Black Lives Matter er ikke en trend

Den afroamerikanske familiefaren George Floyd ble i mai drept av politimannen Derek Chauvin. Demonstrasjonene som fulgte, spredte seg like kjapt som koronaviruset. Med demonstrasjoner i gatene og markeringer på sosiale medier, ble drapet på George Floyd og rasekrigen i USA et globalt problem. Folk delte svarte bokser på instagram, informasjon om det korrupte systemet i USA og linker til underskriftskampanjer som skulle få de ansvarlige dømt. Men etter noen uker ble det plutselig stille og feeden fyltes igjen opp av bikinibilder. Black Lives Matter (BLM) ble stemplet som en trend.

Bilde av Ellen

Men bare fordi folk er blitt stille betyr det ikke at problemet er løst. Så hvorfor deler jeg, på andre siden av verden, informasjon om dette? Jeg er nemlig halvt amerikansk og blir bare mer og mer flau av nasjonaliteten min. Landet er ledet av en oransje mann som ikke tror på global oppvarming og som løser USAs våpenproblem med «thoughts and prayers». Da er det nødvendig at oppegående folk sprer informasjon. Selv om jeg bare har drøyt 200 følgere på instagram, føler jeg at det viktig at alle, kanskje spesielt hvite mennesker, bidrar med å belyse de urettferdighetene som skjer i verden. 

Det viktigste er å bli opplyst. Følg instagramkontoer som sprer informasjon slik som @blm, @naacp, @colorofchange og @reclaimtheblock. Deretter kan du dele informasjon på for eksempel storyen din. Dette er den enkleste måten å bli informert da de fleste av oss allerede bruker mye tid på sosiale medier og å dele på story tar bare to klikk. Dokumentarer er nøkkelen til de som ikke er så glad i å lese. 13th på Netflix analyserer den urettferdige fengslingen av afroamerikanere i USA. Afroamerikanere utgjør bare 13% av den amerikanske befolkningen, men også 35% av menneskene som ble henrettet med dødsstraff de siste 40 årene (link til kilde: NAACP, 2020). The Black Panthers: Vanguard of the Revolution tar en titt på Black Panther partiet på 1960-tallet og hvordan det har påvirket borgerrettigheter og amerikansk kultur.

Når man har blitt informert, må man spre informasjonen videre. Som jeg nevnte er det letteste å spre det på sosiale medier, men tør å snakk om dette med venner og familie. Om noen sier noe rasistisk eller noe som ikke sitter riktig, fortell de hva de gjorde feil og hvorfor det var feil. Man blir aldri bedre om man ikke lærer av sine feil.

Har du mulighet for å dra på en demonstrasjon på en koronavennlig måte, er dette en fantastisk måte å engasjere seg på. Husk å ta smittevernreglene seriøst ved å følge de gjeldene smittevernreglene. I SIAN demonstrasjonene som skjedde nylig, opplevde vi at også norsk politi har potensialet til å være voldelige, etter at de peppersprayet ungdom som deltok i motdemonstrasjonen. Om du drar på demonstrasjon, ikke ha på kontaktlinser da pepperspray kan gi permanent skade til øyet, ta med vann og dra i en gruppe.

Selv om vi bor i Norge, betyr ikke det at vi har det så bra som vi tror. Rasemotiverte drap og organiserte hatgrupper som SIAN truer friheten vår hver dag. Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen.

Black lives matter!

 

Skrevet av: Ellen Sollie

 

 

 

Fra en til to – så seks

Dagen begynte som alle andre dager. Jeg sto opp, dusjet, fikset meg og var klar til å dra. Det eneste som var annerledes med denne dagen var at jeg nå ikke skulle ta buss til byen og inn på videregående. Jeg skulle på høyskolen. På høyskolen liksom. Jeg hadde blitt student.

 

Timeplanen var litt forvirrende og offentlig transport samsvarte dårlig med skolen. Det endte opp med at faren til min beste venninne kjørte oss, så vi slapp å vente to timer på et sted vi ikke kjente oss igjen. For en lettelse. Vi ble kjørt, min beste venninne var med og da kunne jeg unngå situasjoner hvor jeg endte opp alene på et nytt sted. Dette skulle bli en bra dag, tenkte jeg. Vi kom til skolen litt før opplegget på gressplenen begynte. Det var mye folk, mange forskjellige personer. Jeg prøvde å få litt oversikt, men ga straks opp. Er ikke så glad i store folkemengder. Heldigvis var bestevenninna mi der, min redning for dagen. Etter gressplenen får vi beskjed om å presse oss inn i gymsalen. Alle mann.

Gymsalen i seg selv er dårlig belyst, tett og liten, så det var ikke særlig gøy å bli værende der. Så kom delingen.

Vi fikk beskjed om å dele oss inn i linjer. Da skjønte jeg at jeg kom til å bli stående alene uten bestevenninna mi. Jeg måtte møte klassen min. Helt alene. Vi delte oss inn i klynger. Økonomi på en side, så BIK, statsvitenskap og engelsk. Der satt jeg på BIK og fiklet med gullsmykket mitt, noe jeg ofte gjør når jeg er stressa. I det øyeblikket sa mannen i høyttaleren at vi skulle snu oss til nærmeste person og bli kjent. Jeg snudde meg til venstre og der fikk jeg øye på en gutt. Han så selv litt stressa ut, som meg.

Jeg sluttet å fikle med smykket og gjennom den litt kleine øyekontakten fikk vi begge fram et «hei».
-Hei, jeg heter Dea.
-Hei, jeg heter Johannes!

Nå var vi to. To som spiste lunsj og snakket. For en lettelse. Senere ble vi litt flere.
Og idet dagen var omme var vi seks. En liten vennegjeng med fem kule jenter og en Johannes.

 

Skrevet av: Dea Sadiku 

                                                                                        Foto: Andrea Dahlstrøm

Lurer du på hvem Johannes er og hvordan han havnet på BIK? Les saken Sunniva har skrevet om ham her

 

En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær