Et hjerte til jul

Vi haster mot jul, og jula er på vei i noe som nærmest kan virke som lysets hastighet. I skrivende stund er det intet mindre enn fem dager igjen til dagen nesten alle barn venter et helt år på. Året 2021 har vært et merkverdig år. Ikke bare på grunn av Covid, men også på grunn av en rekke andre hendelser. For min egen del må jeg si at årets største begivenhet fant sted i slutten av mai, da jeg fødte mitt fjerde og siste barn.

Det skulle vise seg at denne jenta som ble født i slutten av mai, antagelig er den blideste ungen jeg noen gang har sett. Det varmer et mammahjerte, men det er ikke dette jeg ønsker å snakke om. I det siste har jeg scrollet gjennom finn.no etter babystæsj, og hver gang dukker det opp annonser som føles som en kniv i hjertet.

Jeg åpner den ene annonsen etter den andre, og kjenner tårene ligge i øyekroken, innimellom får disse annonsene også tårene til å trille, til tross for at jeg ikke egentlig er en sentimental person. De annonsene som treffer meg som et slag i magen er fra familier som sliter, og som ikke klarer å få ting til å møtes til jul.

Det er ikke første gangen det ligger slike annonser på finn, men jeg tror det er første gangen det er så mange. Ikke bare det, på kjøpesentre henger det hjerter på store juletrær med ønsker fra familier som trenger hjelp. Jeg hadde med meg datteren min ned på det lokale kjøpesenteret, hvor vi tittet på disse hjertene. Vi tenkte vi skulle kjøpe det som stod på et av hjertene, men vi fant ingenting vi følte var fint nok.

Hver gang jeg kommer over en slik annonse så ønsker jeg så inderlig at jeg kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe så mye mer enn det jeg faktisk kan, og det gjør enda mer vondt, at jeg ikke kan, men jeg håper at jeg en dag får muligheten til å hjelpe så mange jeg kan.

Vi har alle ønsker til jul, noen fler enn andre, men alle har ønsker. Ikke alle er fysiske ønsker, men noen har enkle ønsker som ikke engang er for seg selv, men for barna sine. Et ønske om at barna skal få en fin jul, og en gave de ønsker seg. Så jeg har en bønn til alle som kan, en takk til de som allerede har hjulpet, og til de som fortsatt hjelper – dere er fantastiske.

Vi er fortsatt i en usedvanlig spesiell tid hvor antallet familier som ikke får endene til å møtes, noen for første gang, andre for ente gang, og likt for alle er nok den ydmykende følelsen. Gjengangeren i annonser som ber om hjelp. Jeg er så takknemlig for alle dere som gjør en enorm innsats for å hjelpe de som trenger det, og en dag skal jeg også hjelpe med alt jeg kan.

Frem til da, så skal jeg sørge for, at mine barn, lærer verdien av å hjelpe de som trenger det, for det barna som skal ta over når vi ikke lenger er her.

 

Skrevet av Jeanette Borge Loftskjær 

 

Vi har alle ting vi angrer på, og hvis du sier noe annet så lyver du. Jeg angrer på mye. Jeg angrer på at jeg lot være å besøke bestefar dagen før han døde. Jeg angrer på at jeg fortalte søsteren min at hun var feit i 5 klasse. Jeg angrer på at jeg var mer opptatt av mobilen min enn å høre på hva lillebror hadde gjort i barnehagen. Jeg angrer på at jeg var en dårlig venn, på flere tidspunkt i livet. Det er mye anger å hente.

I går var jeg på trening. Jeg hadde veldig lite lyst til å dra, men jeg gjorde det likevel. Rett utenfor garderoben satt en jente på min egen alder og hulket. Ved siden av satt en gutt i boblevest og Adidas-bukser, tydelig sint. Jeg vet selv hvor flaut det er å gråte offentlig, så jeg tenkte at jeg gjorde henne en tjeneste ved å late som ingenting. Det gjorde jeg ikke.

Senteret er selvbetjent, og akkurat i går var det heller ikke særlig mange der. Idet jeg hadde snudd ryggen til paret, skannet medlemskortet og gått gjennom glassdørene så jeg gutten reise seg. I sidesynet kunne jeg se at han klappet til henne hardt i ansiktet og forsvant kjapt ut døra. Jeg ble stående på innsiden av glassveggen med klump i halsen, vondt i hjertet, tårer i øynene og brennende sinne. Likevel fortsatte jeg inn på senteret og surret meningsløst rundt i 5 minutter før jeg turte å gå gjennom glassporten og stamme frem noe sånt som «jeg må bare spørre om det går bra? Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Hun virket til min lettelse takknemlig for at jeg spurte og fortalte at gutten hun hadde kranglet med var eksen hennes, deretter spurte hun om jeg kunne skanne meg inn og hente noen av tingene hennes på innsiden av senteret, og det gjorde jeg. Jeg la merke til at hendene hennes skalv i det hun tok imot tingene sine. Og jeg kunne ønske at jeg hadde satt meg ned med henne, sørget for at hun kom seg trygt hjem eller i det minste tilbudt meg å vente der med henne litt. Men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk inn igjen. Og det angrer jeg på. Men jeg gjorde i iallfall noe, ikke at det er noe å skryte av, for det burde være en selvfølge. Vi bør reagere i sånne situasjoner, uavhengig av om det er komfortabelt for oss eller ikke.

Det er greit å angre. Anger er sunt, tror jeg. Men jeg tror de viktigste angerne å unngå er de der vi angrer på at vi hadde muligheten til å være der for noen og ikke var det, eller da vi burde lyttet til noen, men heller var på mobilen, eller snudde ryggen til noe fordi det ikke angikk oss. Du skjønner tegninga.

Dette er ingen nyttårstale, eller hva man kaller det. Jeg er den typen som unngår blikket til tiggere på gata for å slippe klumpen av skyld som brer seg over meg idet jeg går forbi. Men jeg er også hun som sier ja til å donere 50kr til barnekreftforeningen i hver eneste butikk jeg handler julegaver i, selv om student-budsjettet så vidt strekker til. Det finnes en balanse i alle ting, men når man retter fokuset utover istedenfor innover tror jeg man blir lykkeligere, og ikke minst at man har mindre å angre på. Hadde jeg husket på det den dagen før bestefar døde hadde jeg kanskje besøkt han istedenfor å gjøre noe annet uviktig, man vet aldri når noe er siste gang. Jeg hadde kanskje heller ikke kalt søsteren min feit i 5 klasse om jeg hadde hatt litt bedre innsikt den gangen. Lillebrors historie fra barnehagen hadde kanskje vært litt viktigere enn å scrolle på insta. Og jeg hadde nok også vært en bedre venn på flere tidspunkt i livet.

Du trengs, enten det er en jente på treningssenteret, en i klassen eller familien din, har du noe viktig å gi. Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg tror ikke man forstår hvor viktig man er før man forstår hvor lite som skal til for å endre noens liv.

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen

 

 

Å være student er ikke lett

Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.

Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.

Portrettbilde av Fatma

Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:

 

  1. Drikk masse vann!

Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.

  1. Sunt kosthold!

Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.

  1. Sett opp en plan!

Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.

  1. Husk pause!

Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.

  1. Positive tanker!

Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.

Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!

 

Av Fatma Ahmad

 

Eksamen er superstress

Det er en tilsynelatende helt vanlig hverdag. Akkurat som de fleste andre hverdager i livet til en studerende student. Solen skinner litt sånn halvveis, bak en litt sånn koksgrå sky. Nesten som om værgudene ikke riktig helt får bestemt seg … Skal vi la solen skinne i dag tro? Eller skal vi bare lage nok en regnværsdag? Jeg parkerer bilen pent (okei da, kanskje litt skjevt), går inn i klasserommet og setter meg godt til rette. Klar for nok en vanlig forelesning.

Okei so far, so good. Hardt og brutalt bryter plutselig læreren stillheten og sier; ‘’ Ja folkens, er dere klare for eksamen i dag? «Shit! Eksamen? Hvilken eksamen?» Panikk. Jeg må gå en tur på toalettet for å samle tankene. 5 minutter later.. I det jeg skal til å dra ned buksa og sette meg på toalettet. Dobbelt panikk! hvor er buksa mi? What the f***! Har jeg seriøst glemt å ta på meg bukse før jeg dro til skolen? Hvorfor har ingen sagt noe? Har jeg blitt gal?

Uten at jeg helt kan forstå hva som har skjedd eller hvordan jeg kom meg dit, er jeg brått tilbake i klasserommet. Trippel panikk! Jeg har fortsatt ikke på meg bukse, og som om ikke det var nok, ser i tillegg alle i hele rommet rett på meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Som om den har gått inn i en helt ny form for moderne istid. Det blir svart. Det eneste jeg kan høre er en lyd langt borte; Tiltak – tiltak, tiltak – tiltak. BIP BIP BIP BIP! Kræsj-bang-kaboom! Med et sort og heidundranes høyt brak blir jeg vekket. Det var et mareritt og jeg har falt ned på gulvet. I noen sekunder blir jeg bare liggende. Sjeleglad for at alt bare var en drøm. Jeg har fortsatt tid igjen til å forberede meg til eksamen.

Dekorativt skoleutstyr

Det du nettopp leste var basert på et ekte mareritt, omhandlende en (heldigvis) ikke ekte hendelse drømt av meg. En drøm som gjerne kommer og går i stressende perioder. For eksempel når det nærmer seg eksamen. Er du en av de som stresser veldig i forkant av eksamen? Eller er du kanskje en av de som har helt stålkontroll? Uansett, har jeg tatt en liten prat med 3 forskjellige BIK studenter. Vi pratet litt om hva de gjør for å takle eksamensstress, og om de ville avsløre sitt aller beste studietips. Kanskje kan dette hjelpe både deg og meg i den evige prøvelsen det er å takle stress i forbindelse med eksamen.

Først ut var Olivia, 41 år fra BIK 2020. Hennes aller beste studietips er tilstrekkelig mengde med søvn, sunn mat og trening. Hun har også erfart at det å lage en ukeplan kan være veldig lurt. Det hjelper også å jobbe jevnt. Prøv å se for deg at hver ukedag er som en vanlig arbeidsdag og studer deretter. På denne måten åpnes det også for å ha helt fri, med tid til å slappe av og gjøre hva man vil i helgene. For å takle eksamensstress, prøver hun å være litt ekstra snill mot seg selv. Dette gjør hun blant annet ved å spise litt ekstra sunt, meditere hver dag og gå lengre turer for å klarne hodet mellom slagene.

Jeanette, 29 år fra BIK 2020 har i tillegg til å være fulltidsstudent også 2 små barn. Hennes beste studietips er å ikke sette for strenge krav til seg selv, og lese pensum litt og litt av gangen. Har du små barn i huset, bruk kveldene etter barna har lagt seg godt. Det er også lov å gi barna (om de er store nok) et fat med mat og sette på en film mens du jobber med skole. Når Jeanette skal takle eksamensstresset pleier hun å lempe ungene på samboeren, eller sende dem til mormor. For å få helt ro må hun ut av huset. Derfor drar hun gjerne tidlig på dagen til faren sin. Der setter hun seg ved kjøkkenbordet, og blir sittende så lenge hun trenger. Gjerne med litt klassisk musikk på ørene.

Alexander, 28 år fra BIK 2019 hadde også noen studietips, og eksamensstress triks å dele med oss. Spesielt ved en hjemmeeksamen. Hans tips var blant annet å ta pauser. Jobb med eksamen 1 time eller 2, før du kan ta en pause i 30 min. Gjør gjerne noe helt annet enn skole mens du har pause. Sett for eksempel på en vaskemaskin, hold på med en kreativ hobby, lag noe mat eller gå deg en liten tur for å klarne hodet. Det er også smart å starte med oppgaven tidlig.Dekorativt skoleutstyrÅ kvitte seg helt med enhver form for eksamensstress er nok umulig. Kanskje må vi bare akseptere at eksamensstress er en del av opplevelsen av det og være student? Litt stress kan jo kanskje også hjelpe deg til å gjøre ditt beste. Litt stress vil bare si at dette betyr noe for deg. Men stress ikke for mye. Negativt stress hjelper i grunn ingenting og fører bare til prestasjonsangst. Ta deg et øyeblikk, tell til ti og husk å puste. Ingen fare, du kommer til å overleve dette også. Kanskje har du nå til og med fått noen nyttige tips, du kan ta i bruk før eller under en kommende eksamen? Start tidlig og bruk de for alt de er verdt.

Forbered deg litt i forkant, vit i det minste når eksamen er og husk på buksa før du går ut, så går nok dette helt strålende. Om ikke er det heller ikke verdens undergang. Du har uansett blitt en erfaring rikere, og du har noe du kan lære av til neste gang. What doesn’t kill you, makes you stronger. Eksamen er stress. Faktisk er eksamen superstress, men det vil være verdt det til slutt. Husk at du er glimrende og at du kan mer enn du tror.

Lykke til på eksamen!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Æ må jo spæll!

«Æ må jo spæll!» er tittelen på selvbiografien til den norske fiolinisten Arve Tellefsen. Det samme tenkte mitt 7 år gamle jeg. Hvor denne trangen kom fra er vanskelig å si, da jeg hverken kommer fra en familie hvor man lyttet til, eller utøvde klassisk musikk. Det kom derfor som en stor overraskelse på mine foreldre da poden ytret et ønske om å spille fiolin. En enda større overraskelse fikk de da Kulturskolen hadde som krav at en av foreldrene også måtte lære å spille fiolin for å kunne øve med barnet. Den tunge byrden falt på pappa. Etter første fiolintime gikk jeg stolt hjem med fiolinkassen under armen. Ivrig tok jeg fatt på øvingen, men i motsetning til andre instrumenter som piano, er det ikke slik at man på fiolin raskt får til en gjenkjennbar liten melodi som «Lisa gikk til skolen», det tar rett og slett litt lengre tid før man kan spille «rent». Den første melodien som skulle læres skulle både synges og spilles, og lød som følger: «jeg kan spille fiolin, hør hvor fint det klinger», noe det absolutt ikke gjorde. Det til storebrors fortvilelse, som ofte mente at lydene som kom fra lillesøsters øvingsrom hørtes mer ut som tortur av katter enn musikk.

Da jeg startet å spille fiolin var det ingen Aleksander Rybak som banet vei og gjorde fiolin til noe kult, og det var langt i fra noe «fairytale» å møte klassekamerater med fiolinkassen under armen. På en liten grendeskole med kun tre klasser, fra 1. til 3. klasse, var jeg den eneste som spilte fiolin, og den eneste som gikk på kulturskole. I vennegjengen var ikke fiolin musikk, Backstreet Boys var musikk. Men som ordtaket sier «smaken er som baken, den er delt», og jeg falt hverken for storsjarmøren Nick Carter, eller hans synkrondansende kollegaer. Når jeg ikke hørte på klassisk, så var det rock og bandet Foo Fighters det som oftest gikk i.
Jeg har aldri vært den som har likt å skille meg ut, men musikksmaken min skilte seg tydelig ut fra jevnaldrenes. Det var ikke det at jeg var utstøtt eller mobbet, så absolutt ikke, men det var tydelig at ingen delte min interesse for fiolin. Det var min egen greie, ikke noe jeg snakket om i vennegjengen, noe som for min del var helt greit. Det var først da jeg startet ved musikklinjen på videregående skole at jeg innså at jeg nok hadde følt meg litt annerledes likevel, for det var befriende å møte andre «likesinnede», andre som heller ikke hadde vært de mest populære «kidsa» i skolegården. Tiden ved musikklinjen var noe helt spesielt, alt fra øving til samholdet i klassen.

Stine Veronica Jensen

Etter 3 år ved musikklinjen, fortsatte arbeidet mot drømmen om å bli musikkpedagog, og veien gikk videre til årsenhet i musikk og påbygging i musikk ved Høgskolen i Halden. Ved avsluttende fiolineksamen ved påbygging i musikk visste jeg innerst inne at jeg spilte karrierens siste sats, det kom ikke til å bli noe «ekstranummer», musikk-karrieren skulle legges på hyllen for godt. Stadig tilbakevendende senebetennelse i begge armer hadde satt en stopp for drømmen om videre musikkstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo.

I ovennevnte biografi om Arve Tellefsen var det en setning som jeg lett kunne relatere til: «musikeren og mennesket er én pakke». Hobby og utdanning hadde gått hånd i hånd over så mange år, og plutselig stod jeg uten både hobby og en konkret plan om videre utdanning. For å ha noe å gjøre studerte jeg årsenhet i engelsk ved Høgskolen i Østfold, Halden, etterfulgt av påbygging i engelsk, noe som vekket en interesse for språk og kommunikasjon.

Det er lett å tenke at en utdanning i musikk er av liten nytteverdi i videre jobbsammenheng, men musikkformidling er også en kommunikasjonsprosess, et budskap som skal overleveres til en mottaker, og kanskje noe som kan komme til gode innen en bachelor i Internasjonal kommunikasjon. Nytteverdi eller ikke, det kommer litt an på hvordan man ser det. Måler man nytteverdi i inntektsnivå har sannsynligvis musikkutdanningen ikke vært det mest lønnsomme valget, men opplevelsene og gleden det har gitt meg er ikke noe jeg ville vært foruten.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 

Fra BIK til eget byrå!

Etter endt studium har Anneli Lund (31) hatt en innholdsrik reise i arbeidsmarkedet. Hun begynte å jobbe med byTiMo, et norsk klesmerke. Her jobbet hun på hovedkontoret, primært i showrommet, men også med å koordinere agenter i utlandet, salg, presse, økonomi og diverse oppgaver.

Bilde av Anneli Lund

Derfra gikk det videre til United Influencers hvor primæroppgavene hennes var PR for Louis Vuitton og Emma S. i det norske markedet. Samt PR, event og prosjektledelse, merkevarebygging og management.

– Det var ganske artig. Men jeg erfarte også at franskmenn – de er det vanskelig å jobbe med. Her kommer det vi lærte om Hofstedes value dimension inn. De har en kultur og et hierarki system som er helt ulikt det norske.

Etter dette forsøkte hun å importere varer fra Bali til Norge sammen med pappaen sin. Det funket dårlig, så hun tok en prosjektleder utdanning og søkte seg videre.

Hun landet en jobb som prosjektleder for Mulighetsriket. Et markedsføringsprosjekt for å skape vekst i næringslivet i Østfold. Der hun satt med 21 sjefer, en styringsgruppe og en kommunikasjonsgruppe.

– Det var to ekstremt artige og hektiske år. Fikk utrettet masse, og gråt litt når engasjementet var over.

Så bar det videre til å bli Markedsføreren. Som «Markedsføreren», driver Anneli selv med markedsføring, PR og kommunikasjon, og jobber med masse spennende og kreative mennesker og prosjekter.

– Jeg har kommet dit at jeg vil gjøre de tingene jeg er best på og som jeg har lyst til. Ikke være låst til kjedelige rutinepregede oppgaver på en kjip kontorpult fra 08-16.

Det hun liker best med jobben sin er at hun styrer sin egen hverdag. Hun får jobbe med de tingene hun har lyst til, og får hjelpe de kundene hun ønsker å bruke tiden sin på.

Hun er også PR- og markedssjef og partner i et selskap hvor teamet utelukkende består av utviklere og programmerere med masse kompetanse innenfor IT, maskinlæring og kunstig intelligens.

Hun lærte utrolig mye på BIK som hun har hatt med seg på reisen hit, og hun har fått bruk for nesten alt.

Her er Anneli sine 7 beste tips til deg som studerer BIK:

  1. Lær deg å se hva som ligger bak fasaden. Bli kjent med bedriften og kulturen du skal inn i. Føles det feil, så er det helt sikkert det.
  2. Det spiller ingen rolle hva du jobber med. Så lenge du føler at du bruker tiden din på noe som betyr noe for deg.
  3. Aldri tenk at du har mislykkes fordi du ikke fikk en relevant jobb med en gang.
  4. Du skal jobbe til du er nesten 70 år, og du vil bli dritt lei jobben og yrket ditt. Men – det er mye bedre å være dritt lei og tjene masse penger enn å være dritt lei og tjene lite penger. Det er lov å være økonomisk motivert.
  5. Det er din personlighet og fremtoning som tar deg lengst. Jeg har en E og en D på karakterkortet.
  6. Har du skikkelig lyst på jobben? Da ringer du. Vær frempå, selg inn deg selv.
  7. Får du en fot innenfor et sted – bruk den muligheten!

Du finner Anneli på instagramkontoen @markedforeren, hvor hun deler enda fler tips!

Skrevet av Ida Madeleine Bergman

 

Fra Skattetaten til NRK

Hallais.

Sigrid Synnøve Øberg, 24 år.

Sommeren 2019 var jeg ferdig på studiet mitt. Jeg valgte å flytte nordover til Bodø og jobbsøkinga hadde allerede pågått en stund.

Bilde av Sigrid

Jeg var ikke sikker på hvilke jobber jeg kunne få, eller i det hele tatt hva jeg ville gjøre. Jeg kunne ikke akkurat velge og vrake mellom relevante jobber her heller.

Siden det ikke var så mange jobber å velge mellom måtte jeg omstille meg litt og begynne å tenke litt bredere, sånn for å i det hele tatt finne noe å søke på.

Jeg hadde ikke sendt så mange søknader da jeg søkte på, og fikk en stilling i Skatteetaten.

Skatt, tenker du. Skatt!?

Det tenkte i hvert fall jeg. Er det noe jeg ikke kunne så var det skatt. Skattemeldinga hadde jeg sendt til pappa de siste årene, så han kunne se på den. Ikke var jeg interessert i å lære det heller.

Men sånn ble det da, jeg endte opp i Skatteetaten. Som veileder. I skatt.

Og vet dere hva, det tror jeg det er noe av det lureste jeg har gjort. Jeg mener oppriktig at alle burde jobbet et år i Skatteetaten.

I tillegg til å nå kunne ta vare på egen økonomi, så har jeg også lært mye om hvordan samfunnet fungerer. Gjennom veilederrollen fikk jeg øvd meg mye på samtaleteknikk, og jeg fikk være med på utviklingen av kompensasjonsordningen. Samtidig som jeg fikk meg et flott nettverk.

Det er så mange muligheter der ute. Skal jeg anbefale dere noe, så er det å ikke være alt for kresen når det kommer til jobb. Med bachelorgrad i Internasjonal Kommunikasjon så kan du passe inn i de aller fleste jobber, også jobber du aldri i livet hadde tenkt du var interessert i.

Etter et år begynte jeg å føle på at jeg ville gjøre noe annet. Takknemlig for året som hadde gått, var jeg klar for å ta et steg videre.

Jeg hadde en trygg og fast jobb, men valgte likevel å søke på et års vikariat, midt under en pandemi. Sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg.

Journalist i NRK Nordland. Helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli journalist heller.

Jeg har alltid slitt litt med prestasjonsangst, men da jeg søkte på denne jobben var det første gangen jeg tenke at dette skal jeg klare, for dette kan jeg. Om ikke, så har jeg et sterkt ønske om å lære meg det.

Det som er fint med NRK, er nemlig at det ikke bare er lokalavis-journalistikk. Måten vi jobber på, på kryss og tvers av kanaler, har vært et eventyr for meg de siste månedene.

Jeg har fått brukt min lidenskap innen fotografi, jeg har skrevet flere artikler, og jeg har møtt så mange flotte folk, med sterke, fine og tøffe historier. Jeg har også fått prøvd meg innen radio, og er nå å høre jevnlig på P1 (Nordland) når det er nyheter å melde. Og jaggu har jeg ikke fått bruk for litt av skatte-kunnskapene mine også.

Hos NRK har jeg fått mye tillit og blitt kastet ut av komfortsona mi støtt og stadig. Likevel står jeg støtt og er klar til neste utfordring.

Jeg står fortsatt for det å være modig og prøve seg på noe nytt. Kanskje høres det ikke ut som drømmejobben, men det er en jobb. Og en jobb fører til en annen. Og alle disse jobbene fører til at du får en enorm mengde kunnskap og erfaring.

What doesn’t kill you makes you stronger, am I right?

Her er noen av artiklene jeg har skrevet:

Denne er ganske ny og fin: https://www.nrk.no/nordland/xl/marit-skogsholm-og-tommy-ingebrigtsen-bor-pa-vokkoya-i-helligvaer-i-bodo-kommune-1.15388975?fbclid=IwAR2bFz0qGKnPYcBwLioRS6MuxYdZYeYCIrLd8l3LsHgsciKRVYMqMdov3ok

En av de første artiklene jeg skrev: https://www.nrk.no/nordland/frank-dahl-kombinerer-instagram-og-naturopplevelser-med-jobb-i-pbl-1.15209382

Overraskende mange er interessert i gamle hus? https://www.nrk.no/nordland/arkitekt-kjopte-hus-pa-buoya-i-rodoy-i-nordland-for-en-krone-1.15242771

Skrevet av Sigrid Synnøve Øberg

 

Til tross for tvil fikk jeg jobben!

Endelig. Etter flere titalls søknader og mye frustrasjon – fikk jeg jobb! «Er du ambisiøs og har gode kommunikasjonsevner?» var overskriften i stillingsannonsen, og jeg skjønte raskt at denne jobben ville jeg ha. Å jobben skulle allikevel vise seg at var vanskeligere enn å bryte seg inn i den amerikanske kongressen.

Bilde av Ingrid

Det føltes i hvert fall sånn.
Personlighetstest, skrive- og korrekturtest, et par intervjuer og noen telefonsamtaler skulle til før jobben var i boks. Jeg er nå ansatt i full stilling som prosjektleder og tekstforfatter hos JS Norge. Det var litt av en prosess, og mot slutten av det hele begynte jeg å ane en viss tvil fra deres side. Det var bare en følelse jeg fikk, men også noe jeg etter hvert fikk bekrefta.

Å ansette en fersking i en sånn type stilling forstår jeg at virker usikkert. Det trygge valget er jo naturligvis å ansette noen med god erfaring fra samme område. Til tross for tvil fikk jeg jobben, fordi mine personlige egenskaper veide tyngre. Hadde jeg vært så mye som en hårsbredd mindre selvsikker i denne søknadsprosessen, kan jeg garantere at noen andre hadde fått jobben. Men, de ga meg en sjanse – og alle må jo starte et sted.

Jeg er litt stolt over å ha klart å få en jobb som det ikke lå i korta at skulle bli min!

Så hva består arbeidsdagen min av da? Først og fremst, er JS Norge en bedrift som lager interaktive brosjyrer. Min oppgave som prosjektleder og tekstforfatter, er å lede brosjyreprosjektet fra det havner i mine hender –  til det er ferdig. Jeg skal også skrive tekstene i brosjyrene.

Nå har jeg fullført tre uker her, og for tiden får jeg god og grundig opplæring i mine arbeidsoppgaver. Noen oppgaver har jeg begynt å gjøre alene, andre får jeg veiledning på og resten har jeg ikke prøvd enda. Så langt stortrives jeg, og merker at dette er en jobb hvor mine interesser og personlige egenskaper kan blomstre. I tillegg er det et motiverende og godt arbeidsmiljø her. Tenk at min første «ordentlige» jobb, skulle bli en så kul jobb!

Jeg er ingen jobbsøkerekspert, men jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg vil dele med dere avslutningsvis.

  • Jobbmarkedet er beintøft. Som om ikke det å være nyutdanna er vanskelig nok, så fikk vi en pandemi på kjøpet. Det er det som kalles sånn 2 for 1, og jeg digger det ikke.
  • Dere aner ikke hvor mye og ofte jeg har vært frustrert for at jeg ikke har fått jobb. Jeg har lagt ned masse arbeid, og skrevet ulike søknader til ALLE jeg har søkt på. Mange har ikke tatt seg bryet med å svare meg en gang.
  • Jeg har alltid vært meg selv, og har vært helt ærlig på mine styrker og svakheter. Jeg har selvfølgelig prøvd å vinkle svakhetene til positiver, men ingen vil jobbe et sted hvor du må forfalske personligheten din «for å passe inn». Nei, da passer du ikke inn der uansett.
  • Har du jobberfaring fra et annet sted? Uansett hva, bruk det for ALT det er verdt, det gjorde jeg.

 

Skrevet av Ingrid Anette Bakke

 

Karriereintervju: Vidar Ravneng

Tidligere BIK-student Vidar Ravneng kommer med nyttige råd og tips til hvordan du kan få mest mulig ut av studietiden, bli attraktiv på markedet og finne jobb etter studiet. Selv har han jobbet med kommunikasjon for flere kjente bedrifter, blant annet Microsoft og Coca-Cola. I dag jobber han som spesialist og rådgiver innen sosiale medier.

Bilde av Vidar

Kan du fortelle kort om hvilke bedrifter du har jobbet med kommunikasjon i?

Faget kommunikasjon er så bredt at man kan vel egentlig si at alle jobbene jeg har hatt har hatt noe med kommunikasjon å gjøre på en eller annen måte, selv før studiene. Men for å nevne noen konkrete: Coca-Cola (Vidar var i praksis hos Coca-Cola da han gikk på BIK, og fikk jobb der etter endt praksistid), Capgemini, Wunderman/Microsoft og Oculos.

Hvor jobber du den dag i dag og hva er dine ansvarsoppgaver?

I dag jobber jeg i et markedsføringsbyrå som heter Oculos. Her har jeg jobbet i to år som spesialist og rådgiver innen sosiale medier. Jeg har ansvar for en del kunder og gjør alt fra planlegging og strategi, innholdsproduksjon, oppsett og drift av kampanjer i ulike kanaler til analyse og rapportering. Det er til tider veldig hektisk, men som regel alltid gøy!

Hva er det du liker best med jobben din?

Å jobbe med flinke folk! Jeg har trivdes godt i tidligere jobber, men jeg valgte å gå over til et byrå nettopp fordi at det gir meg sjansen til å jobbe med, og lære av andre som jobber med det samme som meg. Jeg har lært utrolig mye på de siste to årene takket være mine kolleger.

Hva er det viktigste du lærte under studietiden på BIK?

Jeg tror det som har gitt meg mest verdi uansett hvor jeg har jobbet, og hva jeg har jobbet med, må være retorikk. Det er ikke nødvendigvis det som er lettest å konkret vise til, men det har vært et godt styrkende underlag som har hjulpet meg mer enn jeg er bevisst over.

Hva skulle du ønske du visste da som du vet i dag?

At alt løser seg så lenge man gjør sitt beste og prøver hardt nok. Jeg husker jeg syntes det var vanskelig å se arbeidsmulighetene basert på hva vi hadde lært, men med hjelp fra Mari til å forstå den faglige verdien, og egen innsats i praksis så løste det seg.

Har du noen tips til BIK studentene som kan hjelpe dem å få jobb etter studiet?

Utnytt praksisplassen for alt den er verdt! Gi alt, vis at du er lærevillig, engasjert og en arbeidshest. Gir du et godt inntrykk her og knytter et godt nettverk så kan det åpne mange veier videre. Tenk over alle fagene du har hatt og lag en liste med hvordan de gjør deg verdifull. Arbeidet dere gjør med blogginnlegg, podcast og SoMe er også konkret gull. Ellers finnes det også flere gratiskurs der ute dere kan ta. Utdannet.no koster bare 200kr i måneden og består av mange nyttige kurs.

Etter din erfaring, hva er det arbeidsgivere ser etter i en kommunikasjonsrådgiver?

Det varierer veldig fra sted til sted. Jeg har nok fått de fleste av mine jobber fordi personligheten har passet, og fordi jeg har gjort forarbeid eller vist hvor gira jeg er på å lære. Jeg var langt fra den mest faglig dyktige som søkte til den stillingen jeg har i dag hos Oculos, men jeg fikk jobben fordi jeg passet som person og viste at jeg ville lære. Jeg fikk jobben som ansvarlig for sosiale medier i Microsoft, ikke fordi jeg hadde mest kunnskap om faget, men fordi jeg hadde fått to bransjevenner til å lære meg opp i faget på kveldene. En engasjert og lærevillig person er mye mer verdt enn en sliten, uengasjert erfaren person tenker jeg!

Har du noen tips til studenter som snart skal begynne å søke jobb i kommunikasjonsbransjen?

Tidligere administrerende direktør i Coca-Cola Norge ga meg et bra tips; ikke gå en smal og spisset karrierevei med en gang, velg heller å søke bredt. Test mange ulike ting. For det kan godt hende at du finner andre ting du liker å jobbe med enn for eksempel kun sosiale medier eller PR.

 

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen