Eksamen er superstress

Det er en tilsynelatende helt vanlig hverdag. Akkurat som de fleste andre hverdager i livet til en studerende student. Solen skinner litt sånn halvveis, bak en litt sånn koksgrå sky. Nesten som om værgudene ikke riktig helt får bestemt seg … Skal vi la solen skinne i dag tro? Eller skal vi bare lage nok en regnværsdag? Jeg parkerer bilen pent (okei da, kanskje litt skjevt), går inn i klasserommet og setter meg godt til rette. Klar for nok en vanlig forelesning.

Okei so far, so good. Hardt og brutalt bryter plutselig læreren stillheten og sier; ‘’ Ja folkens, er dere klare for eksamen i dag? «Shit! Eksamen? Hvilken eksamen?» Panikk. Jeg må gå en tur på toalettet for å samle tankene. 5 minutter later.. I det jeg skal til å dra ned buksa og sette meg på toalettet. Dobbelt panikk! hvor er buksa mi? What the f***! Har jeg seriøst glemt å ta på meg bukse før jeg dro til skolen? Hvorfor har ingen sagt noe? Har jeg blitt gal?

Uten at jeg helt kan forstå hva som har skjedd eller hvordan jeg kom meg dit, er jeg brått tilbake i klasserommet. Trippel panikk! Jeg har fortsatt ikke på meg bukse, og som om ikke det var nok, ser i tillegg alle i hele rommet rett på meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Som om den har gått inn i en helt ny form for moderne istid. Det blir svart. Det eneste jeg kan høre er en lyd langt borte; Tiltak – tiltak, tiltak – tiltak. BIP BIP BIP BIP! Kræsj-bang-kaboom! Med et sort og heidundranes høyt brak blir jeg vekket. Det var et mareritt og jeg har falt ned på gulvet. I noen sekunder blir jeg bare liggende. Sjeleglad for at alt bare var en drøm. Jeg har fortsatt tid igjen til å forberede meg til eksamen.

 

Det du nettopp leste var basert på et ekte mareritt, omhandlende en (heldigvis) ikke ekte hendelse drømt av meg. En drøm som gjerne kommer og går i stressende perioder. For eksempel når det nærmer seg eksamen. Er du en av de som stresser veldig i forkant av eksamen? Eller er du kanskje en av de som har helt stålkontroll? Uansett, har jeg tatt en liten prat med 3 forskjellige BIK studenter. Vi pratet litt om hva de gjør for å takle eksamensstress, og om de ville avsløre sitt aller beste studietips. Kanskje kan dette hjelpe både deg og meg i den evige prøvelsen det er å takle stress i forbindelse med eksamen.

Først ut var Olivia, 41 år fra BIK 2020. Hennes aller beste studietips er tilstrekkelig mengde med søvn, sunn mat og trening. Hun har også erfart at det å lage en ukeplan kan være veldig lurt. Det hjelper også å jobbe jevnt. Prøv å se for deg at hver ukedag er som en vanlig arbeidsdag og studer deretter. På denne måten åpnes det også for å ha helt fri, med tid til å slappe av og gjøre hva man vil i helgene. For å takle eksamensstress, prøver hun å være litt ekstra snill mot seg selv. Dette gjør hun blant annet ved å spise litt ekstra sunt, meditere hver dag og gå lengre turer for å klarne hodet mellom slagene.

Jeanette, 29 år fra BIK 2020 har i tillegg til å være fulltidsstudent også 2 små barn. Hennes beste studietips er å ikke sette for strenge krav til seg selv, og lese pensum litt og litt av gangen. Har du små barn i huset, bruk kveldene etter barna har lagt seg godt. Det er også lov å gi barna (om de er store nok) et fat med mat og sette på en film mens du jobber med skole. Når Jeanette skal takle eksamensstresset pleier hun å lempe ungene på samboeren, eller sende dem til mormor. For å få helt ro må hun ut av huset. Derfor drar hun gjerne tidlig på dagen til faren sin. Der setter hun seg ved kjøkkenbordet, og blir sittende så lenge hun trenger. Gjerne med litt klassisk musikk på ørene.

Alexander, 28 år fra BIK 2019 hadde også noen studietips, og eksamensstress triks å dele med oss. Spesielt ved en hjemmeeksamen. Hans tips var blant annet å ta pauser. Jobb med eksamen 1 time eller 2, før du kan ta en pause i 30 min. Gjør gjerne noe helt annet enn skole mens du har pause. Sett for eksempel på en vaskemaskin, hold på med en kreativ hobby, lag noe mat eller gå deg en liten tur for å klarne hodet. Det er også smart å starte med oppgaven tidlig.Dekorativt skoleutstyrÅ kvitte seg helt med enhver form for eksamensstress er nok umulig. Kanskje må vi bare akseptere at eksamensstress er en del av opplevelsen av det og være student? Litt stress kan jo kanskje også hjelpe deg til å gjøre ditt beste. Litt stress vil bare si at dette betyr noe for deg. Men stress ikke for mye. Negativt stress hjelper i grunn ingenting og fører bare til prestasjonsangst. Ta deg et øyeblikk, tell til ti og husk å puste. Ingen fare, du kommer til å overleve dette også. Kanskje har du nå til og med fått noen nyttige tips, du kan ta i bruk før eller under en kommende eksamen? Start tidlig og bruk de for alt de er verdt.

Forbered deg litt i forkant, vit i det minste når eksamen er og husk på buksa før du går ut, så går nok dette helt strålende. Om ikke er det heller ikke verdens undergang. Du har uansett blitt en erfaring rikere, og du har noe du kan lære av til neste gang. What doesn’t kill you, makes you stronger. Eksamen er stress. Faktisk er eksamen superstress, men det vil være verdt det til slutt. Husk at du er glimrende og at du kan mer enn du tror.

Lykke til på eksamen!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

Denne er superrelevant og vi kunne ikke la være å publisere igjen i år!

 

Karriereintervju: Kine Haukaasen Dahl

Mitt navn er Kine Haukaasen Dahl, jeg er 25 år gammel og er en del av BIK18-kullet. Jeg vokste opp som en liten bygdejente rett utenfor Hamar, og bor i dag sentralt i byen sammen med min kjære samboer. Etter flere år i Halden, har jeg endelig kommet meg hjem – og du hører meg stadig snakke som en språkforvirret vimse, med en god gryte av dialekter. Du kan jo bare se for deg hvordan det høres ut å blande Oslo-dialekt med Hedmark- og Østfold-dialekter. Hvis du sliter med å se det for deg, er du rimelig heldig – for det er ikke alltid like vakkert. 

Jeg jobber i dag som sosiale medier-rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo. I en pandemifri hverdag vil mye av min tid gå til pendling til og fra Oslo, og det er akkurat sånn jeg vil ha det. For nå i alle fall. Min jobb går ut på å hjelpe kunder med å sette opp kampanjer og innhold på sosiale medier, og jeg jobber på tvers av mange sosiale plattformer. Jeg får derfor jobbet tett på med mange dyktige mennesker både innad i Mindhare og hos våre kunder. Dette er på mange måter en perfekt jobb for nyutdannede, for man lærer så ekstremt mye – fra så mange forskjellige hold. Og nettopp det er vel kanskje det aller beste med denne stillingen, også. Jeg har hatt en enormt bratt læringskurve, og den fortsetter å øke for hver dag. Arbeidsområdene er varierte, og jeg får være med på mange spennende prosjekter. 

Portrettbilde av Kine

Kine jobber nå som sosiale medier rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo.

Jeg føler meg på mange måter ekstremt heldig når det kommer til hvordan jeg fikk denne jobben. Det er vel kanskje flere som kan kjenne seg igjen i den uutholdelige perioden mot slutten av studiet, hvor man ser at det er på tide å virkelig bli voksen og skaffe seg en relevant jobb. Jeg skal ærlig innrømme at det å vokse opp for meg virket veldig skummelt og utrygt. Dette har nok en sammenheng med at man stadig hører skrekkhistorier om folk som aldri kommer i gang med arbeidslivet. Eller, hvert fall ikke på en god stund. Jeg hadde derfor stålsatt meg på at dette kom til å bli en lang prosess. Derfor startet jeg å søke på diverse jobber allerede første uken i praksisen. Etter et par intervjuer som ikke var en match, begynte jeg å kjenne på stresset – selv om jeg fortsatt hadde god tid på meg. 

Men mot slutten av bachelorskrivingen, dukket det opp en stilling som vår alles kjære Mari delte med oss. Kontaktpersonen for stillingen var nemlig en tidligere BIK-student, som delte en stillingsutlysning kun med oss på BIK. Denne stillingen var på mange måter akkurat det jeg var på utkikk etter, så jeg kastet meg over den og skrev søknaden rimelig kjapt. Etter kort tid ble jeg invitert til et intervju, og resten er historie. Jeg er og var så takknemlig for at jeg kapret denne stillingen, til og med før bacheloren var levert. Jeg hadde ingenting å frykte. 

Det er helt klart en god del av det jeg lærte på BIK som har vært både relevant og sentralt for denne jobben. Emner som står høyt her er blant annet «Tekst og retorikk», «Kunsten å overbevise» og «Professional Communication» – for ikke å glemme praksisperioden. Jeg arbeider mye med korte tekster på sosiale medier og en god del intern kommunikasjon – og disse emnene har helt klart hjulpet meg i gang. 

En av tingene jeg skulle ønske jeg var klar over før jeg kom ut i arbeidslivet er nok det at det er normalt at man ikke skal kunne alt fra dag én. Det er mye jobb, og en stor del handler om å utvikle seg selv og lære mens man går. Selv om man lærer mye relevant gjennom BIK, har man fortsatt mye mer man må lære seg underveis – og det kan nok i starten virke veldig overveldende. Men det går alltid fint!

Hvis jeg skal gi noen tips til BIK-studentene, må det være å bruke nettverket ditt for det det er verdt. Knytt kontakt med alle du ser, møter og hører om – og bygg et så stort nettverk du kan. Det er takket være nettverk at jeg ble introdusert for denne stillingen.

 

Skrevet av Kine Haukaasen Dahl

 

Utveksling til «The Emerald Isle»

28.02.2022 – Dette er dagens dato, og jeg har tilbrakt snart en måned i Irland, som en del av min utvekslingsperiode i BIK. Jeg har et ønske om å dele noen av mine opplevelser fra denne måneden i et nytt land, og forhåpentligvis kunne inspirere andre til å studere her eller reise hit i fremtiden.

Jeg har reist mye i mitt liv, men Irland er et land jeg ikke har hatt mulighet til å besøke. Dette var hovedårsaken til at valget mitt endte her. Mitt bilde av Irland på forhånd var nok sterkt påvirket av de stereotypiske trekkene som f.eks. grønt landskap, regnbuer og en god del Guinness. Dette er naturligvis en urealistisk deskripsjon av hele virkeligheten, for dette landet består av så mye mer.

Jeg sitter allerede igjen med mange nye tanker om hva dette landet består av fysisk, men også den symbolske verdien som så ofte kan bli oversett.

Den irske befolkingen har en sterk nasjonalfølelse overfor landet sitt, og dette har overrasket meg til en viss grad. Det går ikke en dag uten at du hører om den irske uavhengighetskrigen, James Joyce eller Oscar Wilde.

Den moderne irske identitet er sterkt påvirket av tradisjoner og selvstendighet.

Her er et tips: Prøv å unngå å snakke om at Irland var en del av det britiske monarkiet. Irer er som nevnt tidligere veldig patriotiske, og dette innebærer at temaer, som at de tidligere var under britisk styre, ikke bør være det første samtaleemnet.

Dette lærte jeg når jeg møtte mine irske romkamerater. Jeg begynte å fortelle om at jeg kunne tenke meg å besøke en by som heter Cobh, som ligger sør i Irland. Dette var det siste stedet Titanic befant seg før den store katastrofen fant sted. Problemet i samtalen var at jeg kalte Cobh for «Queenstown» (Etter Queen Victoria), som den het i 1912 da Titanic var her. Jeg ble raskt avbrutt, og fortalt at jeg absolutt ikke kan bruke gamle britiske navn når jeg snakker om steder i Irland. Personen sa dette med et glimt i øyet, men hadde jeg sagt dette 01:00 på Temple Bar, så hadde jeg nok fått en i trynet. Kanskje…..

Eivind i Dublin

Litt om hva hverdagen blir fylt opp med, og hvordan jeg opplever studiestedet.

Jeg studerer nå ved Griffith College i Dublin, som ligger rundt 20 minutter gange fra sentrum. Dette er en flott skole med en god mix av internasjonale og irske studenter. Skolen var opprinnelig et fengsel brukt av britene.

Jeg bor på campus ved «Griffith Halls of Residence”. Her har man mulighet til å velge mange ulike hybler, som varier svært i pris. Jeg valgte den billigste som heter «Shared Twin Room». Dette innebærer at jeg bor i en leilighet med fire personer, der vi deler to rom. Jeg er egentlig en veldig privat person, men jeg hadde et ønske om å «konfrontere» dette ved å velge et slikt rom. Jeg deler et bad med romkameraten min, og vi har et kjøkken som alle fire benytter seg av. Heldigvis har jeg en god romkamerat, for jeg har hørt noen forferdelige historier fra andre som bor her. Leiligheten kostet med rundt 35 000 , – for 20 uker.

Det er som nevnt en god del internasjonale studenter her, og jeg har blitt godt kjent med mange av de som bor på campus. Vi har en Whatsapp-gruppe som ofte blir brukt til samlinger. Majoriteten av utvekslingselevene kommer fra Tyskland og Frankrike, og jeg vil si at jeg har knyttet et sterkt vennskap til en god del av de tyske studentene.

De er litt mer «åpne» enn de franske, og vi har også mye til felles. Jeg er den eneste nordmannen, men det er også en svensk person her, så jeg får brukt norsk inniblant.

For å få godkjent studieopphold, så må jeg velge fag som oppnår 30 studiepoeng. Jeg endte opp med disse:

Radio Production

Video Production 2

Creative Writing

History of Art and Photography

Disse virket morsomme, og forhåpentligvis får jeg bruk for dem når jeg kommer tilbake til Halden.

Dagene blir fylt med skole, men også en del på byen. Dublin har et fantastisk uteliv, og er absolutt verdt å oppleve en gang i livet. Jeg har heldigvis opparbeidet meg nok kunnskap til å vite hvor jeg kan få billigst øl, for på Temple Bar er det dyrt!

«Griffith Student Union» er veldig flinke til å arrangere turer og samlinger, så dette har jeg benyttet meg av så ofte som mulig. Jeg var blant annet på en whiskytur til «Teeling», som er det eneste destilleriet her i Dublin.

Det er så mye mer jeg kunne skrevet, men det er vanskelig å sette ord på alt. Forhåpentligvis kommer jeg til å få mange flere gode opplevelser resten av dette semesteret.

 

Skrevet av Eivind Johan Andresen

 

Et hjerte til jul

Vi haster mot jul, og jula er på vei i noe som nærmest kan virke som lysets hastighet. I skrivende stund er det intet mindre enn fem dager igjen til dagen nesten alle barn venter et helt år på. Året 2021 har vært et merkverdig år. Ikke bare på grunn av Covid, men også på grunn av en rekke andre hendelser. For min egen del må jeg si at årets største begivenhet fant sted i slutten av mai, da jeg fødte mitt fjerde og siste barn.

Det skulle vise seg at denne jenta som ble født i slutten av mai, antagelig er den blideste ungen jeg noen gang har sett. Det varmer et mammahjerte, men det er ikke dette jeg ønsker å snakke om. I det siste har jeg scrollet gjennom finn.no etter babystæsj, og hver gang dukker det opp annonser som føles som en kniv i hjertet.

Jeg åpner den ene annonsen etter den andre, og kjenner tårene ligge i øyekroken, innimellom får disse annonsene også tårene til å trille, til tross for at jeg ikke egentlig er en sentimental person. De annonsene som treffer meg som et slag i magen er fra familier som sliter, og som ikke klarer å få ting til å møtes til jul.

Det er ikke første gangen det ligger slike annonser på finn, men jeg tror det er første gangen det er så mange. Ikke bare det, på kjøpesentre henger det hjerter på store juletrær med ønsker fra familier som trenger hjelp. Jeg hadde med meg datteren min ned på det lokale kjøpesenteret, hvor vi tittet på disse hjertene. Vi tenkte vi skulle kjøpe det som stod på et av hjertene, men vi fant ingenting vi følte var fint nok.

Hver gang jeg kommer over en slik annonse så ønsker jeg så inderlig at jeg kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe så mye mer enn det jeg faktisk kan, og det gjør enda mer vondt, at jeg ikke kan, men jeg håper at jeg en dag får muligheten til å hjelpe så mange jeg kan.

Vi har alle ønsker til jul, noen fler enn andre, men alle har ønsker. Ikke alle er fysiske ønsker, men noen har enkle ønsker som ikke engang er for seg selv, men for barna sine. Et ønske om at barna skal få en fin jul, og en gave de ønsker seg. Så jeg har en bønn til alle som kan, en takk til de som allerede har hjulpet, og til de som fortsatt hjelper – dere er fantastiske.

Vi er fortsatt i en usedvanlig spesiell tid hvor antallet familier som ikke får endene til å møtes, noen for første gang, andre for ente gang, og likt for alle er nok den ydmykende følelsen. Gjengangeren i annonser som ber om hjelp. Jeg er så takknemlig for alle dere som gjør en enorm innsats for å hjelpe de som trenger det, og en dag skal jeg også hjelpe med alt jeg kan.

Frem til da, så skal jeg sørge for, at mine barn, lærer verdien av å hjelpe de som trenger det, for det barna som skal ta over når vi ikke lenger er her.

 

Skrevet av Jeanette Borge Loftskjær 

 

Vi har alle ting vi angrer på, og hvis du sier noe annet så lyver du. Jeg angrer på mye. Jeg angrer på at jeg lot være å besøke bestefar dagen før han døde. Jeg angrer på at jeg fortalte søsteren min at hun var feit i 5 klasse. Jeg angrer på at jeg var mer opptatt av mobilen min enn å høre på hva lillebror hadde gjort i barnehagen. Jeg angrer på at jeg var en dårlig venn, på flere tidspunkt i livet. Det er mye anger å hente.

I går var jeg på trening. Jeg hadde veldig lite lyst til å dra, men jeg gjorde det likevel. Rett utenfor garderoben satt en jente på min egen alder og hulket. Ved siden av satt en gutt i boblevest og Adidas-bukser, tydelig sint. Jeg vet selv hvor flaut det er å gråte offentlig, så jeg tenkte at jeg gjorde henne en tjeneste ved å late som ingenting. Det gjorde jeg ikke.

Senteret er selvbetjent, og akkurat i går var det heller ikke særlig mange der. Idet jeg hadde snudd ryggen til paret, skannet medlemskortet og gått gjennom glassdørene så jeg gutten reise seg. I sidesynet kunne jeg se at han klappet til henne hardt i ansiktet og forsvant kjapt ut døra. Jeg ble stående på innsiden av glassveggen med klump i halsen, vondt i hjertet, tårer i øynene og brennende sinne. Likevel fortsatte jeg inn på senteret og surret meningsløst rundt i 5 minutter før jeg turte å gå gjennom glassporten og stamme frem noe sånt som «jeg må bare spørre om det går bra? Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Hun virket til min lettelse takknemlig for at jeg spurte og fortalte at gutten hun hadde kranglet med var eksen hennes, deretter spurte hun om jeg kunne skanne meg inn og hente noen av tingene hennes på innsiden av senteret, og det gjorde jeg. Jeg la merke til at hendene hennes skalv i det hun tok imot tingene sine. Og jeg kunne ønske at jeg hadde satt meg ned med henne, sørget for at hun kom seg trygt hjem eller i det minste tilbudt meg å vente der med henne litt. Men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk inn igjen. Og det angrer jeg på. Men jeg gjorde i iallfall noe, ikke at det er noe å skryte av, for det burde være en selvfølge. Vi bør reagere i sånne situasjoner, uavhengig av om det er komfortabelt for oss eller ikke.

Det er greit å angre. Anger er sunt, tror jeg. Men jeg tror de viktigste angerne å unngå er de der vi angrer på at vi hadde muligheten til å være der for noen og ikke var det, eller da vi burde lyttet til noen, men heller var på mobilen, eller snudde ryggen til noe fordi det ikke angikk oss. Du skjønner tegninga.

Dette er ingen nyttårstale, eller hva man kaller det. Jeg er den typen som unngår blikket til tiggere på gata for å slippe klumpen av skyld som brer seg over meg idet jeg går forbi. Men jeg er også hun som sier ja til å donere 50kr til barnekreftforeningen i hver eneste butikk jeg handler julegaver i, selv om student-budsjettet så vidt strekker til. Det finnes en balanse i alle ting, men når man retter fokuset utover istedenfor innover tror jeg man blir lykkeligere, og ikke minst at man har mindre å angre på. Hadde jeg husket på det den dagen før bestefar døde hadde jeg kanskje besøkt han istedenfor å gjøre noe annet uviktig, man vet aldri når noe er siste gang. Jeg hadde kanskje heller ikke kalt søsteren min feit i 5 klasse om jeg hadde hatt litt bedre innsikt den gangen. Lillebrors historie fra barnehagen hadde kanskje vært litt viktigere enn å scrolle på insta. Og jeg hadde nok også vært en bedre venn på flere tidspunkt i livet.

Du trengs, enten det er en jente på treningssenteret, en i klassen eller familien din, har du noe viktig å gi. Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg tror ikke man forstår hvor viktig man er før man forstår hvor lite som skal til for å endre noens liv.

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen

 

 

Å være student er ikke lett

Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.

Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.

Portrettbilde av Fatma

Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:

 

  1. Drikk masse vann!

Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.

  1. Sunt kosthold!

Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.

  1. Sett opp en plan!

Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.

  1. Husk pause!

Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.

  1. Positive tanker!

Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.

Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!

 

Av Fatma Ahmad

 

Eksamen er superstress

Det er en tilsynelatende helt vanlig hverdag. Akkurat som de fleste andre hverdager i livet til en studerende student. Solen skinner litt sånn halvveis, bak en litt sånn koksgrå sky. Nesten som om værgudene ikke riktig helt får bestemt seg … Skal vi la solen skinne i dag tro? Eller skal vi bare lage nok en regnværsdag? Jeg parkerer bilen pent (okei da, kanskje litt skjevt), går inn i klasserommet og setter meg godt til rette. Klar for nok en vanlig forelesning.

Okei so far, so good. Hardt og brutalt bryter plutselig læreren stillheten og sier; ‘’ Ja folkens, er dere klare for eksamen i dag? «Shit! Eksamen? Hvilken eksamen?» Panikk. Jeg må gå en tur på toalettet for å samle tankene. 5 minutter later.. I det jeg skal til å dra ned buksa og sette meg på toalettet. Dobbelt panikk! hvor er buksa mi? What the f***! Har jeg seriøst glemt å ta på meg bukse før jeg dro til skolen? Hvorfor har ingen sagt noe? Har jeg blitt gal?

Uten at jeg helt kan forstå hva som har skjedd eller hvordan jeg kom meg dit, er jeg brått tilbake i klasserommet. Trippel panikk! Jeg har fortsatt ikke på meg bukse, og som om ikke det var nok, ser i tillegg alle i hele rommet rett på meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Som om den har gått inn i en helt ny form for moderne istid. Det blir svart. Det eneste jeg kan høre er en lyd langt borte; Tiltak – tiltak, tiltak – tiltak. BIP BIP BIP BIP! Kræsj-bang-kaboom! Med et sort og heidundranes høyt brak blir jeg vekket. Det var et mareritt og jeg har falt ned på gulvet. I noen sekunder blir jeg bare liggende. Sjeleglad for at alt bare var en drøm. Jeg har fortsatt tid igjen til å forberede meg til eksamen.

Dekorativt skoleutstyr

Det du nettopp leste var basert på et ekte mareritt, omhandlende en (heldigvis) ikke ekte hendelse drømt av meg. En drøm som gjerne kommer og går i stressende perioder. For eksempel når det nærmer seg eksamen. Er du en av de som stresser veldig i forkant av eksamen? Eller er du kanskje en av de som har helt stålkontroll? Uansett, har jeg tatt en liten prat med 3 forskjellige BIK studenter. Vi pratet litt om hva de gjør for å takle eksamensstress, og om de ville avsløre sitt aller beste studietips. Kanskje kan dette hjelpe både deg og meg i den evige prøvelsen det er å takle stress i forbindelse med eksamen.

Først ut var Olivia, 41 år fra BIK 2020. Hennes aller beste studietips er tilstrekkelig mengde med søvn, sunn mat og trening. Hun har også erfart at det å lage en ukeplan kan være veldig lurt. Det hjelper også å jobbe jevnt. Prøv å se for deg at hver ukedag er som en vanlig arbeidsdag og studer deretter. På denne måten åpnes det også for å ha helt fri, med tid til å slappe av og gjøre hva man vil i helgene. For å takle eksamensstress, prøver hun å være litt ekstra snill mot seg selv. Dette gjør hun blant annet ved å spise litt ekstra sunt, meditere hver dag og gå lengre turer for å klarne hodet mellom slagene.

Jeanette, 29 år fra BIK 2020 har i tillegg til å være fulltidsstudent også 2 små barn. Hennes beste studietips er å ikke sette for strenge krav til seg selv, og lese pensum litt og litt av gangen. Har du små barn i huset, bruk kveldene etter barna har lagt seg godt. Det er også lov å gi barna (om de er store nok) et fat med mat og sette på en film mens du jobber med skole. Når Jeanette skal takle eksamensstresset pleier hun å lempe ungene på samboeren, eller sende dem til mormor. For å få helt ro må hun ut av huset. Derfor drar hun gjerne tidlig på dagen til faren sin. Der setter hun seg ved kjøkkenbordet, og blir sittende så lenge hun trenger. Gjerne med litt klassisk musikk på ørene.

Alexander, 28 år fra BIK 2019 hadde også noen studietips, og eksamensstress triks å dele med oss. Spesielt ved en hjemmeeksamen. Hans tips var blant annet å ta pauser. Jobb med eksamen 1 time eller 2, før du kan ta en pause i 30 min. Gjør gjerne noe helt annet enn skole mens du har pause. Sett for eksempel på en vaskemaskin, hold på med en kreativ hobby, lag noe mat eller gå deg en liten tur for å klarne hodet. Det er også smart å starte med oppgaven tidlig.Dekorativt skoleutstyrÅ kvitte seg helt med enhver form for eksamensstress er nok umulig. Kanskje må vi bare akseptere at eksamensstress er en del av opplevelsen av det og være student? Litt stress kan jo kanskje også hjelpe deg til å gjøre ditt beste. Litt stress vil bare si at dette betyr noe for deg. Men stress ikke for mye. Negativt stress hjelper i grunn ingenting og fører bare til prestasjonsangst. Ta deg et øyeblikk, tell til ti og husk å puste. Ingen fare, du kommer til å overleve dette også. Kanskje har du nå til og med fått noen nyttige tips, du kan ta i bruk før eller under en kommende eksamen? Start tidlig og bruk de for alt de er verdt.

Forbered deg litt i forkant, vit i det minste når eksamen er og husk på buksa før du går ut, så går nok dette helt strålende. Om ikke er det heller ikke verdens undergang. Du har uansett blitt en erfaring rikere, og du har noe du kan lære av til neste gang. What doesn’t kill you, makes you stronger. Eksamen er stress. Faktisk er eksamen superstress, men det vil være verdt det til slutt. Husk at du er glimrende og at du kan mer enn du tror.

Lykke til på eksamen!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Æ må jo spæll!

«Æ må jo spæll!» er tittelen på selvbiografien til den norske fiolinisten Arve Tellefsen. Det samme tenkte mitt 7 år gamle jeg. Hvor denne trangen kom fra er vanskelig å si, da jeg hverken kommer fra en familie hvor man lyttet til, eller utøvde klassisk musikk. Det kom derfor som en stor overraskelse på mine foreldre da poden ytret et ønske om å spille fiolin. En enda større overraskelse fikk de da Kulturskolen hadde som krav at en av foreldrene også måtte lære å spille fiolin for å kunne øve med barnet. Den tunge byrden falt på pappa. Etter første fiolintime gikk jeg stolt hjem med fiolinkassen under armen. Ivrig tok jeg fatt på øvingen, men i motsetning til andre instrumenter som piano, er det ikke slik at man på fiolin raskt får til en gjenkjennbar liten melodi som «Lisa gikk til skolen», det tar rett og slett litt lengre tid før man kan spille «rent». Den første melodien som skulle læres skulle både synges og spilles, og lød som følger: «jeg kan spille fiolin, hør hvor fint det klinger», noe det absolutt ikke gjorde. Det til storebrors fortvilelse, som ofte mente at lydene som kom fra lillesøsters øvingsrom hørtes mer ut som tortur av katter enn musikk.

Da jeg startet å spille fiolin var det ingen Aleksander Rybak som banet vei og gjorde fiolin til noe kult, og det var langt i fra noe «fairytale» å møte klassekamerater med fiolinkassen under armen. På en liten grendeskole med kun tre klasser, fra 1. til 3. klasse, var jeg den eneste som spilte fiolin, og den eneste som gikk på kulturskole. I vennegjengen var ikke fiolin musikk, Backstreet Boys var musikk. Men som ordtaket sier «smaken er som baken, den er delt», og jeg falt hverken for storsjarmøren Nick Carter, eller hans synkrondansende kollegaer. Når jeg ikke hørte på klassisk, så var det rock og bandet Foo Fighters det som oftest gikk i.
Jeg har aldri vært den som har likt å skille meg ut, men musikksmaken min skilte seg tydelig ut fra jevnaldrenes. Det var ikke det at jeg var utstøtt eller mobbet, så absolutt ikke, men det var tydelig at ingen delte min interesse for fiolin. Det var min egen greie, ikke noe jeg snakket om i vennegjengen, noe som for min del var helt greit. Det var først da jeg startet ved musikklinjen på videregående skole at jeg innså at jeg nok hadde følt meg litt annerledes likevel, for det var befriende å møte andre «likesinnede», andre som heller ikke hadde vært de mest populære «kidsa» i skolegården. Tiden ved musikklinjen var noe helt spesielt, alt fra øving til samholdet i klassen.

Stine Veronica Jensen

Etter 3 år ved musikklinjen, fortsatte arbeidet mot drømmen om å bli musikkpedagog, og veien gikk videre til årsenhet i musikk og påbygging i musikk ved Høgskolen i Halden. Ved avsluttende fiolineksamen ved påbygging i musikk visste jeg innerst inne at jeg spilte karrierens siste sats, det kom ikke til å bli noe «ekstranummer», musikk-karrieren skulle legges på hyllen for godt. Stadig tilbakevendende senebetennelse i begge armer hadde satt en stopp for drømmen om videre musikkstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo.

I ovennevnte biografi om Arve Tellefsen var det en setning som jeg lett kunne relatere til: «musikeren og mennesket er én pakke». Hobby og utdanning hadde gått hånd i hånd over så mange år, og plutselig stod jeg uten både hobby og en konkret plan om videre utdanning. For å ha noe å gjøre studerte jeg årsenhet i engelsk ved Høgskolen i Østfold, Halden, etterfulgt av påbygging i engelsk, noe som vekket en interesse for språk og kommunikasjon.

Det er lett å tenke at en utdanning i musikk er av liten nytteverdi i videre jobbsammenheng, men musikkformidling er også en kommunikasjonsprosess, et budskap som skal overleveres til en mottaker, og kanskje noe som kan komme til gode innen en bachelor i Internasjonal kommunikasjon. Nytteverdi eller ikke, det kommer litt an på hvordan man ser det. Måler man nytteverdi i inntektsnivå har sannsynligvis musikkutdanningen ikke vært det mest lønnsomme valget, men opplevelsene og gleden det har gitt meg er ikke noe jeg ville vært foruten.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 

Fra BIK til eget byrå!

Etter endt studium har Anneli Lund (31) hatt en innholdsrik reise i arbeidsmarkedet. Hun begynte å jobbe med byTiMo, et norsk klesmerke. Her jobbet hun på hovedkontoret, primært i showrommet, men også med å koordinere agenter i utlandet, salg, presse, økonomi og diverse oppgaver.

Bilde av Anneli Lund

Derfra gikk det videre til United Influencers hvor primæroppgavene hennes var PR for Louis Vuitton og Emma S. i det norske markedet. Samt PR, event og prosjektledelse, merkevarebygging og management.

– Det var ganske artig. Men jeg erfarte også at franskmenn – de er det vanskelig å jobbe med. Her kommer det vi lærte om Hofstedes value dimension inn. De har en kultur og et hierarki system som er helt ulikt det norske.

Etter dette forsøkte hun å importere varer fra Bali til Norge sammen med pappaen sin. Det funket dårlig, så hun tok en prosjektleder utdanning og søkte seg videre.

Hun landet en jobb som prosjektleder for Mulighetsriket. Et markedsføringsprosjekt for å skape vekst i næringslivet i Østfold. Der hun satt med 21 sjefer, en styringsgruppe og en kommunikasjonsgruppe.

– Det var to ekstremt artige og hektiske år. Fikk utrettet masse, og gråt litt når engasjementet var over.

Så bar det videre til å bli Markedsføreren. Som «Markedsføreren», driver Anneli selv med markedsføring, PR og kommunikasjon, og jobber med masse spennende og kreative mennesker og prosjekter.

– Jeg har kommet dit at jeg vil gjøre de tingene jeg er best på og som jeg har lyst til. Ikke være låst til kjedelige rutinepregede oppgaver på en kjip kontorpult fra 08-16.

Det hun liker best med jobben sin er at hun styrer sin egen hverdag. Hun får jobbe med de tingene hun har lyst til, og får hjelpe de kundene hun ønsker å bruke tiden sin på.

Hun er også PR- og markedssjef og partner i et selskap hvor teamet utelukkende består av utviklere og programmerere med masse kompetanse innenfor IT, maskinlæring og kunstig intelligens.

Hun lærte utrolig mye på BIK som hun har hatt med seg på reisen hit, og hun har fått bruk for nesten alt.

Her er Anneli sine 7 beste tips til deg som studerer BIK:

  1. Lær deg å se hva som ligger bak fasaden. Bli kjent med bedriften og kulturen du skal inn i. Føles det feil, så er det helt sikkert det.
  2. Det spiller ingen rolle hva du jobber med. Så lenge du føler at du bruker tiden din på noe som betyr noe for deg.
  3. Aldri tenk at du har mislykkes fordi du ikke fikk en relevant jobb med en gang.
  4. Du skal jobbe til du er nesten 70 år, og du vil bli dritt lei jobben og yrket ditt. Men – det er mye bedre å være dritt lei og tjene masse penger enn å være dritt lei og tjene lite penger. Det er lov å være økonomisk motivert.
  5. Det er din personlighet og fremtoning som tar deg lengst. Jeg har en E og en D på karakterkortet.
  6. Har du skikkelig lyst på jobben? Da ringer du. Vær frempå, selg inn deg selv.
  7. Får du en fot innenfor et sted – bruk den muligheten!

Du finner Anneli på instagramkontoen @markedforeren, hvor hun deler enda fler tips!

Skrevet av Ida Madeleine Bergman