sarkozy sitter med kontroll over partiet «Les Républicains». Jeg hører skeptiske stemmer som forteller at han nå har gått av som partileder for å fokusere på nominasjonskampen i november. Laurent Wauquiez overtar for tiden partiledelsen frem til den store avklaringen. Wauquiez er intet mindre enn én av Sarkozys mest trofaste støttespiller i partiet, noe som kan tyde på at avstanden mellom den avtroppende partileder og den nye kan være like stor som sigarettpapir.

Sarkozy har også noe annet som ingen annen kandidat til nominasjonsvalget kan drømme om. Han har en fortid som president, en utvilsom legitimitet som leder og et rykte om å «stå på» når det gjelder. Selvsagt er det mye som kan diskuteres når man først tar et nærmere blikk på femårsmandatet. Hans diplomati var mer preget av reaksjon enn av aksjon, og disse reaksjonene var som regel preget av hendelsesforløpet, og ikke av noen reelle evne til strategisk tenkning. Hvordan kunne man ellers vurdere Frankrikes uvurderlige bidrag til Libyas oppløsning, som åpnet for at millioner av mennesker i de påfølgende årene kunne sendes ut til havet med en usikker framtid i møte?

Alain Juppé er fremdeles populær blant velgerne som fremdeles er i sjokktilstand etter fem år med Sarkozy. Vi må huske på at Sarkozy «kuppet» høyresiden på 2000-tallet etter å ha sviktet selveste Jacques Chirac ved presidentvalget i 1995 da han gikk inn for i stedet å støtte den daværende statsminister Edouard Balladur. Mange på høyresiden kunne la seg fascinere av unge Sarkozy i 2007. Men mange hatet ham òg for alt han var og ikke var. Sarkozy inkarnerte «rambukk-politikken» i 2007. Han skulle bryte med det meste og skulle skifte ut de fleste. Til og med hans personlighet sjokkerte store deler av det borgerlige Frankrike som ikke liker stas og bråk. Sarkozy la ikke skjul på at han hadde mektige og rike venner og erklærte seg selv proamerikaner. Han var den første presidenten med innvandrerbakgrunn (Ja! Det har vi glemt!), halvt gresk og halvt ungarsk (sikkert den beste delen ;-)) og til og med skilt og gift på nytt med barn her og der.

Hva er da Alain Juppé? Det stikk motsatte. Juppé er en politiker fra provinsen og en ordfører som er meget godt likt i Bordeaux. Han prøver så godt han kan å vise tenner, men er først og fremst reflektert og rolig.  Hans fortid som bl.a. statsminister viste at han kan stå på når det gjelder, men også at han vet når han skal gi etter for presset fra opinionen. Han gikk fra å være landets mest hatede politikker høsten 1995 da han forsøkte å innføre pensjonsreformen til igjen å bli populær blant høyrevelgerne som frykter Sarkozy som pesten.

Juppé skaper konsensus der Sarkozy splitter. Det er hans styrke. Juppé er flink med økonomi, men trives ikke med temaer som berører identitetsdebatten. Han liker ikke Sarkozys frieri til ideene fra Nasjonal Front. Derfor trives ikke Juppé med dagens debatt om innvandring og islams plass i Frankrike. Og det er et ganske avgjørende faktum. Dersom den politiske debatten domineres av islamdebatten og terrorisme, vil Sarkozys bastante meninger ha mer tyngde enn Juppés forsøk til – tross alt – å komme fram til en eller annen form for konsensus. Hans budskap, og spesielt hans tone i debatten, blir for svak i forhold til Sarkozys evne til alltid å by opp, selv om det kan grense en form for moralsk skandale. I motsetning til Juppé vil Sarkozy ikke nøle ett sekund med å si hva velgerne forventer at han skal si, selv om det bryter sterkt med den franske høyresidens tradisjon. Polemikken rundt forbudet mot burkini i Frankrike gir en håpløs forsmak på hvor dypt nivået på den politiske debatten kan synke ned.

pasquaSarkozys nye bok inkluderer en finesse som vil gå hus forbi til de aller fleste i Norge. Boken heter «Tout pour la France» med en rød t på «tout.» Ved siden av Sarkozys bok ser man tittelen på Charles Pasquas bok fra 1999 «Tous pour la France» (Alle for Frankrike).

Sarkozys bokstavbytte har en subliminal funksjon. Det trekkes en sammenheng mellom Pasquas politiske linje, dvs. suverenisme (forsvaret av Frankrike som nasjon, kampen mot et føderale EU, et sterkt diplomati, indre politisk konsensus som går på tvers av venstre-høyre aksen, en sterk leder som samler nasjonen) og Sarkozys politiske linje. Pasqua var ofte omtalt som en «gaullist fra første stund.» I kampen mot Nasjonal Front, og vel vitende at Marine Le Pen også kan være interessert i å kapre den moralske og politiske arven fra gaullismen, tar Sarkozy et skritt mot høyre og i retning av en klarere forankring i suverenismen.

And the winner is?

Hva med de andre kandidatene på høyresiden, dvs. de fra Republikanerne og Sentrum? Avisen Le Figaro hadde nylig en nyttig gjennomgang av disse som dere vil finner her. Per 23. august er de tretten kandidater, inkludert Sarkozy. Vi setter dem i følgende kategorier:

  • De to gigantene: Alain Juppé og Nicolas Sarkozy (kampen vil stå mellom de to)
  • De to utfordrerne: François Fillon og Bruno Lemaire (pent å ha med, men ubrukelige)
  • De to løvene: Nathalie Kosciusko-Morizet; Jean-François Coppé (den andre er diskreditert for tiden, men NKM har definitivt en framtid i fransk politikk)
  • Høyresidens høyreside: Nadine Morano; Hervé Mariton; Jean-Frédéric Poisson (potensielle overgangsspillere til Nasjonal Front, gir Republikanerne en troverdighet til høyre for høyre)
  • Suverenistene: Jacques Myard; Henri Gaino (Jurassic park IV eller V og gaullismens voktere på godt og ondt)
  • Upcoming: Geoffroy Didier («too young to die», men driver markedsføring av seg selv i påvente av noe bedre)
  • Konsensussøkeren: Frédéric Lefevbre (løs kanon på dekk som tør å støtte venstresiden når det gir mening)

Nominasjonsvalgets første omgang er 20. november. En eventuell andre omgang (om det trengs) vil finne sted én uke senere.

Radikalisering i fengsel: en samtale med fangenes radiokanal RøverRadion

røverhusetFor kort tid siden hadde jeg som førsteamanuensis II ved forskningsavdelingen ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) gleden av å besøke Oslo fengsel for å ha samtale med fangenes radiokanal RøverRadion om radikalisering i fengsel. Innslaget kan hentes her (så lenge den står øverst på lista) eller der (utgave 74, fra 21.20 mn).

RøverRadion er Røverhusets hovedprodukt. Den første sendingen ble kringkastet i Oslo fengsel i juni 2014. I 2015 fulgte Sarpsborg fengsel, så Bredtveit kvinnefengsel. RøverRadion skal etter hvert produseres i alle norske fengsler og blir kringkastet nasjonalt.

Det geniale konseptet med RøverRadion er at hvert fengsel skal ha sin egen redaksjon og skal produsere sending som kan kringkastes inne i de respektive fengslene, mens de beste innslagene vil sendes nasjonalt. Fangene trekkes dermed inn produksjonen av programmene og utvikler nye ferdigheter som de kasnkje vil kunne bruke etter soning. De får ikke minst profesjonell hjelp av dedikerte journalister. Lignende radiokanaler finnes riktignok i andre land som Storbritannia, Sverige, Ungarn, Israel, Trinidad og Tobago, Spania og Australia. Men merk at det kun er i Norge at lyttere på utsiden av murene kan få et innblikk i livet bak murene takket være nettsending.

Jeg må innrømme at dette oppdraget trolig har vært noe av det mest givende jeg har gjort på dette tema de siste årene. Jeg har snakket om fengselsradikalisering som fenomen i mange ulike fora (forskning, etat, media), men har sjelden hatt anledning til å henvende meg direkte til innsatte og til å snakke med dem om et tema som i virkeligheten gjør dem til min hoved målgruppe.

Etter de tragiske terrorhendelsene i Paris, København og andre steder i og utenfor Europa har fengsler i stadig økende grad blitt omtalt som arnesteder for radikalisering. Det stemmer i visse tilfeller, og særlig når soningsforholdene legger opp til en uheldig utvikling hvor innsatte ikke blir respektert, hvor de ikke har noen ting å gjøre og til slutt hvor de kommer i kontakt med manipulerende individer som spiller på deres svakheter for å indoktrinere og å rekruttere dem til senere oppdrag etter soning.

Det er derfor ingen hemmelighet at terrorhendelsene medførte en økt risiko for stigmatisering av innsatte som individer som kan begå terrorhandlinger (selv om de er bak murene..), noe som i flere europeiske land førte til en innstramning av soningsforholdene for alle fanger.

I noen land begynner man så vidt å innrømme skadenes omfang. I Frankrike er fengselsoverbefolkning (i juli 2016 var det 69 375 innsatte for en kapasitet på 58 311 plasser) en direkte medvirkende årsak til at radikalisering inntreffer i fengsel. Situasjonen i fengsler omtales for øvrig som en «trykkkokker» som kan eksplodere når som helst. Kun for noen dager siden påpekte en ny rapport om håndteringen av islamistisk radikalisering i franske fengsler at det kan virke som man faktisk har gått bort fra satsingen på forebygging og rehabilitering av radikaliserte til fordel for inkapasitering. I den forstand vil Frankrikes nåværende forsøk på å konsentrere radikale innsatte sammen på noen få steder eller avdelinger- som har vært prøvd ut i andre land uten hell, ikke lykkes verken med tanke på å unngå spredning eller gjøre radikaliserte mindre radikale. Midlene for å gjennomføre en reell form for avradikalisering av disse mangler uansett..

Dette er langt fra å være et unikt fenomen. I mange land fengsles det atskillig oftere enn før uten at fengselskapasiteten økes tilsvarende. Samtidig blir budsjettet knyttet til drift, vedlikehold og oppgradering av fengsler, samt til opplæring av personale, ofte nedprioriterte i økonomiske nedgangstider, noe som også preger flere europeiske land.

Igjen, det har vært en stor glede å være med på dette programmet. Mitt største ønske var å fortelle innsatte at de må begynne å se på seg selv som potensielle ofre for ekstreme politiske eller religiøse ideologier og ikke uten videre godta å bli stemplet som potensielle terrorister «in the making». På vegne av kriminalomsorgen ønsket jeg også å fortelle at vår etat er klar over en slik utfordring og faktisk gjør noe med det. Betjentarbeidet er trolig i den forstand det aller viktigste midlet, dog ikke det eneste, som Norge som nasjon har, for å bekjempe radikalisering. En del er gjort. Mye gjenstår.

Nice: et arnested for terrorister?

nice arnestedDet begynner etter hvert å komme en rekke artikler som viser hvorfor Nice ble utsatt for attentat. Selvsagt er det alltid en del tilfeldigheter i hvor terrorister slår til. Men ofte kan man finne spor at et miljø, nøkkelpersoner og en historie, som gjør at enkelte områder er mer utsatt enn andre.

Sammen med andre forskere ble jeg spurt i dagens VG om hva som gjør Nice som spesilet for jihadismen i Frankrike. Kan man snakke om et arnested?

Jeg anbefaler også denne gårsdagens fantastiske reportasje fra den sveitsiste avisen Le temps om livet i Nice-forstedene, nærmere sagt i Nice-nord. Liten tvil om at både Ariane-området og Nord-Nice faller i kategorien «ghetto».. En annen ting som nevnes ikke i artikkelen, men som har mye å si, er den lette tilgangen til våpen som følge av kriminaliteten. Marseille, Toulon og Nice har kriminelle miljøer (både kontinentalfranske, korsikanske og utenlandske) som består av tradisjonelle miljøer som opererer med mafiavirksomhet og nyere kriminelle miljøer som fra og med 2000 begynte å stråle ut fra forstedene og som samarbeidet/konkurrerte med de første.

De siste årene har imidlertid de fleste drapene som har funnet sted i PACA-regionen stammet fra disse nye miljøene (les cités), og ikke fra etablerte mafiamiljøer.

Kronikk på NRK Ytring: Er lynradikalisering terrorismens nye ansikt?

Her er dagens kronikk på NRK Ytring. Den kan hentes der.

I denne sammenheng vil jeg gjerne nevne to artikler som jeg synes er spesielt interessante. Den ene –  Terroren på fire hjul – er en kronikk skrevet av Lars Gule i Dagbladet 16. juli. Gule noterer bl.a. at » [..] sentrale planleggere, de som har et overordnet strategisk mål med terroren, behøver ikke etablere direkte kontakt med den enkelte terrorutøveren. Det blir tilstrekkelig å legge ut generelle manualer om hvordan aksjoner kan gjennomføres og så følge opp – slik al-Adnani gjorde – med generelle oppfordringer til å slå til i bestemte land, på bestemte steder og tider.»

Den andre artikkelen er på fransk og er publisert i ukemagasinet L’Express 17. juli. Artikkelen er et intervju med Farhad Khosrokhavar og omhandler motiver bak attentatet i Nice. Khosrokhavar påpeker bl.a. at IS kan bruke ustabile mennesker mer eller mindre bevisst når deres voldsfantasi får en ideologisk legitimitet hvor disse kan fremstå som helter. Khosrokhavar konkluderer derfor at terroristen i Nice ikke er noen terrorist fordi at han ikke vil forandre verden. Han vil bare gi sin egen livskrise en mening.

Mellom terrorisme og psykiatri.. Denne problemstillingen virker så kjent i Norge..

 

nrk ytringEr lynradikalisering terrorismens nye ansikt?

14. juli ble Frankrike igjen rammet av terror. Denne gangen i Nice og på landets selveste nasjonaldag. I løpet av sekunder ble feststemningen og byens berømte «englenes bukt» forvandlet til et blodbad og et helvete. Lastebilangrepet reiser spørsmålet om vi kan stå foran enda en ny form for terrorisme.

Mohamed Lahouaiej-Bouhlel brukte en kjølebil på 19 tonn for å meie ned innfødte og turister. En slik angrepsmetode har vært lite brukt i europeisk sammenheng. Men den er ikke ukjent. Biler blir brukt i konflikten mellom palestinere og israelere som bomber, men også som rambukk. Isolerte rambukkangrep inntraff i Storbritannia, Nederland, USA og Canada mellom 2006 og 2014.

Har oppfordret til slike angrep

Al Qaida og IS har begge oppfordret sine medlemmer og tilhengere til å angripe sivile med fartøy. Høstnummeret fra 2010 av Al Qaidas nyhetsbrev Inspire beskriver dette nøye. I «The ultimate mowing machine» blir en pickup sammenlignet med en gressklipper som skal utslette Allahs fiender som man fjerner ugress.

Artikkelforfatteren påpeker at «jo større, desto bedre» og foreslår i et ultimate anfall av raffinement at slakterblad festes foran fartøyet for å treffe flest mulig individer. IS-talsmann Abu Mohammed al-Adnani oppfordret på sin side i en tale fra 22. september 2014 til å kjøre over de vantro i egne land og med egen bil når man ikke kunne sprenge bomber eller skyte folk.

Ikke typisk terrorisme

Det finnes for øvrig flere tilfeller av bilangrep i Frankrike som ikke bare kan kalles terrorisme. 22. desember 2014 kjørte en bilist på 37 år inn i folkemengden under julemarkedet i Nantes. Han drepte én person og skadet ti andre. Mannen var sterkt beruset og utrykte hat mot samfunnet. Han var paranoid og tok senere sitt liv i fengslet.

21. desember 2014 angrep og skadet en annen franskmann på 40 år med algerisk og marokkansk bakgrunn tretten personer i Dijon, mens han kjørte bil og ropte «Allahu akbar.» Mannen hadde bak seg 157 opphold i psykiatriske institusjoner. Selv om han utførte dette rambukkangrepet frivillig, alene og med et tilsynelatende klart politisk motiv – i protest mot palestinske og tsjetsjenske barns skjebne, var han også psykotisk. Franske påtalemyndigheter konkluderte da, med en viss klokskap, med at angrepet ikke var noe typisk eksempel på terrorisme.

Lynradikalisering

Spørsmålet er imidlertid om ikke gjerningsmannen i Nice kan ha noe felles med ovennevnte tilfeller. I skrivende stund pågår det fremdeles en propagandakrig mellom franske myndigheter på den ene siden og IS-ledelsen på den andre.

Myndighetene i Paris, hvorav president Hollande og statsminister Valls, har vært raskt ute med å betegne angrepet i Nice som en «terroraksjon.» Det er verdt å notere at innenriksminister Cazeneuve har vært mer forsiktig med ordbruken. Han nevnte det som kan være en ny form for terrorisme tuftet på en usedvanlig rask radikalisering av individer. Lynradikalisering, «Radicalisation éclair», kan inntreffe i løpet av få uker.

Utover de rent politiske motiver som kan begrunne et slikt ordvalg – et terrorangrep styrker i teori sentralmakten og skaper en «hellig union» bak statslederen, viser flere elementer at det kan være relevant å kalle angrepet i Nice for terrorhandling.

Frankrike ble truet av IS gjentatte ganger de siste månedene – og spesielt i forkant av fotball EM. Fremgangsmåten er som tidligere sagt godt kjent fra jihadistenes side og angrepet skjer på den franske nasjonaldagen, noe som er i tråd med IS-mediestrategi om størst mulig dekning.

Det faktum at IS påtok ansvaret for terrorhandlingen bør være selvforklarende. Som flere spesialister påpekte pleier ikke IS å gjøre det hvis ikke det finnes en form for fysisk eller åndelig lenke mellom organisasjonen og gjerningsmennene. Etterforskningen ser også ut til å kunne bevise at Mohamed Lahouaiej-Bouhlel hadde kontakter, planla operasjonen nøye og kan ha fått midler.

Grunn til bekymring

Flere ting i gjerningsmannens beskrivelse passer likevel ikke helt med «typiske trekk» blant jihadister, hvis man i det hele tatt kan snakke om det. Kort tid før angrepet var han ikke kjent for noen spesiell interesse for religion eller ideologi. Han beskrives tvert imot av bekjente som en «dårlig muslim» som brøt med flere av islams grunnregler. Var dette et spill for galleriet?

Han beskrives også som en mann som slet med en pågående skilsmisse, som var depressiv, ensom og aggressiv. Legen han konsulterte tilbake i Tunisia i 2004 diagnostiserte en personlighetsforstyrrelse og tilløp til psykose. Bouhlels profil som en asosial og depressiv person med diagnose, som gjennomgår en lynradikalisering for deretter å begå en selvmordaksjon, kan gi fransk og utenlandsk etterretning god grunn til bekymring.

Dersom det skulle vise seg at IS direkte eller indirekte nå bruker slike individer i angrep likt det vi har sett i Nice, kan terroren ha fått en form som det vil være svært vanskelig å beskytte seg mot.

Massemorderens profil blir klarere

boulhelTre dager etter at Frankrike for fjerde gang på et år ble angrepet på det groveste – ikke glem politiparet som ble myrdet i Paris-området i juni 2016 fordi de var oppfattet som representanter for den franske statsmakten -, begynner etterforskningen av attentatet i Nice å gi en bedre oversikt over gjerningsmannens profil. Den er både typisk og atypisk. Jeg kommer snart tilbake til den i en artikkel som er under arbeid.

I løpet av disse tunge dagene for min fødeby har jeg hatt anledning til å kommentere den pågående etterforskningen og hva som noe så grusomt som dette kan bety for alle franskmenn, for innbyggerne og turistene i Nice og sist men ikke minst for det politiske maktspillet som sakte med sikkert bygger seg opp i forkant av presidentvalget neste år. Hvor er forresten «l’esprit du 11 janvier» som preget reaksjonen etter angrepet på Charlie Hebdo og på franske jøder i januar 2015? Det er legitimt å stille seg gode spørsmål om hvorfor et slikt angrep ikke ble avverget i tide. Men politikernes spill ligner her på ingen måte på et konstruktivt bidrag til den nasjonale debatten om hvordan en ny 14- juli-tragedie kan unngås, men på taktikkeri.

Jeg snakket tidligere om Mohamed Bouhlels mulige profil som medlem av en lokal terrorcelle, ensom ulv eller gal mann som ville ta mange i døden med seg slik Andreas Lubitz gjorde. Nye opplysninger tyder nå i økende grad på at vi heller står ovenfor et mer tradisjonelt eksempel på radikalisering og rask overgang til terror, og ikke overfor et selvmord utført av en depressiv person – type GermanWings. Dette fikk den franske innenriksministeren til nylig å bruke et relativt nytt begrep som i utgangspunktet kunne se ut til å skjule avmakt: «lynradikalisering» (radicalisation éclair). I etterkant kan det likevel være en viss relevans med å bruke dette begrepet dersom man skal omtale en person som tipper over til å bli villig til å utføre ekstrem vold på vegne av en like ekstrem ideologi i rekordtid. Rekordtid er selvsagt et relativt begrep. Snakker vi om dager eller uker? Jeg er likevel fortsatt skeptisk til dette begrepet, på samme måte som jeg er skeptisk til radikaliseringsbegrepet mer generelt.

Disse punktene ble tatt opp i flere innslag som jeg har fått lov å delta i de siste dagene. Her er f.eks. et innslag fra Dagsnytt atten fredag 15. juli (del 4 og 5). Franske reaksjoner til attentatet snakket jeg om på Dagsrevyen på NRK samme dag (fra 20.59 mn). Søndag 17. juli deltok jeg også på Ytring på NRK (del 2, fra 15.13 mn).

Hvorfor angripes Frankrike oftere enn andre europeiske land? Er det noe spesielt som gjør Frankrike til usedvanlig attraktivt utsatt terrormål? Dette drøftes i en VG-artikkel fra 15. juli hvor jeg og flere andre blir spurt. Jeg nevner følgende dimensjoner: en aggressiv utenrikspolitikk; enkelte muslimer som føler seg undertrykket eller diskriminert i det franske samfunn; vedvarende økonomiske og sosiale problemer som skaper spenninger i samfunnet og rammer utsatte grupper..

Til slutt: hva er verst for franskmenn, innbyggerne i Nice og alle turister som ble rammet av terror? At gjerningsmannen fremstår som en «vanlig» terrorist, dvs. en fiende som vil avskaffe de liberale verdiene som vi tror på, eller at han faktisk oppfattes som en psykisk ustabil person som kanskje ble plukket opp av hensynsløse radikalisatorer som fikk han til å rette aggressiviteten massivt utover? Begge opsjoner er like håpløse når de ender opp med at uskyldige liv blir tatt. Portrettbilder begynner å komme i aviser. Glade mennesker som skulle se på et usedvanlig vakkert fyrverkeri i Nices sommerlige stemning. Menn.. Kvinner.. Barn.. Så mange barn..

Hva er lettest å leve videre med? Jeg husker lettelsen mange følte da rettssaken med Breivik endte med at han ble dømt som terrorist, og ikke ble sett på som en gal og uansvarlig massedrapsmann. Kanskje vil mange etter drapene i Nice finne trøst hvis det viser seg at gjerningsmannen var en terrorist, en fiende. Ofrene vil da kunne sees på som tapre ofre i en kamp som likevel gir en viss mening. Men det er en mager trøst.

Politisk kan det være det stikk motsatte. Kritikken mot landets president og regjeringen hagler allerede fra alle kanter. Er Mohamed Lahouaiej-Bouhlel en terrorist, vil ofrene i Nice ha bevisst – nok en gang på bare ett år- at statsmakten mangler fullstendig evne til å beskytte landets borgere. Det er trolig urettferdig. Opp til flere angrep som bl.a. skulle ramme fotball EM skal ha blitt avverget uten at man fra myndighetenes side triumferte åpent om det. Men slike feil blir ikke tilgitt så kort tid før et antatt dramatisk presidentvalg vår 2017.

Terrorangrepet i Nice: terrorisme eller galskap?

coco14. juli 2016 ble Frankrike angrepet på selve nasjonaldagen. Her er dagens bidrag i Urix på lørdag, hvor jeg bl.a. drøfter tre muligheter: a) en terroraksjon på oppdrag av IS og med støtte av eventuelle medhjelpere; b) en ensom ulv som kjenner seg igjen i militant islam og følte et «kall» til å gjøre noe på eget initiativ; 3) en psykisk ustabil man som ønsket å ta med seg flest mulig liv i døden, slik som Andreas Lubitz gjorde i september 2015 med German Wings krasjet.

I disse tre tilfellene kan man stå ovenfor et eksempel på fattigmanns jihadistisk terrorisme, fattigmanns jihaditisk soloterrorisme eller fattigmanns jihadistisk inspirert selvmord.

Etterforskningen av bl.a. gjerningsmannens mobiltelefon og kartleggingen av hans kontakter, i tillegg til avhør av hans nærmeste (hvorav eks-kona), vil gi et mer detaljert bilde av situasjonen. De to hoved alternativene; terrorisme eller galskap, minner om hva Norge som nasjon opplevde 22. juli 2011. For de direkte usatte, dvs. franskmennene, innbyggerne i min fødeby og de utenlandske ofrene, er utfallet uansett grusomt. For disse vil det kunne være lettere å leve videre med scenario 1 enn 2. Frankrike er vant til terrorisme og terrorbølger. Folket kan stå samlet mot en trussel som er rettet mot et land, en nasjon og et folk.

Skulle derimot over 80 liv ha gått tapt som et resultat av en gal manns verk, ville massemordet i Nice fremstå som mer meningsløst. Hvordan kan et samfunn forhindre at psykisk ustabile mennesker utfører ekstrem vold?

På en annen side vil scenario 2 være bedre for Frankrike som land, siden angrepet i Nice – denne gangen – ikke vil kunne knyttes til myndighetene manglende evne til å forhindre jihadistisk terror i landet.

Frankrike mellom oppskrytt selvbilde og kollektiv depresjon

Aftenposten trykker et tilsvar som jeg sendte inn etter å ha lest artikkelen «Det franske selvbilde er større enn landet» skrevet av avisens kommentator Per Kristian Haugen 16. juni 2016. Hans artikkel finner dere her.

Nedenfor følger både hans artikkel og mitt tilsvar. Jeg måtte kutte det ned til 1000 tegn. Dette er derfor originalversjonen jeg sendte inn.

 

selvbildetDet franske selvbilde større enn landet, av Per Kristian Haugen

Frankrike trenger noen gode øyeblikk i fotball-EM, for politikken gir ikke mye å glede seg over. Hovedpersonene virker flere nummer for små til oppgaven.

Noe av det fineste med fotballen er at den stiller få krav. Det er gull verdt når samholdet og tilliten i samfunnet står under press. På denne måten blir fotball også politikk. President François Hollande viser seg så ofte han kan under mesterskapet. Mannen med tilnavnet «Monsieur Normal» er oppriktig interessert.

En lang og vond liste

De uløste problemene tar uansett ikke fri under EM. Terrorfrykten er reell. Protestene mot regjeringens arbeidslivsreform har tatt en voldelig vending. Vi skal heller ikke glemme volden som tilreisende fotballsupportere står bak. Alt dette må presidenten forholde seg til. Hollande er da også blitt kalt «mannen som ikke strakk til». Karakteristikken stammer fra kommentatoren Dominique Moïsi. Moïsi har heller ikke mye til overs for forgjengeren Nicolas Sarkozy. Med sin impulsivitet, hyperaktivitet og svakhet for glamour var han «mannen som det ble rent for mye av».

En folkevalgt «konge»

Så hva er problemet? Det bunner i at Frankrike styres av en demokratisk valgt monark. Det skaper forventninger om en distanse og verdighet som Sarkozy og Hollande – med sine offentlige kjærlighetsaffærer og tidvis uryddige privatliv – ikke er i nærheten av å oppfylle. Rollen som president er tilpasset en annen tid. Frankrikes 5. republikk ble grunnlagt av Charles de Gaulle i 1958 under en borgerkrigslignende krise. Generalen sto frem som nasjonens redningsmann etter at den 4. republikk endte i kaos.

En opphøyet leder

De Gaulle fikk innført et direkte valgt presidentembete med en funksjonstid på hele syv år. Presidenten skulle tenke store tanker og trekke opp de lange linjer. Statsministeren fikk en underordnet rolle som ansvarlig for den daglige drift. Gaullismens gullalder ble kort. I 1968 kom det store studentopprøret, i 1969 gikk de Gaulle av og året etter døde han. Men republikken hans lever videre i lett justert form. Siden 2002 velges presidenten for fem år i stedet for syv. Det har fått noen til å snakke om «gaullisme light».

I den globale eliten

De Gaulles tese var at Frankrike skulle være «i fremste rekke blant nasjonene». Landet måtte ta vare på sin storhet – la grandeur. Frankrike skaffet seg sin egen atomstyrke og prøvde å spille en uavhengig rolle i storpolitikken. Samtidig ville Frankrike ta ledelsen i Europa. Etter tre kriger på 70 år skulle samarbeid med den tidligere fienden Tyskland være bærebjelken i et nytt Europa.

De brysomme britene

De Gaulle ville holde britene utenfor. Senere slapp de inn, men etter folkeavstemningen 23. juni kan de være på vei ut igjen. Frankrike går inn for at et eventuelt brudd blir gjennomført raskt og usentimentalt. Brexit kan få det fransk-tyske samarbeidet til å skinne på nytt. Lenge var det slik at den franske presidenten og den tyske kansleren balanserte hverandre som likeverdige partnere. De siste ti årene har det vippet i tysk favør. Angela Merkel spiller i en annen divisjon enn Sarkozy og Hollande.

Får være med, men …

Frankrike deltok i Ukraina-diplomatiet, men det var Tyskland og Russland som førte ordet. Under eurokrisen forsøkte Hollande seg som brobygger mellom Tyskland og landene i Sør-Europa. Tyskerne vant 3-0, minst. Under flyktningkrisen sto franskmennene på sidelinjen, oppslukt av sine interne problemer. Kanskje er Frankrike på vei til å bli et nytt Italia? Et flott land, men med en fasade som er mer imponerende enn realitetene bakom.

Ytre høyres gjennombrudd?

Neste år er det presidentvalg i to runder, 23. april og 7. mai. Det store spørsmålet er hvordan det går med Marine Le Pen. Hun vinner neppe, men Nasjonal Front kan sette tonen for valgkampen. Paradoksalt nok er presidentembetet mer skreddersydd for den nasjonalistiske og nostalgiske Le Pen enn for en teknokrat fra sentrum/venstre eller sentrum/høyre. Nasjonal Front opererer i en begrepsverden der Frankrikes storhet er en realitet. Målestokken for en vellykket politikk er hvorvidt den fremmer Frankrike og det franske – alt fra arbeidsplasser og sosiale goder via språk og kultur til landets plass i verden.

Basert på illusjoner

Selv i De Gaulles glansdager hadde dette vært i overkant ambisiøst. Et halvt århundre senere er det en umulighet. Etter et kortvarig adrenalinkick i starten vil en president Le Pen oppleve en eneste lang nedtur. De pompøse omgivelsene i Elyséepalasset står i grell kontrast til den reelle makten. Kanskje hadde et slikt eksperiment vært en nyttig erfaring, men den sosiale og økonomiske risikoen er for stor. Inntil videre får franskmennene prøve å leve med Hollande og alle hans svakheter. Det finnes også en form for storhet i det alminnelige.

 

lepenMyten om det franske selvbildet må nyanseres, av Franck Orban

I sin artikkel fra 16. juni tar Per Kristian Haugen for seg kløften mellom Frankrikes selvbilde og en realitet som gjør at landet sakter ut i konkurransen om EUs lederskap. To punkter bør nyanseres i en ellers god analyse.

For det første nevner forfatteren at den franske presidenten siden 2002 velges for fem år i stedet for syv. Han betegner overgangen som «gaullisme light,» men utdyper ikke dens konsekvenser. De Gaulle var imot enhver forkortning av presidentmandatet og fikk rett i ettertid. Femårsmandatet kaster presidenten til «ulvene.» Han kan ikke lenger oppfylle sin rolle som veiviser og ultimate representant for landet og blir dratt inn i hverdagspolitikken. Slik blir han enten for dominerende eller en slags «statsminister bis» som påvirkes av medier, pressgrupper og meningsmålinger. I verste fall kortslutter han både statsministeren og regjeringen når han slutter å oppføre seg som president.

Erfaringen viser at den rette «mix» mellom gammel og ny modell ikke er funnet etter fem år med Chirac, så med Sarkozy og endelig med Hollande. De personlige trekkene knyttet til Hollande er i mindre grad avgjørende enn de strukturelle svakhetene som er innbakt i overgangen til femårsmandatet. De forsterker dem. Løses ikke denne utfordringen, vil det som er igjen av presidentembetets legitimitet forsvinne.

For det andre er det riktig å påpeke at gaullismens funksjon var «å sikre at Frankrike skulle være i fremste rekke blant nasjonene». En slik funksjon var rettet utover og ble assosiert med ordet «storhet» (grandeur). Men Gaullismen hadde en annen funksjon som var like viktig og som bl.a. Philip Cerny skrev i sin biografi om de Gaulle «The politics of grandeur». Denne funksjonen var rettet innover og fremstod som en «kollektiv psykoanalyse».

Gaullismen skulle gjenreise tilliten til en nasjon som var i moralsk krise etter 2. verdenskrig og håpløse avkoloniseringkriger i Asia og Afrika. Fransk anskaffelse av atombomben kan forstås ut fra samme hensyn. «Maktattributtene» skulle overbevise franskmenn om at de fortsatt var én nasjon med sine karakteristiske trekk, med en ærefull historie og med en lovende fremtid – bare de ville det. Gaullismen lyktes til en viss grad med tanke på den eksterne dimensjonen. I Dag er fremdeles Frankrike en mellomstor makt med kapasitet for global innflytelse. En eventuell «Brexit» vil trolig derfor kunne styrke Frankrikes stilling i EU, og ikke svekke den.

Kunnskapen om gaullismens «terapeutiske» dimensjon er viktig for å forstå dagens Frankrike. I motsetning til en klisjé som ofte serveres lider franskmenn i mindre grad av et oppskrytt selvbilde, og i større grad av en håpløs kollektiv depresjonstilstand som populister som Marine le Pen kan spille på. Franskmennenes negative syn på seg selv og på eget land vitner med andre ord om at forsoningsdimensjonen i det gaullistiske prosjektet tilsynelatende ikke lyktes, eller ikke ble ført videre.

Brexit: good bye and good luck!!

brexitBare noen dager igjen før britene bestemmer seg for å forlate EU eller bli igjen. Alle såkalte «spesialister» varsler om en katastrofe dersom Storbritannia igjen blir en øy – i politisk forstand of course.

Samtidig er mange av oss – europeere som vil at EU skal være noe annet enn bare et formløst handelsmarked -, mildt sagt lei av disse briter som gang på gang kritiserer EU og stikker kjepper i hjulene hver gang man snakker om å gå et skritt lenger i retning av politisk fordypning. 

Det er dermed med en hårfin blanding av frykt og lettelse at man må ta imot utfallet av Brexit. Jeg tipper at det blir verst for de som tror at de klarer seg alene der ute. Det snakkes ofte om fransk arrogans, men det hadde ikke skadet å ta en tur til London for å se hvordan britene har tenkt på fremtiden. Albion er mer isolert enn noensinne..

Her er uansett en meget god artikkel skrevet av EU-korrespondanten for avisen Libération Jean Quatremer. Originalen på fransk kan dere hente der. Forfatteren ser ikke på Brexit som Armageddon, men tvert imot som en nødvendig avklaring for at europeerne skal gå videre med dette prosjektet som – tross alt -, også handler om fred på kontinentet.

Det er nå dermed bare en ting å si: «Messieurs les Anglais, tirez-vous les premiers!»

Brexit: saving Private Europebrexit picture

My English friends, as it’s only you who are tempted by a ‘Brexit, don’t be won over by the arguments of the Remain campaigners, and vote Leave on 23 June!

I’ll be honest, it’s not really in your interest to leave the EU. It’s obvious that Brexit campaigners are lying to you in making you believe that, alone, you’ll get by better in a world that’s already dominated by the US, Asia, and soon, Africa, while the Europe that you vilify so much is largely in your hands ideologically, to the point where it governs 28 nations in your own language.

But I digress. Here, I’m defending the point of view of the EU, and it’s in its interest that you leave. If you stay, you will ruin our lives like never before: David Cameron will be the only European leader capable of winning a referendum on Europe and will therefore gain a central role in the EU game. He and his successors will then negotiate concession upon concession in order to completely bury the federal dream of the fathers of Europe and achieve the transformation of the Old Continent into a free-market zone with less and less backbone. Any hope of a European resurgence will be also be buried, definitively. The EU is already dying, despite the wish of European governments to go further. The national scene is now dominated everywhere by sovereigntists who have hijacked the debate and sometimes power itself, such as in Eastern Europe. European values have been blown to smithereens, as evident in the surrender of the right to asylum. And ruling parties think that an election can only result in victory for a eurosceptic wing (much as the Austrian presidential election proved the opposite…).

The sting of fear of an immediate politically and economically costly collapse of the EU will disappear following a Remain vote. But why take the electoral risk of conceding fresh divisions of sovereignty, as happened during the Euro crisis? Sure, the pooling of sovereignty won’t have any effect for years. Sure, we’ll just plod on with the EU acquis, in the face of daily increasing threats. Sure, my English friends, you staying in the EU will avoid an immediate crisis. But longer term it’ll drag the European project down towards its final disintegration. Europe, which aspired to wield heft in a world where the Occident will be of diminishing importance, will become nothing more than a Failed Project that raises a wry smile among leaders in China, India, or even America. Only your much heralded departure will allow Europe to bounce back.

A sacrifice for the European common good

I’m not a fan of the idea of a ‘beneficial crisis’, but Europe is already in a catatonic state, and only a shock on a grand scale can shake it out of it, and force the more visionary of our leaders (if indeed there are any left) to act to avoid a terminal dissolution.

Your sacrifice for the European common good would be of that scale, a sacrifice which – I acknowledge- could result in the disappearance of the United Kingdom of Great Britain itself, with the possibility of Scotland and even Northern Ireland seeking independence. But what it boils down to, is this would be the fourth time you would be rescuing your divided tribal European neighbours, after the war against the French Empire and then the two German Reichs, each time paying heavy sacrifices.

So, English friends, have courage! Let yourself be won over by such brilliant leaders as Nigel Farage and Boris Johnson, who in their hearts simply want what’s best for Europe. We promise we’ll let you back in in twenty years. On our conditions, of course, in sackcloth and rope : a small price to pay to save the European dream.

På utenrikspolitisk tur rundt Norge med DNAK

DNAKJeg har vært så heldig å bli spurt av Den norske atlanterhavskomitéen om å delta som foredragsholder til DNAKs årlige kurs i internasjonal politikk. I år er vi fire stykker som reiser til norske byer for å holde foredrag og møte kursdeltagerne.

 

janne Professor ved Universitetet i Oslo og Forvarets Høgskole Janne Haaland Matlary snakker om sikkerhetspolitikk og NATOs utfordringer under tittelen «Overordnede sikkerhetspolitiske utfordringer – hvor står NATO før toppmøte i Warszawa?».

 

janne2Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum snakker om det neste presidentvalget i USA under tittelen «Presidentvalget i USA 2016: Hvem vinner og hvordan kan det påvirke situasjonen i verdenssamfunnet?»

 

janne3Professor ved Institutt for forsvarsstudier Rolf Tamnes snakker om Norges forsvar i dag med bakgrunn i nytt trussel- og risikobilde under tittelen «Forsvaret av Norge».

 

janne5Jeg har blitt bedt om å snakke om utviklingen av høyreekstremisme i Europa i et historisk perspektiv og mer aktuelt i lys av flyktningkrisen.

 

Kurset foregår på følgende datoer og i følgende byer. Neste stopp Stavanger 1. september!

Vår 2016:

Oslo Litteraturhuset (Wergeland) fredag 18. mars
Bergen Sjøkrigsskolen torsdag 28. april
Kristiansand Universitetet i Agder tirsdag 3. mai
Tromsø Universitetet i Tromsø TBA

Høst 2016:

Stavanger Joint Warfare Centre (Jåttå) torsdag 1. september
Bodø Nord universitet (Bodø) onsdag 14. september
Trondheim Luftkrigsskolen (Kuhaugen) onsdag 9. november 

Paris-drapene kan tyde på at IS er i ferd med å skifte strategi

Herved følger en kronikk publisert i Aftenposten 16. juni 2016. Artikkelen kan hentes der. Jeg gjengir originalversjonen slik den ble sendt inn.

Paris-drapene kan tyde på at IS er i ferd med å skifte strategi | Franck Orban

Terrorister inspirert av IS nøyer seg ikke lenger med å drepe folk på offentlige steder. De oppsøker nå folk der de bor for å begå terrorhandlinger. Kan dette være en ny strategi? Drapet på et fransk politipar tidligere i uken kan tyde på det.

Jean-Baptiste Salvaing (42) og Jessica Schneider (36) ble myrdet 13. juni 2016 i sitt hjem i Magnanville, i nærheten av Paris. Jean-Baptiste, som var visepolitimester i et distrikt i nærheten av der han bodde, ble knivstukket og drept utenfor hans hus ved 20.30-tiden. Han klarte å varsle naboene før han døde.

Gjerningsmannen, Larossi Abballa (25), bodde i samme nabolag og kjente trolig Jean-Baptiste fra en tidligere sak mot ham. Han oppsøkte parets hus, gjemte seg for å vente på Jean-Baptiste og drepte politimannen da han kom hjem fra jobb. Etter å ha drept Jean-Baptiste tok Abballa seg inn i boligen og tok Jessica og parets 3 år gamle sønn som gisler. Jessica arbeidet ved en annen politistasjon. Politiet kom raskt til stedet og innledet forhandlinger med gjerningsmannen, som ikke førte fram. Etter at antiterror-politiet stormet huset fant de to lik, gisseltakeren og Jessica. Parets sønn levde, men var i dyp sjokktilstand.

Larossi Abballa er ingen tilfeldighet. Han var godt kjent av politiet. I likhet med omkring 4000 andre franskmenn var han «flagget» av etterretningen for å være en konkret terrortrussel mot landets sikkerhet. I 2013 ble han dømt til 3 års fengsel i forbindelse med deltagelsen i et utsmuglingsnettverk som var aktivt i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan, men slapp ut fordi soningstiden var lik varetektperioden. Abballa var også kjent fra tidligere forhold for småkriminalitet. Den senere tiden gikk han konsekvent under radaren, noe som førte til at overvåkningen på ham opphørte. Han omtales imidlertid i dag som meget sosial og høflig. Naboene kan ikke begripe at han kan blitt radikalisert.

I et videosnitt på 14 minutter som han la ut på Facebook under gisseltakingen hevdet gjerningsmannen at han var medlem av IS og at mordet på politiparet var hans måte å besvare sjeik Abu Mohammed al Adnanis anmodning om å drepe sivile og statsansatte. Tre uker før drapene skal han ha sverget ed til IS og til al-Baghdadi. Det er sammenfallende med Salim Benghalems (fransk IS-leder) anmodning fra februar 2015 til de som ikke kan reise til Syria om å bli «ensomme ulver» som dreper vantro med alle midler, inkludert kniv. I likhet med det som skjedde i Orlando for noen dager siden har IS vært raskt ute med å påta seg «æren» for drapene.

Hva kan vi lære av dette? For to år siden blåste det en vind av full panikk over Norge etter at PST varslet om at terrorister hadde tatt seg inn i landet og hadde planer om å angripe tilfeldige mennesker med relativt primitive våpen i hjemmet deres. Denne trusselen ble da heldigvis ikke konkretisert, og trusselen ble avblåst. Hendelsen i Frankrike viser at IS’ eksport og privatisering av terrorisme treffer individer som har lyst til følge gruppens «kall.»

Mye tyder på at denne type lavterskel terrorisme er blitt mer aktuell, særlig i en situasjon hvor IS i økende grad sliter på bakken mot den internasjonale koalisjonen og ser seg nødt til å overlate mye av «terrorvirksomheten» til individer som gruppen ikke styrer selv. På en annen side åpner en slik form for lavterskel terrorisme for at hvem som helst kan være en del av «kampen» uten å måtte reise helt til Midtøsten. Drapene i Paris -, men også massedrapene i Orlando -, viser dessuten at IS kan få stor oppmerksomhet i medier for en «billig penge» når volden utføres i dets navn.

Franske myndigheter omtaler drapene som en «uomtvistelig terrorhandling». «Fattigmanns jihad» er vanskelig å bekjempe fordi noen formell tilknytting mellom terrorgrupper som Daesh og al-Qaeda og potensielle gjerningsmenn ikke trengs og fordi skillet mellom privatliv og offentlighet oppheves i ofrenes tilfelle. Det vil derfor trolig bli nye drapsforsøk på representanter av statsmakten og av det offentlige rom hvis man går ut fra at Abballa hadde med seg en egen huskeliste med flere «myke» mål for angrep. I praksis kan dette bety alt fra lærere til artister.

I mellomtiden frykter fransk politi med rette at flere politifolk blir utsatt for mordforsøk, først under EM i fotball, så senere. Representanter for statsmakten må dermed venne seg til en ny destabiliserende virkelighet hvor de kan møte ekstrem vold både på jobb og i sitt eget hjem. Dette er for så vidt ikke noe nytt fenomen innen terrorisme. Konflikten i Nord-Irland ga flere eksempler på slike «hjemmedrap» i årenes løp, hvorav den siste skjedde i mars 2016.

Bekjempelsen av «fattigmanns jihad» er en vanskelig men ikke umulig oppgave hvis man også husker at Abballa, i likhet med andre drapsmenn knyttet til al Qaeda eller IS i franske terrorsaker, var kjent av politiet. Vi snakker i hovedsak ikke om en hær av navnløse skygger som kan slå til hvor som helst og når som helst, men om et fåtall identifiserte individer som før eller senere kan krysse grensen til ekstrem vold. Kouachi-brødrene, Amedy Coulibaly, Sid Ahmed Glam, Yassin Salhi og Ayoub El-Khazzani var alle sammen «flagget» av kontratterrorismen. Paris-drapene gjør derfor behovet for en bedre oppfølging av slike individer over tid mer akutt.

Kan streik lamme EM i fotball?

OLYMPUS DIGITAL CAMERALike før EM-oppstarten holdt franske fagforeninger forsatt trykket oppe mot den franske regjeringens vilje til å få vedtatt en omfattende reform av arbeidslivet.

Konfliktens opptrapping kunne etter hvert få seriøse følger for de 2,5 millionene fotballfans som er ventet til landet i løpet av juni-juli ukene.

Jeg fikk lov å kommentere Steinar Rostad Breiviks artikkel i E24 og tillot meg å ta en «Lahlum» ved å snakke om sjakkspill mellom regjeringen og fagbevegelsen.

Artikkelen finner dere her.

Dragkampen om arbeidslivsreformen

demonstration-1439275-1279x693 (2)Mens EM i fotball går sin gang – forhåpentligvis uten gjentakelse av gårsdagens grusomme terrormotiverte drap på en politimann og hans kone utenfor Paris-, fylles gatene i Paris av sinte demonstranter som nekter å føye seg for regjeringens reform av arbeidsmarkedet.

Det er særlig fagforeningen CGT som står i spissen for demonstrasjoner og streikbølgen. Kampen mellom CGT og regjeringen handler om langt mer enn fremtiden til lovforslaget. Den handler om arbeidernes og venstresidens hjerte og sjel kun ett år før et presidentvalg som virker fullstendig håpløst og tapt på forhånd for president Hollande.

Vil CGT klare å tvinge Valls-regjeringen til å skrinlegge den nye loven eller vil regjeringen tvert imot lykkes i å tvinge fram en reform som er meget upopulær i hele venstresiden? Dette er spørsmål som Alf Ole Ask skriver om i dagens Aftenposten og som jeg har fått lov å kommentere.

Artikkelen kan hentes her.

Om mannsjåvinisme i dagens Frankrike

ekkoHva er kvinners plass i dagens Frankrike og hvorfor lever mannsjåvinismen forsatt i beste velgående i Voltaires land?

Disse problemsstillinger ble tatt opp i dagens utgave av EKKO på NRK radio, hvor jeg var gjest sammen med VGs Europa-korrespondanten Nora Torp Bjørnstad og den franske bloggeren Lorelou Desjardins, som driver bloggen A Frog In the Fjord.

Programmet kan hentes her.

Presidentvalget i Østerrike: en falsk trygghet

DNAK bildeDenne artikkelen er skrevet for Den norske Atlanterhavskomités ukentlige analyse og ble publisert 27. mai.

 

 

I disse dager må det være både oppløftende og frustrerende å være høyrepopulist, høyreradikal eller høyreekstrem i Europa. Samlet under paraplybegrepet «høyreekstremisme,» som beskriver ulike former for politisk ekstremisme til høyre for eller på ytterkanten av høyresiden, har de tre gruppene opplevd en markant oppgang de siste tiårene. I Vest-Europa er det snakk om en seksdobling av deres oppslutning fra 1970 til i dag. De har dermed vært den mest suksessrike politiske familie i Vest-Europa etter 2. verdenskrig.

Med den kalde krigens avvikling fikk de ny giv. Fra å være mikroskopiske og marginaliserte i det politiske spillet krøp noen av dem langsomt oppover i lokale og nasjonale valg. I samme periode oppstod nye partier med løsere eller ingen bånd til postfascistiske og postnazistiske partier. Antikommunismen og antiparlamentarismen ble droppet til fordel for motstand mot globaliseringsprosessen, vektlegging av nasjoners velferdsmodell og identitet, og kamp mot EU. Etter 9/11 ble tidligere antisemittiske trekk ofte avløst av innvandringsfiendtlighet og en klarere islamofobisk retorikk. Et varsel på hvor vellykket et slikt hamskifte kunne være fikk man da lederen for Nasjonal Front Jean-Marie Le Pen i 2002 gikk til andre omgang av presidentvalget i Frankrike, noe som var utenkelig bare fem år tidligere.

Oppslutningen til høyrepopulister, høyreradikale, og høyreekstreme partier økte etter 2002 i land som Frankrike, Nederland, Belgia, Sveits og Norge. Mellom 2000 og 2010 deltok disse politiske kreftene i syv flertallsregjeringer og i tre minoritetsregjeringer, mot ingen på 1980-tallet og bare én på 1990-tallet (Italia). En ny milepæl ble nådd med Europavalget i mai 2014 da «høyreekstremistene» fra 13 land (nesten halvparten av EU-landene) vant mandater i EU-parlamentet og ble en ny maktfaktor i europeisk politikk. I tre land fikk de over 20 % av stemmene og vant til og med valget nasjonalt (Storbritannia, Danmark og Frankrike). I fem andre land fikk de over 10 % (Østerrike, Ungarn, Nederland, Finland og Polen). I Sverige, Hellas, Belgia, Italia, Bulgaria og Slovenia fikk de under 10 % av stemmene. Nasjonal Fronts seier i Frankrike mot høyre- og venstresiden kom som et jordskjelv bare tre år før et nytt presidentvalg. I Storbritannia beskrev UKIPs leder Nigel Farage partiets brakresultat som et «vannskille» i britisk politikk og spådde at UKIPs suksess ville tvinge de andre partiene i Storbritannia til å innta en mer EU-skeptisk holdning. Mannen var forutseende. Vi er nå få uker unna en historisk avstemning som vil avgjøre om Storbritannia politisk sett vil bli en øygruppe igjen.

Man kan lure på om «økt oppslutning» ikke har blitt til en reel fare for generell spredning i løpet av de to siste årene. Høyreekstremismen får stadig mer vind i seilene. Riksdagsvalget i Finland i april 2015 ga det høyrepopulistiske Sanne Finner 18 %. I juni 2015 fikk Danmarks Folkeparti 21,1 % av stemmene ved parlamentsvalget og ble landets neste størst parti. FPÖ fikk 35,1 % ved regionsvalget i september 2015 i Østerrike og ble landets største parti. Etter første omgangen av regionsvalget i Frankrike i desember 2015 lå Nasjonal Front an til å kunne vinne 6 regioner av totalt 13 og ble valgtaper ved andre omgang kun fordi venstre- og høyresiden inngikk lokale allianser for å stanse partiet.

Oppgangen er også merkbar i Øst- og Sentral-Europa. I Ungarn fikk det høyreradikale Jobbik 20,22 % ved parlamentsvalget i 2014 og slo det høyrepopulistiske partiet til statsminister Orbàn ved et suppleringsvalg i april 2015. I Polen styrer Lov og rettferdighet landet når både presidentembetet og regjeringen etter at partiet vant presidentvalget i august 2015 og valget i underhuset i oktober 2015. Partiets toppkandidat ved valget Beata Szydło overtok som Polens statsminister. Både i Vest og Øst har man for øvrig eksempler på nynazistiske eller nyfascistiske partier med gjennombrudd ved valg. Det gjelder Gyldent Daggry i Hellas, som fikk 7 % og 18 representanter ved siste parlamentsvalg i september 2015, og Vårt Slovakia, som fikk 8 % og 14 mandater ved parlamentsvalget i Slovakia i mars 2016.

Høyreekstremismens suksess har minst fire grunner, som alle bygger på frykt. Den ene er frykten for at etablerte regjeringspartier og EU-byråkratiet ikke forstår og ivaretar velgernes interesse. Den andre er frykten for en ytterligere økonomisk og sosial forverring i de landene som allerede sliter med høy ledighet, lav vekst og fattigdom. Den tredje er frykten for at flyktningkrisen og asylstrømmen over tid vil sette europeernes velferdsmodell og kulturell homogenitet i fare. Den fjerde er frykten for et islam som anses som en sikkerhetstrussel utad og en fare for europeernes identitet og livstil innad. Årets presidentvalg i Østerrike skrev seg direkte inn i en slik trend. Kandidaten for det innvandringskritiske partiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) Norbert Hofer spilte aktivt på fremmedfrykt, nasjonalisme og EU-kritikk. Han fikk 37,6 % av stemmene etter første omgang og danket ut kandidatene fra de to store partiene – sosialdemokratene fra SPÖ og de konservative fra ÖVP-, som byttet på å styre landet i hele etterkrigstiden.

Mange i Europa trakk et lettelsens sukk etter FPÖs nederlag ved andre valgomgangen mot den partiuavhengige kandidaten Alexander Van der Bellen, selv om partiet sanket inn over 2,2 millioner stemmer. Det er det som er irriterende med å være høyrepopulist, høyreradikal eller høyreekstrem i dagens Europa. En ting er å få et «brakresultat» ved et valg eller flere på rad. En annen ting er å kapre makten. I likhet med Nasjonal Front i 2002 ble FPÖ offer for «glasstaket». Det sistnevnte ordet brukes som metafor for å omtale flertallsterskelen på 50 % pluss én stemme som gjør det vanskelig for høyreekstreme partier å vinne flertallsvalg. Ifølge et slikt prinsipp vil høyreekstremistene alltid kunne briljere ved første omgang av et valg. De vil likevel bli møtt av en storkoalisjon bestående av moderate venstre- og høyrekrefter ved andre omgang og vil tape til slutt på målstreken.

En slik allianse har vært hjørnesteinen i det liberale demokratiet i Europa etter 1945. Dette systemet skal være fleksibelt nok til å kunne tåle at ekstreme stemmer slipper til i den politiske debatten – til og med prege den. Samtidig skal det være robust nok til å hindre at mellomkrigstidens katastrofer skal gjentas. Mange går ut fra at glasstak-prinsippet, som fungerte i Østerrikes tilfelle, også vil gjelde i fremtiden. Med andre ord vil Marine le Pen trolig vinne første omgangen av presidentvalget i Frankrike i 2017, men hun vil tape andre omgangen.

På 1990- og 2000-tallet førte en slik logikk til at flere «høyreekstreme» partier gikk så lang som å kvitte seg med deler av sitt politiske budskap eller moderere det for å bli omfavnet av etablerte regjeringspartier, og dermed fremstå som et troverdig politisk alternativ. I enkelte tilfeller – det skjedde bl.a. med Alleanza Nazionale i Italia -, førte en slik normalisering til at de ble mainstream-partier eller mistet sin politiske relevans som protestpartier og forsvant.

En slik erfaring burde gi grunn til optimisme for fremtiden. I virkeligheten gir den en falsk trygghet. Høyreekstremismens fremgang på 2000-tallet vitner om at troen på det liberale demokratiet i Europa blir avløst av økende mistro. Stilt ovenfor finanskrisen, flyktning- og asylkrisen og terrortrusselen, dvs. transnasjonale kriser står europeiske regjeringspartier uten løsning. Deres avmakt er særlig tyngende for sårbare velgere som er bekymret for sin egen fremtid. Disse er villige til å prøve nye veier, selv om det kan innebære et kompromiss med enkelte eller sentrale deler av det liberal demokratiet.

I Øst- og Sentral-Europa – dvs. i land hvor demokratiske prinsipper ofte ikke har fått tid til å slå rot -, vokser motstanden mot det vestliginspirerte liberale demokratiet, dels av samme årsaker som i Vest, dels av egne årsaker som omhandler mer direkte østeuropeisk historie og kultur. Det er liten tvil om at statsminister Viktor Orbàn uttrykker forakt for det liberale demokratiet og en like stor fascinasjon for Vladimir Putins autoritære modell når han forfekter ideen om et «illiberalt demokrati» for Ungarn.

Dette har to følger. Den ene er at kløften mellom globaliseringsprosessens «vinnere» og «tapere» øker i de europeiske landene. Det var tydelig i Østerrike, hvor storbyer og høyutdannede stemte på Van der Bellen, mens bygda og lavutdannede industriarbeidere stemte på Hofer. Bipolariseringen av velgermassen står for øvrig i kontrast med en situasjon der det bipolære partipolitiske system – som har vært hovedregelen i Europa etter 1945-, brytes ned i det ene landet etter det andre for å gi et tripolært eller kvadripolært politisk system, noe som vil munne ut i mer politisk ustabilitet.

Igjen var dette et klart trekk ved årets valg i Østerrike, hvor venstre og høyresiden for første gang siden 1945 ble vraket til fordel for «utfordrerne». FPÖs «nesten seier» kan derfor tolkes som et nytt varseltegn for et allerede forskrekket liberaldemokratisk Europa om at høyreekstremismen stadig nærmer seg den magiske grensen på 50 % og at «glasstaket» som absolutt begrep trolig er en illusjon.

Breiviks manifest: unikt eller hybrid?

I forbindelse med rettssaken om Breiviks såkalte «inhumane» soningsforhold legger jeg ut en tekst som jeg skrev for to år siden og som var et ikke-vitenskapelig bidrag til en festskrift til ære for min sjef ved Kriminalomsorgens Utdanningssenter i de årene jeg jobbet der fast, Harald Føsker.

Under rettssaken forsøkte enkelte igjen å reise spørsmålet om hvorvidt Behring Breivik var tilregnelig eller utilregnelig ved gjerningsøyeblikket, dette til tross for at den første rettssaken konkluderte med tilregnelighet. At årets rettssak handlet om soningsforholdene betyr likevel ikke at hans ideologiske tankegang ikke skal vies oppmerksomhet. Noen forskere som Ingeborg Kjos kom derfor med en nyttig påminnelse om at ABBs ideologiske påvirkningskraft best kan stoppes med kunnskap om ham og mot-ytringer, og ikke ved å praktisere selvsensur. Hun legger for øvrig til at : «[..] I ei tid da også høyreekstremismen blomstrer opp er det desto viktigere å møte dette på rett måte.» Det betyr at kunnskapen må ut til offentligheten og at den ikke må holdes igjen bak lukkede dører.

På et kursseminar ved Litteraturhuset i Oslo ble jeg spurt om Breivik var kontrajihadist eller nynazist. Jeg svarte med å si at han er ingen av delene, og heller ikke noen ideolog. Det er mye som kan sies om manifestet som produkt fra en bestemt sjangl. Spørsmålet er om sistnevnte kan anses som en unik kreasjon eller som et hybrid inspirert i form og innhold av andre politiske manifester skrevet tidligere av voldelig ekstremister..


Breiviks manifest: unikt eller hybrid?

Et betydelig antall akademikere har etter hvert sett på Anders Behring Breiviks kompendium 2083 – A European Declaration of Independence. De aller fleste har vært opptatt av å studere det ideologiske budskapet i teksten og av å plassere det i den fascistiske eller nazistiske tradisjonen. Andre valgte et klarere transideologisk perspektiv og lettet etter likheter og ulikheter mellom 2083, ovennevnte ideologier og andre totalitære ideologier som kommunismen og islamismen.

Få spesialister rettet fokus mot det faktum at 2083 har vært var redigert som et manifest. Undertegnedes bidrag gir en oversikt over en rekke ideologiske manifester som siden midten av 1800-tallet har kalt til drastiske samfunnsendringer gjennom blant annet bruk av vold. En slik oversikt er ikke ment å være uttømmende. Hensikten er derimot å vise at 2083 ikke er et særegent produkt, men springer ut fra en lang tradisjon for slike tekster.

Politisk/ideologiske manifester frem til 1989

Ordet “manifest” stammer opprinnelig fra latinformene manufestus/manifestus, som betydde “åpenbar, påfallende” eller noe som kunne røres med hånden (manus = hånd; tilsvarer håndgripelig på norsk). Rundt 1650 viste det italienske manifestare til en offentlig erklæring. Utover 1700-tallet ble manifestet i økende grad også brukt som kommunikasjonsverktøy av mer private aktører. Samtidig beskrev det en type opprop i tekstform som dannet grunnlag for en ideologi, en kunstnerisk retning, eller en kulturell bevegelse, og som gjorde rede for de prinsippene og intensjonene som lå til grunn for denne.

Hva som har vært det aller første politiske manifest i moderne historie er vanskelig å si. Minst fire dokumenter fortjener en slik ære: Den nederlandske uavhengighetserklæring fra juli 1581, An Agreement of the People in England i perioden 1647-49, USAs uavhengighetserklæring fra juli 1776 og Menneskerettighetserklæringen redigert i august 1789. Som litterær sjanger oppstod politiske manifester rundt Den franske revolusjonen. Fra midten av 1800-tallet frem til i dag kan de skilles i tre perioder; 1850-1945; 1945-89 og perioden etter 1990.

1850-1945

Perioden 1850-1945 produserte tekster som fikk enorm betydning for det 20. århundrets ideologier. Det kommunistiske manifest ble skrevet i 1848 av Karl Marx og Friedrich Engels. Det spådde opptrappingen av kampen mellom borgerklassen og proletariatet. Proletariatets endelige seier og dets diktatur ble forklart mer utfyllende sytti år senere i manifestet skrevet av Den tredje internasjonalen.

I 1850 ga Anselm Bellegarrigue ut det første anarkistiske manifest, hvor han oppfordret folket til å forkaste staten til fordel for individuelle friheter.

Russiske anarkister og nihilister fikk på sin side sitt første manifest i 1869.  En revolusjonærs katekisme (Катехизис революционера) ble skrevet av Sergej Netsjajev (senere kalt den første moderne terrorist) og kalte til kompromissløs og total vold mot enhver representant av staten. Teksten inspirerte blant annet terrororganisasjonen Narodnaya Volya (Folkets vilje), som etter syv forsøk myrdet tsar Aleksander II i 1881.

Pariserkommunen produserte også et manifest 1871 som ble trykket i avisen Le cri du Peuple (Folkets skrik). Teksten, som var tuftet på idealene fra 1848-revolusjonen, påvirket utviklingen av sosialismen, kommunismen og anarkismen ved inngangen av 1900-tallet.

Il manifesto deiFasci_di_combattimento fasci italiani di combattimento (Manifestet fra de kjempende italienske fascister), som omtales som fascismens grunntekst, ble utgitt av Alceste De Ambris og Filippo Tommaso Marinetti i avisen Il Popolo d’Italia i juni 1919. Teksten la grunnlaget for Mussolinis fascisme når det gjaldt statssentrisme, vektlegging av korporatisme og antiindividualisme, kombinert med kritikk av demokratiet.

Mein Kampf kom ut i bokform og i to bind i 1925 og 1927 og var Adolf Hitlers ideologiske plattform for en fremtidig nazistisk maktovertakelse av Tyskland. Boken hyllet en organisk tysk nasjon som ble fremstilt som truet både av indre og ytre fiender. Jøder, marxister, sosialdemokrater, frimurere, pressen, slavere, engelskmenn, franskmenn og russere, samt alle de som ikke var av ren arisk blod, ble systematisk avhumanisert og demonisert (Rach 2006, 48). I boken var det ikke lagt skjul på at åndelig og fysisk terrorisme var legitime midler for å realisere idealet om en fullkommen nazistisk orden. Et slikt ideal rasjonaliserte ikke minst den systematiske utslettelsen av alle menneskelige krefter som stod i veien for nazismens konkretisering (Desbrousses 2000).

1945-1989

Etter 1945 bevarte manifester sin funksjon som hoved verktøy for ideologisk kamp. Kampen mot kolonimaktene produserte tekster som støttet væpnet motstand og bruk av terrorisme mot stater som ble ansett som okkupanter. Det var blant annet tilfellet for Den kinesiske folkefrigjøringshærs manifest fra 1947, IRA-manifestet fra 1949 og Green Book fra 1956.

Den voldelige antikolonialismen ble teoretisert av Frantz Fanon i 1961. Jordens fordømte slo fast at kolonialismens fysiske og moralske vold måtte besvares med tilsvarende vold fra de undertrykkede siden kolonialisme ikke kunne veltes med ikke-vold. Boken fikk enorm symbolsk kraft for ”ekstremister” som Biko i Sør-Afrika, Malcolm X i USA og Che Guevara i Sør-Amerika. Sistnevnte skrev Guerra de Guerrillas: un metodo i 1961, som ble brukt som håndbok for geriljaforkjempere i hele verden.

Slutten av 1960-årene og inngangen til SCUM1970-årene ble preget av saker som ble utkrystallisert i studentopprøret i 1968. Radikal feminisme var en av dem. S.C.U.M.-manifestet, som ble utgitt i 1967 av Valery Solanas, fremstod som en utopisk visjon der kvinner overtok samfunnet, og hvor penger, sykdom og død ble borte. SCUM stod imidlertid for “Society For Cutting Up Men.” Menn hadde ødelagt verden og måtte derfor utslettes. Sabotasjer og andre voldsformer skulle utføres av en revolusjonær fortropp utelukkende bestående av kvinner. Manifestet ble trykket opp ti ganger og ble oversatt til tretten språk. Det forble relativt ukjent frem til forfatteren selv forsøkte å myrde Andy Warhold i 1968.

Den globale ideologiske rivalisering som splittet Øst og Vest frem til 1989-90, produserte likeledes tekster som lovpriset vold mot kapitalisme som system, og mot USA og dets vestlige tilhengere som imperialistiske stater. Prairie Fire; the Politics of Revolutionary Anti-Imperialism ble skrevet av den venstreradikale organisasjonen Weather Underground i 1974. WU oppfordret til en kommunistisk og antiimperialistisk folkerevolusjon i hele USA gjennom geriljakrig. I den forstand siktet Prairie Fire til å vekke massene, gjøre dem klare for kamp mot sentralmakten og tvinge frem overdrevet maktbruk fra USA, noe som ville trekke nye tilhengere til WU.

Manifesto of the Front de libération du Québec var et annet eksempel på hvordan et ideologisk manifest kunne fylle flere roller. Teksten ble skrevet av Quebecs frigjøringsfront (Front de libération du Québec) i oktober 1970. FLQ var en marxist-leninistisk og separatistisk paramilitær opprørsgruppe som var aktiv i perioden 1963-70. Gruppen gikk inn for å løsrive Québec fra Canada og stifte et uavhengig fransktalende Quebec etter marxistisk modell.

Risoluzione della Direzione Strategica, som utkom i Italia i april 1975, var en annen variant av anarkistisk-marxistisk pamflett. Teksten ble raskt betraktet som De røde brigaders grunndokument. Denne terrorgruppe (Brigate Rosse) hyllet og førte geriljakrig mot det kristelig-demokratiske Italia i årene 1970-1989. Bevæpnet kamp mot imperialismen utført av en fortropp skulle også der legge grunnlaget for en revolusjonær aksjon og en marxistisk omveltning i hele Europa… som aldri kom.

RAFTerrorisme skulle føre til synlig reklame og økt rekruttering til venstreekstreme grupper, samtidig som statenes repressive natur skulle avsløres for alle. Den vest-tyske terrorgruppen Rote Armee Fraktion brukte denne argumentasjonen i det som ble ansett å være RAFs strategiske dokument, utgitt i april 1971; Das Konzept Stadtguerilla. RAF var et produkt av 1968-bevegelsen og av et Vest-Tyskland som stadig var anklaget for å drive overfladisk denazifisering, amerikanisme, imperialisme og kapitalisme. DKS slo fast at motstandsgrupper var legitime, og at bygerilja var den reneste og eneste formen for marxisme-leninisme.

RAFs konseptualisering av bygerilja bygget på tekster utgitt tidligere, som Mao Zedongs Om geriljakrig i 1937, Ernesto Che Guevaras Geriljakrig: en metode i 1962, Régis Debrays Révolution dans la révolution i 1967, samt Carlos Mariguellas Minimanual om bygerilja og Abraham Guilléns Estrategia de la guerrilla urbana i 1969. I likhet med andre terrorgrupper anså RAF-medlemmer seg som en fortropp med ansvar for å åpne en ny front i krigen mot imperialismen.

Et annet eksempel på et venstreekstremt manifest med lignende retorikk var For et kommunistisk prosjekt (Pour un projet communiste), skrevet av den anarkistisk-kommunistiske terrorgruppe Action Directe i Frankrike i 1982. Venstreekstreme ideologiske manifester ble likevel mer sjeldne utover 1980-tallet. Det skyldtes trolig avspenningspolitikken igangsatt av Gorbatsjov i 1985 og avviklingen av den kalde krigen, samt en bedre kontraterrorvirksomhet fra land utsatt for euroterrorismen.

Et unntak var 17. November i Hellas, en marxistisk og revolusjonær organisasjon, som ga ut Manifesto 1992 så sent som i november 1992 og som forble aktiv helt til 2002 (Kassimeris 2007, 129).

Politisk/ideologiske manifester etter 1989

Etter avviklingen av den kalde krigen avspeilte terrorisme i mindre grad nasjonale agendaer og i større grad Midtøstens turbulente geopolitikk. Voldelige grupper som forfektet nasjonalisme og separatisme (Palestina, Tsjetsjenia), som utgjorde revolusjonære eller sosialrevolusjonære bevegelser (Egyptisk Islamsk Jihad), eller som førte en global krig mot Vesten (al Qaida), stod for en omfattende produksjon av politisk-ideologiske tekster eller av religiøse domsavsigelser (fatwa).

Et eksempel på et politisk manifest var Hizbollahs programbrev fra februar 1985 som beskrev hva gruppen stod for og hvilken bevæpnet motstand den førte. Teksten var preget av skepsis overfor Vesten, arabisk nasjonalisme og økt religiøsitet. Sentralt stod kampen mot Vestens innflytelse, USA og dets allierte i Midtøsten, samt kampen for innføringen av sjaria i Libanon. I et nytt manifest fra november 2009 kunne man se en klar utvikling fra tidligere nasjonalbasert motstandskamp til en mer global kamp for spredning av radikal islamisme. Andre terrorgrupper som Hamas i de palestinske territoriene eller GSPC i Algerie fulgte et lignende mønster.

Eksempler på religiøse domsavsigelser sprang ut fra militante islamistiske organisasjoner som al Qaida, som til enhver tid hadde vært opptatt av å føre en effektiv kommunikasjonsstrategi. Al Qaidas strategi ble offentliggjort i august 1996 med Osama bin Ladens krigserklæring mot USA. Hans Jihad-begrep var inspirert av tidligere radikale islamistiske ideologer som Hassan al-Banna, Abul A’la Maududi, Sayyid Qutb og Muhammad Abd al-Salam Faraj.

Bin Ladens krigserklæring (Bin Laden 1996) startet med en påminnelse om lidelsene Israel og USA/europeerne hadde påført den islamske verden. Den fordømte USAs okkupasjon av Saudi Arabia og kalte alle troende muslimer til hellig krig. Fatwaen ble fulgt av en ny fatwa skrevet av Ayman al-Zawahiri i februar 1998, hvor det ble oppfordret til mord på amerikanere og deres allierte i alle land der dette kunne gjøres (etterfulgt av et ”brev til Amerika” i november 2002, hvor det ble fremmet krav til det amerikanske folket). Organisasjonens ideologiske plattform og program ble senere teoretisert i manifestform med utgivelsen av Fursan Taht Rayah Al-Nabi i 2001 (Knights under the Prophet’s Banner), redigert av Al-Zawahiri.

Etter 9/11 inntok aLial-Qaidas kommunikasjonsstrategi i forkant og etterkant av terrorangrep ulike former (videoutklipp, radioutklipp, brev lagt ut på internet, og så videre) og ble innrettet mot minst tre formål: 1) å bygge opp politisk og religiøs legitimitet for terrorhandlinger rettet både mot militære og sivile mål i og utenfor Midtøsten; 2) å spre sitt politiske budskap til områder hvor det var sympatisører, og hvor AQ ønsket å få fotfeste og 3) å skremme fiender og arabiske regimer som kunne bli fristet til å støtte USA og dets allierte (Corman and Schiefelbein 2006, 4).

Det kanskje mest aktuelle eksempel på et politisk/religiøst manifest i senere tid fant man med Abu Mus’ab al-Suris Da’wat al-muqawamah al-islamiyyah al-‘alamiyyah, (The Call for a Global Islamic Resistance), publisert i 2005. I dette strategiske dokumentet på omtrent samme størrelse som 2083 beskrev AQs strateg al-Qaidas overgang fra å være en sentralisert organisasjon til å bli et desentralisert nettverk, som primært ga åndelig veiledning til selvstendige celler som utførte terrorangrep med AQs stempel og ideologiske godkjenning.

Timothy McVeigh

Ideen om terrorismens overgang fra sentralisert til desentralisert form fantes for øvrig ikke bare i radikale islamistiske grupper. Den kom også til uttrykk ved minst to andre anledninger på 1990-tallet. Den ene hadde en indirekte kobling til manifestskriving. 19. april 1995 sprengte krigsveteranen Timothy McVeigh en hjemmesnekret bombe på 2,3 tonn eksplosiver mot et kontorbygg for USAs føderale myndigheter i Oklahoma City. McVeigh ville hevne det føderale politiets beleiring av Waco i Texas to år tidligere, hvor 76 medlemmer av sekten Branch Davidians omkom.

I rettssaken som fulgte terrorhandlingene, kom det frem at gjerningsmannen hadde vært påvirket av Williams Pierces bok Turner Diaries utgitt i 1978 (et eksemplar av boken ble funnet hos ham). Turner Diaries var en voldelig fremtidsvisjon hvor en fortropp av militante nasjonalister (The Order) startet en rasekrig i USA. Heller ikke denne ideen var ny. Cellekonseptet hadde vært utforsket flere tiår tidligere. Ulius Louis Amoss ga ut Leaderless Resistance så tidlig som i 1953. Han var oppgitt over USAs manglende evne til å forhindre kommunismens spredning i Øst- og Sentral-Europa og til å stanse en potensiell invasjon av USA. Han kritiserte vektleggingen av en hierarkisk modell for USAs etterretning som gjorde det for enkelt for sovjetiske agenter å infiltrere hemmelige motstandsgrupper. Derfor foreslo han å legge om etterretningen i retning av desentralisering og celleoppbygging.

Denne ideen ble etter hvert brukt av amerikanske høyreekstreme mot USAs føderalstat. Louis Beam skrev i 1983 i et essay kalt Leaderless Resistance. Beam var hvitnasjonalist og medlem av Ku-Klux-Klan og Aryan Nations. For ham skulle konseptet om lederløs motstand og en systematisk praksis av cellemodellen sikre at USAs føderalstat ikke skulle klare å rulle opp høyreekstreme miljøer som forberedte seg til væpnet kamp.

PiereceKonseptet ble drøftet videre i William Pierces roman Turner Diaries, så i en annen roman, Hunter, publisert i 1989, hvor han beskrev en én-manns krig mot USAs føderale myndigheter. Pierce fikk stor betydning for hvitmaktsbevegelsen i USA og for høyreekstreme grupper i Europa (Bjørgo 2012, 14). Han inspirerte terrorgruppen The Order mellom 1982 og 1984, så New Order ti år senere.

Pierces ideer dukket opp igjen med jevne mellomrom på 1990- og 2000-tallet i tekster skrevet i hvitmaktsmiljøet. Alle var ikke rene manifester. Men tre forfattere skilte seg spesielt ut.

David Lane

David Eden Lane var en tungvekt i det amerikanske nynazistiske miljøet. Som medlem av henholdsvis Ku-Klux-Klan, Aryan Nations og The Order ble han dømt i 1985 til 190 års fengsel for terrorvirksomhet og mordet på journalisten Alan Berg. Under soning ble Lane (kanskje en modell for Breivik?) en flittig skribent og en sentral figur for hele hvitmaktsbevegelsen, med tekster som blant annet White Genocide Manifesto, 88 Precepts og Mechanics of Revolution. I motsetning til Breivik, som begrunnet behovet for krig ut fra faren for total utslettelse av den europeiske kulturen, handlet Lanes tekster om å kjempe for overlevelsen av den hvite rasen (senere uttalelser fra Breiviks side tyder for øvrig på at han ligger langt nærmere den nynazistiske retorikken enn det kompendiet tidligere ga uttrykk for). I Mechanics of Revolution forsvarte han bruken av selvstendige celler eller én-mannsceller (Lane, udadert).

David Myatt

En annen ideolog var David Myatt, grunnlegger og første leder av den britiske nazistiske organisasjon National Socialist Movement. I november 1997 la han Practical Guide to Aryan Revolution ut på internett. Pamfletten inneholdt konkrete beskrivelser av bombeangrep, mordlister og geriljataktikk som skulle starte en rasekrig som ville munne ut i høyreekstremistenes maktovertagelse. Teksten ble en klassiker i britiske nynazistiske miljøer. Det ble hevdet at Practical Guide bidro til å radikalisere den britiske “nailbomber” David Copeland, som også var medlem av NSM.

Harold Armstead Covington

Et siste kjent navn fra hvitmaktsmiljøet var Harold Armstead Covington. Han var opprinnelig medlem av National Socialist Party of America (NSPA), men flyttet til England på 1990-tallet hvor han deltok i stiftelsen av terrorgruppen Combat 18. Tilbake i USA stiftet han National Socialist White People’s Party og skrev bøker. I The March Up Country fra 1987 anså han krigen mot USAs regjering om den hvite rasens overlevelse som helt uunngåelig (Armstead Covington 1987, 60-61). Boken beskrev ulike faser for krigsgjennomføringen og listet opp alle fiender som skulle henrettes. Tilstedeværelsen av slike elementer i Breiviks kompendium tyder på at ovennevnte forfattere, selv om de ikke ble nevnt eksplisitt i teksten (med mindre dette var en bevisst handling), må ha inspirert ham.

unabomberTheodore Kaczynski

Forholdet mellom (solo)terrorisme og manifestskriving dukket opp igjen i en tekst fra 1995 som ga uttrykk for en forskrudd individuell virkelighetsforståelse. Temaet som stod sentralt, var uvanlig i forhold til 1970- og 80-tallets ideologiske skillelinjer. Samtidig var det også et typisk produkt av 1968-bevegelsen. I Industrial Society and Its Future skrevet av Theodore Kaczynski, ble venstresiden anklaget for å ha skapt det postmoderne og teknologiske samfunn. Sistnevnte var uforenelig med individuelle friheter og måtte tilintetgjøres og erstattes med et nytt primitivt samfunn hvor mennesker var befridd fra teknologisk underkastelse.

Kaczynskis primativistiske visjon hyllet en grønn og antimodernistisk revolusjon. Mannen som totalt utførte 16 bombeangrep mellom 1978 og 1995, fikk til slutt New York Times og Washington Post til å publisere sitt manifest mot at angrepene ble stanset. Interessant nok var han også en inspirasjonskilde for Breivik, som brukte lange utdrag av Kaczynskis tekst i kompendiet. Dette gjorde han med bare små endringer. Eksempelvis ble “leftists” i Kaczynskis tekst erstattet med “Cultural marxists” i Breiviks kompendium.

Kontrajihadismen

Et siste eksempel på manifester knyttet opp mot ekstreme ideologier finner vi i kontrajihadismen. Sistnevnt ideologi oppstod på slutten av 1980-tallet og vokste raskt etter år 2000. Den viste en konvergens mellom en nordamerikansk politisk bevegelse som fordømte islam som religion og islamisme som totalitær ideologi og direkte trussel mot USAS sikkerhet etter 9/11 og en tilsvarende bevegelse i Europa som fremstilte integreringen av innvandrerne i europeiske land som feilslått og islam som en trussel mot den europeiske sivilisasjonen. Etter attentatene i Spania og England i 2004-2005 ble denne trusselen også oppfattet som militær.

Gisèle Littman

Kontrajihadismen ble teoretisert av forfattere som Robert Spencer, Pamela Geller, Daniel Pipes, David Horowitz, Gisèle Littman, Bruce Bawer og Fjordman, som Breivik brukte i stor utstrekning i sitt kompendium. Gisèle Littmans bok Eurabia – The Euro-Arab Axis fra 2005 beskrev et hemmelig prosjekt der europeiske politikere og islamske ledere var blitt enige om å gjøre Europa til et islamistisk kalifat. Europa skulle dermed forsvinne som selvstendig geografisk, politisk og kulturell enhet for å smeltes sammen med den arabiske verden og bli til “Eurabia.”

Kontrajihadismen oppfordret fra begynnelsen av til motstand mot et slikt prosjekt. Som med de fleste ideologier inntok denne motstanden en ikke-voldelig og en voldelig form. Et eksempel på den første var en tekst undertegnet av tolv intellektuelle 1. mars 2006. De tolvs manifest: sammen mot den nye totalitarisme (Le manifeste des douze 2006) fremstod som et svar på volden som fulgte publiseringen av Muhammad-karikaturer. Den sidestilte fascisme, nazisme, stalinisme og islamisme, tok avstand fra Huntingtons teori om sivilisasjoners sammenstøtt og karakteriserte konfrontasjonen mot islamisme som en kamp mellom demokrati og teokrati.

Fjordman

Et eksempel på mer potensiell voldelig kontrajihadisme ble gitt av den norske bloggeren Fjordman (alias Peder Nøstvold Jensen) med Native Revolt: European Declaration og Independence, lagt ut på internett i mars 2007 (Fjordman 2007). Der presenterte Fjordman en apokalyptisk visjon hvor Europa var truet innenfra av muslimske ungdomsgjenger og utenfra av muslimske innvandrere. I kjent stil varslet han om at alle tiltak var legitime og måtte tas for å sikre europeernes overlevelse.

Edward S. May

The counter-jihad Manifesto (May 2009), som ble publisert i 2009 av redaktøren for bloggsiden Gates of Vienna Edward S. May, gikk enda lenger ved å fremstille forholdet mellom Vesten og Islam som en eviggående krig. Så langt har kjente kontrajihadister ikke oppfordret direkte til vold. Men de har skapt et virkelighetsbilde som fører til én eneste logisk konklusjon: krig i Europa er unngåelig, og defensiv eller reaktiv vold er legitimt for å stanse eller reversere islamiseringen av Europa (Meleagrou-Hitchens and Brun 2013, 44).

combat 18Combat 18

Dette er et budskap som appellerte til høyreekstreme grupper som innså at de hadde mer å tjene på kritikken av innvandring og islam enn på å holde fast ved tradisjonell tvilsom nazistisk retorikk. Etter 22/7 så man flere indikasjoner på ideologisk konvergens mellom kontrajihadisme og nynazisme. En av dem var en krigserklæring som ble lagt ut på internett i overgangen 2012/13 av individer som trolig var tilknyttet den nynazistiske organisasjonen Combat 18 (Combat 18, udatert). Interessant nok kunne man se at Breiviks 2083 hadde vært en inspirasjonskilde på minst tre nivåer.

  • For det første sa krigserklæringen ingenting om noen påstått jøder eller jødisk konspirasjon. Riktignok snakket man fortsatt om hvit/arisk livstil, men dette var brukt i en kontekst som i mindre grad enn tidligere vektla rasebegrepet. Tradisjonell antisemittisme var for øvrig byttet ut med styrket hat mot muslimer og islam.
  • For det andre kunne man også se at ordet “rase” var byttet ut med “kultur”, mens europeernes rettigheter og verdier fremstod sentralt.

Til slutt var systemkritikken løsrevet fra raseperspektivet. Det var regjeringer og de som arbeider for dem, som var holdt ansvarlige for forræderi (lik kategori A i Breiviks kompendiet), og som man var i krig imot. Som en anonym blogger noterte i januar 2013 apropos forholdet mellom 2083 og denne erklæringen: “[..] The goal of 2083 was to streamline various political ideologies and prepare them to work together for a common cause, and based on this declaration of independence it’s my opinion this was a success […] The only logical conclusion is that this Combat 18 unit has made the necessary adjustments to fight under the Knights Templar Europe banner” (Old Glory Skinheads, udatert).

Konklusjon : Både unikt og hybrid?

Denne oversikten over ideologiske manifester utgitt mellom 1850 og 2013 viser at manifestskriving som egen sjangl har vært populær over lang tid. Det gjelder for politiske, religiøse eller kunstneriske grupper, men også for bevegelser som ikke har vært voldelige eller for andre grupper eller individer som har vært villige til å ty til ekstrem vold. Web 2.0-revolusjonen utgjør atter et moment i et slikt historisk perspektiv. Ekstremister bruker til enhver tid verktøyene som gir dem størst trygghet, best eksponering og nye rekrutter. Derfor kommer manifester ikke lenger i papirform, men elektronisk. På denne måten kan ekstremister nå fram til flere individer via interaktive media som sikrer trygge omgivelser, spesielt når man behersker anonymiseringsteknikker.

Til tross for en slik fordel brukes ideologiske manifester mindre ofte av voldelige ekstremister, på samme måte som antall identifiserte terrorhandlinger går ned (Wright 2009, 2). På 1970-tallet ble 61 % av terroraksjoner identifisert ved at gjerningspersoner påtok seg ansvaret for angrep og begrunnet dem i ideologiske tekster.

Spesielt i venstreekstremistiske miljøer var det “å vekke massene” gjennom ord og handling prioritert. En fortropp av intellektuelle ungdommer anvendte bombeangrep kombinert med avansert retorikk for å spre budskapet og rekruttere. Denne trenden minsket på slutten av 1970-tallet. Andelen identifiserte attentater sank fra 60 % til 40 % på 1980-tallet. Fra slutten av 1990-årene til 2004 sank den ytterligere til 14,5 %. Som en følge av dette er det i dag kun 1 av 5 terrorhandlinger der noen påtar seg ansvaret eller kommer med en ideologisk begrunnelse.

Det er minst to årsaker til en slik utvikling:

  • Den ene er økningen av antall terrorhandlinger knyttet til religion, og ikke lenger til sekulære ideologier. Enkelte grupper som tilhører den militante islamistiske konstellasjon, ser ingen grunn til å påta seg ansvaret for voldshandlinger de anser for å være et uttrykk for gudommelig vilje, og ikke et resultat av menneskestyrt handling (Hoffman, B 2006, 83).
  • Den andre årsaken til nedgangen kan være frykten for at økt synlighet skal føre til mer eksponering og risiko for opprulling. Etter 9/11 styrket USA og resten av verden sin satsing på bekjempelsen av terrorgrupper (Hoffman, A. M 2010, 4). Straffeutmålingen for terrorhandlinger øker også raskt i mange land, noe som øker risikoen for å havne bak lås og slå for en lengre periode. Dette får grupper som Combat 18 til å oppfordre sine medlemmer til ikke lenger å påta seg ansvaret for ekstrem vold (Old Glory Skinheads, udadert).

I den forstand er Breivik kanskje et unntak i forhold til dagens trend blant høyreekstreme som bruker terrorisme. Han skrev utfyllende om seg selv i 2083, tok ansvar for sine grufulle handlinger og har brukt oppholdet i fengslet siden som et propagandaverktøy direkte rettet mot målgruppen han sikter seg inn mot. Dette må selvsagt tas med en klype salt. Breivik avslørte aldri sin voldelige militantisme i de interaktive sosiale medier han deltok i. Han tok heller ikke noen sjanse på å legge ut kompendiet på internett på forhånd før han skulle bombe regjeringskvartalet og dra til Utøya.

Han fremstår kanskje, om man velger å se bort fra andre psykiatriske/psykologiske forklaringer, som en slags hybridform mellom venstreradikal terrorisme, som begrunner sine voldshandlinger før og etter at de finner sted og høyreekstrem terrorisme (særlig etter overgangen til “lederløs motstand” i Europa) eller militant islamisme, hvor vold taler for seg selv og per se gir gjerningsmannen legitimitet uten at dette nødvendigvis må foreligge skriftlig.


Litteratur:

Anonymt (udadert) A Declaration of War by Combat 18. Tilgjengelig fra:
<http://knightstemplareurope.wordpress.com/2013/01/20/a-declaration-of-war-by-combat-18-2/> [lest 8. april 2014].

Armstead Covington, H. (1987) The March Up Country. Tilgjengelig fra: <http://archive.org/stream/TheMarchUpCountry/MUC_djvu.txt>  [lest 12. april 2014].

Bjørgo, T. (2012) Hvordan kan man forstå Behring Breiviks udsagn og handlinger? Social kritik, (131), 4-25.

Combat 18, (udatert) A declaration of war by Combat 18. Tilgjengelig fra:
<https://vk.com/video_ext.php?oid=-46528724&id=164249940&hash=3237709853b4c849>
[lest 10. april 2014].

Old Glory Skinheads (udadert) Leaderless Resistance, Faceless Enemy. Tilgjengelig fra:
<http://old-glory-skinheads.webs.com/combat18.htm> [lest 11. april 2014].

Corman, S. R. & Schiefelbein, J. S. (2006) Communication and Media Strategy in the Jihadi War of Ideas. Arizona State University: Consortium for Strategic Communication.

Bin Laden, O. (1996) Declaration of War against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Places. Tilgjengelig fra:
<http://www.pbs.org/newshour/updates/military/july-dec96/fatwa_1996.html> [les 12. april 2014].

Desbrousses, H. (2000) Mein Kampf: la matrice de la barbarie. Tilgjengelig fra:
<http://www.anti-rev.org/textes/Desbrousses00a/>[ lest 9. april 2014].

Fjordman (2007) Native Revolt: A European Declaration of Independence. Tilgjengelig fra:
< http://www.brusselsjournal.com/node/1980> [lest 10. April 2014].

Hoffman, A. M (2010) Voice and silence: Why groups take credit for acts of terror. Journal of Peace Research  (47-5), 615-626.

Hoffman, B (2006) Inside terrorism. New York: Columbia University Press.

Kassimeris, G. (2007) For a Place in History: Explaining Greece’s Revolutionary Organization 17 November. Tilgjengelig fra:
http://journals.hil.unb.ca/index.php/JCS/article/view/10547/13297 [lest 8. april 2014].

Lane, D. (udatert) Mechanics of Revolution. Tilgjengelig fra: <http://www.davidlane1488.com/revmechanics.html> [lest 10. april 2014].

Rushdie, S. & co. (1. mars 2006) Le manifeste des douze : ensemble contre le nouveau totalitarisme. Charlie Hebdo, s.4.

May, E. (2009) The Counterjihad Manifesto. Tilgjengelig fra: http://gatesofvienna.blogspot.no/2009/11/counterjihad-manifesto.html [lest 11. april 2014].

Meleagrou-Hitchens, A. & Brun, H. (2013) A Neo-Nationalist Network: The English Defence League and Europe’s Counter-Jihad Movement. London: The International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence.

Old Glory Skinheads (udadert) Leaderless Resistance, Faceless Enemy. Tilgjengelig fra:
<http://old-glory-skinheads.webs.com/combat18.htm> [lest 14. april 2014].

Rach, F. (2006) The language of violence; Adolf Hitler’s Mein Kampf. New York, Peter Lang.

Wright, A. L. (2009) Why do terrorists claim credit? Attack-Level and Country-Level Analyses of Factors Influencing terrorist Credit-taking Behaviour. Tilgjengelig fra:
<http://scholar.princeton.edu/austinlw/files/Wright_Paper.pdf> [lest 15. april 2014].

Roy og Badiou: To spennende perspektiver på radikaliseringsprosessen

Drøyt tre måneder etter attentatene i Paris er situasjonen fortsatt meget anspent i Frankrike. Tilhengerne av konspirasjonsteorier, som hevder at Islam som religion ikke er forenlig med den republikanske modellen (og i hvert fall ikke med sekularismen «à la française»), eller at terrorangrepene var et endelig bevis på at det pågår en sivilisasjonskrig mellom Vesten og Islam, får vind i seilene. Samtidig øker islamofobi i takt med antisemittismen. Jøder og muslimer i Frankrike lever i konstant frykt for en ytterligere opptrapping av volden. Det nasjonale observatoriet mot islamofobi i Frankrike (ONCI) noterer at antallet angrep mot muslimer økte med 281 % i løpet av de tre første månedene etter attentatene i januar 2015. Foreningen mot islamofobi i Frankrike (CCIF) snakker på sin side om 222 angrep mot muslimer i perioden etter attentatene 13. november 2015 og fram til 21. januar 2016.

Når det gjelder angrep mot jøder snakker innenriksdepartementet om 851 tilfeller av vold for 2014  og 808 for 2015. Det finnes betydelige mørketall, siden mange angrep ikke blir anmeldt, og fører dermed ikke til politisak. Slike tall kommer ikke med i statistikkene.  7 231 franske jøder flyttet til Israel i 2014. Tallet antas å ligge på rundt 8 000 for 2015 (av totalt mellom 450.000 og 550.000 franske jøder). Man snakker ikke lenger om noen isolerte tilfeller, men om noe som begynner å ligne på en ny utvandring..

Konspiratorene får god drahjelp av hightech «mediakåte» jihadister, som flere ganger siden november truet Frankrike med nye angrep. Daeshs siste nyhetsbrev Dar al Islam nevner bl.a. at offentlige skoler og lærere nå kan ansees som gyldige mål for angrep (noe som burde være en tankevekker for franske skoler både i og utenfor Frankrike..). Vi snakker «dessverre» ikke om mystiske arabere som vil smugles inn i Frankrike via Midtøsten (selv om det var tilfellet for minst to av gjerningsmennene i november 2015), men om franske/fransktalende ungdommer som er født og oppvokst i Europa.

For de som vil vite mer hvordan disse ungdommene tenker og om hva som motiverer dem til å ta skrittet fullt ut mot massevold anbefaler jeg boken til David Thomson «Les Français jihadistes,» som beskriver på en meget god måte «alminnelige» individers ideologiske (og fysiske) reise til jihad i Syria og Irak.

I disse dager er det ikke enkelt å ha en saklig debatt om attentatene når til og med franske myndigheter kaster bensin på bålet. Beslutningen om å forlenge unntakstilstanden ytterligere med tre måneder (dens nåværende effektivitet er et omstridt tema), regjeringens ønske om å bake en oppdatert versjon av unntakstilstanden inn i grunnloven på mer permanent vis, samt debatten om retten til å frata franske statsborgere statsborgerskapet når de har begått terrorhandlinger (som drøftes i disse dager i nasjonalforsamlingen), er flere indikasjoner på at tiden for raske og populære løsninger har kommet og at mer kritiske spørsmål gjerne kan utebli.

Landets justisminister Christiane Taubira gikk nylig av bl.a. i protest mot lovforsalget om å ta statsborgerskapet fra dømte terrorister (i praksis betyr dette at kun «binasjonale» vil kunne rammes av dette, siden Frankrike forpliktet seg internasjonalt til å ikke skape statsløse). Jeg blir urolig når ordet «krig» herjer i franske medier døgnet rundt uten at dette diskuteres, og like urolig å se at alle franskmenn oppfordres åpent til å dyrke trikoloren nærmest på samme måte som nordmenn romantiserer eget flagg..

I en anspent situasjon – la oss ikke glemme at nye angrep mot Frankrike (og Storbritannia, Italia eller Spania) er ventet -, er det alltid risikabelt å gå mot strømmen. De som tør å gjøre det kan fort bli stemplet som landsforrædere. Det som slo meg allerede etter attentatene i Paris i januar i fjor var den manglende dialogen mellom forskere og myndigheter. Det så man bl.a. i forbindelse med debatten om hva slags type gjengjeldelse som var best etter attentatene og om luftangrep mot Daesh i Raqqah var optimalt. Det krevde da – og det gjør det fremdeles -, en god del mot for å styre unna myndighetenes krigsdiskurs.

Rett etter november-angrepene sa statsminister Manuel Valls i nasjonalforsamlingen at han hadde fått nok av de som stadig unnskyldte terrorisme med sosiologiske eller kulturelle forklaringer. Han la til at det å forklare allerede var å ta ett skritt i retning mot å unnskylde terrorisme. Utspillet skapte stor uro i forskningsverden, som følte seg direkte anklaget, og ble møtt med et hissig avisinnlegg i Le Monde, hvor tre sosiologer gjorde det klart at sosiologi som vitenskap nettopp skal forklare slike hendeler uten å måtte ty til unnskyldninger.

En enkel fremstilling av dagens trusselbilde koker ned til et trekantdrama. Den ene aktøren er et Frankrike som nærmest fremstår som et lidende individ og en inkarnasjon av Republikkens helligste symbol, «Marianne. » Den andre er den hensynsløse ytre fiende (ledelsen i Daesh og Al Qaida), som vil tvinge franskmenn i kne i Afrika og Midtøsten. Til slutt har man den indre fiende – den såkalte «femtekolonnist» -, som kan angripe franske borgere hvor som helst og når som helst. Ingen tar seg tid til å reflektere over et enkelt spørsmål: hvorfor angriper terrorister? Det er fristende å «patologisere» eller «ideologisere» terrorister som tilsynlatende ikke nøler et sekund med å drepe sine egne eller med å sprenge seg selv i filler. Det må være noe galt med dem, tenker de fleste, enten det er fysisk eller psykisk. Man kan også ta et skritt videre og fokusere på mer strukturelle forhold bl.a. knyttet til ungdommer med innvandrerbakgrunn. Disse er mer sårbare for sosial marginalisering, kulturell ekskludering og rasisme. Tanken med dette er at løser man slike utfordringer, så vil problemet forsvinne. Dette er en god tanke. Den vil trolig løse mye av problemet hvis man – i fransk sammenheng -, klarer å gi reelt innhold i «frihet, likhet og brorskap. Men alle terrorister er ikke gale. De dreper ikke bare eller blir ikke bare drept fordi de sliter med familie, skole eller jobb, fordi de er fattige eller fordi at samfunnet er slemt mot dem. Noen av dem er til og med konvertitter med relativt kort historie som muslimer. Det må altså være minst én eller flere andre forklaringer..

roy global islamAllerede i november 2015 kom det et friskt pust i debatten om hva som skaper slike «monstre». I en artikkel i Le Monde fra 24. november slår islam-spesialisten Olivier Roy fast at jihadisme ikke kan reduseres til et utenrikspolitisk problem i Midtøsten. Hans argument er at bl.a. at modellene som brukes i dag for å belyse radikaliseringsprosessen ikke kan fortelle hvorfor ikke flere muslimer med samme bakgrunn blir radikalisert. I motsetning til trenden i jihadisme-forskningen som tolker militante islamisme som et produkt av tidligere jihadistiske bølger, fokuserer Roy på interne samfunnsforhold i Frankrike, og spesielt på to grupper individer som de siste 20 år har vært mer utsatt for radikalisering: andre generasjons innvandrere som er muslimer og konvertitter.

For ham må islamsk radikalisering heller forstås som et uttrykk for en generasjonskonflikt og et opprør mot gjeldende samfunnsrammer. Han snur opp-ned på oppfatningen om at islam radikaliseres for å slå fast at det tvert imot er radikale holdninger blant sinte ungdommer som finner veien til det som i dag anses som kanskje den sterkeste form for opprør mot foreldre, samfunn, stat og fremtid. Man kan dermed si at radikalisme islamiseres, og ikke det motsatte. Andre generasjons muslimer sliter bl.a. med å finne sin plass mellom foreldre som fortsatt er innvandrere og som forblir «utlendinger,» og tredjegenerasjons franskmenn som er franske og integrert. Et slikt opprør kjennetegner de som er fanget i en tapt fortid og en usikker fremtid. Konvertitter befinner seg også ofte i en bruddsituasjon i forhold til foreldrenes kultur og samfunnsrammene.

Roys forklaringsmodell blir møtt med ros og ris. Han kritiseres for å overse at radikalisering like godt er et resultat av dårlig integreringspolitikk i Frankrike de siste 40 år, av fransk utenrikspolitikk i Midtøsten og av enkelte aktørers ønske om å ha et pressmiddel mot Paris. Roy trekker uansett en sammenheng mellom debatten om radikal islam og tidligere former for radikalisering som også munnet ut i terrorisme. Jihadistenes morbide renhetsideal i dag er faktisk like farlig og uvirkelig som det radikale venstres revolusjonsideal var på 1970-tallet. Sagt med andre ord er det ikke lang avstand mellom gårsdagens Andreas Baader og dagens Abu Bakr al-Baghdadi. Begge inkarnerer enkelte ungdommers opprør mot en form for modernitet og materialisme.

badiou 3Alain Badiou (79 år) er en av Frankrikes mest produktive filosof med internasjonalt omdømme. Han stilte nylig et annet interessant spørsmål, som også prøver å løfte blikket opp fra mer kortsiktige analyser. I en artikkel i avisen Libération 11. januar 2016 slår Badiou fast at kapitalismen er ansvarlig for at ungdommer blir fascinert av Daesh. Dette utdypes i et essay om attentatene i 2015 (Notre mal vient de plus loin: penser les tueries du 11 novembre/vårt onde kommer annet steds fra: å tolke mordene fra 13. november) som han nettopp publiserte og hvor han mener at jihadistisk terrorisme er et resultat av kapitalismens globale produksjon av vold og ulikhet over flere århundre. Kapitalismen skaper en enorm forventning om velstand, så en grenseløs skuffelse når håpet ikke blir oppfylt, og til slutt uendelig mye hat mot alle «falske» verdier kapitalismen og Vesten står for. Det religiøse elementet kommer kun til slutt og som et verktøy for en nihilistisk forvandling som gjør at «drømmen om Vesten» hos desillusjonerte ungdommer blir til et ufattelig mareritt og «hatet mot Vesten.».

Radikalisering handler ikke om religion, men primært om politiske forhold, er Badious hoved budskap. Man må kunne gi disse sinte ungdommene – og alle andre -, et annet fremtidsperspektiv enn bare mer rå kapitalisme. Interessant nok fremføres også dette budskapet som en skarp kritikk av materialismen. Badious marxistiske analyse sporer årsaken til dagens krise tilbake til kommunismens fallitterklæring rundt 1975. Hans løsning er en ny allianse mellom middelklassen, de intellektuelle og et globalisert proletariat mot kapitalismen, som han identifiserer med en form for fascisme. Badious analyse får ros for sitt «utenom-det-vanlige» perspektiv, men også ris for å prioritere en stiv forankring i den marxistiske tradisjonen. Boken tar i alle fall debatten om radikalisering og terrorisme tilbake der den også bør være, dvs. den politiske sfæren.

Etter attentatene i Paris

louisonHerved følger noen første inntrykk fra de grufulle attentatene i Paris. Kommentarer gitt til Dagbladet-TV 14/11 (om strategiske og taktiske mål) og 15/11 (om etterdønningene av attentatene og videre politisk håndtering av krisen).

Disse attentatene skjer bare noen få måneder etter attentatene mot Charlie Hebdo-redaksjonen og mot en jødisk forretning som solgte kosher-mat. Vi vet ennå ikke hvordan franskmenn nå vil reagere til denne ufattelige tragedien, men kan ta utgangspunkt i reaksjonene som fulgte 7/1. Herved følger derfor to kronikker jeg skrev for Sarpsborg Arbeiderbladi den perioden. Den ene er utgitt 19. januar 2015, mens den andre kom én måned senere, dvs. 24. februar 2015.

Et forent Frankrike etter terroren? (19. januar 2015)

Markeringen som fant sted i Frankrike 11. januar 2015 samlet rundt fire millioner mennesker og er unik i landets historie. Ikke siden Frankrike ble befridd etter andre verdenskrig har man sett så mange franskmenn innta gatene og marsjere under samme slagord. Denne gangen var det: Je suis Charlie. Hverdagen begynner igjen i de tusen franske hjem. En nasjon som lenge har tvilt på sin identitet står nå foran et skjebnesvangert valg mellom fornyelse og splittelse.

Markeringen 11. januar var overveldende i Paris og i resten av Frankrike. At folkeropet spredde seg til andre land og at seksti utenlandske statsledere marsjerte i Paris, er svært gledelig og i tråd med forventningen om at Frankrike skal forsvare universelle verdier. Innenrikspolitisk sitter man også med inntrykket av at noe grunnleggende har skjedd. Oppgittheten og den stadige diskursen om Frankrikes forfall avløses av en ny stolthet av å være fransk.  Terrorangrepene fikk ikke minst folk til å forstå at den republikanske modellen, som de alle fleste tok for gitt, kan undergraves og er derfor verdt å slåss for. Dette ligner reaksjonen man så i USA etter 9/11 og i Norge etter 22/7. Man kan likevel beklage at en slik kraftig respons ikke kom for tre år siden i anledning av et annet terrorangrep som kostet syv menneskeliv. Handler dette om grunnleggende prinsipper som må forsvares, burde alle demokrater allerede ha stått fram på barrikadene for å fordømme mordet på åpen gate på tre soldater med nordafrikansk bakgrunn og fire jøder, hvorav tre var barn på 3, 6 og 8 år.

Franskmennene står nå foran to ulike scenarioer. I et positivt scenario vil elektrosjokket fra 11. januar 2015 munne ut i en ny giv for Republikken. Den berømte treenigheten Frihet, likhet, brorskap er i den forstand et godt utgangspunkt for å lære å leve sammen og forhindre at franske borgere dreper sine egne i terrorhandlinger. Men disse ordene kan ikke bare være kuriositeter man finner i historiebøker eller tomme løfter man gjentar foran hvert eneste valg. Det franske samfunnet vil neppe klare seg i framtiden uten reell likhet og reelt brorskap mellom sterkstilte og svakerestilte grupper. Det handler om å sikre borgerne politisk, økonomisk og sosial rettferdighet, men også om å finne en ny balansegang mellom Republikkens sekulære modell og de ulike religioners plass i det som har blitt et flerkulturelt og flerkonfesjonelt samfunn.

Videre er det ikke slik at radikalisering bare kommer fra mørke hjørner i Midtøsten. Radikale islamister som rekrutterer stort i forsteder i disse dager fyller et psykologisk, sosialt, politisk og åndelig vakuum fordi andre aktører trekker seg ut. Skal Republikkens treenighet igjen gjelde over hele landet, må myndighetene føre en Kulturkampf mot ekstremismen som våger å ta i bruk både harde og myke midler.

Som statsminister Valls påpekte i en tale til nasjonalforsamlingen 13. januar er Frankrike nå offisielt i krig mot «terrorisme, jihadisme og radikal islamisme». I en slik tid pleier politisk uenighet å vike unna for konsensus. I et negativt scenario kan det fryktes at enstemmigheten ikke varer lenge. Ifølge den franske politolog Dominique Moïsi vitnet Frankrike allerede før januar 2015 om en farlig utvikling med bl.a. en politisk ledelse under kritikk, populistiske partier i fremgang, problemer med integrering av minoriteter, EUs største muslimske befolkning og sår fra koloniseringstiden som ikke har grodd igjen.

I tillegg sliter landet med en statsgjeld på 16.000 milliarder kroner, lav vekst og høy ledighet, særlig blant ungdommer. Dette kommer ikke til å forsvinne over natten og vil til enhver tid svekke president Hollandes evne til både å forsvare Frankrike mot terror og gjennomføre reformer. Hvordan kan man f.eks. opprettholde en ekstra styrke på 10.000 mann som skal forsterke innenrikssikkerheten, finansiere landets deltagelse i militære operasjoner i utlandet og samtidig redusere underskuddet i statsbudsjettet?

Markeringen 11. januar ga heller ikke folkevalgte noe klart politisk mandat om hva de skal gjøre. Balansegangen mellom sikkerhetshensyn og frihetshensyn blir intrikat å opprettholde over tid, noe som vil kunne øke sjansen for at ekstraordinær konsensus nedprioriteres til fordel for mer tradisjonell partipolitikk. Uklarheten rundt mål og middel i landets renoveringsprosjekt, en lav konjunktur og nye terrorangrep utført av jihadister vil kunne tjene Nasjonal Front. Partiet ble ikke invitert til å marsjere sammen med de andre partiene 11. januar og kan nå dyrke sin annerledeshet i påvente av et nytt presidentvalg som kommer om bare to år.

Det er liten tvil om at den politiske agendaen fram til presidentvalget vil preges av det nye terrorbildet. Det er enda større grunn til å tro at sluttresultatet i valgurnene vil vise om folkets skyhøye forventninger har blitt innfridd eller ikke.

 

Frankrike én måned ettet Charlie Hebdo (24. februar 2015)

Knivangrepet på tre soldater i Nice-sentrum 3. februar i år kom som en vond påminnelse for franske myndigheter om at attentatene mot Charlie Hebdo og gisseltakingene i Paris i januar 2015 ikke var et én-gangs tilfelle. I likhet med andre europeere må franskmenn venne seg til en terrortrussel som er forestående og multiform. Én måned etter hendelser som ble kalt «Frankrikes 9/11» treffer nå Paris flere tiltak for å hindre nye terrorepisoder. Om disse vil bidra til å redde unionsstemningen man så i januar etter angrepene er uvisst.

I mars 2012 ble Frankrike rystet av tre angrep utført av en såkalt «ensom ulv». Mohamed Merah, en fransk statsborger med algerisk opphav, drepte tre soldater med nordafrikansk bakgrunn og fire jøder. Drapene skjedde under presidentvalgkampen og vekket ikke den samme reaksjonen som man så i år etter angrepene i Paris. En årsak til slik passivitet var at franske myndigheter anså Merah-saken som et isolert tilfelle, og ikke som starten på et nytt fenomen. Tre år senere er terrorbildet i Frankrike og Europa helt forandret. I 2012 visste ingen noe som helst om terrororganisasjonen «Den islamske staten Irak og Levanten» (IS). Nå inkluderer sistnevnte bortimot 4.000 vesteuropeere med svært ulik bakgrunn. Noen kan være «veletablerte» muslimer. Andre er derimot «nyfødte muslimer» eller ferske konvertitter. Ikke mindre overraskende er individgruppen uten tidligere kobling verken til islam eller islamisme som kommer fra småbyer eller bygder. Den franske avisen Le Figaro skrev nylig at antall franskmenn som er involvert i jihad steg med 130 prosent i tidsrommet januar 2014-januar 2015.

Ifølge Det internasjonale senteret for studien av radikalisering og voldelig ekstremisme (ICSR) har Frankrike flest jihadister i Syria i absolutte tall (over 1.200), mens Belgia og Danmark har flest per million innbyggere (40 og 27). Antallet franskmenn som reiste til Syria økte med hele 75 prosent på ett år. Utreisende jihadister utgjør 400 personer som sluttet seg til IS eller til al-Nusra-fronten, mens rundt 250 skal være på vei til krigsområdene i Syria og Irak. Utfordringen knyttet til hjemvendte jihadister er like stor. Fransk etterretning antar at minst 240 individer har forlatt kampområdene og at 190 har kommet hjem igjen. Sistnevnte omtales som «tikkende bomber.» Ulempen med å være et sentralisert land som Frankrike er at alt alltid tar tid. Fordelen er derimot at ting skjer raskt når statsmakt settes inn. Det er i hvert fall budskapet i statsminister Valls utspill fra 13. januar om at Frankrike nå anser seg selv i krig mot «terrorisme, jihadisme og radikal islamisme.»

Frankrike har fra før et av verdens strengeste lovverk mot terrorisme med 15 antiterrorlover vedtatt siden 1986. Fire retninger prioriteres for øvrig i arbeidet med å tilpasse lovverket til nye utfordringer. Den ene retningen går ut på at individer som kan være sårbare for indoktrinering skal skjermes fysisk – fra potensielle «radikalisatorer» -, og virtuelt, fra relativt lett-tilgjengelige ekstremistiske nettsider. Den andre går ut på at individer som ønsker å delta i jihad fysisk skal hindres fra å forlate landet. Den tredje går ut på at de som allerede befinner seg i krigsområder skal hindres fra å komme hjem igjen. Til slutt skal individer som ikke har reist ut eller som allerede har kommet hjem igjen hindres i å begå terrorhandlinger i Frankrike og Europa. Franske myndigheter er ikke minst bekymret for en ny trend som gjør at terrortrusselen like mye kan komme fra individer som ikke reiser til Midtøsten som fra andre individer som deltar i jihad og kommer hjem. Det var tilfellet for Kouachi-brødrene og Amedy Coulibaly, som sto bak attentatene i Frankrike 7. til 9. januar, for Moussa Coulibaly, som sto bak angrepet i Nice 3. februar og for Omar Abdel Hamid El-Hussein, som sto bak angrepene i København 14. februar.

Derfor trapper Frankrike opp kampen mot radikalisering både ute i samfunn og inne i fengsler med fokus på forebygging, nøytralisering og behandling. Etter attentatene i januar lanserte justisdepartementet en ny webside, www.stop-djihadisme.gouv.fr, som opplyser potensielle kandidater til Syria og Irak om realiteten bak jihad-romantikken og forteller om psykologiske og rettslige følger knyttet til utreisen og deltakelsen i krigs- og terrorhandlinger.

Høsten 2014 startet for øvrig et team med sosialarbeidere, psykologer og psykiatere fra Seine-Saint-Denis et program som forsøker å avradikalisere kandidater til jihad før de rekker å reise ut. På fengselssiden kan man nevnes to interessante prosjekter. Det ene startet i fjor høst ved Fresnes-fengslet i Paris-regionen og går ut på å holde islamistiske innsatte som forkynner atskilt fra fangebefolkningen. Tanken er at segregering kan hindre rekrutteringen av sårbare innsatte, ofte unge småkriminelle. Det andre prosjektet, som starter i disse dager, vil pågå ved to fengsler i Paris-området og sikter på å lage et verktøy som kan påvise radikalisering blant muslimske innsatte som går «under radaren». Ingen av disse tiltakene lå på diskusjonsbordet bare for tre år siden. At myndigheter i Frankrike er bevisst viktigheten av samtidig å adressere radikalisering og terrorisme er svært positivt. De nye tiltakene som nevnes ovenfor bygger på handlingsplanen for kampen mot voldelig radikalisering og terrornettverk som ble vedtatt i april 2014.

Men det ville være naivt å tro at landets «jihad-problem» bare kan løses med overvåkning og kontraterrorisme. Mandatet politikerne fikk av fire millioner velgere 11. januar handler ikke minst om å redde et samfunn som mange føler er i faresonen. Så langt virker det som om regjeringen tar innover seg behovet for å sette makt bak ordene. Det gjelder f.eks. kampen om republikanske idealer, som nå trappes opp på skoler via spesialtrente lærere som skal undervise ungdommer i «moralske, borgerlige og sekulære» verdier for å stanse spredningen av intoleranse og ekstremisme.

Likevel kan det spørres om konsensuspolitikken som kom til uttrykk etter attentatene i januar kan vedvare. Et lokalvalg som fant sted 8. februar i Nord-Frankrike hvor Sarkozys høyreparti nektet å trekke seg til fordel for venstresiden for å slå kandidaten fra Nasjonal Front viste i den forstand at «usunne» politiske reflekser er tilbake og at det president Hollande fremdeles kaller «11. januar-ånden» kan være en saga blott. Skjer dette igjen vil angrepene i Paris ikke ha vært noen korsvei, men bare en parentes.