Det er ikke alle som har disse mulighetene

Året 2002, juni, en eller annen dag mot slutten, reiste vi nedover mot et lite land som i dag kalles Nord-Makedonia. Samme året skulle jeg starte på skolen her i Halden, Hjortsberg skole het den, og jeg gledet meg enormt. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» fikk vi stadig høre hjemme, spesielt pappa nevnte det ofte, han jobbet også som lærer på Os skole. Som barn så lytter du ikke så ofte, du er fiksert i din egne lille, men spennende verden. Du forstår ikke betydningen av disse sakene når du er liten. Men du forstår noe. Kanskje litt mer enn du trenger å forstå.

Bilde av Ardit

Jeg hadde blitt fortalt at vi bor i Norge fordi det var det beste for vår framtid. Noe jeg i senere tid er svært takknemlig for. Som barn derimot drømte jeg meg bort i de storemorelltrærne i Nord-Makedonia, fersken som faktisk var fersk om sommeren, som var knallrøde på utsiden, men helt gule på innsiden, fulle av saft som renner ned de små kinnene dine når du biter i dem. De store maisåkrene som strakte seg så langt øyet kunne se og elven som renner ved siden av der jeg og mine venner lekte. Men. Det hadde jo vært hele to år siden jeg var der sist. På de to årene hadde det skjedd en utvikling og en forandring som jeg skulle få se med egne øyne.

Året 2001 hadde vi altså ikke reist ned til landsbyen vår i Nord-Makedonia. Sommeren 2002 kom, og vi reiste ned med bil. Alt jeg husket fra tidligere hadde nå blitt byttet ut med kulehull, brente hus, ødelagte skoler og barnehager. Bomber som hadde ødelagt bygninger og bomber som hadde ødelagt liv. Bomber som hadde drept spedbarn, kvinner, familier og gamle. Som hadde gitt en helt ny lukt til stedet.

Dette var sårende selv for meg som er født i Norge. Det sårer å se dine besteforeldre lide, det sårer en når man ser et tidligere søskenbarn som var frisk og fin lide resten av livet sitt på grunn av en bombe. Du forstår til slutt også hva døden betyr da familiemedlemmer har dødd og du må i minnestund. Dessverre i en ung alder for min del, men jeg har på grunn av de hendelsene fått en lærdom på så kloss hold at den lærdommen skulle jeg ta med meg resten av livet. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» De ordene sitter godt, langt inne i hjertet.

 

Skrevet av Ardit Emini

 

Å få jobb under en pandemi

Tenk dere å være ferdig utdannet fra BIK og klar for arbeidslivet året 2020. For det er jo ikke nok å bo i en storby med skyhøy konkurranse fra før, men med ca. 30 000 andre arbeidsledige i Oslo på grunn av korona, var det mildt sagt en utfordring i arbeidsmarkedet.

Men i midten av september fikk jeg tilbud om å jobbe i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i bystyrets sekretariat i Oslo kommune! En viktig faktor til at jeg fikk denne jobben var praksisplassen jeg hadde i UDI. Det som er helt fantastisk med å få jobbe med kommunikasjon er at arbeidsoppgavene er varierte og man får bryne seg på mange spennende utfordringer. Blant annet produserer jeg videoer, lager brosjyrer, oppdaterer Oslo kommunes nettsider, har redaktøransvar for intranett og poster i sosiale medier.

Bilde av Sofie

Min tid på BIK har vært veldig viktig for meg i jobbprosessen, spesielt med tanke på arbeidsoppgavene i seg selv, men praksisen min i UDI var det som «sealed the deal». I UDI fikk jeg mye relevant erfaring med publisering i intranett, videoredigering, klarspråk og mediehåndtering. Det hjelper jo også at man har med seg en verdifull referanse, kommunikasjonssjefen i UDI, og et utvidet nettverk, nemlig kollegene fra praksis. Selv om det offentlige har spesielle krav til ansettelsesprosesser, kjenner de ansatte ofte mange mennesker i miljøet og kan være verdifulle for å lære mer om bransjen (i det private er nettverk ofte avgjørende).

Erfaringen med jobbsøking fra en som faktisk nylig var jobbsøker gjør at jeg vil dele noen relevante tips:

  • Ring arbeidsplassen – Det er helt jævlig og i starten snubler du, men lag deg et manus og ta de telefonene.
  • Lag deg faste rutiner – Det hjelper faktisk på motivasjonen om man søker jobb innen et tidsrom og gir seg selv fri og pauser.
  • Hold LinkedIn oppdatert – Jeg ble faktisk headhuntet til en stilling via LinkedIn, så ikke undervurder en god profil.
  • Knytt nettverk – Dette er ikke alltid folk du kjenner, men noen du kjenner via-via. Det ga meg god forståelse for hvordan markedet fungerer og kanskje de kjenner noen på utkikk etter en kandidat?
  • Skaff deg en karriereveileder. Min hjalp meg «naile» intervjuet med gode tips og triks.

Ikke vær redd for å kontakte folk (meg for den saks skyld!), som har utvidet sitt nettverk og har vært på samme sted selv. Ikke minst: ikke gi opp! Det høres ut som en ekstrem klisjé, men det er faktisk sant at man får seg en jobb. (Jeg tilbrakte mange sene kvelder med å fundere på nettopp dette.) Lykke til!

Send meg gjerne mail: sofie.n.skeie@gmail.com eller kontakt meg på facebook!

 

Skrevet av Sofie Nygaars Skeie

 

 

Hvor er egenskapene mine?

Jeg har alltid blitt ansett som distre og klønete, og spesielt da jeg var liten. Hvis det skjedde noe rundt meg, var det sjeldent jeg fikk det med meg. Det endte alltid med at noen av de andre som var til stede måtte gi konkrete beskrivelser på hvor jeg skulle titte for å se det samme som de så. Dette kunne for eksempel være et rådyr, en blomst eller egentlig hva som helst. Når det gjaldt den klønete delen kunne jeg snuble i, eller gå på hva som helst. Det kunne være røtter på bakken eller store tykke stolper som sto plassert midt i en butikk. Jeg har hatt blåmerker, skrubbsår og hovne kroppsdeler som skulle indikert på at jeg hadde vært med i en større ekstremsport enn hverdagslivet. Da jeg var tre år gammel måtte foreldrene mine binde et tau fast i flytevesten min på båten, så jeg ikke falt ut i vannet.

Bilde av Katinka

Etter hvert som jeg ble eldre, skapte denne distre og klønete fremgangsmåten i livet andre problemer for meg. Underholdningsverdien ble erstattet med frustrasjon og fortvilelse. Hvorfor er jeg så utenfor, og hvorfor klarer jeg ikke å henge med? På ungdomsskolen ble jeg ansett som overlegen, fordi jeg aldri hilste på de jeg gikk forbi. Jeg ble stemplet for å være lat da jeg ikke mestret det meste av skolearbeid. Men det verste av alt var at jeg, som 15 år gammel, ble likegyldig til mitt eget liv. Hvorfor skulle jeg engasjere meg i noe jeg åpenbart ikke mestret?

Da jeg gikk i 9. klasse ble jeg endelig fanget opp av en lærer som krevde utredning. Jeg fikk aldri vite hvilken lærer det var. Men jeg fikk være med i en bisarr stirrekonkurranse med en dame som hadde kort hår med tykke svarte og grå striper. Og brillene hennes var store og turkise. Vi stirret intenst på hverandre uten at jeg klarte å forstå hvordan dette skulle hjelpe meg. Men midt i denne dype konsentrasjonen dukker det opp noe gult. Jeg klarte ikke tyde hva det var, for det forsvant like fort igjen. Usikker på om jeg så noe i det hele tatt skvatt jeg til av en kvinnestemme bak meg. Forvirret henvendte jeg meg til damen med det stripete håret igjen som forteller meg; ‘’Du har ikke lagt merke til damen bak deg, eller den gule ballen hun har prøvd å vise deg. Grunnen til dette er den samme grunnen til hvorfor du anser deg selv som både distre og klønete. Du har nesten ikke sidesyn eller dybdesyn. Dette skal vi utrede deg videre for, slik at du får den hjelpen du trenger.’’ Min første reaksjon var: ‘’Hva er sidesyn?’’

Da jeg fikk det forklart var det veldig mye i livet mitt som falt på plass. Jeg hadde gått 15 år uten å vite at jeg ikke hadde disse egenskapene, fordi hverken sidesyn eller dybdesyn er egenskaper man skryter av å ha. Selv om jeg kjente på lettelsen av å få et svar, var jeg på den tiden smertelig lite klar over hvor mye jeg måtte og må kjempe for, bruke, hate og elske disse begrepene. Det usynlige handikappet som dukket opp og ga svar til den klønete og distre lille jenta som gikk på alt på sin vei, og til den slitne og likegyldige 15-åringen. Men også den 25-åringen jeg er i dag som har kjempet for den styrken som kreves for å mestre den ekstremsporten hverdagslivet kan være. Spesielt for en person som mangler både sidesyn og dybdesyn, i en verden der dette er egenskaper ingen snakker om.

 

Skrevet av Katinka Kristiansen

 

Klasserom på hvafforno?

Zoom ja… Akkurat ja… Hva er det da? Det er klasserom på nett det ja. Jøss, så kjapt noen lagde dette tenkte jeg, flinke folk som søren meg kaster seg rundt og ordner for studenter under en pandemi! Bare for å finne ut at Google sier Zoom ble lansert i 2011. Stemmer det, jeg er jo en av de som trekker OPP gjennomsnittsalderen i klassen. Jeg har ikke vært borti dette før, sist jeg satt på skolebenken var det penn og papir som gjaldt, pc var for den ene stakkars jævelen som hadde brukket armen.

Bilde av Anettes hund i sofaen

Lite visste jeg at Zoom var kanalen jeg skulle ha eksamen på, og undervisning neste semester også. Jeg er nok litt for gammeldags selv, jeg liker å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg liker å se på at foreleser kommer inn i klasserommet forberedt og man kan stille alle slags dumme spørsmål og få like seriøse svar hver gang. Rutiner!!! Halleluja!

Til sammenligning er det jo ganske behagelig å kunne sitte hjemme i pysjen med håret til alle kanter og få forelesning rett i sofaen. Man kan jo bare skru av kameraet – jøss så fint a gitt!

Men etter en lang og annerledes eksamensperiode var det faktisk nedtur å se en timeplan med nesten bare nettbaserte forelesninger et helt semester til. Mennesker var visst noe jeg likte å være rundt, mer enn jeg trodde. Nå sitter hele klassen med avslåtte kamera, lyden er på mute og man aner ikke hva som skjer i andre enden. Sitter det en engasjert sjel der eller er det fortsatt «problemer med mikrofonen»? Er dette den nye fremtiden, kanskje? Eller håper folket på samlinger i klasserom igjen? Jeg krysser alt jeg har for klasserom i 2021, men frykter nok et semester i pysj med underskudd på sosial-kontoen – for både studenter og forelesere.

 

Skrevet av Anette Fjeld

 

Takk og pris for Zoom-forelesning, huh?

Under koronavirusets tid har mange av oss blitt forvandlet til telependlere og vi har i stor grad stolt på både videokonferanser og forelesninger på Zoom for å kunne kommunisere under studietiden. Men unngåelig, når våre hjem og studieplasser smelter sammen til ett, begynner grensene mellom våre personlige og profesjonelle liv å uthules – og vanskelige situasjoner oppstår.

De fleste medstudentene velger å ikke bruke kamera under forelesningen og dette er fordi forelesningen finner sted i senga eller på badet. Det går sjeldent perfekt uten noen slags form for komplikasjoner med lyd, bilde, eller en god miks av foreleser som prater i takt med videoen som går i bakgrunnen … men de dagene det faktisk går med glans, da snakker vi produktivitet. Det er også vanskelig å unngå den kleine stillheten etter foreleser stiller et spørsmål – før til slutt, en helt i mengden stiger opp for å besvare spørsmålet. Jeg skulle gjerne vært den helten selv, men her sitter jeg da i den nye rosa teddy-morgenkåpa mi og prøver å hinte til samboeren om å lage kaffekopp nummer fem, denne gang med ekstra skummet varm melk.

Bilde av Guro

Vi skjønner alle det: Ingen var virkelig forberedt på denne forandringen og det er begrenset hva som er mulig å få til under disse omstendighetene. Uansett vil jeg virkelig rose høgskolen min for fantastisk innsats, lærevillighet og veiledning på digitale forelesninger og Zoom. Som telependler fra Oslo er det en liten fryd å kunne sette seg i morgenkåpa og nyte kaffen mens noen prøver å lære meg om kvalitative metoder, istedenfor for å dra meg ut av senga klokka 5 på morgenen før en to timers togtur til Halden.

Forelesninger på Zoom har vært både behjelpelig og mer avansert. Fokuset er annerledes når man ikke kan sitte sammen med den flotte klassen, men på tross av dette vil jeg ønske våre nye klassekamerater velkommen til BIK, alle husdyrene som brått har blitt med i forelesninger og arbeidskrav.

Tommel opp for digital brainstorming, vi zoomes.

Skrevet av Guro Marie Foss

 

En introverts bekjennelser

Klokken er 02 på natten, og jeg får ikke sove. Jeg gruer meg til morgendagen. I morgen er nemlig første skoledag som student ved studiet Internasjonal kommunikasjon. Tankene spinner inne i hodet. Spinner som et uendelig edderkoppnett av merkelige tanker. Linnea, som alltid har vært så sjenert, skal nå plutselig studere internasjonal kommunikasjon? Er jeg sosial nok? Tenk om ingen i klassen liker meg? Tenk om jeg er den eneste i klassen som ikke allerede er en mester på å holde foredrag? Jeg har riktignok funnet to jenter å samkjøre med, men tenk om det bare blir pinlig stillhet? Tenk om de synes jeg er rar? ‘’Crazy catlady’’ som jeg er, avleder jeg tankene ved å se ‘’Dank cat memes’’ på youtube. Det hjelper litt, og jeg sovner etterhvert.

Bilde av Linnea med katten hennes

Fem timer senere: første skoledag er her. Jeg har mest lyst til å gjemme meg langt under dynen og sove videre, men jeg setter meg i bilen. Nervene, akkurat som bilbeltet, er i helspenn. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at: ‘’Linnea dette skal gå bra, you can do it!’’

I store deler av livet, har jeg nemlig slitt med dårlig selvbilde og lite tro på meg selv. Men nå er det nok, nå har jeg bestemt meg og tatt et valg. Høsten skal brukes på å komme seg ut av komfortsonen. Jeg skal slutte og la meg styre av min egen selvlagde beskjedenhet, og jeg skal jobbe hardt for å bli den beste versjonen av meg selv, som jeg innerst inne vet at jeg kan bli. Men en ting er å bestemme seg for noe, en annen ting er å gjennomføre.

Fire timer senere: praten i bilen gikk helt fint, og både praten og samkjøringen har fortsatt i etterkant. Resten av klassen viser seg også å være en blomsterbukett av flotte mennesker, i alle farger og former. Ja, tenk jeg, som alltid har vært så beskjeden, har faktisk allerede blitt kjent med flere nye i klassen. Jeg har beveget meg ut av egen komfortsone, og hittil har det gått bra.

Men! I første forelesning i Tekst og retorikk fikk vi en oppgave, og denne oppgaven skulle vi presentere høyt foran klassen. OMG, tenker jeg, nå begynner det. Helvete. Klarer jeg dette? Heldigvis har jeg skrevet ned hva jeg skal si, og planen er følgende: Holde seg til manus, fokusere på å puste og rett og slett ikke dø.

OK, dette kan jeg klare, tenker jeg. ‘’Surrehue’’ som jeg er skal det vise seg at ting ikke går helt etter min plan. Fem sekunder før det er vår gruppes tur, får jeg slettet alt jeg skal si. Nå er manuset borte og panikken stiger helt i takt med hjertebanken. Dunk, dunk. Dunk, dunk. Jeg trekker pusten dypt, og teller til 3. Fuck this. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare ta det på sparket.

Rommet føles plutselig veldig stort og jeg veldig liten, men jeg åpner munnen og begynner å snakke. Noe av det jeg skal si har jeg glemt, men jeg husker også mye. Jeg klarte det faktisk, jeg besvimte ikke, jeg døde ikke, det gikk bra! Kanskje var det hell i uhell at dette skjedde, kanskje gjør dette at det nå er litt mindre skummelt neste gang?

Komfortsonen er behagelig, men det er jammen utenfor at magien skjer. Hvis andre kan, kan jeg. To be continued. BIK 2020, here I come!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Podden om podcast!

Chalin fra BIK18 og Silje fra BIK19 har vært på foredrag ved kommunikasjons foreningen hvor de har hørt på om tips ved podcast! Så hør denne for å få noen smakebiter på hva en podcast bør ha med! Her er Podden om podcast.

 

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 

Brun nordmann

Hver gang jeg er i en samtale med en person jeg ikke har møtt før, kommer spørsmålet om hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har bodd her, siden jeg snakker flytende norsk (håper jeg). Jeg svarer alltid at det er komplisert og at hvis de vil høre så må de ta seg en stol og et glass vann, så skal de få høre.

Bilde av SirwanFoto: Vadim Kiisel

Familien min er flyktninger fra Kurdistan, hovedsakelig Irak-regionen, de måtte dra da Saddam Hussein hadde kontrollen over store deler av Irak. De dro først gjennom Middelhavet til Hellas, og det er her jeg ble født. I lille Athen. Moren min var gravid gjennom reisen så det var vanskelig for henne. Rett etter jeg ble født dro de videre, med meg i slengen, til først Tyskland, Danmark, og så til sist Norge. Hvor de ble i Trondheim en liten stund da min lillebror ble født. Jeg liker alltid å si at min bror er den eneste nordmannen i familien. Så jeg kom hit da jeg var ett år, og har gått gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til nå høgskole. Det vanskeligste med å vokse opp her var kanskje all mobbingen jeg måtte gå gjennom. Det kom til et punkt hvor jeg bokstavelig talt hadde lyst til å operere meg for å gjøre meg hvit, for å føle meg “normal” her i Norge. Det hjalp ikke at i mesteparten av skolegangen var jeg den eneste utlendingen i klassene jeg gikk. Det gjorde andre også litt kleine når jeg snakket til dem, siden jeg er god på norsken min, bedre enn morsmålet, så de ble litt satt ut. Alt dette førte til depresjon i ungdomsskolen. Fra 8-10 klasse møtte jeg aldri opp i timene og hadde et stort hull i utdanningen min. Friår på folkehøgskolen hjalp mye, der traff jeg folk som har båret litt på det samme som jeg har. Der følte jeg meg inkludert i samfunnet, og jeg begynte mine første steg mot fremtiden.

Jeg ser at du rister litt på beina, beklager, mente ikke å la deg sitte så lenge, men bra du hadde noe å drikke imens, nå vet du nesten alt om meg, en brun nordmann som ønsket han var en hvit nordmann før, men er en bedre person nå. Nå, jeg trenger stolen tilbake, trenger stolen til neste person som spør meg hvor jeg er fra.

 

Skrevet av: Sirwan Ali

 

Black Lives Matter er ikke en trend

Den afroamerikanske familiefaren George Floyd ble i mai drept av politimannen Derek Chauvin. Demonstrasjonene som fulgte, spredte seg like kjapt som koronaviruset. Med demonstrasjoner i gatene og markeringer på sosiale medier, ble drapet på George Floyd og rasekrigen i USA et globalt problem. Folk delte svarte bokser på instagram, informasjon om det korrupte systemet i USA og linker til underskriftskampanjer som skulle få de ansvarlige dømt. Men etter noen uker ble det plutselig stille og feeden fyltes igjen opp av bikinibilder. Black Lives Matter (BLM) ble stemplet som en trend.

Bilde av Ellen

Men bare fordi folk er blitt stille betyr det ikke at problemet er løst. Så hvorfor deler jeg, på andre siden av verden, informasjon om dette? Jeg er nemlig halvt amerikansk og blir bare mer og mer flau av nasjonaliteten min. Landet er ledet av en oransje mann som ikke tror på global oppvarming og som løser USAs våpenproblem med «thoughts and prayers». Da er det nødvendig at oppegående folk sprer informasjon. Selv om jeg bare har drøyt 200 følgere på instagram, føler jeg at det viktig at alle, kanskje spesielt hvite mennesker, bidrar med å belyse de urettferdighetene som skjer i verden. 

Det viktigste er å bli opplyst. Følg instagramkontoer som sprer informasjon slik som @blm, @naacp, @colorofchange og @reclaimtheblock. Deretter kan du dele informasjon på for eksempel storyen din. Dette er den enkleste måten å bli informert da de fleste av oss allerede bruker mye tid på sosiale medier og å dele på story tar bare to klikk. Dokumentarer er nøkkelen til de som ikke er så glad i å lese. 13th på Netflix analyserer den urettferdige fengslingen av afroamerikanere i USA. Afroamerikanere utgjør bare 13% av den amerikanske befolkningen, men også 35% av menneskene som ble henrettet med dødsstraff de siste 40 årene (link til kilde: NAACP, 2020). The Black Panthers: Vanguard of the Revolution tar en titt på Black Panther partiet på 1960-tallet og hvordan det har påvirket borgerrettigheter og amerikansk kultur.

Når man har blitt informert, må man spre informasjonen videre. Som jeg nevnte er det letteste å spre det på sosiale medier, men tør å snakk om dette med venner og familie. Om noen sier noe rasistisk eller noe som ikke sitter riktig, fortell de hva de gjorde feil og hvorfor det var feil. Man blir aldri bedre om man ikke lærer av sine feil.

Har du mulighet for å dra på en demonstrasjon på en koronavennlig måte, er dette en fantastisk måte å engasjere seg på. Husk å ta smittevernreglene seriøst ved å følge de gjeldene smittevernreglene. I SIAN demonstrasjonene som skjedde nylig, opplevde vi at også norsk politi har potensialet til å være voldelige, etter at de peppersprayet ungdom som deltok i motdemonstrasjonen. Om du drar på demonstrasjon, ikke ha på kontaktlinser da pepperspray kan gi permanent skade til øyet, ta med vann og dra i en gruppe.

Selv om vi bor i Norge, betyr ikke det at vi har det så bra som vi tror. Rasemotiverte drap og organiserte hatgrupper som SIAN truer friheten vår hver dag. Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen.

Black lives matter!

 

Skrevet av: Ellen Sollie