Ja, i år er det en økning på 30% i antall søkere for å gå på skole i Frankrike.
Dette er selvsagt veldig hyggelig og viser at med mer fokus på fransk og Frankrike kommer interessen tilbake. Dette er kanskje et utslag av flere faktorer som Macrons valg, men også 100-års jubileum for skolesamarbeidet Frankrike-Norge. Her kan det leses mer om det >>

Det er kommet et interessant språklig spørsmål i Frankrike.
Et likestillingsråd har anbefalt å endre ordlyden for den franske grunnloven, som mange andre er beslektet med.
Det heter på fransk «droits de l’homme», noe som vil bli oversatt til «menneskerettigheter» på norsk. Som mange sikkert vet ‘homme’ på fransk brukes både for ‘mann’ og ‘menneske’, noe som en del kvinner (særlig utenlandske) syns er rart. Historien viser at de er ikke alene om det. Allerede etter den franske revolusjon og erklæringen om «menneskerettigheter», kom det frem noen kvinner slik som Olympe de Gouges som i 1791 skrev en kvinnelig versjon av erklæringen. Hun mistet hodet for det.
Likestillingsrådet anbefaler dermed å endre «droits de l’Homme» med «droits humains», slik at det ikke lenger skal være noe tvil om likestillingen mellom mann og kvinne i 2018 i Frankrike. Noe å tenke på… Les mer her >

Sett utenfra kan det se ganske merkelig ut; og ikke minst kan man lure hvem er han da, han der Johnny Hallyday, en fransk superstar, ukjent i utlandet, og da, selvsagt, i Norge?

Ja, han var en av de få mega store popstar i Frankrike. En mann som har startet sin karriere i 60-årene, som har solgt over 100 millioner plater. Han faktisk fikk Hendrix til å spille som første del av en av sine konserter. Han spilte også Hey Joe på fransk før Hendrix spilte inn sangen sin selv. Han brukte Jimi Page som gitarist på en plate før han ble kjent med Led Zeppelin. Han har en enorm rekke med hits og har gitt ut 80 plater.

Allikevel er han helt ukjent i utlandet, samtidig som alle kjenner Edith Piaf og Jacques Brel. Hvorfor det? Det er nok fordi Johnny startet i 60-årene og etter hvert kom i konkurranse med alle store band som sang på engelsk. Før var det ganske vanlig at man hørte på andre språk, og ikke minst var det ganske vanlig at sang ble oversatt, begge veier, engelske til fransk og franske til engelsk. Men et sted i slutten av 60-årene og begynnelsen av 70-årene ble det slutt. Johnny som da sang på fransk, selv med de beste sanger og de beste amerikanske musikere (han var ofte i USA for å lage platene sine) han kunne finne, hadde nubbe sjans mot de store internasjonale navn.

I dag, en stor del av Frankrike gråter hans død. Hvis vi tenker over det, så er det mest sannsynlig slik at de gråter for en verden, en tid som ikke finnes lenger… Mange av de som ble intervjuet på gata sier det: «det er en hel del av mitt liv som døde med Johnny…». Og ja, hans publikum er nok godt voksne folk, og ikke så mange unge.

Johnnys båre ble kjørt nedover les Champs Elysees foran en enorm folkmasse, uten å være en stor politikker. Før ham er det bare Victor Hugo i 1885 som har opplevd det. En av de største franske forfattere, hvis ikke den største, blir sammenlignet i dag med en rocker fra Belgia (han var faktisk ikke fransk), forlatt av sine foreldre og som ble en idol i Frankrike. Han kommer godt i gruppen med store kunstnere med en vanskelig barndom. Hans styrke var hans stemme og ble kalt den franske Elvis. Som rocker og popsanger ble han ikke verdens kjent fordi det var ikke plass for en fransksyngende mann i «the rock hall of fame». Hvis derimot han hadde tilhørt den typiske «chanson française», ville han ha fått et internasjonalt publikum, men begrenset til noen francofile… Johnny Hallyday het egentlig: Jean-Philippe Smet.