Studentlivet til Reham før og etter hun flyttet

Reham Said Ali (22) flyttet fra Hammerfest til Sarpsborg i sommer. Hun gikk fra å ikke bekymre seg for korona, til å ikke sette foten ut av huset. Dette har påvirket hennes sosiale liv. La oss ta en titt på det Reham forteller:

Hva er forskjellen på studentlivet da du bodde i Hammerfest og nå i Halden?

-Da jeg bodde i Hammerfest kunne jeg henge med venner i koronatiden siden det ikke var noen koronatilfeller i Hammerfest, jeg hadde et ganske normalt liv. I Halden kan jeg ikke gjøre det. Mine venner er fra forskjellige byer så jeg kan ikke møte alle, men jeg skriver og holder kontakten på sosiale medier.

Bilde av Reham

Er det noe du savner med det sosiale eller skolen før korona?

-Jeg savner da vi satt sammen og hjalp hverandre. I Hammerfest kom vi på skolen hver eneste dag, det var ingen 1 meters avstand, vi møtte venner på biblioteket og øvde sammen. Jeg savner det ganske mye.

Hvordan har korona påvirket ditt sosiale liv negativt?

-Akkurat nå så kan jeg kan ikke være ute i arbeid lenger, grunnen er at jeg har ganske dårlig immunforsvar. Det er alvorlig å være på jobb der du må møte flere mennesker, snakke med dem og være i nærkontakt. Når det gjelder venner og familie var jeg alltid ute med venner og gikk på familieturer, men nå er det ikke alltid man kan møte venner eller gå ut på tur med familien. Jeg holder meg hjemme mesteparten av tiden.

Er det vanskelig å møte/bli kjent med nye folk på skolen etter korona?

-Det er veldig vanskelig å skaffe seg venner siden man ikke møtes ofte. Selv om man har timer sammen med andre studenter så møtes vi ikke etter skolen, fordi forholdet mellom studentene ikke har rukket å bli så sterkt, folk kjenner ikke hverandre. Det er også noen som ikke har snakket med noen i klassen fysisk. Grunnen er jo at folk møtes eller har time via zoom. Før korona kunne man møtes på skolen, sitte i større grupper, hjelpe hverandre og bli venner.

Kosawoski og Hungs spørreundersøkelse

Heather Kosakowski og Michelle Hung forteller om hvordan sosial isolasjon påvirker mental helse. Begge er MIT-studenter. Da covid-19 kom ble alle studentene sendt hjem, og alt ble gjort om via nettet. Kosawoski forteller at hun var overveldet og lei seg. Istedenfor å tenke så mye, bestemte hun seg for å gjennomføre en undersøkelse. Kosakowski og Hung lagde en spørreundersøkelse for å se hvordan det sosiale livet til studentene ble påvirket gjennom pandemien. Spørreundersøkelsen handlet også om ensomhet og mental helse. Flere enn 500 mennesker tok undersøkelsen, alt fra alderen 18 til 60, fra flere land og byer rundt omkring i verden.

Det er litt for tidlig å konkludere undersøkelsen, men Hung sier at følelsen av ensomhet i løpet av pandemien vil bli mindre fremover, i løpet av pandemien. Mennesker har en imponerende evne til å tilpasse seg endringer. Videre sier Hung at hun tror folk vil finne på nye måter å få eller ha kontakt med andre i den virtuelle verden. Enten vi føler oss mer eller mindre ensomme når Covid-19-krisen tar slutt, er både Kosakowski og Hung enige om at den vil endre livet slik vi kjenner det.

 

Skrevet av Zohre Jalali

 

Fremtidsstress nå

Det var nok en sommerdag på soverommet, dagene forsvant i Netflix og iskrem. Ting gikk på gli, til det en dag ikke var lenge til samordna opptak ga svar på hvor fremtiden skulle gli videre. Null stress, tenkte jeg. Med mindre poenggrensen endrer seg drastisk. Men det er jo korona, da er det sikkert flere søkere i år.

Bilde av Hans

Fra at alt gikk greit, så spralet alt til verste tilfellet. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg valgte det jeg ville. I det tvilen begynte å sette seg så var dagen der. Jeg åpnet pc-en og logget inn. Hvilken skole var så heldige som fikk meg? Trykket av ‘’se tilbud’’ åpnet en vegg av ventelister.

Ok, å vente litt ekstra på svar gjør meg ikke noe, jeg er sikkert nesten først.

Plass 236.

Faen.

Jeg sank ned i stolen. På samme tid ventet mamma ganske spent i underetasjen. Planen gikk i dass, på tide å begynne på en annen. Ledige studieplasser har kanskje et alternativ. Det var da jeg snublet over internasjonal kommunikasjon, en linje som faktisk var perfekt for meg, hvordan har jeg ikke sett den før nå? Det er ledig studieplass, det er førstemann til mølla, og løpet starter 09 presist.

Da tiden var inne sto jeg klar med finger ’n over logg inn knappen med øynene festet på sekundene som tikket, klar som Usain Bolt før pistolen fyrer.

Klokka slo ni, samme millisekund gikk jeg for logg inn knappen. Det tar litt mer tid en vanlig, og nettsiden krasjer.

Uten tvil oppdaterer jeg nettsiden og prøver på nytt, og på nytt og på nytt. Klokken er ti minutter over. Håper ingen har valgt BIK. Til slutt kommer jeg inn, hengende femten minutter etter i løpet, får valgt BIK og håpet samordna opptak registrerte det.

Et par dager går, fler og fler studier forsvinner fra lista over ledige studieplasser. Ingen lyd fra samordna opptak og jeg får litt småpanikk, til plutselig BIK blir en av linjene som forsvant.

Småpanikk ble til storpanikk. Er det mulig? Forbanna nettside, mye banning og frustrasjon gikk gjennom hodet. Igjen en plan som gikk i dass, så jeg begynte på nytt igjen. Ok dette året skal jeg gjøre dette og dette, i mars passer det, i desember går ikke det. Jeg hadde ikke grep lenger på hva jeg drev med.

Dager gikk til mamma spurte om å gå ut å slappe av i sola. Når jeg satt der sluttet jeg å tenke. Helt til jeg følte en vibrasjon i baklomma. Fra samordna opptak, ‘’du har fått et tilbud, brevet må åpnes på våre nettsider.’’ Jeg droppet alt jeg hadde og løp opp trappen i retning mot pc-en. Det kan ikke være, men det må jo være, hva ellers? Jeg logger inn, og der har Bachelor i internasjonal kommunikasjon returnert med et tilbud.

Skuldrene senket seg, kanskje jeg bør slutte å planlegge sånn.

Skrevet av Hans Evensen Franke

 

Hvorfor føles alt så feil?

Januar. Jeg ankommer Manhattan tidlig kveld, direkte fra JFK. Det er blitt mørkt alt. Kaldt og pøsregn. Koffertene mine er blytunge, lastet for flere ukers opphold. Jeg orker ikke styre med Über og velger en lett tilgjengelig “yellow cab”. Vinden er for slitsom og paraplyen vrenger seg med innsiden ut hele tiden. Jeg har booket en «brownstone»-leilighet i Harlem, et distrikt jeg aldri har besøkt før. Med minimal research på stedet jeg har leid stresser jeg litt i taxien for hva som venter meg, men greier samtidig å ta noen «insta-stories» fra bilvinduet for å vise folk hjemme at ting er bra og under kontroll. Jeg reiste jo litt brått, fra alt og alle.

Bilde av Olivia

Neste morgen er det sol, skyfri himmel, crispy vinterluft. Jeg smetter innom en lokal kaffebar for latte «to go» og banana muffin. Jeg er euforisk, nærmest danser gjennom gatene mot Central Park. Ingen bekymring stopper meg. Jeg kjenner at dette er rett, det å komme hit. Det er følelsen jeg har nå, som jeg søker. Og det er fra denne jeg må navigere fra.

Februar. Los Angeles. Jeg har leid det faste studioet i Venice. Nå skal jeg sette av nok tid til å utforske mer av «what next». Men tankene baller på seg og den gode følelsen forsvinner. Mangler jeg konsekvenstenkning? Kan jeg bare stikke av, tømme hele sparekontoen i et forsøk på å finne ut av min livsreise, enda en gang? Når skal jeg bli «voksen»? Jeg kjenner uroen når nye høyder, det kalles angst. Jeg må vekk, alt var bedre på østkysten.

Mars. Tilbake på Manhattan. Denne returen kom uforutsett, pengene bare renner ut. Noe drev meg tilbake, men hva? Det er snø her nå, sørpe og sølete. Jeg må innendørs for å nyte, New York vinterstid kan være umenneskelig kaldt. Jeg googler meg frem til en vegansk café i SoHo, bestiller et varmt måltid og setter meg innerst i en sofakrok. Det er en dame ved siden av meg og vi kommer i snakk. Hun heter Valerie, en typisk “New Yorker”: Litt glamorøs, litt ruskete. Hvitt hår, rynkete ansikt, en tendens til krummet rygg. Jeg føler ro, hun er vis, det kan jeg oppfatte. Vi prater om alt, jeg nyter hvert minutt av hennes livshistorie. Hun forteller at hun er forfatter, men at hun pleide å være klesdesigner. Hun har skiftet karriere tre ganger i løpet av livet. Vi prater i flere timer. Hun sier til sist, like før hun er klar til å forlate meg: “Hva er det du vil, da?” – “Jeg tror jeg vil skrive!” svarer jeg. Hun blunker og sender meg et oppmuntrende blikk som i “hva venter du på?”.

April. Tilbake i Norge. Blakk og motløs. Overlevelsesmekanismene har tatt helt over. Angsten preller ikke av før jeg tar grep. Jeg begynner som sykepleier igjen, det er sikker inntekt og stabil jobb. Trivsel er sekundært. Det er pandemi og Oslo oppfører seg som om det er verdenskrig.

Nå handler det ikke om meg og mine behov. Å hjelpe andre er givende, jeg vet jo det. Er dette kallet mitt, allikevel? Jeg trykker ambivalensen ned. Kompenserer med å maxe arbeidskapasiteten, spare alt jeg kan. Jeg søker anestesisykepleie, noe innen samme felt, men kjenner samtidig at jeg ikke bryr meg om jeg kommer inn.

Mai. Jeg havner i karantene. Jeg har hatt en positiv covid-pasient på jobb og må i pålagt isolasjon. Det er tøft, uroen er konstant. Hvorfor føles alt så feil? Er jeg egoistisk? Alt det fine fra New York er forsvunnet, jeg har blitt dratt inn i en «korona-verden» sammen med det kollektive. Det handler om felles dugnad nå.

Juni. Jeg forøker ny lokasjon og flytter til Vestlandet for «korona-oppdrag». Jeg må gi meg selv nye impulser, kanskje det hjelper. Jeg går toppturer etter jobb, tømmer tankene. Noe skjer når jeg gjør dette: Roen og styrken tilbakevender. En subtil nerve av glede kjennes et sted der inne.

Juli. Plutselig våkner jeg en dag og føler trang til å se om jeg kan studere noe annet enn anestesi. Jeg scroller meg gjennom restplass på Samordna Opptak. Internasjonal? Ja, det er “meg”. Kommunikasjon? Det appellerer. Utenlandsopphold? Oi, ja! Jeg må jo søke her. Jeg kjenner jeg er nervøs, tenk om jeg ikke kommer inn? Det er som at alt flyter kommende dager, ting føles rett. Jeg er bedre på jobb også. Som om jeg har gjort det valget hele dette året har mannet meg opp til. Det er konkretisert i fysisk form. Det som før virket ubesvart og tyngende, er borte.

August. Opptak på BIK akseptert. Jeg skal få lære å skrive! Jeg føler takknemlighet og husker plutselig på Valerie igjen, damen «min» fra New York. Hun skrev og hjalp andre. Hun gikk for det hun brant for. Hun hadde lykkes. Det slår meg at jeg fremdeles kan bidra i pandemien, bare annerledes. Hvordan og gjennom hvilken kanal, det vil vise seg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 

Det er ikke alle som har disse mulighetene

Året 2002, juni, en eller annen dag mot slutten, reiste vi nedover mot et lite land som i dag kalles Nord-Makedonia. Samme året skulle jeg starte på skolen her i Halden, Hjortsberg skole het den, og jeg gledet meg enormt. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» fikk vi stadig høre hjemme, spesielt pappa nevnte det ofte, han jobbet også som lærer på Os skole. Som barn så lytter du ikke så ofte, du er fiksert i din egne lille, men spennende verden. Du forstår ikke betydningen av disse sakene når du er liten. Men du forstår noe. Kanskje litt mer enn du trenger å forstå.

Bilde av Ardit

Jeg hadde blitt fortalt at vi bor i Norge fordi det var det beste for vår framtid. Noe jeg i senere tid er svært takknemlig for. Som barn derimot drømte jeg meg bort i de storemorelltrærne i Nord-Makedonia, fersken som faktisk var fersk om sommeren, som var knallrøde på utsiden, men helt gule på innsiden, fulle av saft som renner ned de små kinnene dine når du biter i dem. De store maisåkrene som strakte seg så langt øyet kunne se og elven som renner ved siden av der jeg og mine venner lekte. Men. Det hadde jo vært hele to år siden jeg var der sist. På de to årene hadde det skjedd en utvikling og en forandring som jeg skulle få se med egne øyne.

Året 2001 hadde vi altså ikke reist ned til landsbyen vår i Nord-Makedonia. Sommeren 2002 kom, og vi reiste ned med bil. Alt jeg husket fra tidligere hadde nå blitt byttet ut med kulehull, brente hus, ødelagte skoler og barnehager. Bomber som hadde ødelagt bygninger og bomber som hadde ødelagt liv. Bomber som hadde drept spedbarn, kvinner, familier og gamle. Som hadde gitt en helt ny lukt til stedet.

Dette var sårende selv for meg som er født i Norge. Det sårer å se dine besteforeldre lide, det sårer en når man ser et tidligere søskenbarn som var frisk og fin lide resten av livet sitt på grunn av en bombe. Du forstår til slutt også hva døden betyr da familiemedlemmer har dødd og du må i minnestund. Dessverre i en ung alder for min del, men jeg har på grunn av de hendelsene fått en lærdom på så kloss hold at den lærdommen skulle jeg ta med meg resten av livet. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» De ordene sitter godt, langt inne i hjertet.

 

Skrevet av Ardit Emini

 

Hvor er egenskapene mine?

Jeg har alltid blitt ansett som distre og klønete, og spesielt da jeg var liten. Hvis det skjedde noe rundt meg, var det sjeldent jeg fikk det med meg. Det endte alltid med at noen av de andre som var til stede måtte gi konkrete beskrivelser på hvor jeg skulle titte for å se det samme som de så. Dette kunne for eksempel være et rådyr, en blomst eller egentlig hva som helst. Når det gjaldt den klønete delen kunne jeg snuble i, eller gå på hva som helst. Det kunne være røtter på bakken eller store tykke stolper som sto plassert midt i en butikk. Jeg har hatt blåmerker, skrubbsår og hovne kroppsdeler som skulle indikert på at jeg hadde vært med i en større ekstremsport enn hverdagslivet. Da jeg var tre år gammel måtte foreldrene mine binde et tau fast i flytevesten min på båten, så jeg ikke falt ut i vannet.

Bilde av Katinka

Etter hvert som jeg ble eldre, skapte denne distre og klønete fremgangsmåten i livet andre problemer for meg. Underholdningsverdien ble erstattet med frustrasjon og fortvilelse. Hvorfor er jeg så utenfor, og hvorfor klarer jeg ikke å henge med? På ungdomsskolen ble jeg ansett som overlegen, fordi jeg aldri hilste på de jeg gikk forbi. Jeg ble stemplet for å være lat da jeg ikke mestret det meste av skolearbeid. Men det verste av alt var at jeg, som 15 år gammel, ble likegyldig til mitt eget liv. Hvorfor skulle jeg engasjere meg i noe jeg åpenbart ikke mestret?

Da jeg gikk i 9. klasse ble jeg endelig fanget opp av en lærer som krevde utredning. Jeg fikk aldri vite hvilken lærer det var. Men jeg fikk være med i en bisarr stirrekonkurranse med en dame som hadde kort hår med tykke svarte og grå striper. Og brillene hennes var store og turkise. Vi stirret intenst på hverandre uten at jeg klarte å forstå hvordan dette skulle hjelpe meg. Men midt i denne dype konsentrasjonen dukker det opp noe gult. Jeg klarte ikke tyde hva det var, for det forsvant like fort igjen. Usikker på om jeg så noe i det hele tatt skvatt jeg til av en kvinnestemme bak meg. Forvirret henvendte jeg meg til damen med det stripete håret igjen som forteller meg; ‘’Du har ikke lagt merke til damen bak deg, eller den gule ballen hun har prøvd å vise deg. Grunnen til dette er den samme grunnen til hvorfor du anser deg selv som både distre og klønete. Du har nesten ikke sidesyn eller dybdesyn. Dette skal vi utrede deg videre for, slik at du får den hjelpen du trenger.’’ Min første reaksjon var: ‘’Hva er sidesyn?’’

Da jeg fikk det forklart var det veldig mye i livet mitt som falt på plass. Jeg hadde gått 15 år uten å vite at jeg ikke hadde disse egenskapene, fordi hverken sidesyn eller dybdesyn er egenskaper man skryter av å ha. Selv om jeg kjente på lettelsen av å få et svar, var jeg på den tiden smertelig lite klar over hvor mye jeg måtte og må kjempe for, bruke, hate og elske disse begrepene. Det usynlige handikappet som dukket opp og ga svar til den klønete og distre lille jenta som gikk på alt på sin vei, og til den slitne og likegyldige 15-åringen. Men også den 25-åringen jeg er i dag som har kjempet for den styrken som kreves for å mestre den ekstremsporten hverdagslivet kan være. Spesielt for en person som mangler både sidesyn og dybdesyn, i en verden der dette er egenskaper ingen snakker om.

 

Skrevet av Katinka Kristiansen

 

En introverts bekjennelser

Klokken er 02 på natten, og jeg får ikke sove. Jeg gruer meg til morgendagen. I morgen er nemlig første skoledag som student ved studiet Internasjonal kommunikasjon. Tankene spinner inne i hodet. Spinner som et uendelig edderkoppnett av merkelige tanker. Linnea, som alltid har vært så sjenert, skal nå plutselig studere internasjonal kommunikasjon? Er jeg sosial nok? Tenk om ingen i klassen liker meg? Tenk om jeg er den eneste i klassen som ikke allerede er en mester på å holde foredrag? Jeg har riktignok funnet to jenter å samkjøre med, men tenk om det bare blir pinlig stillhet? Tenk om de synes jeg er rar? ‘’Crazy catlady’’ som jeg er, avleder jeg tankene ved å se ‘’Dank cat memes’’ på youtube. Det hjelper litt, og jeg sovner etterhvert.

Bilde av Linnea med katten hennes

Fem timer senere: første skoledag er her. Jeg har mest lyst til å gjemme meg langt under dynen og sove videre, men jeg setter meg i bilen. Nervene, akkurat som bilbeltet, er i helspenn. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at: ‘’Linnea dette skal gå bra, you can do it!’’

I store deler av livet, har jeg nemlig slitt med dårlig selvbilde og lite tro på meg selv. Men nå er det nok, nå har jeg bestemt meg og tatt et valg. Høsten skal brukes på å komme seg ut av komfortsonen. Jeg skal slutte og la meg styre av min egen selvlagde beskjedenhet, og jeg skal jobbe hardt for å bli den beste versjonen av meg selv, som jeg innerst inne vet at jeg kan bli. Men en ting er å bestemme seg for noe, en annen ting er å gjennomføre.

Fire timer senere: praten i bilen gikk helt fint, og både praten og samkjøringen har fortsatt i etterkant. Resten av klassen viser seg også å være en blomsterbukett av flotte mennesker, i alle farger og former. Ja, tenk jeg, som alltid har vært så beskjeden, har faktisk allerede blitt kjent med flere nye i klassen. Jeg har beveget meg ut av egen komfortsone, og hittil har det gått bra.

Men! I første forelesning i Tekst og retorikk fikk vi en oppgave, og denne oppgaven skulle vi presentere høyt foran klassen. OMG, tenker jeg, nå begynner det. Helvete. Klarer jeg dette? Heldigvis har jeg skrevet ned hva jeg skal si, og planen er følgende: Holde seg til manus, fokusere på å puste og rett og slett ikke dø.

OK, dette kan jeg klare, tenker jeg. ‘’Surrehue’’ som jeg er skal det vise seg at ting ikke går helt etter min plan. Fem sekunder før det er vår gruppes tur, får jeg slettet alt jeg skal si. Nå er manuset borte og panikken stiger helt i takt med hjertebanken. Dunk, dunk. Dunk, dunk. Jeg trekker pusten dypt, og teller til 3. Fuck this. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare ta det på sparket.

Rommet føles plutselig veldig stort og jeg veldig liten, men jeg åpner munnen og begynner å snakke. Noe av det jeg skal si har jeg glemt, men jeg husker også mye. Jeg klarte det faktisk, jeg besvimte ikke, jeg døde ikke, det gikk bra! Kanskje var det hell i uhell at dette skjedde, kanskje gjør dette at det nå er litt mindre skummelt neste gang?

Komfortsonen er behagelig, men det er jammen utenfor at magien skjer. Hvis andre kan, kan jeg. To be continued. BIK 2020, here I come!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 

Brun nordmann

Hver gang jeg er i en samtale med en person jeg ikke har møtt før, kommer spørsmålet om hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har bodd her, siden jeg snakker flytende norsk (håper jeg). Jeg svarer alltid at det er komplisert og at hvis de vil høre så må de ta seg en stol og et glass vann, så skal de få høre.

Bilde av SirwanFoto: Vadim Kiisel

Familien min er flyktninger fra Kurdistan, hovedsakelig Irak-regionen, de måtte dra da Saddam Hussein hadde kontrollen over store deler av Irak. De dro først gjennom Middelhavet til Hellas, og det er her jeg ble født. I lille Athen. Moren min var gravid gjennom reisen så det var vanskelig for henne. Rett etter jeg ble født dro de videre, med meg i slengen, til først Tyskland, Danmark, og så til sist Norge. Hvor de ble i Trondheim en liten stund da min lillebror ble født. Jeg liker alltid å si at min bror er den eneste nordmannen i familien. Så jeg kom hit da jeg var ett år, og har gått gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til nå høgskole. Det vanskeligste med å vokse opp her var kanskje all mobbingen jeg måtte gå gjennom. Det kom til et punkt hvor jeg bokstavelig talt hadde lyst til å operere meg for å gjøre meg hvit, for å føle meg “normal” her i Norge. Det hjalp ikke at i mesteparten av skolegangen var jeg den eneste utlendingen i klassene jeg gikk. Det gjorde andre også litt kleine når jeg snakket til dem, siden jeg er god på norsken min, bedre enn morsmålet, så de ble litt satt ut. Alt dette førte til depresjon i ungdomsskolen. Fra 8-10 klasse møtte jeg aldri opp i timene og hadde et stort hull i utdanningen min. Friår på folkehøgskolen hjalp mye, der traff jeg folk som har båret litt på det samme som jeg har. Der følte jeg meg inkludert i samfunnet, og jeg begynte mine første steg mot fremtiden.

Jeg ser at du rister litt på beina, beklager, mente ikke å la deg sitte så lenge, men bra du hadde noe å drikke imens, nå vet du nesten alt om meg, en brun nordmann som ønsket han var en hvit nordmann før, men er en bedre person nå. Nå, jeg trenger stolen tilbake, trenger stolen til neste person som spør meg hvor jeg er fra.

 

Skrevet av: Sirwan Ali

 

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman