Når man har blitt 34 år, vet man hvem man er. Eller?

Bilde av Ina Hermansen Wister”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.

Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?

”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.

Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.

Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.

Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.

Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.

En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.

Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!

Av Ina Hermansen Wister

 

Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma   

 

Tre på gaten: Hva skal du gjøre i jula?

Eksamenstiden er over for de fleste nå, og juletiden står for tur. For å lære litt mer om hverandre, har vi stilt hverandre tre spørsmål som omhandler jula:

Portrettbilde av Ida

Ida (19)

Hva skal du gjøre i jula? 

For det meste ingenting. Det blir pynting av juletre, som blir spennende ettersom at vi nå har en veldig energisk, veldig stor valp i hjemmet som elsker å tygge på alt fra plastikk til tre til papir.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På lille julaften kommer en del av familien min og vi spiser risengrynsgrøt med mandel i. De fleste årene har det vært kjæresten til søsteren min som har fått mandelen, men nå har de slått opp, så vi andre har endelig en sjanse til å vinne mandelgaven!

Også gleder jeg meg selvfølgelig til julaften. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange eller hvem som kommer, fordi jeg har en del søsken, men det blir koselig uansett. Og så blir det spennende å se hvordan det går med juletreet og pakkene, siden vi nå har en stor valp som elsker å spise alt hun finner!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr jul familie. Ingen i familien er religiøse, men vi bruker juletiden som en måte å få samlet oss på etter et travelt år hvor ingen egentlig har fått snakket med hverandre. Det blir som et lite lyspunkt midt i den mørkeste tiden.

Portrettbilde av Karianne

Karianne (23)

Hva skal du gjøre i jula?

For det meste ingenting. Familien min er ikke så stor lenger, så jeg tenker jeg bare skal slappe av i den nye favoritt-kosedressen min som jeg kjøpte forrige uke, og spise ostepop.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På 1. juledag kommer hele slekta på besøk og det ender alltid opp med å bli masse kaos.

Onkelen min, Per, kommer alltid barbeint med skoa sine i hånda. Grunnen til at han gjør dette vet jeg ikke, men jeg tror det er det at han er veldig redd for sine sko ettersom at de er laget av ekte skinn, han vil ikke søle på dem. Og når han går hjem, glemmer han skoa sine hos oss. Dette skjer hvert eneste år, så nå har det blitt en tradisjon!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr julen at familien skal samles. Vi er ikke religiøse, men vi bruker tiden på samle alle som vi ikke har sett på lenge. Vi spiser ribbe og har som regel riskrem og rød saus til dessert. Denne julen blir litt spesiell ettersom jeg mistet min morfar i vinter, så det å samle familien til jul føles ekstra viktig nå.

Portrettbilde av Ellen

Ellen (20)

Hva skal du gjøre i jula?

Hver jul er en kamp om hvilken familie vi skal feire hos. Mamma sin i Stranda, pappa sin i Steigen, eller familie i USA. I år er det mamma som vant, så vi tar turen til Sunnmøre for å spise onkel sin ribbe og strikke med mormor. Dette er min første jul som vegetarianer så jeg gleder meg til å prøve ut vegisterkaker og gresskarpai.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

Siden vi feirer jul et nytt sted nesten hvert år er tradisjoner vanskelig å vedlikeholde, spesielt når jeg må holde meg til både norske og amerikanske tradisjoner. Vi skal selvfølgelig ha mandel i grøten der premien alltid er til barna, mine søskenbarns fire barn under 10 år. Jul er jo viktigst for barna, så om noen av oss voksne finner mandelen sniker vi den i en av barna sine skåler. Det er litt kjipt for en 20-åring å få et Lego-sett man ikke vil bruke.

Hva betyr jul for deg?

Jul for meg handler om å gi. Jeg er så heldig som har vokst opp i et av verdens rikeste land med en familie som ligger over fattigdomsgrensa. Derfor donerer jeg til veldedighet hver jul. Ikke alle kan feire jul med familie, spise tidenes nøttestek, eller ha råd til julegaver. I tidligere år har ikke hatt råd til å gi mer enn 200 kroner, men i år har jeg både stipend og jobb så i år kan jeg gi litt mer. Veldedigheten jeg har valgt i år er Støtt Gatehunder i Bosnia. De får daglig en haug med løshunder og hunder mennesker ikke ønsker lenger.

Av Karianne Juliussen, Ida Bergh-Smith og Ellen Sollie

 

En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær

 

Heldig, men tilfeldig

Det var en lørdag kveld den 20. juni. Johannes var på fest. Promillen var allerede ganske høy da kompisen Henrik snudde seg mot Johannes og sa noe som kom til å få hjertet hans til å falle rett i bakken, «Bro, har du søkt studieplass? Fristen går ut i natt».

«Oh, shit» tenkte Johannes, «jeg er skjært, løpet er kjørt». Men før Johannes visste ordet av det hadde Henrik allerede søkt for ham.

Ikke tenk, de festet videre.

Johannes våknet neste dag, «hva faen skjedde i går?». Han åpnet samordna opptak og leste: Internasjonal kommunikasjon i Halden. «Halden, hvor søren er det?». Johannes er fra Asker, og han var ganske sikker på at Halden ikke var i nærheten.
Han gjorde litt mer research og fant ut at BIK ikke virket så verst. Men han var fortsatt usikker på hvor Halden var.

Johannes møte med Halden var 11. august, dagen han flyttet inn, rett før skolestart. Hans første tanke var «dette er ikke Asker», og det hadde han rett i. Neste dag våknet han opp over gjennomsnittet stresset. Det var første skoledag og han
visste ikke helt hvor han var eller hva som skulle skje.

Et par timer senere befant Johannes seg på gressplenen utenfor Høgskolen i Østfold. Det var åpningsshow. Masse folk, ganske trangt, og han fikk ikke med seg særlig mye. Den eneste tanken som gikk gjennom hodet hans er «ok, hva gjør jeg egentlig her?». Rett foran han sto en ekte haldenser med Crocs og joggebukse, en Burn i hånda, og AC/DC-t-skjorte.

«Nei dette gidder jeg ikke» tenkte Johannes, «jeg flytter tilbake».

Neste del av opplegget var gymsalmøtet. Johannes begynte å observere at alle ikke virket så rare allikevel. Etterhvert fikk han øye på ei jente som sto og fiklet med et gullkjede. Han fikk frem et «Hei, jeg heter Johannes» og hengte seg på henne resten av dagen.

La oss nå spole litt fremover. Per dags dato har Johannes ingen guttevenner på høgskolen, men han har havnet i en jentegjeng. Og selv om han sliter litt med fritidsproblemer og savner gutta, fyller han dagene med trening, skole og jentegjengen.

Han har til og med blitt litt forelsket i Halden. Selv om han begynte på høgskolen ved en tilfeldighet og var veldig skeptisk, endte det opp med å bli et av de beste valgene han ikke har tatt.

Sunniva Juul Strand

 

Bråkmakeren i klasserommet

Jeg kikket på klokken som hang bakerst i klasserommet. Jeg gikk i åttende klasse og det var siste skoletime en fredag ettermiddag. Jeg viftet føttene i takten til favorittsangen «Heartbreaker» av Justin Bieber. Jeg skimtet bort på klokken en gang til og la merke til at den tikket i takt med foten min. Ved døren stod det en ekstra stol som ikke pleide å være der. Jeg så på klokken for å finne tilbake til rytmen. Plutselig ble det helt stille i klasserommet. Jeg så rundt meg og innså at elevene fniste og læreren hadde et ansiktsuttrykk tilvarende Grinchen. Det hadde vært hysterisk om stemmen til Jim Carrey kom ut av munnen til læreren nå, tenkte jeg. Men så fikk jeg øyekontakt med læreren som brøt ut med streng stemme, som forresten ikke hørtes ut som Jim Carrey i det hele tatt, «Sara, gå ut på gangen. Det er tydelig at du ikke vil være her når du bare stirrer på klokken og tramper i gulvet».

Det har ikke bestandig vært like enkelt å vokse opp med diagnosen ADHD. Jeg må innrømme at det ikke akkurat ga meg godfølelsen da jeg, hver konferansesamtale fra første til syvende klasse, hørte på lærerne fortelle mamma og pappa: «hun konsentrerer seg ikke om oppgavene» eller «hun gjør alt annet enn det hun skal». Trist, ikke sant? Altså, for alt jeg vet kan det godt være de sa jeg var den smarteste eleven i hele klassen rett etterpå, det var ikke akkurat sånn at jeg fikk med meg alt.

I 2016 startet jeg på idrettslinjen ettersom jeg gikk på kickboksing. Jeg vet, en ADHD-kid som går på kampsport. Lite klisjé. Men jeg stortrivdes med mye gym, men uheldigvis ble fortsatt mesteparten av tiden tilbragt bak skolebenken omringet av flere fordomsfulle lærere. Uansett, månedene gikk og det samme gjorde rykter om at en ny lærer skulle ta over norsktimene neste skoleår. Ywonne Biering Ellingsen. Hun er moren til en venninne og tidligere lærer for kjæresten min, så jeg visste allerede hvem hun var. Det jeg ikke visste var betydningen hun kom til å ha for livet mitt. Livet til en skolelei jente med en kjip diagnose uten motivasjon og fremtidshåp.

Andre videregående var en vanskelig periode der livet bestod av et uendelig antall møter med psykologer og testing av ulike ADHD-medisiner. Du, som student, tenker sikkert «Fett! Evig tilgang til Ritalin». Jeg tenker på anfallet jeg fikk midt i treningslæretimen, eller angsten som aldri ga slipp. Midt i alt hadde jeg en skriftlig norskinnlevering som jeg jobbet utrolig mye med. Da jeg var ferdig følte jeg meg motløs og skuffet over at jeg aldri klarte å prestere. Jeg sendte en mail til Ywonne der jeg beklaget for dårlig innsats. Til svar fikk jeg en lang og uventet melding som nesten kan sammenlignes med en kjærlighetserklæring. Hun utdypet at hun var glad i meg, hvor stolt hun var, uansett, og hvor stort potensial jeg hadde innenfor skriving. Jeg ble aldri kvitt tikking fra klokken eller tankene om Jim Carrey, men det viste seg at norskinnleveringen fikk karakter 5 og jeg var i ferd med å utvikle et euforisk forhold til skriving.

Den dag i dag har jeg fortsatt kontakt med Ywonne. Jeg sendte henne faktisk nylig en melding og spurte om det var greit jeg nevnte navnet hennes i denne teksten. Nok en gang mottok jeg en lang tekst med «hjerteemojis» og smigrende ord. Innimellom kan én person være akkurat nok til å skape en forskjell. Og bare fordi man skiller seg ut fra det gjennomsnittlige mennesket trenger det ikke være en ulempe, man må bare lære seg å bruke det til sin fordel. Som Ole Ivars en gang sa: «En får værra som en er da´n itte vart som en sku». Mine damer og herrer: Her er jeg, en tidligere håpløs bråkmaker, rett fra skolebenken på videregående til en litt større en her på Høgskolen i Østfold, med en ny kjærlighet for kommunikasjon. Ja, til og med retorikk kan gi meg litt «sommerfugler i magan». Jeg har kanskje fortsatt konsentrasjons- og lærevansker, men hey, jeg kan i det minste fortelle en solid historie.

 

Av: Sara Christine Olsen

 

Ønsker mer informasjon og politisk besøk på høgskolen

Josefine Biseth Engmann og Silje Synnøve Halvorsen Olsen. Foto: Guro Marie Foss.

Studentene på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon (BIK) ved Høgskolen i Østfold ønsket å stemme ved årets valg, men mener politikerne burde gitt et mer tydelig budskap og besøkt høgskolen for å holde debatter.

– De hadde ikke tydelige nok budskap som treffer ungdommen, og noen unge følte seg nok uvitende og usikre på hva de skal stemme, så de lar heller være. Jeg tror at partiene burde vært tydeligere i media og via andre kanaler, de burde dratt til sine lokale høgskoler og universitet, gitt informasjon og skapt et bredere engasjement, sier BIK-student Josefine Biseth Engmann.

Få bruker stemmeretten etter flyttet hjemmefra

Det viser seg fra valgstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå at det er flere 18-åringer som bruker stemmeretten sin, så synker den for 19-åringene, og forsetter synke frem til midten av 20-årene. Da den tar seg opp igjen fra 40-årene.

En forklaring på disse tallene er de ulike fasene i livet. De yngste går forsatt på skolen, bor hjemme hos foreldrene og har en stabil livssituasjon. Personer i 20-årene befinner seg i større grad i en overgangsfase i livet, de kan ha flyttet fra sitt hjemsted for å studere eller gjennomføre militærtjeneste. Slike overgangsfaser er gjerne knyttet til mindre interesse for politikk.

BIK-student Silje Synnøve Halvorsen Olsen er en av ungdommene som ikke ønsket å stemme ved årets valg:

– Jeg var ikke så interessert i kommunevalget fordi jeg følte at jeg hadde for lite informasjon om det, og følte ikke at det kunne påvirke meg mht hva utfallet ble da jeg ikke visste nok om det, sier hun. Jeg tror at flere unge studenter ikke stemte på samme grunnlag som meg, at en ikke fikk ordentlig informasjon om hva de forskjellige partiene sto for. At politikerne ikke prøvde strekke seg for at vi yngre fikk fulgt med og dermed på en måte ble utelatt, legger Silje Synnøve til.

Løsningen er høgskolebesøk

Silje Synnøve Halvorsen Olsen og Josefine Biseth Engmann mener politikerne burde strekke seg ut til ungdommen via flere kanaler og plattformer. De burde også besøke høgskolene og universitetene i landet for å holde debatter og fortelle mer om sine egne partier og hva de står for.

Skrevet av Guro Marie Foss

 

Hvorfor gidder vi ikke å stemme?

Lave stemmetall tross høyt engasjement blant kommunikasjonsstudenter:
Bare 48% av studentene på BIK19 har besluttet å stemme ved kommunevalget 9. september. Hvorfor er valgdeltakelsen så lav når det politiske engasjementet er høyt blant unge?

FOTO: ALEXANDER HOLTEN.
(Fv) BENJAMIN RØTHE (23), SUNNIVA STRAND (21) OG SOFIE TØMMERÅS LYSHAGEN (26)​


Sunniva (21) og Sofie (26) studerer begge til det samfunnsorienterte bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Kommunevalget 9. september vil for dem være en aktuell hendelse de første ukene av studiet.

Er du interessert i politikk?
– For å være helt ærlig: nei, sier Sunniva. Jeg tror likevel det er viktig å få med seg hva som skjer rundt en, selv om man ikke er direkte interessert i politikken.
– Jeg har vært engasjert i politikken siden jeg var 14 år, sier Sofie.


Opplever dere at sakene i media i dag treffer unge velgere?
– Jeg føler det er vanskelig å identifisere seg, og mener det ofte blir tatt opp saker som ikke er like relevante eller viktige for meg, sier Sunniva.

– Hvis du er opptatt av miljø, kan det være vanskelig å finne et parti som passer da de fleste partiene ikke har dette som fokus. Jeg synes for eksempel Arbeiderpartiet har en god miljøpolitikk, men det er jo ikke alltid miljøpolitikk de har fokus på. Derfor kan det være forvirrende for unge med et sterkt engasjement å finne sin plass i et parti, sier Sofie. 

Mange unge ser kanskje på stemming som en mer komplisert oppgave enn en plikt og rettighet.
– Det har jo blitt tabu å ikke stemme. Jeg vil heller droppe å stemme enn å stemme på noe jeg ikke har undersøkt nok eller har tiltro til, sier Sunniva.

Anonym meningsmåling om studenter ved BIK19-kullet skal stemme ved kommende kommunevalg. Mandag 26/8-19 h​ ttps://www.strawpoll.me/18514208/r

Som BIK-studenter, hvordan tror du vi i fremtiden kan være med å engasjere unge i politikken?
– Hvis vi får jobber i det politiske miljøet, tror jeg vi kan være med å påvirke politikere til å uttale seg på en måte som treffer unge mye bedre. Dersom du blir journalist, bør du skrive saker som folk forstår – lettleselige, men informative, avslutter Sofie.

Av ALEXANDER HOLTEN, BENJAMIN RØTHE og SONDRE NÆSS