Det kan man lure på, og ikke minst begynne å tro på. Men det er uten tvil «noe på gang» i den fransktalende del av verden…

Se bare for å nevne noen: Houellebecqs bok Underkastelse (La Soumission) er en verdens suksess og blir oversatt til mange språk, også på norsk. Kamel Daouds bok Meursault saken (Meursault, contre-enquête), nå oversatt til norsk, er en spennende bok som gjenforteller Camus’ verk L’Etranger, men sett fra «araberens side», eller rettere sagt broren til den drepte araberen. Daoud er kjent som journalist for sin kamp mot islamistene. Han har vært i disse dager diskutert i media pga. sitt engasjement. Og som sist eksempel (men jeg kunne nevne flere) boka til Boualem Sansal 2084 – La fin du monde som jeg skal omtale her under.

2084 – Verdens ende
av Boualem Sansal / 2015

I en tid hvor vi dag etter dag fra media og mektige personer får høre om en fenomenal teknologisk utvikling som kommer til å forandre verden, er det oppsiktsvekkende å lese en bok som kan virke fra en hel annen verden med et totalt motsatt bilde av fremtiden.

Alle vil gjenkjenne i tittelen henvisningen til G. Orwells bok 1984. Og boka til Sansal har mange likhetspunkter til den.

Media, politikere og næringslivet prøver å formidle et optimistisk syn for fremtiden, hvor bruk av roboter og automatisering vil endre våre liv totalt. På samme tid beskriver Sansal en helt annen fremtid. For å si det rett ut; det er ikke en lysende fremtid, tvert imot.

Men hvem er Sansal?

Sansal er algerier og skriver på fransk. La oss håpe at boka hans, som fikk i Frankrike «Grand prix du Roman de l’Académie française 2015», blir snart oversatt til engelsk og norsk.

Hva handler det om?

Han beskriver et rike som blir opprettet i 2084 etter voldsomme kriger med navn Char (Hellig krig) og som ser ut til å omfatte hele kloden – eller nesten, med navnet Abistan, etter profeten Abi, representant på jorda av Gud Yölah. Det går ikke lang tid før leseren ser en klar parallell med et samfunn styrt av en ekstrem form av islam. Samfunnssystemet er diktatorisk uten plass til noen form for frihet. Her kreves det 100% underkastelse til Gud, og folk skal ikke vite eller huske noe om fortiden. Egne private tanker er forbudte. Regimet har et perfekt kontrollsystem. Alle oppfordres til å angi mennesker som ikke ivrer nok i sin religiøspraksis, og i tillegg må man hvert år ta en egen offentlig selvransakelse og selvkritikk. Det finnes også noen spesielle tankelesende politikorps: «les terribles V».

Offisielt er folket bare lykkelig og lever gladelig ved å følge religiøse anmodninger uten å stille spørsmål. Folket lever i stor fattigdom og har nok med sin daglige kamp for å overleve. Samfunnet er delt opp i kaster og regioner som det er fullstendig umulig å flytte fra.
Hovedkarakteren, Ati, etter et opphold på et sanatorium, begynner å få minner tilbake og stiller noen spørsmål rundt alle samfunnets selvfølgeligheter. Han kommer etter hvert til å reise rundt på jakt etter både mennesker som lever i skjul utenfor samfunnet og mennesker fra maktapparatet som lever i den største luksusen i hovedstaden Qodsabad.

Hans jakt etter sannheten blir ingen lett oppgave. Maktapparatet skriver på nytt historien eller ulike nye hendelser etter behov. Mennesker som er i veien av en eller annen grunn blir fjernet sammen med hele deres familier.

Forfatteren formidler det med en god del ironi:

« Dans tout le pays, en ses soixante provinces il ne se passait jamais rien, rien de visible, la vie était limpide, l’ordre sublime, la communion achevée au sein de la Juste Fraternité, sous le regard d’Abi et la surveillance bienveillante de l’Appareil. »

Og både ironisk og opplysende:

«Dans son infinie connaissance de l’artifice, le Système a tôt compris que c’était l’hypocrisie qui faisait le parfait croyant, pas la foi qui par sa nature oppressante traine le doute dans son sillage, voire la révolte et la folie.»

Han treffer mennesker, som Nas, som har oppdaget noen ruiner fra en annen tid og en sivilisasjon fra før 2084 (vår egen sivilisasjon). Sammen med en annen han blir kjent mer, Koa, prøver de å komme seg inn i «Pyramiden», Küba, hjertet av maktapparatet hvor en maktkamp foregår mellom ulike fløyer. Fortellingen her minner om Kafka. Ati blir forfulgt og fanget, blir en del av maktspillet før han greier å flykte og gjemme seg blant renegater som har sitt eget lille territorium…

Boualem Sansal er en modig mann. Og som algerier, med den historiske og religiøse bakgrunnen han drar med seg, bør hans skremmende advarsel tas alvorlig. Slik som Orwell beskrev en politisk totalitær verden, viser han oss en religiøs totalitær verden. Boka hans, som kom nå ut i 2015, er opplagt aktuell og i så måte er et meget sterkt tegn på tiden vi lever i.