For studenter betyr november og desember ofte bare en ting, eksamensperiode. Studenter på Høgskolen i Østfold kjente på eksamenspresset, men lot det likevel ikke ta over hverdagen helt. De unnet seg gode pauser – noe de mener er viktig for å takle stresset.
Kantina på Høgskolen i Østfold var full av studenter i høst som alle hadde noe til felles- eksamen. Blant stressede, engstelige ansikt, satt Maria Madeleine Knutsen (26) og Jonas Strøm Pettersen (20). Begge studerer på sitt første år på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon (BIK) ved Høgskolen i Østfold. Jonas fortalte at han vurderte å begynne å ta sovepiller for å kunne sove i eksamensperioden, mens Maria glemte å spise. De var likevel positive da vi spurte dem om hvordan det gikk med eksamen.
– Da vi begynte å lese til eksamen, vurderte vi å kjøre inn i en fjellvegg. Men bortsett fra det så har vi det knall, lo Maria. -Vi skal planlegge en muntlig presentasjon, samtidig som vi skal lese til en fire timers prøve på skolen, samtidig som vi skal jobbe med mappe-innlevering. Så det er mye på en gang, men det er over lengre tid, vi må bare planlegge.
– Det er mye jobb, men det går fint, la Jonas til.
På spørsmål om hvordan de taklet eksamenspresset, svarte de:
– Hmm, godt spørsmål.. Kommer vi oss gjennom, egentlig?, lurer vi på. Vi har funnet ut at noe av det viktigste med å ha eksamen er å ta gode pauser, og at pausene faktisk teller, sa Jonas.
– Jeg og Jonas har nærmest blitt samboere. Vi leser mye sammen også pusher vi hverandre. Det er lurt å ha noen å lese med, det er alltid sånn at når jeg er lat så er han motivert, og omvendt, fortalte Maria.
Studentene fortalte videre at de var fornøyde med veiledningen de har fått av lærerne på BIK.
– I alle fagene har de lagt ut hva som forventes på eksamen. Hva de vil at vi skal lese
og hva som er viktig. I et av fagene våre har vi fått personlig veiledning av en lærer,
sa Maria.
De synes også at arbeidskravene de har hatt i løpet av semesteret har vært veldig nyttige, og følte seg godt forberedt til eksamen.
Tekst: Ida M. Bergman