Hvordan noe helt uventet ga en viktig lærepenge

Da jeg begynte på BIK i 2019, var det to ting jeg var like mye spent på som jeg var nervøs for: utveksling og praksis.

Nå viste det seg at jeg ikke trengte å være nervøs for utveksling, siden en aldri så liten pandemi satte en brå pause på den delen av utdanningen. År to av tre kom og gikk, og plutselig måtte jeg tenke på praksis.

Praksis er noe du hører om helt fra begynnelsen av din utdanning på BIK, og det er god grunn til det. I praksis får du ikke bare relevant jobberfaring, men du får også brukt det du har lært i løpet av de siste tre årene.

Jeg fikk praksisplass hos Brygga Kultursal sammen med en annen fra BIK i august, og trengte ikke å tenke veldig mye over praksis etter det… Vel, helt til vi kom til eksamen i Kunsten å overbevise, hvor vi blant annet skulle lage en SoMe-post for praksisplassen vår. Jeg hadde selvfølgelig allerede undersøkt Brygga Kultursal litt, og hadde planer om å se gjennom enda mer for å komme forberedt i januar, men denne oppgaven “tvang” meg til å se på Brygga på en måte jeg ikke hadde gjort før.

Så da jeg kom til Brygga 12. januar, følte jeg meg relativt klar og kjent med stedet. Jeg fikk tilgang til Instagrammen og Facebooken deres, i tillegg til en innføring i hvordan de går fram for å markedsføre arrangementene sine.

Jeg fikk bruke mye av det jeg allerede har lært, men har også lært mye nytt! Blant annet det å skrive så korte tekster som mulig, som jeg ikke har hatt mye øving i fra før. Også å prøve å “matche” språket som allerede er blitt brukt fra før, er noe jeg ikke har tenkt så mye på før jeg faktisk måtte gjøre det.

Siden det ikke har vært mange arrangementer mens jeg har vært der, har jeg også fått tid til å gjøre litt som jeg vil selv. Blant annet har fulgt med på Ipsos sine kvartal-oppsummeringer, hvor de viser fram hvem som bruker hvilke sosiale medier, og kunnet undersøke hvordan man starter opp en TikTok-side, som også har vært et prosjekt vi har hatt mens vi har vært der.

Da vi begynte der, var vi med på å skrive tekster og finne bilder og videoer å legge ut, men etter en måneds tid i denne relativt “trygge” sonen, var det på tide å legge ut egne innlegg. Første gangen jeg trykket “publiser” på Facebook, lukket jeg laptopen og gikk ikke inn på Facebook igjen resten av dagen fordi jeg var så nervøs. Etter et par dager, ble derimot dette også en vanlig del av hverdagen.

Noe av det nye jeg lærte, var bare generelt alt med Instagram. Jeg er ikke en som bruker Instagram mye, så det var en bratt læringskurve til å begynne med. Det viser seg at å vite hvordan man skal skrive best, og hva slags bilder og videoer som er best, hjelper ikke hvis man ikke vet hva de forskjellige plattformene kan tilby. Viktigheten av å tagge personer som har noe med posten å gjøre, legge til musikk og klistremerker i stories, og ikke minst hvor viktig det er å bruke emojier, har vært en noe uventet, men fortsatt viktig lærepenge.

Ida

Jeg er teknisk sett ferdig med min praksisperiode på Brygga, men siden bacheloroppgaven min er basert på arbeidet på Brygga, blir jeg der fortsatt en liten stund. Nå har det blitt litt flere arrangementer også, som er veldig spennende siden det da blir mer å gjøre!

Jeg har lært utrolig mye fra praksis, både om faget markedsføring, men også hvordan en jobb-hverdag fungerer. Det som uten tvil har vært mest spennende har vært å kunne bruke det vi har lært opp til nå på BIK, i praksis. Jeg har lært det mye bedre på den måten enn å bare bruke det i en eksamen.

Også, et siste tips til dere som skal i praksis: når du begynner i praksis, lag et dokument, og putt alt av lenker til poster du legger ut og artikler du skriver i det dokumentet. Det er alltid greit å ha noe å vise til når du søker jobb, og da slipper du å sitte oppe til klokka 2 om natta før innlevering av en jobbsøknad, for å prøve å sortere ut dine poster og artikler fra alle andre sine poster og artikler!

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

Her var nemlig «Tekst og retorikk» et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise», og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

Dette har jeg i all hovedsak emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise» å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

 

Skrevet av Dea Sadiku 

 

Karriereintervju: Steven Bye

Selfie av Steven på hjemmekontor

 

Hvem er du?

Mitt navn er Steven Bye. Jeg er 28 år og har jobbet i nesten 4 år siden jeg ble uteksaminert med en grad innen Internasjonal kommunikasjon.

Hvilket BIK-kull er du?

🔥BIK15🔥

Hva jobber du med?

Jeg jobber i dag som Markedsansvarlig ved Handelshøyskolen BI – Norges best rangerte handelshøyskole. Som markedsansvarlig jobber jeg mye med web og fokus på det digitale. Jeg jobber aktivt med kampanjesider og andre viktige sider for BIs heltidsstudier. Arbeidsoppgavene går ofte ut på å optimalisering av innholdet vår med bruk av CRO, SEO og lignende.

Hva er det beste med jobben din?

Det beste med jobben min er at jeg får jobbet målrettet med sider som skal hjelpe potensielle studenter å finne frem og informere seg om framtiden sin. Jeg får da sjansen til å bruke statistikken fra de viktigste sidene til å forbedre og optimalisere opplevelsen de har hos oss. Den beste følelsen er når man treffer blink og ser at det man har satt frem engasjerer og blir brukt av målgruppen.

Hva var veien fra studiene til den jobben du har i dag? 

Jeg var såpass heldig at jeg fikk muligheten til å jobbe et år for både Internasjonal kommunikasjon og marked og kommunikasjon ved HIØ takket være den legendariske Mari Hellum. Jeg jobbet da mye med BIKs prosjekt for podcast og SoMe for både BIK og HIØ. Videre fikk jeg et engasjement som kommunikasjonsrådgiver for Valgdirektoratet hvor jeg fikk jobbet med valget før, under og etter. Her hadde jeg blant annet ansvar for nettsidene deres og jobbet en del med informasjonskampanjen i samarbeid med kommunikasjonshuset Dinamo.

Ettersom jeg fikk jobbet så strategisk med både det tekniske med web og det kreative i en kampanje, så fant jeg ut at jeg kunne godt like å jobbe med noe i den retningen. Da jeg kom over utlysningen for en markedsansvarlig hos BI tenkte jeg derfor «Hvorfor ikke?» og sendte inn en søknad. Etter et par intervjuer fikk jeg tilbud som jeg selvfølgelig slo til på, oog her har jeg nå jobbet i 2 år!

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for jobben?

Alt! Tror det finnes fint lite av det jeg lærte på BIK som jeg ikke bruker i en eller annen form i dag. Det sitter som grunnlaget i alt jeg gjør. Jeg tror det jeg har brukt aller mest må være historiefortelling rett og slett. Fra å sette opp en side til å være med på å sette opp kundereiser for målgruppen. Kunsten å overbevise er selvfølgelig spesielt viktig i en kampanje.

 Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

Jeg skulle ønske at jeg var mer klar over viktigheten av erfaring og viktigheten av å kunne vise til tidligere eksempler på arbeid. Jeg hadde skaffet meg en deltidsstilling innenfor det jeg ville jobbe med slik at jeg hadde enda mer erfaring å vise til når jeg søkte jobb. Det at BIK hadde internship var derfor gull når jeg søkte. Jeg er overbevist om at den hjalp meg med å få en fot i døra.

 

Hvilke tips har du til BIK-studenter?

  1. BIK er suveren som tilbyr både utveksling og Internship, bruk de mulighetene du får til alt de er verdt: Ta gode fag på utveksling, få erfaring du kan vise til på Internship og vis hva du kan!
  2. Hvis det er et spesifikt fagfelt du ønsker å jobbe innenfor, enten det er SoMe, Innholdsproduksjon eller markedsføring; Følg med på fagområdet på LinkedIn, ta sertifiseringer via HubSpot og følg relevante personer på LinkedIn.
  3. BIK har egne grupper for tips og stillinger både på facebook og LinkedIn. Meld deg inn. Network med BIKs tidligere studenter. Ta kontakt med alumni med de spørsmål du har om arbeidslivet, og de vil sannsynligvis sette av tid for å hjelpe en annen BIK`er.
 

Karriereintervju: Kine Haukaasen Dahl

Mitt navn er Kine Haukaasen Dahl, jeg er 25 år gammel og er en del av BIK18-kullet. Jeg vokste opp som en liten bygdejente rett utenfor Hamar, og bor i dag sentralt i byen sammen med min kjære samboer. Etter flere år i Halden, har jeg endelig kommet meg hjem – og du hører meg stadig snakke som en språkforvirret vimse, med en god gryte av dialekter. Du kan jo bare se for deg hvordan det høres ut å blande Oslo-dialekt med Hedmark- og Østfold-dialekter. Hvis du sliter med å se det for deg, er du rimelig heldig – for det er ikke alltid like vakkert. 

Jeg jobber i dag som sosiale medier-rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo. I en pandemifri hverdag vil mye av min tid gå til pendling til og fra Oslo, og det er akkurat sånn jeg vil ha det. For nå i alle fall. Min jobb går ut på å hjelpe kunder med å sette opp kampanjer og innhold på sosiale medier, og jeg jobber på tvers av mange sosiale plattformer. Jeg får derfor jobbet tett på med mange dyktige mennesker både innad i Mindhare og hos våre kunder. Dette er på mange måter en perfekt jobb for nyutdannede, for man lærer så ekstremt mye – fra så mange forskjellige hold. Og nettopp det er vel kanskje det aller beste med denne stillingen, også. Jeg har hatt en enormt bratt læringskurve, og den fortsetter å øke for hver dag. Arbeidsområdene er varierte, og jeg får være med på mange spennende prosjekter. 

Portrettbilde av Kine

Kine jobber nå som sosiale medier rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo.

Jeg føler meg på mange måter ekstremt heldig når det kommer til hvordan jeg fikk denne jobben. Det er vel kanskje flere som kan kjenne seg igjen i den uutholdelige perioden mot slutten av studiet, hvor man ser at det er på tide å virkelig bli voksen og skaffe seg en relevant jobb. Jeg skal ærlig innrømme at det å vokse opp for meg virket veldig skummelt og utrygt. Dette har nok en sammenheng med at man stadig hører skrekkhistorier om folk som aldri kommer i gang med arbeidslivet. Eller, hvert fall ikke på en god stund. Jeg hadde derfor stålsatt meg på at dette kom til å bli en lang prosess. Derfor startet jeg å søke på diverse jobber allerede første uken i praksisen. Etter et par intervjuer som ikke var en match, begynte jeg å kjenne på stresset – selv om jeg fortsatt hadde god tid på meg. 

Men mot slutten av bachelorskrivingen, dukket det opp en stilling som vår alles kjære Mari delte med oss. Kontaktpersonen for stillingen var nemlig en tidligere BIK-student, som delte en stillingsutlysning kun med oss på BIK. Denne stillingen var på mange måter akkurat det jeg var på utkikk etter, så jeg kastet meg over den og skrev søknaden rimelig kjapt. Etter kort tid ble jeg invitert til et intervju, og resten er historie. Jeg er og var så takknemlig for at jeg kapret denne stillingen, til og med før bacheloren var levert. Jeg hadde ingenting å frykte. 

Det er helt klart en god del av det jeg lærte på BIK som har vært både relevant og sentralt for denne jobben. Emner som står høyt her er blant annet «Tekst og retorikk», «Kunsten å overbevise» og «Professional Communication» – for ikke å glemme praksisperioden. Jeg arbeider mye med korte tekster på sosiale medier og en god del intern kommunikasjon – og disse emnene har helt klart hjulpet meg i gang. 

En av tingene jeg skulle ønske jeg var klar over før jeg kom ut i arbeidslivet er nok det at det er normalt at man ikke skal kunne alt fra dag én. Det er mye jobb, og en stor del handler om å utvikle seg selv og lære mens man går. Selv om man lærer mye relevant gjennom BIK, har man fortsatt mye mer man må lære seg underveis – og det kan nok i starten virke veldig overveldende. Men det går alltid fint!

Hvis jeg skal gi noen tips til BIK-studentene, må det være å bruke nettverket ditt for det det er verdt. Knytt kontakt med alle du ser, møter og hører om – og bygg et så stort nettverk du kan. Det er takket være nettverk at jeg ble introdusert for denne stillingen.

 

Skrevet av Kine Haukaasen Dahl

 

Utveksling til «The Emerald Isle»

28.02.2022 – Dette er dagens dato, og jeg har tilbrakt snart en måned i Irland, som en del av min utvekslingsperiode i BIK. Jeg har et ønske om å dele noen av mine opplevelser fra denne måneden i et nytt land, og forhåpentligvis kunne inspirere andre til å studere her eller reise hit i fremtiden.

Jeg har reist mye i mitt liv, men Irland er et land jeg ikke har hatt mulighet til å besøke. Dette var hovedårsaken til at valget mitt endte her. Mitt bilde av Irland på forhånd var nok sterkt påvirket av de stereotypiske trekkene som f.eks. grønt landskap, regnbuer og en god del Guinness. Dette er naturligvis en urealistisk deskripsjon av hele virkeligheten, for dette landet består av så mye mer.

Jeg sitter allerede igjen med mange nye tanker om hva dette landet består av fysisk, men også den symbolske verdien som så ofte kan bli oversett.

Den irske befolkingen har en sterk nasjonalfølelse overfor landet sitt, og dette har overrasket meg til en viss grad. Det går ikke en dag uten at du hører om den irske uavhengighetskrigen, James Joyce eller Oscar Wilde.

Den moderne irske identitet er sterkt påvirket av tradisjoner og selvstendighet.

Her er et tips: Prøv å unngå å snakke om at Irland var en del av det britiske monarkiet. Irer er som nevnt tidligere veldig patriotiske, og dette innebærer at temaer, som at de tidligere var under britisk styre, ikke bør være det første samtaleemnet.

Dette lærte jeg når jeg møtte mine irske romkamerater. Jeg begynte å fortelle om at jeg kunne tenke meg å besøke en by som heter Cobh, som ligger sør i Irland. Dette var det siste stedet Titanic befant seg før den store katastrofen fant sted. Problemet i samtalen var at jeg kalte Cobh for «Queenstown» (Etter Queen Victoria), som den het i 1912 da Titanic var her. Jeg ble raskt avbrutt, og fortalt at jeg absolutt ikke kan bruke gamle britiske navn når jeg snakker om steder i Irland. Personen sa dette med et glimt i øyet, men hadde jeg sagt dette 01:00 på Temple Bar, så hadde jeg nok fått en i trynet. Kanskje…..

Eivind i Dublin

Litt om hva hverdagen blir fylt opp med, og hvordan jeg opplever studiestedet.

Jeg studerer nå ved Griffith College i Dublin, som ligger rundt 20 minutter gange fra sentrum. Dette er en flott skole med en god mix av internasjonale og irske studenter. Skolen var opprinnelig et fengsel brukt av britene.

Jeg bor på campus ved «Griffith Halls of Residence”. Her har man mulighet til å velge mange ulike hybler, som varier svært i pris. Jeg valgte den billigste som heter «Shared Twin Room». Dette innebærer at jeg bor i en leilighet med fire personer, der vi deler to rom. Jeg er egentlig en veldig privat person, men jeg hadde et ønske om å «konfrontere» dette ved å velge et slikt rom. Jeg deler et bad med romkameraten min, og vi har et kjøkken som alle fire benytter seg av. Heldigvis har jeg en god romkamerat, for jeg har hørt noen forferdelige historier fra andre som bor her. Leiligheten kostet med rundt 35 000 , – for 20 uker.

Det er som nevnt en god del internasjonale studenter her, og jeg har blitt godt kjent med mange av de som bor på campus. Vi har en Whatsapp-gruppe som ofte blir brukt til samlinger. Majoriteten av utvekslingselevene kommer fra Tyskland og Frankrike, og jeg vil si at jeg har knyttet et sterkt vennskap til en god del av de tyske studentene.

De er litt mer «åpne» enn de franske, og vi har også mye til felles. Jeg er den eneste nordmannen, men det er også en svensk person her, så jeg får brukt norsk inniblant.

For å få godkjent studieopphold, så må jeg velge fag som oppnår 30 studiepoeng. Jeg endte opp med disse:

Radio Production

Video Production 2

Creative Writing

History of Art and Photography

Disse virket morsomme, og forhåpentligvis får jeg bruk for dem når jeg kommer tilbake til Halden.

Dagene blir fylt med skole, men også en del på byen. Dublin har et fantastisk uteliv, og er absolutt verdt å oppleve en gang i livet. Jeg har heldigvis opparbeidet meg nok kunnskap til å vite hvor jeg kan få billigst øl, for på Temple Bar er det dyrt!

«Griffith Student Union» er veldig flinke til å arrangere turer og samlinger, så dette har jeg benyttet meg av så ofte som mulig. Jeg var blant annet på en whiskytur til «Teeling», som er det eneste destilleriet her i Dublin.

Det er så mye mer jeg kunne skrevet, men det er vanskelig å sette ord på alt. Forhåpentligvis kommer jeg til å få mange flere gode opplevelser resten av dette semesteret.

 

Skrevet av Eivind Johan Andresen

 

Akuttmottaket minutt for minutt!

Den sommeren jeg fylte 35 slo den ned som et lynnedslag, den litt for tidlige midtlivskrisen. Det var det på tide a ta grep, og det i form av trening. Med friskt mot og i nyinnkjøpt treningstøy skulle det trenes, og det fire ganger i uken. Na var det noen år siden sist jeg befant meg på en tredemølle, noe min høyre fot etter bare noen få økter skulle minne meg på i form av smerter. Når foten en dag plutselig begynte a skifte farge til blått, tenkte jeg at det var på tide å oppsøke fastlegen. Fra fastlegen gikk veien videre til akuttmottaket på sykehuset, hvor jeg etter en rask undersøkelse hos sykepleier ble henvist til venterommet. Under undersøkelsen hadde jeg registrert at jeg hadde fått tildelt fargekode grønn. Noe som ifølge et kjapt google søk informerte meg om at pasienter tildeles fargekoder som sier noe om hvor raskt pasienten trenger legetilsyn. Ifølge grønn kode er «pasienten våken og klar, pasienten kan vente». Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente, men vente det måtte jeg.

Illustrasjon - Stine

Illustrasjon: Kvinne som venter

Da sulten etter hvert begynte a melde seg spurte jeg sykehusportøren om det fantes en snacksautomat i nærheten. Fikk beskjed om at det stod en rett rundt hjørnet, og med taktfaste skritt, i en nærmest euforisk tilstand rundet jeg hjørnet. I min iver etter å kjøpe både mat og drikke hadde jeg oversett den. Men da lyste den mot meg som en varsellampe, den gule Post-it lappen med påskriften «I USTAND!» Skuffelsen var stor, og det føltes som om Smil-sjokoladen og flasken med Cola i automaten hånet meg. Med tunge skritt gikk jeg tilbake til venterommet og fylte et plastglass med vann fra vannautomaten, mens jeg prøvde å overtale meg selv om at dette strengt talt var det sunneste valget, og jeg normalt sett ikke drikker brus på hverdager. Selv om det strengt talt ikke var noe som var normalt med denne tirsdagen i august.

Timene gikk, den ene etter den andre. Det at TV-en på venterommet viste «Sommerskuta minutt for minutt» på NRK, bidro ikke akkurat til at tiden gikk noe raskere. I gangene løp stressa sykepleiere i Hoka sko. Det kunne nesten virke som om Norsk Sykepleierforbund hadde rabatt på Hoka sko. En mistanke som ble raskt avkreftet av en SMS til min kusine som er sykepleier. Det ble omsider vaktskifte, hvor utslitte sykepleiere i Hoka sko, ble avløst av uthvilte sykepleier, også de i Hoka sko. Det hadde nå gatt ni og en halv time siden jeg sjekket inn på akuttmottaket, og jeg kjente at både tålmodigheten og høfligheten sank i takt med blodsukkeret. Sulten var stadig til stede, og luften gikk litt ut av meg når klokken nærmet seg 22.30. Jeg innså at sannsynligheten for a rekke innom matbutikken på vei hjem for stengetid, for a kjøpe maten jeg hadde sittet a fantasert om i timevis nå var minimal. Fra klokken 22.30 og utover var stemningen laber. Det var den også blant de andre pasientene på venterommet. På slike venterom er det alltid en person som skal bruke kjeft på sykepleierne for at vedkommende har observert at andre pasienter som akkurat har kommet inn døren slipper foran dem i ventekøen. Dette til tross for at det tydelig står på skjermen på venterommet at pasienter som kommer inn etter deg kan ha større hastegrad enn deg selv. Akuttmottaket er på den måten det ene stedet man burde være glad og takknemlig for at man må vente, for jo lengre ventetid jo mindre akutt er din lidelse.

Tolv timer etter ankomst hadde pasient med fargekode grønn, «våken og klar, og kan vente», ventet lenge nok, og sjanglet verken våken eller spesielt klar ut av dørene på akuttmottaket. Vel hjemme i min egen seng var fortvilelsen stor da mobilen ringte rundt klokken ni senere samme morgen «Hei! jeg ringer fra akuttmottaket, vi vil gjerne at du skal komme tilbake å ta noen flere prøver». Syv timer etter forrige besøk befant jeg meg nok en gang på akuttmottakets venteværelse. Hoka sko kom og gikk, mens jeg som ikke hadde hatt tid til a spise frokost, nok en gang fantaserte om alt som skulle handles i matbutikken på vei hjem. Siden klokken var rundt ti på formiddagen følte jeg meg optimistisk i forhold til a rekke innom matbutikken for stengetid. Etter fire timers venting var jeg ferdig, og satte kursen mot matbutikken. Det er noe i det at man ikke bør dra til matbutikken på tom mage, for den Smil-sjokoladen som hadde hånet meg i den ødelagte automaten på akuttmottakets venteværelse kvelden for, havnet nå i handlekurven. Sirkelen var sluttet, og jeg reiste fornøyd hjem.Hvordan gikk det så med foten, joda, det gikk fint. Jeg hadde bokstavelig talt gått på meg en senebetennelse, som trengte noen ukers hvile.

Til tross for at ventetiden på harde stoler, denne gang ble litt i overkant lang, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til a gå til innkjøp av et par Hoka sko med det første. Så kjenner jeg på en takknemlighet for at vi Norge har et behandlingstilbud hvor økonomien din ikke er avgjørende for om du far hjelp når du trenger det, uansett når på døgnet det måtte være.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 

Karriereintervju: Hans Fredrik Cordt-Hansen

Hvem er du?

– Mitt navn er Hans Fredrik Cordt-Hansen. Jeg er 27 år gammel og tidligere student ved BIK. Jeg studerte ved BIK samtidig som jeg spilte håndball for Halden Topphåndball.

Hvilket BIK-kull er du?

– BIK17 🤩

Hva jobber du med? 

– Jeg jobber i NENT, kanskje bedre kjent som Viaplay, TV3, V4, osv. I NENT har jeg flere varierte arbeidsoppgaver. Blant disse oppgavene er digitaljournalistikk, kommentator og programleder.

Hva er det beste med jobben din?

– Det beste med jobben min er arbeidsmiljøet, samt de varierte arbeidsoppgavene vi har.

Hvordan var veien fra studiene til den jobben du har i dag?

– Den var egentlig ganske tilfeldig. Jeg kom over jobbannonsen samme dag som fristen gikk ut, og fikk slengt sammen en søknad. Heldigvis fikk jeg jobben, og stortrives i den.

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for jobben?

– Det å kommunisere både skriftlig og muntlig! Det lærte vi grundig på BIK, og det er også noe jeg har fått masse bruk for i jobben min. Mer konkret så handler det om evnen til å ordlegge seg på riktig måte for å oppnå det man ønsker.

Hans Fredrik: Intervju

Hans Fredrik (t.v.) sammen med tidligere lagkamerat fra Halden Topphåndball. Nåværende kaptein på Elverum og landslagsspiller, Thomas Solstad (t.h.)

 

Sondres videotips

 

 

Et hjerte til jul

Vi haster mot jul, og jula er på vei i noe som nærmest kan virke som lysets hastighet. I skrivende stund er det intet mindre enn fem dager igjen til dagen nesten alle barn venter et helt år på. Året 2021 har vært et merkverdig år. Ikke bare på grunn av Covid, men også på grunn av en rekke andre hendelser. For min egen del må jeg si at årets største begivenhet fant sted i slutten av mai, da jeg fødte mitt fjerde og siste barn.

Det skulle vise seg at denne jenta som ble født i slutten av mai, antagelig er den blideste ungen jeg noen gang har sett. Det varmer et mammahjerte, men det er ikke dette jeg ønsker å snakke om. I det siste har jeg scrollet gjennom finn.no etter babystæsj, og hver gang dukker det opp annonser som føles som en kniv i hjertet.

Jeg åpner den ene annonsen etter den andre, og kjenner tårene ligge i øyekroken, innimellom får disse annonsene også tårene til å trille, til tross for at jeg ikke egentlig er en sentimental person. De annonsene som treffer meg som et slag i magen er fra familier som sliter, og som ikke klarer å få ting til å møtes til jul.

Det er ikke første gangen det ligger slike annonser på finn, men jeg tror det er første gangen det er så mange. Ikke bare det, på kjøpesentre henger det hjerter på store juletrær med ønsker fra familier som trenger hjelp. Jeg hadde med meg datteren min ned på det lokale kjøpesenteret, hvor vi tittet på disse hjertene. Vi tenkte vi skulle kjøpe det som stod på et av hjertene, men vi fant ingenting vi følte var fint nok.

Hver gang jeg kommer over en slik annonse så ønsker jeg så inderlig at jeg kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe så mye mer enn det jeg faktisk kan, og det gjør enda mer vondt, at jeg ikke kan, men jeg håper at jeg en dag får muligheten til å hjelpe så mange jeg kan.

Vi har alle ønsker til jul, noen fler enn andre, men alle har ønsker. Ikke alle er fysiske ønsker, men noen har enkle ønsker som ikke engang er for seg selv, men for barna sine. Et ønske om at barna skal få en fin jul, og en gave de ønsker seg. Så jeg har en bønn til alle som kan, en takk til de som allerede har hjulpet, og til de som fortsatt hjelper – dere er fantastiske.

Vi er fortsatt i en usedvanlig spesiell tid hvor antallet familier som ikke får endene til å møtes, noen for første gang, andre for ente gang, og likt for alle er nok den ydmykende følelsen. Gjengangeren i annonser som ber om hjelp. Jeg er så takknemlig for alle dere som gjør en enorm innsats for å hjelpe de som trenger det, og en dag skal jeg også hjelpe med alt jeg kan.

Frem til da, så skal jeg sørge for, at mine barn, lærer verdien av å hjelpe de som trenger det, for det barna som skal ta over når vi ikke lenger er her.

 

Skrevet av Jeanette Borge Loftskjær 

 

Vi har alle ting vi angrer på, og hvis du sier noe annet så lyver du. Jeg angrer på mye. Jeg angrer på at jeg lot være å besøke bestefar dagen før han døde. Jeg angrer på at jeg fortalte søsteren min at hun var feit i 5 klasse. Jeg angrer på at jeg var mer opptatt av mobilen min enn å høre på hva lillebror hadde gjort i barnehagen. Jeg angrer på at jeg var en dårlig venn, på flere tidspunkt i livet. Det er mye anger å hente.

I går var jeg på trening. Jeg hadde veldig lite lyst til å dra, men jeg gjorde det likevel. Rett utenfor garderoben satt en jente på min egen alder og hulket. Ved siden av satt en gutt i boblevest og Adidas-bukser, tydelig sint. Jeg vet selv hvor flaut det er å gråte offentlig, så jeg tenkte at jeg gjorde henne en tjeneste ved å late som ingenting. Det gjorde jeg ikke.

Senteret er selvbetjent, og akkurat i går var det heller ikke særlig mange der. Idet jeg hadde snudd ryggen til paret, skannet medlemskortet og gått gjennom glassdørene så jeg gutten reise seg. I sidesynet kunne jeg se at han klappet til henne hardt i ansiktet og forsvant kjapt ut døra. Jeg ble stående på innsiden av glassveggen med klump i halsen, vondt i hjertet, tårer i øynene og brennende sinne. Likevel fortsatte jeg inn på senteret og surret meningsløst rundt i 5 minutter før jeg turte å gå gjennom glassporten og stamme frem noe sånt som «jeg må bare spørre om det går bra? Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Hun virket til min lettelse takknemlig for at jeg spurte og fortalte at gutten hun hadde kranglet med var eksen hennes, deretter spurte hun om jeg kunne skanne meg inn og hente noen av tingene hennes på innsiden av senteret, og det gjorde jeg. Jeg la merke til at hendene hennes skalv i det hun tok imot tingene sine. Og jeg kunne ønske at jeg hadde satt meg ned med henne, sørget for at hun kom seg trygt hjem eller i det minste tilbudt meg å vente der med henne litt. Men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk inn igjen. Og det angrer jeg på. Men jeg gjorde i iallfall noe, ikke at det er noe å skryte av, for det burde være en selvfølge. Vi bør reagere i sånne situasjoner, uavhengig av om det er komfortabelt for oss eller ikke.

Det er greit å angre. Anger er sunt, tror jeg. Men jeg tror de viktigste angerne å unngå er de der vi angrer på at vi hadde muligheten til å være der for noen og ikke var det, eller da vi burde lyttet til noen, men heller var på mobilen, eller snudde ryggen til noe fordi det ikke angikk oss. Du skjønner tegninga.

Dette er ingen nyttårstale, eller hva man kaller det. Jeg er den typen som unngår blikket til tiggere på gata for å slippe klumpen av skyld som brer seg over meg idet jeg går forbi. Men jeg er også hun som sier ja til å donere 50kr til barnekreftforeningen i hver eneste butikk jeg handler julegaver i, selv om student-budsjettet så vidt strekker til. Det finnes en balanse i alle ting, men når man retter fokuset utover istedenfor innover tror jeg man blir lykkeligere, og ikke minst at man har mindre å angre på. Hadde jeg husket på det den dagen før bestefar døde hadde jeg kanskje besøkt han istedenfor å gjøre noe annet uviktig, man vet aldri når noe er siste gang. Jeg hadde kanskje heller ikke kalt søsteren min feit i 5 klasse om jeg hadde hatt litt bedre innsikt den gangen. Lillebrors historie fra barnehagen hadde kanskje vært litt viktigere enn å scrolle på insta. Og jeg hadde nok også vært en bedre venn på flere tidspunkt i livet.

Du trengs, enten det er en jente på treningssenteret, en i klassen eller familien din, har du noe viktig å gi. Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg tror ikke man forstår hvor viktig man er før man forstår hvor lite som skal til for å endre noens liv.

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen