Hvordan noe helt uventet ga en viktig lærepenge

Da jeg begynte på BIK i 2019, var det to ting jeg var like mye spent på som jeg var nervøs for: utveksling og praksis.

Nå viste det seg at jeg ikke trengte å være nervøs for utveksling, siden en aldri så liten pandemi satte en brå pause på den delen av utdanningen. År to av tre kom og gikk, og plutselig måtte jeg tenke på praksis.

Praksis er noe du hører om helt fra begynnelsen av din utdanning på BIK, og det er god grunn til det. I praksis får du ikke bare relevant jobberfaring, men du får også brukt det du har lært i løpet av de siste tre årene.

Jeg fikk praksisplass hos Brygga Kultursal sammen med en annen fra BIK i august, og trengte ikke å tenke veldig mye over praksis etter det… Vel, helt til vi kom til eksamen i Kunsten å overbevise, hvor vi blant annet skulle lage en SoMe-post for praksisplassen vår. Jeg hadde selvfølgelig allerede undersøkt Brygga Kultursal litt, og hadde planer om å se gjennom enda mer for å komme forberedt i januar, men denne oppgaven “tvang” meg til å se på Brygga på en måte jeg ikke hadde gjort før.

Så da jeg kom til Brygga 12. januar, følte jeg meg relativt klar og kjent med stedet. Jeg fikk tilgang til Instagrammen og Facebooken deres, i tillegg til en innføring i hvordan de går fram for å markedsføre arrangementene sine.

Jeg fikk bruke mye av det jeg allerede har lært, men har også lært mye nytt! Blant annet det å skrive så korte tekster som mulig, som jeg ikke har hatt mye øving i fra før. Også å prøve å “matche” språket som allerede er blitt brukt fra før, er noe jeg ikke har tenkt så mye på før jeg faktisk måtte gjøre det.

Siden det ikke har vært mange arrangementer mens jeg har vært der, har jeg også fått tid til å gjøre litt som jeg vil selv. Blant annet har fulgt med på Ipsos sine kvartal-oppsummeringer, hvor de viser fram hvem som bruker hvilke sosiale medier, og kunnet undersøke hvordan man starter opp en TikTok-side, som også har vært et prosjekt vi har hatt mens vi har vært der.

Da vi begynte der, var vi med på å skrive tekster og finne bilder og videoer å legge ut, men etter en måneds tid i denne relativt “trygge” sonen, var det på tide å legge ut egne innlegg. Første gangen jeg trykket “publiser” på Facebook, lukket jeg laptopen og gikk ikke inn på Facebook igjen resten av dagen fordi jeg var så nervøs. Etter et par dager, ble derimot dette også en vanlig del av hverdagen.

Noe av det nye jeg lærte, var bare generelt alt med Instagram. Jeg er ikke en som bruker Instagram mye, så det var en bratt læringskurve til å begynne med. Det viser seg at å vite hvordan man skal skrive best, og hva slags bilder og videoer som er best, hjelper ikke hvis man ikke vet hva de forskjellige plattformene kan tilby. Viktigheten av å tagge personer som har noe med posten å gjøre, legge til musikk og klistremerker i stories, og ikke minst hvor viktig det er å bruke emojier, har vært en noe uventet, men fortsatt viktig lærepenge.

Ida

Jeg er teknisk sett ferdig med min praksisperiode på Brygga, men siden bacheloroppgaven min er basert på arbeidet på Brygga, blir jeg der fortsatt en liten stund. Nå har det blitt litt flere arrangementer også, som er veldig spennende siden det da blir mer å gjøre!

Jeg har lært utrolig mye fra praksis, både om faget markedsføring, men også hvordan en jobb-hverdag fungerer. Det som uten tvil har vært mest spennende har vært å kunne bruke det vi har lært opp til nå på BIK, i praksis. Jeg har lært det mye bedre på den måten enn å bare bruke det i en eksamen.

Også, et siste tips til dere som skal i praksis: når du begynner i praksis, lag et dokument, og putt alt av lenker til poster du legger ut og artikler du skriver i det dokumentet. Det er alltid greit å ha noe å vise til når du søker jobb, og da slipper du å sitte oppe til klokka 2 om natta før innlevering av en jobbsøknad, for å prøve å sortere ut dine poster og artikler fra alle andre sine poster og artikler!

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

Her var nemlig «Tekst og retorikk» et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise», og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

Dette har jeg i all hovedsak emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise» å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

 

Skrevet av Dea Sadiku 

 

Et hjerte til jul

Vi haster mot jul, og jula er på vei i noe som nærmest kan virke som lysets hastighet. I skrivende stund er det intet mindre enn fem dager igjen til dagen nesten alle barn venter et helt år på. Året 2021 har vært et merkverdig år. Ikke bare på grunn av Covid, men også på grunn av en rekke andre hendelser. For min egen del må jeg si at årets største begivenhet fant sted i slutten av mai, da jeg fødte mitt fjerde og siste barn.

Det skulle vise seg at denne jenta som ble født i slutten av mai, antagelig er den blideste ungen jeg noen gang har sett. Det varmer et mammahjerte, men det er ikke dette jeg ønsker å snakke om. I det siste har jeg scrollet gjennom finn.no etter babystæsj, og hver gang dukker det opp annonser som føles som en kniv i hjertet.

Jeg åpner den ene annonsen etter den andre, og kjenner tårene ligge i øyekroken, innimellom får disse annonsene også tårene til å trille, til tross for at jeg ikke egentlig er en sentimental person. De annonsene som treffer meg som et slag i magen er fra familier som sliter, og som ikke klarer å få ting til å møtes til jul.

Det er ikke første gangen det ligger slike annonser på finn, men jeg tror det er første gangen det er så mange. Ikke bare det, på kjøpesentre henger det hjerter på store juletrær med ønsker fra familier som trenger hjelp. Jeg hadde med meg datteren min ned på det lokale kjøpesenteret, hvor vi tittet på disse hjertene. Vi tenkte vi skulle kjøpe det som stod på et av hjertene, men vi fant ingenting vi følte var fint nok.

Hver gang jeg kommer over en slik annonse så ønsker jeg så inderlig at jeg kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe så mye mer enn det jeg faktisk kan, og det gjør enda mer vondt, at jeg ikke kan, men jeg håper at jeg en dag får muligheten til å hjelpe så mange jeg kan.

Vi har alle ønsker til jul, noen fler enn andre, men alle har ønsker. Ikke alle er fysiske ønsker, men noen har enkle ønsker som ikke engang er for seg selv, men for barna sine. Et ønske om at barna skal få en fin jul, og en gave de ønsker seg. Så jeg har en bønn til alle som kan, en takk til de som allerede har hjulpet, og til de som fortsatt hjelper – dere er fantastiske.

Vi er fortsatt i en usedvanlig spesiell tid hvor antallet familier som ikke får endene til å møtes, noen for første gang, andre for ente gang, og likt for alle er nok den ydmykende følelsen. Gjengangeren i annonser som ber om hjelp. Jeg er så takknemlig for alle dere som gjør en enorm innsats for å hjelpe de som trenger det, og en dag skal jeg også hjelpe med alt jeg kan.

Frem til da, så skal jeg sørge for, at mine barn, lærer verdien av å hjelpe de som trenger det, for det barna som skal ta over når vi ikke lenger er her.

 

Skrevet av Jeanette Borge Loftskjær 

 

Vi har alle ting vi angrer på, og hvis du sier noe annet så lyver du. Jeg angrer på mye. Jeg angrer på at jeg lot være å besøke bestefar dagen før han døde. Jeg angrer på at jeg fortalte søsteren min at hun var feit i 5 klasse. Jeg angrer på at jeg var mer opptatt av mobilen min enn å høre på hva lillebror hadde gjort i barnehagen. Jeg angrer på at jeg var en dårlig venn, på flere tidspunkt i livet. Det er mye anger å hente.

I går var jeg på trening. Jeg hadde veldig lite lyst til å dra, men jeg gjorde det likevel. Rett utenfor garderoben satt en jente på min egen alder og hulket. Ved siden av satt en gutt i boblevest og Adidas-bukser, tydelig sint. Jeg vet selv hvor flaut det er å gråte offentlig, så jeg tenkte at jeg gjorde henne en tjeneste ved å late som ingenting. Det gjorde jeg ikke.

Senteret er selvbetjent, og akkurat i går var det heller ikke særlig mange der. Idet jeg hadde snudd ryggen til paret, skannet medlemskortet og gått gjennom glassdørene så jeg gutten reise seg. I sidesynet kunne jeg se at han klappet til henne hardt i ansiktet og forsvant kjapt ut døra. Jeg ble stående på innsiden av glassveggen med klump i halsen, vondt i hjertet, tårer i øynene og brennende sinne. Likevel fortsatte jeg inn på senteret og surret meningsløst rundt i 5 minutter før jeg turte å gå gjennom glassporten og stamme frem noe sånt som «jeg må bare spørre om det går bra? Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Hun virket til min lettelse takknemlig for at jeg spurte og fortalte at gutten hun hadde kranglet med var eksen hennes, deretter spurte hun om jeg kunne skanne meg inn og hente noen av tingene hennes på innsiden av senteret, og det gjorde jeg. Jeg la merke til at hendene hennes skalv i det hun tok imot tingene sine. Og jeg kunne ønske at jeg hadde satt meg ned med henne, sørget for at hun kom seg trygt hjem eller i det minste tilbudt meg å vente der med henne litt. Men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk inn igjen. Og det angrer jeg på. Men jeg gjorde i iallfall noe, ikke at det er noe å skryte av, for det burde være en selvfølge. Vi bør reagere i sånne situasjoner, uavhengig av om det er komfortabelt for oss eller ikke.

Det er greit å angre. Anger er sunt, tror jeg. Men jeg tror de viktigste angerne å unngå er de der vi angrer på at vi hadde muligheten til å være der for noen og ikke var det, eller da vi burde lyttet til noen, men heller var på mobilen, eller snudde ryggen til noe fordi det ikke angikk oss. Du skjønner tegninga.

Dette er ingen nyttårstale, eller hva man kaller det. Jeg er den typen som unngår blikket til tiggere på gata for å slippe klumpen av skyld som brer seg over meg idet jeg går forbi. Men jeg er også hun som sier ja til å donere 50kr til barnekreftforeningen i hver eneste butikk jeg handler julegaver i, selv om student-budsjettet så vidt strekker til. Det finnes en balanse i alle ting, men når man retter fokuset utover istedenfor innover tror jeg man blir lykkeligere, og ikke minst at man har mindre å angre på. Hadde jeg husket på det den dagen før bestefar døde hadde jeg kanskje besøkt han istedenfor å gjøre noe annet uviktig, man vet aldri når noe er siste gang. Jeg hadde kanskje heller ikke kalt søsteren min feit i 5 klasse om jeg hadde hatt litt bedre innsikt den gangen. Lillebrors historie fra barnehagen hadde kanskje vært litt viktigere enn å scrolle på insta. Og jeg hadde nok også vært en bedre venn på flere tidspunkt i livet.

Du trengs, enten det er en jente på treningssenteret, en i klassen eller familien din, har du noe viktig å gi. Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg tror ikke man forstår hvor viktig man er før man forstår hvor lite som skal til for å endre noens liv.

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen

 

 

Kunsten å overbevise seg selv om at man har god tid


Røthe: Kontor

Jeg nekter å tro at jeg er alene når jeg sier at jeg er ekstremt god på å dra ut tiden. Forstå meg riktig her, jeg mener ikke «jeg tar det i morgen»-mentaliteten vi alle kjenner på her og der, men mer: «Jeg skal dra ut tiden til den absolutte siste liten før ting skal leveres».

Ikke bare fører dette til ekstreme mengder av selvpåført stress, men bringer også følelsen av at alt faller sammen, samtidig som man teller minutter ned til deadline. All respekt til de supermenneskene som faktisk kan sette seg ned tidlig og jobbe jevnt over en periode fram til man skal levere, slik man burde gjøre. Men slik er altså ikke jeg.

Selv er jeg ikke noe god til å takle slike situasjoner, noe som har gjort at jeg ofte har satt meg i en situasjon der jeg må booste igjennom tre måneders pensum helt i siste liten. Jeg skal ikke skryte, men på forrige semesters eksamen klarte jeg å levere oppgaven 24 sekunder før eksamensmappen låste seg. Har aldri opplevd såpass mye adrenalin og jeg kan nå relatere meg selv til folk som hopper fallskjerm for rushet sin skyld.

For å sette en dag av mitt liv i eksamensperioden på papir, skal jeg fortelle om hvordan en typisk studiedag kan se ut for min del:

Alarmen på mobilen ringer ekstra tidlig en mandags morgen. Jeg drar meg opp av sengen og setter på en kanne kaffe, som vanlig. På tide å skru på pc-en å få startet på oppgaven, tenker jeg, mens jeg tar en slurk av koppen.

Først må jeg jo sjekke VG og litt nyheter, kan jo tross alt ikke falle helt ut av hva som skjer her i verden. Plutselig sitter jeg og leser verdens minst interessante innlegg om Olga på 78 som synes det bråker litt mye i nabolaget. Jeg tar meg selv i denne hjernedøde aktiviteten og hopper tilbake til oppgaven jeg EGENTLIG skulle begynne på.

Men først må vi jo ha noe bakgrunnsmusikk. Det er et must. Jeg åpner en ny fane på pc-en og går inn på Youtube. Ojsann, en video som faktisk handler om hvordan man skal studere effektivt? Denne må jeg jo se, kanskje jeg til og med kan spare litt tid med et par tips?

Som forventet, leverer Youtube nok en gang en rimelig dårlig video av studietips som ikke er relevante på noen måte. Okay, nok om det tenker jeg. Jeg lukker fanen akkurat i det jeg husket hva jeg faktisk var inne på Youtube for å finne. Arbeidsmusikk! Nydelig, nå kan jeg jo bare pese på! Dette går med stormskritt!

Men man skulle ikke ha noe frokost da, kanskje? Kan ikke jobbe på tom mage, tross alt. Jeg går inn på kjøkkenet, bare for å se at vi er tomme for brød. Allright, la oss ta en rask tur ned til butikken først. Mener jeg til og med har lest at frisk luft er bra for hjernen når man skal studere. Win-win, spør du meg! På vei ned til butikken får jeg en telefon av en kompis. Telefonladeren hans har sluttet å fungere og han spør om han kan få låne min fram til han er ferdig på arbeid. «Selvfølgelig, jeg har god tid», sier jeg. «Jeg kommer innom med den etter jeg har vært i butikken, ikke tenk på det».

Ikke før klokken slår fem på ettermiddagen kommer jeg meg hjem igjen til eksamensoppgaven. Jeg setter meg ned foran pc-en bare får å høre magen rumle. Det er jo faktisk middagstid og min tur til å lage mat. Jaja, tenker jeg. Først litt mat, så tilbake til studering. Klokken er nå blitt halv sju på kvelden og jeg klarer å overtale meg selv om at det faktisk er litt sent å starte på oppgaven nå. «Jeg kan jo bare stå opp litt ekstra tidlig neste morgen. Det har fungert så utrolig bra tidligere».

I retroperspektiv kan man selvfølgelig si at det er mye sunnere for både hjernen og mental helse å begynne tidligere på slike prosjekter istedenfor å møte veggen og haste-jobbe de siste timene før fristen. Men på en litt merkelig måte er det kanskje noe vakkert med å jobbe såpass iherdig mot deadline. Selv om man ser på klokken konstant vet man at frykten for å ikke levere ikke varer evig, og man gleder seg nesten til klokken bestemmer at man ikke kan jobbe mer.

Og ja, siden dere spurte skriver jeg faktisk denne teksten en time før den skal leveres inn!

 

Skrevet av Benjamin Røthe

 

Å være student er ikke lett

Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.

Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.

Portrettbilde av Fatma

Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:

 

  1. Drikk masse vann!

Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.

  1. Sunt kosthold!

Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.

  1. Sett opp en plan!

Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.

  1. Husk pause!

Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.

  1. Positive tanker!

Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.

Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!

 

Av Fatma Ahmad

 

Givende jobb med 2009-kidsa

Som for de aller fleste gikk ikke pandemimånedene noe spesielt bra for meg. Det hele startet jo med lockdown den 12. mars, og bare en uke etter det, ble jeg for første av mange ganger permittert fra jobben jeg hadde ved siden av studiene. Første gangen var så å si lik for alle. Alt stengte, samfunnet falt bort fra sin vanlige hverdag og alle og enhver isolerte seg som aldri før. Jeg begynte å jobbe igjen på sommeren, men det tok ikke lange tiden før alt raste igjen.

I januar ble jeg permittert. Dette varte i en måned og i februar begynte jeg på jobb enda en gang. Gleden varte ikke lenge for i mars ble jeg for tredje gang permittert. Denne gangen gjorde det rett og slett vondt i sjela. Nesten et helt år med usikkerhet gjør noe med en. Jeg begynte sakte, men sikkert å se på litt andre alternativer for hva jeg kunne fylle dagene med. Hvis jeg skal si meg ærlig, var det ikke enkelt å følge med på de digitale forelesningene så studiene var for det aller meste selvdrevne. Og når jeg sier selvdrevne mener jeg studering på alle mulige, rare tider på døgnet.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Til vanlig er jeg opptatt av å ha en full hverdag med mye å gjøre og det å ikke ha muligheten til det lenger var verre enn alt annet. En dag mens jeg snakket med mamma, diskuterte jeg bekymringene mine. Hva jeg var redd for og det må sies var mye. Jeg følte ikke lenger at noe jeg gjorde var givende nok. Mamma nevnte med det at de trenger vikarer på skolen hun jobber på. Og det traff meg. Mamma hadde jo vært på jobb nesten hele tiden gjennom pandemien. Hun foreslo da at jeg skulle dra innom skolen og snakke med ledelsen der, om det var behov for noe.

Jeg dro innom og tok en prat med avdelingssjefen for mellomtrinnet. At jeg endte opp der var jo litt tilfeldig fra min side, men det viste seg å være stort behov for noen der. Både som assistent i klasserommene og vikarer generelt. Lærere spesielt har under hele pandemien vært utsatt for smitte på daglig basis og kanskje mest av alt for smitte som er vanskelig å spore. Jeg endte opp med å få så å si fast arbeidstid på 6. trinn, altså 2009-kidsa som de likte å si.

De første dagene med barn som ikke kjenner til deg, går litt sakte. Noen var skeptiske til en ny voksenfigur i klasserommet, mens andre likte det bedre. Generelt var elevene tilbakeholdne. Som tiden gikk, ble jeg bedre og bedre likt. Elevene åpnet seg opp til meg og så på meg som en del av hverdagen deres i klasserommet. Med tanke på at jeg var litt yngre enn de fleste lærerne deres turte de også å si litt mer til meg enn vanlig. Jeg ble litt som storesøsterfiguren i rommet. En de kunne komme til for å få hjelp, snakke med og uttrykke seg til som skjønte litt mer av hva de slet med. Dagene ble fort fylt med latter og moro. Elevene mente jeg var gøy å få undervisning fra, og skal jeg være dønn ærlig elsket jeg det. Barna hørte jo etter på samme måte som jeg hørte på dem. Og sånn dannet vi en god kommunikasjonslinje mellom oss. Jeg gledet meg rett og slett til å komme på jobb fordi elevene jeg hadde var så gode og kollegaene mine også var veldig mottakelige.

Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg også til å være med på utviklingen av flere av elevene jeg hadde ansvaret for. Blant annet fikk jeg en av elevene mine som virkelig ikke var glad i å skrive historiefortelling, til å skrive en kort historie under skriveøkten deres. Før dagen var omme fikk jeg ikke lest hele, han som skrev var usedvanlig gira for å få den tilbake. Siste skoledag kom brått og denne dagen fikk også elevene historiene sine tilbake. Elevene jeg hadde hjulpet var kjempeglade for tilbakemeldingene de hadde fått, men spesielt han jeg hjalp litt ekstra. Han ville vise tilbakemeldingen til moren sin så den fikk jeg ikke røre. Historien derimot, den skulle jeg få i gave. Jeg fikk ikke lov til å lese den før dagen var omme så det venta jeg med, men da jeg fikk lese den var det rett og slett jeg som var helten i historien til eleven min. Kort sagt hadde han skrevet en historie inspirert av Marvel, men byttet ut karakterene med kompisene sine og lagt meg inn som egen helt. Superhelten Dea med andre ord. Det gjorde stort inntrykk på meg at han hadde sett på meg som helten i hverdagen sin og arket med historien har jeg faktisk i pc-dekselet mitt hver dag.

Siste skoledag var også en litt lei dag for elevene for de visste ikke om jeg fikk være med dem til neste år. Jeg hadde dessverre ikke et godt nok svar å gi dem heller, men jeg forsikret dem om at hvis jeg ikke fikk tiden til å jobbe like mye året som kom så ville jeg garantert komme på besøk. Jeg fikk en del klemmer, og sånn begynte sommerferien min, med følelsen av jeg hadde gjort hverdagen til en gjeng 12-åringer bedre, samtidig som de hadde gjort meg glad, optimistisk og til et bedre selv.

I etterkant av ferien har jeg faktisk fått muligheten til å være vikar for de samme elevene jeg hadde i fjor. Og ikke for å overdrive, men barna løp ned bakken når de så meg komme. Hele klassen gikk i ring rundt meg og gledet seg allerede i skolegården til å begynne timen jeg skulle undervise de i.

 

Skrevet av Dea Sadiku

 

Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen