Når man har blitt 34 år, vet man hvem man er. Eller?

Bilde av Ina Hermansen Wister”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.

Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?

”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.

Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.

Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.

Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.

Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.

En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.

Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!

Av Ina Hermansen Wister

 

Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma   

 

Tre på gaten: Hva skal du gjøre i jula?

Eksamenstiden er over for de fleste nå, og juletiden står for tur. For å lære litt mer om hverandre, har vi stilt hverandre tre spørsmål som omhandler jula:

Portrettbilde av Ida

Ida (19)

Hva skal du gjøre i jula? 

For det meste ingenting. Det blir pynting av juletre, som blir spennende ettersom at vi nå har en veldig energisk, veldig stor valp i hjemmet som elsker å tygge på alt fra plastikk til tre til papir.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På lille julaften kommer en del av familien min og vi spiser risengrynsgrøt med mandel i. De fleste årene har det vært kjæresten til søsteren min som har fått mandelen, men nå har de slått opp, så vi andre har endelig en sjanse til å vinne mandelgaven!

Også gleder jeg meg selvfølgelig til julaften. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange eller hvem som kommer, fordi jeg har en del søsken, men det blir koselig uansett. Og så blir det spennende å se hvordan det går med juletreet og pakkene, siden vi nå har en stor valp som elsker å spise alt hun finner!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr jul familie. Ingen i familien er religiøse, men vi bruker juletiden som en måte å få samlet oss på etter et travelt år hvor ingen egentlig har fått snakket med hverandre. Det blir som et lite lyspunkt midt i den mørkeste tiden.

Portrettbilde av Karianne

Karianne (23)

Hva skal du gjøre i jula?

For det meste ingenting. Familien min er ikke så stor lenger, så jeg tenker jeg bare skal slappe av i den nye favoritt-kosedressen min som jeg kjøpte forrige uke, og spise ostepop.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På 1. juledag kommer hele slekta på besøk og det ender alltid opp med å bli masse kaos.

Onkelen min, Per, kommer alltid barbeint med skoa sine i hånda. Grunnen til at han gjør dette vet jeg ikke, men jeg tror det er det at han er veldig redd for sine sko ettersom at de er laget av ekte skinn, han vil ikke søle på dem. Og når han går hjem, glemmer han skoa sine hos oss. Dette skjer hvert eneste år, så nå har det blitt en tradisjon!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr julen at familien skal samles. Vi er ikke religiøse, men vi bruker tiden på samle alle som vi ikke har sett på lenge. Vi spiser ribbe og har som regel riskrem og rød saus til dessert. Denne julen blir litt spesiell ettersom jeg mistet min morfar i vinter, så det å samle familien til jul føles ekstra viktig nå.

Portrettbilde av Ellen

Ellen (20)

Hva skal du gjøre i jula?

Hver jul er en kamp om hvilken familie vi skal feire hos. Mamma sin i Stranda, pappa sin i Steigen, eller familie i USA. I år er det mamma som vant, så vi tar turen til Sunnmøre for å spise onkel sin ribbe og strikke med mormor. Dette er min første jul som vegetarianer så jeg gleder meg til å prøve ut vegisterkaker og gresskarpai.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

Siden vi feirer jul et nytt sted nesten hvert år er tradisjoner vanskelig å vedlikeholde, spesielt når jeg må holde meg til både norske og amerikanske tradisjoner. Vi skal selvfølgelig ha mandel i grøten der premien alltid er til barna, mine søskenbarns fire barn under 10 år. Jul er jo viktigst for barna, så om noen av oss voksne finner mandelen sniker vi den i en av barna sine skåler. Det er litt kjipt for en 20-åring å få et Lego-sett man ikke vil bruke.

Hva betyr jul for deg?

Jul for meg handler om å gi. Jeg er så heldig som har vokst opp i et av verdens rikeste land med en familie som ligger over fattigdomsgrensa. Derfor donerer jeg til veldedighet hver jul. Ikke alle kan feire jul med familie, spise tidenes nøttestek, eller ha råd til julegaver. I tidligere år har ikke hatt råd til å gi mer enn 200 kroner, men i år har jeg både stipend og jobb så i år kan jeg gi litt mer. Veldedigheten jeg har valgt i år er Støtt Gatehunder i Bosnia. De får daglig en haug med løshunder og hunder mennesker ikke ønsker lenger.

Av Karianne Juliussen, Ida Bergh-Smith og Ellen Sollie

 

En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær

 

Bråkmakeren i klasserommet

Jeg kikket på klokken som hang bakerst i klasserommet. Jeg gikk i åttende klasse og det var siste skoletime en fredag ettermiddag. Jeg viftet føttene i takten til favorittsangen «Heartbreaker» av Justin Bieber. Jeg skimtet bort på klokken en gang til og la merke til at den tikket i takt med foten min. Ved døren stod det en ekstra stol som ikke pleide å være der. Jeg så på klokken for å finne tilbake til rytmen. Plutselig ble det helt stille i klasserommet. Jeg så rundt meg og innså at elevene fniste og læreren hadde et ansiktsuttrykk tilvarende Grinchen. Det hadde vært hysterisk om stemmen til Jim Carrey kom ut av munnen til læreren nå, tenkte jeg. Men så fikk jeg øyekontakt med læreren som brøt ut med streng stemme, som forresten ikke hørtes ut som Jim Carrey i det hele tatt, «Sara, gå ut på gangen. Det er tydelig at du ikke vil være her når du bare stirrer på klokken og tramper i gulvet».

Det har ikke bestandig vært like enkelt å vokse opp med diagnosen ADHD. Jeg må innrømme at det ikke akkurat ga meg godfølelsen da jeg, hver konferansesamtale fra første til syvende klasse, hørte på lærerne fortelle mamma og pappa: «hun konsentrerer seg ikke om oppgavene» eller «hun gjør alt annet enn det hun skal». Trist, ikke sant? Altså, for alt jeg vet kan det godt være de sa jeg var den smarteste eleven i hele klassen rett etterpå, det var ikke akkurat sånn at jeg fikk med meg alt.

I 2016 startet jeg på idrettslinjen ettersom jeg gikk på kickboksing. Jeg vet, en ADHD-kid som går på kampsport. Lite klisjé. Men jeg stortrivdes med mye gym, men uheldigvis ble fortsatt mesteparten av tiden tilbragt bak skolebenken omringet av flere fordomsfulle lærere. Uansett, månedene gikk og det samme gjorde rykter om at en ny lærer skulle ta over norsktimene neste skoleår. Ywonne Biering Ellingsen. Hun er moren til en venninne og tidligere lærer for kjæresten min, så jeg visste allerede hvem hun var. Det jeg ikke visste var betydningen hun kom til å ha for livet mitt. Livet til en skolelei jente med en kjip diagnose uten motivasjon og fremtidshåp.

Andre videregående var en vanskelig periode der livet bestod av et uendelig antall møter med psykologer og testing av ulike ADHD-medisiner. Du, som student, tenker sikkert «Fett! Evig tilgang til Ritalin». Jeg tenker på anfallet jeg fikk midt i treningslæretimen, eller angsten som aldri ga slipp. Midt i alt hadde jeg en skriftlig norskinnlevering som jeg jobbet utrolig mye med. Da jeg var ferdig følte jeg meg motløs og skuffet over at jeg aldri klarte å prestere. Jeg sendte en mail til Ywonne der jeg beklaget for dårlig innsats. Til svar fikk jeg en lang og uventet melding som nesten kan sammenlignes med en kjærlighetserklæring. Hun utdypet at hun var glad i meg, hvor stolt hun var, uansett, og hvor stort potensial jeg hadde innenfor skriving. Jeg ble aldri kvitt tikking fra klokken eller tankene om Jim Carrey, men det viste seg at norskinnleveringen fikk karakter 5 og jeg var i ferd med å utvikle et euforisk forhold til skriving.

Den dag i dag har jeg fortsatt kontakt med Ywonne. Jeg sendte henne faktisk nylig en melding og spurte om det var greit jeg nevnte navnet hennes i denne teksten. Nok en gang mottok jeg en lang tekst med «hjerteemojis» og smigrende ord. Innimellom kan én person være akkurat nok til å skape en forskjell. Og bare fordi man skiller seg ut fra det gjennomsnittlige mennesket trenger det ikke være en ulempe, man må bare lære seg å bruke det til sin fordel. Som Ole Ivars en gang sa: «En får værra som en er da´n itte vart som en sku». Mine damer og herrer: Her er jeg, en tidligere håpløs bråkmaker, rett fra skolebenken på videregående til en litt større en her på Høgskolen i Østfold, med en ny kjærlighet for kommunikasjon. Ja, til og med retorikk kan gi meg litt «sommerfugler i magan». Jeg har kanskje fortsatt konsentrasjons- og lærevansker, men hey, jeg kan i det minste fortelle en solid historie.

 

Av: Sara Christine Olsen

 

Ny by – ny kultur

I august 2018 pakket jeg bilen min og kjørte fra Sørlandets perle Grimstad, til Halden for å studere Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Jeg trodde jeg var ganske forberedt da jeg flytta, siden det ikke var første gangen jeg har endret adressen min. Jeg trodde også at det ikke skulle være så stor forskjell fra min norske hjemby. Der tok jeg feil.

 

Arny ser utover Grimstad

Meg som ser på utover på min lille hjembygd på ferie i 2017. Foto: Privat

I tillegg til å ha bodd i Grimstad har jeg bodd på Island som er hjemlandet mitt og i Pennsylvania, USA, som utvekslingsstudent på videregående. Som liten måtte jeg lære meg et språk foreldrene mine ikke kunne og tilpasse meg en annen kultur ulik den familien min var vant til. Tilpassingen til Norge skjedde uten at jeg husker noe som helst og det tok noen år før jeg forstod hvilke endringer familien min hadde gjort. Navnet mitt mistet aksenttegnene, naboene ble forklart hvorfor vi alle ikke hadde samme etternavn og juletradisjonen med sko i vinduet forsvant. Ingen av de endringene gjør familien min mindre islandsk, for vi endret ikke alt. Vi gjorde det vi måtte for å gjøre det enklere og minske spørsmålene vi ble stilt.

I USA måtte jeg tilpasse meg enda mer, fordi kulturen er helt annerledes fra norsk og islandsk. Der måtte jeg venne meg til at vilt fremmede på butikken begynte å snakke med meg om alt mellom himmel og jord, sove med teppe og å høre folk si «Love you» utrolig tidlig i vennskapet (vi snakker om to og en halv uke). Jeg tilpasset meg etter noen uker.

Da jeg flytta til Halden tenkte jeg ikke noe over at jeg skulle til en ny kultur, men igjen måtte jeg tilpasse meg nye nytt. Jeg måtte venne meg til et helt nytt søppelsystem og en annen smak på vannet i krana. Utenfor kollektivet jeg bor i er det nemlig ikke en egen søppelkasse til matavfall eller glass og metall. Etter mye googling og spørsmål fant jeg ut at glass og metal måtte kjøres til egne miljøstasjoner. Det var mildt sagt en merkelig tilvenning for jeg er vant med å ha en egen søppelkasse for det i min egen innkjørsel. Vannet smakte annerledes her, såpass at jeg måtte drikke saft i et halvt år før jeg klarte å venne meg til vannsmaken.  Nå som jeg endelig har vent meg til Halden skal jeg igjen endre adressen min, for på BIK kan man dra på utveksling. Så i januar 2020, skal jeg tilpasse meg til enda en by og jeg gleder meg masse.

 

Skrevet av: Arny Halldorsdottir 

 

Frivillig arbeid skaper nettverk

Det kan være vanskelig å vite hva slags jobber man kan få ved å gå BIK og panikken min for framtiden begynte oktober 2018. Jeg ønsket å ha litt relevant arbeidserfaring på CV-en som jeg kunne vise til når jeg skulle søke jobb. Men hvor og hvordan?

Heldigvis har jeg en søster som jobber innenfor mediebransjen og tipset meg om skribentoppdrag for en nettavis som heter Talent Media. Jeg snakket med redaktøren i nettavisen og hun sier:

  • Talent Media er en nettavis i oppstartsbedriften Talent Media AS – som igjen er en del av det ganske nye mediehuset Venture Factory Media som holder til i Oslo sentrum. Talent Media består i all hovedsak av ett menneske – meg. Jeg er redaktør, journalist, fotograf, sosiale medie-ansvarlig, og alt annet tenkelig. For å ikke måtte lage absolutt alt selv, har jeg vært så heldig å fått med meg noen hjelpende hender på laget, blant andre Sofie Skeie. Alle bedrifter har én gang vært oppstartsbedrifter, og det er utrolig spennende å selv være med på laget, og kunne gi Sofie muligheten til å si det samme. Alle monner drar!

Samtidig var jeg jo bekymret siden jeg går skole her i Halden, mens bedriften ligger i Oslo. Jeg bestemte meg for å ta sjansen likevel og skrev til redaktøren for nettavisen (det verste som kunne skje var jo bare at jeg fikk nei).

Hun fikk se noe av det jeg hadde gjort for BIK-bloggen tidligere og ga meg noen frivillige oppdrag jeg kunne gjøre ved siden av skolen. Det beste med det hele: Jeg kunne skrive hjemmefra.

  • Sofie skriver frivillig – noe som betyr at vi er uten kontrakt og lønn, og alt beror på muntlige avtaler og jeg må rett og slett bare stole på at hun leverer det hun skal til avtalt tid. Hvis hun ikke gjør det, er det ikke noe jeg får gjort med det, sier redaktør Synnøve.

Å ha gode referanser og relevant arbeidserfaring kommer godt med når man skal ut i jobb. Det vet Synnøve alt om:

  • Selv har jeg også jobbet mye frivillig. Hadde det ikke vært for enkelte ting jeg lærte i min frivillighet, hadde jeg nok ikke kommet i en posisjon hvor jeg kunne drevet en egen avis. I medie- og kommunikasjonsbransjen er nettverk viktig, og den éne kontakten kan være din vei inn til din første «ordentlige» jobb – og dette nettverket kan du få ved å ta på deg frivillige oppdrag.

Det er selvfølgelig viktig å ta frivillig arbeid seriøst, ellers får man ikke noe godt ut av den arbeidserfaringen man opparbeider seg

  • Det som er så viktig for meg, er at jeg kan stole på Sofie – både at hun leverer et godt produkt, men også at hun leverer til avtalt tid. Og det gjør hun! Det betyr at jeg kan være en god referanse til Sofie senere og si at «jada, Sofie gjør jobben hun skal, hun er hyggelig, hun svarer på e-postene mine, gjennomfører oppgaven og leverer til avtalt tidspunkt.» Tro meg – det er mange som ikke tar kommunikasjon og frister alvorlig nok. Det er nettopp slike erfaringer og referanser som kan være døråpneren inn til arbeidsmarkedet, forteller Synnøve videre.

 

Ett år senere har jeg oppdrag som gir meg god arbeidserfaring og jeg trives også helt utrolig godt med det jeg gjør! For ikke å glemme har jeg blitt mye bedre til å skrive og selvfølgelig til å ta kontakt med folk jeg ikke kjenner for å intervjue dem. Ta sjanser, det kan gi deg gode muligheter for framtiden!

 

Av: Sofie Nygaard Skeie

 

10 tips til Halloween-kostyme

Oktober eller Spooky Season som mange kaller det, er tiden for utkledning. Noen vil være søte, andre morsomme og noen vil rett og slett skremme. For meg er Halloween nesten mer hellig enn, tør jeg si det, jul. Som en selverklært (okei, andre har også sagt det) dramaqueen er det ingenting som er bedre enn et kostymeparty.

Halden Studentsamfund skal arrangere Halloween-party fredag den 25. oktober. JEG VET! Det er ikke lenge til. I den anledning har jeg spurt noen venner fra BIK om tips til kostymer.

  1.  Deg selv, MEN død.

Mange liker ikke å kle seg ut eller ønsker ikke å bruke mye tid på Halloween.

Det eneste du trenger til dette kostymet er:

  • Klær (DUH!)
  • Falskt blod (Dette kan kjøpes på Nille, Flying tiger eller hvilken som helst lekebutikk)
  • Hvit maling (kan også kjøpes på nevnte butikker)

 

  1. Disney-Villains, men gjør det moderne!

Jeg hadde tenkt til å foreslå hvilken som helst Disneykarakter, men vi vet alle at Ursula slår Ariel any day.

Her er noen tips til Disney-Villains:

  • Ursula
  • Jafar
  • Hans (Kanskje den slemmeste av dem alle?)
  • Cruella De Ville
  • Maleficent
  • Hades
  • Gaston (Han er så stor, mørk, sterk og kjempekjekk)

 

 

  1. Jobb-Zombie

Har vennene dine sagt du jobber for mye? Hvorfor ikke kombinere dette med et kostyme?

Alt du trenger er:

  • Businessklær
  • Zombiesminke (Nille, Flying tiger og lekebutikken)
  • Fake blod

 

  1. E-Girl/Boy (TikTok Teens)

For hva er vel ikke mer skummelt for den eldre generasjon enn den yngre?

  1. Galaksen

Kle deg i svarte klær med glitter i ulike farger og vips, der var galaksen!

Glitter kan man kjøpe så å si overalt, men til ansiktet anbefaler jeg glitter fra NYX.

  • Panduro har også mye glitter om du vil pynte klærne dine, også.
  1. Gruppekostyme

Gruppekostyme er alltid en sikker vinner. Hva er vel Regina George uten sine lakeier?

Her er noen tips til enkle gruppekostymer:

  • Mean Girls
  • Kim Possible og gjengen (Militærbukser ble jo så trendy, du må jo kjenne noen som har det?)
  • Salt og pepper (Gå i hvite og svarte klær og skriv S og P på en t-skjorte)
  • The Breakfast Club (Om dere gjør dette, vær så snill og lag sluttscene. Den er ikonisk)
  • Josie and The Pussycats (Fra Riverdale, ikke lat som om du ikke ser på det. Vi er alle hekta)
  • Grease
  1. Nightmare Before Christmas

Dette er kanskje et mer komplisert antrekk. Jeg lover dere, om du vil så blir dette så kult.
Jeg og venninna mi var Jack Skellington og Sally.

Dette er hva du trenger til Jack:

  • Blazer
  • Skjorte
  • Svart bukse
  • Hvit og svart maling

Dette er hva du trenger til Sally:

  • Rød parykk eller spray som går bort i vask
  • Blå strømpebukse
  • Fargerik kjole
  • Blå maling

 

  1. Kjendiser

Kjendiser er veldig lette å etterligne, men sørg for at du velger en som har en typisk stil.

Noen lette kostymer for kjendiser er:

  • Freddie Mercury
  • Ariana Grande
  • Lady Gaga (For kun den ene av hundre i rommet begynte å tro på henne)
  • Harry Styles
  • David Bowie
  • Britney Spears
  • En avdanket boyband-stjerne?

 

  1. Spøkelse

Denne er så lett at hvem som helst kan få den til, alt du trenger er et hvitt laken.

Om du ønsker å være mer avansert, hva med å kle seg ut fra 1800-tallet eller tidligere i tillegg?

Eller hvilket som helst annet år for den saks skyld.

Alt du trenger er:

  • Klær som viser til tiden du hører til
  • Hvit og svart maling

 

  1. The Decade

Kle deg ut som et tiår. Mange liker å kle seg ut som fitnesskvinner fra 80-tallet, men det er ingenting galt med å skru det tilbake til de glade 20-årene eller det mørke og grunge 90-tallet

Det som er så bra med dette antrekket er at trender går igjen, så man vil finne kostymer i alle slags vanlige butikker som:

  • H&M
  • BikBok
  • Weekday
  • Fretex
  • Carlings

 

God Halloween!🎃

 

Med kjærlig hilsen fra the Spooky Queen👻

Emma

 

 

Skrevet av Emma Østvik, med hjelp fra Anniken Heimstøl, Iselin Chantelle Karlsen og Alise Zachrisson

 

 

 

Livet på 10 kvadrat

Alise bodde i åttemannskollektiv i halvannet år og storkoste seg. I åttemannsboligene deler to-og-to bad, mens alle deler kjøkken. Det funker veldig bra, siden det er to fullt fungerende komfyrer med stekeplater.

-Jeg opplevde aldri noe kø på kjøkkenet. Siden vi “bare” var åtte stykker, var det veldig lett å bli kjent med hverandre. Vi hadde stadig vekk spillekvelder eller filmkvelder hvor vi bare chilla sammen. Naboene syntes også det var greit med vors, så lenge man oppførte seg som mennesker, sier Alise.

Alise har vært på utveksling i Australia, og flyttet inn i 16-mannskollektiv da hun kom tilbake.

– Nå har jeg mitt eget bad med inngang fra rommet og jeg eeeelsker det. Likevel blir kjøkkenet litt lite siden vi fremdeles bare har to komfyrer på deling, sier hun.

Bilde av jentegjengen, utkledd til halloween

Gjengen kledde seg ut som Addams family for Halloween-festen, arrangert på skolen.

 

Daniela har også bodd i åttemannskollektiv i halvannet år, men flyttet inn i en av parleilighetene etter utvekslingsopphold i Newcastle. Det har ført til både små og store forandringer i hverdagen.

-Det positive med å bo i kollektiv var at alle var med på å spleise på ting og dele på ansvaret i fellesområdet, noe som gjorde det litt enklere økonomisk og gjorde at man fikk bedre samhold (så lenge alle var med på det så klart). Der delte vi også kjøkken, men to-og-to delte bad. Det er det som er litt deilig med parleilighet nå, at jeg har eget kjøkken og bad. Det gir mye mer frihet, sier Daniela.

Hovedforskjellen mellom kollektiv og egen leilighet er at det i kollektiv kan være enklere å delta i sosiale aktiviteter. Dette er jo spesielt viktig hvis man er ny student og ønsker å bli kjent med medstudenter. Men, selvfølgelig, hvis man foretrekker å bo alene eller med færre personer, så har man mulighet til det.

Felles for alle som bor på Remmen, er at de synes det er lett å bli med på fester siden det stadig vekk skjer noe. Blant annet er det en egen gruppe på Facebook for alle som bor på Remmen og Stadion – der blir det stadig lagt ut hva som skjer og hvor ting skjer! Halden Studentsamfund (HSS) arrangerer ofte quizer og semesterfester rett ved studentboligene, samt at det finnes mange klubber og foreninger. Det er altså ekstra mye liv i kollektivene på disse kveldene. HSS har også flere klubber du kan bli medlem av. Alt i alt er det aldri et kjedelig øyeblikk når man bor på Remmen.

 

Skrevet av Daniela Dahle og Alise Zachrisson 

 

 

Fra kriserammet til krise-ekspert

Våren 2011 ble politikeren Trond Birkedal pågrepet for å ha filmet unge menn i dusjen. I etterkant kom det frem flere hendelser partiet måtte håndtere. Ove Vanebo var formann for ungdomspartiet på tidspunktet, og havnet midt i krisen – og på forsiden av landets største aviser. Medie-Norge diskuterte på forsideplass: Hva visste han, hva gjorde han – og hva burde han ha gjort?

Faksimile fra VG: Sex-splid i FrP

Faksimile VG

Hvordan reagerte du på å få denne typen oppmerksomhet?

Jeg ble veldig overrasket. Det er veldig lett å tenke seg på forhånd hvordan en krise skal tas hånd om, men mye verre når du selv må håndtere den. Du blir usikker, stresset og føler at hodet «låser seg». Det var veldig vanskelig å få oversikt over saken, og hva som ville skje fremover under håndteringen. Det var nok få i partiet som var oppmerksomme på at fokuset i saken ville endre seg fra hva han ene politikeren – og over til hvem som visste hva og hvem som fulgte opp saken før det kom i media.

Er det noe du gjorde da, som du ville gjort annerledes nå?

Ja, mange ting. En side av saken er at den aktuelle politikeren, Trond Birkedal, også var involvert i en tidligere sak, to år før den nevnte mediesaken. Det gikk rykter om at han hadde hatt sex med en mindreårig gutt, noe som viste seg å stemme. Denne informasjonen hadde flere i partiet, men vi fikk ikke klar og tydelig informasjon. Birkedal benektet alt, og gutten det gjaldt ville ikke anmelde saken. Da dusjsaken sprakk i mediene, kom også den første saken ut i offentligheten.

Allerede to år før burde vi fulgt opp den mindreårige gutten bedre enn vi gjorde. Jeg ville også snakket med politiet om hvordan saken da burde løses. Saken som sprakk i media, om nakenfilming, skulle vært fulgt opp med mer åpenhet – og den første saken skulle vært lagt frem med en gang. Jeg ville derfor insistert på å gi ut informasjonen vi hadde tidligere, slik at det ikke hele tiden ble spørsmål om hvem som visste hva.

Budskapet til mediene burde også vært preget av mye større grad av ydmykhet og empati. For partiets del ble det mye fokus på at det hadde fulgt interne retningslinjer og ikke ville uttale seg. Det virket mekanisk og som om partiet hadde noe å skjule. Håndteringen skulle også vært mer planlagt og bedre organisert.

Hva skiller god og dårlig krisekommunikasjon?

Den dårlige krisekommunikasjonen nedtoner det menneskelige, og blir stiv, ufølsom og lite åpen. Et «godt» eksempel er da den baltiske fergen Estonia sank og nesten 900 mennesker døde. Eierne av fergen var mest opptatt av at alle varene på fergen var forsinket, slik at verdier ikke gitt tapt. Det gjorde at kommunikasjonen virket både kynisk og livsfjern. Det er også sjelden lurt å gi uklare svar, som gjør at journalister kan komme med oppfølgingsspørsmål gang på gang.

Den gode krisekommunikasjonen klarer å komme med en presis virkelighetsbeskrivelse, er tydelig på hva man vet og ikke vet, og tydeliggjør hva man skal gjøre for å løse problemet. Den er også treffsikker – og forstår at det er mange flere enn media man kommunisere til: Ansatt, organisasjoner, offentlige organer og investorer. En vellykket håndtering dreier seg også om å forstå hva som gikk galt, og komme med forslag til løsninger for å komme seg ut av situasjonen.

Ove Vanebo med Krisehåndboka

Foto: Maria Madeleine Knutsen

I sommer ga du ut en bok om krisekommunikasjon, Krisehåndboka. Gratulerer!
Hvorfor skrev du boka?

Takk for det! Fordi du må ha noen utenfra til å forklare hvordan du skal løse krisen. Det er vanskelig å håndtere problemene uten et uavhengig utenfra-perspektiv. Det er ingen andre bøker på markedet som er like praktisk og tydelig på hvordan dette må gjøres i virkeligheten, tror jeg. Mye av den eksisterende litteraturen er for teoretisk og har en urealistisk tilnærming til hvor vanskelig det er å håndtere krisen.

Flere av studentene på BIK drømmer jo om en jobb innen kommunikasjon, er krisekommunikasjon relevant for alle i bransjen?

Ja! Som jeg pleier å si: Krisehåndtering er viktig uavhengig av om du skal være pizzabaker eller toppolitiker. Det oppstår konflikter overalt, mellom ansatte og i kontakt med kunder. Da må du kunne forutse problemene og forstå hvordan du stanser problemene før de blir for store. Når noe går galt, og det vil skje, er det fornuftig å skjønne hvor du skal starte for å løse problemet. Ofte klarer ikke folk engang å forstå at de er på vei inn i en krise.

Til slutt: Har du noen gode råd til studentene?

De som blir gode til å håndtere kriser, er gode på både teori og praksis. De flinkeste folkene jeg kjenner har øvd gang på gang, og har også selv vært utsatt for store problemer. Husk derfor at teoretisk innsikt må suppleres med praktiske øvelser og kontakt med virkelige eksempler.

 

Skrevet av Maria Madeleine Knutsen

 

Ønsker mer informasjon og politisk besøk på høgskolen

Josefine Biseth Engmann og Silje Synnøve Halvorsen Olsen. Foto: Guro Marie Foss.

Studentene på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon (BIK) ved Høgskolen i Østfold ønsket å stemme ved årets valg, men mener politikerne burde gitt et mer tydelig budskap og besøkt høgskolen for å holde debatter.

– De hadde ikke tydelige nok budskap som treffer ungdommen, og noen unge følte seg nok uvitende og usikre på hva de skal stemme, så de lar heller være. Jeg tror at partiene burde vært tydeligere i media og via andre kanaler, de burde dratt til sine lokale høgskoler og universitet, gitt informasjon og skapt et bredere engasjement, sier BIK-student Josefine Biseth Engmann.

Få bruker stemmeretten etter flyttet hjemmefra

Det viser seg fra valgstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå at det er flere 18-åringer som bruker stemmeretten sin, så synker den for 19-åringene, og forsetter synke frem til midten av 20-årene. Da den tar seg opp igjen fra 40-årene.

En forklaring på disse tallene er de ulike fasene i livet. De yngste går forsatt på skolen, bor hjemme hos foreldrene og har en stabil livssituasjon. Personer i 20-årene befinner seg i større grad i en overgangsfase i livet, de kan ha flyttet fra sitt hjemsted for å studere eller gjennomføre militærtjeneste. Slike overgangsfaser er gjerne knyttet til mindre interesse for politikk.

BIK-student Silje Synnøve Halvorsen Olsen er en av ungdommene som ikke ønsket å stemme ved årets valg:

– Jeg var ikke så interessert i kommunevalget fordi jeg følte at jeg hadde for lite informasjon om det, og følte ikke at det kunne påvirke meg mht hva utfallet ble da jeg ikke visste nok om det, sier hun. Jeg tror at flere unge studenter ikke stemte på samme grunnlag som meg, at en ikke fikk ordentlig informasjon om hva de forskjellige partiene sto for. At politikerne ikke prøvde strekke seg for at vi yngre fikk fulgt med og dermed på en måte ble utelatt, legger Silje Synnøve til.

Løsningen er høgskolebesøk

Silje Synnøve Halvorsen Olsen og Josefine Biseth Engmann mener politikerne burde strekke seg ut til ungdommen via flere kanaler og plattformer. De burde også besøke høgskolene og universitetene i landet for å holde debatter og fortelle mer om sine egne partier og hva de står for.

Skrevet av Guro Marie Foss