Velkommen til oss!

Skal du begynne å studere hos oss denne høsten? Da anbefaler vi deg å se denne filmen, laget av våre flinke studenter. Her får du tips, informasjon og gode råd. Velkommen til oss!
 

Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

 

 

Kjære BIK-ere!

I år er det fem år siden jeg hadde drømmepraksisen, leverte bacheloroppgaven, og landet min første faste jobb som sosiale medier-rådgiver i et mediebyrå. Som tiden har flydd!

Bilde av den tidligere BIK-studenten Christine Engh Hansen
Mye har skjedd på fem år, og jeg har blant annet vært innom markedsavdelingen til Dominos Pizza før jeg innså at det å jobbe i byrå er det jeg liker aller best. Nå jobber jeg som sosiale medier-spesialist i mediebyrået Mindshare, og jeg storkoser meg. Nå, under koronakrisen, er jobben ekstra spennende, spesielt fordi jeg blant annet har fått jobbe med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det å jobbe med kommunikasjon har alltid vært ekstremt motiverende for meg, men i det siste har jeg følt meg ekstra stolt over å være en del av noe så givende – nemlig å spre livsviktig informasjon i sosiale medier. For tro det eller ei – sosiale medier har spilt en betydelig rolle for flere aktører under denne krisen.

Det jeg altså prøver å formidle her, kjære BIK-ere, er at det dere lærer/har lært, er så utrolig relevant. Og dere kommer til å bruke mye av (om ikke all) kunnskapen fremover. Inkludert det dere lærer (har lært) under praksistiden. Det var praksistiden min som virkelig ga mersmak for det jeg jobber med i dag. Det var også en av hovedgrunnene til at jeg fikk min første faste jobb – fordi jeg hadde fått litt erfaring, og kunne vise frem eksempler på hva jeg var god på.

Dere kommer nok ikke til å bruke kunnskapen samtidig hele tiden, men tro meg, alt vil falle på plass. Dere kommer til å finne den veien som føles riktig for dere, uansett om det er sosiale medier eller ei.

Og én siste ting før jeg runder av: Ikke undervurder LinkedIn. Det var der jeg fant den første jobben min, og det er snart fem år siden. Tenk så mange muligheter det ligger der nå!

Masse lykke til framover, jeg heier på dere 🙂

 

Skrevet av: Christine Engh Hansen

 

Hva fa*en skjer nå?

Hurra, bacheloroppgaven er levert! Det eneste som gjenstår er å forsvare oppgaven. En halvtime er siste mulighet for å vise hva jeg er god for. Jeg er ikke så nervøs for det, ikke fordi jeg ikke tar det seriøst, men fordi jeg har såpass mye tro på meg selv og egne evner. For er det én ting jeg har bevist for meg selv, og mange andre, så er det at jeg er god i det jeg driver med.

Bilde av Ingrid som holder et skilt hvor det står "ansett meg - please!"

Ikke gi opp oss som er nyutdannede, ber Ingrid (27).

Jeg har hatt et ganske optimistisk syn på fremtiden min det siste året. Jeg har ikke vært så bekymra for om jeg skulle få jobb eller ikke, for det kommer til å ordne seg til slutt. Men, så skjedde det noe. I takt med at Covid-19 la seg som et teppe over verden, så økte min usikkerhet. Det jeg hadde sett for meg som en spennende vår og sommer med jobbsøking, ble i stedet erstatta med det store spørsmålet «Hva fa*en skjer nå da?».
I det sekundet oppgava mi er ferdig forsvart og karakteren utdelt, så er jeg ikke student lenger. Da er jeg arbeidsledig og 100% jobbsøkende. Men, med så mange bedrifter som har måttet lukke dørene over en lengre periode, og noen for godt, er det en enda større kamp om de ledige stillingene.

Akkurat det gjør meg usikker fordi jeg innser at jeg er nyutdanna, og jeg har ikke masse erfaring innenfor mitt felt enda. Jeg er redd for at ingen skal gi meg en sjanse fordi dette ikke er en tid hvor bedrifter har råd til å «ta sjanser». En del av meg forstår at det sikkert virker mest fornuftig å ansette de med lang fartstid innenfor et felt, men jeg har en bønn å komme med.

Kjære arbeidsgivere, nå er vi mange nyutdanna som klør i fingrene etter å bruke våre rykende ferske utdannelser. Vi er fulle av entusiasme, talent og pågangsmot. Vi jobber hardt, vi er fleksible, tilpasningsdyktige og helt oppdaterte på hva som er dagsaktuelt. Vær så snill, ikke legg oss nederst i søknadsbunken fordi vi er ferske. Jeg vet med sikkerhet at du aldri hadde angra på å ansette meg, eller noen andre avgangsstudenter ved mitt studium. Bidra med å dempe vårt usikre syn på fremtiden, for vi er faktisk fremtiden.

I en vanskelig tid må noen ha tro på oss, for den erfaringa «alle» søker, den får vi ikke som arbeidsledige.

Skrevet av: Ingrid Anette Bakke

 

Utveksling via Zoom

Etter å ha ristet av seg koronakarantenen og kommet til hektene igjen, hva er vel vært mer sømmelig enn en liten korrespondanse fra Australia korrespondenten? Beklageligvis så kommer den fra Sarpsborg denne gang og ikke Down under. Så, hva har vært positivt? Etter hjemkomst har det knapt nok vært en dag uten sol, og vårlige temperaturer ser ut til å ha blitt normen her i Viken. Og påsken var selvsagt full av mat og alskens godsaker (og en og annen pinne). Så gikk det tross alt greit da, å konvertere tilbake en introvert nordmann, som heller fester blikket i asfalten enn å få øyenkontakt med andre mennesker, som ikke spør hvordan det går med fremmede, og som anser janteloven som kjøreboka og social distancing som WD40’n som smører hjulene i samfunnet. Til tross for at jeg betrakter meg selv som erkenordmann, så var det jo godt å få smakt litt på den kulturelle kjeksen Australia hadde å by på.

Bilde av Kristian

Men eventyret en fremdeles ikke over, for det jobbes allikevel tritt og iherdig med studier over nett. Da vi kom hjem fikk vi tilbud om å avlyse studiene i Australia og få igjen pengene vi hadde lagt i semesteret på QUT, men til gjengjeld så måtte vi da ta opp noen litt «kjipe» fag her i Norge. Riktig nok over nett her også. Meeeen, my mamma didn’t raise no quitter! Så her var det bare å stacke opp på red bull og motivere seg for sene forelesninger og zoom-møter til ugudelige tider.

En intelligent kvinne sa til meg en gang at det er når det ubehagelig at vi er ute av komfortsona, og at det er da vi lærer. Så hva her jeg lært? Jeg har lært at etter 18 kopper så smaker kaffe faktisk fremdeles greit. Og hvis ikke Carole Baskin har et og annet svin på skauen så vet ikke jeg. For i mangelen på struktur og faste rammer å forholde seg til så går mye av tiden rett og slett bort til somling og irrelevant tull, noe som må sies å ha vært den største utfordringen for mitt vedkommende. Men til tross for dette, så har jeg klart å holde meg i rute. Mye av takken her går til QUT som har jobbet iherdig for å tilrettelegge for at undervisningen skal gå så knirkefritt om mulig over nett. Men ikke minst så har de flotte menneskene på HiØ jobbet døgnet rundt, og gjort en og annen saltomortale, for at vi skal komme tørrskodd gjennom koronakrisa, så hatten av for dere. Til tross for at det er lite å gjøre med tidsforskjellen, så går det egentlig greit å studere i Brisbane fra lille Norge. Med noen skarve uker igjen på «skolebenken» så er det vel bare å forberede seg på å bytte ut solfaktor 30 med sololja, og å nyte hete 22 grader i solsteiken, for nå står nemlig den norske sommeren for tur!

Skrevet av: Kristian Lindbæk Berntsen

 

Søknad, svar og følelser

«Har du fått svar?» «Hva kom du inn på?» Dette er to spørsmål mange som har søkt høgskole kommer til å bli spurt om mange ganger denne sommeren. Man kan fremstå som rimelig selvsikker på å komme inn på det studiet man har søkt, men innerst inne er det en usikkerhet – det er bare veldig få som innrømmer at de kjenner på akkurat den følelsen. Kanskje er det flere i vennekretsen eller kollegaer på jobben som jevnlig maser, de forstår jo ikke at usikkerheten vokser når de sier «joda, du kommer nok inn».

Følelsen starter kanskje som en liten «klump i magen». Man venter på noe, gjerne nyheter man ikke helt vet hvordan man skal takle. Man vet jo ikke om det er gode eller dårlige nyheter ennå. 20. juli er krysset av i kalenderen, og Google er nesten byttet ut med Samordna opptak som startside i nettleseren. For joda, man er innom og sjekker om søknaden fortsatt er der flere ganger i løpet av sommeren. Kanskje man snakker litt med søknaden innimellom – akkurat som om det skal gi god karma og hjelpe, man er ikke gal i hodet for det – det sitter mange andre og gjør akkurat det samme rundt om i landet.

Man skulle tro at spesielt foreldre husket datoen man får svar på søknaden om høyere skolegang, men neida… Spørsmålene kommer jevnlig fra dem! Det som startet som en liten klump i magen, kanskje på størrelse som en klinkekule, har nå blitt en golfball. Man begynner kanskje å tvile på søknaden sin, men dette er en positiv ting – det vil jo bare si at du veldig gjerne vil inn på studiet du har søkt.

Når kalenderen bikker mai har golfballen vokst til en tennisball, svarfristen nærmer seg. Men først er det jo sommer og kanskje litt ferie før forhåpentligvis et studentliv står for tur. Plutselig viser kalenderen juni, og tennisballen har blitt en håndball. Forskjellen er at denne gangen kjenner du på den litt mer enn før, og når det er juli er du inne på Samordna opptak hver dag. Den lille håndballen har blitt en fotball og du holder pusten litt hver gang du logger deg på for å sjekke, vel vitende om at svaret kommer ikke før 20. juli.

Kanskje du også blunker litt ekstra lenge etter å ha trykket «logg inn». Samtidig kjenner man at fotballen er fryktelig hard, så du vil egentlig slippe ut en kjempe fis for å lette på trykket. Alle som har spist pannekaker mer enn en dag på rad vet at det ikke hjelper. Klumpen med mel har gitt magesyra en irritasjon bare Plumbo kan løse opp. Den siste tiden går saaaaakteeeeeee, man vil bare vite om man kom inn eller ikke. Plutselig en dag, et par dager før fristen, tikker det inn en SMS med «svar på din søknad». Like forventningsfull som et barn på julaften kaster man ifra seg det man har i hendene, dytter unna alt som er i veien og hiver seg over dataen med livet som innsats! Man holder pusten fra man skrur på dataen til man har lest og forstått svaret.

Noen får positivt svar og andre blir skuffet, uansett så forsvinner klumpen i magen. Selv stod jeg på ventelisteplass nummer 684 (!!), men før skuffelsen sank inn kom all frustrasjon ut i en aldeles nydelig verbal kombinasjon ikke engang Celine Dion hadde klart å kopiere. Det føltes som om alt håp var ute, en bachelorgrad lå visst ikke i min framtid. Jeg følte meg så dum…

Det kommer også opp en link til restplasser, med nå en ny klump i halsen og blanke øyne trykket jeg på den. Kanskje ikke akkurat det studiet du alltid har drømt om, men du finner noe du kan starte på. For meg var redningen «Internasjonal kommunikasjon», det fiffige oppi det hele er at studiet virket utrolig interessant! Hadde jeg sett dette studiet før hadde det vært på den opprinnelige søknaden.

Nå er jeg snart ferdig med mitt 2. semester, og jeg angrer ikke på valget. Foreleserne svarer på mailer til omtrent alle døgnets tider og man bygger en relasjon med dem. De bryr seg om alle studentene og strekker seg langt for at alle skal lykkes. Covid-19-situasjonen har satt alle på en prøve, men dette har skolen og foreleserne løst på en ufattelig god måte. Man føler seg velkommen og den nye hverdagen som student er uten klump i magen, du blir etter hvert også kjent med de rundt deg på skolen. Det viser seg at jeg var ikke alene med denne følelsen.

Skrevet av: Anette Fjeld

 

Kommunikasjonsdagen 2020

 

Jeg satt meg ned på en pub i Oslo sammen med Tom-Daniel Laugerud fra Kommunikasjonsforeningen, etter en vellykket dag som frivillig på Kommunikasjonsdagen 2020. Vi snakker om trender i kommunikasjonskompetanse, hva en kommunikasjonsstudent burde kunne og hvordan man som student kan jobbe med å skaffe seg praksis i tillegg til studier. Tom-Daniel kommer med brutale påstander og tilbyr også en liten teaser på hva han vil snakke mer om på karrieredagen.

 

Kampen mot kjedsomheten

Uansett hvilken app jeg åpner for tiden, ser jeg mennesker som klager. De klager over at de ikke kan dra på fest, de klager over at de ikke kan henge med vennene sine, og de klager over at de ikke får trent, og så videre. Og jeg vil ikke fremstå som en typisk «Karen», du vet hun som deler ut klementiner på Halloween, og som alltid klager på at ungdommen bare blir verre og verre? Fordi ja, sosial distansering og karantene er kjipt. Men, nå er det dessverre altfor mange selvsentrerte og hensynsløse mennesker som bare synes synd på seg selv, og glemmer det faktum at det faktisk finnes mennesker som har det utrolig mye verre. Jeg mener, har det engang enset deg hvor tøft dette er for oss snusavhengige, nå som grensa til Sverige er stengt?

Jeg skal ikke legge skjul på at snusavhengighet suger i denne perioden. Mindre å gjøre, mer tid til å snuse. Og uten tilgang til Sverige ender man raskt opp i en ond sirkel av et enormt og unødvendig, men ekstremt nødvendig, pengebruk. Da er det spesielt synd på meg, med ADHD i tillegg, som tar snus inn og ut hyppigere enn spredningen av en pandemi. Og, om du trodde jeg var ferdig med å bruke ADHD-diagnosen min for «clout», må jeg dessverre skuffe deg. Jeg må faktisk leve med denne tilstanden, så det minste du kan gjøre er å høre på klagingen min

Ord som tilstand, diagnose, sykdom, eller lidelse har en stigma rundt seg, og blir ofte assosiert med noe som er trist, vanskelig eller alvorlig. Min diagnose, oppmerksomhets- og hyperaktivitets forstyrrelse byr selvfølgelig på en rekke utfordringer. Men, skal jeg være ærlig, har hjemme-isolasjon med ADHD lært meg nye nyttig. Hadde det ikke vært for sosial distansering hadde jeg aldri trodd man kunne lære så mye om seg selv, bare av å «binge» Netflix. Etter 14(!) forskjellige serier, lærte jeg at det kreves både viljestyrke og tålmodighet for å se ferdig så mange serier. Jeg skulle gjerne anbefalt noen, men noe annet jeg lærte er at jeg ikke har de egenskapene, fordi man må tydeligvis være i stand til å sitte stille lenger enn en halv episode for å forstå en handling.

Selv om TV, serier og mobil har blitt en viktig ressurs i disse tider, er det fort gjort at man føler seg litt ensom. Heldigvis kjemper vi ikke kampen mot kjedsomhet alene. Fordi bakgrunn, status og velstand er irrelevant i forhold til den felles dugnaden om å holde seg hjemme. Forleden dag så jeg en snapchat-story av kjendisen og billionæren, Kylie Jenner, hun snakket om viktigheten av dugnaden og at hun følte med alle som sliter i disse dager. Og, jeg må si, det er virkelig forfriskende å se at store ikoner også har de vanskelig i disse tider, i tillegg til at de slår ned på de hensynsløse personene som ikke følger retningslinjene. Jeg får virkelig en solidarisk følelse når jeg ser den den ydmyke og medmenneskelige Kylie Jenner holde seg inne i sitt 150 millioner kroners-palass med en egen spa-avdeling, kinosal og spillhall, mens jeg sitter her, i en rønne langt ute i Viken.

Men, i all alvorlighet, COVID-19 har hatt en drastisk effekt på hverdagen slik vi kjenner den, og våren 2020 har vist seg å være en tøff tid for de aller fleste. Noen har mistet sine aller nærmeste, andre har mistet vippe-extensions. Uansett hvilken situasjon du som leser måtte befinne deg i, håper jeg du gjør det beste du kan for å takle den nye hverdagen og hindre smittespredning.

Av Sara Christine Olsen

 

 

Livsglede på budsjett

Siden sist har jeg fortsatt ikke fått stålkontroll over økonomien, men jeg har innsett at jeg må lage budsjett likevel. Motivasjonen til å lage budsjett nå er ikke stor, jeg har null kontroll på hva som skjer fremover og er egentlig drittlei alt. Men skal jeg nå målene jeg har satt meg, så er en oversikt helt nødvendig.

Budsjett er et verktøy som skal hjelpe meg med å nå drømmen om økonomisk frihet, ved å passe på at pengene mine går dit jeg ønsker, og ikke blir sløst bort. For å sette opp et budsjett er man nødt for å gå gjennom alle inntekter og utgifter, og for meg er dette en litt vond realitetssjekk. Første gangen jeg satt opp et budsjett ble jeg sjokkert over hvor mye penger jeg i utgangspunktet skulle ha til overs, men som hadde forsvunnet. Jeg hadde brukt penger på ting som ikke ga meg glede nok til at jeg i det hele tatt husket det. Setter du opp et budsjett vil du definitivt finne noe du bruker penger på som ikke gir deg noe nytte, og som du heller kan plassere et sted der det vil gi deg glede. Jeg anbefaler å gjøre det med et glass vin til, for noen koselig prosess er det ikke.

Ida som budsjetterer

Akkurat nå har jeg over 30.000kr på konto. Et lite tips er å opprette forskjellige kontoer til forskjellige formål. Selv har jeg kontoer for mat, regninger, buffersparing og livsglede. Ja, du leste riktig. På denne kontoen setter jeg av et fast beløp hver måned som jeg kan bruke på hva jeg vil. Dette gjør at jeg tenker meg om litt ekstra når jeg skal unne meg noe, og unngår dårlige impulskjøp. Ida 1 – Impulskjøp 0.

Tips nummer to er å begrense hvor mye penger man har tilgjengelig på kortet. Selv har jeg generelt ikke mer en 500kr på kontoen bankkortet mitt tilhører, som igjen gjør at jeg må tenke ekstra godt over hva jeg handler. Hvis man skal spare penger, så er bevisstgjøring noe av det viktigste.

Her er budsjettet mitt frem til juli:
Regninger: 6619,-
Bolig: 15 000,-
Mat: 6000,-
Livsglede: 3000,-
Spare: 2591,-

Hvis du er som meg, så er det ekstremt lett å finne unnskyldninger til å unne seg ekstra nå som ting er litt dritt. Men det er ikke lagt opp til store utskeielser i dette budsjettet, så jeg er avhengig av å følge mine egne råd.

Høgskolen betaler tilbake tapte boutgifter for leiligheten jeg hadde i Australia, noe som gjør at jeg får inn mer penger enn det jeg hadde budsjettert med. Mitt nye sparemål er derfor 40.000 kroner innen august. Hittil har jeg spart 29.000kr.

Det er et hårete mål som er avhengig at jeg får inn ekstra inntekt og holder budsjettet.

Vet ikke helt om jeg har troa på meg selv, men:

«If you reach for the moon, får du penger til overs»
Ida Bergman, 2020.

 

Når tid er penger – er studietiden verdt det?

Bilde av ArberHvis jeg tar en bachelor vil jeg tape penger, tenkte jeg. På jobben tjener jeg gjerne 100.000 kroner på overtid. For 1,5 millioner kan jeg få en leilighet i sentrum i Halden, som jeg eventuelt kunne leid ut for 8500 i måneden. Hvis jeg fortsetter å jobbe nå, kunne jeg starta den planen. Det blir nesten 600.000 kroner i inntekt i året, før skatt. Så mye ville jeg ikke tjent med en utdannelse, eller?

Jeg kjenner ikke så mange som er ferdig studert og som har fått jobb. Tenk om studielivet bare er tull? Men det hadde vært digg å slippe å bære disse tunge pakkene på pall hver eneste dag. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe på et kontor eller noe, men tid er penger og penger er alt, så det får jeg bare leve med.

Jeg står opp samme tid hver morgen mandag til fredag og noen ganger helger. 05:45 må jo være det aller verste tidspunktet? Er det natt, eller er det morgen? Skulle nesten trodd jeg jobba natt. Jeg kunne droppa kaffen og sovet til 06.00, men hadde ikke vært verdt det.

Samme greiene i dag også. Jeg stopper litt og er på mobilen, da en eldre utenlandsk mann som jeg ikke har sett før tar meg igjen med trucken. Han starter en uskyldig samtale med meg. Senere spør han: «Hvor gammel er du?». Jeg svarer høflig «21», mens jeg smiler fornøyd med at jeg er såpass ung. Han svarer meg: «hvorfor i helvete er du her, hvorfor gjør du ikke noe med livet ditt?»

Alt jeg hadde regna på tidligere fløy ut av vinduet.

«Ehh, det er bra penger å tjene her da» svarte jeg. Ganske så sjokkert over hvordan vi gikk fra en hyggelig gebrokken samtale til at han stilte kritiske spørsmål om valgene mine i livet.

Han forklarte meg at grunnen til at vi aldri har møttes før, er fordi han har vært sykemeldt i en lang periode. Han har hatt ryggproblemer av all bæringen. «Skaff deg en karriere istedenfor dette, du har 46 år med jobb igjen, og du vil gjøre det her hver dag resten av livet ditt?»

Dette var samtalen som dukket opp hver eneste gang jeg tok opp mobilen og fikk 600.000 som svar.

Noen uker etter satte jeg meg ved siden av den samme mannen i lunsjen. «Jeg har søkt skole», sa jeg. Han lyste opp med et stort smil! Han var veldig fornøyd, vi skålte med plastmuggene med saft. Jeg var også veldig fornøyd med å endelig skulle komme meg tilbake på skolebenken igjen.

Skrevet av: Arbër Gashi