Sebastian og Jeanettes nye jobber hos Europris

Sebastian og Jeanette var i praksis hos Europris, og nå har de begge fått jobb på praksisstedet sitt! De har det ganske morsomt i jobbene sine, slik dere nok kan se ut fra bildene her. De har et koselig og artig arbeidsmiljø på jobben sin. Denne saken er til inspirasjon for alle BIK-studenter. Det finnes mange jobber for dere der ute, og man kan til og med ha det morsomt i dem!

Dette forteller Sebastian om sin nye jobb:

Jeg jobber som innholdsprodusent for Europris hovedkontor. Det er en kreativ stilling som omhandler produksjon av reklame på sosiale medier, intern produksjon og bedriftsreklamer. Jeg holder også på med produktfotografering for nettsiden til Europris. Hver dag på jobb er ulik og masse variasjon. Så tiden går utrolig fort 😁

 

Dette forteller Jeanette om sin nye jobb:

Tittelen min er innholdsprodusent. Det er egentlig en paraplyterm fordi det kan brukes av både bloggere og kommunikasjonsrådgivere. Alle skaper innhold, men det er jo forskjell på innholdet vi lager. Jeg jobber med å skrive artikler og tekst til nyhetsbrev. Men min hovedoppgave blir å sikre at bærekraft er i alle kommunikasjonsflatene til Europris, siden de nå satser stort på bærekraft. Jeg har så smått begynt å skrive tekst om bærekraft, men man må kommunisere veldig forsiktig rundt det temaet og derfor får jeg små oppgaver her og der frem til jeg står mer på egne bein og kan ta rollen mer selvstendig. I bunn og grunn arbeider jeg altså med omdømmebygging, og det krever at bedrifter klarer å kommunisere det de vil si på en gjennomtenkt måte. Jeg samarbeider også mye med andre på tvers av avdelingene, alt fra grafiske designere til produktsjefer😊

 

Praksis hos FHI 3 – Mange erfaringer rikere

Tiden hos FHI gikk utrolig fort og var veldig lærerik. Jeg fikk se hvordan kommunikasjonsavdelingen på et så stort institutt fungerte fra innsiden: Hvordan de planla ting som lå langt frem i tid, hvordan de passet på å være forberedt på mulige situasjoner de kanskje måtte forholde seg til, men også når ting skjedde mer spontant.

Å jobbe med den halvårlige hodeluskampanjen var nok en av de største oppgavene jeg hadde. Her fikk jeg ta del i alle aspektene av kampanjen: alt fra å kikke gjennom og endre nettsidene og skrivene FHI hadde om hodelus, møte med fagekspertene, lage en kort instruksjonsvideo basert på en gammel video de hadde, og lage innlegg til sosiale medier.

Som nevnt tidligere valgte jeg praksissted basert på at jeg ville skrive om koronakommunikasjonen i bacheloroppgaven. Dette var de veldig hjelpsomme med å tilrettelegge for. Jeg ba om oppgaver som ikke var direkte relatert til korona, for jeg hadde lyst til å få en så bred erfaring jeg kunne mens jeg var der. Samtidig fikk jeg også være med på arrangementer, seminarer og panelsamtaler som handlet om ting som var relevant for oppgaven. Der fikk jeg muligheten til å høre på, og ta kontakt med personer utenfor FHI som også kunne være nyttig å snakke med i forbindelse med oppgaven.

Bilde 1 fra venstre: Bjørn Guldvog (H.dir.), Camilla Stoltenberg (FHI), Andreas Keus (HOD), Gard Steiro (VG).

Bilde 2 fra venstre: Preben Aavitsland (FHI), Inga Bejer Engh (Barneombudet), Ayan B. Sheikh-Mohamed (NKVTS), Espen Nakstad (H.dir.), Kari Steen-Johnsen (ISF).

Siste uka hos FHI var også siste uka før påsken. Denne tiden brukte jeg på å runde av noen av de siste oppgavene jeg hadde igjen. Den siste dagen min var tilfeldigvis også siste dagen til en annen i avdelingen som skulle gå av med pensjon. Da samlet hele avdelingen seg (pluss noen flere), og spiste kake, holdt taler, og alle var med på å lage små impro-sketsjer. Selv om jeg hadde fått med meg at de hadde et godt arbeidsmiljø der fra dag én, kom det ekstra godt frem nå. Det føltes rart å ha vært der i nesten tre måneder og blitt kjent med alle sammen, for så å skulle dra igjen. Men jeg setter stor pris på all erfaringen og lærdommene jeg tar med meg derfra (og attesten som er gull verdt når jeg skal søke på jobber!).

Helle og kommunikasjonsavdelingen på FHI.

Skrevet av Helle Iselin Midling Bjerve

 

FAST FULLTIDSJOBB PÅ 1-2-3

I skrivende stund er det 17 uker siden avgangsseremonien til BIK19 fant sted, og på denne korte (lange) tiden har tiden og minnene om studiehverdagen nærmest forsvunnet. Hvorfor? Jo, det betyr nemlig at det er 18 uker siden jeg ble tilbudt min første ordentlige «voksenjobb» med både fleksitid og fastlønn – som innholdsprodusent for Skogstad Sport.

Stillingen min innebærer at jeg har hovedansvar for all kommunikasjon, både internt og ekstern i bedriften. Dette betyr dermed alt av sosiale medier, pressemeldinger, deltagende på photoshooter og at jeg produserer alt av markedsmateriell for både annonsering, some og butikker. Det var en stor usikkerhet rundt «hvor raskt kan jeg få jobb etter BIK?» og lite hadde jeg troen på at det skulle gå så fort som det gjorde.

 

Dermed skal jeg gi kommende avgangsstudenter noen gode råd på veien inn i arbeidslivet.

  1. Hold deg aktiv under studiene – bli med på frivillige prosjekter/verv, studentassistent, post på BIKs sosiale medier og BIK-bloggen. DETTE ER GULL PÅ CV!
  2. Opprett deg en profil på LinkedIn – Her kan du få med ulike seminarer innenfor kommunikasjon og får ferten av ledige stillinger tidligere. Gjerne prøv å post en tekst 
  1. Søk først de jobbene du helst vil ha – KREMJOBBENE. MEN ha i tankene at konkurransen er høy, og det finnes mange gode
  2. Under intervjuprosessene innenfor kommunikasjonsbransjen er det relativt vanlig med case-oppgave som fremføres for bedriften. Vær forberedt og pust med magen, du er allerede på god vei!4. Husk at din første jobb ikke nødvendigvis er stedet du blir til evig tid – Du trenger ikke finne drømmejobben som første jobb, men all erfaring er fantastisk til veien videre.

Den siste måneden har jeg vært prosjektleder for et enestående samarbeid med Sunnaasstiftelsen – som jobber med rehabilitering etter ulykker, og for en stolthet og mestring denne prosessen har gitt meg. Med både mange gode mennesker og noen tunge prøvelser som fersk i arbeidslivet. På tross av dette, med både frustrasjon og innsats ble lanseringen en storsuksess

SÅ, KAN JEG, KAN DERE!

 

Skrevet av Guro, BIK19

 

Når du tror du har nådd bunnen, plukker du opp en spade

Reisen min til Lisboa skulle forbedre alt. Jeg skulle starte i fulltidsjobb, utforske en ny kultur og nyte livet etter BIK. Lite visste jeg at opplevelsen som skulle bli en dans på roser ble om til en dans på Lego i barfot. Da jeg trodde jeg nådde bunnen, fant jeg en spade og gravde meg selv enda dypere.

Fredag 3. juni skjer det. Etter to år med pandemi og tre år som fattig student, tar jeg verdenen fatt og flytter til Lisboa, Portugal for å bli content moderator for TikTok. Det første som starter serien av uheldige hendelser er når flyselskapet mister den ene baggen min. Jaja, tenker jeg. Jeg fikk i hvert fall baggen som inneholdt de viktigste tingene mine. Jeg kan sikkert bare gi flyselskapet adressen min så sender de bagasjen min der. Så lett var det selvfølgelig ikke. Portugisere tar livet veldig med ro, som høres fantastisk ut, men det har sine negative sider. Bak skranken er det bare en person som skal håndtere alle som står i kø, noe han gjør med samme hastighet som mormor med demens som prøver å huske bursdagen min. Etter to timer med venting får jeg endelig gitt adressen min.

På lørdagen henter jeg jobb-PC-en som er den tredje delen av serien av uheldige hendelser. Hver gang jeg starter PC-en blir den rød med meldingen «status: error». IT-vakten på jobben er en 60+ år gammel italiensk mann som bare sier, «Mamma mia, wait». På dette tidspunktet var jeg godt kjent med å vente etter gårsdagens bagasjefiasko. Etter tre timer, virker det som om italieneren har fått i seg nok kaffe og klarer å navigere PC-en gjennom flere error-koder og jeg blir sendt til leiligheten jeg skal bo i de neste tolv månedene. I løpet av det siste døgnet konkluderte jeg at ting ikke kan gå verre enn det allerede er og jeg traff rock bottom.

På kvelden skal jeg på Guns n’ Roses konsert med en fyr jeg møtte via en gruppechat for alle på jobben. Vi har samme musikksmak og deler masse interesser, så jeg hadde gledet meg masse til å få møte min første venn her. Sekundet jeg møter han innser jeg hvor dumt det egentlig er å møte folk fra internettet, til tross for at han var en kollega. Bildene hans var Brad Pitt og jeg møtte Jan Teigen. Språkbarrieren var så stor at Google Translate gjorde duoen om til en trio og han røyket og drakk som en sjømann. Under konserten mister vi hverandre og jeg innser hvor alene jeg er. Jeg er i en sjø av mennesker, men kunne likeså godt vært helt alene. Jeg kommer meg heller ikke hjem før klokken 4 på natta fordi alle taxiene i byen er opptatt og Lisboas offentlige transport var for forvirrende, spesielt med promille.

På dette tidspunktet har jeg nesten ikke spist på 24 timer og flykter til kjøkkenet for å lage mat. Mitt go-to måltid har alltid vært egg på toast og er alltid et trygt valg… eller? Leiligheten har en gasskomfyr – noe jeg aldri har vært borti før. Etter litt tukling med knappene, oppstår det en blå flamme under stekepanna. «Dette var jo ikke så vanskelig», tenker jeg. Mens jeg snur meg rundt for å hente brød har jeg plutselig gravd meg selv enda dypere. BOOM, sier det. Stekeplaten har eksplodert og det er knust glass over hele kjøkkenet. Selv etter å ha nådd bunnen, plukket jeg opp en spade og gravde meg selv enda dypere.

Etter bare to dager i Lisboa nådde jeg bunnen. Ting kunne ikke bli verre og alt jeg hadde holdt inne kom ut. Tårene rant mens jeg revurderte alle mine livsvalg. Jeg er ikke overtroisk, men dette måtte være universets tydeligste beskjed på at Lisboa ikke var for meg og jeg begynte å lengte tilbake til Norge. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne savne landet med flest tilfeller av klamydia, dyre alkoholpriser og baguetter til 80 kroner.

I dag har jeg bodd i Lisboa i fire måneder og dansen min har erstattet noen av legobitene med roser. Jeg har fått venner fra hele verdenen, bagasjen min kom endelig frem og kjøkkenet har ikke eksplodert siden sist. Moralen med historien er at når du tror du har nådd rock bottom, er det fortsatt mulighet for å plukke opp en spade og grave seg selv enda lengre ned. MEN, når du har endelig nådd bunnen, er det bare en vei å gå, som er opp.

Foto: Ellen Sollie

 

Karriereintervju: Kine Haukaasen Dahl

Mitt navn er Kine Haukaasen Dahl, jeg er 25 år gammel og er en del av BIK18-kullet. Jeg vokste opp som en liten bygdejente rett utenfor Hamar, og bor i dag sentralt i byen sammen med min kjære samboer. Etter flere år i Halden, har jeg endelig kommet meg hjem – og du hører meg stadig snakke som en språkforvirret vimse, med en god gryte av dialekter. Du kan jo bare se for deg hvordan det høres ut å blande Oslo-dialekt med Hedmark- og Østfold-dialekter. Hvis du sliter med å se det for deg, er du rimelig heldig – for det er ikke alltid like vakkert. 

Jeg jobber i dag som sosiale medier-rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo. I en pandemifri hverdag vil mye av min tid gå til pendling til og fra Oslo, og det er akkurat sånn jeg vil ha det. For nå i alle fall. Min jobb går ut på å hjelpe kunder med å sette opp kampanjer og innhold på sosiale medier, og jeg jobber på tvers av mange sosiale plattformer. Jeg får derfor jobbet tett på med mange dyktige mennesker både innad i Mindhare og hos våre kunder. Dette er på mange måter en perfekt jobb for nyutdannede, for man lærer så ekstremt mye – fra så mange forskjellige hold. Og nettopp det er vel kanskje det aller beste med denne stillingen, også. Jeg har hatt en enormt bratt læringskurve, og den fortsetter å øke for hver dag. Arbeidsområdene er varierte, og jeg får være med på mange spennende prosjekter. 

Portrettbilde av Kine

Kine jobber nå som sosiale medier rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo.

Jeg føler meg på mange måter ekstremt heldig når det kommer til hvordan jeg fikk denne jobben. Det er vel kanskje flere som kan kjenne seg igjen i den uutholdelige perioden mot slutten av studiet, hvor man ser at det er på tide å virkelig bli voksen og skaffe seg en relevant jobb. Jeg skal ærlig innrømme at det å vokse opp for meg virket veldig skummelt og utrygt. Dette har nok en sammenheng med at man stadig hører skrekkhistorier om folk som aldri kommer i gang med arbeidslivet. Eller, hvert fall ikke på en god stund. Jeg hadde derfor stålsatt meg på at dette kom til å bli en lang prosess. Derfor startet jeg å søke på diverse jobber allerede første uken i praksisen. Etter et par intervjuer som ikke var en match, begynte jeg å kjenne på stresset – selv om jeg fortsatt hadde god tid på meg. 

Men mot slutten av bachelorskrivingen, dukket det opp en stilling som vår alles kjære Mari delte med oss. Kontaktpersonen for stillingen var nemlig en tidligere BIK-student, som delte en stillingsutlysning kun med oss på BIK. Denne stillingen var på mange måter akkurat det jeg var på utkikk etter, så jeg kastet meg over den og skrev søknaden rimelig kjapt. Etter kort tid ble jeg invitert til et intervju, og resten er historie. Jeg er og var så takknemlig for at jeg kapret denne stillingen, til og med før bacheloren var levert. Jeg hadde ingenting å frykte. 

Det er helt klart en god del av det jeg lærte på BIK som har vært både relevant og sentralt for denne jobben. Emner som står høyt her er blant annet «Tekst og retorikk», «Kunsten å overbevise» og «Professional Communication» – for ikke å glemme praksisperioden. Jeg arbeider mye med korte tekster på sosiale medier og en god del intern kommunikasjon – og disse emnene har helt klart hjulpet meg i gang. 

En av tingene jeg skulle ønske jeg var klar over før jeg kom ut i arbeidslivet er nok det at det er normalt at man ikke skal kunne alt fra dag én. Det er mye jobb, og en stor del handler om å utvikle seg selv og lære mens man går. Selv om man lærer mye relevant gjennom BIK, har man fortsatt mye mer man må lære seg underveis – og det kan nok i starten virke veldig overveldende. Men det går alltid fint!

Hvis jeg skal gi noen tips til BIK-studentene, må det være å bruke nettverket ditt for det det er verdt. Knytt kontakt med alle du ser, møter og hører om – og bygg et så stort nettverk du kan. Det er takket være nettverk at jeg ble introdusert for denne stillingen.

 

Skrevet av Kine Haukaasen Dahl

 

Givende jobb med 2009-kidsa

Som for de aller fleste gikk ikke pandemimånedene noe spesielt bra for meg. Det hele startet jo med lockdown den 12. mars, og bare en uke etter det, ble jeg for første av mange ganger permittert fra jobben jeg hadde ved siden av studiene. Første gangen var så å si lik for alle. Alt stengte, samfunnet falt bort fra sin vanlige hverdag og alle og enhver isolerte seg som aldri før. Jeg begynte å jobbe igjen på sommeren, men det tok ikke lange tiden før alt raste igjen.

I januar ble jeg permittert. Dette varte i en måned og i februar begynte jeg på jobb enda en gang. Gleden varte ikke lenge for i mars ble jeg for tredje gang permittert. Denne gangen gjorde det rett og slett vondt i sjela. Nesten et helt år med usikkerhet gjør noe med en. Jeg begynte sakte, men sikkert å se på litt andre alternativer for hva jeg kunne fylle dagene med. Hvis jeg skal si meg ærlig, var det ikke enkelt å følge med på de digitale forelesningene så studiene var for det aller meste selvdrevne. Og når jeg sier selvdrevne mener jeg studering på alle mulige, rare tider på døgnet.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Til vanlig er jeg opptatt av å ha en full hverdag med mye å gjøre og det å ikke ha muligheten til det lenger var verre enn alt annet. En dag mens jeg snakket med mamma, diskuterte jeg bekymringene mine. Hva jeg var redd for og det må sies var mye. Jeg følte ikke lenger at noe jeg gjorde var givende nok. Mamma nevnte med det at de trenger vikarer på skolen hun jobber på. Og det traff meg. Mamma hadde jo vært på jobb nesten hele tiden gjennom pandemien. Hun foreslo da at jeg skulle dra innom skolen og snakke med ledelsen der, om det var behov for noe.

Jeg dro innom og tok en prat med avdelingssjefen for mellomtrinnet. At jeg endte opp der var jo litt tilfeldig fra min side, men det viste seg å være stort behov for noen der. Både som assistent i klasserommene og vikarer generelt. Lærere spesielt har under hele pandemien vært utsatt for smitte på daglig basis og kanskje mest av alt for smitte som er vanskelig å spore. Jeg endte opp med å få så å si fast arbeidstid på 6. trinn, altså 2009-kidsa som de likte å si.

De første dagene med barn som ikke kjenner til deg, går litt sakte. Noen var skeptiske til en ny voksenfigur i klasserommet, mens andre likte det bedre. Generelt var elevene tilbakeholdne. Som tiden gikk, ble jeg bedre og bedre likt. Elevene åpnet seg opp til meg og så på meg som en del av hverdagen deres i klasserommet. Med tanke på at jeg var litt yngre enn de fleste lærerne deres turte de også å si litt mer til meg enn vanlig. Jeg ble litt som storesøsterfiguren i rommet. En de kunne komme til for å få hjelp, snakke med og uttrykke seg til som skjønte litt mer av hva de slet med. Dagene ble fort fylt med latter og moro. Elevene mente jeg var gøy å få undervisning fra, og skal jeg være dønn ærlig elsket jeg det. Barna hørte jo etter på samme måte som jeg hørte på dem. Og sånn dannet vi en god kommunikasjonslinje mellom oss. Jeg gledet meg rett og slett til å komme på jobb fordi elevene jeg hadde var så gode og kollegaene mine også var veldig mottakelige.

Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg også til å være med på utviklingen av flere av elevene jeg hadde ansvaret for. Blant annet fikk jeg en av elevene mine som virkelig ikke var glad i å skrive historiefortelling, til å skrive en kort historie under skriveøkten deres. Før dagen var omme fikk jeg ikke lest hele, han som skrev var usedvanlig gira for å få den tilbake. Siste skoledag kom brått og denne dagen fikk også elevene historiene sine tilbake. Elevene jeg hadde hjulpet var kjempeglade for tilbakemeldingene de hadde fått, men spesielt han jeg hjalp litt ekstra. Han ville vise tilbakemeldingen til moren sin så den fikk jeg ikke røre. Historien derimot, den skulle jeg få i gave. Jeg fikk ikke lov til å lese den før dagen var omme så det venta jeg med, men da jeg fikk lese den var det rett og slett jeg som var helten i historien til eleven min. Kort sagt hadde han skrevet en historie inspirert av Marvel, men byttet ut karakterene med kompisene sine og lagt meg inn som egen helt. Superhelten Dea med andre ord. Det gjorde stort inntrykk på meg at han hadde sett på meg som helten i hverdagen sin og arket med historien har jeg faktisk i pc-dekselet mitt hver dag.

Siste skoledag var også en litt lei dag for elevene for de visste ikke om jeg fikk være med dem til neste år. Jeg hadde dessverre ikke et godt nok svar å gi dem heller, men jeg forsikret dem om at hvis jeg ikke fikk tiden til å jobbe like mye året som kom så ville jeg garantert komme på besøk. Jeg fikk en del klemmer, og sånn begynte sommerferien min, med følelsen av jeg hadde gjort hverdagen til en gjeng 12-åringer bedre, samtidig som de hadde gjort meg glad, optimistisk og til et bedre selv.

I etterkant av ferien har jeg faktisk fått muligheten til å være vikar for de samme elevene jeg hadde i fjor. Og ikke for å overdrive, men barna løp ned bakken når de så meg komme. Hele klassen gikk i ring rundt meg og gledet seg allerede i skolegården til å begynne timen jeg skulle undervise de i.

 

Skrevet av Dea Sadiku

 

Fra BIK til eget byrå!

Etter endt studium har Anneli Lund (31) hatt en innholdsrik reise i arbeidsmarkedet. Hun begynte å jobbe med byTiMo, et norsk klesmerke. Her jobbet hun på hovedkontoret, primært i showrommet, men også med å koordinere agenter i utlandet, salg, presse, økonomi og diverse oppgaver.

Bilde av Anneli Lund

Derfra gikk det videre til United Influencers hvor primæroppgavene hennes var PR for Louis Vuitton og Emma S. i det norske markedet. Samt PR, event og prosjektledelse, merkevarebygging og management.

– Det var ganske artig. Men jeg erfarte også at franskmenn – de er det vanskelig å jobbe med. Her kommer det vi lærte om Hofstedes value dimension inn. De har en kultur og et hierarki system som er helt ulikt det norske.

Etter dette forsøkte hun å importere varer fra Bali til Norge sammen med pappaen sin. Det funket dårlig, så hun tok en prosjektleder utdanning og søkte seg videre.

Hun landet en jobb som prosjektleder for Mulighetsriket. Et markedsføringsprosjekt for å skape vekst i næringslivet i Østfold. Der hun satt med 21 sjefer, en styringsgruppe og en kommunikasjonsgruppe.

– Det var to ekstremt artige og hektiske år. Fikk utrettet masse, og gråt litt når engasjementet var over.

Så bar det videre til å bli Markedsføreren. Som «Markedsføreren», driver Anneli selv med markedsføring, PR og kommunikasjon, og jobber med masse spennende og kreative mennesker og prosjekter.

– Jeg har kommet dit at jeg vil gjøre de tingene jeg er best på og som jeg har lyst til. Ikke være låst til kjedelige rutinepregede oppgaver på en kjip kontorpult fra 08-16.

Det hun liker best med jobben sin er at hun styrer sin egen hverdag. Hun får jobbe med de tingene hun har lyst til, og får hjelpe de kundene hun ønsker å bruke tiden sin på.

Hun er også PR- og markedssjef og partner i et selskap hvor teamet utelukkende består av utviklere og programmerere med masse kompetanse innenfor IT, maskinlæring og kunstig intelligens.

Hun lærte utrolig mye på BIK som hun har hatt med seg på reisen hit, og hun har fått bruk for nesten alt.

Her er Anneli sine 7 beste tips til deg som studerer BIK:

  1. Lær deg å se hva som ligger bak fasaden. Bli kjent med bedriften og kulturen du skal inn i. Føles det feil, så er det helt sikkert det.
  2. Det spiller ingen rolle hva du jobber med. Så lenge du føler at du bruker tiden din på noe som betyr noe for deg.
  3. Aldri tenk at du har mislykkes fordi du ikke fikk en relevant jobb med en gang.
  4. Du skal jobbe til du er nesten 70 år, og du vil bli dritt lei jobben og yrket ditt. Men – det er mye bedre å være dritt lei og tjene masse penger enn å være dritt lei og tjene lite penger. Det er lov å være økonomisk motivert.
  5. Det er din personlighet og fremtoning som tar deg lengst. Jeg har en E og en D på karakterkortet.
  6. Har du skikkelig lyst på jobben? Da ringer du. Vær frempå, selg inn deg selv.
  7. Får du en fot innenfor et sted – bruk den muligheten!

Du finner Anneli på instagramkontoen @markedforeren, hvor hun deler enda fler tips!

Skrevet av Ida Madeleine Bergman

 

Meieridrømmen

Jeg startet på studiet internasjonal kommunikasjon litt ved en tilfeldighet etter det som hadde vært det tøffeste året i mitt liv. Jeg kan nesten høre dere som blir oppgitt over den setningen i disse koronadager, men det var faktisk det. Jeg ble utsatt for en trafikkulykke som endte i koma, brudd i hele kroppen, hjerneblødning, indre blødninger, egentlig det meste man kan komme på av skader. Da det første året med rehabilitering var gått ville jeg naturligvis tilbake til livet mitt, selv om anbefalingene var at hjernen og kroppen trengte tid. Men, det er jo ikke noe gøy å gjøre som man blir bedt om! Jeg ramlet over internasjonal kommunikasjon og tenkte at dette kanskje kunne være noe for meg, noe som var håndterbart for min situasjon akkurat da. La oss prøve og se hvordan det går, tenkte jeg.

Internasjonal kommunikasjon viste seg å være midt i blinken for meg og de tre årene hadde fort gått, det var nå på tide å finne en jobb. Jeg tror de fleste studenter kan si seg enige i at det å finne seg en jobb fersk ut i arbeidslivet ikke er så lett, så om du legger til sykdomshistorien min er sjansen plutselig blitt ganske liten. Jeg søkte rundt som en gal, og etter et halvt år fikk jeg napp på et sted som tilfeldigvis var i hjembyen min. Etter konsultering med Mari om jeg burde gå for dette eller ikke (ikke at jeg druknet i jobbtilbud akkurat), takket jeg ja og startet sommeren samme år. I mars året etter ble alle permitterte, og jeg som var sist inn, ville antageligvis være sist tilbake fra permittering igjen. Heldigvis for min del hadde mamma det siste året vært i prosessen om å starte et meieri, av alle ting. Dette er ikke helt tilfeldig altså, for jeg er oppvokst på en gård og faren min er melkebonde. Mamma er også veldig opptatt av mat, at det skal være økologisk og lokalt, helst fra naboen, nesten.

 

Bilde av Sølvi Gammelsrød, mammaen til Eline.

Mamma (Sølvi) med noen av ostene våre.

Jeg bestemte meg for å bli med på dette lille meierieventyret med mamma og tenkte først at dette var jo ikke helt i min gate, men jeg har ikke råd til å være kresen akkurat nå. Det viste seg fort at det jeg i utgangspunktet trodde, var helt feil. Internasjonal kommunikasjon hadde forberedt meg som en helt til dette, og når vi først var i gang fikk jeg bruk for det jeg hadde lært mer enn jeg trodde. Da jeg kom inn i bildet var oppussing av lokalene i gang, og det neste var å lande noen steder som ville kjøpe osten. Det passet meg ganske utmerket å komme inn på det tidspunktet ettersom jeg har hatt mer enn nok øvelse under studiet på å snakke med andre og overbevise. Vi fikk på plass flere avtaler, og det ble til slutt litt for mye litt for fort slik at vi var nødt til å avslå noen. Jeg liker å tro at det viser hvor godt utbytte jeg har hatt av den uendelige læren om etos, patos og logos. Da vi var kommet litt i gang, begynte navnet å surre rundt og vi hadde på veldig kort tid veldig mye å gjøre, så vi var nødt til å få litt hjelp.

Patrick er en sveitser som har viet hele livet sitt til ost, tror jeg, og kom til oss i august for å lære bort det han kunne og være til hjelp i oppstarten. Han skulle vel egentlig bare bli et par uker, men ble der ut sommeren. Mamma fikk hjelp med produksjonen så jeg kunne fokusere på mitt. Frem til dette hadde jeg nemlig vært med mye i produksjonen som jeg i utgangspunktet egentlig ikke skulle være med i, og som gikk utover mine ansvarsoppgaver. Med Patrick på laget for en liten stund kunne jeg gå tilbake til den komfortable kontorstolen, sosiale medier, kommunikasjon og alt som hører til en markedsansvarlig. Nå sporet jeg litt av her, men han har vært for gull til å ikke nevnes. Etter han dro var det bare jeg og mamma igjen, som åpenbart ikke er nok for å drive en bedrift. Vi har i dag, på under ett år, blitt til syv ansatte.

Da høsten kom trodde vi begge at det ville bli litt roligere frem til desember, men der tok vi feil. Vi druknet i telefoner, e-post, bestillinger fra folk som ville ha tak i osten. Det høres sikkert litt teit ut, men folk er visst blitt veldig opptatt av lokalmat og støtter oppunder det de interesserer seg for. Vi leide det lille lokalet som ligger vegg i vegg med meieriet på høsten, altså under tre måneder etter oppstart, og startet en liten butikk der. Vi skulle i utgangspunktet bare teste det ut en måned og se på responsen, men på en helg hadde vi solgt for mer enn ei annen som driver samme type butikk, hadde solgt for på sin beste måned. Vi har ikke bare ost der altså, men alt mulig fra andre lokalmatprodusenter som for eksempel sjokolade, prisvinnende granola, pesto, eplemost og nå snart lavprosent alkohol (om vi er heldige). Høsten gikk fort unna hvor dagene gikk slag i slag, så kom desember. Vi hadde mer bestillinger enn noen gang, i tillegg til at vi måtte ha butikken åpen oftere enn før. Jeg skal innrømme at når foreldrene mine snakket om den butikken var jeg ikke positiv i frykt for at det skulle lande enda mer jobb over på meg (som allerede hadde mer enn nok), men så utrolig verdt det å svelge pessimisten i meg for det var absolutt riktig beslutning. Det er jo også en ganske lettvint måte å kunne snakke med forbrukeren om hva som funker eller ikke funker, mer av ditt og mindre av datt, og så tror jeg mange liker å kunne sette et ansikt på den som lager og selger det de spiser.

Nå etter juleferien er vi i gang igjen, og det har vært høyt tempo fra første minutt. Jeg fikk faktisk en e-post i romjulen fra et lite økologisk utsalg i statene som var interesserte i ostene, men det blir kanskje for mye å gape over for tidlig. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått denne muligheten og veldig glad for at jeg ble med på det, for hvor mange kan si i ung alder at de har vært med på å starte et meieri? Jeg tror derimot ikke at det er dette jeg kommer til å drive med livet ut, men det er et ganske spennende stopp på veien. Det er selvfølgelig utfordrende til tider å jobbe med nær familie, men på den andre siden er det ingen andre i hele verden som kjenner min historie bedre og en jeg kan gå til for mer forståelse enn mamma. Jeg sa forresten opp den andre jobben min etter en uke på meieriet, og jeg har ikke angret helt enda.

 

Skrevet av: Eline Gammelsrød 

 

Fra BIK til sjef på under fire år

Det var fire år siden. Jeg gikk siste året på BIK, og om bare noen dager skulle jeg ut i praksis. Jeg gledet meg til å komme ut i arbeidslivet igjen etter å ha lagt alt fokus på studier de siste to årene. Dere skjønner, jeg var 28 år da jeg begynte på BIK. Jeg hadde gått rett fra videregående til filmbransjen, men filmbransjen hadde endret seg de siste 10 årene, og jeg var nødt til å tenke nytt.

Bilde av Fredrik

Mitt navn er Fredrik, og jeg jobber i dag som Chief Marketing Officer i Databeat – et selskap som utvikler brukervennlige publiseringsløsninger til infoskjermer. Drømmejobben med andre ord, eller i hvert fall for meg. Å være i en lederstilling i et selskap preget av innovasjon er utrolig spennende. For å gjøre en god jobb må jeg være en god lytter, stadig analysere markedet og data samtidig som jeg må tenke nytt og utfordre meg selv. Videre er det naturligvis viktig å dele nye innsikter og brainstorme med mitt fantastiske team. Det er mye som skal gjøres på kort tid, men fasen så gøy det er!

Det kan være lett å tenke at jeg hadde gode forutsetninger etter skolen, siden jeg hadde erfaring før jeg begynte på BIK, men jeg var akkurat like nervøs som alle andre i klassen over å få jobb når jeg var ferdig. Jeg husker eksakt hvilke tanker jeg satt med for fire år siden, og jeg har en anelse om at noen av dere har de samme. Jeg vil derfor bryte ned tre av tankene jeg satt med, og beskrive litt hvordan den reisen har sett ut for meg.

  1. Man må ha mastergrad for å få en god jobb

Nei. Visst er det fint med en mastergrad, men jeg har ikke en mastergrad, og jeg kjenner utrolig mange med kule stillinger som har konkurrert ut andre med mastergrader i intervjuprosesser. Selv i bedrifter som egentlig har som regel at man må ha mastergrad. Husk at om du er interessert i en jobb, ignorer hva de spør om, og søk uansett. Om du kommer på intervju, er du trolig kvalifisert nok, så vær deg selv og vis frem personligheten din.

  1. Man må søke hundrevis av jobber før man får et ja

Dette er så individuelt at det er ikke et ja- eller nei-svar på denne. Jeg kan avsløre at jeg begynte å sende ut søknader allerede i januar i siste semesteret. Jeg må ha søkt på over 100 jobber. På mange søknader fikk jeg avslag, på noen få kom jeg på intervju uten å gå videre, og på de fleste hørte jeg ikke noe i det hele tatt. Det var tøft, de fleste skjønte ikke engang hva jeg hadde drevet med før studiene. Men så skjedde det, jeg kom på intervju i et markedsbyrå i Sarpsborg. Det var kun fem ansatte, inklusive ledelsen, og jeg følte at “her, her kan jeg blomstre”. Selskapet var i rask vekst, og før jeg visste ordet av det var vi opp mot 14 ansatte og jeg hadde blitt forfremmet til konsulentsjef.

Jeg var heldig. Jeg vet at det er en litt sånn uting å si i jobbsammenheng, men det var jeg. Det er lett for meg å si nå at det var strategisk av meg å velge et selskap i vekst, men faktum er at jeg fant en jobb som var som skreddersydd for meg, og fikk kollegaer og ledere som hadde troen på meg og skjønte seg på min tidligere arbeidserfaring.

Tre år senere var situasjonen helt annerledes. Jeg ble kontaktet av headhuntere og selskaper som ønsket å snakke med meg. Det var dog ingen mulighet som stilte seg sterk nok til at jeg ønsket å bytte – inntil jeg så et innlegg på LinkedIn. Et innovativt softwareselskap søkte en CMO. Det kunne ikke bli mer perfekt for meg. Markedsføring, ledelse og SaaS-selskaper er de tingene jeg brenner for, og jeg hadde savnet å kunne jobbe dedikert for et selskap, siden man jobber med flere selskaper i et byrå. Hva som skjedde etter det, vet dere allerede.

  1. Gode karakterer er viktig

Nei. Det viktigste er at du har lært deg det du skal ha lært deg. Jeg gikk ut med A i alle fag og ble nødt til å forsvare disse karakterene i mer enn ett intervju. Jeg måtte vise at jeg også hadde sosial kompetanse, rett og slett. Så prøv å få så gode karakterer som mulig, men husk at det til syvende og sist sannsynligvis ikke vil være det som avgjør om du får jobben eller ikke.

Avslutningsvis vil jeg si følgende til alle som nå er i praksis: Dere elsker kanskje praksisplassen deres, eller dere misliker kanskje praksisplassen som bare det. Sånn er det med alle jobber, men husk å få én eller to gode referanser – og å legge til dine nye kollegaer på LinkedIn. Og husk – selv om dere ikke blir forelsket i arbeidsplassen, så betyr ikke det at dere ikke hadde likt denne stillingen i et annet selskap.

Om dere vet hvor dere vil her i livet, så er det bare å satse hardt og kontinuerlig for å komme dit. Om dere ikke vet hvor dere vil, så går faktisk det helt greit òg. Da kan det kanskje være lurt å ta en master eller å finne seg en jobb man trives i fram til reisen videre har blitt klarere. Jeg fant ut i løpet av min tid i BIK at jeg ønsket å bli CMO – fire år senere er jeg der.

 

Skrevet av: Fredrik Lund

 

Deltidsjobb på butikk kan gi relevant erfaring

For mange studenter er det nødvendig med en deltidsjobb ved siden av studiene. Ikke bare kan det være en stor utfordring å sjonglere studier med en jobb, det kan også være utfordrende å få en jobb som er relatert til valg av studium. Likevel er det ikke dermed sagt man ikke kan få viktige faglige erfaringer på hvilken som helst deltidsjobb.

Etter første året på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon, har jeg allerede fått et innblikk i hvor givende kommunikasjon er. Jeg har også lært at man bør gripe enhver sjanse man får. Ved siden av studiet jobber jeg på Eurosko på Nordby shoppingsenter. Her er det salg av sko og tilbehør som står i fokus. Ikke så veldig relatert til hva jeg studerer, tenker du nok, men det er nettopp der du tar feil!

Ved siden av å selge sko styrer jeg nemlig Eurosko Nordbys sosiale sider. Dette er hovedsakelig Facebook og Instagram. På denne måten får jeg god erfaring med hvordan sosiale medier fungerer. Jeg tar bilder av nyheter og de nyeste trendene, skriver små tekster som skal appellere til kundene og ikke minst får jeg et nært innblikk i hvordan Inbound Marketing fungerer. Sosiale medier handler om hvordan man skal få kundene til å komme til seg, og hvordan være synlig for potensielle kunder.

Derfor er mitt råd til deg å høre med sjefen om du kan få prøve deg frem på deres sosiale medier. Det spiller ingen rolle om du jobber på den lokale kiosken, matbutikken, eller i en annen bedrift. Dette er en super måte for bedriften å komme nærmere kunder. Det er også en unik mulighet for deg til å prøve ut nye ting, lære og skape erfaringer.

Tilslutt har jeg et par tips som kan komme godt med om du driver med sosiale medier som Facebook og Instagram:

– Bruk relevante bilder med god kvalitet og lysstyrke. Dette appellerer mer til leserne og det ser profesjonelt ut.
– På plattformer som Instagram gjelder det å skrive kort og konkret. Lange tekster gjør at leseren mister interessen og ikke får med seg hele budskapet.
– Hold deg oppdatert på hva som er i vinden. Følg med på nyheter og dann et bilde av hva kunden er interessert i.
– Prøv deg frem. Ved å prøve ut nye ting får man erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer like bra.

Min utfordring til deg er derfor å prøve. Hva har du å tape?

Skrevet av Kine Dahl.