En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær

 

Heldig, men tilfeldig

Det var en lørdag kveld den 20. juni. Johannes var på fest. Promillen var allerede ganske høy da kompisen Henrik snudde seg mot Johannes og sa noe som kom til å få hjertet hans til å falle rett i bakken, «Bro, har du søkt studieplass? Fristen går ut i natt».

«Oh, shit» tenkte Johannes, «jeg er skjært, løpet er kjørt». Men før Johannes visste ordet av det hadde Henrik allerede søkt for ham.

Ikke tenk, de festet videre.

Johannes våknet neste dag, «hva faen skjedde i går?». Han åpnet samordna opptak og leste: Internasjonal kommunikasjon i Halden. «Halden, hvor søren er det?». Johannes er fra Asker, og han var ganske sikker på at Halden ikke var i nærheten.
Han gjorde litt mer research og fant ut at BIK ikke virket så verst. Men han var fortsatt usikker på hvor Halden var.

Johannes møte med Halden var 11. august, dagen han flyttet inn, rett før skolestart. Hans første tanke var «dette er ikke Asker», og det hadde han rett i. Neste dag våknet han opp over gjennomsnittet stresset. Det var første skoledag og han
visste ikke helt hvor han var eller hva som skulle skje.

Et par timer senere befant Johannes seg på gressplenen utenfor Høgskolen i Østfold. Det var åpningsshow. Masse folk, ganske trangt, og han fikk ikke med seg særlig mye. Den eneste tanken som gikk gjennom hodet hans er «ok, hva gjør jeg egentlig her?». Rett foran han sto en ekte haldenser med Crocs og joggebukse, en Burn i hånda, og AC/DC-t-skjorte.

«Nei dette gidder jeg ikke» tenkte Johannes, «jeg flytter tilbake».

Neste del av opplegget var gymsalmøtet. Johannes begynte å observere at alle ikke virket så rare allikevel. Etterhvert fikk han øye på ei jente som sto og fiklet med et gullkjede. Han fikk frem et «Hei, jeg heter Johannes» og hengte seg på henne resten av dagen.

La oss nå spole litt fremover. Per dags dato har Johannes ingen guttevenner på høgskolen, men han har havnet i en jentegjeng. Og selv om han sliter litt med fritidsproblemer og savner gutta, fyller han dagene med trening, skole og jentegjengen.

Han har til og med blitt litt forelsket i Halden. Selv om han begynte på høgskolen ved en tilfeldighet og var veldig skeptisk, endte det opp med å bli et av de beste valgene han ikke har tatt.

Sunniva Juul Strand

 

Konspirasjonsteorier om Disney

I 1923 ble The Walt Disney Company grunnlagt av brødrene Walt- og Roy Oliver Disney. Det er i dag et av verdens største medie- og underholdningsselskaper. Siden grunnleggelsen, har det oppstått en rekke konspirasjonsteorier rundt Disneys animasjonsserier, fornøyelsesparker og mannen bak det hele, og jentene i Creeps har valgt å ta for seg en håndfull av de.

I dagens episode snakker jentene i Creeps om konspirasjonsteorier rundt The Walt Disney Company. Konspirasjonsteoriene omhandler hvordan Disney egentlig fikk ideen til animasjonsserien «Phineas og Ferb», hvem som kan være Elsa og Annas lillebror, døde levninger på Disney World, Pirates of the Caribbean og hvorfor Disney lagde animasjonsfilmen Frozen.

 

 

Bråkmakeren i klasserommet

Jeg kikket på klokken som hang bakerst i klasserommet. Jeg gikk i åttende klasse og det var siste skoletime en fredag ettermiddag. Jeg viftet føttene i takten til favorittsangen «Heartbreaker» av Justin Bieber. Jeg skimtet bort på klokken en gang til og la merke til at den tikket i takt med foten min. Ved døren stod det en ekstra stol som ikke pleide å være der. Jeg så på klokken for å finne tilbake til rytmen. Plutselig ble det helt stille i klasserommet. Jeg så rundt meg og innså at elevene fniste og læreren hadde et ansiktsuttrykk tilvarende Grinchen. Det hadde vært hysterisk om stemmen til Jim Carrey kom ut av munnen til læreren nå, tenkte jeg. Men så fikk jeg øyekontakt med læreren som brøt ut med streng stemme, som forresten ikke hørtes ut som Jim Carrey i det hele tatt, «Sara, gå ut på gangen. Det er tydelig at du ikke vil være her når du bare stirrer på klokken og tramper i gulvet».

Det har ikke bestandig vært like enkelt å vokse opp med diagnosen ADHD. Jeg må innrømme at det ikke akkurat ga meg godfølelsen da jeg, hver konferansesamtale fra første til syvende klasse, hørte på lærerne fortelle mamma og pappa: «hun konsentrerer seg ikke om oppgavene» eller «hun gjør alt annet enn det hun skal». Trist, ikke sant? Altså, for alt jeg vet kan det godt være de sa jeg var den smarteste eleven i hele klassen rett etterpå, det var ikke akkurat sånn at jeg fikk med meg alt.

I 2016 startet jeg på idrettslinjen ettersom jeg gikk på kickboksing. Jeg vet, en ADHD-kid som går på kampsport. Lite klisjé. Men jeg stortrivdes med mye gym, men uheldigvis ble fortsatt mesteparten av tiden tilbragt bak skolebenken omringet av flere fordomsfulle lærere. Uansett, månedene gikk og det samme gjorde rykter om at en ny lærer skulle ta over norsktimene neste skoleår. Ywonne Biering Ellingsen. Hun er moren til en venninne og tidligere lærer for kjæresten min, så jeg visste allerede hvem hun var. Det jeg ikke visste var betydningen hun kom til å ha for livet mitt. Livet til en skolelei jente med en kjip diagnose uten motivasjon og fremtidshåp.

Andre videregående var en vanskelig periode der livet bestod av et uendelig antall møter med psykologer og testing av ulike ADHD-medisiner. Du, som student, tenker sikkert «Fett! Evig tilgang til Ritalin». Jeg tenker på anfallet jeg fikk midt i treningslæretimen, eller angsten som aldri ga slipp. Midt i alt hadde jeg en skriftlig norskinnlevering som jeg jobbet utrolig mye med. Da jeg var ferdig følte jeg meg motløs og skuffet over at jeg aldri klarte å prestere. Jeg sendte en mail til Ywonne der jeg beklaget for dårlig innsats. Til svar fikk jeg en lang og uventet melding som nesten kan sammenlignes med en kjærlighetserklæring. Hun utdypet at hun var glad i meg, hvor stolt hun var, uansett, og hvor stort potensial jeg hadde innenfor skriving. Jeg ble aldri kvitt tikking fra klokken eller tankene om Jim Carrey, men det viste seg at norskinnleveringen fikk karakter 5 og jeg var i ferd med å utvikle et euforisk forhold til skriving.

Den dag i dag har jeg fortsatt kontakt med Ywonne. Jeg sendte henne faktisk nylig en melding og spurte om det var greit jeg nevnte navnet hennes i denne teksten. Nok en gang mottok jeg en lang tekst med «hjerteemojis» og smigrende ord. Innimellom kan én person være akkurat nok til å skape en forskjell. Og bare fordi man skiller seg ut fra det gjennomsnittlige mennesket trenger det ikke være en ulempe, man må bare lære seg å bruke det til sin fordel. Som Ole Ivars en gang sa: «En får værra som en er da´n itte vart som en sku». Mine damer og herrer: Her er jeg, en tidligere håpløs bråkmaker, rett fra skolebenken på videregående til en litt større en her på Høgskolen i Østfold, med en ny kjærlighet for kommunikasjon. Ja, til og med retorikk kan gi meg litt «sommerfugler i magan». Jeg har kanskje fortsatt konsentrasjons- og lærevansker, men hey, jeg kan i det minste fortelle en solid historie.

 

Av: Sara Christine Olsen

 

Ny by – ny kultur

I august 2018 pakket jeg bilen min og kjørte fra Sørlandets perle Grimstad, til Halden for å studere Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Jeg trodde jeg var ganske forberedt da jeg flytta, siden det ikke var første gangen jeg har endret adressen min. Jeg trodde også at det ikke skulle være så stor forskjell fra min norske hjemby. Der tok jeg feil.

 

Arny ser utover Grimstad

Meg som ser på utover på min lille hjembygd på ferie i 2017. Foto: Privat

I tillegg til å ha bodd i Grimstad har jeg bodd på Island som er hjemlandet mitt og i Pennsylvania, USA, som utvekslingsstudent på videregående. Som liten måtte jeg lære meg et språk foreldrene mine ikke kunne og tilpasse meg en annen kultur ulik den familien min var vant til. Tilpassingen til Norge skjedde uten at jeg husker noe som helst og det tok noen år før jeg forstod hvilke endringer familien min hadde gjort. Navnet mitt mistet aksenttegnene, naboene ble forklart hvorfor vi alle ikke hadde samme etternavn og juletradisjonen med sko i vinduet forsvant. Ingen av de endringene gjør familien min mindre islandsk, for vi endret ikke alt. Vi gjorde det vi måtte for å gjøre det enklere og minske spørsmålene vi ble stilt.

I USA måtte jeg tilpasse meg enda mer, fordi kulturen er helt annerledes fra norsk og islandsk. Der måtte jeg venne meg til at vilt fremmede på butikken begynte å snakke med meg om alt mellom himmel og jord, sove med teppe og å høre folk si «Love you» utrolig tidlig i vennskapet (vi snakker om to og en halv uke). Jeg tilpasset meg etter noen uker.

Da jeg flytta til Halden tenkte jeg ikke noe over at jeg skulle til en ny kultur, men igjen måtte jeg tilpasse meg nye nytt. Jeg måtte venne meg til et helt nytt søppelsystem og en annen smak på vannet i krana. Utenfor kollektivet jeg bor i er det nemlig ikke en egen søppelkasse til matavfall eller glass og metall. Etter mye googling og spørsmål fant jeg ut at glass og metal måtte kjøres til egne miljøstasjoner. Det var mildt sagt en merkelig tilvenning for jeg er vant med å ha en egen søppelkasse for det i min egen innkjørsel. Vannet smakte annerledes her, såpass at jeg måtte drikke saft i et halvt år før jeg klarte å venne meg til vannsmaken.  Nå som jeg endelig har vent meg til Halden skal jeg igjen endre adressen min, for på BIK kan man dra på utveksling. Så i januar 2020, skal jeg tilpasse meg til enda en by og jeg gleder meg masse.

 

Skrevet av: Arny Halldorsdottir 

 

Historiefortelling

Jentene fra Generasjon Hæ?

Synes du historiefortelling er vanskelig, ikke vær bekymret. Generasjon Hæ? har invitert Silje «dronningen av historiefortelling» i dagens episode

Alise og Emma har invitert Silje fra klassen (BIK17) for å snakke om historiefortelling. Er det så vanskelig som alle skal ha det til? Hvor personlig bør man egentlig være? I tillegg blir Silje og Emma satt ut når Alise forteller at hun aldri har sett «Doffen har diva» reklamen. Emma klager på pianospilling på høgskolen, eller som hun sier «ER DET MULIG Å KUNNE EN ANNEN SANG ENN DEN FRA TWILIGHT?». Til slutt spør de Silje om hva hun gjør for å hjelpe miljøet.

 

Frivillig arbeid skaper nettverk

Det kan være vanskelig å vite hva slags jobber man kan få ved å gå BIK og panikken min for framtiden begynte oktober 2018. Jeg ønsket å ha litt relevant arbeidserfaring på CV-en som jeg kunne vise til når jeg skulle søke jobb. Men hvor og hvordan?

Heldigvis har jeg en søster som jobber innenfor mediebransjen og tipset meg om skribentoppdrag for en nettavis som heter Talent Media. Jeg snakket med redaktøren i nettavisen og hun sier:

  • Talent Media er en nettavis i oppstartsbedriften Talent Media AS – som igjen er en del av det ganske nye mediehuset Venture Factory Media som holder til i Oslo sentrum. Talent Media består i all hovedsak av ett menneske – meg. Jeg er redaktør, journalist, fotograf, sosiale medie-ansvarlig, og alt annet tenkelig. For å ikke måtte lage absolutt alt selv, har jeg vært så heldig å fått med meg noen hjelpende hender på laget, blant andre Sofie Skeie. Alle bedrifter har én gang vært oppstartsbedrifter, og det er utrolig spennende å selv være med på laget, og kunne gi Sofie muligheten til å si det samme. Alle monner drar!

Samtidig var jeg jo bekymret siden jeg går skole her i Halden, mens bedriften ligger i Oslo. Jeg bestemte meg for å ta sjansen likevel og skrev til redaktøren for nettavisen (det verste som kunne skje var jo bare at jeg fikk nei).

Hun fikk se noe av det jeg hadde gjort for BIK-bloggen tidligere og ga meg noen frivillige oppdrag jeg kunne gjøre ved siden av skolen. Det beste med det hele: Jeg kunne skrive hjemmefra.

  • Sofie skriver frivillig – noe som betyr at vi er uten kontrakt og lønn, og alt beror på muntlige avtaler og jeg må rett og slett bare stole på at hun leverer det hun skal til avtalt tid. Hvis hun ikke gjør det, er det ikke noe jeg får gjort med det, sier redaktør Synnøve.

Å ha gode referanser og relevant arbeidserfaring kommer godt med når man skal ut i jobb. Det vet Synnøve alt om:

  • Selv har jeg også jobbet mye frivillig. Hadde det ikke vært for enkelte ting jeg lærte i min frivillighet, hadde jeg nok ikke kommet i en posisjon hvor jeg kunne drevet en egen avis. I medie- og kommunikasjonsbransjen er nettverk viktig, og den éne kontakten kan være din vei inn til din første «ordentlige» jobb – og dette nettverket kan du få ved å ta på deg frivillige oppdrag.

Det er selvfølgelig viktig å ta frivillig arbeid seriøst, ellers får man ikke noe godt ut av den arbeidserfaringen man opparbeider seg

  • Det som er så viktig for meg, er at jeg kan stole på Sofie – både at hun leverer et godt produkt, men også at hun leverer til avtalt tid. Og det gjør hun! Det betyr at jeg kan være en god referanse til Sofie senere og si at «jada, Sofie gjør jobben hun skal, hun er hyggelig, hun svarer på e-postene mine, gjennomfører oppgaven og leverer til avtalt tidspunkt.» Tro meg – det er mange som ikke tar kommunikasjon og frister alvorlig nok. Det er nettopp slike erfaringer og referanser som kan være døråpneren inn til arbeidsmarkedet, forteller Synnøve videre.

 

Ett år senere har jeg oppdrag som gir meg god arbeidserfaring og jeg trives også helt utrolig godt med det jeg gjør! For ikke å glemme har jeg blitt mye bedre til å skrive og selvfølgelig til å ta kontakt med folk jeg ikke kjenner for å intervjue dem. Ta sjanser, det kan gi deg gode muligheter for framtiden!

 

Av: Sofie Nygaard Skeie

 

UiA – livet som masterstudent på det glade Sørlandet

Hei, mitt navn er Karuna Fagerstrøm og jeg studerer master i samfunnskommunikasjon på Universitetet i Agder, nærmere bestemt i Kristiansand.

Master var egentlig noe jeg hadde utelukket, da jeg tenkte at jeg kom til å føle meg fornøyd med tre år på BIK, men man skal aldri si aldri, for her er jeg. Etter jeg leverte min bacheloroppgave i vår, kjente jeg på følelsen av at selv om jeg hadde lært mye i Halden, ville jeg lære mer, og jeg var rett og slett ikke klar for å gå ut i arbeidslivet. Derfor søkte jeg etter masterstudier og endte opp i Kristiansand, noe jeg absolutt ikke angrer på!

Fra venstre: Karuna Fagerstrøm og Oda Skarning Olsen.

Sørlandet er jo for mange kjent som et sommerparadis og jeg var så heldig at jeg fikk flyttet ned med kjæreste og hund i starten av juli. Da fikk jeg virkelig se hvorfor alle østlendingene strømmer til Sørlandet hver gang gradestokken kryper over 20. Her nøt vi varmen, badet og flyttet inn, så alt var klart til studiestart i august.

Fadderuke, venner og studiehverdag

12. august braket det løs med en fadderuke som jeg ikke har sett maken til. Konserter, aktiviteter, pub til pub og utallige sene kvelder resulterte i gode vennskap allerede fra første stund. Siden vi nå er blitt voksne (??) og studerer master, fikk vi første dagen (til min store skuffelse), beskjed om at vår klasse ikke var tildelt en faddergruppe. Men frykt ei, vi kom oss på vors og moro likevel, hele uka igjennom. En god venninne fra mitt BIK-kull, Oda, valgte også å studere samme masterstudium som meg og sammen overlever vi Sørlandets overraskelser uke etter uke.

Studentmiljøet på UiA legger stor vekt på inkludering og jeg har vært heldig å komme inn i en herlig gjeng som fremdeles, i det grå oktoberværet, drar ut sammen, trener sammen og finner på mye gøy.

Det trenger man midt oppi lesing av metode, medier i offentligheten og retorikkens verden. Første eksamen leverte vi allerede denne uken, altså i begynnelsen av oktober og det venter enda to spicy eksamener før vi kan puste lettet ut noen uker med jul i blåfjell, julebrus og julegaver!

Selv om studiehverdagen her byr på utfordringer, er jeg evig takknemlig for at jeg endte opp i nettopp Kristiansand. Å være i et godt studentmiljø er gull verdt og UiA byr på mye gøy utenom studiene som blant annet kor, som jeg selv har blitt med i. Her er det virkelig noe for enhver smak når det gjelder studentorganisasjoner og disse er klare til å ta imot deg, fra første stund. Vi har også en linjeforening, Rhetorica, som tilbyr kvelder og seminarer med mye bra faglig påfyll.

Alt i alt vil jeg gi UiA og Sørlandet 10 av 10, og jeg har kun vært her nede i et par måneder, tenk det!

 

Skrevet av: Karuna Fagerstrøm

 

Generasjon Hæ? «Hvordan overleve intervju»

Jentene fra Generasjon Hæ?

Intervju kan være grusomt, men vi har overlevd to. Her har du noen tips til hvordan du skal takle ditt eget.

Alise har vært på praksisintervju hos Grønn Jobb i Fredrikstad, mens Emma har vært på interesseintervju i en annen bedrift. Begge jentene endte med å få praksisplassene. Jentene kommer med gode tips til hvordan du kan forberede deg til jobbintervju. Blant annet er det viktig å være forberedt, og vite hva bedriften driver med. Du må også være forberedt på spørsmål som «fortell om deg selv», «hva er dine svake sider» og «hvorfor skal vi ansette deg». Til slutt forteller jentene hva de har gjort for å hjelpe miljøet siden sist.

 

10 tips til Halloween-kostyme

Oktober eller Spooky Season som mange kaller det, er tiden for utkledning. Noen vil være søte, andre morsomme og noen vil rett og slett skremme. For meg er Halloween nesten mer hellig enn, tør jeg si det, jul. Som en selverklært (okei, andre har også sagt det) dramaqueen er det ingenting som er bedre enn et kostymeparty.

Halden Studentsamfund skal arrangere Halloween-party fredag den 25. oktober. JEG VET! Det er ikke lenge til. I den anledning har jeg spurt noen venner fra BIK om tips til kostymer.

  1.  Deg selv, MEN død.

Mange liker ikke å kle seg ut eller ønsker ikke å bruke mye tid på Halloween.

Det eneste du trenger til dette kostymet er:

  • Klær (DUH!)
  • Falskt blod (Dette kan kjøpes på Nille, Flying tiger eller hvilken som helst lekebutikk)
  • Hvit maling (kan også kjøpes på nevnte butikker)

 

  1. Disney-Villains, men gjør det moderne!

Jeg hadde tenkt til å foreslå hvilken som helst Disneykarakter, men vi vet alle at Ursula slår Ariel any day.

Her er noen tips til Disney-Villains:

  • Ursula
  • Jafar
  • Hans (Kanskje den slemmeste av dem alle?)
  • Cruella De Ville
  • Maleficent
  • Hades
  • Gaston (Han er så stor, mørk, sterk og kjempekjekk)

 

 

  1. Jobb-Zombie

Har vennene dine sagt du jobber for mye? Hvorfor ikke kombinere dette med et kostyme?

Alt du trenger er:

  • Businessklær
  • Zombiesminke (Nille, Flying tiger og lekebutikken)
  • Fake blod

 

  1. E-Girl/Boy (TikTok Teens)

For hva er vel ikke mer skummelt for den eldre generasjon enn den yngre?

  1. Galaksen

Kle deg i svarte klær med glitter i ulike farger og vips, der var galaksen!

Glitter kan man kjøpe så å si overalt, men til ansiktet anbefaler jeg glitter fra NYX.

  • Panduro har også mye glitter om du vil pynte klærne dine, også.
  1. Gruppekostyme

Gruppekostyme er alltid en sikker vinner. Hva er vel Regina George uten sine lakeier?

Her er noen tips til enkle gruppekostymer:

  • Mean Girls
  • Kim Possible og gjengen (Militærbukser ble jo så trendy, du må jo kjenne noen som har det?)
  • Salt og pepper (Gå i hvite og svarte klær og skriv S og P på en t-skjorte)
  • The Breakfast Club (Om dere gjør dette, vær så snill og lag sluttscene. Den er ikonisk)
  • Josie and The Pussycats (Fra Riverdale, ikke lat som om du ikke ser på det. Vi er alle hekta)
  • Grease
  1. Nightmare Before Christmas

Dette er kanskje et mer komplisert antrekk. Jeg lover dere, om du vil så blir dette så kult.
Jeg og venninna mi var Jack Skellington og Sally.

Dette er hva du trenger til Jack:

  • Blazer
  • Skjorte
  • Svart bukse
  • Hvit og svart maling

Dette er hva du trenger til Sally:

  • Rød parykk eller spray som går bort i vask
  • Blå strømpebukse
  • Fargerik kjole
  • Blå maling

 

  1. Kjendiser

Kjendiser er veldig lette å etterligne, men sørg for at du velger en som har en typisk stil.

Noen lette kostymer for kjendiser er:

  • Freddie Mercury
  • Ariana Grande
  • Lady Gaga (For kun den ene av hundre i rommet begynte å tro på henne)
  • Harry Styles
  • David Bowie
  • Britney Spears
  • En avdanket boyband-stjerne?

 

  1. Spøkelse

Denne er så lett at hvem som helst kan få den til, alt du trenger er et hvitt laken.

Om du ønsker å være mer avansert, hva med å kle seg ut fra 1800-tallet eller tidligere i tillegg?

Eller hvilket som helst annet år for den saks skyld.

Alt du trenger er:

  • Klær som viser til tiden du hører til
  • Hvit og svart maling

 

  1. The Decade

Kle deg ut som et tiår. Mange liker å kle seg ut som fitnesskvinner fra 80-tallet, men det er ingenting galt med å skru det tilbake til de glade 20-årene eller det mørke og grunge 90-tallet

Det som er så bra med dette antrekket er at trender går igjen, så man vil finne kostymer i alle slags vanlige butikker som:

  • H&M
  • BikBok
  • Weekday
  • Fretex
  • Carlings

 

God Halloween!🎃

 

Med kjærlig hilsen fra the Spooky Queen👻

Emma

 

 

Skrevet av Emma Østvik, med hjelp fra Anniken Heimstøl, Iselin Chantelle Karlsen og Alise Zachrisson