En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær