BIK20

by studentassistent on BIK20, Hverdag under korona-krisen

Jakt og hybridbil

Her kommer en liten oppdatering fra mitt liv sammen med en jaktfanatiker under en pandemi. Siden mitt forrige innlegg så har det skjedd en del ting. Pandemien herjer som før, og det vil dermed bli naturlig for meg å skrive om livet med min samboer da det mest er han jeg menger meg med.

Ine Herregården, sammen med samboer Sivert

Men ja, tilbake til starten her! Det har skjedd en del forandringer siden sist, hvor vi blant annet har skaffet oss en ny bil. Til min samboer Siverts store sorg, ble drømmen om pick-up med nyskutt hjort på̊ lasteplanet og Alan Jackson på full guffe dessverre knust. For å stikke kniven enda dypere inn i mekanikerhjertet så falt valget på en hybridbil. For en mann som har Miljøpartiet De Grønne som sin største fiende, og bruker motorolje og diesel som parfyme, var sorgen stor.

Men denne sorgen kan man si var kortvarig! Bare få dager senere har han virkelig tatt sorgprosessen i egne hender. Jeg kommer hjem til en stor, brun, kasse i gangen og skjønner fort at noe ikke er som det skal, men jeg lar faktisk tvilen min komme han til gode. Det skulle jeg virkelig ikke ha gjort. Strategisk plassert rundt om i leiligheten er det satt ut lokkeduer! Her har han nemlig handlet seg en kasse med hele 50 stykk! Panikken slår meg raskt, og inne i et hjørne bak sofaen finner jeg synderen med hagla si som stiller inn siktet på̊ disse ekstremt stygge plastfuglene.

Er det nå̊ lov å si at denne pandemien har gått til hodet på̊ han?

Den samme helgen skal han endelig komme seg litt ut og få sett andre ting enn bare sinnafjeset mitt. Og man kan trygt si at det er en egen prosedyre. Alt går helt rolig for seg med litt kjøring hit og dit, før han så møter opp hos kompiser med flere sekspakninger med øl. Jeg benytter en rolig kveld så langt til å se Modern Family, samt mentalt forberede meg til at helten skal hentes. Da er det rett til nærmeste Deli de Luca og få kjøpt løs snus og sigaretter, samt den største burgeren som overhodet er mulig å få laget. Ikke det at den blir spist, for dagen derpå̊ er det burger i hele kåken.

Men du, nok om min kjære samboers fyllefeider. Du skjønner kanskje at det ikke skjer så mye spennende i disse tider, men vi har faktisk forlovet oss!

Som den Fredrikstadgutten han er gikk han ned på̊ kne på̊ vollane i gamlebyen, helt perfekt! Nå skal det sies at det ikke tok mange minuttene før Sivert var i gang med jaktprat. Noe sier meg at dette frieriet var strategisk planlagt utfra når sesongkortene for hjortejakta starter. Og for å toppe det hele er det tilbud på̊ hagle. Men denne galskapen skal jeg tillate enn så lenge.

Alt i alt kan man si at ting ikke har endret seg så veldig mye siden sist, og jeg tror vi alle gleder oss enormt til denne pandemien er over og vi kan slippe løs galskapen vår andre steder enn i eget hjem.

 

 

Skrevet av Ine Herregården

 
by studentassistent on BIK20, Ukategorisert

Når motivasjonen går, men kommer tilbake igjen

Da jeg var liten, ville jeg bli forfatter. Jeg ønsket å skrive bøker om drager, alver og jenter som sloss mot urett. Sånn som Superman og Batman. Men jeg fant meg selv ofte i en situasjon hvor jeg dagdrømte så mye at når læreren stilte meg spørsmål, visste jeg ikke hva det var snakk om. Jeg klarte ikke å henge med, og med årene forsvant motivasjonen min for videre utdanning.

Portrettbilde av Jeanette fra BIK20

Forfatterdrømmen var derfor borte da jeg fylte 22. Da vandret tankene til noe helt annet, for jeg skulle snart bli mamma. Fokuset mitt ble derfor å være mamma og finne meg en fast jobb. Jeg fortalte meg selv at det kom til å bli umulig med høyere utdanning nå som jeg fikk et barn. Likevel gjorde jeg noen forsøk på å forbedre karakterene mine, bare sånn i tilfelle.

Da datteren min var 5 år begynte hun å snakke om hva hun ville bli når hun blir stor, og hun ville gjøre akkurat det samme som meg. Da gikk det opp for meg at jeg heller ikke visste hva jeg ville bli når jeg blir stor. Men jeg visste umiddelbart at jeg ville ta høyere utdanning, for nå var jeg ikke lenger der jeg ønsket å være i livet. Som mor er jeg også en rollemodell og jeg ønsker det beste for døtrene mine, derfor må jeg også gjøre det beste for meg selv. For da var jeg blitt 27 år, og skulle snart bli mamma enda en gang.

Jeg satte i gang med å se på utdanninger, og jeg kom raskt over Bachelor i Internasjonal Kommunikasjon på HIØF sine sider. I og med jeg var gravid så ble det kun til at jeg leste om BIK, bare sånn 50 ganger. Men så la jeg det litt på hylla, for kanskje jeg ikke klarer det med to barn? Hvis det er vanskelig med ett barn så er det hvert fall vanskelig med to. Likevel ett år senere søkte jeg, det fikk briste eller bære. Og jeg følte umiddelbart at en ro falt over meg. Det var som en lykkerus.

Månedene går og jeg får beskjed om at jeg kom inn på førstevalget mitt. Hurra!! I dag går jeg andre semester på BIK. Jeg elsker og mestrer studiene, jeg hadde aldri trodd at for eksempel retorikk eller forhandlingsteknikk skulle bli så spennende som det er. Min hverdag med to barn mens jeg går høyere utdanning er langt ifra så vanskelig som jeg fryktet. Jeg må være strukturert, og jeg må jobbe ekstra om kveldene og i helger. Men det er langt ifra den umulige hverdagen jeg så for meg. Motivasjon kommer i mange former og på forskjellige stadier i livet. Det er kjempebra å vite hva man vil gjøre tidlig i livet, men det går også fint å finne ut av det på et senere tidspunkt.

 

Skrevet av Jeanette Sylte Martinez

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv

Kan noen hjelpe meg?

Det er fredag og siste skoledag denne uken. Klokken er cirka halv åtte om morgenen. Ute er det endelig sol. Jeg er midt mellom to oppgaveinnleveringer og er rimelig stresset. Har gitt beskjed til læreren om at jeg er nødt til å ta en digital variant av undervisningen i dag. Ikke fordi jeg er syk, har unger eller må være et sted. Nei – Jeg planlegger å gå opp og ned festningen i Halden, mens jeg lytter til Brattaas undervise i «krisekommunikasjon». Jeg skal trave av meg stresset. Mobilen er fulladet. Treningsklær og joggesko på. I lomma har jeg blokk og penn.

Bilde av Olivia

Å roe kropp og sinn går foran alt nå. Jeg må unngå enda en runde med voldsom frustrasjon. Det skjedde nemlig tidligere i uken. Det tok egentlig helt av. Jeg vandret desperat i Haldens gågater rundt klokken elleve på kvelden, i pøsregn. Liknet nærmest et menneske som hadde rømt fra institusjon. Strigråt. Rennende mascara. Og som med kvalt stemme ropte: «Kan noen hjelpe meg!?» «Tro ikke at det er lett å studere!» «Helvete heller!»

Så langt jeg har observert, er det bare meg i klassen som lider av det pågående stresset. Ingen av mine medstudenter ser ut til å være spesielt affektert av de kommende innleveringene. Jeg føler meg nesten irritert og muligens noe misunnelig på deres tilsynelatende «chille» væren. Jeg har studert tidligere, vet hva det dreier seg om. Kan noen triks om å ligge a jour med lesing, at det er lurt å delta på alle forelesninger. Dette bør jo være enkelt, egentlig.

Problemet mitt er det uidentifiserte monsteret «digitale medier». Jeg er blitt fullstendig overveldet av emnet. Det er komplisert. Jeg opplever å ha støtt på et voldsomt fjell jeg ikke har noen forutsetning for å bestige. Utilstrekkelighetsfølelsen kommer hver bidige gang jeg titter på oppgaven. Jeg koser meg med lærerne, det handler ikke om dem. Snarere tvert imot er jeg takknemlig over å være elev blant engasjerte og dyktige pedagoger.

Brattaas nevner det å ha gode strategier. Jeg lytter alt jeg kan, ignorerer at hele overkroppen klør i ullundertøyet, at svetten siler ned langs ryggraden der jeg haster oppover i det kuperte terrenget. Det Brattaas sier er viktige saker å få med seg. Han snakker jo om kriser. Jeg synes jeg kan gjenkjenne mange av elementene i eget liv, der jeg befinner meg nå. Jeg stopper opp, finner frem pennen og blokken. Noterer alle gode poenger, mens jeg nikker for meg selv.

Halden festing er majestetisk. Jeg er på toppen og begynner å få god oversikt over området. Jeg tar meg selv i å tenke på hvor mange kamper som har foregått her. Og hvordan det egentlig må ha vært krisehåndtering hver gang. Det gir meg perspektiv.

Brattaas snakker om en såkalt «bro». Det handler om at man legger disse gode strategiene både under og i etterkant av en krise. Broen bør være solid. Den skal fungere som en overgang fra ulykkestidspunktet, til et langt stykke frem i tid. År faktisk. Han nevner langtidsperspektiv. Jeg henger meg opp i ordet. Stopper opp, skriver det ned med blokkbokstaver.

Brått kommer jeg på en Mail jeg fikk av den ene læreren i digitale medier. Der sto det svart på hvitt at jeg har gjort oppgaven mer komplisert enn jeg behøver. At jeg med fordel kunne senke kravene for ikke å havne i et spor jeg ikke kommer ut av. Kloke ord. Jeg vet jo hvordan jeg enkelt vikler meg inn i et mentalt kaos når jeg blir overveldet. Det er mønsteret mitt. Jeg har hatt skavanken helt siden barneskolen. Og jeg har tendens til å gi opp om det blir for heftig.

Jeg forstår at jeg må tenke annerledes om hvordan jeg håndterer emnet, og studiet generelt. Rett og slett sette på meg de langsiktige brillene. Jeg må legge en ny og gjennomførbar strategi, slik at jeg kan studere uten å brenne meg ut. Samtidig må jeg akseptere at kompetansen, den kommer. Ingen gjør det perfekt første gangen. Brattaas sier det så fint: At en lærer av sine feil og gjør det bedre neste gang noe inntreffer.

Lysten til å ta fatt på oppgaven med ny innsikt og motivasjon kjennes et sted der inne, mens jeg går i nedoverbakken fra festingen. Jeg tenker at et ubeseiret fjell alltid har noen stier som tar en til toppen. Det gjelder å finne de. Og stole på at de tar en til målet, selv i sikk sakk. Og er man på feil spor, da spør man noen om hjelp.

Vel hjemme er jeg mindre stresset. Jeg tenker at jeg har hatt en god morgen. At livet som student ikke er så verst allikevel. Det blir nok bra dette her, tenker jeg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 
by Maria Madeleine on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Studielivet

Angst

Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Bilde av Helle

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

 

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Humans of BIK

Studier og baby

Som de fleste, synes jeg det å studere kan være veldig krevende. Man må sette av tid, være strukturert og jobbe aktivt. Tenk deg da alt dette, med en baby som krever all din oppmerksomhet i tillegg!

Bilde av Cindy med barn

Slik kan en skolehverdag se ut hjemme hos oss:

Klokken 6.30 er det opp og hoppe og ingen kjære mor, om jeg snur meg rundt blir jeg dratt i håret med skrik i øret. Natten har vært tøff og vi har «bare» våknet tre ganger. Jeg er alt annet enn uthvilt og drar meg selv ut på badet med henne på armen, mens hun er lysvåken og klar for en ny dag. Vi bader, spiser og stresser av gårde, for så å ha undervisning, før hun må hentes i barnehagen. Endelig hjemme igjen setter jeg henne ved tv-en, mens jeg ønsker å få lest litt så jeg kan være forberedt til forelesningen i morgen. Jeg tar raskt fram boken, men så plutselig står hun hengende i bena mine, det stinker bæsj. Jeg vet jeg må ta henne, men det er så spennende og jeg vil bare lese ferdig de siste linjene. Da skriker hun til, «oppmerksomhet», og drar i alt hun kan få tak i på bordet så bøker, farger og glass raser. Da reagerer jeg fort og tar babyen, før mer går galt. Markøren går bak øret, inn for å skifte.

Det var jaggu godt å få gjort, for hun bæsjet ikke i hele går. Mens vi skifter får hun tak i markøren å skal klø seg i rumpa. Jeg prøver å redde den, mens den andre hånden hennes går rett i dritten. Det eneste som står i hodet på meg er å få vasket henne fort, før hun tar hånden i munnen. Markøren ligger nå i bleia. Hun prøver å ta på meg og klør seg på kroppen, mens jeg løper inn på badet. Etter endelig å være ferdig, og igjen med en ren baby, er det inn på kjøkkenet for å rydde opp.

Å nei, puppealarm. Hun henger i puppen og prøver å dra dem ut av genseren. Så fort de vises suger hun seg fast og slipper ikke taket før de nesten er tomme. Det er bare å sette seg rolig ned for å unngå smerten og håpe at de ikke blir mer hengende enn de allerede har blitt. Jeg ser på klokken og håper pappaen hennes kommer for å hente henne snart, så jeg kan få gjort noe skolearbeid. Men først er det middag, mens jeg har en som henger rundt bena som vil opp og se hva jeg gjør, etter hun har endevendt kjøkkenet til et kjelekorps. Vi spiser idet jeg får en telefon. Det er pappaen hennes som ringer, «Jeg kan dessverre ikke komme i dag.» Oppvasken står på benken, bøkene ligger slengt utover bordet, det er kjøkkenredskap utover gulvet og ellers leker overalt.

Jeg sukker, tar jenta under armene, for så å gå og legge henne på puppen for å prøve å slappe av, det hadde vært så deilig å bare få slappet av litt, for jeg vet hun vil gjøre noe annet igjen snart. Så kjenner jeg at hun begynner å bli varm på pannen og hosten har blitt verre. Nei, hun begynner å bli syk, igjen! Og der går min siste sjanse for å få gjort noe skolearbeid i dag og de neste dagene.

Det å være mamma er verdens fineste følelse og hun er absolutt det beste som har hendt meg. Men det å ha en baby er ikke bare lett, og enda mindre med studier ved siden av. Personlig skulle jeg ønske jeg var ferdig med skolen før jeg tenkte på barn. Jeg vil bare si: tenk dere godt om, om dere ønsker baby før dere er ferdig med studiene.

Til tross for at jeg føler meg som en gammel, utslitt sutteklut, merker jeg at det blir enklere jo eldre hun blir. Selv om dagene ikke blir som planlagt og jeg ikke får fokusert så mye på skole som ønsket, ville jeg ikke vært uten, for hun er min største motivasjon!

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Humans of BIK

Fra stress til hverdagsglede på under 24 timer

Bip Bip ! Bip Bip ! Morgenalarmen har gått, og alarmen ringer. Den ringer så høyt, og så skarpt at det klirrer i ørene! Er det virkelig morgen allerede? Nei, jeg er ikke klar for dagen riktig ennå. Bare fem søte, små minutter til. Det har jeg tid til. Dessuten er jeg trøtt med energi som et dovendyr, og ute regner det så hardt at man kunne trodd at det var selveste Gud som gråt.

Bilde av Linnea

Fem søte, men lynraske minutter senere; Bip Bip!, Bip Bip! Ok, fem minutter til. snoozeknappen, takk Gud for snoozeknappen. Eller, bør man egentlig takke Gud for snoozeknappen? Jeg vet ikke med deg, men spør du meg er nok sjansen stor for at svaret mitt blir et stjerneklart, himmelhøyt og rungende nei. Jeg takker ikke Gud for snoozeknappen! Som ved magi fra en fancy tidsmaskin, har de søte, få minuttene nå brått blitt endret til tretti stressfremkallende minutter. Shit, jeg har forsovet meg!

I noen sekunder leker jeg verdensmester i hurtig-påkledning. Nå er jeg påkledd og det i nesten samme fart som når Spiderman skifter fra casual til drakt! Klar for dagen er jeg dog ikke. I dag er det forelesning i Digitale medier, og i dag skal det prates om forrige arbeidskrav. Et stort arbeidskrav med flere deler, som jeg mot slutten egentlig ville ha beskrevet som et lite mareritt. Muligens som en sjokoladekake med salt og pepper istedenfor sukker? Jeg er redd for at jeg ikke skal få godkjent på dette arbeidskravet. Det hjelper heller ikke at læreren, et par dager tidligere kom med en kunngjøring. I denne sto det at de som helt tydelig ikke har benyttet pensum, heller ikke får en ny sjanse til å rette på oppgaven.

Klokken har nettopp passert elleve idet jeg parkerer bilen på den lille parkeringsplassen ved høgskolen i Halden. Jeg har gått glipp av første time, men skitt au, det får gå. I det jeg skal forlate bilen ser jeg et varsel på telefonen. Et varsel fra Canvas. Dunk- dunk! Dunk- dunk! Hjertet mitt banker nesten like fort som Petter Northug går på ski under OL! Jeg har fått svar på arbeidskravet i Digitale medier. Jeg tør ikke å se. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg kommer hjem med å se på resultatet.

Tre timer, to Red Bull og en litt tørr matpakke med ost og skinke senere, er jeg endelig hjemme igjen. Red Bullen har dessverre ikke gitt meg vinger, men energien er i det minste tilbake. Tid for å sjekke resultatet på arbeidskrav. Dunk- dunk! Dunk- dunk! OL- hjertebanken kommer snikende tilbake nesten som en brennmanet, og jeg er stressa! Redd for at arbeidskravet ikke er godkjent, og redd for ikke å få noen ny sjanse til å rette det opp. Ok… Ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en, null… Yes! Arbeidskravet er godkjent! Og ikke bare er det godkjent, det viser seg å være godkjent med flere positive tilbakemeldinger.

Jeg føler meg lettet. Endelig kan jeg puste ut, endelig kan jeg slappe av. Dagen er reddet, “Petter Northug har vunnet OL” og jammen, som ved et lynnedslag fra uklar himmel, har sola tittet fram utenfor også. Jeg setter på vannkokeren og tar fram favorittkoppen min. En stor, grønn kopp med bilde av Baby Yoda spisende på en frosk. Nå skal jeg lage meg en rykende varm og god kopp med kakao. Det har jeg fortjent. Resten av dagen skal jeg bare slappe av å kose meg.

Noen avslappende timer senere er natten tilbake, og med den er det tid for å sove. Det ble en dårlig start med forsoving, regnvær og arbeidskrav-svar angst, men det endte altså så mye bedre enn forventet. Regnværsdagen ble bokstavelig talt byttet ut med solskinn, og arbeidskravet ble godkjent med glans. Nok en gang har jeg fått erfare at unødvendig bekymring og stress, rett og slett ikke er verdt det. Jeg er sliten etter en stressende dag, men sovner med et smil om munnen. Små gleder i hverdagen.

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK, Studielivet

Den nye hverdagen i lockdown, med samboer

Da jeg først flyttet til Halden bodde jeg sammen med en av mine næreste venninner. Nå har jeg fått meg samboer og kontrastene er store. Vaskingen er ikke lenger for å fjerne støv, men går til plukking av tomme hylser fra hagle rundt om i HELE leiligheten. Vaskemaskinen er fylt med våpenfiller og gangen er som regel kledd i en herlig blanding av jord og kruttlukt. Jeg er, som du kanskje skjønner, samboer med en typisk mannemann, en som ikke vet forskjell på shampo og balsam og som tror det er helt greit å slenge fra seg gjennomvåte turstøvler hvor enn det måtte passe. Jeg bor med et menneske som ikke kan klare å finne melka i kjøleskapet eller gjøre noe så enkelt som å bestille mat fra Foodora, men et rådyr kan han spotte på 500 meters avstand.

Bilde av Ine

Vi er nå inne i enda en, ja, hva skal man kalle det? Periode? En periode av denne walking dead-lignende tilstanden som kjært blir kalt lockdown. En tilstand hvor man frivillig omtrent fengsles i eget hjem. Skoleveien er ikke lenger enn fra soverommet til stua, og lunsjtiden blir nå brukt til å surfe gjennom Tik Tok. En stor kontrast til hyggelig og sosial lunsj med klassekamerater. Vi er inne i en tid nå hvor det å distansere seg fra andre mennesker er mer sosialt akseptert en å være en sosial sjel, midt i alt dette skal man også få hverdagen til å fungere. I min situasjon holder jeg fortet sammen med samboeren min og man kan jo trygt si at dette til tider er en prøvelse. Fra å være “høstenke” under jaktsesongen der hagla får mer oppmerksomhet enn meg, er vi nå i en situasjon hvor vi er sammen til alle døgnets tider. Når vi nå sitter på den tiende mimrekvelden om gutteturer til Polen og shady strippeklubber, kjenner jeg at han muligens bør fyre av en real guttekveld med kameratene.

Jeg kan med hånden på hjertet si at mitt beste kjøp under denne pandemien er headsett, du kan tro det ble en ny verden da jeg kunne gjennomføre et helt Zoommøte uten å høre skyting fra brutale “ColdWar” i bakgrunnen. Og det er noe med det når du selv sitter og har undervisning i kulturer og empati samtidig som kjæresten skyter hue av sin nittiende mann under jubel.

Dette er en forferdelig merkelig tid vi alle er inne i nå og mange har hverdager som er totalt forandret. Jeg vil også understreke at til tross for netter hvor samboer drømmer om ulvejakt og holder ulvedebatter i søvne, så er det fantastisk å ikke stå i dette helt alene.

 

Skrevet av Ine Herregården

 
by studentassistent on BIK20, Hverdag under korona-krisen

Studentlivet til Reham før og etter hun flyttet

Reham Said Ali (22) flyttet fra Hammerfest til Sarpsborg i sommer. Hun gikk fra å ikke bekymre seg for korona, til å ikke sette foten ut av huset. Dette har påvirket hennes sosiale liv. La oss ta en titt på det Reham forteller:

Hva er forskjellen på studentlivet da du bodde i Hammerfest og nå i Halden?

-Da jeg bodde i Hammerfest kunne jeg henge med venner i koronatiden siden det ikke var noen koronatilfeller i Hammerfest, jeg hadde et ganske normalt liv. I Halden kan jeg ikke gjøre det. Mine venner er fra forskjellige byer så jeg kan ikke møte alle, men jeg skriver og holder kontakten på sosiale medier.

Bilde av Reham

Er det noe du savner med det sosiale eller skolen før korona?

-Jeg savner da vi satt sammen og hjalp hverandre. I Hammerfest kom vi på skolen hver eneste dag, det var ingen 1 meters avstand, vi møtte venner på biblioteket og øvde sammen. Jeg savner det ganske mye.

Hvordan har korona påvirket ditt sosiale liv negativt?

-Akkurat nå så kan jeg kan ikke være ute i arbeid lenger, grunnen er at jeg har ganske dårlig immunforsvar. Det er alvorlig å være på jobb der du må møte flere mennesker, snakke med dem og være i nærkontakt. Når det gjelder venner og familie var jeg alltid ute med venner og gikk på familieturer, men nå er det ikke alltid man kan møte venner eller gå ut på tur med familien. Jeg holder meg hjemme mesteparten av tiden.

Er det vanskelig å møte/bli kjent med nye folk på skolen etter korona?

-Det er veldig vanskelig å skaffe seg venner siden man ikke møtes ofte. Selv om man har timer sammen med andre studenter så møtes vi ikke etter skolen, fordi forholdet mellom studentene ikke har rukket å bli så sterkt, folk kjenner ikke hverandre. Det er også noen som ikke har snakket med noen i klassen fysisk. Grunnen er jo at folk møtes eller har time via zoom. Før korona kunne man møtes på skolen, sitte i større grupper, hjelpe hverandre og bli venner.

Kosawoski og Hungs spørreundersøkelse

Heather Kosakowski og Michelle Hung forteller om hvordan sosial isolasjon påvirker mental helse. Begge er MIT-studenter. Da covid-19 kom ble alle studentene sendt hjem, og alt ble gjort om via nettet. Kosawoski forteller at hun var overveldet og lei seg. Istedenfor å tenke så mye, bestemte hun seg for å gjennomføre en undersøkelse. Kosakowski og Hung lagde en spørreundersøkelse for å se hvordan det sosiale livet til studentene ble påvirket gjennom pandemien. Spørreundersøkelsen handlet også om ensomhet og mental helse. Flere enn 500 mennesker tok undersøkelsen, alt fra alderen 18 til 60, fra flere land og byer rundt omkring i verden.

Det er litt for tidlig å konkludere undersøkelsen, men Hung sier at følelsen av ensomhet i løpet av pandemien vil bli mindre fremover, i løpet av pandemien. Mennesker har en imponerende evne til å tilpasse seg endringer. Videre sier Hung at hun tror folk vil finne på nye måter å få eller ha kontakt med andre i den virtuelle verden. Enten vi føler oss mer eller mindre ensomme når Covid-19-krisen tar slutt, er både Kosakowski og Hung enige om at den vil endre livet slik vi kjenner det.

 

Skrevet av Zohre Jalali

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK

Fremtidsstress nå

Det var nok en sommerdag på soverommet, dagene forsvant i Netflix og iskrem. Ting gikk på gli, til det en dag ikke var lenge til samordna opptak ga svar på hvor fremtiden skulle gli videre. Null stress, tenkte jeg. Med mindre poenggrensen endrer seg drastisk. Men det er jo korona, da er det sikkert flere søkere i år.

Bilde av Hans

Fra at alt gikk greit, så spralet alt til verste tilfellet. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg valgte det jeg ville. I det tvilen begynte å sette seg så var dagen der. Jeg åpnet pc-en og logget inn. Hvilken skole var så heldige som fikk meg? Trykket av ‘’se tilbud’’ åpnet en vegg av ventelister.

Ok, å vente litt ekstra på svar gjør meg ikke noe, jeg er sikkert nesten først.

Plass 236.

Faen.

Jeg sank ned i stolen. På samme tid ventet mamma ganske spent i underetasjen. Planen gikk i dass, på tide å begynne på en annen. Ledige studieplasser har kanskje et alternativ. Det var da jeg snublet over internasjonal kommunikasjon, en linje som faktisk var perfekt for meg, hvordan har jeg ikke sett den før nå? Det er ledig studieplass, det er førstemann til mølla, og løpet starter 09 presist.

Da tiden var inne sto jeg klar med finger ’n over logg inn knappen med øynene festet på sekundene som tikket, klar som Usain Bolt før pistolen fyrer.

Klokka slo ni, samme millisekund gikk jeg for logg inn knappen. Det tar litt mer tid en vanlig, og nettsiden krasjer.

Uten tvil oppdaterer jeg nettsiden og prøver på nytt, og på nytt og på nytt. Klokken er ti minutter over. Håper ingen har valgt BIK. Til slutt kommer jeg inn, hengende femten minutter etter i løpet, får valgt BIK og håpet samordna opptak registrerte det.

Et par dager går, fler og fler studier forsvinner fra lista over ledige studieplasser. Ingen lyd fra samordna opptak og jeg får litt småpanikk, til plutselig BIK blir en av linjene som forsvant.

Småpanikk ble til storpanikk. Er det mulig? Forbanna nettside, mye banning og frustrasjon gikk gjennom hodet. Igjen en plan som gikk i dass, så jeg begynte på nytt igjen. Ok dette året skal jeg gjøre dette og dette, i mars passer det, i desember går ikke det. Jeg hadde ikke grep lenger på hva jeg drev med.

Dager gikk til mamma spurte om å gå ut å slappe av i sola. Når jeg satt der sluttet jeg å tenke. Helt til jeg følte en vibrasjon i baklomma. Fra samordna opptak, ‘’du har fått et tilbud, brevet må åpnes på våre nettsider.’’ Jeg droppet alt jeg hadde og løp opp trappen i retning mot pc-en. Det kan ikke være, men det må jo være, hva ellers? Jeg logger inn, og der har Bachelor i internasjonal kommunikasjon returnert med et tilbud.

Skuldrene senket seg, kanskje jeg bør slutte å planlegge sånn.

Skrevet av Hans Evensen Franke

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK

Hvorfor føles alt så feil?

Januar. Jeg ankommer Manhattan tidlig kveld, direkte fra JFK. Det er blitt mørkt alt. Kaldt og pøsregn. Koffertene mine er blytunge, lastet for flere ukers opphold. Jeg orker ikke styre med Über og velger en lett tilgjengelig “yellow cab”. Vinden er for slitsom og paraplyen vrenger seg med innsiden ut hele tiden. Jeg har booket en «brownstone»-leilighet i Harlem, et distrikt jeg aldri har besøkt før. Med minimal research på stedet jeg har leid stresser jeg litt i taxien for hva som venter meg, men greier samtidig å ta noen «insta-stories» fra bilvinduet for å vise folk hjemme at ting er bra og under kontroll. Jeg reiste jo litt brått, fra alt og alle.

Bilde av Olivia

Neste morgen er det sol, skyfri himmel, crispy vinterluft. Jeg smetter innom en lokal kaffebar for latte «to go» og banana muffin. Jeg er euforisk, nærmest danser gjennom gatene mot Central Park. Ingen bekymring stopper meg. Jeg kjenner at dette er rett, det å komme hit. Det er følelsen jeg har nå, som jeg søker. Og det er fra denne jeg må navigere fra.

Februar. Los Angeles. Jeg har leid det faste studioet i Venice. Nå skal jeg sette av nok tid til å utforske mer av «what next». Men tankene baller på seg og den gode følelsen forsvinner. Mangler jeg konsekvenstenkning? Kan jeg bare stikke av, tømme hele sparekontoen i et forsøk på å finne ut av min livsreise, enda en gang? Når skal jeg bli «voksen»? Jeg kjenner uroen når nye høyder, det kalles angst. Jeg må vekk, alt var bedre på østkysten.

Mars. Tilbake på Manhattan. Denne returen kom uforutsett, pengene bare renner ut. Noe drev meg tilbake, men hva? Det er snø her nå, sørpe og sølete. Jeg må innendørs for å nyte, New York vinterstid kan være umenneskelig kaldt. Jeg googler meg frem til en vegansk café i SoHo, bestiller et varmt måltid og setter meg innerst i en sofakrok. Det er en dame ved siden av meg og vi kommer i snakk. Hun heter Valerie, en typisk “New Yorker”: Litt glamorøs, litt ruskete. Hvitt hår, rynkete ansikt, en tendens til krummet rygg. Jeg føler ro, hun er vis, det kan jeg oppfatte. Vi prater om alt, jeg nyter hvert minutt av hennes livshistorie. Hun forteller at hun er forfatter, men at hun pleide å være klesdesigner. Hun har skiftet karriere tre ganger i løpet av livet. Vi prater i flere timer. Hun sier til sist, like før hun er klar til å forlate meg: “Hva er det du vil, da?” – “Jeg tror jeg vil skrive!” svarer jeg. Hun blunker og sender meg et oppmuntrende blikk som i “hva venter du på?”.

April. Tilbake i Norge. Blakk og motløs. Overlevelsesmekanismene har tatt helt over. Angsten preller ikke av før jeg tar grep. Jeg begynner som sykepleier igjen, det er sikker inntekt og stabil jobb. Trivsel er sekundært. Det er pandemi og Oslo oppfører seg som om det er verdenskrig.

Nå handler det ikke om meg og mine behov. Å hjelpe andre er givende, jeg vet jo det. Er dette kallet mitt, allikevel? Jeg trykker ambivalensen ned. Kompenserer med å maxe arbeidskapasiteten, spare alt jeg kan. Jeg søker anestesisykepleie, noe innen samme felt, men kjenner samtidig at jeg ikke bryr meg om jeg kommer inn.

Mai. Jeg havner i karantene. Jeg har hatt en positiv covid-pasient på jobb og må i pålagt isolasjon. Det er tøft, uroen er konstant. Hvorfor føles alt så feil? Er jeg egoistisk? Alt det fine fra New York er forsvunnet, jeg har blitt dratt inn i en «korona-verden» sammen med det kollektive. Det handler om felles dugnad nå.

Juni. Jeg forøker ny lokasjon og flytter til Vestlandet for «korona-oppdrag». Jeg må gi meg selv nye impulser, kanskje det hjelper. Jeg går toppturer etter jobb, tømmer tankene. Noe skjer når jeg gjør dette: Roen og styrken tilbakevender. En subtil nerve av glede kjennes et sted der inne.

Juli. Plutselig våkner jeg en dag og føler trang til å se om jeg kan studere noe annet enn anestesi. Jeg scroller meg gjennom restplass på Samordna Opptak. Internasjonal? Ja, det er “meg”. Kommunikasjon? Det appellerer. Utenlandsopphold? Oi, ja! Jeg må jo søke her. Jeg kjenner jeg er nervøs, tenk om jeg ikke kommer inn? Det er som at alt flyter kommende dager, ting føles rett. Jeg er bedre på jobb også. Som om jeg har gjort det valget hele dette året har mannet meg opp til. Det er konkretisert i fysisk form. Det som før virket ubesvart og tyngende, er borte.

August. Opptak på BIK akseptert. Jeg skal få lære å skrive! Jeg føler takknemlighet og husker plutselig på Valerie igjen, damen «min» fra New York. Hun skrev og hjalp andre. Hun gikk for det hun brant for. Hun hadde lykkes. Det slår meg at jeg fremdeles kan bidra i pandemien, bare annerledes. Hvordan og gjennom hvilken kanal, det vil vise seg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten