Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman

 

 

Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

 

 

Utveksling via Zoom

Etter å ha ristet av seg koronakarantenen og kommet til hektene igjen, hva er vel vært mer sømmelig enn en liten korrespondanse fra Australia korrespondenten? Beklageligvis så kommer den fra Sarpsborg denne gang og ikke Down under. Så, hva har vært positivt? Etter hjemkomst har det knapt nok vært en dag uten sol, og vårlige temperaturer ser ut til å ha blitt normen her i Viken. Og påsken var selvsagt full av mat og alskens godsaker (og en og annen pinne). Så gikk det tross alt greit da, å konvertere tilbake en introvert nordmann, som heller fester blikket i asfalten enn å få øyenkontakt med andre mennesker, som ikke spør hvordan det går med fremmede, og som anser janteloven som kjøreboka og social distancing som WD40’n som smører hjulene i samfunnet. Til tross for at jeg betrakter meg selv som erkenordmann, så var det jo godt å få smakt litt på den kulturelle kjeksen Australia hadde å by på.

Bilde av Kristian

Men eventyret en fremdeles ikke over, for det jobbes allikevel tritt og iherdig med studier over nett. Da vi kom hjem fikk vi tilbud om å avlyse studiene i Australia og få igjen pengene vi hadde lagt i semesteret på QUT, men til gjengjeld så måtte vi da ta opp noen litt «kjipe» fag her i Norge. Riktig nok over nett her også. Meeeen, my mamma didn’t raise no quitter! Så her var det bare å stacke opp på red bull og motivere seg for sene forelesninger og zoom-møter til ugudelige tider.

En intelligent kvinne sa til meg en gang at det er når det ubehagelig at vi er ute av komfortsona, og at det er da vi lærer. Så hva her jeg lært? Jeg har lært at etter 18 kopper så smaker kaffe faktisk fremdeles greit. Og hvis ikke Carole Baskin har et og annet svin på skauen så vet ikke jeg. For i mangelen på struktur og faste rammer å forholde seg til så går mye av tiden rett og slett bort til somling og irrelevant tull, noe som må sies å ha vært den største utfordringen for mitt vedkommende. Men til tross for dette, så har jeg klart å holde meg i rute. Mye av takken her går til QUT som har jobbet iherdig for å tilrettelegge for at undervisningen skal gå så knirkefritt om mulig over nett. Men ikke minst så har de flotte menneskene på HiØ jobbet døgnet rundt, og gjort en og annen saltomortale, for at vi skal komme tørrskodd gjennom koronakrisa, så hatten av for dere. Til tross for at det er lite å gjøre med tidsforskjellen, så går det egentlig greit å studere i Brisbane fra lille Norge. Med noen skarve uker igjen på «skolebenken» så er det vel bare å forberede seg på å bytte ut solfaktor 30 med sololja, og å nyte hete 22 grader i solsteiken, for nå står nemlig den norske sommeren for tur!

Skrevet av: Kristian Lindbæk Berntsen

 

Kampen mot kjedsomheten

Uansett hvilken app jeg åpner for tiden, ser jeg mennesker som klager. De klager over at de ikke kan dra på fest, de klager over at de ikke kan henge med vennene sine, og de klager over at de ikke får trent, og så videre. Og jeg vil ikke fremstå som en typisk «Karen», du vet hun som deler ut klementiner på Halloween, og som alltid klager på at ungdommen bare blir verre og verre? Fordi ja, sosial distansering og karantene er kjipt. Men, nå er det dessverre altfor mange selvsentrerte og hensynsløse mennesker som bare synes synd på seg selv, og glemmer det faktum at det faktisk finnes mennesker som har det utrolig mye verre. Jeg mener, har det engang enset deg hvor tøft dette er for oss snusavhengige, nå som grensa til Sverige er stengt?

Jeg skal ikke legge skjul på at snusavhengighet suger i denne perioden. Mindre å gjøre, mer tid til å snuse. Og uten tilgang til Sverige ender man raskt opp i en ond sirkel av et enormt og unødvendig, men ekstremt nødvendig, pengebruk. Da er det spesielt synd på meg, med ADHD i tillegg, som tar snus inn og ut hyppigere enn spredningen av en pandemi. Og, om du trodde jeg var ferdig med å bruke ADHD-diagnosen min for «clout», må jeg dessverre skuffe deg. Jeg må faktisk leve med denne tilstanden, så det minste du kan gjøre er å høre på klagingen min

Ord som tilstand, diagnose, sykdom, eller lidelse har en stigma rundt seg, og blir ofte assosiert med noe som er trist, vanskelig eller alvorlig. Min diagnose, oppmerksomhets- og hyperaktivitets forstyrrelse byr selvfølgelig på en rekke utfordringer. Men, skal jeg være ærlig, har hjemme-isolasjon med ADHD lært meg nye nyttig. Hadde det ikke vært for sosial distansering hadde jeg aldri trodd man kunne lære så mye om seg selv, bare av å «binge» Netflix. Etter 14(!) forskjellige serier, lærte jeg at det kreves både viljestyrke og tålmodighet for å se ferdig så mange serier. Jeg skulle gjerne anbefalt noen, men noe annet jeg lærte er at jeg ikke har de egenskapene, fordi man må tydeligvis være i stand til å sitte stille lenger enn en halv episode for å forstå en handling.

Selv om TV, serier og mobil har blitt en viktig ressurs i disse tider, er det fort gjort at man føler seg litt ensom. Heldigvis kjemper vi ikke kampen mot kjedsomhet alene. Fordi bakgrunn, status og velstand er irrelevant i forhold til den felles dugnaden om å holde seg hjemme. Forleden dag så jeg en snapchat-story av kjendisen og billionæren, Kylie Jenner, hun snakket om viktigheten av dugnaden og at hun følte med alle som sliter i disse dager. Og, jeg må si, det er virkelig forfriskende å se at store ikoner også har de vanskelig i disse tider, i tillegg til at de slår ned på de hensynsløse personene som ikke følger retningslinjene. Jeg får virkelig en solidarisk følelse når jeg ser den den ydmyke og medmenneskelige Kylie Jenner holde seg inne i sitt 150 millioner kroners-palass med en egen spa-avdeling, kinosal og spillhall, mens jeg sitter her, i en rønne langt ute i Viken.

Men, i all alvorlighet, COVID-19 har hatt en drastisk effekt på hverdagen slik vi kjenner den, og våren 2020 har vist seg å være en tøff tid for de aller fleste. Noen har mistet sine aller nærmeste, andre har mistet vippe-extensions. Uansett hvilken situasjon du som leser måtte befinne deg i, håper jeg du gjør det beste du kan for å takle den nye hverdagen og hindre smittespredning.

Av Sara Christine Olsen

 

 

Livsglede på budsjett

Siden sist har jeg fortsatt ikke fått stålkontroll over økonomien, men jeg har innsett at jeg må lage budsjett likevel. Motivasjonen til å lage budsjett nå er ikke stor, jeg har null kontroll på hva som skjer fremover og er egentlig drittlei alt. Men skal jeg nå målene jeg har satt meg, så er en oversikt helt nødvendig.

Budsjett er et verktøy som skal hjelpe meg med å nå drømmen om økonomisk frihet, ved å passe på at pengene mine går dit jeg ønsker, og ikke blir sløst bort. For å sette opp et budsjett er man nødt for å gå gjennom alle inntekter og utgifter, og for meg er dette en litt vond realitetssjekk. Første gangen jeg satt opp et budsjett ble jeg sjokkert over hvor mye penger jeg i utgangspunktet skulle ha til overs, men som hadde forsvunnet. Jeg hadde brukt penger på ting som ikke ga meg glede nok til at jeg i det hele tatt husket det. Setter du opp et budsjett vil du definitivt finne noe du bruker penger på som ikke gir deg noe nytte, og som du heller kan plassere et sted der det vil gi deg glede. Jeg anbefaler å gjøre det med et glass vin til, for noen koselig prosess er det ikke.

Ida som budsjetterer

Akkurat nå har jeg over 30.000kr på konto. Et lite tips er å opprette forskjellige kontoer til forskjellige formål. Selv har jeg kontoer for mat, regninger, buffersparing og livsglede. Ja, du leste riktig. På denne kontoen setter jeg av et fast beløp hver måned som jeg kan bruke på hva jeg vil. Dette gjør at jeg tenker meg om litt ekstra når jeg skal unne meg noe, og unngår dårlige impulskjøp. Ida 1 – Impulskjøp 0.

Tips nummer to er å begrense hvor mye penger man har tilgjengelig på kortet. Selv har jeg generelt ikke mer en 500kr på kontoen bankkortet mitt tilhører, som igjen gjør at jeg må tenke ekstra godt over hva jeg handler. Hvis man skal spare penger, så er bevisstgjøring noe av det viktigste.

Her er budsjettet mitt frem til juli:
Regninger: 6619,-
Bolig: 15 000,-
Mat: 6000,-
Livsglede: 3000,-
Spare: 2591,-

Hvis du er som meg, så er det ekstremt lett å finne unnskyldninger til å unne seg ekstra nå som ting er litt dritt. Men det er ikke lagt opp til store utskeielser i dette budsjettet, så jeg er avhengig av å følge mine egne råd.

Høgskolen betaler tilbake tapte boutgifter for leiligheten jeg hadde i Australia, noe som gjør at jeg får inn mer penger enn det jeg hadde budsjettert med. Mitt nye sparemål er derfor 40.000 kroner innen august. Hittil har jeg spart 29.000kr.

Det er et hårete mål som er avhengig at jeg får inn ekstra inntekt og holder budsjettet.

Vet ikke helt om jeg har troa på meg selv, men:

«If you reach for the moon, får du penger til overs»
Ida Bergman, 2020.

 

Bitter og nesten blakk

Etter anmodning fra UD og Høgskolen i Østfold er jeg nå hjemme fra et alt for kort utvekslingsopphold i Australia. Jeg hadde som mål å komme hjem med 15.000kr på sparekonto – det klarte jeg. Men det er jo lett å ha penger til overs når man må reise hjem så tidlig.

Bolig – budsjett 24.000
Som jeg skrev i mitt første innlegg Utveksling på budsjett, var det ikke enkelt å finne et sted å bo. Det er mye som skal på plass av dokumenter før du kvalifiserer for å leie. I Australia er det vanlig praksis å ha referanser fra tidligere utleiere. Dersom du ikke har vært leietaker tidligere kan du ha med jobbattester, det gjorde vi. Airbnb-referanser teller også, og jo flere referanser du har, desto bedre. Du må ha dokumentasjon på visumet ditt, og ha tilstrekkelig bevis på ID. For oss holdt det ikke med pass, vi måtte også ha student-ID fra universitetet der nede. Jeg vil anbefale å sette seg inn i denne prosessen før du kommer ned, slik at du har god tid til å skaffe referanser fra utleiere og arbeidsgivere. Ha med alle nødvendige dokumenter på visning. Det er mange om beinet, og leiligheter blir fort utleid.

Etter mange opp og nedturer fant vi drømmeleiligheten, et steinkast unna stranden. En av grunnene til at vi fikk denne leiligheten var at vi kunne betale hele leia på forhånd, en fordel utvekslingstudenter har som gjør de mer attraktive enn andre leietakere.

Leien var 550 AUD i uka, så vi betalte 11 550 AUD for 4 måneder, inkludert depositum. Dette tilsvarer litt over 71.000kr. Vi var tre som leide sammen så det ble rett under 24.000kr på hver, men i tillegg til leien måtte vi betale for strøm. Alt i alt var jeg litt over budsjett på bolig.

Vi fikk bodd i leiligheten i 2 uker før vi måtte reise hjem. Er jeg bitter? Ja.

Bilde av Ida, misfornøyd uttrykk og lue på

Det er ikke gøy å være hjemme i kalde Norge når man egentlig skulle vært i varme Australia..

Mat – budsjett 8000kr
På mat har jeg tilsammen brukt ca. 3900kr. I forhold til hvor lenge jeg var i Australia så er det over budsjett. Dette skyldes blant annet av vi ikke hadde kjøkken i den siste Airbnb-leiligheten vi bodde i, fordi jeg kjøpte inn en hel del «basevarer» da vi flyttet inn i leiligheten, og helt ærlig fordi jeg kjøpte en del Redbull, en uvane jeg prøver å kutte ned på.

Transport – budsjett 2500kr
Her har jeg også brukt mer enn planlagt, helt konkret har jeg brukt 1756kr av et budsjett på 2500kr. Jeg pendlet mellom Brisbane der jeg gikk på skole, og Sunshine Coast hvor jeg valgte å bo. Men det hjelper lite at kollektivtransporten er billig når du ender opp med å ta Uber fordi du har elendig retningssans, står på feil side av veien, og mister bussen. Vil legge til at det likevel var veldig verdt å pendle de to dagene i uken jeg hadde undervisning, så lenge jeg fikk bo i nærheten av strand og natur.

Reise – budsjett 22641kr
Den første turen vi hadde planlagt var en surfe-weekend i Byron Bay, den kostet 1575kr. Vi fikk dessverre aldri reist, da jeg dro hjem uka før. Egentlig skulle jeg ha spart ganske mye på denne posten, men når jeg er impulsiv og velger å bruke 3500 kroner hos frisøren fordi jeg ble lei sveisen, kjøpte nye sko til 600 kroner (på salg vel å merke) fordi de gamle luktet tåfis og impulshandlet litt her og der, måtte jeg trekke dette fra reisebudsjettet.

Som nevnt klarte jeg sparemålet mitt, men fikk ikke opplevd noe av det jeg ønsket. Jeg er også permittert fra jobb, har ingen fast inntekt og går en veldig usikker fremtid i møte. Nå jobber jeg med å få tilbake blant annet depositumet, og så fort jeg får oversikt over dette kaoset, skal jeg sette opp et «karantenebudsjett». Målet er å få spart opp nok til å reise tilbake til Australia. Da skal jeg få opplevd alt det jeg gikk glipp av denne gangen.

 

Skrevet av Ida Madeleine Bergman

 

Fra paradis til pandemi

Da er deres Australia-korrespondent tilbake i Norge. På grunn av korona-situasjonen har jeg måttet reise hjem fra utveksling. Jeg befinner meg nå på gutterommet, i Sarpsborg.

Jeg ble faktisk litt blank i øya da jeg landet i Norge og så snø på bakken. Det var tidenes antiklimaks må jeg si! Men jeg jobber med å sette dette i perspektiv og se det store bildet. Da blir det lettere å akseptere at jeg måtte reise hjem.

Det er litt Walking Dead-tilstander her hjemme, sammenlignet med Australia, og Thailand hvor vi mellomlandet. Det er virkelig kontraster! I Norge er tiltakene strengere og flere holder seg hjemme enn i både Australia og Thailand.

Men også Down Under utviklet situasjonen seg raskt. Tomme butikkhyller og munnbind var klare indikatorer på at noe ikke var som det skal.

Tomme butikkhyller i Australia

Tilstanden bedret seg heller ikke da WHO erklærte at koronautbruddet har fått pandemistatus. Selv om det er et stykke igjen til vi er på nivå med Svartedaudens herjinger på 1300-tallet, tror jeg jaggu at vi skal se lenge etter et tilfelle hvor vi har vært nærmere i moderne tid. Som en vaskeekte millenial med tre decennier under beltet har i hvert fall denne korrespondenten aldri opplevd maken.

Taxisjåfør som beskytter seg mot koronaviruset

Så hvordan var det egentlig å være utvekslingsstudent i Australia under koronakrisen? Sakte, men sikkert begynte vi å ta ting på alvor.

Vi utvekslingsstudenter ble anmodet om å reise hjem. Utfordringene var at det var ikke bare å sette seg på et fly og reise hjem uten videre. Noen av oss hadde kontrakt på leilighet som strekker seg ut hele semesteret, mens jeg hadde leid ut min hjemme, og måtte pent flytte hjem i kjelleren til mor i noen måneder. En annen utfordring som meldte seg, var hvordan vi skulle få fullført semesteret i Norge. Dette er ting som det ble jobbet hardt med, og nå ser det meste ut til å være i orden.

Men samtidig er det viktig å ikke bli for egosentrisk oppi dette. Selv om denne situasjonen er kjip, kostbar, og kanskje litt problematisk for oss studenter, så er det faktisk folk som må bøte med livet pga. viruset. Mine varmeste tanker går til de etterlatte.

Enn så lenge, ta vare på hverandre og følg rådene fra myndighetene, så skal vi nok komme oss gjennom dette!

På gjensyn!

Kristian Berntsen

 

Min tid i Dublin

Utvekslingen ble ikke helt som forventet, koronaviruset jaget en stor del utvekslingsstudenter hjem til Norge, inkludert meg. Uansett nøt jeg den flotte tiden jeg hadde i Dublin og byen er virkelig fantastisk. Du som har lyst til å dra på utveksling, når korona-utbruddet forhåpentlig roer seg og vi kan reise ut i verden, igjen – du burde virkelig vurdere Irland!

Da jeg først hørte at Irland var et alternativ, tenkte jeg at det virket litt kjedelig. Det er ikke et land man hører så veldig mye om, spesielt ikke utveksling i Irland. Likevel greide jeg ikke slippe tanken om Dublin helt, så jeg begynte å gjøre litt research, og det viste seg at denne plassen skulle vekke interessen min mer og mer. Dublin er faktisk en kjent studentby, og byen er fylt av masse historie og spennende kultur!

Det første jeg la merke til da jeg kom til Dublin var kombinasjonen av alle de flotte slottene og kirkene og puber og barer. På alle restaurantene og pubene jeg har vært har maten og drikken virkelig imponert meg. Ryktene sier det irske folk er kjent for å være humoristiske, hyggelige og veldig pratsomme, noe de absolutt er! Shoppingmulighetene her er også gode, selv om dette er noe jeg ikke har benyttet meg så veldig mye av.  Lurt å huske på at man er student og ikke på ferie!

Det kan være slitsomt å bo i en storby, spesielt når man skal studere. Heldigvis har Dublin flere utrolig flotte parker hvor man kan nyte stillheten fra bytrafikken. En park jeg ønsker å nevne er Saint Stephen Green Park som er en av Europas flotteste parker. Der er det fint å ta seg en gå- eller joggetur mens man nyter alt det flotte å se på. Parken er plassert ved en av Dublins mest travle og stemningsfulle handlegater: Grafton Street som bugner av butikker, gatemusikanter og spisesteder.

Griffith College er skolen du skal gå på om du velger Irland. Man må regne med at det tar litt tid å komme seg inn i skolesystemet når man skal være student utenfor Norge. Det merket jeg godt den første uken, men etter hvert kom jeg inn i det og hadde det veldig fint!

Foreleserne er utrolig flinke, fagene er spennende og man får nøye gjennomgang på oppgavene som skal gjennomføres. Du trenger heller ikke bekymre deg for at du ikke skal bli kjent med noen, alle er veldig åpne. Overraskende mange er utvekslingsstudenter på Griffith College, noe som gjør folk ekstra åpne for å bli kjent med deg. Selv om jeg nå måtte reise hjem fra Dublin, kommer jeg aldri til å glemme tiden jeg fikk der!

Skrevet av: Kristina Johansen

 

Hvordan er det å være ung og i risikogruppa?

Viser Alise, som er sakens hovedperson.

Jeg har astma. Vanligvis betyr det ganske lite, men nå kan det faktisk ta livet av meg.

Jeg er i praksis hos Grønn jobb og har hjemmekontor i kollektivet på Remmen for tiden. Som oppdrag i praksis skulle jeg skrive en artikkel om Coronaviruset, eller covid-19 som det heter. Da leste jeg over hvem som var i risikogruppene. Eldre mennesker, folk med kronisk hjerte-karsykdom, diabetes, kronisk lungesykdom, kreft og høyt blodtrykk. Jeg hadde lest dette flere ganger, men jeg skjønte ikke at dette gjaldt meg.

Jeg vet jo egentlig at astma er en kronisk lungesykdom. Men hjernen min kobla ikke at astma er en kronisk lungesykdom, også i denne sammenhengen. Hver gang jeg leser «kronisk lungesykdom» tenker jeg lungekreft eller KOLS.

Men så leste jeg på WHO sine sider at folk med astma er en del av risikogruppa. Jeg stoppa da jeg leste det. Astma? Hva er så farlig med det? Jeg har jo det. Shit, kommer jeg til å dø hvis jeg får viruset?

Fram til da hadde jeg tenkt at Corona ikke var så farlig. De fleste klarer seg fint om de får det. Før tenkte at jeg ville klare meg helt fint om jeg fikk det, så lenge jeg ikke smittet andre. For det er flere i familien min som har høyere risiko enn meg. Jeg klarte ikke helt å sette meg selv i samme gruppe som dem.

Samtidig har jeg en relativt mild form for astma, så hvor ille kan det være hvis jeg får det? Jeg kjenner også litt på tanken om jeg bare er overdramatisk.

Det er jo bare astma, liksom.

Likevel er jeg redd for å bli syk. Jeg vil ikke la frykten hindre meg, men jeg kjenner at jeg er mer på vakt nå enn før. Jeg bor med 10 andre i et kollektiv. Hva hvis en av dem er i kontakt med noen som har viruset? Hva er oddsen for at jeg kan få det via dem?

Heldigvis er de alle flinke til å følge retningslinjene. De vasker hendene litt ekstra ofte, for min skyld.

Men bekymringa henger igjen.

Så folkens. Hvis du tenker at viruset ikke er så farlig, så har du helt rett. Det er tross alt svært lav dødsrate. Men vær så snill og følg retningslinjene FHI har utgitt. De er gitt av en grunn. De er laget for å beskytte de sårbare, sånne som meg. Ikke gå rundt og smitt andre, bare fordi det ikke er så farlig for deg. Det er farlig for meg. Og mange andre.

At du vasker hendene dine kan faktisk redde livet mitt.

Av Alise Zachrisson