Kan noen hjelpe meg?

Det er fredag og siste skoledag denne uken. Klokken er cirka halv åtte om morgenen. Ute er det endelig sol. Jeg er midt mellom to oppgaveinnleveringer og er rimelig stresset. Har gitt beskjed til læreren om at jeg er nødt til å ta en digital variant av undervisningen i dag. Ikke fordi jeg er syk, har unger eller må være et sted. Nei – Jeg planlegger å gå opp og ned festningen i Halden, mens jeg lytter til Brattaas undervise i «krisekommunikasjon». Jeg skal trave av meg stresset. Mobilen er fulladet. Treningsklær og joggesko på. I lomma har jeg blokk og penn.

Bilde av Olivia

Å roe kropp og sinn går foran alt nå. Jeg må unngå enda en runde med voldsom frustrasjon. Det skjedde nemlig tidligere i uken. Det tok egentlig helt av. Jeg vandret desperat i Haldens gågater rundt klokken elleve på kvelden, i pøsregn. Liknet nærmest et menneske som hadde rømt fra institusjon. Strigråt. Rennende mascara. Og som med kvalt stemme ropte: «Kan noen hjelpe meg!?» «Tro ikke at det er lett å studere!» «Helvete heller!»

Så langt jeg har observert, er det bare meg i klassen som lider av det pågående stresset. Ingen av mine medstudenter ser ut til å være spesielt affektert av de kommende innleveringene. Jeg føler meg nesten irritert og muligens noe misunnelig på deres tilsynelatende «chille» væren. Jeg har studert tidligere, vet hva det dreier seg om. Kan noen triks om å ligge a jour med lesing, at det er lurt å delta på alle forelesninger. Dette bør jo være enkelt, egentlig.

Problemet mitt er det uidentifiserte monsteret «digitale medier». Jeg er blitt fullstendig overveldet av emnet. Det er komplisert. Jeg opplever å ha støtt på et voldsomt fjell jeg ikke har noen forutsetning for å bestige. Utilstrekkelighetsfølelsen kommer hver bidige gang jeg titter på oppgaven. Jeg koser meg med lærerne, det handler ikke om dem. Snarere tvert imot er jeg takknemlig over å være elev blant engasjerte og dyktige pedagoger.

Brattaas nevner det å ha gode strategier. Jeg lytter alt jeg kan, ignorerer at hele overkroppen klør i ullundertøyet, at svetten siler ned langs ryggraden der jeg haster oppover i det kuperte terrenget. Det Brattaas sier er viktige saker å få med seg. Han snakker jo om kriser. Jeg synes jeg kan gjenkjenne mange av elementene i eget liv, der jeg befinner meg nå. Jeg stopper opp, finner frem pennen og blokken. Noterer alle gode poenger, mens jeg nikker for meg selv.

Halden festing er majestetisk. Jeg er på toppen og begynner å få god oversikt over området. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor mange kamper som har foregått her. Og hvordan det egentlig må ha vært krisehåndtering hver gang. Det gir meg perspektiv.

Brattaas snakker om en såkalt «bro». Det handler om at man legger disse gode strategiene både under og i etterkant av en krise. Broen bør være solid. Den skal fungere som en overgang fra ulykkestidspunktet, til et langt stykke frem i tid. År faktisk. Han nevner langtidsperspektiv. Jeg henger meg opp i ordet. Stopper opp, skriver det ned med blokkbokstaver.

Brått kommer jeg på en Mail jeg fikk av den ene læreren i digitale medier. Der sto det svart på hvitt at jeg har gjort oppgaven mer komplisert enn jeg behøver. At jeg med fordel kunne senke kravene for ikke å havne i et spor jeg ikke kommer ut av. Kloke ord. Jeg vet jo hvordan jeg enkelt vikler meg inn i et mentalt kaos når jeg blir overveldet. Det er mønsteret mitt. Jeg har hatt skavanken helt siden barneskolen. Og jeg har tendens til å gi opp om det blir for heftig.

Jeg forstår at jeg må tenke annerledes om hvordan jeg håndterer emnet, og studiet generelt. Rett og slett sette på meg de langsiktige brillene. Jeg må legge en ny og gjennomførbar strategi, slik at jeg kan studere uten å brenne meg ut. Samtidig må jeg akseptere at kompetansen, den kommer. Ingen gjør det perfekt første gangen. Brattaas sier det så fint: At en lærer av sine feil og gjør det bedre neste gang noe inntreffer.

Lysten til å ta fatt på oppgaven med ny innsikt og motivasjon kjennes et sted der inne, mens jeg går i nedoverbakken fra festingen. Jeg tenker at et ubeseiret fjell alltid har noen stier som tar en til toppen. Det gjelder å finne de. Og stole på at de tar en til målet, selv i sikk sakk. Og er man på feil spor, da spør man noen om hjelp.

Vel hjemme er jeg mindre stresset. Jeg tenker at jeg har hatt en god morgen. At livet som student ikke er så verst allikevel. Det blir nok bra dette her, tenker jeg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 

Angst

Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Bilde av Helle

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

 

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve

 

Studier og baby

Som de fleste, synes jeg det å studere kan være veldig krevende. Man må sette av tid, være strukturert og jobbe aktivt. Tenk deg da alt dette, med en baby som krever all din oppmerksomhet i tillegg!

Bilde av Cindy med barn

Slik kan en skolehverdag se ut hjemme hos oss:

Klokken 6.30 er det opp og hoppe og ingen kjære mor, om jeg snur meg rundt blir jeg dratt i håret med skrik i øret. Natten har vært tøff og vi har «bare» våknet tre ganger. Jeg er alt annet enn uthvilt og drar meg selv ut på badet med henne på armen, mens hun er lysvåken og klar for en ny dag. Vi bader, spiser og stresser av gårde, for så å ha undervisning, før hun må hentes i barnehagen. Endelig hjemme igjen setter jeg henne ved tv-en, mens jeg ønsker å få lest litt så jeg kan være forberedt til forelesningen i morgen. Jeg tar raskt fram boken, men så plutselig står hun hengende i bena mine, det stinker bæsj. Jeg vet jeg må ta henne, men det er så spennende og jeg vil bare lese ferdig de siste linjene. Da skriker hun til, «oppmerksomhet», og drar i alt hun kan få tak i på bordet så bøker, farger og glass raser. Da reagerer jeg fort og tar babyen, før mer går galt. Markøren går bak øret, inn for å skifte.

Det var jaggu godt å få gjort, for hun bæsjet ikke i hele går. Mens vi skifter får hun tak i markøren å skal klø seg i rumpa. Jeg prøver å redde den, mens den andre hånden hennes går rett i dritten. Det eneste som står i hodet på meg er å få vasket henne fort, før hun tar hånden i munnen. Markøren ligger nå i bleia. Hun prøver å ta på meg og klør seg på kroppen, mens jeg løper inn på badet. Etter endelig å være ferdig, og igjen med en ren baby, er det inn på kjøkkenet for å rydde opp.

Å nei, puppealarm. Hun henger i puppen og prøver å dra dem ut av genseren. Så fort de vises suger hun seg fast og slipper ikke taket før de nesten er tomme. Det er bare å sette seg rolig ned for å unngå smerten og håpe at de ikke blir mer hengende enn de allerede har blitt. Jeg ser på klokken og håper pappaen hennes kommer for å hente henne snart, så jeg kan få gjort noe skolearbeid. Men først er det middag, mens jeg har en som henger rundt bena som vil opp og se hva jeg gjør, etter hun har endevendt kjøkkenet til et kjelekorps. Vi spiser idet jeg får en telefon. Det er pappaen hennes som ringer, «Jeg kan dessverre ikke komme i dag.» Oppvasken står på benken, bøkene ligger slengt utover bordet, det er kjøkkenredskap utover gulvet og ellers leker overalt.

Jeg sukker, tar jenta under armene, for så å gå og legge henne på puppen for å prøve å slappe av, det hadde vært så deilig å bare få slappet av litt, for jeg vet hun vil gjøre noe annet igjen snart. Så kjenner jeg at hun begynner å bli varm på pannen og hosten har blitt verre. Nei, hun begynner å bli syk, igjen! Og der går min siste sjanse for å få gjort noe skolearbeid i dag og de neste dagene.

Det å være mamma er verdens fineste følelse og hun er absolutt det beste som har hendt meg. Men det å ha en baby er ikke bare lett, og enda mindre med studier ved siden av. Personlig skulle jeg ønske jeg var ferdig med skolen før jeg tenkte på barn. Jeg vil bare si: tenk dere godt om, om dere ønsker baby før dere er ferdig med studiene.

Til tross for at jeg føler meg som en gammel, utslitt sutteklut, merker jeg at det blir enklere jo eldre hun blir. Selv om dagene ikke blir som planlagt og jeg ikke får fokusert så mye på skole som ønsket, ville jeg ikke vært uten, for hun er min største motivasjon!

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 

Fra stress til hverdagsglede på under 24 timer

Bip Bip ! Bip Bip ! Morgenalarmen har gått, og alarmen ringer. Den ringer så høyt, og så skarpt at det klirrer i ørene! Er det virkelig morgen allerede? Nei, jeg er ikke klar for dagen riktig ennå. Bare fem søte, små minutter til. Det har jeg tid til. Dessuten er jeg trøtt med energi som et dovendyr, og ute regner det så hardt at man kunne trodd at det var selveste Gud som gråt.

Bilde av Linnea

Fem søte, men lynraske minutter senere; Bip Bip!, Bip Bip! Ok, fem minutter til. snoozeknappen, takk Gud for snoozeknappen. Eller, bør man egentlig takke Gud for snoozeknappen? Jeg vet ikke med deg, men spør du meg er nok sjansen stor for at svaret mitt blir et stjerneklart, himmelhøyt og rungende nei. Jeg takker ikke Gud for snoozeknappen! Som ved magi fra en fancy tidsmaskin, har de søte, få minuttene nå brått blitt endret til tretti stressfremkallende minutter. Shit, jeg har forsovet meg!

I noen sekunder leker jeg verdensmester i hurtig-påkledning. Nå er jeg påkledd og det i nesten samme fart som når Spiderman skifter fra casual til drakt! Klar for dagen er jeg dog ikke. I dag er det forelesning i Digitale medier, og i dag skal det prates om forrige arbeidskrav. Et stort arbeidskrav med flere deler, som jeg mot slutten egentlig ville ha beskrevet som et lite mareritt. Muligens som en sjokoladekake med salt og pepper istedenfor sukker? Jeg er redd for at jeg ikke skal få godkjent på dette arbeidskravet. Det hjelper heller ikke at læreren, et par dager tidligere kom med en kunngjøring. I denne sto det at de som helt tydelig ikke har benyttet pensum, heller ikke får en ny sjanse til å rette på oppgaven.

Klokken har nettopp passert elleve idet jeg parkerer bilen på den lille parkeringsplassen ved høgskolen i Halden. Jeg har gått glipp av første time, men skitt au, det får gå. I det jeg skal forlate bilen ser jeg et varsel på telefonen. Et varsel fra Canvas. Dunk- dunk! Dunk- dunk! Hjertet mitt banker nesten like fort som Petter Northug går på ski under OL! Jeg har fått svar på arbeidskravet i Digitale medier. Jeg tør ikke å se. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg kommer hjem med å se på resultatet.

Tre timer, to Red Bull og en litt tørr matpakke med ost og skinke senere, er jeg endelig hjemme igjen. Red Bullen har dessverre ikke gitt meg vinger, men energien er i det minste tilbake. Tid for å sjekke resultatet på arbeidskrav. Dunk- dunk! Dunk- dunk! OL- hjertebanken kommer snikende tilbake nesten som en brennmanet, og jeg er stressa! Redd for at arbeidskravet ikke er godkjent, og redd for ikke å få noen ny sjanse til å rette det opp. Ok… Ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en, null… Yes! Arbeidskravet er godkjent! Og ikke bare er det godkjent, det viser seg å være godkjent med flere positive tilbakemeldinger.

Jeg føler meg lettet. Endelig kan jeg puste ut, endelig kan jeg slappe av. Dagen er reddet, “Petter Northug har vunnet OL” og jammen, som ved et lynnedslag fra uklar himmel, har sola tittet fram utenfor også. Jeg setter på vannkokeren og tar fram favorittkoppen min. En stor, grønn kopp med bilde av Baby Yoda spisende på en frosk. Nå skal jeg lage meg en rykende varm og god kopp med kakao. Det har jeg fortjent. Resten av dagen skal jeg bare slappe av å kose meg.

Noen avslappende timer senere er natten tilbake, og med den er det tid for å sove. Det ble en dårlig start med forsoving, regnvær og arbeidskrav-svar angst, men det endte altså så mye bedre enn forventet. Regnværsdagen ble bokstavelig talt byttet ut med solskinn, og arbeidskravet ble godkjent med glans. Nok en gang har jeg fått erfare at unødvendig bekymring og stress, rett og slett ikke er verdt det. Jeg er sliten etter en stressende dag, men sovner med et smil om munnen. Små gleder i hverdagen.

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Black Lives Matter er ikke en trend

Den afroamerikanske familiefaren George Floyd ble i mai drept av politimannen Derek Chauvin. Demonstrasjonene som fulgte, spredte seg like kjapt som koronaviruset. Med demonstrasjoner i gatene og markeringer på sosiale medier, ble drapet på George Floyd og rasekrigen i USA et globalt problem. Folk delte svarte bokser på instagram, informasjon om det korrupte systemet i USA og linker til underskriftskampanjer som skulle få de ansvarlige dømt. Men etter noen uker ble det plutselig stille og feeden fyltes igjen opp av bikinibilder. Black Lives Matter (BLM) ble stemplet som en trend.

Bilde av Ellen

Men bare fordi folk er blitt stille betyr det ikke at problemet er løst. Så hvorfor deler jeg, på andre siden av verden, informasjon om dette? Jeg er nemlig halvt amerikansk og blir bare mer og mer flau av nasjonaliteten min. Landet er ledet av en oransje mann som ikke tror på global oppvarming og som løser USAs våpenproblem med «thoughts and prayers». Da er det nødvendig at oppegående folk sprer informasjon. Selv om jeg bare har drøyt 200 følgere på instagram, føler jeg at det viktig at alle, kanskje spesielt hvite mennesker, bidrar med å belyse de urettferdighetene som skjer i verden. 

Det viktigste er å bli opplyst. Følg instagramkontoer som sprer informasjon slik som @blm, @naacp, @colorofchange og @reclaimtheblock. Deretter kan du dele informasjon på for eksempel storyen din. Dette er den enkleste måten å bli informert da de fleste av oss allerede bruker mye tid på sosiale medier og å dele på story tar bare to klikk. Dokumentarer er nøkkelen til de som ikke er så glad i å lese. 13th på Netflix analyserer den urettferdige fengslingen av afroamerikanere i USA. Afroamerikanere utgjør bare 13% av den amerikanske befolkningen, men også 35% av menneskene som ble henrettet med dødsstraff de siste 40 årene (link til kilde: NAACP, 2020). The Black Panthers: Vanguard of the Revolution tar en titt på Black Panther partiet på 1960-tallet og hvordan det har påvirket borgerrettigheter og amerikansk kultur.

Når man har blitt informert, må man spre informasjonen videre. Som jeg nevnte er det letteste å spre det på sosiale medier, men tør å snakk om dette med venner og familie. Om noen sier noe rasistisk eller noe som ikke sitter riktig, fortell de hva de gjorde feil og hvorfor det var feil. Man blir aldri bedre om man ikke lærer av sine feil.

Har du mulighet for å dra på en demonstrasjon på en koronavennlig måte, er dette en fantastisk måte å engasjere seg på. Husk å ta smittevernreglene seriøst ved å følge de gjeldene smittevernreglene. I SIAN demonstrasjonene som skjedde nylig, opplevde vi at også norsk politi har potensialet til å være voldelige, etter at de peppersprayet ungdom som deltok i motdemonstrasjonen. Om du drar på demonstrasjon, ikke ha på kontaktlinser da pepperspray kan gi permanent skade til øyet, ta med vann og dra i en gruppe.

Selv om vi bor i Norge, betyr ikke det at vi har det så bra som vi tror. Rasemotiverte drap og organiserte hatgrupper som SIAN truer friheten vår hver dag. Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen.

Black lives matter!

 

Skrevet av: Ellen Sollie

 

 

 

Fra en til to – så seks

Dagen begynte som alle andre dager. Jeg sto opp, dusjet, fikset meg og var klar til å dra. Det eneste som var annerledes med denne dagen var at jeg nå ikke skulle ta buss til byen og inn på videregående. Jeg skulle på høyskolen. På høyskolen liksom. Jeg hadde blitt student.

 

Timeplanen var litt forvirrende og offentlig transport samsvarte dårlig med skolen. Det endte opp med at faren til min beste venninne kjørte oss, så vi slapp å vente to timer på et sted vi ikke kjente oss igjen. For en lettelse. Vi ble kjørt, min beste venninne var med og da kunne jeg unngå situasjoner hvor jeg endte opp alene på et nytt sted. Dette skulle bli en bra dag, tenkte jeg. Vi kom til skolen litt før opplegget på gressplenen begynte. Det var mye folk, mange forskjellige personer. Jeg prøvde å få litt oversikt, men ga straks opp. Er ikke så glad i store folkemengder. Heldigvis var bestevenninna mi der, min redning for dagen. Etter gressplenen får vi beskjed om å presse oss inn i gymsalen. Alle mann.

Gymsalen i seg selv er dårlig belyst, tett og liten, så det var ikke særlig gøy å bli værende der. Så kom delingen.

Vi fikk beskjed om å dele oss inn i linjer. Da skjønte jeg at jeg kom til å bli stående alene uten bestevenninna mi. Jeg måtte møte klassen min. Helt alene. Vi delte oss inn i klynger. Økonomi på en side, så BIK, statsvitenskap og engelsk. Der satt jeg på BIK og fiklet med gullsmykket mitt, noe jeg ofte gjør når jeg er stressa. I det øyeblikket sa mannen i høyttaleren at vi skulle snu oss til nærmeste person og bli kjent. Jeg snudde meg til venstre og der fikk jeg øye på en gutt. Han så selv litt stressa ut, som meg.

Jeg sluttet å fikle med smykket og gjennom den litt kleine øyekontakten fikk vi begge fram et «hei».
-Hei, jeg heter Dea.
-Hei, jeg heter Johannes!

Nå var vi to. To som spiste lunsj og snakket. For en lettelse. Senere ble vi litt flere.
Og idet dagen var omme var vi seks. En liten vennegjeng med fem kule jenter og en Johannes.

 

Skrevet av: Dea Sadiku 

                                                                                        Foto: Andrea Dahlstrøm

Lurer du på hvem Johannes er og hvordan han havnet på BIK? Les saken Sunniva har skrevet om ham her

 

En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær