Studentlivet til Reham før og etter hun flyttet

Reham Said Ali (22) flyttet fra Hammerfest til Sarpsborg i sommer. Hun gikk fra å ikke bekymre seg for korona, til å ikke sette foten ut av huset. Dette har påvirket hennes sosiale liv. La oss ta en titt på det Reham forteller:

Hva er forskjellen på studentlivet da du bodde i Hammerfest og nå i Halden?

-Da jeg bodde i Hammerfest kunne jeg henge med venner i koronatiden siden det ikke var noen koronatilfeller i Hammerfest, jeg hadde et ganske normalt liv. I Halden kan jeg ikke gjøre det. Mine venner er fra forskjellige byer så jeg kan ikke møte alle, men jeg skriver og holder kontakten på sosiale medier.

Bilde av Reham

Er det noe du savner med det sosiale eller skolen før korona?

-Jeg savner da vi satt sammen og hjalp hverandre. I Hammerfest kom vi på skolen hver eneste dag, det var ingen 1 meters avstand, vi møtte venner på biblioteket og øvde sammen. Jeg savner det ganske mye.

Hvordan har korona påvirket ditt sosiale liv negativt?

-Akkurat nå så kan jeg kan ikke være ute i arbeid lenger, grunnen er at jeg har ganske dårlig immunforsvar. Det er alvorlig å være på jobb der du må møte flere mennesker, snakke med dem og være i nærkontakt. Når det gjelder venner og familie var jeg alltid ute med venner og gikk på familieturer, men nå er det ikke alltid man kan møte venner eller gå ut på tur med familien. Jeg holder meg hjemme mesteparten av tiden.

Er det vanskelig å møte/bli kjent med nye folk på skolen etter korona?

-Det er veldig vanskelig å skaffe seg venner siden man ikke møtes ofte. Selv om man har timer sammen med andre studenter så møtes vi ikke etter skolen, fordi forholdet mellom studentene ikke har rukket å bli så sterkt, folk kjenner ikke hverandre. Det er også noen som ikke har snakket med noen i klassen fysisk. Grunnen er jo at folk møtes eller har time via zoom. Før korona kunne man møtes på skolen, sitte i større grupper, hjelpe hverandre og bli venner.

Kosawoski og Hungs spørreundersøkelse

Heather Kosakowski og Michelle Hung forteller om hvordan sosial isolasjon påvirker mental helse. Begge er MIT-studenter. Da covid-19 kom ble alle studentene sendt hjem, og alt ble gjort om via nettet. Kosawoski forteller at hun var overveldet og lei seg. Istedenfor å tenke så mye, bestemte hun seg for å gjennomføre en undersøkelse. Kosakowski og Hung lagde en spørreundersøkelse for å se hvordan det sosiale livet til studentene ble påvirket gjennom pandemien. Spørreundersøkelsen handlet også om ensomhet og mental helse. Flere enn 500 mennesker tok undersøkelsen, alt fra alderen 18 til 60, fra flere land og byer rundt omkring i verden.

Det er litt for tidlig å konkludere undersøkelsen, men Hung sier at følelsen av ensomhet i løpet av pandemien vil bli mindre fremover, i løpet av pandemien. Mennesker har en imponerende evne til å tilpasse seg endringer. Videre sier Hung at hun tror folk vil finne på nye måter å få eller ha kontakt med andre i den virtuelle verden. Enten vi føler oss mer eller mindre ensomme når Covid-19-krisen tar slutt, er både Kosakowski og Hung enige om at den vil endre livet slik vi kjenner det.

 

Skrevet av Zohre Jalali

 

Klasserom på hvafforno?

Zoom ja… Akkurat ja… Hva er det da? Det er klasserom på nett det ja. Jøss, så kjapt noen lagde dette tenkte jeg, flinke folk som søren meg kaster seg rundt og ordner for studenter under en pandemi! Bare for å finne ut at Google sier Zoom ble lansert i 2011. Stemmer det, jeg er jo en av de som trekker OPP gjennomsnittsalderen i klassen. Jeg har ikke vært borti dette før, sist jeg satt på skolebenken var det penn og papir som gjaldt, pc var for den ene stakkars jævelen som hadde brukket armen.

Bilde av Anettes hund i sofaen

Lite visste jeg at Zoom var kanalen jeg skulle ha eksamen på, og undervisning neste semester også. Jeg er nok litt for gammeldags selv, jeg liker å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg liker å se på at foreleser kommer inn i klasserommet forberedt og man kan stille alle slags dumme spørsmål og få like seriøse svar hver gang. Rutiner!!! Halleluja!

Til sammenligning er det jo ganske behagelig å kunne sitte hjemme i pysjen med håret til alle kanter og få forelesning rett i sofaen. Man kan jo bare skru av kameraet – jøss så fint a gitt!

Men etter en lang og annerledes eksamensperiode var det faktisk nedtur å se en timeplan med nesten bare nettbaserte forelesninger et helt semester til. Mennesker var visst noe jeg likte å være rundt, mer enn jeg trodde. Nå sitter hele klassen med avslåtte kamera, lyden er på mute og man aner ikke hva som skjer i andre enden. Sitter det en engasjert sjel der eller er det fortsatt «problemer med mikrofonen»? Er dette den nye fremtiden, kanskje? Eller håper folket på samlinger i klasserom igjen? Jeg krysser alt jeg har for klasserom i 2021, men frykter nok et semester i pysj med underskudd på sosial-kontoen – for både studenter og forelesere.

 

Skrevet av Anette Fjeld

 

Takk og pris for Zoom-forelesning, huh?

Under koronavirusets tid har mange av oss blitt forvandlet til telependlere og vi har i stor grad stolt på både videokonferanser og forelesninger på Zoom for å kunne kommunisere under studietiden. Men unngåelig, når våre hjem og studieplasser smelter sammen til ett, begynner grensene mellom våre personlige og profesjonelle liv å uthules – og vanskelige situasjoner oppstår.

De fleste medstudentene velger å ikke bruke kamera under forelesningen og dette er fordi forelesningen finner sted i senga eller på badet. Det går sjeldent perfekt uten noen slags form for komplikasjoner med lyd, bilde, eller en god miks av foreleser som prater i takt med videoen som går i bakgrunnen … men de dagene det faktisk går med glans, da snakker vi produktivitet. Det er også vanskelig å unngå den kleine stillheten etter foreleser stiller et spørsmål – før til slutt, en helt i mengden stiger opp for å besvare spørsmålet. Jeg skulle gjerne vært den helten selv, men her sitter jeg da i den nye rosa teddy-morgenkåpa mi og prøver å hinte til samboeren om å lage kaffekopp nummer fem, denne gang med ekstra skummet varm melk.

Bilde av Guro

Vi skjønner alle det: Ingen var virkelig forberedt på denne forandringen og det er begrenset hva som er mulig å få til under disse omstendighetene. Uansett vil jeg virkelig rose høgskolen min for fantastisk innsats, lærevillighet og veiledning på digitale forelesninger og Zoom. Som telependler fra Oslo er det en liten fryd å kunne sette seg i morgenkåpa og nyte kaffen mens noen prøver å lære meg om kvalitative metoder, istedenfor for å dra meg ut av senga klokka 5 på morgenen før en to timers togtur til Halden.

Forelesninger på Zoom har vært både behjelpelig og mer avansert. Fokuset er annerledes når man ikke kan sitte sammen med den flotte klassen, men på tross av dette vil jeg ønske våre nye klassekamerater velkommen til BIK, alle husdyrene som brått har blitt med i forelesninger og arbeidskrav.

Tommel opp for digital brainstorming, vi zoomes.

Skrevet av Guro Marie Foss

 

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 

Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman

 

 

Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

 

 

Utveksling via Zoom

Etter å ha ristet av seg koronakarantenen og kommet til hektene igjen, hva er vel vært mer sømmelig enn en liten korrespondanse fra Australia korrespondenten? Beklageligvis så kommer den fra Sarpsborg denne gang og ikke Down under. Så, hva har vært positivt? Etter hjemkomst har det knapt nok vært en dag uten sol, og vårlige temperaturer ser ut til å ha blitt normen her i Viken. Og påsken var selvsagt full av mat og alskens godsaker (og en og annen pinne). Så gikk det tross alt greit da, å konvertere tilbake en introvert nordmann, som heller fester blikket i asfalten enn å få øyenkontakt med andre mennesker, som ikke spør hvordan det går med fremmede, og som anser janteloven som kjøreboka og social distancing som WD40’n som smører hjulene i samfunnet. Til tross for at jeg betrakter meg selv som erkenordmann, så var det jo godt å få smakt litt på den kulturelle kjeksen Australia hadde å by på.

Bilde av Kristian

Men eventyret en fremdeles ikke over, for det jobbes allikevel tritt og iherdig med studier over nett. Da vi kom hjem fikk vi tilbud om å avlyse studiene i Australia og få igjen pengene vi hadde lagt i semesteret på QUT, men til gjengjeld så måtte vi da ta opp noen litt «kjipe» fag her i Norge. Riktig nok over nett her også. Meeeen, my mamma didn’t raise no quitter! Så her var det bare å stacke opp på red bull og motivere seg for sene forelesninger og zoom-møter til ugudelige tider.

En intelligent kvinne sa til meg en gang at det er når det ubehagelig at vi er ute av komfortsona, og at det er da vi lærer. Så hva her jeg lært? Jeg har lært at etter 18 kopper så smaker kaffe faktisk fremdeles greit. Og hvis ikke Carole Baskin har et og annet svin på skauen så vet ikke jeg. For i mangelen på struktur og faste rammer å forholde seg til så går mye av tiden rett og slett bort til somling og irrelevant tull, noe som må sies å ha vært den største utfordringen for mitt vedkommende. Men til tross for dette, så har jeg klart å holde meg i rute. Mye av takken her går til QUT som har jobbet iherdig for å tilrettelegge for at undervisningen skal gå så knirkefritt om mulig over nett. Men ikke minst så har de flotte menneskene på HiØ jobbet døgnet rundt, og gjort en og annen saltomortale, for at vi skal komme tørrskodd gjennom koronakrisa, så hatten av for dere. Til tross for at det er lite å gjøre med tidsforskjellen, så går det egentlig greit å studere i Brisbane fra lille Norge. Med noen skarve uker igjen på «skolebenken» så er det vel bare å forberede seg på å bytte ut solfaktor 30 med sololja, og å nyte hete 22 grader i solsteiken, for nå står nemlig den norske sommeren for tur!

Skrevet av: Kristian Lindbæk Berntsen

 

Kampen mot kjedsomheten

Uansett hvilken app jeg åpner for tiden, ser jeg mennesker som klager. De klager over at de ikke kan dra på fest, de klager over at de ikke kan henge med vennene sine, og de klager over at de ikke får trent, og så videre. Og jeg vil ikke fremstå som en typisk «Karen», du vet hun som deler ut klementiner på Halloween, og som alltid klager på at ungdommen bare blir verre og verre? Fordi ja, sosial distansering og karantene er kjipt. Men, nå er det dessverre altfor mange selvsentrerte og hensynsløse mennesker som bare synes synd på seg selv, og glemmer det faktum at det faktisk finnes mennesker som har det utrolig mye verre. Jeg mener, har det engang enset deg hvor tøft dette er for oss snusavhengige, nå som grensa til Sverige er stengt?

Jeg skal ikke legge skjul på at snusavhengighet suger i denne perioden. Mindre å gjøre, mer tid til å snuse. Og uten tilgang til Sverige ender man raskt opp i en ond sirkel av et enormt og unødvendig, men ekstremt nødvendig, pengebruk. Da er det spesielt synd på meg, med ADHD i tillegg, som tar snus inn og ut hyppigere enn spredningen av en pandemi. Og, om du trodde jeg var ferdig med å bruke ADHD-diagnosen min for «clout», må jeg dessverre skuffe deg. Jeg må faktisk leve med denne tilstanden, så det minste du kan gjøre er å høre på klagingen min

Ord som tilstand, diagnose, sykdom, eller lidelse har en stigma rundt seg, og blir ofte assosiert med noe som er trist, vanskelig eller alvorlig. Min diagnose, oppmerksomhets- og hyperaktivitets forstyrrelse byr selvfølgelig på en rekke utfordringer. Men, skal jeg være ærlig, har hjemme-isolasjon med ADHD lært meg nye nyttig. Hadde det ikke vært for sosial distansering hadde jeg aldri trodd man kunne lære så mye om seg selv, bare av å «binge» Netflix. Etter 14(!) forskjellige serier, lærte jeg at det kreves både viljestyrke og tålmodighet for å se ferdig så mange serier. Jeg skulle gjerne anbefalt noen, men noe annet jeg lærte er at jeg ikke har de egenskapene, fordi man må tydeligvis være i stand til å sitte stille lenger enn en halv episode for å forstå en handling.

Selv om TV, serier og mobil har blitt en viktig ressurs i disse tider, er det fort gjort at man føler seg litt ensom. Heldigvis kjemper vi ikke kampen mot kjedsomhet alene. Fordi bakgrunn, status og velstand er irrelevant i forhold til den felles dugnaden om å holde seg hjemme. Forleden dag så jeg en snapchat-story av kjendisen og billionæren, Kylie Jenner, hun snakket om viktigheten av dugnaden og at hun følte med alle som sliter i disse dager. Og, jeg må si, det er virkelig forfriskende å se at store ikoner også har de vanskelig i disse tider, i tillegg til at de slår ned på de hensynsløse personene som ikke følger retningslinjene. Jeg får virkelig en solidarisk følelse når jeg ser den den ydmyke og medmenneskelige Kylie Jenner holde seg inne i sitt 150 millioner kroners-palass med en egen spa-avdeling, kinosal og spillhall, mens jeg sitter her, i en rønne langt ute i Viken.

Men, i all alvorlighet, COVID-19 har hatt en drastisk effekt på hverdagen slik vi kjenner den, og våren 2020 har vist seg å være en tøff tid for de aller fleste. Noen har mistet sine aller nærmeste, andre har mistet vippe-extensions. Uansett hvilken situasjon du som leser måtte befinne deg i, håper jeg du gjør det beste du kan for å takle den nye hverdagen og hindre smittespredning.

Av Sara Christine Olsen

 

 

Livsglede på budsjett

Siden sist har jeg fortsatt ikke fått stålkontroll over økonomien, men jeg har innsett at jeg må lage budsjett likevel. Motivasjonen til å lage budsjett nå er ikke stor, jeg har null kontroll på hva som skjer fremover og er egentlig drittlei alt. Men skal jeg nå målene jeg har satt meg, så er en oversikt helt nødvendig.

Budsjett er et verktøy som skal hjelpe meg med å nå drømmen om økonomisk frihet, ved å passe på at pengene mine går dit jeg ønsker, og ikke blir sløst bort. For å sette opp et budsjett er man nødt for å gå gjennom alle inntekter og utgifter, og for meg er dette en litt vond realitetssjekk. Første gangen jeg satt opp et budsjett ble jeg sjokkert over hvor mye penger jeg i utgangspunktet skulle ha til overs, men som hadde forsvunnet. Jeg hadde brukt penger på ting som ikke ga meg glede nok til at jeg i det hele tatt husket det. Setter du opp et budsjett vil du definitivt finne noe du bruker penger på som ikke gir deg noe nytte, og som du heller kan plassere et sted der det vil gi deg glede. Jeg anbefaler å gjøre det med et glass vin til, for noen koselig prosess er det ikke.

Ida som budsjetterer

Akkurat nå har jeg over 30.000kr på konto. Et lite tips er å opprette forskjellige kontoer til forskjellige formål. Selv har jeg kontoer for mat, regninger, buffersparing og livsglede. Ja, du leste riktig. På denne kontoen setter jeg av et fast beløp hver måned som jeg kan bruke på hva jeg vil. Dette gjør at jeg tenker meg om litt ekstra når jeg skal unne meg noe, og unngår dårlige impulskjøp. Ida 1 – Impulskjøp 0.

Tips nummer to er å begrense hvor mye penger man har tilgjengelig på kortet. Selv har jeg generelt ikke mer en 500kr på kontoen bankkortet mitt tilhører, som igjen gjør at jeg må tenke ekstra godt over hva jeg handler. Hvis man skal spare penger, så er bevisstgjøring noe av det viktigste.

Her er budsjettet mitt frem til juli:
Regninger: 6619,-
Bolig: 15 000,-
Mat: 6000,-
Livsglede: 3000,-
Spare: 2591,-

Hvis du er som meg, så er det ekstremt lett å finne unnskyldninger til å unne seg ekstra nå som ting er litt dritt. Men det er ikke lagt opp til store utskeielser i dette budsjettet, så jeg er avhengig av å følge mine egne råd.

Høgskolen betaler tilbake tapte boutgifter for leiligheten jeg hadde i Australia, noe som gjør at jeg får inn mer penger enn det jeg hadde budsjettert med. Mitt nye sparemål er derfor 40.000 kroner innen august. Hittil har jeg spart 29.000kr.

Det er et hårete mål som er avhengig at jeg får inn ekstra inntekt og holder budsjettet.

Vet ikke helt om jeg har troa på meg selv, men:

«If you reach for the moon, får du penger til overs»
Ida Bergman, 2020.