Bachelor og baby!

Å føde er uten tvil det villeste jeg noen gang har gjort, men å kombinere mammalivet med bachelorsskriving har vært ganske intenst det også. Det var ikke uvanlig å se meg i morgenkåpa klokka fire på ettermiddagen med PC-en i fanget, og pensumbøker og ark utover hele leiligheten. Ringene under øynene mine har aldri vært så mørke, leiligheten har aldri vært så rotete, og dagene har aldri føltes lenger. Jeg måtte lukke øynene for alt rotet, senke kravene til meg selv, og kun fokusere på babyen og bacheloroppgaven. Selv om jeg kun skrev da jeg hadde overskudd og tid, har det aldri vært viktigere for meg å skrive en god oppgave!

Bilde av Kristina

Jeg begynte på bacheloroppgaven i midten av februar for å kunne jobbe jevnt og unngå stress mot slutten. Jeg tok meg tid til å planlegge hvordan jeg skulle skrive i god tid før jeg begynte, og med hjelp fra veiledere fant jeg all teori og pensum jeg trengte. Da babyen endelig var i dyp søvn fikk jeg tid til å skrive. Jeg skrev lister med hva jeg måtte huske å ha med i oppgaven, og hvor jeg fant dette i pensum og teori. Da ble det lettere å holde oversikt over hvor jeg var i oppgaven, og hva jeg skulle skrive til neste gang. Jeg sparte masse tid på å måtte lese igjennom oppgaven for å finne ut hva jeg manglet.

Veiledningstimene var gull verdt! Jeg skrev ned spørsmål på forhånd for å ikke glemme å spørre om det jeg lurte på- for en kan trygt si at hukommelsen ikke er på topp i ammetåka! Jeg sørget også for å legge babyen på et annet rom før veiledningene slik at han fikk sove i fred, og jeg fikk konsentrert meg. Alle tilbakemeldingene jeg fikk ble notert slik at visste jeg hvordan jeg skulle forme oppgaven videre, i tillegg til at jeg skrev lister for å ha full oversikt og huske hva jeg skulle gjøre hele veien.

Trilleturer hjalp meg med å koble av. Å puste inn frisk luft ga meg energi til å fortsette å stå på i de hektiske dagene. Livet med en nyfødt gjør virkelig at man setter pris på de stille stundene, for de er ingen selvfølge lenger!

Å få en baby samtidig som bacheloroppgaven skulle skrives har hjulpet meg å bli mer strukturert og motivert. Omstillingen kan være krevende i starten, men det blir lettere for hver dag som går. Etter jeg fikk barn har stabilitet og trygghet blitt helt nødvendig å oppnå, derfor var det utrolig viktig for meg å fullføre med en god bacheloroppgave. Og babyen min har vært den største motivasjonen gjennom dette. Jeg kan ikke si jeg anbefaler ikke å få barn for å skrive en god bacheloroppgave, men om det skulle skje er det fortsatt mulig å få det til!

Skrevet av Kristina Johansen

 

Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Flokete spagetti og kaffeslurping

12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.

Bilde av Anette Fjeld fra BIK19

I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.

Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.

Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.

Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?

Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …

 

Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»

Kilde: https://forskning.no/hjernen-psykiske-lidelser/blir-du-sint-av-smatting-kremting-og-tunge-pust/366021

Skrevet av Anette Fjeld

 

Angst

Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Bilde av Helle

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

 

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve

 

Hjemmekontor á la penthouse

Det er februar og vi er inne i andre måned i praksis. Sola skinner inn vinduene på arbeidsplassen vår aka kjøkkenet. Vi har hjemmekontor som store deler av resten av verden under praksis. Pernille hos Dyrebeskyttelsen Norge og Arny hos Flyktninghjelpen. Hjemmekontor er noe vi føler vi har nailet ganske bra! Derfor tenkte vi at det var på tide å dele hvordan vi har håndtert praksis under en pandemi!

Bilde av Arny og Pernille på hjemmekontoret, med laptoper og kaffe.

To fornøyde jenter på hjemmekontor. Foto: Privat

Pernille har i sin tid hos Dyrebeskyttelsen Norge produsert flere tekster som har blitt publisert på Facebook, samt bladene til Dyrebeskyttelsen. Hun har også laget aktiviteter til barnebladet. Videre skal Pernille utfordres i sosiale medier og mediarapporter, samt delta på viktige møter Dyrebeskyttelsen Norge skal ha framover. Arny har jobbet mest med video og har så langt oversatt videoer til norsk og til fransk som har blitt delt på Flyktninghjelpen sine sider. Framover skal hun også bryne seg på klipping.

For å få praksisperioden til å gå så smooth som mulig har vi kommet på noen geniale løsninger. Det ekstra soverommet vi har, har blitt kontor/møterom/konferanserom avhengig av hvor fancy vi føler oss. Her sitter en av oss når vi begge er i møter. Når vi ikke har møter sitter vi sammen på arbeidsplassen/kjøkkenbordet, hvor vi hjelper og motiverer hverandre. Utsikten mot festningen som vi er så heldige å ha i penthouse-leiligheten vår, hjelper oss når oppgavene er levert og hjernecellene har tatt ferie. Pernille drømmer seg vekk til Landstreff Fredriksten mens Arny får flashbacks til akingen de gjorde der en lørdag for noen uker siden.

Praksisperioden har vist seg å gjøre underverker for vår vanligvis ikke-eksisterende døgnrytme. Vi har gått fra å begynne på arbeidskrav da Askepott måtte hjem fra ballet og å sove til barne-tv begynner, til å nå stå opp før solen og bevege oss ut av soverommene og få i oss frokost før vi åpner Zoom. Vi tar til og med på kameraet, noe vi ikke gjorde når vi hadde forelesninger på samme plattform (sorry, Mari).

I tillegg har hjemmekontor vist seg og være ganske hjelpsomt for to veldig morgengretne jenter. Togtur klokken 06.32 og en reisevei på nesten to timer en vei har blitt byttet med 3 timer ekstra søvn og en reisevei på under 10 meter. Noe som vil si at stemningen mellom oss er ganske bra og kranglingen, som vi så for oss kom til å skje hvis vi måtte opp i fem-draget, har vært ikke eksisterende. Dette er veldig positivt for to samboere, bestevenner og fiskeforeldre. I tillegg er det ganske nice å sitte på møte med sjefen iført joggebukse og ullsokker uten at sjefen kan se det.

Vi var, som alle andre, fryktelig nervøse, spente og litt redde for å begynne i praksis. Kom vi til å være flinke nok? Kan de kaste oss ut om vi gjør noe feil? Og kan vi nok til å være i praksis? Ikke bare det, dette var første gang på nesten tre år vi skulle ut i verden alene, uten hverandre. Dag én i praksisen dro Arny til Oslo for å hente jobb-PC og Pernille var hjemme på Teams-møter. Vi var begge et eneste stort nervevrak, men det gikk så fint, og alle vi snakket med var kjempehyggelige. Vi følte oss veldig velkomne der vi var, og vi kunne ikke vært mer fornøyde med praksisstedene vi fikk komme til. Pernille har 10-kaffe og trening hver dag og Arny med sitt store vaffelhjerte har til sin store glede vaffel-torsdag! Vi føler vi har blitt tildelt hver vår skikkelig fine faddergruppe.

Vi synes det har vært kjempespennende og gøy å få bruke alt vi har lært på BIK de siste årene hos hver vår store bedrift. Det har vært veldig lærerikt å få et innblikk i alt som faktisk foregår bak det som ser ut som et veldig enkelt innlegg eller video på Facebook.

Festing og sene kvelder har blitt byttet ut med voksenlivet, og vi kunne ikke vært mer fornøyde! Tusen takk til Mari som hadde troen og hjalp oss å få drømmepraksisen. Og sist men ikke minst, tusen hjertelig takk til Dyrebeskyttelsen Norge og Flyktninghjelpen som har tatt oss inn med åpne armer. Ikke bare har de lært oss alt som foregår bak en stor og viktig bedrift, de har inspirert oss og hjulpet oss å vokse som personer. Vi gleder oss til å se hva fremtiden bringer, og forhåpentligvis avsluttes eventyret med en ledig stilling.. Hint, hint 😉

 

Skrevet av: Árny Halldórsdóttir & Pernille Othelie Tegn

 

Den nye hverdagen i lockdown, med samboer

Da jeg først flyttet til Halden bodde jeg sammen med en av mine næreste venninner. Nå har jeg fått meg samboer og kontrastene er store. Vaskingen er ikke lenger for å fjerne støv, men går til plukking av tomme hylser fra hagle rundt om i HELE leiligheten. Vaskemaskinen er fylt med våpenfiller og gangen er som regel kledd i en herlig blanding av jord og kruttlukt. Jeg er, som du kanskje skjønner, samboer med en typisk mannemann, en som ikke vet forskjell på shampo og balsam og som tror det er helt greit å slenge fra seg gjennomvåte turstøvler hvor enn det måtte passe. Jeg bor med et menneske som ikke kan klare å finne melka i kjøleskapet eller gjøre noe så enkelt som å bestille mat fra Foodora, men et rådyr kan han spotte på 500 meters avstand.

Bilde av Ine

Vi er nå inne i enda en, ja, hva skal man kalle det? Periode? En periode av denne walking dead-lignende tilstanden som kjært blir kalt lockdown. En tilstand hvor man frivillig omtrent fengsles i eget hjem. Skoleveien er ikke lenger enn fra soverommet til stua, og lunsjtiden blir nå brukt til å surfe gjennom Tik Tok. En stor kontrast til hyggelig og sosial lunsj med klassekamerater. Vi er inne i en tid nå hvor det å distansere seg fra andre mennesker er mer sosialt akseptert en å være en sosial sjel, midt i alt dette skal man også få hverdagen til å fungere. I min situasjon holder jeg fortet sammen med samboeren min og man kan jo trygt si at dette til tider er en prøvelse. Fra å være “høstenke” under jaktsesongen der hagla får mer oppmerksomhet enn meg, er vi nå i en situasjon hvor vi er sammen til alle døgnets tider. Når vi nå sitter på den tiende mimrekvelden om gutteturer til Polen og shady strippeklubber, kjenner jeg at han muligens bør fyre av en real guttekveld med kameratene.

Jeg kan med hånden på hjertet si at mitt beste kjøp under denne pandemien er headsett, du kan tro det ble en ny verden da jeg kunne gjennomføre et helt Zoommøte uten å høre skyting fra brutale “ColdWar” i bakgrunnen. Og det er noe med det når du selv sitter og har undervisning i kulturer og empati samtidig som kjæresten skyter hue av sin nittiende mann under jubel.

Dette er en forferdelig merkelig tid vi alle er inne i nå og mange har hverdager som er totalt forandret. Jeg vil også understreke at til tross for netter hvor samboer drømmer om ulvejakt og holder ulvedebatter i søvne, så er det fantastisk å ikke stå i dette helt alene.

 

Skrevet av Ine Herregården

 

Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 

7 gulltips til nye studenter

En hvit pult med pensumbok, notatbok, skrivesaker og kaffekanne.

Kjære nye BIK-studenter! For å hjelpe dere i gang med studenttilværelsen, har jeg spurt om studietips fra erfarne studenter. Det ramlet inn en haug av gode råd, og nedenfor kan du lese de 7 beste tipsene:

1. Lag en studieplan

Skaff deg en oversikt så fort som mulig over emnene dine og kommende arbeidskrav. De fleste fag har en undervisningsplan, bruk tid til å gå gjennom denne. Lag en leseplan for hver pensumbok, gjerne i samsvar med undervisningsplanen. Det beste er å ligge et skritt foran i undervisningen, altså at du leser de kapitlene eller vedleggene som læreren har lagt ut på Canvas før timen. Dermed blir forelesningene dine en repetisjon av det du har lest og ikke helt ny informasjon som du plutselig må pugge. Dette gjør at du aldri henger etter, men har god oversikt. Du vil også ligge veldig godt an til eksamen ettersom du allerede har lest og repetert pensum.

2. Ikke utsett

De fleste har vært der hvor de har utsatt en oppgave litt for lenge. I løpet av studietiden er det fort gjort at ting hoper seg opp, og skippertak blir plutselig din beste venn. Men om du følger en studieplan og gjør litt hver dag slipper du mye unødvendig stress. Studenter som utsetter oppgaver og lesing ender opp med å henge etter, har lettere for å miste fokus og føler seg ofte overveldet. Å være student handler om å legge en grunnmur, om du velger å slurve, bruke lite tid på studiene eller vente til siste liten med å skrive den oppgaven som skal inn, vil du ikke ha noe særlig stødig å bygge på når eksamensperioden kommer. Hold deg til studieplanen din.

3. Tenk på det som en arbeidsdag

For å unngå å utsette kan det være lurt å se på studiehverdagen som en arbeidsdag. La oss for eksempel si at du velger å sette av tid til undervisning eller egenstudier fra 9-14. Det er en relativt kort arbeidsdag, men om du jobber effektivt under den tiden vil du få mye gjort og du kan bruke resten av dagen til å fokusere på andre ting. Mest sannsynlig vil du ha dager hvor du må kombinere forelesninger og egenstudier, det fine er at du selv har muligheten til å strukturere din egen arbeidsdag. Så lenge du har avsatt tid til egenstudier vil du kunne jobbe mer effektivt innenfor den tidsrammen i viten om at du resten av dagen kan fokusere på andre ting. Noen studenter gjør studiehverdagen ekstra vanskelig for seg selv ved at de kombinerer fritid og studier for mye. Dette gjør at de studentene ender opp med å stresse når de egentlig skal slappe av og ikke klarer å  fokusere når de skal studere. Gjør deg selv en stor tjeneste og skap et skille mellom fritid og studier. Lag en klar tidsplan, jobb hardt og når avsatt arbeidstid er over kan du nyte fritiden din med god samvittighet.

4. Vær sosial

Vær åpen, ta initiativ og bli kjent med så mange som mulig. Det vil gjøre studiehverdagen mye triveligere. Å ha venner rundt seg på studiet er ikke bare lurt med tanke på trivsel men også veldig praktisk, det er nemlig mye vanskeligere å holde oversikt alene. Du vil ha en ekstra sikkerhet ved at du har noen du kan jobbe sammen med, og noen som kan ta notater for deg hvis du er syk.

5. Møt opp og delta

Møt opp på forelesningene og vær en aktiv student. Å være en aktiv student betyr at du deltar, følger med og engasjerer deg i undervisningen. Hvis du først møter opp, hvorfor ikke få mest mulig ut av det? I forelesningene lærer du ofte hvordan du skal bruke det du har lært i praksis, og når du anvender det du har lært i praksis sitter det mye bedre. Om du da allerede har lest på temaet hjemme er det enda bedre, repetisjon er din beste venn. Når eksamen kommer vil du da slippe å repetere pensum på 2 uker, men kan heller bare gå tilbake å friske opp minnet der det trengs.

6. Ta notater

Aldri gå i fella der du tenker «dette kommer jeg til å huske». Sannheten er at hvis du ikke skriver det ned, er sannsynligheten veldig liten for at det skjer. Når det kommer til praktiske tips angående notatskriving kan det være lurt å ta notater på PC-en under forelesningene fordi det er mer effektivt. Når du har egenlesing kan det derimot anbefales at du noterer for hånd. Det tar litt lenger tid, men å skrive for hånd øker sjansen for å huske det du skriver.

7. Ta vare på deg selv

Ikke glem å ta vare på deg selv! Prioriter din egen helse og glede. Sørg for at du holder deg aktiv, spiser nok, får nok søvn og har det gøy. Du vil aldri får mer frihet enn du har som student, når du kommer ut i arbeidslivet vil hverdagen bli enda mer travel. Nyt den friheten du har og få mest mulig ut av den gjennom å bruke denne tiden til å lære så mye som mulig og finne glede i det. Ikke vær for streng mot deg selv. Det er rom for å prøve og feile fordi det er sånn man lærer, og det er nettopp derfor du er student.

Og til slutt: Lykke til!!

Skrevet av: Sunniva Strand Pedersen

 

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman