Fra BIK-student til journalist

Jeg heter Ida Evelina Fossli Støten, jeg er 34 år gammel og en del av BIK18-kullet. Jeg har også en sønn på 14 (han er kanskje verdens beste), og en ganske ok samboer. Neida, han er også verdens beste (sånn i tilfelle han leser dette). Vi bor i Høysand, og stortrives der selv om vi egentlig er opprinnelige Rakstinger (eller jeg er fra Gudbrandsdalen da, hvis vi skal være nøyaktige).

Portrettbilde av Ida Evelina Fossli Støten

Hva jobber du med?

Jeg jobber som journalist. I Rakkestad avis, Fredrikstad Blad og Sarpsborg Arbeiderblad, bare sånn for å være sikker på og ha nok å gjøre.

Det beste med jobben min er helt klart alt det rare jeg får vært med på og alle de flotte menneskene jeg får møtt. Rareste så langt må være da jeg snek meg rundt i Rakkestad sentrum med ordføreren, for å dele ut en pris vinneren absolutt ikke viste dem hadde vunnet.

Hva var veien fra studiene til jobben du har i dag?

Jeg hadde absolutt ikke en jobb som ventet på meg da jeg var ferdig utdannet. Jeg tok meg en god sommerferie, før jeg satt i gang med jobbsøking. Det var en ganske utfordrende prosess, for mens Norge fortsatt var korona-stengt var det ikke akkurat flust av jobber.

Min «drøm» er å jobbe som kommunikasjonsrådgiver, så jeg snakket med en bekjent som har nettopp denne jobben. Hun startet som journalist og «jobbet seg opp» til den stillingen hun har nå. En mandag sendte jeg derfor en e-post til fire redaktører. Innen torsdag samme uke hadde jeg fått jobb hos tre av dem og var ute på oppdrag.

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for journalist-jobben?

Emnet «tekst og retorikk» har definitivt kommet godt med. Det samme har «kunsten å overbevise, «interkulturell kommunikasjon» og «profesjonell kommunikasjon».

Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

At alle på et eller annet tidspunkt tenker «shit, jeg er ikke voksen nok til dette!»

Hvilke tips har du til BIK-studenter? 

Det er absolutt ikke sikkert «drømmejobben» venter på deg når du er ferdig utdannet. Men ta kontakt med arbeidsgivere direkte, BIK-utdannelsen er veldig imponerende for mange arbeidsgivere.

Er det noe annet du ønsker å tilføye?

Eneste må være at jeg kunne ønske Mari fulgte med ut i arbeidslivet også!

Skrevet av Ida Evelina Fossli Støten.

 

Kunsten å overbevise seg selv om at man har god tid


Røthe: Kontor

Jeg nekter å tro at jeg er alene når jeg sier at jeg er ekstremt god på å dra ut tiden. Forstå meg riktig her, jeg mener ikke «jeg tar det i morgen»-mentaliteten vi alle kjenner på her og der, men mer: «Jeg skal dra ut tiden til den absolutte siste liten før ting skal leveres».

Ikke bare fører dette til ekstreme mengder av selvpåført stress, men bringer også følelsen av at alt faller sammen, samtidig som man teller minutter ned til deadline. All respekt til de supermenneskene som faktisk kan sette seg ned tidlig og jobbe jevnt over en periode fram til man skal levere, slik man burde gjøre. Men slik er altså ikke jeg.

Selv er jeg ikke noe god til å takle slike situasjoner, noe som har gjort at jeg ofte har satt meg i en situasjon der jeg må booste igjennom tre måneders pensum helt i siste liten. Jeg skal ikke skryte, men på forrige semesters eksamen klarte jeg å levere oppgaven 24 sekunder før eksamensmappen låste seg. Har aldri opplevd såpass mye adrenalin og jeg kan nå relatere meg selv til folk som hopper fallskjerm for rushet sin skyld.

For å sette en dag av mitt liv i eksamensperioden på papir, skal jeg fortelle om hvordan en typisk studiedag kan se ut for min del:

Alarmen på mobilen ringer ekstra tidlig en mandags morgen. Jeg drar meg opp av sengen og setter på en kanne kaffe, som vanlig. På tide å skru på pc-en å få startet på oppgaven, tenker jeg, mens jeg tar en slurk av koppen.

Først må jeg jo sjekke VG og litt nyheter, kan jo tross alt ikke falle helt ut av hva som skjer her i verden. Plutselig sitter jeg og leser verdens minst interessante innlegg om Olga på 78 som synes det bråker litt mye i nabolaget. Jeg tar meg selv i denne hjernedøde aktiviteten og hopper tilbake til oppgaven jeg EGENTLIG skulle begynne på.

Men først må vi jo ha noe bakgrunnsmusikk. Det er et must. Jeg åpner en ny fane på pc-en og går inn på Youtube. Ojsann, en video som faktisk handler om hvordan man skal studere effektivt? Denne må jeg jo se, kanskje jeg til og med kan spare litt tid med et par tips?

Som forventet, leverer Youtube nok en gang en rimelig dårlig video av studietips som ikke er relevante på noen måte. Okay, nok om det tenker jeg. Jeg lukker fanen akkurat i det jeg husket hva jeg faktisk var inne på Youtube for å finne. Arbeidsmusikk! Nydelig, nå kan jeg jo bare pese på! Dette går med stormskritt!

Men man skulle ikke ha noe frokost da, kanskje? Kan ikke jobbe på tom mage, tross alt. Jeg går inn på kjøkkenet, bare for å se at vi er tomme for brød. Allright, la oss ta en rask tur ned til butikken først. Mener jeg til og med har lest at frisk luft er bra for hjernen når man skal studere. Win-win, spør du meg! På vei ned til butikken får jeg en telefon av en kompis. Telefonladeren hans har sluttet å fungere og han spør om han kan få låne min fram til han er ferdig på arbeid. «Selvfølgelig, jeg har god tid», sier jeg. «Jeg kommer innom med den etter jeg har vært i butikken, ikke tenk på det».

Ikke før klokken slår fem på ettermiddagen kommer jeg meg hjem igjen til eksamensoppgaven. Jeg setter meg ned foran pc-en bare får å høre magen rumle. Det er jo faktisk middagstid og min tur til å lage mat. Jaja, tenker jeg. Først litt mat, så tilbake til studering. Klokken er nå blitt halv sju på kvelden og jeg klarer å overtale meg selv om at det faktisk er litt sent å starte på oppgaven nå. «Jeg kan jo bare stå opp litt ekstra tidlig neste morgen. Det har fungert så utrolig bra tidligere».

I retroperspektiv kan man selvfølgelig si at det er mye sunnere for både hjernen og mental helse å begynne tidligere på slike prosjekter istedenfor å møte veggen og haste-jobbe de siste timene før fristen. Men på en litt merkelig måte er det kanskje noe vakkert med å jobbe såpass iherdig mot deadline. Selv om man ser på klokken konstant vet man at frykten for å ikke levere ikke varer evig, og man gleder seg nesten til klokken bestemmer at man ikke kan jobbe mer.

Og ja, siden dere spurte skriver jeg faktisk denne teksten en time før den skal leveres inn!

 

Skrevet av Benjamin Røthe

 

Å være student er ikke lett

Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.

Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.

Portrettbilde av Fatma

Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:

 

  1. Drikk masse vann!

Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.

  1. Sunt kosthold!

Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.

  1. Sett opp en plan!

Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.

  1. Husk pause!

Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.

  1. Positive tanker!

Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.

Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!

 

Av Fatma Ahmad

 

Eksamen er superstress

Det er en tilsynelatende helt vanlig hverdag. Akkurat som de fleste andre hverdager i livet til en studerende student. Solen skinner litt sånn halvveis, bak en litt sånn koksgrå sky. Nesten som om værgudene ikke riktig helt får bestemt seg … Skal vi la solen skinne i dag tro? Eller skal vi bare lage nok en regnværsdag? Jeg parkerer bilen pent (okei da, kanskje litt skjevt), går inn i klasserommet og setter meg godt til rette. Klar for nok en vanlig forelesning.

Okei so far, so good. Hardt og brutalt bryter plutselig læreren stillheten og sier; ‘’ Ja folkens, er dere klare for eksamen i dag? «Shit! Eksamen? Hvilken eksamen?» Panikk. Jeg må gå en tur på toalettet for å samle tankene. 5 minutter later.. I det jeg skal til å dra ned buksa og sette meg på toalettet. Dobbelt panikk! hvor er buksa mi? What the f***! Har jeg seriøst glemt å ta på meg bukse før jeg dro til skolen? Hvorfor har ingen sagt noe? Har jeg blitt gal?

Uten at jeg helt kan forstå hva som har skjedd eller hvordan jeg kom meg dit, er jeg brått tilbake i klasserommet. Trippel panikk! Jeg har fortsatt ikke på meg bukse, og som om ikke det var nok, ser i tillegg alle i hele rommet rett på meg. Det er som om tiden har stoppet opp. Som om den har gått inn i en helt ny form for moderne istid. Det blir svart. Det eneste jeg kan høre er en lyd langt borte; Tiltak – tiltak, tiltak – tiltak. BIP BIP BIP BIP! Kræsj-bang-kaboom! Med et sort og heidundranes høyt brak blir jeg vekket. Det var et mareritt og jeg har falt ned på gulvet. I noen sekunder blir jeg bare liggende. Sjeleglad for at alt bare var en drøm. Jeg har fortsatt tid igjen til å forberede meg til eksamen.

Dekorativt skoleutstyr

Det du nettopp leste var basert på et ekte mareritt, omhandlende en (heldigvis) ikke ekte hendelse drømt av meg. En drøm som gjerne kommer og går i stressende perioder. For eksempel når det nærmer seg eksamen. Er du en av de som stresser veldig i forkant av eksamen? Eller er du kanskje en av de som har helt stålkontroll? Uansett, har jeg tatt en liten prat med 3 forskjellige BIK studenter. Vi pratet litt om hva de gjør for å takle eksamensstress, og om de ville avsløre sitt aller beste studietips. Kanskje kan dette hjelpe både deg og meg i den evige prøvelsen det er å takle stress i forbindelse med eksamen.

Først ut var Olivia, 41 år fra BIK 2020. Hennes aller beste studietips er tilstrekkelig mengde med søvn, sunn mat og trening. Hun har også erfart at det å lage en ukeplan kan være veldig lurt. Det hjelper også å jobbe jevnt. Prøv å se for deg at hver ukedag er som en vanlig arbeidsdag og studer deretter. På denne måten åpnes det også for å ha helt fri, med tid til å slappe av og gjøre hva man vil i helgene. For å takle eksamensstress, prøver hun å være litt ekstra snill mot seg selv. Dette gjør hun blant annet ved å spise litt ekstra sunt, meditere hver dag og gå lengre turer for å klarne hodet mellom slagene.

Jeanette, 29 år fra BIK 2020 har i tillegg til å være fulltidsstudent også 2 små barn. Hennes beste studietips er å ikke sette for strenge krav til seg selv, og lese pensum litt og litt av gangen. Har du små barn i huset, bruk kveldene etter barna har lagt seg godt. Det er også lov å gi barna (om de er store nok) et fat med mat og sette på en film mens du jobber med skole. Når Jeanette skal takle eksamensstresset pleier hun å lempe ungene på samboeren, eller sende dem til mormor. For å få helt ro må hun ut av huset. Derfor drar hun gjerne tidlig på dagen til faren sin. Der setter hun seg ved kjøkkenbordet, og blir sittende så lenge hun trenger. Gjerne med litt klassisk musikk på ørene.

Alexander, 28 år fra BIK 2019 hadde også noen studietips, og eksamensstress triks å dele med oss. Spesielt ved en hjemmeeksamen. Hans tips var blant annet å ta pauser. Jobb med eksamen 1 time eller 2, før du kan ta en pause i 30 min. Gjør gjerne noe helt annet enn skole mens du har pause. Sett for eksempel på en vaskemaskin, hold på med en kreativ hobby, lag noe mat eller gå deg en liten tur for å klarne hodet. Det er også smart å starte med oppgaven tidlig.Dekorativt skoleutstyrÅ kvitte seg helt med enhver form for eksamensstress er nok umulig. Kanskje må vi bare akseptere at eksamensstress er en del av opplevelsen av det og være student? Litt stress kan jo kanskje også hjelpe deg til å gjøre ditt beste. Litt stress vil bare si at dette betyr noe for deg. Men stress ikke for mye. Negativt stress hjelper i grunn ingenting og fører bare til prestasjonsangst. Ta deg et øyeblikk, tell til ti og husk å puste. Ingen fare, du kommer til å overleve dette også. Kanskje har du nå til og med fått noen nyttige tips, du kan ta i bruk før eller under en kommende eksamen? Start tidlig og bruk de for alt de er verdt.

Forbered deg litt i forkant, vit i det minste når eksamen er og husk på buksa før du går ut, så går nok dette helt strålende. Om ikke er det heller ikke verdens undergang. Du har uansett blitt en erfaring rikere, og du har noe du kan lære av til neste gang. What doesn’t kill you, makes you stronger. Eksamen er stress. Faktisk er eksamen superstress, men det vil være verdt det til slutt. Husk at du er glimrende og at du kan mer enn du tror.

Lykke til på eksamen!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Æ må jo spæll!

«Æ må jo spæll!» er tittelen på selvbiografien til den norske fiolinisten Arve Tellefsen. Det samme tenkte mitt 7 år gamle jeg. Hvor denne trangen kom fra er vanskelig å si, da jeg hverken kommer fra en familie hvor man lyttet til, eller utøvde klassisk musikk. Det kom derfor som en stor overraskelse på mine foreldre da poden ytret et ønske om å spille fiolin. En enda større overraskelse fikk de da Kulturskolen hadde som krav at en av foreldrene også måtte lære å spille fiolin for å kunne øve med barnet. Den tunge byrden falt på pappa. Etter første fiolintime gikk jeg stolt hjem med fiolinkassen under armen. Ivrig tok jeg fatt på øvingen, men i motsetning til andre instrumenter som piano, er det ikke slik at man på fiolin raskt får til en gjenkjennbar liten melodi som «Lisa gikk til skolen», det tar rett og slett litt lengre tid før man kan spille «rent». Den første melodien som skulle læres skulle både synges og spilles, og lød som følger: «jeg kan spille fiolin, hør hvor fint det klinger», noe det absolutt ikke gjorde. Det til storebrors fortvilelse, som ofte mente at lydene som kom fra lillesøsters øvingsrom hørtes mer ut som tortur av katter enn musikk.

Da jeg startet å spille fiolin var det ingen Aleksander Rybak som banet vei og gjorde fiolin til noe kult, og det var langt i fra noe «fairytale» å møte klassekamerater med fiolinkassen under armen. På en liten grendeskole med kun tre klasser, fra 1. til 3. klasse, var jeg den eneste som spilte fiolin, og den eneste som gikk på kulturskole. I vennegjengen var ikke fiolin musikk, Backstreet Boys var musikk. Men som ordtaket sier «smaken er som baken, den er delt», og jeg falt hverken for storsjarmøren Nick Carter, eller hans synkrondansende kollegaer. Når jeg ikke hørte på klassisk, så var det rock og bandet Foo Fighters det som oftest gikk i.
Jeg har aldri vært den som har likt å skille meg ut, men musikksmaken min skilte seg tydelig ut fra jevnaldrenes. Det var ikke det at jeg var utstøtt eller mobbet, så absolutt ikke, men det var tydelig at ingen delte min interesse for fiolin. Det var min egen greie, ikke noe jeg snakket om i vennegjengen, noe som for min del var helt greit. Det var først da jeg startet ved musikklinjen på videregående skole at jeg innså at jeg nok hadde følt meg litt annerledes likevel, for det var befriende å møte andre «likesinnede», andre som heller ikke hadde vært de mest populære «kidsa» i skolegården. Tiden ved musikklinjen var noe helt spesielt, alt fra øving til samholdet i klassen.

Stine Veronica Jensen

Etter 3 år ved musikklinjen, fortsatte arbeidet mot drømmen om å bli musikkpedagog, og veien gikk videre til årsenhet i musikk og påbygging i musikk ved Høgskolen i Halden. Ved avsluttende fiolineksamen ved påbygging i musikk visste jeg innerst inne at jeg spilte karrierens siste sats, det kom ikke til å bli noe «ekstranummer», musikk-karrieren skulle legges på hyllen for godt. Stadig tilbakevendende senebetennelse i begge armer hadde satt en stopp for drømmen om videre musikkstudier ved Musikkhøgskolen i Oslo.

I ovennevnte biografi om Arve Tellefsen var det en setning som jeg lett kunne relatere til: «musikeren og mennesket er én pakke». Hobby og utdanning hadde gått hånd i hånd over så mange år, og plutselig stod jeg uten både hobby og en konkret plan om videre utdanning. For å ha noe å gjøre studerte jeg årsenhet i engelsk ved Høgskolen i Østfold, Halden, etterfulgt av påbygging i engelsk, noe som vekket en interesse for språk og kommunikasjon.

Det er lett å tenke at en utdanning i musikk er av liten nytteverdi i videre jobbsammenheng, men musikkformidling er også en kommunikasjonsprosess, et budskap som skal overleveres til en mottaker, og kanskje noe som kan komme til gode innen en bachelor i Internasjonal kommunikasjon. Nytteverdi eller ikke, det kommer litt an på hvordan man ser det. Måler man nytteverdi i inntektsnivå har sannsynligvis musikkutdanningen ikke vært det mest lønnsomme valget, men opplevelsene og gleden det har gitt meg er ikke noe jeg ville vært foruten.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 

Karriereintervju: Hina Parveen

Hina Parveen, 27 år fra Moss.
BIK 2013

Kommunikasjonsrådgiver på folkeopplysningskampanjen Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv! hos Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo.

Hina Parveen Intervju

Jeg jobber hovedsakelig med folkeopplysningskampanjen Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv! skal rulles ut i Østfoldregionen. I denne jobben er det snakk om kommunikasjon på flere nivåer, mot flere målgrupper og på ulike plattformer. Det krever at man kan klare å tilpasse sine budskap slik at de treffer. Det beste med denne jobben er å samarbeide med mennesker på tvers av fagfelt og bransjer for å finne løsninger på hvordan vi kan jobbe med kampanjen på best mulig måte.

Jeg visste ganske tidlig at jeg hadde lyst til å studere og jobbe med kommunikasjon. Det er et åpent felt med mange muligheter, det gjorde BIK til et enkelt valg. Jeg har alltid fokusert mye på å opparbeide meg arbeidserfaring ved siden av studiene. Jeg hadde praksis hos Discovery Networks Norway gjennom BIK og valgte etter studiet å ta en master i retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. I løpet av mastergraden min hadde jeg både verv i Røde Kors Ungdom, verv i studentforeningen Viadukt, praksis hos Ungt Entreprenørskap Oslo og startet et enkeltmannsforetak hvor jeg tok på meg oppdrag som fotograf og videograf. Jeg fikk også et frilansoppdrag gjennom Untold Insight for å jobbe med en nasjonal holdningskampanje for Røde Kors Ungdom sammen med fire andre frilansere. Det var etter oppdraget fra Untold Insight at jeg innså hvor spennende det er å jobbe med kampanjer. Det er variasjon i arbeidsoppgavene, kreative utfordringer og ingen kampanje er lik. Det var med andre ord ikke mye som skulle til for at jeg søkte på jobben jeg har i dag.

I BIK lærer vi helhetlig kommunikasjon. Vi lærer ikke kun å skrive pressemeldinger eller å oversette tekster og budskap fra norsk til engelsk. Det handler om å forstå hvordan alt henger sammen, for i praksis vil man erfare at de fleste kommunikasjonsfeltene på et eller annet tidspunkt glir over i hverandre.

Det er en realitet at praksis og arbeidserfaring veier tungt i arbeidslivet. En av de viktigste tingene jeg har lært er å ta vare på alt arbeidet du har gjort på praksisplassen og via forskjellige oppdrag. Det kan for eksempel være checklists over arbeidsoppgavene du gjorde måned for måned, skjermdump og pdf filer av nettsider og artikler du har skrevet samt et album med bilder og videoer du produserte. Det vil gjøre det lettere for deg i jobbsøkerprosesser hvor du konkret kan vise til relevant arbeid og erfaring.

Mitt tips til BIK-studenter er å utnytte både de forskjellige fagene dere skal ha i løpet av studiet og praksisplassmuligheten dere får maksimalt for å finne ut av hva du liker og ikke liker. Som kommunikatører er det nesten ingen begrensninger på hvor eller hva vi kan jobbe med. I tillegg sitter man igjen med enormt mye kunnskap om andre fagfelt og bransjer fordi det er vår jobb å forstå også å gjøre seg forstått.

 

Skrevet av Hina Parveen

 

Givende jobb med 2009-kidsa

Som for de aller fleste gikk ikke pandemimånedene noe spesielt bra for meg. Det hele startet jo med lockdown den 12. mars, og bare en uke etter det, ble jeg for første av mange ganger permittert fra jobben jeg hadde ved siden av studiene. Første gangen var så å si lik for alle. Alt stengte, samfunnet falt bort fra sin vanlige hverdag og alle og enhver isolerte seg som aldri før. Jeg begynte å jobbe igjen på sommeren, men det tok ikke lange tiden før alt raste igjen.

I januar ble jeg permittert. Dette varte i en måned og i februar begynte jeg på jobb enda en gang. Gleden varte ikke lenge for i mars ble jeg for tredje gang permittert. Denne gangen gjorde det rett og slett vondt i sjela. Nesten et helt år med usikkerhet gjør noe med en. Jeg begynte sakte, men sikkert å se på litt andre alternativer for hva jeg kunne fylle dagene med. Hvis jeg skal si meg ærlig, var det ikke enkelt å følge med på de digitale forelesningene så studiene var for det aller meste selvdrevne. Og når jeg sier selvdrevne mener jeg studering på alle mulige, rare tider på døgnet.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Til vanlig er jeg opptatt av å ha en full hverdag med mye å gjøre og det å ikke ha muligheten til det lenger var verre enn alt annet. En dag mens jeg snakket med mamma, diskuterte jeg bekymringene mine. Hva jeg var redd for og det må sies var mye. Jeg følte ikke lenger at noe jeg gjorde var givende nok. Mamma nevnte med det at de trenger vikarer på skolen hun jobber på. Og det traff meg. Mamma hadde jo vært på jobb nesten hele tiden gjennom pandemien. Hun foreslo da at jeg skulle dra innom skolen og snakke med ledelsen der, om det var behov for noe.

Jeg dro innom og tok en prat med avdelingssjefen for mellomtrinnet. At jeg endte opp der var jo litt tilfeldig fra min side, men det viste seg å være stort behov for noen der. Både som assistent i klasserommene og vikarer generelt. Lærere spesielt har under hele pandemien vært utsatt for smitte på daglig basis og kanskje mest av alt for smitte som er vanskelig å spore. Jeg endte opp med å få så å si fast arbeidstid på 6. trinn, altså 2009-kidsa som de likte å si.

De første dagene med barn som ikke kjenner til deg, går litt sakte. Noen var skeptiske til en ny voksenfigur i klasserommet, mens andre likte det bedre. Generelt var elevene tilbakeholdne. Som tiden gikk, ble jeg bedre og bedre likt. Elevene åpnet seg opp til meg og så på meg som en del av hverdagen deres i klasserommet. Med tanke på at jeg var litt yngre enn de fleste lærerne deres turte de også å si litt mer til meg enn vanlig. Jeg ble litt som storesøsterfiguren i rommet. En de kunne komme til for å få hjelp, snakke med og uttrykke seg til som skjønte litt mer av hva de slet med. Dagene ble fort fylt med latter og moro. Elevene mente jeg var gøy å få undervisning fra, og skal jeg være dønn ærlig elsket jeg det. Barna hørte jo etter på samme måte som jeg hørte på dem. Og sånn dannet vi en god kommunikasjonslinje mellom oss. Jeg gledet meg rett og slett til å komme på jobb fordi elevene jeg hadde var så gode og kollegaene mine også var veldig mottakelige.

Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg også til å være med på utviklingen av flere av elevene jeg hadde ansvaret for. Blant annet fikk jeg en av elevene mine som virkelig ikke var glad i å skrive historiefortelling, til å skrive en kort historie under skriveøkten deres. Før dagen var omme fikk jeg ikke lest hele, han som skrev var usedvanlig gira for å få den tilbake. Siste skoledag kom brått og denne dagen fikk også elevene historiene sine tilbake. Elevene jeg hadde hjulpet var kjempeglade for tilbakemeldingene de hadde fått, men spesielt han jeg hjalp litt ekstra. Han ville vise tilbakemeldingen til moren sin så den fikk jeg ikke røre. Historien derimot, den skulle jeg få i gave. Jeg fikk ikke lov til å lese den før dagen var omme så det venta jeg med, men da jeg fikk lese den var det rett og slett jeg som var helten i historien til eleven min. Kort sagt hadde han skrevet en historie inspirert av Marvel, men byttet ut karakterene med kompisene sine og lagt meg inn som egen helt. Superhelten Dea med andre ord. Det gjorde stort inntrykk på meg at han hadde sett på meg som helten i hverdagen sin og arket med historien har jeg faktisk i pc-dekselet mitt hver dag.

Siste skoledag var også en litt lei dag for elevene for de visste ikke om jeg fikk være med dem til neste år. Jeg hadde dessverre ikke et godt nok svar å gi dem heller, men jeg forsikret dem om at hvis jeg ikke fikk tiden til å jobbe like mye året som kom så ville jeg garantert komme på besøk. Jeg fikk en del klemmer, og sånn begynte sommerferien min, med følelsen av jeg hadde gjort hverdagen til en gjeng 12-åringer bedre, samtidig som de hadde gjort meg glad, optimistisk og til et bedre selv.

I etterkant av ferien har jeg faktisk fått muligheten til å være vikar for de samme elevene jeg hadde i fjor. Og ikke for å overdrive, men barna løp ned bakken når de så meg komme. Hele klassen gikk i ring rundt meg og gledet seg allerede i skolegården til å begynne timen jeg skulle undervise de i.

 

Skrevet av Dea Sadiku

 

Bremsepanikk  

På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det  som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge  alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.

Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for  bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt  er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar  han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser  han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe  dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt  slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør  han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke  fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg  dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg.  Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.  

Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri  slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og  det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten  GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for  forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned  fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i  alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening  i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er  kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste  bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg  kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi  komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på  repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt  stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer  til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker  til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og  slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg  kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi  klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde  turen.  

Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det  fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten  ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en  gammel bil eller ei.

 

Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold

 

Å lage musikk fra ingenting

Hvis du måtte velge mellom å miste synet eller miste hørselen, hva ville du valgt? Hver gang jeg hører dette dilemmaet, forstår jeg ikke at folk kan velge å beholde synet. Jeg mener hørselen er noe av det fineste vi har. Og musikken og melodiene vi hører kan bringe med så mye tanker og følelser. Har du noen gang bare lukket øynene, og merket hvor mye klarere du hører ting rundt deg?

Bilde av Mattias fra BIK20

Jeg husker første gang jeg og min barndomsvennen begynte å interessere oss for musikk; da Avicii kom ut med sin første hitlåt «Levels». Jeg hørte nesten ikke på annet. Jeg så på Youtube-videoer om Avicii, og da jeg fant ut at han var én person som lagde all musikken selv, på en PC, visste jeg at det var noe jeg ville få til jeg også. Derfor lastet jeg og kompisen min ned et program kalt «Fruity Loops», det samme som Avicii brukte. Og jeg skal ikke skryte på meg at jeg er særlig flink til å lage musikk, men jeg forstår hvordan musikk er bygd opp, og jeg setter pris på alle slags ulike musikksjangere.

Som liten spilte jeg mye gitar, og jeg har lærte meg piano på ungdomsskolen. Men på PC-en kan jeg spille et uendelig antall instrumenter. Å lage musikk fra ingenting gir meg en mestringsfølelse som ingenting annet. Det er ufattelig gøy å vise musikken jeg har laget til nære venner, som kan gi ordentlige tilbakemeldinger på hva som kan forbedres. For man kan alltid bli bedre.

Jeg har mange rundt meg som både driver med- og studerer musikk. Faren for eksempel min spiller både gitar og piano, han har vært vokalist i et band, og nå driver han med gitar og piano i en duo han startet i pandemien. Fritiden min er fylt med musikk, det har alltid vært rundt meg, og alltid vært viktig for meg. Om jeg lager det selv eller lytter på Spotify. Musikken er der uansett.

 

Skrevet av Mathias Arntzen

 

Sauen i ulveklær

Det er vinter, 29. februar 2016, skuddår. Været er som det pleier å være på den tiden, grått, sludd, vått. Er vel egentlig ikke noen vits i å ta på seg pene sko. Det er første dagen på ny jobb som kundeservicemedarbeider i H&M, jeg vil gjøre et godt inntrykk, jeg har gledet meg, men samtidig gruet meg, som man alltid gjør når man kaster seg inn i noe nytt. Hvilke skal jeg møte? Er de hyggelige? Hvordan ser lokalet ut? Kommer jeg til å trives? Jeg har så mange spørsmål, men ingen svar. Så der stod vi, syv personer som aldri har sett hverandre før. Vi står i en heftig lounge med mørke vegger og rosa velur møbler. Det er gullfargede lamper som henger dinglende fra det høye taket. Jeg tok meg selv i å stå å telle de, samtidig som jeg prøvde å småsnakke med den blonde jenta ved siden av meg. Det var så mange lamper, jeg rakk ikke å komme til mer enn ni før en blid dame sa kvitrende, «Er dere klare?».

Vi ble guidet inn i det store bygget, gjennom en kantine, opp trapper og forbi ansatte som tastet raskt på sine tastaturer. Vi syv gikk stille på rekke bak damen med den kvitrende stemmen. Vegg-til- veggteppe gjorde at det var helt lydløst, selv om jeg gikk med de høyhælte støvlettene som ikke var anpasset for det sluddete været. Vi kom frem til et gigantisk og åpent kontorlandskap. Et sus av stemmer på ulike språk fylte ørene mine. Her var det sikkert 70 personer med headset som pratet i ett foran skjermene sine. Etter litt informasjon så ble vi kastet inn i det. Vi skulle starte med noe som kalles «medlytting». Vi skulle få tildelt våre egne headset, og ble paret opp med de andre ansatte. Nå skulle vi lære gjennom å være koblet inn i samtalene som strømmet inn til kundeservice.

– «Dette er Johannes! Hvem vil sitte sammen med han?».

Johannes, en ung kjekk mann med tatoveringer på hals og hender. Det mørkebrune håret var sleiket bakover og skinte nesten blendende i det sterke taklyset. Han hadde rutete skjorte og slitte, lyse jeans. Hans mørkebrune øyne så snille ut, men jeg hadde møtt slike gutter som han før, og jeg visste inni meg at dette var en «badboy». Han så livsfarlig ut, og jeg ba en stille bønn om at det ikke skulle bli meg som måtte sitte her. Heldigvis sa den blonde jenta som jeg tidligere hadde snakket med i loungen ja takk til å sitte sammen med han. Puh, jeg slapp unna, jeg hadde ikke lyst til å sitte sammen med noen som i mitt hode skulle være uhøflig, stille og ignorere min eksistens. En lettelse.

Etter noen dager med opplæring havnet jeg til slutt med Johannes, jeg måtte jo bli kjent med alle kollegaene. Det var like greit å få det overstått, selv om jeg egentlig ikke hadde lyst. Jeg tenkte at denne kjekkasen skulle synes jeg var kjedelig og uinteressant og at vi ikke ville ha noe til felles. Jeg smilte forsiktig til Johannes, strekte frem hånda og presenterte meg. Johannes åpnet munnen og den hyggeligste og mest beroligende stemmen med bred Fredrikstad dialekt fenget meg direkte med en vits. I løpet av dagen hadde han ikke bare fenget meg, han fikk meg til å falle, hardt. Det var som på film når det bare sier *klikk*. Tenk at denne badboyen som var den siste jeg hadde lyst til å sitte sammen med skulle være det stikk motsatte av mine forutfattede meninger. Klumpen i magen om å være ny på jobben hadde blitt byttet ut med sommerfugler. Jeg gledet meg hver dag til å stå opp og gå på jobb. Vi byttet om på vakter så vi kunne jobbe sammen, vi tok pauser sammen, vi glemte at vi faktisk hadde en jobb. Hverdagen var så morsom sammen med han og vi ble forelsket.

I dag 5 år senere er han fortsatt den første jeg ser når jeg våkner og den siste jeg ser når jeg legger meg. Han er pappaen til mine to barn, vi er forlovet, vi har hunder og vi har valgt hverandre for resten av livet. Takk til meg som la mine forutfattede meninger til side den ene dagen, og hadde et åpent sinn til den mørke og tatoverte mannen som ikke viste seg være en badboy i det heletatt. Men det snilleste og rauseste mennesket jeg noensinne har møtt. Johannes har lært meg å aldri dømme noen etter utseendet og møte alle mennesker med et åpent sinn.

Bilde av Josefine og Johannes

Skrevet av Josefine Arvidsson