Karriereintervjuet: Julie Haugsand

Hvem er du?

Jeg heter Julie Haugsand og er 24 år gammel. Jeg har vokst opp, studert og blitt boende i Halden.

Bilde av Julie Haugsland

Dette bildet tok jeg første dag på jobb

Hva jobber du med og hva er det beste med jobben din?

Jeg er kommunikasjonskonsulent på Fakultetet for realfag og teknologi (REALTEK) ved NMBU. Der drifter jeg sosiale medier, administrer nettsiden til fakultetet, og har en tett dialog med forskere- og ansatte. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle jobbe i akademia, men jeg stortrives! Jeg lærer mye nytt og spennende hver dag, får følge forskning tett, og har helt supre kollegaer som gjør arbeidsdagen mye lettere og morsommere.

Det beste med jobben min er at jeg har et bredt spekter av oppgaver. Alle oppgavene mine gjør meg til en mer allsidig person innenfor yrket. Denne jobben har også gitt meg en bratt læringskurve og ingen dager er kjedelige.

Ikke bare er jobben bra, men campuset er helt klart Norges vakreste campus som du kan se på bildene under:

Bilde av Andedammen på NMBU. Det er ingen ender der, men enn flott dam og et lite hus i bakgrunnen

Andedammen hos NMBU

Bilde av Urbygningen hos NMBU

Urbygningen NMBU

Hva var veien fra studiene til den jobben du har i dag?

Da jeg var ferdig med utdanningen min i 2018 valgte jeg å bygge på med kompetansehevende fag. BIK har forandret seg siden jeg gikk der. Mitt kull hadde ikke muligheten til å ta grafisk design eller videoproduksjon. Jeg valgte derfor å studere i 1,5 år ekstra med fag jeg følte jeg manglet, og bygget opp min kompetanse med blant annet prosjektledelse, videoproduksjon og digital markedsføring.

Det å få jobb som en kommunikasjonsrådgiver med minimum erfaring er tøft. Eneste erfaringen jeg hadde var selve studiet og praksisen. Jeg var også heldig og fikk et vikariat der jeg var i praksis, så jeg rakk å opparbeide meg litt ekstra erfaring.

Jobben på REALTEK fikk jeg gjennom et bemanningsbyrå. Jeg er evig takknemlig for at både REALTEK og bemanningsbyrået turte å satse på meg.

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for jobben?

Ouf, denne er vanskelig å svare på. Jeg føler alt vi har lært har en relevans for jobben min. Professional communication er bra, da det er mye forskning på fakultetet. Mari sine analysefag er helt supre, og selvfølgelig krisekommunikasjon – spesielt i en tid som denne er krisekommunikasjon gull verdt å ha. Det er ikke sikkert jeg får bruk for det, men veldig betryggende å vite at jeg har lært hvordan man skal håndtere diverse saker.

For meg var også praksisen veldig relevant, ikke bare for å bruke det vi har lært i studiene, men for å finne ut om dette var noe jeg virkelig ville jobbe med. Jeg fikk innsyn i en bedrift, og fikk sett hvordan man jobbet med kommunikasjon.

Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

«Dette greier du». Uansett hvor mange ganger jeg hørte «dette greier du», eller at jeg kom til å få meg en jobb jeg ønsket, så tvilte jeg på meg selv. Jeg tvilte på at jeg hadde riktig- og god nok kunnskap, og jeg tvilte på at firmaer ville ansette meg.  Jeg skulle ønske jeg visste at jeg ikke hadde trengt å tvile i det hele tatt. Nå som jeg er i arbeid har jeg funnet ut at jeg har mye kunnskap og jeg er relevant for dagens jobber.

Hvilke tips har du til BIK-studenter?

Vis interesse og engasjement i de jobbene du søker! Skreddersy hver enkelt søknad til å passe kvalifikasjonene de ønsker.  Lag deg også en «Portfolio» gjennom studietiden, slik at du kan vise frem hva ditt tidligere arbeid er. Da er det lettere for en potensiell arbeidsgiver å ansette deg basert på det du fremlegger. Det er også lurt å bygge opp erfaring under studietiden, om det er at du drifter noe eget, stiller opp frivillig for en organisasjon, eller blir ansatt på deltid. Da har du allerede en fot inn i gamet og jobbsøkingen etter blir mye lettere. Det er også mulig å gjøre som meg, å melde seg opp til bemanningsbyrå. Dette er noe jeg absolutt kan anbefale 😊

Har du noen spørsmål, så kan du gjerne ta kontakt med meg på Facebook eller e-post: julhaug@yahoo.no

 

Studentlivet til Reham før og etter hun flyttet

Reham Said Ali (22) flyttet fra Hammerfest til Sarpsborg i sommer. Hun gikk fra å ikke bekymre seg for korona, til å ikke sette foten ut av huset. Dette har påvirket hennes sosiale liv. La oss ta en titt på det Reham forteller:

Hva er forskjellen på studentlivet da du bodde i Hammerfest og nå i Halden?

-Da jeg bodde i Hammerfest kunne jeg henge med venner i koronatiden siden det ikke var noen koronatilfeller i Hammerfest, jeg hadde et ganske normalt liv. I Halden kan jeg ikke gjøre det. Mine venner er fra forskjellige byer så jeg kan ikke møte alle, men jeg skriver og holder kontakten på sosiale medier.

Bilde av Reham

Er det noe du savner med det sosiale eller skolen før korona?

-Jeg savner da vi satt sammen og hjalp hverandre. I Hammerfest kom vi på skolen hver eneste dag, det var ingen 1 meters avstand, vi møtte venner på biblioteket og øvde sammen. Jeg savner det ganske mye.

Hvordan har korona påvirket ditt sosiale liv negativt?

-Akkurat nå så kan jeg kan ikke være ute i arbeid lenger, grunnen er at jeg har ganske dårlig immunforsvar. Det er alvorlig å være på jobb der du må møte flere mennesker, snakke med dem og være i nærkontakt. Når det gjelder venner og familie var jeg alltid ute med venner og gikk på familieturer, men nå er det ikke alltid man kan møte venner eller gå ut på tur med familien. Jeg holder meg hjemme mesteparten av tiden.

Er det vanskelig å møte/bli kjent med nye folk på skolen etter korona?

-Det er veldig vanskelig å skaffe seg venner siden man ikke møtes ofte. Selv om man har timer sammen med andre studenter så møtes vi ikke etter skolen, fordi forholdet mellom studentene ikke har rukket å bli så sterkt, folk kjenner ikke hverandre. Det er også noen som ikke har snakket med noen i klassen fysisk. Grunnen er jo at folk møtes eller har time via zoom. Før korona kunne man møtes på skolen, sitte i større grupper, hjelpe hverandre og bli venner.

Kosawoski og Hungs spørreundersøkelse

Heather Kosakowski og Michelle Hung forteller om hvordan sosial isolasjon påvirker mental helse. Begge er MIT-studenter. Da covid-19 kom ble alle studentene sendt hjem, og alt ble gjort om via nettet. Kosawoski forteller at hun var overveldet og lei seg. Istedenfor å tenke så mye, bestemte hun seg for å gjennomføre en undersøkelse. Kosakowski og Hung lagde en spørreundersøkelse for å se hvordan det sosiale livet til studentene ble påvirket gjennom pandemien. Spørreundersøkelsen handlet også om ensomhet og mental helse. Flere enn 500 mennesker tok undersøkelsen, alt fra alderen 18 til 60, fra flere land og byer rundt omkring i verden.

Det er litt for tidlig å konkludere undersøkelsen, men Hung sier at følelsen av ensomhet i løpet av pandemien vil bli mindre fremover, i løpet av pandemien. Mennesker har en imponerende evne til å tilpasse seg endringer. Videre sier Hung at hun tror folk vil finne på nye måter å få eller ha kontakt med andre i den virtuelle verden. Enten vi føler oss mer eller mindre ensomme når Covid-19-krisen tar slutt, er både Kosakowski og Hung enige om at den vil endre livet slik vi kjenner det.

 

Skrevet av Zohre Jalali

 

Hun var uredd og satset!

Hvem er du, og hva jobber du med?

– Mitt navn er Marte Thomassen Askeland, jeg er 27 år og jobber som markedskoordinator i Tønsberglivet. Tønsberglivet er et omdømme- og byutviklingsselskap, som fungerer som en arena hvor næringslivet sammen med kommunen jobber for å utvikle Tønsberg til en levende og attraktiv by i regionen. Hovedmålet er å styrke Tønsbergregionens bosteds-, nærings- og besøksattraktivitet.

Bilde av Marte

Hva er det beste med jobben din?

– Det aller beste med jobben er at hver dag er forskjellig. Min rolle som markedskoordinator med fokus på byliv betyr at jeg hele tiden må være oppdatert og opptatt av hva som rører seg i byen. Dette betyr blant annet at jeg hele tiden må ha løpende dialog med våre medlemsbedrifter, hvor vi har alt fra butikker og kafeer, til kjøpesenteret og restaurantbransjen her i Tønsberg. Det å bli kjent med de som driver her i byen, har vært utrolig givende. En av hovedjobbene mine er å skape attraktive kampanjer og arrangementer som trekker handel til byen, og er med på å øke omsetningen til næringslivet. Dette betyr at jeg får lov til å være kreativ, og finne nye og spennende løsninger og kampanjer. For eksempel i mars når hele Norge stengte ned, skulle vi akkurat til å ha Handelens dag i byen. Men ved å være kreativ, kom vi frem til at å gjennomføre Nett-handelens dag, med hjemkjøring av varer, var en bedre løsning som fortsatt kunne gjennomføres. Det er også et fantastisk og spennende læringsmiljø i jobben, både via gode kollegaer og de vi samarbeider med, – men spesielt siden man blir litt «kastet ut i det» når man hele tiden ønsker å finne nye ideer å gjennomføre. Det har gitt meg en bratt læringskurve det siste året, og jeg har vært så heldig å ha fine kollegaer som veileder og gir råd ved hvert steg.

Hva var veien fra studiene til den jobben du har i dag?

– Jeg var nok ekstremt heldig med timing og nettverk da jeg fant denne jobben. Jeg hadde akkurat levert bacheloren min skriftlig, og dro hjem på besøk til min mamma i Tønsberg, som er byen jeg er fra. Da begynte vi å snakke om fremtiden, og jeg hadde regelmessig sjekket både på nav.no og finn.no for stillingsutlysninger. Jeg hadde kun sett én stilling jeg ønsket meg, som virket helt perfekt. Men jeg følte meg ikke kvalifisert. Så snakket jeg med en karriereveileder på noe vi har i Tønsberg som heter Gründerhuset, og hun ba meg være uredd og søke. Et par dager etter muntlig høring av bacheloren, fikk jeg en telefon fra min nåværende sjef om at de ønsket å tilby meg stillingen. Jeg tenkte meg ikke om ett sekund en gang, og sa ja! Og det er jeg så utrolig glad for den dag i dag.

Hvilke tips har du til BIK-studenter?

– Nettverk! Da jeg startet andreåret på studiet skulle Mari akkurat til å lansere boken sin «En uke i Glenn Johansens liv», og spurte om ikke fire av oss studentene ønsket å lage en markedsføringskampanje for henne. Dette ga meg nettverk i Tiden Forlag, som var en av referansene jeg oppga når jeg søkte jobben. Jeg var også så heldig at jeg hadde praksis i TVNorge i fire måneder, og der fikk jeg gode referanser som kunne tas med videre, og ikke minst en knallgod og morsom erfaring å ha med seg. I tillegg førte jeg opp vår lærer Mari som referanse. Så de tre påkrevde referansene, var relevante referanser jeg fikk opparbeidet meg under studiet, og ikke bare fra tidligere deltidsjobber. Det er det som er fint med BIK, at man får hjelp til å opparbeide seg et nettverk som kan være uvurderlig etter endt studium! Men det gjelder å ta de sjansene man får tilbudt. Det er også utrolig viktig å være uredd, og satse. Jeg trodde ikke jeg var kvalifisert nok for denne stillingen, men slo ut flere søkere som var eldre og mye mer erfarne enn meg. Men Mari sa så klokt under en forelesning «man kan lære en jobb, man kan ikke lære en ny personlighet». Så kjemi med ny arbeidsgiver og hvordan man presenterer seg generelt, er utrolig viktig. Mye av det jeg har lært det siste året, er at det handler om å stupe inn i nye utfordringer, også har man de rundt seg som en fallskjerm dersom det skulle gå galt. Mari og gode venner var min fallskjerm under studietiden, og nå er fantastiske kollegaer i Tønsberglivet min fallskjerm.

Skrevet av Marte Thomassen Askeland

 

Stol på det du har lært!

Du lurer sikkert veldig på hvordan livet etter BIK kommer til å bli? Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke har noe fasitsvar på det. Det jeg derimot har er noen tips til deg som BIK-student om hvordan du kan utnytte praksistiden din fullt ut.

Bilde av Iselin

Jeg som alle andre tidligere BIK-studenter måtte ut i praksis siste semester på studiet. Jeg endte opp med en praksisplass hos Flyktninghjelpen. Etter endt praksis og overstått bacheloroppgave tok jeg meg en velfortjent sommerferie. Det ble ikke en lang sommerferie for jeg var veldig sulten på en fast jobb. Jeg mener, hvem er vel ikke det etter endt studium?

Jeg hadde allerede søkt på mange stillinger før sommeren startet, men som de fleste opplevde var det ikke noen positive tilbakemeldinger å få. Det hjelper ikke å være midt i en pandemi når markedet er tøft for nyutdannede fra før av. Jeg hadde egentlig mistet motet helt, og kastet heller all energien min inn i taxi-jobben jeg allerede hadde.

En dag fikk jeg plutselig en mail. Det var en fra Flyktninghjelpen. Jeg tenkte ikke så mye over det og fortsatte dagen min, men etter noen timer ble jeg veldig nysgjerrig på hva de lurte på. Det var en person jeg ikke hadde møtt før, bare så vidt hatt en samtale med, som tilbød meg en jobb. Hun hadde hørt fine ting om meg og arbeidet mitt fra da jeg var i praksis. Vi hadde en samtale senere den dagen og jeg sikret meg en 40% stilling frem til desember i en tid hvor så mange sliter med å skaffe seg en jobb. Jeg var i ekstase!

Jeg begynte i en stilling spesielt tilpasset meg, jeg har kun hjemmekontor og en mulighet til å jobbe når det måtte passe meg så lenge jeg møter fristene satt på oppgavene jeg får tildelt. Er ikke det drømmescenario, så vet ikke jeg. Dette ga meg også muligheten til å fortsette med taxi-jobben min som normalt.

Min stillingstittel er Video Editing Assistant, og i den stillingen jobber jeg hovedsakelig med videoredigering. Jeg klipper sammen videoer fra bunnen av, modifiserer til andre formater og kan korte ned eller endre handling på eksisterende videoer. I tillegg oversetter jeg mye fra engelsk til norsk, men kan også få oppdrag om å modifisere en video til svensk eller tysk. Da følger det gjerne med et dokument med oversettelsen klar, slik at jeg plassere den rett inn i videoen.

Det jeg syns er det beste med hele jobben er at vi har et godt samarbeid, selv om jeg aldri ser noen av de jeg jobber med, og at de kan komme til meg med hasteoppdrag. Selv om det bare er en midlertidig stilling så hjelper det veldig at jeg får brukt og holdt ferdighetene mine ved like.

Mine beste tips til deg som BIK-student er:

  • Utvid nettverket ditt, her er praksis en veldig nyttig plattform.
  • Vær med på alt som skjer i praksis, selv om det kanskje virker kjedelig. Dette kan vise de du er i praksis hos at du er nysgjerrig og villig til å lære.
  • Still masse spørsmål til de du er i praksis hos, og len deg litt på de i klassen din. Da mener jeg hvis du ikke direkte vil spørre de i praksis om du lurer på noe så er det smart å snakke med de i klassen din.
  • Følg med i timene, det er kanskje klisjé, men det er så ekstremt viktig. Du får virkelig bruk for det du lærer i timene.

Tilslutt vil jeg bare si «leave your mark», det kan virkelig utgjøre en stor forskjell. Ikke vær redd og stol på det du har lært!

Skrevet av Iselin Chantelle Karlsen

 

Fremtidsstress nå

Det var nok en sommerdag på soverommet, dagene forsvant i Netflix og iskrem. Ting gikk på gli, til det en dag ikke var lenge til samordna opptak ga svar på hvor fremtiden skulle gli videre. Null stress, tenkte jeg. Med mindre poenggrensen endrer seg drastisk. Men det er jo korona, da er det sikkert flere søkere i år.

Bilde av Hans

Fra at alt gikk greit, så spralet alt til verste tilfellet. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg valgte det jeg ville. I det tvilen begynte å sette seg så var dagen der. Jeg åpnet pc-en og logget inn. Hvilken skole var så heldige som fikk meg? Trykket av ‘’se tilbud’’ åpnet en vegg av ventelister.

Ok, å vente litt ekstra på svar gjør meg ikke noe, jeg er sikkert nesten først.

Plass 236.

Faen.

Jeg sank ned i stolen. På samme tid ventet mamma ganske spent i underetasjen. Planen gikk i dass, på tide å begynne på en annen. Ledige studieplasser har kanskje et alternativ. Det var da jeg snublet over internasjonal kommunikasjon, en linje som faktisk var perfekt for meg, hvordan har jeg ikke sett den før nå? Det er ledig studieplass, det er førstemann til mølla, og løpet starter 09 presist.

Da tiden var inne sto jeg klar med finger ’n over logg inn knappen med øynene festet på sekundene som tikket, klar som Usain Bolt før pistolen fyrer.

Klokka slo ni, samme millisekund gikk jeg for logg inn knappen. Det tar litt mer tid en vanlig, og nettsiden krasjer.

Uten tvil oppdaterer jeg nettsiden og prøver på nytt, og på nytt og på nytt. Klokken er ti minutter over. Håper ingen har valgt BIK. Til slutt kommer jeg inn, hengende femten minutter etter i løpet, får valgt BIK og håpet samordna opptak registrerte det.

Et par dager går, fler og fler studier forsvinner fra lista over ledige studieplasser. Ingen lyd fra samordna opptak og jeg får litt småpanikk, til plutselig BIK blir en av linjene som forsvant.

Småpanikk ble til storpanikk. Er det mulig? Forbanna nettside, mye banning og frustrasjon gikk gjennom hodet. Igjen en plan som gikk i dass, så jeg begynte på nytt igjen. Ok dette året skal jeg gjøre dette og dette, i mars passer det, i desember går ikke det. Jeg hadde ikke grep lenger på hva jeg drev med.

Dager gikk til mamma spurte om å gå ut å slappe av i sola. Når jeg satt der sluttet jeg å tenke. Helt til jeg følte en vibrasjon i baklomma. Fra samordna opptak, ‘’du har fått et tilbud, brevet må åpnes på våre nettsider.’’ Jeg droppet alt jeg hadde og løp opp trappen i retning mot pc-en. Det kan ikke være, men det må jo være, hva ellers? Jeg logger inn, og der har Bachelor i internasjonal kommunikasjon returnert med et tilbud.

Skuldrene senket seg, kanskje jeg bør slutte å planlegge sånn.

Skrevet av Hans Evensen Franke

 

Livet med studier og ishockey i utlandet

I juli flyttet jeg til Örnsköldsvik i Sverige for å spille ishockey for MoDo og gå andre året på BIK! Å kombinere ishockey og heltidsstudier på avstand er ikke alltid det enkleste. Men med god oppfølging av lærere og gode klassekamerater blir alt mye lettere!

Bilde av Josefine

I løpet av de siste månedene har jeg fått meg mange nye lagkamerater, reist rundt i hele Sverige og vennet meg til livet i nabolandet. Livet i Sverige er en ny hverdag for meg. Det har gått relativt greit å være her alene, men man tenker jo ofte på de der hjemme og savner dem. Når det kommer til coronasituasjonen er det ikke mye tiltak her. Det er ganske ubehagelig å se hvor lite tiltak som egentlig gjøres. Denne uken tok hele laget coronatest så jeg sitter for tiden inne og venter på svar. Håper jeg får fullført sesongen uten sykdom og skader!

Skolehverdagen har også blitt annerledes. Det er selvfølgelig litt rart å ikke få møtt opp i timene hver uke i Halden. Men det å kunne skru på macen og følge med fra leiligheten er ganske så innafor det også! Heltidsstudier på nett er ikke alltid det letteste med tanke på at man gjerne skulle ha deltatt i timene fysisk, møte medelever og jobbet med oppgaver sammen. Men på tross av forutsetningene går det meste med hjelpsomme medelever og lærere.

Noen lurer kanskje på hvordan jeg får kombinert studier og profesjonell ishockey. Takket være Høgskolen i Østfold og Olympiatoppen har jeg fått tilrettelagt semesteret og blitt tatt seriøst i min satsning både med studiene og ishockeyen. Jeg er veldig glad for at jeg klarer å kombinere alt såpass bra hittil og gleder meg til å komme tilbake på skolen så fort karantenereglene blir endret!

Skrevet av Josefine Biseth Engmann

 

Hvorfor føles alt så feil?

Januar. Jeg ankommer Manhattan tidlig kveld, direkte fra JFK. Det er blitt mørkt alt. Kaldt og pøsregn. Koffertene mine er blytunge, lastet for flere ukers opphold. Jeg orker ikke styre med Über og velger en lett tilgjengelig “yellow cab”. Vinden er for slitsom og paraplyen vrenger seg med innsiden ut hele tiden. Jeg har booket en «brownstone»-leilighet i Harlem, et distrikt jeg aldri har besøkt før. Med minimal research på stedet jeg har leid stresser jeg litt i taxien for hva som venter meg, men greier samtidig å ta noen «insta-stories» fra bilvinduet for å vise folk hjemme at ting er bra og under kontroll. Jeg reiste jo litt brått, fra alt og alle.

Bilde av Olivia

Neste morgen er det sol, skyfri himmel, crispy vinterluft. Jeg smetter innom en lokal kaffebar for latte «to go» og banana muffin. Jeg er euforisk, nærmest danser gjennom gatene mot Central Park. Ingen bekymring stopper meg. Jeg kjenner at dette er rett, det å komme hit. Det er følelsen jeg har nå, som jeg søker. Og det er fra denne jeg må navigere fra.

Februar. Los Angeles. Jeg har leid det faste studioet i Venice. Nå skal jeg sette av nok tid til å utforske mer av «what next». Men tankene baller på seg og den gode følelsen forsvinner. Mangler jeg konsekvenstenkning? Kan jeg bare stikke av, tømme hele sparekontoen i et forsøk på å finne ut av min livsreise, enda en gang? Når skal jeg bli «voksen»? Jeg kjenner uroen når nye høyder, det kalles angst. Jeg må vekk, alt var bedre på østkysten.

Mars. Tilbake på Manhattan. Denne returen kom uforutsett, pengene bare renner ut. Noe drev meg tilbake, men hva? Det er snø her nå, sørpe og sølete. Jeg må innendørs for å nyte, New York vinterstid kan være umenneskelig kaldt. Jeg googler meg frem til en vegansk café i SoHo, bestiller et varmt måltid og setter meg innerst i en sofakrok. Det er en dame ved siden av meg og vi kommer i snakk. Hun heter Valerie, en typisk “New Yorker”: Litt glamorøs, litt ruskete. Hvitt hår, rynkete ansikt, en tendens til krummet rygg. Jeg føler ro, hun er vis, det kan jeg oppfatte. Vi prater om alt, jeg nyter hvert minutt av hennes livshistorie. Hun forteller at hun er forfatter, men at hun pleide å være klesdesigner. Hun har skiftet karriere tre ganger i løpet av livet. Vi prater i flere timer. Hun sier til sist, like før hun er klar til å forlate meg: “Hva er det du vil, da?” – “Jeg tror jeg vil skrive!” svarer jeg. Hun blunker og sender meg et oppmuntrende blikk som i “hva venter du på?”.

April. Tilbake i Norge. Blakk og motløs. Overlevelsesmekanismene har tatt helt over. Angsten preller ikke av før jeg tar grep. Jeg begynner som sykepleier igjen, det er sikker inntekt og stabil jobb. Trivsel er sekundært. Det er pandemi og Oslo oppfører seg som om det er verdenskrig.

Nå handler det ikke om meg og mine behov. Å hjelpe andre er givende, jeg vet jo det. Er dette kallet mitt, allikevel? Jeg trykker ambivalensen ned. Kompenserer med å maxe arbeidskapasiteten, spare alt jeg kan. Jeg søker anestesisykepleie, noe innen samme felt, men kjenner samtidig at jeg ikke bryr meg om jeg kommer inn.

Mai. Jeg havner i karantene. Jeg har hatt en positiv covid-pasient på jobb og må i pålagt isolasjon. Det er tøft, uroen er konstant. Hvorfor føles alt så feil? Er jeg egoistisk? Alt det fine fra New York er forsvunnet, jeg har blitt dratt inn i en «korona-verden» sammen med det kollektive. Det handler om felles dugnad nå.

Juni. Jeg forøker ny lokasjon og flytter til Vestlandet for «korona-oppdrag». Jeg må gi meg selv nye impulser, kanskje det hjelper. Jeg går toppturer etter jobb, tømmer tankene. Noe skjer når jeg gjør dette: Roen og styrken tilbakevender. En subtil nerve av glede kjennes et sted der inne.

Juli. Plutselig våkner jeg en dag og føler trang til å se om jeg kan studere noe annet enn anestesi. Jeg scroller meg gjennom restplass på Samordna Opptak. Internasjonal? Ja, det er “meg”. Kommunikasjon? Det appellerer. Utenlandsopphold? Oi, ja! Jeg må jo søke her. Jeg kjenner jeg er nervøs, tenk om jeg ikke kommer inn? Det er som at alt flyter kommende dager, ting føles rett. Jeg er bedre på jobb også. Som om jeg har gjort det valget hele dette året har mannet meg opp til. Det er konkretisert i fysisk form. Det som før virket ubesvart og tyngende, er borte.

August. Opptak på BIK akseptert. Jeg skal få lære å skrive! Jeg føler takknemlighet og husker plutselig på Valerie igjen, damen «min» fra New York. Hun skrev og hjalp andre. Hun gikk for det hun brant for. Hun hadde lykkes. Det slår meg at jeg fremdeles kan bidra i pandemien, bare annerledes. Hvordan og gjennom hvilken kanal, det vil vise seg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 

Det er ikke alle som har disse mulighetene

Året 2002, juni, en eller annen dag mot slutten, reiste vi nedover mot et lite land som i dag kalles Nord-Makedonia. Samme året skulle jeg starte på skolen her i Halden, Hjortsberg skole het den, og jeg gledet meg enormt. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» fikk vi stadig høre hjemme, spesielt pappa nevnte det ofte, han jobbet også som lærer på Os skole. Som barn så lytter du ikke så ofte, du er fiksert i din egne lille, men spennende verden. Du forstår ikke betydningen av disse sakene når du er liten. Men du forstår noe. Kanskje litt mer enn du trenger å forstå.

Bilde av Ardit

Jeg hadde blitt fortalt at vi bor i Norge fordi det var det beste for vår framtid. Noe jeg i senere tid er svært takknemlig for. Som barn derimot drømte jeg meg bort i de storemorelltrærne i Nord-Makedonia, fersken som faktisk var fersk om sommeren, som var knallrøde på utsiden, men helt gule på innsiden, fulle av saft som renner ned de små kinnene dine når du biter i dem. De store maisåkrene som strakte seg så langt øyet kunne se og elven som renner ved siden av der jeg og mine venner lekte. Men. Det hadde jo vært hele to år siden jeg var der sist. På de to årene hadde det skjedd en utvikling og en forandring som jeg skulle få se med egne øyne.

Året 2001 hadde vi altså ikke reist ned til landsbyen vår i Nord-Makedonia. Sommeren 2002 kom, og vi reiste ned med bil. Alt jeg husket fra tidligere hadde nå blitt byttet ut med kulehull, brente hus, ødelagte skoler og barnehager. Bomber som hadde ødelagt bygninger og bomber som hadde ødelagt liv. Bomber som hadde drept spedbarn, kvinner, familier og gamle. Som hadde gitt en helt ny lukt til stedet.

Dette var sårende selv for meg som er født i Norge. Det sårer å se dine besteforeldre lide, det sårer en når man ser et tidligere søskenbarn som var frisk og fin lide resten av livet sitt på grunn av en bombe. Du forstår til slutt også hva døden betyr da familiemedlemmer har dødd og du må i minnestund. Dessverre i en ung alder for min del, men jeg har på grunn av de hendelsene fått en lærdom på så kloss hold at den lærdommen skulle jeg ta med meg resten av livet. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» De ordene sitter godt, langt inne i hjertet.

 

Skrevet av Ardit Emini

 

Å få jobb under en pandemi

Tenk dere å være ferdig utdannet fra BIK og klar for arbeidslivet året 2020. For det er jo ikke nok å bo i en storby med skyhøy konkurranse fra før, men med ca. 30 000 andre arbeidsledige i Oslo på grunn av korona, var det mildt sagt en utfordring i arbeidsmarkedet.

Men i midten av september fikk jeg tilbud om å jobbe i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i bystyrets sekretariat i Oslo kommune! En viktig faktor til at jeg fikk denne jobben var praksisplassen jeg hadde i UDI. Det som er helt fantastisk med å få jobbe med kommunikasjon er at arbeidsoppgavene er varierte og man får bryne seg på mange spennende utfordringer. Blant annet produserer jeg videoer, lager brosjyrer, oppdaterer Oslo kommunes nettsider, har redaktøransvar for intranett og poster i sosiale medier.

Bilde av Sofie

Min tid på BIK har vært veldig viktig for meg i jobbprosessen, spesielt med tanke på arbeidsoppgavene i seg selv, men praksisen min i UDI var det som «sealed the deal». I UDI fikk jeg mye relevant erfaring med publisering i intranett, videoredigering, klarspråk og mediehåndtering. Det hjelper jo også at man har med seg en verdifull referanse, kommunikasjonssjefen i UDI, og et utvidet nettverk, nemlig kollegene fra praksis. Selv om det offentlige har spesielle krav til ansettelsesprosesser, kjenner de ansatte ofte mange mennesker i miljøet og kan være verdifulle for å lære mer om bransjen (i det private er nettverk ofte avgjørende).

Erfaringen med jobbsøking fra en som faktisk nylig var jobbsøker gjør at jeg vil dele noen relevante tips:

  • Ring arbeidsplassen – Det er helt jævlig og i starten snubler du, men lag deg et manus og ta de telefonene.
  • Lag deg faste rutiner – Det hjelper faktisk på motivasjonen om man søker jobb innen et tidsrom og gir seg selv fri og pauser.
  • Hold LinkedIn oppdatert – Jeg ble faktisk headhuntet til en stilling via LinkedIn, så ikke undervurder en god profil.
  • Knytt nettverk – Dette er ikke alltid folk du kjenner, men noen du kjenner via-via. Det ga meg god forståelse for hvordan markedet fungerer og kanskje de kjenner noen på utkikk etter en kandidat?
  • Skaff deg en karriereveileder. Min hjalp meg «naile» intervjuet med gode tips og triks.

Ikke vær redd for å kontakte folk (meg for den saks skyld!), som har utvidet sitt nettverk og har vært på samme sted selv. Ikke minst: ikke gi opp! Det høres ut som en ekstrem klisjé, men det er faktisk sant at man får seg en jobb. (Jeg tilbrakte mange sene kvelder med å fundere på nettopp dette.) Lykke til!

Send meg gjerne mail: sofie.n.skeie@gmail.com eller kontakt meg på facebook!

 

Skrevet av Sofie Nygaars Skeie

 

 

Hvor er egenskapene mine?

Jeg har alltid blitt ansett som distre og klønete, og spesielt da jeg var liten. Hvis det skjedde noe rundt meg, var det sjeldent jeg fikk det med meg. Det endte alltid med at noen av de andre som var til stede måtte gi konkrete beskrivelser på hvor jeg skulle titte for å se det samme som de så. Dette kunne for eksempel være et rådyr, en blomst eller egentlig hva som helst. Når det gjaldt den klønete delen kunne jeg snuble i, eller gå på hva som helst. Det kunne være røtter på bakken eller store tykke stolper som sto plassert midt i en butikk. Jeg har hatt blåmerker, skrubbsår og hovne kroppsdeler som skulle indikert på at jeg hadde vært med i en større ekstremsport enn hverdagslivet. Da jeg var tre år gammel måtte foreldrene mine binde et tau fast i flytevesten min på båten, så jeg ikke falt ut i vannet.

Bilde av Katinka

Etter hvert som jeg ble eldre, skapte denne distre og klønete fremgangsmåten i livet andre problemer for meg. Underholdningsverdien ble erstattet med frustrasjon og fortvilelse. Hvorfor er jeg så utenfor, og hvorfor klarer jeg ikke å henge med? På ungdomsskolen ble jeg ansett som overlegen, fordi jeg aldri hilste på de jeg gikk forbi. Jeg ble stemplet for å være lat da jeg ikke mestret det meste av skolearbeid. Men det verste av alt var at jeg, som 15 år gammel, ble likegyldig til mitt eget liv. Hvorfor skulle jeg engasjere meg i noe jeg åpenbart ikke mestret?

Da jeg gikk i 9. klasse ble jeg endelig fanget opp av en lærer som krevde utredning. Jeg fikk aldri vite hvilken lærer det var. Men jeg fikk være med i en bisarr stirrekonkurranse med en dame som hadde kort hår med tykke svarte og grå striper. Og brillene hennes var store og turkise. Vi stirret intenst på hverandre uten at jeg klarte å forstå hvordan dette skulle hjelpe meg. Men midt i denne dype konsentrasjonen dukker det opp noe gult. Jeg klarte ikke tyde hva det var, for det forsvant like fort igjen. Usikker på om jeg så noe i det hele tatt skvatt jeg til av en kvinnestemme bak meg. Forvirret henvendte jeg meg til damen med det stripete håret igjen som forteller meg; ‘’Du har ikke lagt merke til damen bak deg, eller den gule ballen hun har prøvd å vise deg. Grunnen til dette er den samme grunnen til hvorfor du anser deg selv som både distre og klønete. Du har nesten ikke sidesyn eller dybdesyn. Dette skal vi utrede deg videre for, slik at du får den hjelpen du trenger.’’ Min første reaksjon var: ‘’Hva er sidesyn?’’

Da jeg fikk det forklart var det veldig mye i livet mitt som falt på plass. Jeg hadde gått 15 år uten å vite at jeg ikke hadde disse egenskapene, fordi hverken sidesyn eller dybdesyn er egenskaper man skryter av å ha. Selv om jeg kjente på lettelsen av å få et svar, var jeg på den tiden smertelig lite klar over hvor mye jeg måtte og må kjempe for, bruke, hate og elske disse begrepene. Det usynlige handikappet som dukket opp og ga svar til den klønete og distre lille jenta som gikk på alt på sin vei, og til den slitne og likegyldige 15-åringen. Men også den 25-åringen jeg er i dag som har kjempet for den styrken som kreves for å mestre den ekstremsporten hverdagslivet kan være. Spesielt for en person som mangler både sidesyn og dybdesyn, i en verden der dette er egenskaper ingen snakker om.

 

Skrevet av Katinka Kristiansen