Jakt og hybridbil

Her kommer en liten oppdatering fra mitt liv sammen med en jaktfanatiker under en pandemi. Siden mitt forrige innlegg så har det skjedd en del ting. Pandemien herjer som før, og det vil dermed bli naturlig for meg å skrive om livet med min samboer da det mest er han jeg menger meg med.

Ine Herregården, sammen med samboer Sivert

Men ja, tilbake til starten her! Det har skjedd en del forandringer siden sist, hvor vi blant annet har skaffet oss en ny bil. Til min samboer Siverts store sorg, ble drømmen om pick-up med nyskutt hjort på̊ lasteplanet og Alan Jackson på full guffe dessverre knust. For å stikke kniven enda dypere inn i mekanikerhjertet så falt valget på en hybridbil. For en mann som har Miljøpartiet De Grønne som sin største fiende, og bruker motorolje og diesel som parfyme, var sorgen stor.

Men denne sorgen kan man si var kortvarig! Bare få dager senere har han virkelig tatt sorgprosessen i egne hender. Jeg kommer hjem til en stor, brun, kasse i gangen og skjønner fort at noe ikke er som det skal, men jeg lar faktisk tvilen min komme han til gode. Det skulle jeg virkelig ikke ha gjort. Strategisk plassert rundt om i leiligheten er det satt ut lokkeduer! Her har han nemlig handlet seg en kasse med hele 50 stykk! Panikken slår meg raskt, og inne i et hjørne bak sofaen finner jeg synderen med hagla si som stiller inn siktet på̊ disse ekstremt stygge plastfuglene.

Er det nå̊ lov å si at denne pandemien har gått til hodet på̊ han?

Den samme helgen skal han endelig komme seg litt ut og få sett andre ting enn bare sinnafjeset mitt. Og man kan trygt si at det er en egen prosedyre. Alt går helt rolig for seg med litt kjøring hit og dit, før han så møter opp hos kompiser med flere sekspakninger med øl. Jeg benytter en rolig kveld så langt til å se Modern Family, samt mentalt forberede meg til at helten skal hentes. Da er det rett til nærmeste Deli de Luca og få kjøpt løs snus og sigaretter, samt den største burgeren som overhodet er mulig å få laget. Ikke det at den blir spist, for dagen derpå̊ er det burger i hele kåken.

Men du, nok om min kjære samboers fyllefeider. Du skjønner kanskje at det ikke skjer så mye spennende i disse tider, men vi har faktisk forlovet oss!

Som den Fredrikstadgutten han er gikk han ned på̊ kne på̊ vollane i gamlebyen, helt perfekt! Nå skal det sies at det ikke tok mange minuttene før Sivert var i gang med jaktprat. Noe sier meg at dette frieriet var strategisk planlagt utfra når sesongkortene for hjortejakta starter. Og for å toppe det hele er det tilbud på̊ hagle. Men denne galskapen skal jeg tillate enn så lenge.

Alt i alt kan man si at ting ikke har endret seg så veldig mye siden sist, og jeg tror vi alle gleder oss enormt til denne pandemien er over og vi kan slippe løs galskapen vår andre steder enn i eget hjem.

 

 

Skrevet av Ine Herregården

 

Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Hjemmekontor á la penthouse

Det er februar og vi er inne i andre måned i praksis. Sola skinner inn vinduene på arbeidsplassen vår aka kjøkkenet. Vi har hjemmekontor som store deler av resten av verden under praksis. Pernille hos Dyrebeskyttelsen Norge og Arny hos Flyktninghjelpen. Hjemmekontor er noe vi føler vi har nailet ganske bra! Derfor tenkte vi at det var på tide å dele hvordan vi har håndtert praksis under en pandemi!

Bilde av Arny og Pernille på hjemmekontoret, med laptoper og kaffe.

To fornøyde jenter på hjemmekontor. Foto: Privat

Pernille har i sin tid hos Dyrebeskyttelsen Norge produsert flere tekster som har blitt publisert på Facebook, samt bladene til Dyrebeskyttelsen. Hun har også laget aktiviteter til barnebladet. Videre skal Pernille utfordres i sosiale medier og mediarapporter, samt delta på viktige møter Dyrebeskyttelsen Norge skal ha framover. Arny har jobbet mest med video og har så langt oversatt videoer til norsk og til fransk som har blitt delt på Flyktninghjelpen sine sider. Framover skal hun også bryne seg på klipping.

For å få praksisperioden til å gå så smooth som mulig har vi kommet på noen geniale løsninger. Det ekstra soverommet vi har, har blitt kontor/møterom/konferanserom avhengig av hvor fancy vi føler oss. Her sitter en av oss når vi begge er i møter. Når vi ikke har møter sitter vi sammen på arbeidsplassen/kjøkkenbordet, hvor vi hjelper og motiverer hverandre. Utsikten mot festningen som vi er så heldige å ha i penthouse-leiligheten vår, hjelper oss når oppgavene er levert og hjernecellene har tatt ferie. Pernille drømmer seg vekk til Landstreff Fredriksten mens Arny får flashbacks til akingen de gjorde der en lørdag for noen uker siden.

Praksisperioden har vist seg å gjøre underverker for vår vanligvis ikke-eksisterende døgnrytme. Vi har gått fra å begynne på arbeidskrav da Askepott måtte hjem fra ballet og å sove til barne-tv begynner, til å nå stå opp før solen og bevege oss ut av soverommene og få i oss frokost før vi åpner Zoom. Vi tar til og med på kameraet, noe vi ikke gjorde når vi hadde forelesninger på samme plattform (sorry, Mari).

I tillegg har hjemmekontor vist seg og være ganske hjelpsomt for to veldig morgengretne jenter. Togtur klokken 06.32 og en reisevei på nesten to timer en vei har blitt byttet med 3 timer ekstra søvn og en reisevei på under 10 meter. Noe som vil si at stemningen mellom oss er ganske bra og kranglingen, som vi så for oss kom til å skje hvis vi måtte opp i fem-draget, har vært ikke eksisterende. Dette er veldig positivt for to samboere, bestevenner og fiskeforeldre. I tillegg er det ganske nice å sitte på møte med sjefen iført joggebukse og ullsokker uten at sjefen kan se det.

Vi var, som alle andre, fryktelig nervøse, spente og litt redde for å begynne i praksis. Kom vi til å være flinke nok? Kan de kaste oss ut om vi gjør noe feil? Og kan vi nok til å være i praksis? Ikke bare det, dette var første gang på nesten tre år vi skulle ut i verden alene, uten hverandre. Dag én i praksisen dro Arny til Oslo for å hente jobb-PC og Pernille var hjemme på Teams-møter. Vi var begge et eneste stort nervevrak, men det gikk så fint, og alle vi snakket med var kjempehyggelige. Vi følte oss veldig velkomne der vi var, og vi kunne ikke vært mer fornøyde med praksisstedene vi fikk komme til. Pernille har 10-kaffe og trening hver dag og Arny med sitt store vaffelhjerte har til sin store glede vaffel-torsdag! Vi føler vi har blitt tildelt hver vår skikkelig fine faddergruppe.

Vi synes det har vært kjempespennende og gøy å få bruke alt vi har lært på BIK de siste årene hos hver vår store bedrift. Det har vært veldig lærerikt å få et innblikk i alt som faktisk foregår bak det som ser ut som et veldig enkelt innlegg eller video på Facebook.

Festing og sene kvelder har blitt byttet ut med voksenlivet, og vi kunne ikke vært mer fornøyde! Tusen takk til Mari som hadde troen og hjalp oss å få drømmepraksisen. Og sist men ikke minst, tusen hjertelig takk til Dyrebeskyttelsen Norge og Flyktninghjelpen som har tatt oss inn med åpne armer. Ikke bare har de lært oss alt som foregår bak en stor og viktig bedrift, de har inspirert oss og hjulpet oss å vokse som personer. Vi gleder oss til å se hva fremtiden bringer, og forhåpentligvis avsluttes eventyret med en ledig stilling.. Hint, hint 😉

 

Skrevet av: Árny Halldórsdóttir & Pernille Othelie Tegn

 

Studentlivet til Reham før og etter hun flyttet

Reham Said Ali (22) flyttet fra Hammerfest til Sarpsborg i sommer. Hun gikk fra å ikke bekymre seg for korona, til å ikke sette foten ut av huset. Dette har påvirket hennes sosiale liv. La oss ta en titt på det Reham forteller:

Hva er forskjellen på studentlivet da du bodde i Hammerfest og nå i Halden?

-Da jeg bodde i Hammerfest kunne jeg henge med venner i koronatiden siden det ikke var noen koronatilfeller i Hammerfest, jeg hadde et ganske normalt liv. I Halden kan jeg ikke gjøre det. Mine venner er fra forskjellige byer så jeg kan ikke møte alle, men jeg skriver og holder kontakten på sosiale medier.

Bilde av Reham

Er det noe du savner med det sosiale eller skolen før korona?

-Jeg savner da vi satt sammen og hjalp hverandre. I Hammerfest kom vi på skolen hver eneste dag, det var ingen 1 meters avstand, vi møtte venner på biblioteket og øvde sammen. Jeg savner det ganske mye.

Hvordan har korona påvirket ditt sosiale liv negativt?

-Akkurat nå så kan jeg kan ikke være ute i arbeid lenger, grunnen er at jeg har ganske dårlig immunforsvar. Det er alvorlig å være på jobb der du må møte flere mennesker, snakke med dem og være i nærkontakt. Når det gjelder venner og familie var jeg alltid ute med venner og gikk på familieturer, men nå er det ikke alltid man kan møte venner eller gå ut på tur med familien. Jeg holder meg hjemme mesteparten av tiden.

Er det vanskelig å møte/bli kjent med nye folk på skolen etter korona?

-Det er veldig vanskelig å skaffe seg venner siden man ikke møtes ofte. Selv om man har timer sammen med andre studenter så møtes vi ikke etter skolen, fordi forholdet mellom studentene ikke har rukket å bli så sterkt, folk kjenner ikke hverandre. Det er også noen som ikke har snakket med noen i klassen fysisk. Grunnen er jo at folk møtes eller har time via zoom. Før korona kunne man møtes på skolen, sitte i større grupper, hjelpe hverandre og bli venner.

Kosawoski og Hungs spørreundersøkelse

Heather Kosakowski og Michelle Hung forteller om hvordan sosial isolasjon påvirker mental helse. Begge er MIT-studenter. Da covid-19 kom ble alle studentene sendt hjem, og alt ble gjort om via nettet. Kosawoski forteller at hun var overveldet og lei seg. Istedenfor å tenke så mye, bestemte hun seg for å gjennomføre en undersøkelse. Kosakowski og Hung lagde en spørreundersøkelse for å se hvordan det sosiale livet til studentene ble påvirket gjennom pandemien. Spørreundersøkelsen handlet også om ensomhet og mental helse. Flere enn 500 mennesker tok undersøkelsen, alt fra alderen 18 til 60, fra flere land og byer rundt omkring i verden.

Det er litt for tidlig å konkludere undersøkelsen, men Hung sier at følelsen av ensomhet i løpet av pandemien vil bli mindre fremover, i løpet av pandemien. Mennesker har en imponerende evne til å tilpasse seg endringer. Videre sier Hung at hun tror folk vil finne på nye måter å få eller ha kontakt med andre i den virtuelle verden. Enten vi føler oss mer eller mindre ensomme når Covid-19-krisen tar slutt, er både Kosakowski og Hung enige om at den vil endre livet slik vi kjenner det.

 

Skrevet av Zohre Jalali

 

Klasserom på hvafforno?

Zoom ja… Akkurat ja… Hva er det da? Det er klasserom på nett det ja. Jøss, så kjapt noen lagde dette tenkte jeg, flinke folk som søren meg kaster seg rundt og ordner for studenter under en pandemi! Bare for å finne ut at Google sier Zoom ble lansert i 2011. Stemmer det, jeg er jo en av de som trekker OPP gjennomsnittsalderen i klassen. Jeg har ikke vært borti dette før, sist jeg satt på skolebenken var det penn og papir som gjaldt, pc var for den ene stakkars jævelen som hadde brukket armen.

Bilde av Anettes hund i sofaen

Lite visste jeg at Zoom var kanalen jeg skulle ha eksamen på, og undervisning neste semester også. Jeg er nok litt for gammeldags selv, jeg liker å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg liker å se på at foreleser kommer inn i klasserommet forberedt og man kan stille alle slags dumme spørsmål og få like seriøse svar hver gang. Rutiner!!! Halleluja!

Til sammenligning er det jo ganske behagelig å kunne sitte hjemme i pysjen med håret til alle kanter og få forelesning rett i sofaen. Man kan jo bare skru av kameraet – jøss så fint a gitt!

Men etter en lang og annerledes eksamensperiode var det faktisk nedtur å se en timeplan med nesten bare nettbaserte forelesninger et helt semester til. Mennesker var visst noe jeg likte å være rundt, mer enn jeg trodde. Nå sitter hele klassen med avslåtte kamera, lyden er på mute og man aner ikke hva som skjer i andre enden. Sitter det en engasjert sjel der eller er det fortsatt «problemer med mikrofonen»? Er dette den nye fremtiden, kanskje? Eller håper folket på samlinger i klasserom igjen? Jeg krysser alt jeg har for klasserom i 2021, men frykter nok et semester i pysj med underskudd på sosial-kontoen – for både studenter og forelesere.

 

Skrevet av Anette Fjeld

 

Takk og pris for Zoom-forelesning, huh?

Under koronavirusets tid har mange av oss blitt forvandlet til telependlere og vi har i stor grad stolt på både videokonferanser og forelesninger på Zoom for å kunne kommunisere under studietiden. Men unngåelig, når våre hjem og studieplasser smelter sammen til ett, begynner grensene mellom våre personlige og profesjonelle liv å uthules – og vanskelige situasjoner oppstår.

De fleste medstudentene velger å ikke bruke kamera under forelesningen og dette er fordi forelesningen finner sted i senga eller på badet. Det går sjeldent perfekt uten noen slags form for komplikasjoner med lyd, bilde, eller en god miks av foreleser som prater i takt med videoen som går i bakgrunnen … men de dagene det faktisk går med glans, da snakker vi produktivitet. Det er også vanskelig å unngå den kleine stillheten etter foreleser stiller et spørsmål – før til slutt, en helt i mengden stiger opp for å besvare spørsmålet. Jeg skulle gjerne vært den helten selv, men her sitter jeg da i den nye rosa teddy-morgenkåpa mi og prøver å hinte til samboeren om å lage kaffekopp nummer fem, denne gang med ekstra skummet varm melk.

Bilde av Guro

Vi skjønner alle det: Ingen var virkelig forberedt på denne forandringen og det er begrenset hva som er mulig å få til under disse omstendighetene. Uansett vil jeg virkelig rose høgskolen min for fantastisk innsats, lærevillighet og veiledning på digitale forelesninger og Zoom. Som telependler fra Oslo er det en liten fryd å kunne sette seg i morgenkåpa og nyte kaffen mens noen prøver å lære meg om kvalitative metoder, istedenfor for å dra meg ut av senga klokka 5 på morgenen før en to timers togtur til Halden.

Forelesninger på Zoom har vært både behjelpelig og mer avansert. Fokuset er annerledes når man ikke kan sitte sammen med den flotte klassen, men på tross av dette vil jeg ønske våre nye klassekamerater velkommen til BIK, alle husdyrene som brått har blitt med i forelesninger og arbeidskrav.

Tommel opp for digital brainstorming, vi zoomes.

Skrevet av Guro Marie Foss

 

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 

Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman

 

 

Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland