Søknad, svar og følelser

«Har du fått svar?» «Hva kom du inn på?» Dette er to spørsmål mange som har søkt høgskole kommer til å bli spurt om mange ganger denne sommeren. Man kan fremstå som rimelig selvsikker på å komme inn på det studiet man har søkt, men innerst inne er det en usikkerhet – det er bare veldig få som innrømmer at de kjenner på akkurat den følelsen. Kanskje er det flere i vennekretsen eller kollegaer på jobben som jevnlig maser, de forstår jo ikke at usikkerheten vokser når de sier «joda, du kommer nok inn».

Følelsen starter kanskje som en liten «klump i magen». Man venter på noe, gjerne nyheter man ikke helt vet hvordan man skal takle. Man vet jo ikke om det er gode eller dårlige nyheter ennå. 20. juli er krysset av i kalenderen, og Google er nesten byttet ut med Samordna opptak som startside i nettleseren. For joda, man er innom og sjekker om søknaden fortsatt er der flere ganger i løpet av sommeren. Kanskje man snakker litt med søknaden innimellom – akkurat som om det skal gi god karma og hjelpe, man er ikke gal i hodet for det – det sitter mange andre og gjør akkurat det samme rundt om i landet.

Man skulle tro at spesielt foreldre husket datoen man får svar på søknaden om høyere skolegang, men neida… Spørsmålene kommer jevnlig fra dem! Det som startet som en liten klump i magen, kanskje på størrelse som en klinkekule, har nå blitt en golfball. Man begynner kanskje å tvile på søknaden sin, men dette er en positiv ting – det vil jo bare si at du veldig gjerne vil inn på studiet du har søkt.

Når kalenderen bikker mai har golfballen vokst til en tennisball, svarfristen nærmer seg. Men først er det jo sommer og kanskje litt ferie før forhåpentligvis et studentliv står for tur. Plutselig viser kalenderen juni, og tennisballen har blitt en håndball. Forskjellen er at denne gangen kjenner du på den litt mer enn før, og når det er juli er du inne på Samordna opptak hver dag. Den lille håndballen har blitt en fotball og du holder pusten litt hver gang du logger deg på for å sjekke, vel vitende om at svaret kommer ikke før 20. juli.

Kanskje du også blunker litt ekstra lenge etter å ha trykket «logg inn». Samtidig kjenner man at fotballen er fryktelig hard, så du vil egentlig slippe ut en kjempe fis for å lette på trykket. Alle som har spist pannekaker mer enn en dag på rad vet at det ikke hjelper. Klumpen med mel har gitt magesyra en irritasjon bare Plumbo kan løse opp. Den siste tiden går saaaaakteeeeeee, man vil bare vite om man kom inn eller ikke. Plutselig en dag, et par dager før fristen, tikker det inn en SMS med «svar på din søknad». Like forventningsfull som et barn på julaften kaster man ifra seg det man har i hendene, dytter unna alt som er i veien og hiver seg over dataen med livet som innsats! Man holder pusten fra man skrur på dataen til man har lest og forstått svaret.

Noen får positivt svar og andre blir skuffet, uansett så forsvinner klumpen i magen. Selv stod jeg på ventelisteplass nummer 684 (!!), men før skuffelsen sank inn kom all frustrasjon ut i en aldeles nydelig verbal kombinasjon ikke engang Celine Dion hadde klart å kopiere. Det føltes som om alt håp var ute, en bachelorgrad lå visst ikke i min framtid. Jeg følte meg så dum…

Det kommer også opp en link til restplasser, med nå en ny klump i halsen og blanke øyne trykket jeg på den. Kanskje ikke akkurat det studiet du alltid har drømt om, men du finner noe du kan starte på. For meg var redningen «Internasjonal kommunikasjon», det fiffige oppi det hele er at studiet virket utrolig interessant! Hadde jeg sett dette studiet før hadde det vært på den opprinnelige søknaden.

Nå er jeg snart ferdig med mitt 2. semester, og jeg angrer ikke på valget. Foreleserne svarer på mailer til omtrent alle døgnets tider og man bygger en relasjon med dem. De bryr seg om alle studentene og strekker seg langt for at alle skal lykkes. Covid-19-situasjonen har satt alle på en prøve, men dette har skolen og foreleserne løst på en ufattelig god måte. Man føler seg velkommen og den nye hverdagen som student er uten klump i magen, du blir etter hvert også kjent med de rundt deg på skolen. Det viser seg at jeg var ikke alene med denne følelsen.

Skrevet av: Anette Fjeld

 

Bitter og nesten blakk

Etter anmodning fra UD og Høgskolen i Østfold er jeg nå hjemme fra et alt for kort utvekslingsopphold i Australia. Jeg hadde som mål å komme hjem med 15.000kr på sparekonto – det klarte jeg. Men det er jo lett å ha penger til overs når man må reise hjem så tidlig.

Bolig – budsjett 24.000
Som jeg skrev i mitt første innlegg Utveksling på budsjett, var det ikke enkelt å finne et sted å bo. Det er mye som skal på plass av dokumenter før du kvalifiserer for å leie. I Australia er det vanlig praksis å ha referanser fra tidligere utleiere. Dersom du ikke har vært leietaker tidligere kan du ha med jobbattester, det gjorde vi. Airbnb-referanser teller også, og jo flere referanser du har, desto bedre. Du må ha dokumentasjon på visumet ditt, og ha tilstrekkelig bevis på ID. For oss holdt det ikke med pass, vi måtte også ha student-ID fra universitetet der nede. Jeg vil anbefale å sette seg inn i denne prosessen før du kommer ned, slik at du har god tid til å skaffe referanser fra utleiere og arbeidsgivere. Ha med alle nødvendige dokumenter på visning. Det er mange om beinet, og leiligheter blir fort utleid.

Etter mange opp og nedturer fant vi drømmeleiligheten, et steinkast unna stranden. En av grunnene til at vi fikk denne leiligheten var at vi kunne betale hele leia på forhånd, en fordel utvekslingstudenter har som gjør de mer attraktive enn andre leietakere.

Leien var 550 AUD i uka, så vi betalte 11 550 AUD for 4 måneder, inkludert depositum. Dette tilsvarer litt over 71.000kr. Vi var tre som leide sammen så det ble rett under 24.000kr på hver, men i tillegg til leien måtte vi betale for strøm. Alt i alt var jeg litt over budsjett på bolig.

Vi fikk bodd i leiligheten i 2 uker før vi måtte reise hjem. Er jeg bitter? Ja.

Bilde av Ida, misfornøyd uttrykk og lue på

Det er ikke gøy å være hjemme i kalde Norge når man egentlig skulle vært i varme Australia..

Mat – budsjett 8000kr
På mat har jeg tilsammen brukt ca. 3900kr. I forhold til hvor lenge jeg var i Australia så er det over budsjett. Dette skyldes blant annet av vi ikke hadde kjøkken i den siste Airbnb-leiligheten vi bodde i, fordi jeg kjøpte inn en hel del «basevarer» da vi flyttet inn i leiligheten, og helt ærlig fordi jeg kjøpte en del Redbull, en uvane jeg prøver å kutte ned på.

Transport – budsjett 2500kr
Her har jeg også brukt mer enn planlagt, helt konkret har jeg brukt 1756kr av et budsjett på 2500kr. Jeg pendlet mellom Brisbane der jeg gikk på skole, og Sunshine Coast hvor jeg valgte å bo. Men det hjelper lite at kollektivtransporten er billig når du ender opp med å ta Uber fordi du har elendig retningssans, står på feil side av veien, og mister bussen. Vil legge til at det likevel var veldig verdt å pendle de to dagene i uken jeg hadde undervisning, så lenge jeg fikk bo i nærheten av strand og natur.

Reise – budsjett 22641kr
Den første turen vi hadde planlagt var en surfe-weekend i Byron Bay, den kostet 1575kr. Vi fikk dessverre aldri reist, da jeg dro hjem uka før. Egentlig skulle jeg ha spart ganske mye på denne posten, men når jeg er impulsiv og velger å bruke 3500 kroner hos frisøren fordi jeg ble lei sveisen, kjøpte nye sko til 600 kroner (på salg vel å merke) fordi de gamle luktet tåfis og impulshandlet litt her og der, måtte jeg trekke dette fra reisebudsjettet.

Som nevnt klarte jeg sparemålet mitt, men fikk ikke opplevd noe av det jeg ønsket. Jeg er også permittert fra jobb, har ingen fast inntekt og går en veldig usikker fremtid i møte. Nå jobber jeg med å få tilbake blant annet depositumet, og så fort jeg får oversikt over dette kaoset, skal jeg sette opp et «karantenebudsjett». Målet er å få spart opp nok til å reise tilbake til Australia. Da skal jeg få opplevd alt det jeg gikk glipp av denne gangen.

 

Skrevet av Ida Madeleine Bergman

 

5 tips for å bli en miljøvennlig student

Som fattig student er det kanskje lett å tenke at man ikke kan gjøre så mye for miljøet. Dette er feil. Hver eneste person på jorda kan gjøre sitt, og her er fem eksempler på hva akkurat du kan gjøre:

bilde av Ellen

Hver eneste person på jorda kan gjøre sitt, mener Ellen

  1. Kutt ned på kjøtt

Å bli vegetarianer er et stort hopp som ikke alle klarer. Kjøtt er rett og slett for digg, men det er med på å ødelegge miljøet i større grad enn du tror. Å produsere en kilo biff av storfe er like miljøskadelig som å kjøre en bil i 250 kilometer og å ha en 100 watts lyspære stå på i ca. 20 dager (Olsen, 2007). Kutt ned på verstingen, som er storfe, og bytt det heller ut med kylling, fisk, og grønnsaker. Dette er ikke bare miljøvennlig, men er også bedre for lommeboka og helsa.

  1. Plukk søppel

«Plogging» er en trend som ble startet av svensken Erik Ahnström da han ble lei av forsøplingen i Stockholm. Ordet kombinerer jogging og å plukke søppel. Du får en fin treningsøkt mens du plukker søppel som ellers kunne endt opp i havet eller spist av et dyr. Husk å kildesortere etterpå!

  1. Reis smartere

Nå som koronaviruset har stengt flere flyplasser i hele verden, har vi fått oppleve hva som skjer når vi ikke flyr. Siden februar, har luftforurensingen i Kina gått ned mellom 20 og 30% (Solvang, 2020). Klimagassutslippene kommer også fra forbruket av kull og olje. Dette må være en vekkerklokke for hva som skjer når mennesker reiser for mye med fly. Det mest miljøvennlige alternativet er tog. Selv om vi for tiden må være forsiktige med å kjøre kollektivt pga koronaviruset, er tog noe du gjerne kan vurdere til ferieturen når vi kan reise, igjen. Om du er passasjer på fly, er du med på å slippe ut opp til 581 gram CO2 per kilometer, men om du er passasjer på elektrisk tog slipper du ut bare 24 gram per kilometer (Helle, 2020). Lokale reiser kan og være like artige som turer langt vekk. Norge har mye fin natur å by på som kan være mer spennende enn en shoppingtur til London.

  1. Kjøp brukt

Når man kjøper brukt, finner man alltid noe spennende. Om det er en gammel tekopp eller en relativt ubrukt genser, redder man miljøet ved å ikke kjøpe noe nytt som ellers hadde blitt kastet. Prøv lokale bruktbutikker slik som Røde Kors-butikkene i Halden og Sarpsborg eller bruktbutikkene i Gamlebyen i Fredrikstad framfor Fretex, ettersom de er ofte billigere.

  1. Kutt ned på engangsprodukter

Når man ser hva man kaster finner man ut at mye kan erstattes med produkter man kan bruke flere ganger. Søstrene Grene selger grønnsaksnett du kan plukke frukt og grønnsaker i så du slipper å bruke plastposer. Makeup Mekka selger bambus-sminkefjerner-wipes som erstatter bomullpads. Plast Q-tips kan erstattes med Q-tips laget av tre eller en gjenbrukbar bomullspinne fra Smarta Saker. Ved å bruke flere gjenbrukbare produkter sparer du både penger og redder miljøet.

Disse fem rådene er små forandringer i livsstilen din som ikke bare sparer miljøet, men også penger. Det virker ikke som om én plastpose gjør så mye, men mange små dråper lager et stort hav.

Skrevet av: Ellen Sollie

 

 

Min tid i Dublin

Utvekslingen ble ikke helt som forventet, koronaviruset jaget en stor del utvekslingsstudenter hjem til Norge, inkludert meg. Uansett nøt jeg den flotte tiden jeg hadde i Dublin og byen er virkelig fantastisk. Du som har lyst til å dra på utveksling, når korona-utbruddet forhåpentlig roer seg og vi kan reise ut i verden, igjen – du burde virkelig vurdere Irland!

Da jeg først hørte at Irland var et alternativ, tenkte jeg at det virket litt kjedelig. Det er ikke et land man hører så veldig mye om, spesielt ikke utveksling i Irland. Likevel greide jeg ikke slippe tanken om Dublin helt, så jeg begynte å gjøre litt research, og det viste seg at denne plassen skulle vekke interessen min mer og mer. Dublin er faktisk en kjent studentby, og byen er fylt av masse historie og spennende kultur!

Det første jeg la merke til da jeg kom til Dublin var kombinasjonen av alle de flotte slottene og kirkene og puber og barer. På alle restaurantene og pubene jeg har vært har maten og drikken virkelig imponert meg. Ryktene sier det irske folk er kjent for å være humoristiske, hyggelige og veldig pratsomme, noe de absolutt er! Shoppingmulighetene her er også gode, selv om dette er noe jeg ikke har benyttet meg så veldig mye av.  Lurt å huske på at man er student og ikke på ferie!

Det kan være slitsomt å bo i en storby, spesielt når man skal studere. Heldigvis har Dublin flere utrolig flotte parker hvor man kan nyte stillheten fra bytrafikken. En park jeg ønsker å nevne er Saint Stephen Green Park som er en av Europas flotteste parker. Der er det fint å ta seg en gå- eller joggetur mens man nyter alt det flotte å se på. Parken er plassert ved en av Dublins mest travle og stemningsfulle handlegater: Grafton Street som bugner av butikker, gatemusikanter og spisesteder.

Griffith College er skolen du skal gå på om du velger Irland. Man må regne med at det tar litt tid å komme seg inn i skolesystemet når man skal være student utenfor Norge. Det merket jeg godt den første uken, men etter hvert kom jeg inn i det og hadde det veldig fint!

Foreleserne er utrolig flinke, fagene er spennende og man får nøye gjennomgang på oppgavene som skal gjennomføres. Du trenger heller ikke bekymre deg for at du ikke skal bli kjent med noen, alle er veldig åpne. Overraskende mange er utvekslingsstudenter på Griffith College, noe som gjør folk ekstra åpne for å bli kjent med deg. Selv om jeg nå måtte reise hjem fra Dublin, kommer jeg aldri til å glemme tiden jeg fikk der!

Skrevet av: Kristina Johansen

 

Hvordan er det å være ung og i risikogruppa?

Viser Alise, som er sakens hovedperson.

Jeg har astma. Vanligvis betyr det ganske lite, men nå kan det faktisk ta livet av meg.

Jeg er i praksis hos Grønn jobb og har hjemmekontor i kollektivet på Remmen for tiden. Som oppdrag i praksis skulle jeg skrive en artikkel om Coronaviruset, eller covid-19 som det heter. Da leste jeg over hvem som var i risikogruppene. Eldre mennesker, folk med kronisk hjerte-karsykdom, diabetes, kronisk lungesykdom, kreft og høyt blodtrykk. Jeg hadde lest dette flere ganger, men jeg skjønte ikke at dette gjaldt meg.

Jeg vet jo egentlig at astma er en kronisk lungesykdom. Men hjernen min kobla ikke at astma er en kronisk lungesykdom, også i denne sammenhengen. Hver gang jeg leser «kronisk lungesykdom» tenker jeg lungekreft eller KOLS.

Men så leste jeg på WHO sine sider at folk med astma er en del av risikogruppa. Jeg stoppa da jeg leste det. Astma? Hva er så farlig med det? Jeg har jo det. Shit, kommer jeg til å dø hvis jeg får viruset?

Fram til da hadde jeg tenkt at Corona ikke var så farlig. De fleste klarer seg fint om de får det. Før tenkte at jeg ville klare meg helt fint om jeg fikk det, så lenge jeg ikke smittet andre. For det er flere i familien min som har høyere risiko enn meg. Jeg klarte ikke helt å sette meg selv i samme gruppe som dem.

Samtidig har jeg en relativt mild form for astma, så hvor ille kan det være hvis jeg får det? Jeg kjenner også litt på tanken om jeg bare er overdramatisk.

Det er jo bare astma, liksom.

Likevel er jeg redd for å bli syk. Jeg vil ikke la frykten hindre meg, men jeg kjenner at jeg er mer på vakt nå enn før. Jeg bor med 10 andre i et kollektiv. Hva hvis en av dem er i kontakt med noen som har viruset? Hva er oddsen for at jeg kan få det via dem?

Heldigvis er de alle flinke til å følge retningslinjene. De vasker hendene litt ekstra ofte, for min skyld.

Men bekymringa henger igjen.

Så folkens. Hvis du tenker at viruset ikke er så farlig, så har du helt rett. Det er tross alt svært lav dødsrate. Men vær så snill og følg retningslinjene FHI har utgitt. De er gitt av en grunn. De er laget for å beskytte de sårbare, sånne som meg. Ikke gå rundt og smitt andre, bare fordi det ikke er så farlig for deg. Det er farlig for meg. Og mange andre.

At du vasker hendene dine kan faktisk redde livet mitt.

Av Alise Zachrisson

 

Første skoledag

August 2019

Dagen er her. Jeg kjører E6 mot Halden, nervøse sommerfugler i magen. Jeg tenker tilbake på første skoledag på videregående, hvordan jeg følte meg omtrent sånn som jeg gjør nå. Jeg kjenner ingen på Høgskolen i Østfold, jeg har ingen jeg kan henvende meg til om jeg er usikker på noe. Det er ikke kun nervøsitet jeg føler på, det er usikkerhet, ensomhet og spenning.

Jeg setter opp musikken og håper at den høye lyden kan dempe nervøsiteten. Det fungerer litt. Jeg ankommer Halden, og bygningen jeg har kjørt forbi en del ganger før virker plutselig mer truende enn innbydende. Jeg skimter så vidt noen personer i mintgrønne t-skjorter foran inngangen. Jeg får parkert bak en bakke som skjuler skolen, og begynner å gå oppover. Skolen blir større og større, mens jeg blir mindre.

Til slutt kommer jeg til utsiden av bygningen, der menneskene i mint-grønne skjorter står. En av dem henviser meg til bak høgskolen. Ventetiden er lang, det kommer flere mennesker. Snart er det flere mennesker enn jeg noen gang har sett samlet på plenen. Tiden går langsomt. Jeg befinner meg plutselig i en gymsal, sittende i en ring med mennesker jeg ikke kjenner. Hun jeg sitter ved siden av heter Karianne, hun har langt, rød-oransje hår og er mye høyere enn meg.

Senere på dagen føler jeg meg ukomfortabel og klein alene, så jeg bestemmer meg for å finne en som ser alene ut og henge meg på den personen ved første anledning. Ved lunsj ser jeg Karianne, igjen, og løper bort til henne.

«Skal vi sitte sammen?» spør jeg, og føler brått at jeg går i første klasse på barneskolen igjen.

Hun smiler. Jeg hører ikke helt hva hun sier fordi lettelsen av å slippe å sitte alene overdøver alt. Jeg skimter håp om at alt kommer til å gå bra. Jeg henger meg på Karianne og gjengen hennes resten av dagen, glad for at jeg har noen jeg kan henge med.

Bilde av Ida

  Foto: Andrea Dahlstrøm

September 2019

Jeg går inn i klasserom E1-065 og øynene mine søker automatisk mot der jeg vet Karianne sitter. Jeg smiler til henne og Ellen som sitter ved siden av, og setter meg på bordet foran dem. Jeg tenker tilbake til første skoledag, hvor nervøs og redd jeg var for ikke å få noen venner, og ler litt for meg selv. Tanken føles latterlig nå.

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

 

Fra en til to – så seks

Dagen begynte som alle andre dager. Jeg sto opp, dusjet, fikset meg og var klar til å dra. Det eneste som var annerledes med denne dagen var at jeg nå ikke skulle ta buss til byen og inn på videregående. Jeg skulle på høyskolen. På høyskolen liksom. Jeg hadde blitt student.

 

Timeplanen var litt forvirrende og offentlig transport samsvarte dårlig med skolen. Det endte opp med at faren til min beste venninne kjørte oss, så vi slapp å vente to timer på et sted vi ikke kjente oss igjen. For en lettelse. Vi ble kjørt, min beste venninne var med og da kunne jeg unngå situasjoner hvor jeg endte opp alene på et nytt sted. Dette skulle bli en bra dag, tenkte jeg. Vi kom til skolen litt før opplegget på gressplenen begynte. Det var mye folk, mange forskjellige personer. Jeg prøvde å få litt oversikt, men ga straks opp. Er ikke så glad i store folkemengder. Heldigvis var bestevenninna mi der, min redning for dagen. Etter gressplenen får vi beskjed om å presse oss inn i gymsalen. Alle mann.

Gymsalen i seg selv er dårlig belyst, tett og liten, så det var ikke særlig gøy å bli værende der. Så kom delingen.

Vi fikk beskjed om å dele oss inn i linjer. Da skjønte jeg at jeg kom til å bli stående alene uten bestevenninna mi. Jeg måtte møte klassen min. Helt alene. Vi delte oss inn i klynger. Økonomi på en side, så BIK, statsvitenskap og engelsk. Der satt jeg på BIK og fiklet med gullsmykket mitt, noe jeg ofte gjør når jeg er stressa. I det øyeblikket sa mannen i høyttaleren at vi skulle snu oss til nærmeste person og bli kjent. Jeg snudde meg til venstre og der fikk jeg øye på en gutt. Han så selv litt stressa ut, som meg.

Jeg sluttet å fikle med smykket og gjennom den litt kleine øyekontakten fikk vi begge fram et «hei».
-Hei, jeg heter Dea.
-Hei, jeg heter Johannes!

Nå var vi to. To som spiste lunsj og snakket. For en lettelse. Senere ble vi litt flere.
Og idet dagen var omme var vi seks. En liten vennegjeng med fem kule jenter og en Johannes.

 

Skrevet av: Dea Sadiku 

                                                                                        Foto: Andrea Dahlstrøm

Lurer du på hvem Johannes er og hvordan han havnet på BIK? Les saken Sunniva har skrevet om ham her

 

Utveksling på budsjett

Jeg heter Ida og er over gjennomsnittet opptatt av økonomi og sparing. Jeg studerer Internasjonal Kommunikasjon, og har nettopp ankommet Australia. Her skal jeg være frem til juni, da jeg er så heldig å ha utveksling som en del av studiet. Målet mitt er å ikke komme hjem blakk, mer konkret har jeg som mål å komme hjem med 15.000 kroner på sparekonto.

Jeg har ikke alltid hatt kontroll på egen pengebruk, noe som har resultert i et svært stramt budsjett her nede. Dessuten har jeg drømt om Australia siden jeg var liten, og opparbeidet meg en lang liste med steder jeg ønsker å oppleve når jeg først er på andre siden av jorda.

Bilde av Ida i Australia

Er det mulig å spare penger, når det er så mye jeg vil oppleve?

Klarer jeg å oppleve alt jeg vil, og likevel komme hjem til Norge med 15. 000 kr på sparing?

Dette er hva jeg har å leve for her nede:
Lånekassen: 137 772,-
Hiof stipend: 7500,-
Spart: 10 000,-

Sum: 155 272,-

Før reisen måtte jeg betale:
Visum: 3849,-
Flyreise: 5687,-
Airbnb: 1803,-
Depositum av skolepenger: 7450,-
Legemidler: 1879,-
Solkrem: 538,-
Forsikring: 1900,-
Annet: 1428,-

Sum: 24 534,-

Kommende utgifter:
Skolepenger: 58 597,-
Trekker jeg fra alle disse utgiftene sitter jeg igjen med:

= 72 141,-


Nedenfor ser du budsjettet mitt for hele oppholdet:

Bolig: 24 000,-
Mat: 8 000,-
Transport: 2500,-
Reise: 22 641,-

Spare: 15 000,-

Å finne et sted å bo her nede har vært problematisk, og jeg har brukt mer penger på midlertidig bosted (airbnb) enn planlagt. Så langt 1240,- mer enn planlagt, som må trekkes fra reisebudsjettet. I tillegg så har det kostet en del med transport, for å komme seg på visninger. Heldigvis er kollektiv transport billigere her nede, enn i Norge. En tur fra Sunshine Coast til Brisbane på 2,5 time koster deg bare 80kr!

En anbefaling fra meg er å skaffe seg et GoCard, som du må bruke på all kollektiv transport. Med studentkort får du i tillegg halv pris, så skaff det så fort det lar seg gjøre. Da vil altså en tur fra Sunshine Coast til Brisbane kun koste deg 40 kr en vei! Samme pris som jeg betaler for en ti minutters busstur hjemme.

Jeg har også planlagt å reise til følgende steder:

  • Noosa
  • Byron Bay
  • Whitehaven Beach
  • Sydney
  • Perth
  • Coral Coast
  • Great Barrier Reef
  • Great Ocean Road

Helt ærlig er jeg i tvil om budsjettet mitt strekker til. Kanskje jeg må skaffe meg en jobb her nede? Jeg lover å holde deg oppdatert!

 

Tekst og foto: Ida Madeleine Bergman

 

Når man har blitt 34 år, vet man hvem man er. Eller?

Bilde av Ina Hermansen Wister”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.

Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?

”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.

Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.

Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.

Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.

Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.

En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.

Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!

Av Ina Hermansen Wister

 

Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma