Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

 

 

Søknad, svar og følelser

«Har du fått svar?» «Hva kom du inn på?» Dette er to spørsmål mange som har søkt høgskole kommer til å bli spurt om mange ganger denne sommeren. Man kan fremstå som rimelig selvsikker på å komme inn på det studiet man har søkt, men innerst inne er det en usikkerhet – det er bare veldig få som innrømmer at de kjenner på akkurat den følelsen. Kanskje er det flere i vennekretsen eller kollegaer på jobben som jevnlig maser, de forstår jo ikke at usikkerheten vokser når de sier «joda, du kommer nok inn».

Følelsen starter kanskje som en liten «klump i magen». Man venter på noe, gjerne nyheter man ikke helt vet hvordan man skal takle. Man vet jo ikke om det er gode eller dårlige nyheter ennå. 20. juli er krysset av i kalenderen, og Google er nesten byttet ut med Samordna opptak som startside i nettleseren. For joda, man er innom og sjekker om søknaden fortsatt er der flere ganger i løpet av sommeren. Kanskje man snakker litt med søknaden innimellom – akkurat som om det skal gi god karma og hjelpe, man er ikke gal i hodet for det – det sitter mange andre og gjør akkurat det samme rundt om i landet.

Man skulle tro at spesielt foreldre husket datoen man får svar på søknaden om høyere skolegang, men neida… Spørsmålene kommer jevnlig fra dem! Det som startet som en liten klump i magen, kanskje på størrelse som en klinkekule, har nå blitt en golfball. Man begynner kanskje å tvile på søknaden sin, men dette er en positiv ting – det vil jo bare si at du veldig gjerne vil inn på studiet du har søkt.

Når kalenderen bikker mai har golfballen vokst til en tennisball, svarfristen nærmer seg. Men først er det jo sommer og kanskje litt ferie før forhåpentligvis et studentliv står for tur. Plutselig viser kalenderen juni, og tennisballen har blitt en håndball. Forskjellen er at denne gangen kjenner du på den litt mer enn før, og når det er juli er du inne på Samordna opptak hver dag. Den lille håndballen har blitt en fotball og du holder pusten litt hver gang du logger deg på for å sjekke, vel vitende om at svaret kommer ikke før 20. juli.

Kanskje du også blunker litt ekstra lenge etter å ha trykket «logg inn». Samtidig kjenner man at fotballen er fryktelig hard, så du vil egentlig slippe ut en kjempe fis for å lette på trykket. Alle som har spist pannekaker mer enn en dag på rad vet at det ikke hjelper. Klumpen med mel har gitt magesyra en irritasjon bare Plumbo kan løse opp. Den siste tiden går saaaaakteeeeeee, man vil bare vite om man kom inn eller ikke. Plutselig en dag, et par dager før fristen, tikker det inn en SMS med «svar på din søknad». Like forventningsfull som et barn på julaften kaster man ifra seg det man har i hendene, dytter unna alt som er i veien og hiver seg over dataen med livet som innsats! Man holder pusten fra man skrur på dataen til man har lest og forstått svaret.

Noen får positivt svar og andre blir skuffet, uansett så forsvinner klumpen i magen. Selv stod jeg på ventelisteplass nummer 684 (!!), men før skuffelsen sank inn kom all frustrasjon ut i en aldeles nydelig verbal kombinasjon ikke engang Celine Dion hadde klart å kopiere. Det føltes som om alt håp var ute, en bachelorgrad lå visst ikke i min framtid. Jeg følte meg så dum…

Det kommer også opp en link til restplasser, med nå en ny klump i halsen og blanke øyne trykket jeg på den. Kanskje ikke akkurat det studiet du alltid har drømt om, men du finner noe du kan starte på. For meg var redningen «Internasjonal kommunikasjon», det fiffige oppi det hele er at studiet virket utrolig interessant! Hadde jeg sett dette studiet før hadde det vært på den opprinnelige søknaden.

Nå er jeg snart ferdig med mitt 2. semester, og jeg angrer ikke på valget. Foreleserne svarer på mailer til omtrent alle døgnets tider og man bygger en relasjon med dem. De bryr seg om alle studentene og strekker seg langt for at alle skal lykkes. Covid-19-situasjonen har satt alle på en prøve, men dette har skolen og foreleserne løst på en ufattelig god måte. Man føler seg velkommen og den nye hverdagen som student er uten klump i magen, du blir etter hvert også kjent med de rundt deg på skolen. Det viser seg at jeg var ikke alene med denne følelsen.

Skrevet av: Anette Fjeld

 

Kampen mot kjedsomheten

Uansett hvilken app jeg åpner for tiden, ser jeg mennesker som klager. De klager over at de ikke kan dra på fest, de klager over at de ikke kan henge med vennene sine, og de klager over at de ikke får trent, og så videre. Og jeg vil ikke fremstå som en typisk «Karen», du vet hun som deler ut klementiner på Halloween, og som alltid klager på at ungdommen bare blir verre og verre? Fordi ja, sosial distansering og karantene er kjipt. Men, nå er det dessverre altfor mange selvsentrerte og hensynsløse mennesker som bare synes synd på seg selv, og glemmer det faktum at det faktisk finnes mennesker som har det utrolig mye verre. Jeg mener, har det engang enset deg hvor tøft dette er for oss snusavhengige, nå som grensa til Sverige er stengt?

Jeg skal ikke legge skjul på at snusavhengighet suger i denne perioden. Mindre å gjøre, mer tid til å snuse. Og uten tilgang til Sverige ender man raskt opp i en ond sirkel av et enormt og unødvendig, men ekstremt nødvendig, pengebruk. Da er det spesielt synd på meg, med ADHD i tillegg, som tar snus inn og ut hyppigere enn spredningen av en pandemi. Og, om du trodde jeg var ferdig med å bruke ADHD-diagnosen min for «clout», må jeg dessverre skuffe deg. Jeg må faktisk leve med denne tilstanden, så det minste du kan gjøre er å høre på klagingen min

Ord som tilstand, diagnose, sykdom, eller lidelse har en stigma rundt seg, og blir ofte assosiert med noe som er trist, vanskelig eller alvorlig. Min diagnose, oppmerksomhets- og hyperaktivitets forstyrrelse byr selvfølgelig på en rekke utfordringer. Men, skal jeg være ærlig, har hjemme-isolasjon med ADHD lært meg nye nyttig. Hadde det ikke vært for sosial distansering hadde jeg aldri trodd man kunne lære så mye om seg selv, bare av å «binge» Netflix. Etter 14(!) forskjellige serier, lærte jeg at det kreves både viljestyrke og tålmodighet for å se ferdig så mange serier. Jeg skulle gjerne anbefalt noen, men noe annet jeg lærte er at jeg ikke har de egenskapene, fordi man må tydeligvis være i stand til å sitte stille lenger enn en halv episode for å forstå en handling.

Selv om TV, serier og mobil har blitt en viktig ressurs i disse tider, er det fort gjort at man føler seg litt ensom. Heldigvis kjemper vi ikke kampen mot kjedsomhet alene. Fordi bakgrunn, status og velstand er irrelevant i forhold til den felles dugnaden om å holde seg hjemme. Forleden dag så jeg en snapchat-story av kjendisen og billionæren, Kylie Jenner, hun snakket om viktigheten av dugnaden og at hun følte med alle som sliter i disse dager. Og, jeg må si, det er virkelig forfriskende å se at store ikoner også har de vanskelig i disse tider, i tillegg til at de slår ned på de hensynsløse personene som ikke følger retningslinjene. Jeg får virkelig en solidarisk følelse når jeg ser den den ydmyke og medmenneskelige Kylie Jenner holde seg inne i sitt 150 millioner kroners-palass med en egen spa-avdeling, kinosal og spillhall, mens jeg sitter her, i en rønne langt ute i Viken.

Men, i all alvorlighet, COVID-19 har hatt en drastisk effekt på hverdagen slik vi kjenner den, og våren 2020 har vist seg å være en tøff tid for de aller fleste. Noen har mistet sine aller nærmeste, andre har mistet vippe-extensions. Uansett hvilken situasjon du som leser måtte befinne deg i, håper jeg du gjør det beste du kan for å takle den nye hverdagen og hindre smittespredning.

Av Sara Christine Olsen

 

 

Når tid er penger – er studietiden verdt det?

Bilde av ArberHvis jeg tar en bachelor vil jeg tape penger, tenkte jeg. På jobben tjener jeg gjerne 100.000 kroner på overtid. For 1,5 millioner kan jeg få en leilighet i sentrum i Halden, som jeg eventuelt kunne leid ut for 8500 i måneden. Hvis jeg fortsetter å jobbe nå, kunne jeg starta den planen. Det blir nesten 600.000 kroner i inntekt i året, før skatt. Så mye ville jeg ikke tjent med en utdannelse, eller?

Jeg kjenner ikke så mange som er ferdig studert og som har fått jobb. Tenk om studielivet bare er tull? Men det hadde vært digg å slippe å bære disse tunge pakkene på pall hver eneste dag. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe på et kontor eller noe, men tid er penger og penger er alt, så det får jeg bare leve med.

Jeg står opp samme tid hver morgen mandag til fredag og noen ganger helger. 05:45 må jo være det aller verste tidspunktet? Er det natt, eller er det morgen? Skulle nesten trodd jeg jobba natt. Jeg kunne droppa kaffen og sovet til 06.00, men hadde ikke vært verdt det.

Samme greiene i dag også. Jeg stopper litt og er på mobilen, da en eldre utenlandsk mann som jeg ikke har sett før tar meg igjen med trucken. Han starter en uskyldig samtale med meg. Senere spør han: «Hvor gammel er du?». Jeg svarer høflig «21», mens jeg smiler fornøyd med at jeg er såpass ung. Han svarer meg: «hvorfor i helvete er du her, hvorfor gjør du ikke noe med livet ditt?»

Alt jeg hadde regna på tidligere fløy ut av vinduet.

«Ehh, det er bra penger å tjene her da» svarte jeg. Ganske så sjokkert over hvordan vi gikk fra en hyggelig gebrokken samtale til at han stilte kritiske spørsmål om valgene mine i livet.

Han forklarte meg at grunnen til at vi aldri har møttes før, er fordi han har vært sykemeldt i en lang periode. Han har hatt ryggproblemer av all bæringen. «Skaff deg en karriere istedenfor dette, du har 46 år med jobb igjen, og du vil gjøre det her hver dag resten av livet ditt?»

Dette var samtalen som dukket opp hver eneste gang jeg tok opp mobilen og fikk 600.000 som svar.

Noen uker etter satte jeg meg ved siden av den samme mannen i lunsjen. «Jeg har søkt skole», sa jeg. Han lyste opp med et stort smil! Han var veldig fornøyd, vi skålte med plastmuggene med saft. Jeg var også veldig fornøyd med å endelig skulle komme meg tilbake på skolebenken igjen.

Skrevet av: Arbër Gashi

 

 

 

5 tips for å bli en miljøvennlig student

Som fattig student er det kanskje lett å tenke at man ikke kan gjøre så mye for miljøet. Dette er feil. Hver eneste person på jorda kan gjøre sitt, og her er fem eksempler på hva akkurat du kan gjøre:

bilde av Ellen

Hver eneste person på jorda kan gjøre sitt, mener Ellen

  1. Kutt ned på kjøtt

Å bli vegetarianer er et stort hopp som ikke alle klarer. Kjøtt er rett og slett for digg, men det er med på å ødelegge miljøet i større grad enn du tror. Å produsere en kilo biff av storfe er like miljøskadelig som å kjøre en bil i 250 kilometer og å ha en 100 watts lyspære stå på i ca. 20 dager (Olsen, 2007). Kutt ned på verstingen, som er storfe, og bytt det heller ut med kylling, fisk, og grønnsaker. Dette er ikke bare miljøvennlig, men er også bedre for lommeboka og helsa.

  1. Plukk søppel

«Plogging» er en trend som ble startet av svensken Erik Ahnström da han ble lei av forsøplingen i Stockholm. Ordet kombinerer jogging og å plukke søppel. Du får en fin treningsøkt mens du plukker søppel som ellers kunne endt opp i havet eller spist av et dyr. Husk å kildesortere etterpå!

  1. Reis smartere

Nå som koronaviruset har stengt flere flyplasser i hele verden, har vi fått oppleve hva som skjer når vi ikke flyr. Siden februar, har luftforurensingen i Kina gått ned mellom 20 og 30% (Solvang, 2020). Klimagassutslippene kommer også fra forbruket av kull og olje. Dette må være en vekkerklokke for hva som skjer når mennesker reiser for mye med fly. Det mest miljøvennlige alternativet er tog. Selv om vi for tiden må være forsiktige med å kjøre kollektivt pga koronaviruset, er tog noe du gjerne kan vurdere til ferieturen når vi kan reise, igjen. Om du er passasjer på fly, er du med på å slippe ut opp til 581 gram CO2 per kilometer, men om du er passasjer på elektrisk tog slipper du ut bare 24 gram per kilometer (Helle, 2020). Lokale reiser kan og være like artige som turer langt vekk. Norge har mye fin natur å by på som kan være mer spennende enn en shoppingtur til London.

  1. Kjøp brukt

Når man kjøper brukt, finner man alltid noe spennende. Om det er en gammel tekopp eller en relativt ubrukt genser, redder man miljøet ved å ikke kjøpe noe nytt som ellers hadde blitt kastet. Prøv lokale bruktbutikker slik som Røde Kors-butikkene i Halden og Sarpsborg eller bruktbutikkene i Gamlebyen i Fredrikstad framfor Fretex, ettersom de er ofte billigere.

  1. Kutt ned på engangsprodukter

Når man ser hva man kaster finner man ut at mye kan erstattes med produkter man kan bruke flere ganger. Søstrene Grene selger grønnsaksnett du kan plukke frukt og grønnsaker i så du slipper å bruke plastposer. Makeup Mekka selger bambus-sminkefjerner-wipes som erstatter bomullpads. Plast Q-tips kan erstattes med Q-tips laget av tre eller en gjenbrukbar bomullspinne fra Smarta Saker. Ved å bruke flere gjenbrukbare produkter sparer du både penger og redder miljøet.

Disse fem rådene er små forandringer i livsstilen din som ikke bare sparer miljøet, men også penger. Det virker ikke som om én plastpose gjør så mye, men mange små dråper lager et stort hav.

Skrevet av: Ellen Sollie

 

 

Første skoledag

August 2019

Dagen er her. Jeg kjører E6 mot Halden, nervøse sommerfugler i magen. Jeg tenker tilbake på første skoledag på videregående, hvordan jeg følte meg omtrent sånn som jeg gjør nå. Jeg kjenner ingen på Høgskolen i Østfold, jeg har ingen jeg kan henvende meg til om jeg er usikker på noe. Det er ikke kun nervøsitet jeg føler på, det er usikkerhet, ensomhet og spenning.

Jeg setter opp musikken og håper at den høye lyden kan dempe nervøsiteten. Det fungerer litt. Jeg ankommer Halden, og bygningen jeg har kjørt forbi en del ganger før virker plutselig mer truende enn innbydende. Jeg skimter så vidt noen personer i mintgrønne t-skjorter foran inngangen. Jeg får parkert bak en bakke som skjuler skolen, og begynner å gå oppover. Skolen blir større og større, mens jeg blir mindre.

Til slutt kommer jeg til utsiden av bygningen, der menneskene i mint-grønne skjorter står. En av dem henviser meg til bak høgskolen. Ventetiden er lang, det kommer flere mennesker. Snart er det flere mennesker enn jeg noen gang har sett samlet på plenen. Tiden går langsomt. Jeg befinner meg plutselig i en gymsal, sittende i en ring med mennesker jeg ikke kjenner. Hun jeg sitter ved siden av heter Karianne, hun har langt, rød-oransje hår og er mye høyere enn meg.

Senere på dagen føler jeg meg ukomfortabel og klein alene, så jeg bestemmer meg for å finne en som ser alene ut og henge meg på den personen ved første anledning. Ved lunsj ser jeg Karianne, igjen, og løper bort til henne.

«Skal vi sitte sammen?» spør jeg, og føler brått at jeg går i første klasse på barneskolen igjen.

Hun smiler. Jeg hører ikke helt hva hun sier fordi lettelsen av å slippe å sitte alene overdøver alt. Jeg skimter håp om at alt kommer til å gå bra. Jeg henger meg på Karianne og gjengen hennes resten av dagen, glad for at jeg har noen jeg kan henge med.

Bilde av Ida

  Foto: Andrea Dahlstrøm

September 2019

Jeg går inn i klasserom E1-065 og øynene mine søker automatisk mot der jeg vet Karianne sitter. Jeg smiler til henne og Ellen som sitter ved siden av, og setter meg på bordet foran dem. Jeg tenker tilbake til første skoledag, hvor nervøs og redd jeg var for ikke å få noen venner, og ler litt for meg selv. Tanken føles latterlig nå.

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

 

Fra en til to – så seks

Dagen begynte som alle andre dager. Jeg sto opp, dusjet, fikset meg og var klar til å dra. Det eneste som var annerledes med denne dagen var at jeg nå ikke skulle ta buss til byen og inn på videregående. Jeg skulle på høyskolen. På høyskolen liksom. Jeg hadde blitt student.

 

Timeplanen var litt forvirrende og offentlig transport samsvarte dårlig med skolen. Det endte opp med at faren til min beste venninne kjørte oss, så vi slapp å vente to timer på et sted vi ikke kjente oss igjen. For en lettelse. Vi ble kjørt, min beste venninne var med og da kunne jeg unngå situasjoner hvor jeg endte opp alene på et nytt sted. Dette skulle bli en bra dag, tenkte jeg. Vi kom til skolen litt før opplegget på gressplenen begynte. Det var mye folk, mange forskjellige personer. Jeg prøvde å få litt oversikt, men ga straks opp. Er ikke så glad i store folkemengder. Heldigvis var bestevenninna mi der, min redning for dagen. Etter gressplenen får vi beskjed om å presse oss inn i gymsalen. Alle mann.

Gymsalen i seg selv er dårlig belyst, tett og liten, så det var ikke særlig gøy å bli værende der. Så kom delingen.

Vi fikk beskjed om å dele oss inn i linjer. Da skjønte jeg at jeg kom til å bli stående alene uten bestevenninna mi. Jeg måtte møte klassen min. Helt alene. Vi delte oss inn i klynger. Økonomi på en side, så BIK, statsvitenskap og engelsk. Der satt jeg på BIK og fiklet med gullsmykket mitt, noe jeg ofte gjør når jeg er stressa. I det øyeblikket sa mannen i høyttaleren at vi skulle snu oss til nærmeste person og bli kjent. Jeg snudde meg til venstre og der fikk jeg øye på en gutt. Han så selv litt stressa ut, som meg.

Jeg sluttet å fikle med smykket og gjennom den litt kleine øyekontakten fikk vi begge fram et «hei».
-Hei, jeg heter Dea.
-Hei, jeg heter Johannes!

Nå var vi to. To som spiste lunsj og snakket. For en lettelse. Senere ble vi litt flere.
Og idet dagen var omme var vi seks. En liten vennegjeng med fem kule jenter og en Johannes.

 

Skrevet av: Dea Sadiku 

                                                                                        Foto: Andrea Dahlstrøm

Lurer du på hvem Johannes er og hvordan han havnet på BIK? Les saken Sunniva har skrevet om ham her

 

Når man har blitt 34 år, vet man hvem man er. Eller?

Bilde av Ina Hermansen Wister”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.

Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?

”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.

Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.

Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.

Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.

Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.

En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.

Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!

Av Ina Hermansen Wister

 

Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma   

 

Tre på gaten: Hva skal du gjøre i jula?

Eksamenstiden er over for de fleste nå, og juletiden står for tur. For å lære litt mer om hverandre, har vi stilt hverandre tre spørsmål som omhandler jula:

Portrettbilde av Ida

Ida (19)

Hva skal du gjøre i jula? 

For det meste ingenting. Det blir pynting av juletre, som blir spennende ettersom at vi nå har en veldig energisk, veldig stor valp i hjemmet som elsker å tygge på alt fra plastikk til tre til papir.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På lille julaften kommer en del av familien min og vi spiser risengrynsgrøt med mandel i. De fleste årene har det vært kjæresten til søsteren min som har fått mandelen, men nå har de slått opp, så vi andre har endelig en sjanse til å vinne mandelgaven!

Også gleder jeg meg selvfølgelig til julaften. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange eller hvem som kommer, fordi jeg har en del søsken, men det blir koselig uansett. Og så blir det spennende å se hvordan det går med juletreet og pakkene, siden vi nå har en stor valp som elsker å spise alt hun finner!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr jul familie. Ingen i familien er religiøse, men vi bruker juletiden som en måte å få samlet oss på etter et travelt år hvor ingen egentlig har fått snakket med hverandre. Det blir som et lite lyspunkt midt i den mørkeste tiden.

Portrettbilde av Karianne

Karianne (23)

Hva skal du gjøre i jula?

For det meste ingenting. Familien min er ikke så stor lenger, så jeg tenker jeg bare skal slappe av i den nye favoritt-kosedressen min som jeg kjøpte forrige uke, og spise ostepop.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

På 1. juledag kommer hele slekta på besøk og det ender alltid opp med å bli masse kaos.

Onkelen min, Per, kommer alltid barbeint med skoa sine i hånda. Grunnen til at han gjør dette vet jeg ikke, men jeg tror det er det at han er veldig redd for sine sko ettersom at de er laget av ekte skinn, han vil ikke søle på dem. Og når han går hjem, glemmer han skoa sine hos oss. Dette skjer hvert eneste år, så nå har det blitt en tradisjon!

Hva betyr jul for deg?

For meg betyr julen at familien skal samles. Vi er ikke religiøse, men vi bruker tiden på samle alle som vi ikke har sett på lenge. Vi spiser ribbe og har som regel riskrem og rød saus til dessert. Denne julen blir litt spesiell ettersom jeg mistet min morfar i vinter, så det å samle familien til jul føles ekstra viktig nå.

Portrettbilde av Ellen

Ellen (20)

Hva skal du gjøre i jula?

Hver jul er en kamp om hvilken familie vi skal feire hos. Mamma sin i Stranda, pappa sin i Steigen, eller familie i USA. I år er det mamma som vant, så vi tar turen til Sunnmøre for å spise onkel sin ribbe og strikke med mormor. Dette er min første jul som vegetarianer så jeg gleder meg til å prøve ut vegisterkaker og gresskarpai.

Er det noen tradisjoner du ser fram til?

Siden vi feirer jul et nytt sted nesten hvert år er tradisjoner vanskelig å vedlikeholde, spesielt når jeg må holde meg til både norske og amerikanske tradisjoner. Vi skal selvfølgelig ha mandel i grøten der premien alltid er til barna, mine søskenbarns fire barn under 10 år. Jul er jo viktigst for barna, så om noen av oss voksne finner mandelen sniker vi den i en av barna sine skåler. Det er litt kjipt for en 20-åring å få et Lego-sett man ikke vil bruke.

Hva betyr jul for deg?

Jul for meg handler om å gi. Jeg er så heldig som har vokst opp i et av verdens rikeste land med en familie som ligger over fattigdomsgrensa. Derfor donerer jeg til veldedighet hver jul. Ikke alle kan feire jul med familie, spise tidenes nøttestek, eller ha råd til julegaver. I tidligere år har ikke hatt råd til å gi mer enn 200 kroner, men i år har jeg både stipend og jobb så i år kan jeg gi litt mer. Veldedigheten jeg har valgt i år er Støtt Gatehunder i Bosnia. De får daglig en haug med løshunder og hunder mennesker ikke ønsker lenger.

Av Karianne Juliussen, Ida Bergh-Smith og Ellen Sollie

 

En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær