Brun nordmann

Hver gang jeg er i en samtale med en person jeg ikke har møtt før, kommer spørsmålet om hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har bodd her, siden jeg snakker flytende norsk (håper jeg). Jeg svarer alltid at det er komplisert og at hvis de vil høre så må de ta seg en stol og et glass vann, så skal de få høre.

Bilde av SirwanFoto: Vadim Kiisel

Familien min er flyktninger fra Kurdistan, hovedsakelig Irak-regionen, de måtte dra da Saddam Hussein hadde kontrollen over store deler av Irak. De dro først gjennom Middelhavet til Hellas, og det er her jeg ble født. I lille Athen. Moren min var gravid gjennom reisen så det var vanskelig for henne. Rett etter jeg ble født dro de videre, med meg i slengen, til først Tyskland, Danmark, og så til sist Norge. Hvor de ble i Trondheim en liten stund da min lillebror ble født. Jeg liker alltid å si at min bror er den eneste nordmannen i familien. Så jeg kom hit da jeg var ett år, og har gått gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til nå høgskole. Det vanskeligste med å vokse opp her var kanskje all mobbingen jeg måtte gå gjennom. Det kom til et punkt hvor jeg bokstavelig talt hadde lyst til å operere meg for å gjøre meg hvit, for å føle meg “normal” her i Norge. Det hjalp ikke at i mesteparten av skolegangen var jeg den eneste utlendingen i klassene jeg gikk. Det gjorde andre også litt kleine når jeg snakket til dem, siden jeg er god på norsken min, bedre enn morsmålet, så de ble litt satt ut. Alt dette førte til depresjon i ungdomsskolen. Fra 8-10 klasse møtte jeg aldri opp i timene og hadde et stort hull i utdanningen min. Friår på folkehøgskolen hjalp mye, der traff jeg folk som har båret litt på det samme som jeg har. Der følte jeg meg inkludert i samfunnet, og jeg begynte mine første steg mot fremtiden.

Jeg ser at du rister litt på beina, beklager, mente ikke å la deg sitte så lenge, men bra du hadde noe å drikke imens, nå vet du nesten alt om meg, en brun nordmann som ønsket han var en hvit nordmann før, men er en bedre person nå. Nå, jeg trenger stolen tilbake, trenger stolen til neste person som spør meg hvor jeg er fra.

 

Skrevet av: Sirwan Ali

 

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman