Vi haster mot jul, og jula er på vei i noe som nærmest kan virke som lysets hastighet. I skrivende stund er det intet mindre enn fem dager igjen til dagen nesten alle barn venter et helt år på. Året 2021 har vært et merkverdig år. Ikke bare på grunn av Covid, men også på grunn av en rekke andre hendelser. For min egen del må jeg si at årets største begivenhet fant sted i slutten av mai, da jeg fødte mitt fjerde og siste barn.

Det skulle vise seg at denne jenta som ble født i slutten av mai, antagelig er den blideste ungen jeg noen gang har sett. Det varmer et mammahjerte, men det er ikke dette jeg ønsker å snakke om. I det siste har jeg scrollet gjennom finn.no etter babystæsj, og hver gang dukker det opp annonser som føles som en kniv i hjertet.

Jeg åpner den ene annonsen etter den andre, og kjenner tårene ligge i øyekroken, innimellom får disse annonsene også tårene til å trille, til tross for at jeg ikke egentlig er en sentimental person. De annonsene som treffer meg som et slag i magen er fra familier som sliter, og som ikke klarer å få ting til å møtes til jul.

Det er ikke første gangen det ligger slike annonser på finn, men jeg tror det er første gangen det er så mange. Ikke bare det, på kjøpesentre henger det hjerter på store juletrær med ønsker fra familier som trenger hjelp. Jeg hadde med meg datteren min ned på det lokale kjøpesenteret, hvor vi tittet på disse hjertene. Vi tenkte vi skulle kjøpe det som stod på et av hjertene, men vi fant ingenting vi følte var fint nok.

Hver gang jeg kommer over en slik annonse så ønsker jeg så inderlig at jeg kan hjelpe. Jeg ønsker å hjelpe så mye mer enn det jeg faktisk kan, og det gjør enda mer vondt, at jeg ikke kan, men jeg håper at jeg en dag får muligheten til å hjelpe så mange jeg kan.

Vi har alle ønsker til jul, noen fler enn andre, men alle har ønsker. Ikke alle er fysiske ønsker, men noen har enkle ønsker som ikke engang er for seg selv, men for barna sine. Et ønske om at barna skal få en fin jul, og en gave de ønsker seg. Så jeg har en bønn til alle som kan, en takk til de som allerede har hjulpet, og til de som fortsatt hjelper – dere er fantastiske.

Vi er fortsatt i en usedvanlig spesiell tid hvor antallet familier som ikke får endene til å møtes, noen for første gang, andre for ente gang, og likt for alle er nok den ydmykende følelsen. Gjengangeren i annonser som ber om hjelp. Jeg er så takknemlig for alle dere som gjør en enorm innsats for å hjelpe de som trenger det, og en dag skal jeg også hjelpe med alt jeg kan.

Frem til da, så skal jeg sørge for, at mine barn, lærer verdien av å hjelpe de som trenger det, for det barna som skal ta over når vi ikke lenger er her.

Skrevet av Jeanette Borge Loftskjær 

Vi har alle ting vi angrer på, og hvis du sier noe annet så lyver du. Jeg angrer på mye. Jeg angrer på at jeg lot være å besøke bestefar dagen før han døde. Jeg angrer på at jeg fortalte søsteren min at hun var feit i 5 klasse. Jeg angrer på at jeg var mer opptatt av mobilen min enn å høre på hva lillebror hadde gjort i barnehagen. Jeg angrer på at jeg var en dårlig venn, på flere tidspunkt i livet. Det er mye anger å hente.

I går var jeg på trening. Jeg hadde veldig lite lyst til å dra, men jeg gjorde det likevel. Rett utenfor garderoben satt en jente på min egen alder og hulket. Ved siden av satt en gutt i boblevest og Adidas-bukser, tydelig sint. Jeg vet selv hvor flaut det er å gråte offentlig, så jeg tenkte at jeg gjorde henne en tjeneste ved å late som ingenting. Det gjorde jeg ikke.

Senteret er selvbetjent, og akkurat i går var det heller ikke særlig mange der. Idet jeg hadde snudd ryggen til paret, skannet medlemskortet og gått gjennom glassdørene så jeg gutten reise seg. I sidesynet kunne jeg se at han klappet til henne hardt i ansiktet og forsvant kjapt ut døra. Jeg ble stående på innsiden av glassveggen med klump i halsen, vondt i hjertet, tårer i øynene og brennende sinne. Likevel fortsatte jeg inn på senteret og surret meningsløst rundt i 5 minutter før jeg turte å gå gjennom glassporten og stamme frem noe sånt som «jeg må bare spørre om det går bra? Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Hun virket til min lettelse takknemlig for at jeg spurte og fortalte at gutten hun hadde kranglet med var eksen hennes, deretter spurte hun om jeg kunne skanne meg inn og hente noen av tingene hennes på innsiden av senteret, og det gjorde jeg. Jeg la merke til at hendene hennes skalv i det hun tok imot tingene sine. Og jeg kunne ønske at jeg hadde satt meg ned med henne, sørget for at hun kom seg trygt hjem eller i det minste tilbudt meg å vente der med henne litt. Men det gjorde jeg ikke. Jeg gikk inn igjen. Og det angrer jeg på. Men jeg gjorde i iallfall noe, ikke at det er noe å skryte av, for det burde være en selvfølge. Vi bør reagere i sånne situasjoner, uavhengig av om det er komfortabelt for oss eller ikke.

Det er greit å angre. Anger er sunt, tror jeg. Men jeg tror de viktigste angerne å unngå er de der vi angrer på at vi hadde muligheten til å være der for noen og ikke var det, eller da vi burde lyttet til noen, men heller var på mobilen, eller snudde ryggen til noe fordi det ikke angikk oss. Du skjønner tegninga.

Dette er ingen nyttårstale, eller hva man kaller det. Jeg er den typen som unngår blikket til tiggere på gata for å slippe klumpen av skyld som brer seg over meg idet jeg går forbi. Men jeg er også hun som sier ja til å donere 50kr til barnekreftforeningen i hver eneste butikk jeg handler julegaver i, selv om student-budsjettet så vidt strekker til. Det finnes en balanse i alle ting, men når man retter fokuset utover istedenfor innover tror jeg man blir lykkeligere, og ikke minst at man har mindre å angre på. Hadde jeg husket på det den dagen før bestefar døde hadde jeg kanskje besøkt han istedenfor å gjøre noe annet uviktig, man vet aldri når noe er siste gang. Jeg hadde kanskje heller ikke kalt søsteren min feit i 5 klasse om jeg hadde hatt litt bedre innsikt den gangen. Lillebrors historie fra barnehagen hadde kanskje vært litt viktigere enn å scrolle på insta. Og jeg hadde nok også vært en bedre venn på flere tidspunkt i livet.

Du trengs, enten det er en jente på treningssenteret, en i klassen eller familien din, har du noe viktig å gi. Det er bedre å bry seg en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg tror ikke man forstår hvor viktig man er før man forstår hvor lite som skal til for å endre noens liv.

Skrevet av Sunniva Strand Pedersen