– Jeg følte meg utestengt

«Karoline» (21) hadde planlagt og gledet seg til fadderuken etter 3 år med pandemi, men i stedet for sosialisering og fester ble det mange kvelder hjemme alene. Nå ønsker hun å fortelle hvordan det egentlig var.

Foto: Bård Halvorsen/HiØ

For første gang på 3 år er det endelig duket opp for en fadderuke uten noen restriksjoner. På Høgskolen i Østfold er fadderuken fullstappet av arrangementer fra start til slutt.

Jeg har snakket med flere studenter og spurt hvordan fadderuken egentlig var. De forteller enkelt at det var gøy, men de satt mye alene.

Den eneste som vil fortelle mer om egne opplevelser er «Karoline» som ønsker og være anonym. Etter at «Karoline» hadde meldt seg opp til å være fadderbarn fikk hun en melding fra fadderen sin med mye informasjon. Hun sier at de skrev i meldingen at de hadde opprettet en egen gruppe på facebook, der vi skulle kunne prate med hverandre. Denne gruppen ble laget, men såvidt brukt.

«Karoline» er til vanlig en jente som er utadvendt og har mye utstråling. Første skoledag prøver hun å bli kjent med faddergruppen sin. De prater om hva som skal skje videre i fadderuken og planlegger at de skal prøve å være med på alt.

Lørdag 20. august var det ladet opp for konsert på City scene i Fredrikstad med Vidar Villa og Soppgirobygget. «Karoline» hadde gledet seg lenge til denne konserten og håpet på å bli kjent med flere nye mennesker. «Karoline» forteller at tidligere på dagen hadde flere i faddergruppen snakket om å møtes før konserten. Hun hadde da spurt om hun kunne være med, men fått blankt nei.

«Karoline» endte med å dra på konserten alene og prøvde å bli kjent med noen andre da faddergruppen hennes fortsatte å ignorere henne.
Hun forteller etterhvert at du følte seg alene sammen med andre.

Det er ikke bare «Karoline» som føler seg alene, i følge en undersøkelse fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse(ShoT) 2022 viser det at 4 av 10 studenter har få eller ingen venner på studiestedet.

Undersøkelsen ble besvart av rundt 60 000 studenter og resultatet er at majoriteten forteller at de har mange eller en del venner, 34% forteller at de har få venner, mens 7% sier at de ikke har noen venner.

-Mitt tips til neste års «førsteklassinger» er å bare hoppe i det, prøv å bli kjent med alle. Hvis du ser noen stå alene, gå bort å prat med de. Alle fortjener å ha noen å være sammen med.
Dette fortelle «Karoline» i slutten av intervjuet.

Skrevet av Juliane Søreng

Jeg har intervjuet en jente om hvordan hun hadde det under fadderuken, hun ønsker å være anonym.

Kilder:

https://www.sias.no/aktuelt/resultater-fra-shot-undersokelsen-2022

 

FAST FULLTIDSJOBB PÅ 1-2-3

I skrivende stund er det 17 uker siden avgangsseremonien til BIK19 fant sted, og på denne korte (lange) tiden har tiden og minnene om studiehverdagen nærmest forsvunnet. Hvorfor? Jo, det betyr nemlig at det er 18 uker siden jeg ble tilbudt min første ordentlige «voksenjobb» med både fleksitid og fastlønn – som innholdsprodusent for Skogstad Sport.

Stillingen min innebærer at jeg har hovedansvar for all kommunikasjon, både internt og ekstern i bedriften. Dette betyr dermed alt av sosiale medier, pressemeldinger, deltagende på photoshooter og at jeg produserer alt av markedsmateriell for både annonsering, some og butikker. Det var en stor usikkerhet rundt «hvor raskt kan jeg få jobb etter BIK?» og lite hadde jeg troen på at det skulle gå så fort som det gjorde.

 

Dermed skal jeg gi kommende avgangsstudenter noen gode råd på veien inn i arbeidslivet.

  1. Hold deg aktiv under studiene – bli med på frivillige prosjekter/verv, studentassistent, post på BIKs sosiale medier og BIK-bloggen. DETTE ER GULL PÅ CV!
  2. Opprett deg en profil på LinkedIn – Her kan du få med ulike seminarer innenfor kommunikasjon og får ferten av ledige stillinger tidligere. Gjerne prøv å post en tekst 

  1. Søk først de jobbene du helst vil ha – KREMJOBBENE. MEN ha i tankene at konkurransen er høy, og det finnes mange gode
  2. Under intervjuprosessene innenfor kommunikasjonsbransjen er det relativt vanlig med case-oppgave som fremføres for bedriften. Vær forberedt og pust med magen, du er allerede på god vei!

    4. Husk at din første jobb ikke nødvendigvis er stedet du blir til evig tid – Du trenger ikke finne drømmejobben som første jobb, men all erfaring er fantastisk til veien videre.

Den siste måneden har jeg vært prosjektleder for et enestående samarbeid med Sunnaasstiftelsen – som jobber med rehabilitering etter ulykker, og for en stolthet og mestring denne prosessen har gitt meg. Med både mange gode mennesker og noen tunge prøvelser som fersk i arbeidslivet. På tross av dette, med både frustrasjon og innsats ble lanseringen en storsuksess

SÅ, KAN JEG, KAN DERE!

 

Skrevet av Guro, BIK19

 

Når du tror du har nådd bunnen, plukker du opp en spade

Reisen min til Lisboa skulle forbedre alt. Jeg skulle starte i fulltidsjobb, utforske en ny kultur og nyte livet etter BIK. Lite visste jeg at opplevelsen som skulle bli en dans på roser ble om til en dans på Lego i barfot. Da jeg trodde jeg nådde bunnen, fant jeg en spade og gravde meg selv enda dypere.

Fredag 3. juni skjer det. Etter to år med pandemi og tre år som fattig student, tar jeg verdenen fatt og flytter til Lisboa, Portugal for å bli content moderator for TikTok. Det første som starter serien av uheldige hendelser er når flyselskapet mister den ene baggen min. Jaja, tenker jeg. Jeg fikk i hvert fall baggen som inneholdt de viktigste tingene mine. Jeg kan sikkert bare gi flyselskapet adressen min så sender de bagasjen min der. Så lett var det selvfølgelig ikke. Portugisere tar livet veldig med ro, som høres fantastisk ut, men det har sine negative sider. Bak skranken er det bare en person som skal håndtere alle som står i kø, noe han gjør med samme hastighet som mormor med demens som prøver å huske bursdagen min. Etter to timer med venting får jeg endelig gitt adressen min.

På lørdagen henter jeg jobb-PC-en som er den tredje delen av serien av uheldige hendelser. Hver gang jeg starter PC-en blir den rød med meldingen «status: error». IT-vakten på jobben er en 60+ år gammel italiensk mann som bare sier, «Mamma mia, wait». På dette tidspunktet var jeg godt kjent med å vente etter gårsdagens bagasjefiasko. Etter tre timer, virker det som om italieneren har fått i seg nok kaffe og klarer å navigere PC-en gjennom flere error-koder og jeg blir sendt til leiligheten jeg skal bo i de neste tolv månedene. I løpet av det siste døgnet konkluderte jeg at ting ikke kan gå verre enn det allerede er og jeg traff rock bottom.

På kvelden skal jeg på Guns n’ Roses konsert med en fyr jeg møtte via en gruppechat for alle på jobben. Vi har samme musikksmak og deler masse interesser, så jeg hadde gledet meg masse til å få møte min første venn her. Sekundet jeg møter han innser jeg hvor dumt det egentlig er å møte folk fra internettet, til tross for at han var en kollega. Bildene hans var Brad Pitt og jeg møtte Jan Teigen. Språkbarrieren var så stor at Google Translate gjorde duoen om til en trio og han røyket og drakk som en sjømann. Under konserten mister vi hverandre og jeg innser hvor alene jeg er. Jeg er i en sjø av mennesker, men kunne likeså godt vært helt alene. Jeg kommer meg heller ikke hjem før klokken 4 på natta fordi alle taxiene i byen er opptatt og Lisboas offentlige transport var for forvirrende, spesielt med promille.

På dette tidspunktet har jeg nesten ikke spist på 24 timer og flykter til kjøkkenet for å lage mat. Mitt go-to måltid har alltid vært egg på toast og er alltid et trygt valg… eller? Leiligheten har en gasskomfyr – noe jeg aldri har vært borti før. Etter litt tukling med knappene, oppstår det en blå flamme under stekepanna. «Dette var jo ikke så vanskelig», tenker jeg. Mens jeg snur meg rundt for å hente brød har jeg plutselig gravd meg selv enda dypere. BOOM, sier det. Stekeplaten har eksplodert og det er knust glass over hele kjøkkenet. Selv etter å ha nådd bunnen, plukket jeg opp en spade og gravde meg selv enda dypere.

Etter bare to dager i Lisboa nådde jeg bunnen. Ting kunne ikke bli verre og alt jeg hadde holdt inne kom ut. Tårene rant mens jeg revurderte alle mine livsvalg. Jeg er ikke overtroisk, men dette måtte være universets tydeligste beskjed på at Lisboa ikke var for meg og jeg begynte å lengte tilbake til Norge. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne savne landet med flest tilfeller av klamydia, dyre alkoholpriser og baguetter til 80 kroner.

I dag har jeg bodd i Lisboa i fire måneder og dansen min har erstattet noen av legobitene med roser. Jeg har fått venner fra hele verdenen, bagasjen min kom endelig frem og kjøkkenet har ikke eksplodert siden sist. Moralen med historien er at når du tror du har nådd rock bottom, er det fortsatt mulighet for å plukke opp en spade og grave seg selv enda lengre ned. MEN, når du har endelig nådd bunnen, er det bare en vei å gå, som er opp.

Foto: Ellen Sollie

 

Historien om Marley

Dagen startet som mange andre dager før. Frokosten ble raskt inntatt, og bilen ble pakket.

Planen var å tilbringe dagen på stranden sammen med mannen min og hundene våre,

Marley og Fenris. Hadde jeg vært klar over hva dagen hadde i vente hadde jeg kanskje aldri

forlatt den trygge sengen i første omgang.

Vi ankom stranden og det var en nydelig dag. Det var ekstra deilig å vite at i morgen var det

17.mai, så vi hadde langhelg. Hundene badet og rullet i sanden, og jeg gikk langs stranden

og nøt solstrålene i ansiktet. Marley hadde det året fylt 5 år gammel og familien hadde nylig

økt med en når vi fikk lille Fenris hjem til oss som var kun 8 uker. Lett irritert bemerket jeg at

hundene var svært skitne og måtte nok dusjes begge to når vi kom hjem. Hadde jeg kunne

gjort det igjen hadde jeg nok ikke vært irritert på hundene for noe så ubetydelig.

Plutselig var vi hjemme igjen og timene fløy av gårde til både dusjing og føning av hundene.

Etter at jobben var gjort inntok jeg plassen min i sofaen med mange planer om serietitting

og spising av snacks. Halvveis i TV-tittingen hørte jeg plutselig en svært rar lyd. Min første

tanke var at dette var helt klart min eldste hund Marley som nå bøller og ruller rundt på

gulvet for å få kos, og jeg smilte til meg selv mens jeg reiste meg fra sofaen for å finne han.

Dette var noe han ofte gjorde så det var ikke en unaturlig situasjon.

Men synet som møtte meg da jeg fant han liggende utenfor soverommet fikk blodet til å gå

kaldt. Marley ligger på gulvet og spasmer mens det kommer store mengder av hvitt skum ut

av munnen hans. Han er totalt uresponsiv og jeg får ingen kontakt med han i det hele tatt.

Jeg skriker et gråtkvalt skrik etter mannen min som oppholdt seg i et annet rom og han

kommer stormende inn i rommet. Sammen prøver vi å få kontakt med Marley som igjen

fortsetter å bevege den lille kroppen sin i ukontrollerbare spasmer. Vi kontakter dyrlegens

nattevakt og får beskjed om å forte oss dit så snart som mulig.

Etter noe som føltes ut som mange timer, men i virkeligheten bare var et par minutter, var

det over. Marley sin lille kropp sluttet å bevege seg, og pusten hans ble nesten helt stille.

Panikken tok over oss begge og vi hylte og ropte til han om at han måtte våkne. Jeg var helt

sikker på at dette var slutten og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme meg videre

fra en slik hendelse. Marley var min beste venn her i verden og jeg kunne ikke se for meg

fremtiden uten han i livet mitt. Tårene rant fritt, og jeg følte meg totalt som ei hodeløs høne

der jeg løp rundt og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Plutselig hev Marley seg opp fra gulvet

og virket nesten helt fin, til tross for at han så ganske fortumlet ut. Han var ganske svimmel

og usikker, men han var i live. Vi samlet han i armene våre og plukket med oss Fenris før vi

løp ut i bilen.

Når vi ankom dyrlegen ble vi møtt med trygge og sikre dyrleger som hadde full kontroll på

situasjonen. De tok med seg Marley og gjorde masse undersøkelser, og etter mye om og

men ble det klart at Marley hadde utviklet epilepsi. Med medisiner og behandling vil han

kunne leve et helt normalt og langt liv. En slik lettelse hadde jeg aldri opplevd før denne

dagen. Nå som jeg ser tilbake på denne dagen, vet jeg at det å irritere seg over at hundene

må dusjes og fønes ikke lengre er vits, jeg vet at de koser seg, og vi har mange flere dager

fremfor oss – det er det som er viktig.

Skrevet av Ida Lengfelder

 

Litt dritt å drukne akkurat der

På minst ett punkt i livet så kan vi vel alle si at det føltes ut som at vi drukner i dritt, enten det

er en metafor for eksamen eller mye stress på jobb. I hvert fall så har jeg ved flere tilfeller følt

på dette. Men det mange ikke vet, og definitivt ikke helt forventer, er at når jeg uttaler meg

om å drukne i dritt så er det ikke bare en metafor for at jeg sliter litt med innleveringa, det er

også en referanse til det som antageligvis er et av mine mest, i etterkant, humoristiske, men

også mest traumatiske minner.

 

Når vesle meg på syv år ble spurt av selveste storebror om å lete etter frosker var jeg jo

selvfølgelig med. Han hadde lyst til å ha meg med å leke? Det var gøy. Alltid gøy å få være

med. Og det var ikke så ofte jeg fikk lov for jeg var altfor liten. Jeg hadde egentlig aldri

vært bak fjøset før, hadde ikke fått lov til å gå der alene, og egentlig hadde jeg ikke så lyst til

det heller. Der var det bare masse kumøkk som rant ut, så hvorfor skulle jeg være bak der?

Men ifølge min bror var det visst masse frosker der, så selv om jeg syntes de var ekle, ble

jeg med, for jeg ville jo være med ham å leke når jeg først fikk lov.

 

Jeg husker når vi kom bak fjøset, stående på jordekanten, at han begynte å liste opp litt regler

om hvor det var lov å gå og hvor det ikke var lov å gå. Skjønte ikke helt hva han mente, alt så

helt likt ut for meg, men jeg nikket lydig og fulgte etter ham. Tittet litt til høyre for meg, og så

det jeg trodde var en liten frosk oppå en liten gresstust og løp bort for å fange den. Plutselig

kjente jeg ikke lenger bakken under meg, foten min ble veldig kald og veldig våt før alt ble

borte rundt meg. Jeg klarte ikke se. Det var et eller annet vått som kom i øynene mine, og

munnen min, og det var dette som bekreftet at dette ikke var vanlig vann. Jeg var godt nedi en

stor dam med kumøkk. Det var umulig å komme seg opp. Det var så altfor tungt, og jeg hadde

ennå ikke lært meg å svømme. Jeg klarte ved noen tilfeller å komme meg til overflaten, men

så fort jeg tok tak i det jeg trodde var bakken dro jeg under igjen. Det føltes ut som en evighet

før jeg så vidt skimtet den bleke armen til broren min gjennom det veldig brune vannet og han

fikk dratt meg opp.

 

Jeg har etter dette vært svært påpasselig ved å følge med på hvor jeg går, spesielt dersom noen

sier ifra at jeg ikke skal gå der. Ofte er det en grunn til at de sier dette, noe jeg på 7 år virkelig

ikke forsto. Jeg har for øvrig også sluttet å løpe etter frosker, for det kan jeg fortelle deg,

absolutt ikke verdt det.

Skrevet av Jenny Østreng

 

Darling in Derby

Da jeg reiste til England for å utveksle i Newcastle, besøkte jeg først Derby. En venn, Stevie (29), jeg hadde kjent i over 4 år, meldte seg frivillig til å hjelpe meg å få alt i orden. Denne kontakten ga meg muligheten til å utforske Derby samtidig som jeg studerte. Noe av det mest ikoniske Storbritannia har å by på er slottene, og i Derbyshire besøkte vi to av dem ofte, som avbrekk fra studiene i Newcastle.

Ingen av oss var veldig opptatt av å være ute, men desto mer tid vi tilbrakte sammen, jo mer begynte dette å endre seg. Vi reiste til Elveston Castle, et nydelig slott bygd i 1633, omringet av en innsjø, skog og velstelte hager. I dag er dette en stor åpen park der en kan holde piknik og hunder kan løpe fritt. Men dersom du er like heldig som oss, kan dette også føre til litt uforutsett mattyveri og en veldig beklagende hundeeier.

Wollaton Castle var et annet slott vi tilbrakte mye tid ved. Dette slottet er omringet av et naturreservat for røde rådyr og dåhjort. Røde rådyr har opphav i England og utdøde nesten på grunn av avskoging og annen menneskelig påvirkning. Røde rådyr er fremdeles truet mens dåhjorten har hatt en stabil populasjon i mange år.

Rådyrene i reservatet var ikke sjenerte og nølte ikke med å komme bort for å observere eller lukte på. Vanligvis holdt de på med sine egne ting, som viste seg å være et problem for en privat golfbane som holdt til på reservatets eiendom. Dyrene hadde rett til å vandre rundt på banen, og vi fikk se mer enn en spiller som måtte gå videre til neste hull fordi rådyrene skulle holde gruppemøte akkurat der den dagen.

Jo mer tid vi tilbrakte sammen her, jo mer tid fikk vi til å bryte vekk fra jobb og studier. Jeg som bodde i Newcastle sentrum, fikk aldri et øyeblikk med stillhet. Her var ting bare rolig og idyllisk, og stresset fikk den tiden det trengte til å roe ned.

Innen denne reisen var over hadde Stevie og jeg begynt et forhold, og snart ville langdistanse bli en mer seriøs faktor. På grunn av angst og depresjon har hverdagen ofte vært tung for meg. Mens jeg var i Derby, ble hverdagen enklere. Jeg satt inne hele dagen og jobbet på eksamen frem til kjæresten min kom hjem. Tidligere hadde det å sitte inne hele kvelden vært fristende, men nå følte jeg et stort behov for å være utenfor huset. Dette ble tilfellet hver dag, og vi var aktive sammen omtrent hver dag. Jeg begynte å hente inn energi fra det, se noe nytt og oppleve nye ting sammen med den personen jeg er mest glad i. Derby var en veldig god opplevelse for meg, og jeg gleder meg til å reise tilbake. Utvekslingen ga meg muligheten til å utforske dette forholdet, og hvem vet hva utveksling kan tilby for andre. En vet aldri hva en kan oppleve.

 

Skrevet av Thea Hansen

 

ENDELIG SOMMER

 

Da er det endelig sommerferie, haha, men hvem liker ikke det, nå skal det bli deilig å strekke ut «og slappe av» i et par måneder.  Men når det skal sies: er jeg veldig glad for at jeg startet å studere på høyskolen for to år siden, det har endret livet mitt totalt.

Jeg har aldri vært så ivrig eller skoleflink, så etter videregående har jeg for det meste jobbet som servering og med butikksalg. Etter at jeg fikk min datter på nå to og et halvt år, fikk jeg som de fleste nybakte mødre et helt nytt perspektiv på livet, så jeg bestemte meg for at jeg ville bli bedre for både henne og meg. Jeg hoppet i det og startet å studere, uten egentlig noen forventninger eller mål om hva jeg ville bli. Det var utrolig tungt å skulle sjonglere det å ha blitt alenemor og studere, og midt oppi dette, en pandemi.

Det ble henting av sykt barn midt i undervisningstiden, ikke fordi hun alltid var syk, men andre i barnehagen. Eller de gangene hun faktisk var syk, og jeg måtte løpe frem og tilbake mellom henne og zoom-undervisningen. Noen ganger lå hun på fanget med feber, mens jeg satt varm og «gjennomvåt» med pc-en foran oss og en notatbok ved siden av. Det var mye sykdom, men det var viktig for meg å få med meg alle undervisningstimene. Egentlig har jeg som alenemor syntes zoom-undervisning har vært en fin løsning i en slik periode.

Profil Cindy

Etter å ha stått i det en god stund, merker jeg at det endelig har blitt mye enklere selv om det fortsatt kan være krevende «og jeg vil river meg i håret». Men, jeg har lært meg å bli mer strukturert og flinkere til å planlegge dagene mine, noe som gjør meg mindre stresset. Nå skal det bli både spennende og fint å komme tilbake til skolebenken, nå som vi skal tilbake til høsten.

Jeg er egentlig stolt av meg selv og veldig glad jeg har hold ut, til tross for «støvsugeren fullt av hår», haha. Så nå skal ferien tas med god samvittighet og prøve å gjøre minst mulig frem til neste semester…om det er mulig med en toåring med fri fra barnehagen, haha.

Men nå vet jeg at jeg er bedre rustet og at jeg skal få det til. Det blir superspennende å se hva fremtiden vil bringe.

Moralen er: stå i det, det blir bedre, det er gjennom motgang man vokser og blir sterkere.

GOD SOMMER!

 

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 

Det er aldri for seint, si!

Jeg heter Vigdis Lunde og er for evig stolt BIK’er. Jeg ble «gamla i klassen» i BIK-kullet 2012–2015 da jeg startet på nytt utdanningsløp som 40-åring, og var ikke spesielt høy i hatten første skoledag. Den gang hadde jeg allerede jobbet markedskommunikativt i flere år, men det var musikk som hadde vært hovedprioritet siden jeg var tenåring. Veien til drømmejobben – som jeg har i dag – var kanskje lang og broket. Men hver erfaring underveis har vært nyttig og gjort meg til en bedre kommunikatør. Forhåpentligvis også til et bedre menneske. 

Jeg er samfunnsengasjert, og kanskje over gjennomsnittet opptatt av demokratiske prosesser, politisk administrasjon og lokal forvaltning. Gjennom Mari Hellums (ja, alle elsker vi Mari️) nettverk av flinke folk, fikk jeg praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon. Der skrev jeg bacheloroppgaven min som omhandlet demokratisk engasjement hos førstegangsvelgere. Så måtte jeg ut på en rundtur, før jeg til slutt skulle vende tilbake til byråkratiet. 

Etter endt bachelor jobbet jeg i en periode som rådgiver i attføringsbransjen. Derfra gikk veien videre til et kreativt kommunikasjonsbyrå, og jeg fikk prøve flere hatter. Parallelt begynte jeg på masterutdanning på deltid, i digital kommunikasjonsledelse ved BI (still a work in progress). Deretter tilbrakte jeg tre år i Halden, som kommunikasjonsrådgiver ved Det Norske Blåseensemble. Da kunne jeg virkelig forene lidenskapene mine i livet: kultur og kommunikasjon. Hvilket til slutt fristet meg til å etablere egen drift med leveranse av digitale kommunikasjonstjenester til kulturaktører, og jeg fikk raskt mange spennende kunder i porteføljen. Så kom pandemien, ingen kulturelle arrangementer kunne gjennomføres og alle kundene mine forsvant naturlig nok over natten. Heldigvis åpnet det seg en mulighet til å tilbringe ett år som rådgiver hos digitalbyrået Techweb i Sarpsborg; et særdeles fremoverlent og innovativt selskap, veldrevet av unge og herlige gründere. Jeg lærte masse.

I begynnelsen av 2021 dukket det opp en spennende stilling som rådgiver i virksomhet stabstjenester i Sarpsborg kommune, som også er jobben min i dag. Jeg har en innholdsrik og variert arbeidshverdag og fantastiske kolleger. I all hovedsak er jeg rådgiver for kommuneområde samfunn, hvilket betyr at jeg får bidra til et mangfold av kommunens mange og viktige oppgaver, på flere arenaer. Det aller beste er nettopp det at jeg opplever jobben min som meningsfull. Jeg vet at innsatsen min er viktig for mange. 

Tiden som BIK’er ble avgjørende for meg på så mange måter. Først og fremst var det en slags klassereise i både egen og andres kultur. Jeg vokste enormt på å oppleve hvilken kapasitet jeg hadde, og ble samtidig veldig ydmyk for alt jeg ikke vet og kan: andres kunnskap og kompetanse. Og selv om jeg kom fra en ensemble-kultur der man har lært seg å være én i flokken, så hadde jeg fortsatt mye å lære av kollokviearbeid. En kjempeviktig erfaring å ha med seg videre, da jeg i tiden etterpå utelukkende har jobbet i knallsterke team. Jeg elsker å lære av flinke kolleger, og digger det når jeg selv kjenner at jeg kan bidra inn i gruppa. 

Siden jeg var voksenstudent, kjente jeg relativt godt til arbeidsmarkedet der ute. Jeg visste også at jeg etter endt utdanning skulle konkurrere om jobbene med folk på min alder som har lang og relevant erfaring og ansiennitet, som de har opparbeidet seg mens jeg prioriterte en helt annen karriere. Mitt tips går derfor til andre «godt voksne», som enten nylig har tatt fatt på BIK-studier, eller som vurderer å gjøre det. Og som kanskje til og med er pessimistiske med tanke på fremtidig jobb/karriere eller nøler litt. 

Min erfaring er nemlig at noen år på rompa – i kombinasjon med fersk kunnskap og et motivert hode – er svært attraktivt i arbeidsmarkedet. Det gjelder bare å ikke gi opp i første motbakke. Jovisst er det tøft med studier i voksen alder, når man kanskje også har barn og hele familiekabalen gående. Eller når man som voksen jobbsøker opplever å få nok et avslag i innboksen. Jeg innrømmer glatt at det har kostet. Tidvis svært dyrt. Men man overlever stadig nye grå hår, kannevis med kaffe og utallige våkenetter når innleveringsfrister kryper stadig nærmere. Fordi mestringsfølelse trumfer det aller meste. I den andre enden venter det en ny og spennende yrkeskarriere. Kanskje til og med en stolt utgave av deg selv som du godt kan like. En yrkeskarriere kan tross alt bli veldig lang, hvis man bare er mellomfornøyd med hylla man først havnet på, eller det av andre grunner ikke fungerer. 

Det er virkelig aldri for seint. Jeg lover.

Profil: Vigdis Lunde

Beste hilsen,
Vigdis

 

Hvordan noe helt uventet ga en viktig lærepenge

Da jeg begynte på BIK i 2019, var det to ting jeg var like mye spent på som jeg var nervøs for: utveksling og praksis.

Nå viste det seg at jeg ikke trengte å være nervøs for utveksling, siden en aldri så liten pandemi satte en brå pause på den delen av utdanningen. År to av tre kom og gikk, og plutselig måtte jeg tenke på praksis.

Praksis er noe du hører om helt fra begynnelsen av din utdanning på BIK, og det er god grunn til det. I praksis får du ikke bare relevant jobberfaring, men du får også brukt det du har lært i løpet av de siste tre årene.

Jeg fikk praksisplass hos Brygga Kultursal sammen med en annen fra BIK i august, og trengte ikke å tenke veldig mye over praksis etter det… Vel, helt til vi kom til eksamen i Kunsten å overbevise, hvor vi blant annet skulle lage en SoMe-post for praksisplassen vår. Jeg hadde selvfølgelig allerede undersøkt Brygga Kultursal litt, og hadde planer om å se gjennom enda mer for å komme forberedt i januar, men denne oppgaven “tvang” meg til å se på Brygga på en måte jeg ikke hadde gjort før.

Så da jeg kom til Brygga 12. januar, følte jeg meg relativt klar og kjent med stedet. Jeg fikk tilgang til Instagrammen og Facebooken deres, i tillegg til en innføring i hvordan de går fram for å markedsføre arrangementene sine.

Jeg fikk bruke mye av det jeg allerede har lært, men har også lært mye nytt! Blant annet det å skrive så korte tekster som mulig, som jeg ikke har hatt mye øving i fra før. Også å prøve å “matche” språket som allerede er blitt brukt fra før, er noe jeg ikke har tenkt så mye på før jeg faktisk måtte gjøre det.

Siden det ikke har vært mange arrangementer mens jeg har vært der, har jeg også fått tid til å gjøre litt som jeg vil selv. Blant annet har fulgt med på Ipsos sine kvartal-oppsummeringer, hvor de viser fram hvem som bruker hvilke sosiale medier, og kunnet undersøke hvordan man starter opp en TikTok-side, som også har vært et prosjekt vi har hatt mens vi har vært der.

Da vi begynte der, var vi med på å skrive tekster og finne bilder og videoer å legge ut, men etter en måneds tid i denne relativt “trygge” sonen, var det på tide å legge ut egne innlegg. Første gangen jeg trykket “publiser” på Facebook, lukket jeg laptopen og gikk ikke inn på Facebook igjen resten av dagen fordi jeg var så nervøs. Etter et par dager, ble derimot dette også en vanlig del av hverdagen.

Noe av det nye jeg lærte, var bare generelt alt med Instagram. Jeg er ikke en som bruker Instagram mye, så det var en bratt læringskurve til å begynne med. Det viser seg at å vite hvordan man skal skrive best, og hva slags bilder og videoer som er best, hjelper ikke hvis man ikke vet hva de forskjellige plattformene kan tilby. Viktigheten av å tagge personer som har noe med posten å gjøre, legge til musikk og klistremerker i stories, og ikke minst hvor viktig det er å bruke emojier, har vært en noe uventet, men fortsatt viktig lærepenge.

Ida

Jeg er teknisk sett ferdig med min praksisperiode på Brygga, men siden bacheloroppgaven min er basert på arbeidet på Brygga, blir jeg der fortsatt en liten stund. Nå har det blitt litt flere arrangementer også, som er veldig spennende siden det da blir mer å gjøre!

Jeg har lært utrolig mye fra praksis, både om faget markedsføring, men også hvordan en jobb-hverdag fungerer. Det som uten tvil har vært mest spennende har vært å kunne bruke det vi har lært opp til nå på BIK, i praksis. Jeg har lært det mye bedre på den måten enn å bare bruke det i en eksamen.

Også, et siste tips til dere som skal i praksis: når du begynner i praksis, lag et dokument, og putt alt av lenker til poster du legger ut og artikler du skriver i det dokumentet. Det er alltid greit å ha noe å vise til når du søker jobb, og da slipper du å sitte oppe til klokka 2 om natta før innlevering av en jobbsøknad, for å prøve å sortere ut dine poster og artikler fra alle andre sine poster og artikler!

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

Her var nemlig «Tekst og retorikk» et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise», og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

Dette har jeg i all hovedsak emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise» å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

 

Skrevet av Dea Sadiku