Bachelor og baby!

Å føde er uten tvil det villeste jeg noen gang har gjort, men å kombinere mammalivet med bachelorsskriving har vært ganske intenst det også. Det var ikke uvanlig å se meg i morgenkåpa klokka fire på ettermiddagen med PC-en i fanget, og pensumbøker og ark utover hele leiligheten. Ringene under øynene mine har aldri vært så mørke, leiligheten har aldri vært så rotete, og dagene har aldri føltes lenger. Jeg måtte lukke øynene for alt rotet, senke kravene til meg selv, og kun fokusere på babyen og bacheloroppgaven. Selv om jeg kun skrev da jeg hadde overskudd og tid, har det aldri vært viktigere for meg å skrive en god oppgave!

Bilde av Kristina

Jeg begynte på bacheloroppgaven i midten av februar for å kunne jobbe jevnt og unngå stress mot slutten. Jeg tok meg tid til å planlegge hvordan jeg skulle skrive i god tid før jeg begynte, og med hjelp fra veiledere fant jeg all teori og pensum jeg trengte. Da babyen endelig var i dyp søvn fikk jeg tid til å skrive. Jeg skrev lister med hva jeg måtte huske å ha med i oppgaven, og hvor jeg fant dette i pensum og teori. Da ble det lettere å holde oversikt over hvor jeg var i oppgaven, og hva jeg skulle skrive til neste gang. Jeg sparte masse tid på å måtte lese igjennom oppgaven for å finne ut hva jeg manglet.

Veiledningstimene var gull verdt! Jeg skrev ned spørsmål på forhånd for å ikke glemme å spørre om det jeg lurte på- for en kan trygt si at hukommelsen ikke er på topp i ammetåka! Jeg sørget også for å legge babyen på et annet rom før veiledningene slik at han fikk sove i fred, og jeg fikk konsentrert meg. Alle tilbakemeldingene jeg fikk ble notert slik at visste jeg hvordan jeg skulle forme oppgaven videre, i tillegg til at jeg skrev lister for å ha full oversikt og huske hva jeg skulle gjøre hele veien.

Trilleturer hjalp meg med å koble av. Å puste inn frisk luft ga meg energi til å fortsette å stå på i de hektiske dagene. Livet med en nyfødt gjør virkelig at man setter pris på de stille stundene, for de er ingen selvfølge lenger!

Å få en baby samtidig som bacheloroppgaven skulle skrives har hjulpet meg å bli mer strukturert og motivert. Omstillingen kan være krevende i starten, men det blir lettere for hver dag som går. Etter jeg fikk barn har stabilitet og trygghet blitt helt nødvendig å oppnå, derfor var det utrolig viktig for meg å fullføre med en god bacheloroppgave. Og babyen min har vært den største motivasjonen gjennom dette. Jeg kan ikke si jeg anbefaler ikke å få barn for å skrive en god bacheloroppgave, men om det skulle skje er det fortsatt mulig å få det til!

Skrevet av Kristina Johansen

 

Jakt og hybridbil

Her kommer en liten oppdatering fra mitt liv sammen med en jaktfanatiker under en pandemi. Siden mitt forrige innlegg så har det skjedd en del ting. Pandemien herjer som før, og det vil dermed bli naturlig for meg å skrive om livet med min samboer da det mest er han jeg menger meg med.

Ine Herregården, sammen med samboer Sivert

Men ja, tilbake til starten her! Det har skjedd en del forandringer siden sist, hvor vi blant annet har skaffet oss en ny bil. Til min samboer Siverts store sorg, ble drømmen om pick-up med nyskutt hjort på̊ lasteplanet og Alan Jackson på full guffe dessverre knust. For å stikke kniven enda dypere inn i mekanikerhjertet så falt valget på en hybridbil. For en mann som har Miljøpartiet De Grønne som sin største fiende, og bruker motorolje og diesel som parfyme, var sorgen stor.

Men denne sorgen kan man si var kortvarig! Bare få dager senere har han virkelig tatt sorgprosessen i egne hender. Jeg kommer hjem til en stor, brun, kasse i gangen og skjønner fort at noe ikke er som det skal, men jeg lar faktisk tvilen min komme han til gode. Det skulle jeg virkelig ikke ha gjort. Strategisk plassert rundt om i leiligheten er det satt ut lokkeduer! Her har han nemlig handlet seg en kasse med hele 50 stykk! Panikken slår meg raskt, og inne i et hjørne bak sofaen finner jeg synderen med hagla si som stiller inn siktet på̊ disse ekstremt stygge plastfuglene.

Er det nå̊ lov å si at denne pandemien har gått til hodet på̊ han?

Den samme helgen skal han endelig komme seg litt ut og få sett andre ting enn bare sinnafjeset mitt. Og man kan trygt si at det er en egen prosedyre. Alt går helt rolig for seg med litt kjøring hit og dit, før han så møter opp hos kompiser med flere sekspakninger med øl. Jeg benytter en rolig kveld så langt til å se Modern Family, samt mentalt forberede meg til at helten skal hentes. Da er det rett til nærmeste Deli de Luca og få kjøpt løs snus og sigaretter, samt den største burgeren som overhodet er mulig å få laget. Ikke det at den blir spist, for dagen derpå̊ er det burger i hele kåken.

Men du, nok om min kjære samboers fyllefeider. Du skjønner kanskje at det ikke skjer så mye spennende i disse tider, men vi har faktisk forlovet oss!

Som den Fredrikstadgutten han er gikk han ned på̊ kne på̊ vollane i gamlebyen, helt perfekt! Nå skal det sies at det ikke tok mange minuttene før Sivert var i gang med jaktprat. Noe sier meg at dette frieriet var strategisk planlagt utfra når sesongkortene for hjortejakta starter. Og for å toppe det hele er det tilbud på̊ hagle. Men denne galskapen skal jeg tillate enn så lenge.

Alt i alt kan man si at ting ikke har endret seg så veldig mye siden sist, og jeg tror vi alle gleder oss enormt til denne pandemien er over og vi kan slippe løs galskapen vår andre steder enn i eget hjem.

 

 

Skrevet av Ine Herregården

 

Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Karriereintervju: Elisabeth Strømme

Som voksen åpnet det seg en mulighet for å studere, og for Elisabeth Strømme var BIK et soleklart valg, etter først et år med Engelsk årsstudium på HIØ. Tre år senere, omringet av fantastiske medstudenter og forelesere var hun i 2016 ferdig på BIK – og siden den gang har hun bygget seg opp en allsidig bakgrunn innenfor kommunikasjon, markedsføring og salg, både fra det private og det offentlige.

Bilde av Elisabeth StrømmeNylig har Elisabeth fått seg jobb som nabokontakt hos Bane NOR, en stilling Elisabeth ikke tidligere hadde hørt om. Det skulle vise seg å være en viktig rolle nå som Bane NOR bygger nytt 10 km dobbeltspor på strekningen fra Sandbukta i nord til Såstad i Rygge i sør, inkludert to tunneler og en ny jernbanestasjon i Moss på ca. 800 meter.

    Som nabokontakt er min rolle å være et bindeledd mellom de ansatte, det som foregår i prosjektet, og ut mot interessenter og naboer, forteller hun.

Det er et intenst prosjekt med mange berørte, og det er Elisabeth som har ansvar for å holde kontakten med bl.a. naboene. Hun forteller at det var rart å starte i den omfattende jobben digitalt i disse korona tider, men som med alt annet tar hun utfordringer på strak arm.

  Jeg trives best når det er hektisk og mye gjøre, sier hun.

Fakta om prosjektet

  • 10 kilometer med nytt dobbeltspor.
  • Skal gi dobbelt så mange togavganger.
  • Ny reisetid på 30 minutter mellom Moss og Oslo.
  • Byggestart var i 2019.
  • Prosjektet har styringsramme på 14,9 milliarder kroner.
  • Utbyggingen skal være ferdig høsten 2026. 

Hun har en klar anbefaling til BIK studenter:

  Arbeidserfaring er GULL når det er stor konkurranse, påpeker Elisabeth.

Selv har hun testet ut mye forskjellig, og har vært innom flere prosjektlederstillinger m.m innen salg, markedsføring og kommunikasjon. Etter praksis i Barnekreftforeningen i Oslo gikk hun videre til svangerskapsvikariat der. Hun har bl.a. jobbet som læreplassjeger for Østfold fylkeskommune og markedsansvarlig i Gardena, som er en del av Husqvarna. Og plutselig jobbet hun som studieveileder på Høgskolen i Østfold hvor hun selv har fullført sin Bachelor i Internasjonal Kommunikasjon.  

Hun forteller at det har vært verdifullt med mange ulike stillinger innen kommunikasjon og markedsføring. Erfaringen hun har opparbeidet seg gjennom disse stillingene har vært avgjørende når hun har konkurrert med unge ambisiøse på arbeidsmarkedet. Selv om hun nå har det som plommen i egget i nåværende stilling hos Bane NOR, ga studiene på HIØ henne mersmak, og hun håper det åpner seg en mulighet for å ta en mastergrad på deltid i nær fremtid. For som hun selv sier, en blir aldri utlært. 

Elisabeth avslutter med en klar oppfordring til dagens studenter, etter årene som student på BIK/HIØ og etter mange opp og nedturer i et tøft arbeidsmarked; GI ALDRI OPP, når en dør lukkes – åpnes en ny!   

Skrevet av Ida Madeleine Bergman

 

Fra BIK-student til salgssupport- og logistikkoordinator

Inga Charlotte er en mamma på snart 27 år, og samboer med Mathias. Den travle livsstilen som mamma for en liten jente på under et år kan for mange virke begrensede i karrierejakten, men ikke for Inga. Hun er en positiv, løsningsorientert dame som elsker utfordringer både på privaten og arbeidsfronten. Hun gikk BIK13, og er i dag nylig ansatt hos Borregaard. Selv om hun nå jobber som salgssupport- og logistikkoordinator, ved siden av den allerede omfattende jobben som mor, drømmer hun fortsatt om å oppnå mer. Hun vil utvikle seg i jobben, muligens videreutdanne seg innen logistikk- eller ingeniørfag, og har også et ønske om å flytte til et større hus på landet.

Bilde av Inga Charlotte

Borregaard er en leverandør av ulike produkter og jobben hennes er hovedsakelig å finne de beste logistikkløsningene for kundene. Variasjonen i arbeidet er noe Inga verdsetter høyt. Arbeidsoppgavene hennes går ut på alt som inngår i det å eksportere bedriftens varer til kunder i hele verden, og arrangerer både sjø- og bilfrakt. Det står sjeldent stille da arbeidsdagene er hektiske, og det er alltid noe som kan gjøres.

– Man svinger seg rundt fra en kunde i ett land, til en kunde i et annet land.

Veien fra studium til en jobb man trives i kan være utfordrende, noe Inga selv ikke legger skjul på.

– På dette punktet er det ærligheten som lever lengst. Jeg søkte mange jobber før jeg fikk jobben jeg har i dag.

Tidligere hadde hun en deltidsjobb som selger hos en elektronikkjede, før hun fikk jobb som speditør. Etter nesten fire år i jobben som speditør tok hun en sjanse da hun fant en stillingsannonse utlyst av Borregaard, der de søkte etter en logistikkoordinator. Inga mener at utdannelsen hos BIK, sammen med relevant erfaring fra bransjen, var avgjørende for å appellere til en internasjonal bedrift slik som Borregaard.

BIK har mange varierte fag som inngår i de ulike aspektene av internasjonal kommunikasjon, og karrieremulighetene etter utdanningen er derfor mange. Inga ønsker å presisere at det å ha god evne til å kommunisere internasjonalt i seg selv har vært mest relevant i hennes jobb.

– Når man kommuniserer med businessfolk verden over er det viktig med god etikette og riktig fremtreden tilpasset de forskjellige landene. Jeg vil også i stor grad trekke frem det skriftlige, rettskriving og formell skriving som veldig viktig i enhver jobb, samt de engelske fagene jeg har hatt.

Noe hun har erfart etter BIK er at tingene man lærer på studiet har en praktisk funksjon i arbeidslivet, og er overførbart på mange måter. I etterkant av fullført utdanning skulle hun ønske at hun, som student, var klar over at jakten på den rette jobben kan være en tidskrevende prosess. Selv om man kanskje ikke får napp ved de første søknadene mener hun det er utrolig viktig å ikke gi opp. Inga forteller at BIK er en interessant og «bred» studielinje, og at dette er veldig bra da studentene blir kvalifisert til mange yrker.

– Vit at det er MANGE forskjellige jobbmuligheter etter utdannelsen. Det handler om å få arbeidsgivere til å forstå dette når dere skriver levende og ekte søknader – legg sjela di i det formelt, men ekte!

I ånden av eksamensperioden mange kriger seg igjennom i disse dager ønsker Inga å påpeke at hjernen trenger tid til å bearbeide all informasjonen man har pugget. Ut fra egen erfaring oppfordrer hun derfor kandidatene til å ta en rolig og avslappende dag før eksamen.

 

Fra master i merkevare til rebrandingprosjekt i Nordens største bedriftshelsetjeneste

Da jeg skrev her sist for over ett år siden begynte jeg innlegget med «noen ganger tar livet vendinger med resultater man aldri kunne forestilt seg.» Det kan man vel mildt sagt si at var oppsummeringen av resten av 2020.

Heldigvis er ikke det overraskende nødvendigvis noe dumt.

Bilde av Caroline
Nå skal jeg ikke si at fjoråret bare var positivt for meg. Snarere tvert imot. Mitt år i England som masterstudent (som var blant mine 5 beste måneder så langt) ble mye kortere enn først planlagt, og mesteparten av masterskrivingen min ble gjort fra pikerommet hjemme hos pappa. Kanskje ikke så selvstendig og sosialt som jeg hadde håpet og drømt om, men jeg fikk i alle fall levert til slutt.

Jeg var også heldig og fikk en jobb før både tiden min som masterstudent, og mine 10 dager i hjemreisekarantene, var over.

 

Jeg har nå fått fast stilling som digital markedsfører for Avonova (tidligere Stamina Helse) som er Nordens største leverandør av bedriftshelsetjenester, men det var ingen garanti at jeg skulle få jobb der. Da jeg var i siste runden med intervjuer og caseoppgaver «tapte» jeg på målstreken mot en som hadde lenger erfaring enn meg. Heldigvis hadde jeg visst gjort så godt inntrykk at de hadde lyst til å tilby meg også en midlertidig kontrakt, med mål om fast stilling. Noen måneder senere sitter jeg her med fast jobb.

Her i Avonova har jeg en ganske variert hverdag, med mye muligheter for personlig utvikling. De siste månedene har jeg blant annet fått bedre kjennskap til CMSet HubSpot og Google My Business, fått delta på oppstarten av webinarer i regi av markedsføringsavdelingen, og skrevet om smittevern og kundereferanser. På grunn av at jeg er den av oss med best kjennskap til Adobe-programmene, har jeg dessuten fått leke meg med litt grafisk design til ulike oppdrag.

Fremover blir jeg trolig ansvarlig for nettsidene, tekstforfatting og SEO, og «Google-universet».

Noen uker, i dagene før kampanjer, kan dagene være svært hektiske, mens i uker hvor jeg nesten ikke har noen oppgaver har jeg lov til å bruke tid på kurs, opplæringsvideoer på Youtube og liknende. Målet mitt nå er å bli bedre på å skrive for søkemotorene, og på å tegne og illustrere. Det er en stor fordel da man selvfølgelig aldri blir utlært, men jeg får tid til å fokusere på å lære mer om ting som kan være nyttig og interessant innen markedsføringsfeltet. Fremover skal jeg trolig også bli sendt på et lite skrivekurs. Det blir forhåpentligvis nyttig både for firmaet og meg (jeg må dessverre innrømme at etter et år med masterstudier på engelsk er den kreative skrivingen min litt rusten. Buhuu! – kan jeg kalle det en yrkesskade?).

Det jeg likevel synes er aller kulest, er også grunnen til at jeg søkte på jobben i utgangspunktet. Jeg tok min master i markedsføring, med fokus på merkevare og kommunikasjon. Selv om jeg ironisk nok føler at jeg ikke lærte så mye om merkevare gjennom masteren, får jeg svært nyttig praktisk erfaring som resultat av at Avonova er midt i et stort rebranding-prosjekt. Firmaet har ikke bare nylig blitt slått sammen med et svensk firma, men får i sin helhet en helt ny profil. Gjennom dette prosjektet skal firmaet blant annet også få nye nettsider som jeg trolig vil bidra med å utforme, og jeg deltar om dagen i flere workshops for å bestemme firmaets nye tone-of-voice og bildebruk fremover.

Det blir derfor mye spennende å ta fatt i også i tiden som kommer. Jeg gleder meg!

Så på tross av et jojo-år sitter jeg i alle fall igjen en master, en ny og spennende jobb, og en del gode (og kanskje noen dårlige) erfaringer rikere.

 

Skrevet av Caroline Nøland

 

 

Når motivasjonen går, men kommer tilbake igjen

Da jeg var liten, ville jeg bli forfatter. Jeg ønsket å skrive bøker om drager, alver og jenter som sloss mot urett. Sånn som Superman og Batman. Men jeg fant meg selv ofte i en situasjon hvor jeg dagdrømte så mye at når læreren stilte meg spørsmål, visste jeg ikke hva det var snakk om. Jeg klarte ikke å henge med, og med årene forsvant motivasjonen min for videre utdanning.

Portrettbilde av Jeanette fra BIK20

Forfatterdrømmen var derfor borte da jeg fylte 22. Da vandret tankene til noe helt annet, for jeg skulle snart bli mamma. Fokuset mitt ble derfor å være mamma og finne meg en fast jobb. Jeg fortalte meg selv at det kom til å bli umulig med høyere utdanning nå som jeg fikk et barn. Likevel gjorde jeg noen forsøk på å forbedre karakterene mine, bare sånn i tilfelle.

Da datteren min var 5 år begynte hun å snakke om hva hun ville bli når hun blir stor, og hun ville gjøre akkurat det samme som meg. Da gikk det opp for meg at jeg heller ikke visste hva jeg ville bli når jeg blir stor. Men jeg visste umiddelbart at jeg ville ta høyere utdanning, for nå var jeg ikke lenger der jeg ønsket å være i livet. Som mor er jeg også en rollemodell og jeg ønsker det beste for døtrene mine, derfor må jeg også gjøre det beste for meg selv. For da var jeg blitt 27 år, og skulle snart bli mamma enda en gang.

Jeg satte i gang med å se på utdanninger, og jeg kom raskt over Bachelor i Internasjonal Kommunikasjon på HIØF sine sider. I og med jeg var gravid så ble det kun til at jeg leste om BIK, bare sånn 50 ganger. Men så la jeg det litt på hylla, for kanskje jeg ikke klarer det med to barn? Hvis det er vanskelig med ett barn så er det hvert fall vanskelig med to. Likevel ett år senere søkte jeg, det fikk briste eller bære. Og jeg følte umiddelbart at en ro falt over meg. Det var som en lykkerus.

Månedene går og jeg får beskjed om at jeg kom inn på førstevalget mitt. Hurra!! I dag går jeg andre semester på BIK. Jeg elsker og mestrer studiene, jeg hadde aldri trodd at for eksempel retorikk eller forhandlingsteknikk skulle bli så spennende som det er. Min hverdag med to barn mens jeg går høyere utdanning er langt ifra så vanskelig som jeg fryktet. Jeg må være strukturert, og jeg må jobbe ekstra om kveldene og i helger. Men det er langt ifra den umulige hverdagen jeg så for meg. Motivasjon kommer i mange former og på forskjellige stadier i livet. Det er kjempebra å vite hva man vil gjøre tidlig i livet, men det går også fint å finne ut av det på et senere tidspunkt.

 

Skrevet av Jeanette Sylte Martinez

 

Temposkifte og kardinalsynd

Det blir vanskelig å skrive om praksisperioden uten å nevne pandemien. Ettårsjubileet for pandemien har seilt forbi i alt annet enn stillhet, og jeg befinner meg ikke alt for langt utpå viddene hvis jeg hevder at de nasjonale smittevernreglene har hatt forholdsvis store konsekvenser for studenter i hele landet. Og jeg ville vært overasket dersom jeg er den eneste som har opplevd praksis-perioden som noe tungrodd og uforutsigbar når smittevernreglene har blitt endret på ukentlig basis. Pålagt hjemmekontor og overkompliserte soneinndelingssystemer har vært vanskelig for folk flest, og for de som har hatt praksis i en annen kommune enn sin hjemkommune, som jeg har, har det ikke bare vært å sette seg på et tog og krysse kommunegrensene uanfektet. Men jeg har nå i det minste fått ha praksis, og det er ikke dårlig bare det. Så hatten av for min mentor, Henriette Bendiksen, som har gjort dette mulig.

Bilde av Kristian

På kontoret har ikke mitt bidragsnivå ligget der jeg helst skulle ha sett at det lå. Det jeg kan si så langt er at sammenlignet med det man jobber med i regi av skolen, så må man belage seg på et vesentlig temposkifte når man jobber i kommunikasjonsindustrien. Og hvis jeg skal vinkle mine erfaringer i noe som likner en pedagogisk retning vil jeg si det at når tiden er knapp er det lurt å kjenne til retorikken og de berømte «punktene», før du befinner deg i en situasjon hvor du må pumpe ut overbevisende, vanntette tekster på 15 minutter eller mindre. Dette er lettere sagt enn gjort, og jeg tar meg selv i å stadig ha nok med å få med den informasjonen jeg anser som viktigst i situasjonen, og da kommer ofte retorikken i andre rekke. En aldri så liten kardinalsynd der altså.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at kommunikasjonsarbeid var allestedsnærværende, og hvis jeg skal supplere med ytterligere et visdomsord, så ville jeg gått for «presisjon» nå. Min påstand blir derfor den at jo høyere presisjon du har i arbeidet ditt, jo større er ditt potensiale som kommunikasjonsarbeider. Hva jeg legger i begrepet lar jeg være opp til hver enkelt å tolke, men for min del så har det handlet om å få med viktig og riktig informasjon når både tid og plass har vært knapp. Nå som jeg har lagt store deler av praksisperioden bak meg føler jeg at jeg har fått en ganske god forståelse for hva rollen handler om. Nå er det bare å få opp presisjonen og tempoet et par hakk og få spikret sammen en bacheloroppgave, så er det faktisk ikke umulig at det er et lys jeg ser flakke i enden av tunnelen. Hvis ikke det er et imøtekommende tog.

 Skrevet av Kristian Berntsen

 

Flokete spagetti og kaffeslurping

12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.

Bilde av Anette Fjeld fra BIK19

I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.

Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.

Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.

Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?

Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …

 

Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»

Kilde: https://forskning.no/hjernen-psykiske-lidelser/blir-du-sint-av-smatting-kremting-og-tunge-pust/366021

Skrevet av Anette Fjeld

 

I lomma på DNB

løpet av tiden hos DNB Media har Ida i BIK18 virkelig fått lov til å hoppe i det. Noe av det hun jobber mest med er instagramkontoen til Silje Sandmæl @dnbsilje, en forbrukerøkonom i DNB og programleder for en TV-serie som går på TV3. Ulike kjendiser får være -som tittelen på det kjente programmet lyder: I lomma på Silje. Silje får et innblikk i kjendisenes bankkontoer, og hjelper dem å nå sine sparedrømmer. Da Ida fikk praksisplassen var hun storfornøyd, hun har lenge vært imponert over kommunikasjonsarbeidet til DNB og ønsket å lære av de beste.

Bilde av Silje og Ida

Forbrukerredaksjonen er avdelingen der Ida tilbringer sin praksis. Før perioden startet gledet hun seg til jobbe med teamet, og satt med store forventninger om en lærerik opplevelse -og så langt har hun ikke blitt skuffet!

– Fra dag én har jeg blitt tatt godt imot, og følt meg som en del av teamet. Og FOR et team å være en del av! Alle heier på hverandre og løfter hverandre opp. Jeg er omringet av mennesker med utrolig mye fagkunnskap, og som gledelig deler med seg. Det har ikke gått en dag i praksis uten at jeg har lært noe nytt. 

Kunnskap og ferdigheter Ida har tilegnet seg gjennom emnene Tekst og retorikk, Kunsten å overbevise, og Videoproduksjon, har blitt brukt mye i praksisarbeidet. Med ansvaret for Siljes instagram har hun fått prøve seg på alt fra strategi, video, bilder, captions, stories og mer. Hun har fått tatt del i viktige møter, og allerede andre uken i praksis holdt hun en presentasjon med Silje foran ledelsen. Siden har ballen rullet … 

– Nylig nådde vi et av målene våre, og det var å runde 50 tusen følgere, wohoo.

I tillegg til å ha tatt del i en rekke spennende prosjekter i forbindelse med Silje Sandmæl, har hun også skrevet artikler, og produsert innhold med DNB Ung til instagramkontoen @dnbung. Hun har virkelig fått testet ferdighetene sine i innholdsproduksjon. 

Praksisplassen har tilsynelatende truffet midt i blinken for Ida. Selv med begrenset kontorplass pga. korona-pandemien, har de prioritert å ha Ida tilstede, for å bli kjent med bedriften og de andre ansatte, så hun kan lære mest mulig. Hun ble mildt sagt positivt overrasket over arbeidsmiljøet i DNB Media og har sett at godt samarbeid blant de ansatte, og på tvers av avdelinger, er nødvendig for å skape gode resultater. 

Ida råder andre studenter til å prøve å finne en praksisplass de kunne vært interessert i å jobbe med i fremtiden, der de også har mulighet til å lære og utvikle seg. For å få mest mulig ut av perioden må man ikke være redd for å hoppe i det. Ta ansvar, vær engasjert, og ta del i det som skjer- Å gjøre feil er ikke bare normalt, det er også en viktig del av læringsprosessen som gjør oss bedre! 

Å tilbringe praksisperioden hos Norges største finanskonsern fremstår både lærerikt og spennende. Som et resultat av varierende kreativt arbeid, gode kolleger -og ikke minst en beundringsverdig innstilling om å alltid ville lære mer, er det er tydelig at Ida trives godt i lomma på DNB.

Skrevet av Sara Christine Olsen