Kunsten å overbevise seg selv om at man har god tid


Røthe: Kontor

Jeg nekter å tro at jeg er alene når jeg sier at jeg er ekstremt god på å dra ut tiden. Forstå meg riktig her, jeg mener ikke «jeg tar det i morgen»-mentaliteten vi alle kjenner på her og der, men mer: «Jeg skal dra ut tiden til den absolutte siste liten før ting skal leveres».

Ikke bare fører dette til ekstreme mengder av selvpåført stress, men bringer også følelsen av at alt faller sammen, samtidig som man teller minutter ned til deadline. All respekt til de supermenneskene som faktisk kan sette seg ned tidlig og jobbe jevnt over en periode fram til man skal levere, slik man burde gjøre. Men slik er altså ikke jeg.

Selv er jeg ikke noe god til å takle slike situasjoner, noe som har gjort at jeg ofte har satt meg i en situasjon der jeg må booste igjennom tre måneders pensum helt i siste liten. Jeg skal ikke skryte, men på forrige semesters eksamen klarte jeg å levere oppgaven 24 sekunder før eksamensmappen låste seg. Har aldri opplevd såpass mye adrenalin og jeg kan nå relatere meg selv til folk som hopper fallskjerm for rushet sin skyld.

For å sette en dag av mitt liv i eksamensperioden på papir, skal jeg fortelle om hvordan en typisk studiedag kan se ut for min del:

Alarmen på mobilen ringer ekstra tidlig en mandags morgen. Jeg drar meg opp av sengen og setter på en kanne kaffe, som vanlig. På tide å skru på pc-en å få startet på oppgaven, tenker jeg, mens jeg tar en slurk av koppen.

Først må jeg jo sjekke VG og litt nyheter, kan jo tross alt ikke falle helt ut av hva som skjer her i verden. Plutselig sitter jeg og leser verdens minst interessante innlegg om Olga på 78 som synes det bråker litt mye i nabolaget. Jeg tar meg selv i denne hjernedøde aktiviteten og hopper tilbake til oppgaven jeg EGENTLIG skulle begynne på.

Men først må vi jo ha noe bakgrunnsmusikk. Det er et must. Jeg åpner en ny fane på pc-en og går inn på Youtube. Ojsann, en video som faktisk handler om hvordan man skal studere effektivt? Denne må jeg jo se, kanskje jeg til og med kan spare litt tid med et par tips?

Som forventet, leverer Youtube nok en gang en rimelig dårlig video av studietips som ikke er relevante på noen måte. Okay, nok om det tenker jeg. Jeg lukker fanen akkurat i det jeg husket hva jeg faktisk var inne på Youtube for å finne. Arbeidsmusikk! Nydelig, nå kan jeg jo bare pese på! Dette går med stormskritt!

Men man skulle ikke ha noe frokost da, kanskje? Kan ikke jobbe på tom mage, tross alt. Jeg går inn på kjøkkenet, bare for å se at vi er tomme for brød. Allright, la oss ta en rask tur ned til butikken først. Mener jeg til og med har lest at frisk luft er bra for hjernen når man skal studere. Win-win, spør du meg! På vei ned til butikken får jeg en telefon av en kompis. Telefonladeren hans har sluttet å fungere og han spør om han kan få låne min fram til han er ferdig på arbeid. «Selvfølgelig, jeg har god tid», sier jeg. «Jeg kommer innom med den etter jeg har vært i butikken, ikke tenk på det».

Ikke før klokken slår fem på ettermiddagen kommer jeg meg hjem igjen til eksamensoppgaven. Jeg setter meg ned foran pc-en bare får å høre magen rumle. Det er jo faktisk middagstid og min tur til å lage mat. Jaja, tenker jeg. Først litt mat, så tilbake til studering. Klokken er nå blitt halv sju på kvelden og jeg klarer å overtale meg selv om at det faktisk er litt sent å starte på oppgaven nå. «Jeg kan jo bare stå opp litt ekstra tidlig neste morgen. Det har fungert så utrolig bra tidligere».

I retroperspektiv kan man selvfølgelig si at det er mye sunnere for både hjernen og mental helse å begynne tidligere på slike prosjekter istedenfor å møte veggen og haste-jobbe de siste timene før fristen. Men på en litt merkelig måte er det kanskje noe vakkert med å jobbe såpass iherdig mot deadline. Selv om man ser på klokken konstant vet man at frykten for å ikke levere ikke varer evig, og man gleder seg nesten til klokken bestemmer at man ikke kan jobbe mer.

Og ja, siden dere spurte skriver jeg faktisk denne teksten en time før den skal leveres inn!

 

Skrevet av Benjamin Røthe

 

Å være student er ikke lett

Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.

Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.

Portrettbilde av Fatma

Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:

 

  1. Drikk masse vann!

Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.

  1. Sunt kosthold!

Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.

  1. Sett opp en plan!

Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.

  1. Husk pause!

Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.

  1. Positive tanker!

Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.

Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!

 

Av Fatma Ahmad

 

Å lage musikk fra ingenting

Hvis du måtte velge mellom å miste synet eller miste hørselen, hva ville du valgt? Hver gang jeg hører dette dilemmaet, forstår jeg ikke at folk kan velge å beholde synet. Jeg mener hørselen er noe av det fineste vi har. Og musikken og melodiene vi hører kan bringe med så mye tanker og følelser. Har du noen gang bare lukket øynene, og merket hvor mye klarere du hører ting rundt deg?

Bilde av Mattias fra BIK20

Jeg husker første gang jeg og min barndomsvennen begynte å interessere oss for musikk; da Avicii kom ut med sin første hitlåt «Levels». Jeg hørte nesten ikke på annet. Jeg så på Youtube-videoer om Avicii, og da jeg fant ut at han var én person som lagde all musikken selv, på en PC, visste jeg at det var noe jeg ville få til jeg også. Derfor lastet jeg og kompisen min ned et program kalt «Fruity Loops», det samme som Avicii brukte. Og jeg skal ikke skryte på meg at jeg er særlig flink til å lage musikk, men jeg forstår hvordan musikk er bygd opp, og jeg setter pris på alle slags ulike musikksjangere.

Som liten spilte jeg mye gitar, og jeg har lærte meg piano på ungdomsskolen. Men på PC-en kan jeg spille et uendelig antall instrumenter. Å lage musikk fra ingenting gir meg en mestringsfølelse som ingenting annet. Det er ufattelig gøy å vise musikken jeg har laget til nære venner, som kan gi ordentlige tilbakemeldinger på hva som kan forbedres. For man kan alltid bli bedre.

Jeg har mange rundt meg som både driver med- og studerer musikk. Faren for eksempel min spiller både gitar og piano, han har vært vokalist i et band, og nå driver han med gitar og piano i en duo han startet i pandemien. Fritiden min er fylt med musikk, det har alltid vært rundt meg, og alltid vært viktig for meg. Om jeg lager det selv eller lytter på Spotify. Musikken er der uansett.

 

Skrevet av Mathias Arntzen

 

Skrekken i lufta

Pusten stopper halvveis ned i lungene, ballongen vil ikke lenger fylles med luft. Hendene prikker, og halsen har knytt sløyfe på seg selv. Hjertet vil ut, og magen strammer seg. Hodet veier plutselig ikke mer enn et gram, og alt som en gang var inni der er borte. Hele kroppen er i krig, og jeg vet hvem som dør.

Bilde av Ragnhild Sætvedt Åsle

Jeg har alltid elsket å reise. Jeg har sett mange spennende byer, land og kontinenter, og er alltid klar hvis noen spør om en ferie. Late dager på stranda, shopping i storby, vandring langs rismarker eller skiferie i alpene; you name it, jeg er klar!

Var klar.

Under en flytur til London falt flyskrekken ned i fanget på meg, som en elefant fra himmelen. Du kan tenke deg, den lander hardt. Som en reiseglad person har jeg prøvd alt. Flyskrekk-kurs på Gardermoen, lest bøker som «endelig glad i å fly», sett dokumentarer om hvordan et fly fungerer i praksis, og ikke minst nerveberoligende piller. Sistnevnte kicker alltid inn når vi lander, noe som kan bli problematisk i forhold til den videre reisen med taxi og innsjekk på hotell. En små-dopet angstklump kan ha problemer med begge deler. Det har altså ikke fungert. Over en lengre periode laget jeg unnskyldninger for å ikke dra på ferie, og jeg hadde mareritt minst en gang i uka. Disse innebar åpenbart flystyrt og død, men kanskje mest av alt frykten for ikke å se de jeg er glad i igjen.

Angst er rart! Det kan komme brått og hardt. Som sagt har jeg vært igjennom mange runder med diverse forsøk på å bli kvitt den over flere år, uten hell. Til slutt bestemte jeg meg bare – jeg skal fly igjen, og jeg skal fly alene. Da jeg ankommer Gardermoen, er jeg angst med hår på hodet. Jeg gråter og skjelver, tar en nervepille og bestemmer meg; ok, jeg skal dø, men skulle jeg mot alle odds overleve – så er det verdt det (ja, så dramatisk forespeiler det seg i hodet mitt). Jeg kjøper et par altfor dyre solbriller og setter meg i setet mitt. Stressballen i hånda, skjelvende og svett. Når vi letter tror jeg faktisk jeg ynker og vrir meg uten at jeg selv forstår det, og plutselig tar den eldre mannen ved siden av meg hånden min.

«Er du redd for å fly?» spør han. «Ja, jeg orker ikke snakke» stotrer jeg. «Nå skal du høre. Jeg har vært pilot i 40 år, og skal fortelle deg alt som skjer. Hver minste bevegelse skal jeg forklare deg». For en fantastisk mann tenker jeg, før jeg går tilbake til dødens forgård. Jeg hører langt borte at mannen snakker med noen. Plutselig står det enda en mann der, denne med uniform. «Jeg hører du er redd? Vil du sitte hos oss foran i cockpiten kanskje?». Jeg har mer enn nok med å puste, og får ut et «nei». Så hører jeg mannen med hånda: «Jo, det skal du bare! Se her, hun kommer nå». Han tar av meg beltet og nesten bærer meg inn i cockpiten. «Vel» på plass tør jeg å åpne øynene.

Det er et magisk, skremmende syn. Utsikten er upåklagelig, men vi er fortsatt i flyet, og det er hundrevis av knapper jeg kan komme borti. De to pilotene begynner å forklare hver eneste knapp med stor innlevelse og interesse, og spør meg til slutt hva jeg er så redd for. Jeg kjenner at bare mens jeg sitter der så slipper det taket. «Turbulens» sier jeg, litt flau plutselig. Piloten som hentet meg snur seg, han har et glimt i øyet og sier: «Visste du ikke at turbulens sannsynligvis kommer av at vi her fremme kjeder oss?». Han trykker på knappen som skrur av autopilot, og tar rattet i hånden. Han begynner å riste på det, og styre frem og tilbake mange ganger. Flyet rister og vaier, og hva gjør jeg? Jeg ler.

Så sitter jeg der ved bassengkanten et par timer senere, stolt av meg selv, og overlykkelig over hvordan tilfeldigheter kan treffe spikeren på hodet. Det eneste jeg vil er å fly igjen!

 

Skrevet av Ragnhild Sætvedt Åsle

 

Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Kan noen hjelpe meg?

Det er fredag og siste skoledag denne uken. Klokken er cirka halv åtte om morgenen. Ute er det endelig sol. Jeg er midt mellom to oppgaveinnleveringer og er rimelig stresset. Har gitt beskjed til læreren om at jeg er nødt til å ta en digital variant av undervisningen i dag. Ikke fordi jeg er syk, har unger eller må være et sted. Nei – Jeg planlegger å gå opp og ned festningen i Halden, mens jeg lytter til Brattaas undervise i «krisekommunikasjon». Jeg skal trave av meg stresset. Mobilen er fulladet. Treningsklær og joggesko på. I lomma har jeg blokk og penn.

Bilde av Olivia

Å roe kropp og sinn går foran alt nå. Jeg må unngå enda en runde med voldsom frustrasjon. Det skjedde nemlig tidligere i uken. Det tok egentlig helt av. Jeg vandret desperat i Haldens gågater rundt klokken elleve på kvelden, i pøsregn. Liknet nærmest et menneske som hadde rømt fra institusjon. Strigråt. Rennende mascara. Og som med kvalt stemme ropte: «Kan noen hjelpe meg!?» «Tro ikke at det er lett å studere!» «Helvete heller!»

Så langt jeg har observert, er det bare meg i klassen som lider av det pågående stresset. Ingen av mine medstudenter ser ut til å være spesielt affektert av de kommende innleveringene. Jeg føler meg nesten irritert og muligens noe misunnelig på deres tilsynelatende «chille» væren. Jeg har studert tidligere, vet hva det dreier seg om. Kan noen triks om å ligge a jour med lesing, at det er lurt å delta på alle forelesninger. Dette bør jo være enkelt, egentlig.

Problemet mitt er det uidentifiserte monsteret «digitale medier». Jeg er blitt fullstendig overveldet av emnet. Det er komplisert. Jeg opplever å ha støtt på et voldsomt fjell jeg ikke har noen forutsetning for å bestige. Utilstrekkelighetsfølelsen kommer hver bidige gang jeg titter på oppgaven. Jeg koser meg med lærerne, det handler ikke om dem. Snarere tvert imot er jeg takknemlig over å være elev blant engasjerte og dyktige pedagoger.

Brattaas nevner det å ha gode strategier. Jeg lytter alt jeg kan, ignorerer at hele overkroppen klør i ullundertøyet, at svetten siler ned langs ryggraden der jeg haster oppover i det kuperte terrenget. Det Brattaas sier er viktige saker å få med seg. Han snakker jo om kriser. Jeg synes jeg kan gjenkjenne mange av elementene i eget liv, der jeg befinner meg nå. Jeg stopper opp, finner frem pennen og blokken. Noterer alle gode poenger, mens jeg nikker for meg selv.

Halden festing er majestetisk. Jeg er på toppen og begynner å få god oversikt over området. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor mange kamper som har foregått her. Og hvordan det egentlig må ha vært krisehåndtering hver gang. Det gir meg perspektiv.

Brattaas snakker om en såkalt «bro». Det handler om at man legger disse gode strategiene både under og i etterkant av en krise. Broen bør være solid. Den skal fungere som en overgang fra ulykkestidspunktet, til et langt stykke frem i tid. År faktisk. Han nevner langtidsperspektiv. Jeg henger meg opp i ordet. Stopper opp, skriver det ned med blokkbokstaver.

Brått kommer jeg på en Mail jeg fikk av den ene læreren i digitale medier. Der sto det svart på hvitt at jeg har gjort oppgaven mer komplisert enn jeg behøver. At jeg med fordel kunne senke kravene for ikke å havne i et spor jeg ikke kommer ut av. Kloke ord. Jeg vet jo hvordan jeg enkelt vikler meg inn i et mentalt kaos når jeg blir overveldet. Det er mønsteret mitt. Jeg har hatt skavanken helt siden barneskolen. Og jeg har tendens til å gi opp om det blir for heftig.

Jeg forstår at jeg må tenke annerledes om hvordan jeg håndterer emnet, og studiet generelt. Rett og slett sette på meg de langsiktige brillene. Jeg må legge en ny og gjennomførbar strategi, slik at jeg kan studere uten å brenne meg ut. Samtidig må jeg akseptere at kompetansen, den kommer. Ingen gjør det perfekt første gangen. Brattaas sier det så fint: At en lærer av sine feil og gjør det bedre neste gang noe inntreffer.

Lysten til å ta fatt på oppgaven med ny innsikt og motivasjon kjennes et sted der inne, mens jeg går i nedoverbakken fra festingen. Jeg tenker at et ubeseiret fjell alltid har noen stier som tar en til toppen. Det gjelder å finne de. Og stole på at de tar en til målet, selv i sikk sakk. Og er man på feil spor, da spør man noen om hjelp.

Vel hjemme er jeg mindre stresset. Jeg tenker at jeg har hatt en god morgen. At livet som student ikke er så verst allikevel. Det blir nok bra dette her, tenker jeg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 

Angst

Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Bilde av Helle

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

 

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve

 

Studier og baby

Som de fleste, synes jeg det å studere kan være veldig krevende. Man må sette av tid, være strukturert og jobbe aktivt. Tenk deg da alt dette, med en baby som krever all din oppmerksomhet i tillegg!

Bilde av Cindy med barn

Slik kan en skolehverdag se ut hjemme hos oss:

Klokken 6.30 er det opp og hoppe og ingen kjære mor, om jeg snur meg rundt blir jeg dratt i håret med skrik i øret. Natten har vært tøff og vi har «bare» våknet tre ganger. Jeg er alt annet enn uthvilt og drar meg selv ut på badet med henne på armen, mens hun er lysvåken og klar for en ny dag. Vi bader, spiser og stresser av gårde, for så å ha undervisning, før hun må hentes i barnehagen. Endelig hjemme igjen setter jeg henne ved tv-en, mens jeg ønsker å få lest litt så jeg kan være forberedt til forelesningen i morgen. Jeg tar raskt fram boken, men så plutselig står hun hengende i bena mine, det stinker bæsj. Jeg vet jeg må ta henne, men det er så spennende og jeg vil bare lese ferdig de siste linjene. Da skriker hun til, «oppmerksomhet», og drar i alt hun kan få tak i på bordet så bøker, farger og glass raser. Da reagerer jeg fort og tar babyen, før mer går galt. Markøren går bak øret, inn for å skifte.

Det var jaggu godt å få gjort, for hun bæsjet ikke i hele går. Mens vi skifter får hun tak i markøren å skal klø seg i rumpa. Jeg prøver å redde den, mens den andre hånden hennes går rett i dritten. Det eneste som står i hodet på meg er å få vasket henne fort, før hun tar hånden i munnen. Markøren ligger nå i bleia. Hun prøver å ta på meg og klør seg på kroppen, mens jeg løper inn på badet. Etter endelig å være ferdig, og igjen med en ren baby, er det inn på kjøkkenet for å rydde opp.

Å nei, puppealarm. Hun henger i puppen og prøver å dra dem ut av genseren. Så fort de vises suger hun seg fast og slipper ikke taket før de nesten er tomme. Det er bare å sette seg rolig ned for å unngå smerten og håpe at de ikke blir mer hengende enn de allerede har blitt. Jeg ser på klokken og håper pappaen hennes kommer for å hente henne snart, så jeg kan få gjort noe skolearbeid. Men først er det middag, mens jeg har en som henger rundt bena som vil opp og se hva jeg gjør, etter hun har endevendt kjøkkenet til et kjelekorps. Vi spiser idet jeg får en telefon. Det er pappaen hennes som ringer, «Jeg kan dessverre ikke komme i dag.» Oppvasken står på benken, bøkene ligger slengt utover bordet, det er kjøkkenredskap utover gulvet og ellers leker overalt.

Jeg sukker, tar jenta under armene, for så å gå og legge henne på puppen for å prøve å slappe av, det hadde vært så deilig å bare få slappet av litt, for jeg vet hun vil gjøre noe annet igjen snart. Så kjenner jeg at hun begynner å bli varm på pannen og hosten har blitt verre. Nei, hun begynner å bli syk, igjen! Og der går min siste sjanse for å få gjort noe skolearbeid i dag og de neste dagene.

Det å være mamma er verdens fineste følelse og hun er absolutt det beste som har hendt meg. Men det å ha en baby er ikke bare lett, og enda mindre med studier ved siden av. Personlig skulle jeg ønske jeg var ferdig med skolen før jeg tenkte på barn. Jeg vil bare si: tenk dere godt om, om dere ønsker baby før dere er ferdig med studiene.

Til tross for at jeg føler meg som en gammel, utslitt sutteklut, merker jeg at det blir enklere jo eldre hun blir. Selv om dagene ikke blir som planlagt og jeg ikke får fokusert så mye på skole som ønsket, ville jeg ikke vært uten, for hun er min største motivasjon!

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 

Fra stress til hverdagsglede på under 24 timer

Bip Bip ! Bip Bip ! Morgenalarmen har gått, og alarmen ringer. Den ringer så høyt, og så skarpt at det klirrer i ørene! Er det virkelig morgen allerede? Nei, jeg er ikke klar for dagen riktig ennå. Bare fem søte, små minutter til. Det har jeg tid til. Dessuten er jeg trøtt med energi som et dovendyr, og ute regner det så hardt at man kunne trodd at det var selveste Gud som gråt.

Bilde av Linnea

Fem søte, men lynraske minutter senere; Bip Bip!, Bip Bip! Ok, fem minutter til. snoozeknappen, takk Gud for snoozeknappen. Eller, bør man egentlig takke Gud for snoozeknappen? Jeg vet ikke med deg, men spør du meg er nok sjansen stor for at svaret mitt blir et stjerneklart, himmelhøyt og rungende nei. Jeg takker ikke Gud for snoozeknappen! Som ved magi fra en fancy tidsmaskin, har de søte, få minuttene nå brått blitt endret til tretti stressfremkallende minutter. Shit, jeg har forsovet meg!

I noen sekunder leker jeg verdensmester i hurtig-påkledning. Nå er jeg påkledd og det i nesten samme fart som når Spiderman skifter fra casual til drakt! Klar for dagen er jeg dog ikke. I dag er det forelesning i Digitale medier, og i dag skal det prates om forrige arbeidskrav. Et stort arbeidskrav med flere deler, som jeg mot slutten egentlig ville ha beskrevet som et lite mareritt. Muligens som en sjokoladekake med salt og pepper istedenfor sukker? Jeg er redd for at jeg ikke skal få godkjent på dette arbeidskravet. Det hjelper heller ikke at læreren, et par dager tidligere kom med en kunngjøring. I denne sto det at de som helt tydelig ikke har benyttet pensum, heller ikke får en ny sjanse til å rette på oppgaven.

Klokken har nettopp passert elleve idet jeg parkerer bilen på den lille parkeringsplassen ved høgskolen i Halden. Jeg har gått glipp av første time, men skitt au, det får gå. I det jeg skal forlate bilen ser jeg et varsel på telefonen. Et varsel fra Canvas. Dunk- dunk! Dunk- dunk! Hjertet mitt banker nesten like fort som Petter Northug går på ski under OL! Jeg har fått svar på arbeidskravet i Digitale medier. Jeg tør ikke å se. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg kommer hjem med å se på resultatet.

Tre timer, to Red Bull og en litt tørr matpakke med ost og skinke senere, er jeg endelig hjemme igjen. Red Bullen har dessverre ikke gitt meg vinger, men energien er i det minste tilbake. Tid for å sjekke resultatet på arbeidskrav. Dunk- dunk! Dunk- dunk! OL- hjertebanken kommer snikende tilbake nesten som en brennmanet, og jeg er stressa! Redd for at arbeidskravet ikke er godkjent, og redd for ikke å få noen ny sjanse til å rette det opp. Ok… Ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en, null… Yes! Arbeidskravet er godkjent! Og ikke bare er det godkjent, det viser seg å være godkjent med flere positive tilbakemeldinger.

Jeg føler meg lettet. Endelig kan jeg puste ut, endelig kan jeg slappe av. Dagen er reddet, “Petter Northug har vunnet OL” og jammen, som ved et lynnedslag fra uklar himmel, har sola tittet fram utenfor også. Jeg setter på vannkokeren og tar fram favorittkoppen min. En stor, grønn kopp med bilde av Baby Yoda spisende på en frosk. Nå skal jeg lage meg en rykende varm og god kopp med kakao. Det har jeg fortjent. Resten av dagen skal jeg bare slappe av å kose meg.

Noen avslappende timer senere er natten tilbake, og med den er det tid for å sove. Det ble en dårlig start med forsoving, regnvær og arbeidskrav-svar angst, men det endte altså så mye bedre enn forventet. Regnværsdagen ble bokstavelig talt byttet ut med solskinn, og arbeidskravet ble godkjent med glans. Nok en gang har jeg fått erfare at unødvendig bekymring og stress, rett og slett ikke er verdt det. Jeg er sliten etter en stressende dag, men sovner med et smil om munnen. Små gleder i hverdagen.

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang