Manier under lockdown

Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.

 

Portrettbilde av Silje

De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.

For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.

Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.

Silje holder opp bok

Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!

 

Mine topp fem siste leste bøker:

  1. They Both die at the end av Adam Silvera
  2. Midnight sun av Stephenie Meyer
  3. The invisible life of Addie Larue av V.E. Schwab
  4. Serpent & Dove, triologi av Shelby Mahurin
  5. The house in the gerulean sea av TJ Klune

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Flokete spagetti og kaffeslurping

12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.

Bilde av Anette Fjeld fra BIK19

I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.

Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.

Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.

Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?

Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …

 

Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»

Kilde: https://forskning.no/hjernen-psykiske-lidelser/blir-du-sint-av-smatting-kremting-og-tunge-pust/366021

Skrevet av Anette Fjeld

 

Livet med studier og ishockey i utlandet

I juli flyttet jeg til Örnsköldsvik i Sverige for å spille ishockey for MoDo og gå andre året på BIK! Å kombinere ishockey og heltidsstudier på avstand er ikke alltid det enkleste. Men med god oppfølging av lærere og gode klassekamerater blir alt mye lettere!

Bilde av Josefine

I løpet av de siste månedene har jeg fått meg mange nye lagkamerater, reist rundt i hele Sverige og vennet meg til livet i nabolandet. Livet i Sverige er en ny hverdag for meg. Det har gått relativt greit å være her alene, men man tenker jo ofte på de der hjemme og savner dem. Når det kommer til coronasituasjonen er det ikke mye tiltak her. Det er ganske ubehagelig å se hvor lite tiltak som egentlig gjøres. Denne uken tok hele laget coronatest så jeg sitter for tiden inne og venter på svar. Håper jeg får fullført sesongen uten sykdom og skader!

Skolehverdagen har også blitt annerledes. Det er selvfølgelig litt rart å ikke få møtt opp i timene hver uke i Halden. Men det å kunne skru på macen og følge med fra leiligheten er ganske så innafor det også! Heltidsstudier på nett er ikke alltid det letteste med tanke på at man gjerne skulle ha deltatt i timene fysisk, møte medelever og jobbet med oppgaver sammen. Men på tross av forutsetningene går det meste med hjelpsomme medelever og lærere.

Noen lurer kanskje på hvordan jeg får kombinert studier og profesjonell ishockey. Takket være Høgskolen i Østfold og Olympiatoppen har jeg fått tilrettelagt semesteret og blitt tatt seriøst i min satsning både med studiene og ishockeyen. Jeg er veldig glad for at jeg klarer å kombinere alt såpass bra hittil og gleder meg til å komme tilbake på skolen så fort karantenereglene blir endret!

Skrevet av Josefine Biseth Engmann

 

Klasserom på hvafforno?

Zoom ja… Akkurat ja… Hva er det da? Det er klasserom på nett det ja. Jøss, så kjapt noen lagde dette tenkte jeg, flinke folk som søren meg kaster seg rundt og ordner for studenter under en pandemi! Bare for å finne ut at Google sier Zoom ble lansert i 2011. Stemmer det, jeg er jo en av de som trekker OPP gjennomsnittsalderen i klassen. Jeg har ikke vært borti dette før, sist jeg satt på skolebenken var det penn og papir som gjaldt, pc var for den ene stakkars jævelen som hadde brukket armen.

Bilde av Anettes hund i sofaen

Lite visste jeg at Zoom var kanalen jeg skulle ha eksamen på, og undervisning neste semester også. Jeg er nok litt for gammeldags selv, jeg liker å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg liker å se på at foreleser kommer inn i klasserommet forberedt og man kan stille alle slags dumme spørsmål og få like seriøse svar hver gang. Rutiner!!! Halleluja!

Til sammenligning er det jo ganske behagelig å kunne sitte hjemme i pysjen med håret til alle kanter og få forelesning rett i sofaen. Man kan jo bare skru av kameraet – jøss så fint a gitt!

Men etter en lang og annerledes eksamensperiode var det faktisk nedtur å se en timeplan med nesten bare nettbaserte forelesninger et helt semester til. Mennesker var visst noe jeg likte å være rundt, mer enn jeg trodde. Nå sitter hele klassen med avslåtte kamera, lyden er på mute og man aner ikke hva som skjer i andre enden. Sitter det en engasjert sjel der eller er det fortsatt «problemer med mikrofonen»? Er dette den nye fremtiden, kanskje? Eller håper folket på samlinger i klasserom igjen? Jeg krysser alt jeg har for klasserom i 2021, men frykter nok et semester i pysj med underskudd på sosial-kontoen – for både studenter og forelesere.

 

Skrevet av Anette Fjeld

 

Takk og pris for Zoom-forelesning, huh?

Under koronavirusets tid har mange av oss blitt forvandlet til telependlere og vi har i stor grad stolt på både videokonferanser og forelesninger på Zoom for å kunne kommunisere under studietiden. Men unngåelig, når våre hjem og studieplasser smelter sammen til ett, begynner grensene mellom våre personlige og profesjonelle liv å uthules – og vanskelige situasjoner oppstår.

De fleste medstudentene velger å ikke bruke kamera under forelesningen og dette er fordi forelesningen finner sted i senga eller på badet. Det går sjeldent perfekt uten noen slags form for komplikasjoner med lyd, bilde, eller en god miks av foreleser som prater i takt med videoen som går i bakgrunnen … men de dagene det faktisk går med glans, da snakker vi produktivitet. Det er også vanskelig å unngå den kleine stillheten etter foreleser stiller et spørsmål – før til slutt, en helt i mengden stiger opp for å besvare spørsmålet. Jeg skulle gjerne vært den helten selv, men her sitter jeg da i den nye rosa teddy-morgenkåpa mi og prøver å hinte til samboeren om å lage kaffekopp nummer fem, denne gang med ekstra skummet varm melk.

Bilde av Guro

Vi skjønner alle det: Ingen var virkelig forberedt på denne forandringen og det er begrenset hva som er mulig å få til under disse omstendighetene. Uansett vil jeg virkelig rose høgskolen min for fantastisk innsats, lærevillighet og veiledning på digitale forelesninger og Zoom. Som telependler fra Oslo er det en liten fryd å kunne sette seg i morgenkåpa og nyte kaffen mens noen prøver å lære meg om kvalitative metoder, istedenfor for å dra meg ut av senga klokka 5 på morgenen før en to timers togtur til Halden.

Forelesninger på Zoom har vært både behjelpelig og mer avansert. Fokuset er annerledes når man ikke kan sitte sammen med den flotte klassen, men på tross av dette vil jeg ønske våre nye klassekamerater velkommen til BIK, alle husdyrene som brått har blitt med i forelesninger og arbeidskrav.

Tommel opp for digital brainstorming, vi zoomes.

Skrevet av Guro Marie Foss

 

Black Lives Matter er ikke en trend

Den afroamerikanske familiefaren George Floyd ble i mai drept av politimannen Derek Chauvin. Demonstrasjonene som fulgte, spredte seg like kjapt som koronaviruset. Med demonstrasjoner i gatene og markeringer på sosiale medier, ble drapet på George Floyd og rasekrigen i USA et globalt problem. Folk delte svarte bokser på instagram, informasjon om det korrupte systemet i USA og linker til underskriftskampanjer som skulle få de ansvarlige dømt. Men etter noen uker ble det plutselig stille og feeden fyltes igjen opp av bikinibilder. Black Lives Matter (BLM) ble stemplet som en trend.

Bilde av Ellen

Men bare fordi folk er blitt stille betyr det ikke at problemet er løst. Så hvorfor deler jeg, på andre siden av verden, informasjon om dette? Jeg er nemlig halvt amerikansk og blir bare mer og mer flau av nasjonaliteten min. Landet er ledet av en oransje mann som ikke tror på global oppvarming og som løser USAs våpenproblem med «thoughts and prayers». Da er det nødvendig at oppegående folk sprer informasjon. Selv om jeg bare har drøyt 200 følgere på instagram, føler jeg at det viktig at alle, kanskje spesielt hvite mennesker, bidrar med å belyse de urettferdighetene som skjer i verden. 

Det viktigste er å bli opplyst. Følg instagramkontoer som sprer informasjon slik som @blm, @naacp, @colorofchange og @reclaimtheblock. Deretter kan du dele informasjon på for eksempel storyen din. Dette er den enkleste måten å bli informert da de fleste av oss allerede bruker mye tid på sosiale medier og å dele på story tar bare to klikk. Dokumentarer er nøkkelen til de som ikke er så glad i å lese. 13th på Netflix analyserer den urettferdige fengslingen av afroamerikanere i USA. Afroamerikanere utgjør bare 13% av den amerikanske befolkningen, men også 35% av menneskene som ble henrettet med dødsstraff de siste 40 årene (link til kilde: NAACP, 2020). The Black Panthers: Vanguard of the Revolution tar en titt på Black Panther partiet på 1960-tallet og hvordan det har påvirket borgerrettigheter og amerikansk kultur.

Når man har blitt informert, må man spre informasjonen videre. Som jeg nevnte er det letteste å spre det på sosiale medier, men tør å snakk om dette med venner og familie. Om noen sier noe rasistisk eller noe som ikke sitter riktig, fortell de hva de gjorde feil og hvorfor det var feil. Man blir aldri bedre om man ikke lærer av sine feil.

Har du mulighet for å dra på en demonstrasjon på en koronavennlig måte, er dette en fantastisk måte å engasjere seg på. Husk å ta smittevernreglene seriøst ved å følge de gjeldene smittevernreglene. I SIAN demonstrasjonene som skjedde nylig, opplevde vi at også norsk politi har potensialet til å være voldelige, etter at de peppersprayet ungdom som deltok i motdemonstrasjonen. Om du drar på demonstrasjon, ikke ha på kontaktlinser da pepperspray kan gi permanent skade til øyet, ta med vann og dra i en gruppe.

Selv om vi bor i Norge, betyr ikke det at vi har det så bra som vi tror. Rasemotiverte drap og organiserte hatgrupper som SIAN truer friheten vår hver dag. Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen.

Black lives matter!

 

Skrevet av: Ellen Sollie

 

 

 

Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 

7 gulltips til nye studenter

En hvit pult med pensumbok, notatbok, skrivesaker og kaffekanne.

Kjære nye BIK-studenter! For å hjelpe dere i gang med studenttilværelsen, har jeg spurt om studietips fra erfarne studenter. Det ramlet inn en haug av gode råd, og nedenfor kan du lese de 7 beste tipsene:

1. Lag en studieplan

Skaff deg en oversikt så fort som mulig over emnene dine og kommende arbeidskrav. De fleste fag har en undervisningsplan, bruk tid til å gå gjennom denne. Lag en leseplan for hver pensumbok, gjerne i samsvar med undervisningsplanen. Det beste er å ligge et skritt foran i undervisningen, altså at du leser de kapitlene eller vedleggene som læreren har lagt ut på Canvas før timen. Dermed blir forelesningene dine en repetisjon av det du har lest og ikke helt ny informasjon som du plutselig må pugge. Dette gjør at du aldri henger etter, men har god oversikt. Du vil også ligge veldig godt an til eksamen ettersom du allerede har lest og repetert pensum.

2. Ikke utsett

De fleste har vært der hvor de har utsatt en oppgave litt for lenge. I løpet av studietiden er det fort gjort at ting hoper seg opp, og skippertak blir plutselig din beste venn. Men om du følger en studieplan og gjør litt hver dag slipper du mye unødvendig stress. Studenter som utsetter oppgaver og lesing ender opp med å henge etter, har lettere for å miste fokus og føler seg ofte overveldet. Å være student handler om å legge en grunnmur, om du velger å slurve, bruke lite tid på studiene eller vente til siste liten med å skrive den oppgaven som skal inn, vil du ikke ha noe særlig stødig å bygge på når eksamensperioden kommer. Hold deg til studieplanen din.

3. Tenk på det som en arbeidsdag

For å unngå å utsette kan det være lurt å se på studiehverdagen som en arbeidsdag. La oss for eksempel si at du velger å sette av tid til undervisning eller egenstudier fra 9-14. Det er en relativt kort arbeidsdag, men om du jobber effektivt under den tiden vil du få mye gjort og du kan bruke resten av dagen til å fokusere på andre ting. Mest sannsynlig vil du ha dager hvor du må kombinere forelesninger og egenstudier, det fine er at du selv har muligheten til å strukturere din egen arbeidsdag. Så lenge du har avsatt tid til egenstudier vil du kunne jobbe mer effektivt innenfor den tidsrammen i viten om at du resten av dagen kan fokusere på andre ting. Noen studenter gjør studiehverdagen ekstra vanskelig for seg selv ved at de kombinerer fritid og studier for mye. Dette gjør at de studentene ender opp med å stresse når de egentlig skal slappe av og ikke klarer å  fokusere når de skal studere. Gjør deg selv en stor tjeneste og skap et skille mellom fritid og studier. Lag en klar tidsplan, jobb hardt og når avsatt arbeidstid er over kan du nyte fritiden din med god samvittighet.

4. Vær sosial

Vær åpen, ta initiativ og bli kjent med så mange som mulig. Det vil gjøre studiehverdagen mye triveligere. Å ha venner rundt seg på studiet er ikke bare lurt med tanke på trivsel men også veldig praktisk, det er nemlig mye vanskeligere å holde oversikt alene. Du vil ha en ekstra sikkerhet ved at du har noen du kan jobbe sammen med, og noen som kan ta notater for deg hvis du er syk.

5. Møt opp og delta

Møt opp på forelesningene og vær en aktiv student. Å være en aktiv student betyr at du deltar, følger med og engasjerer deg i undervisningen. Hvis du først møter opp, hvorfor ikke få mest mulig ut av det? I forelesningene lærer du ofte hvordan du skal bruke det du har lært i praksis, og når du anvender det du har lært i praksis sitter det mye bedre. Om du da allerede har lest på temaet hjemme er det enda bedre, repetisjon er din beste venn. Når eksamen kommer vil du da slippe å repetere pensum på 2 uker, men kan heller bare gå tilbake å friske opp minnet der det trengs.

6. Ta notater

Aldri gå i fella der du tenker «dette kommer jeg til å huske». Sannheten er at hvis du ikke skriver det ned, er sannsynligheten veldig liten for at det skjer. Når det kommer til praktiske tips angående notatskriving kan det være lurt å ta notater på PC-en under forelesningene fordi det er mer effektivt. Når du har egenlesing kan det derimot anbefales at du noterer for hånd. Det tar litt lenger tid, men å skrive for hånd øker sjansen for å huske det du skriver.

7. Ta vare på deg selv

Ikke glem å ta vare på deg selv! Prioriter din egen helse og glede. Sørg for at du holder deg aktiv, spiser nok, får nok søvn og har det gøy. Du vil aldri får mer frihet enn du har som student, når du kommer ut i arbeidslivet vil hverdagen bli enda mer travel. Nyt den friheten du har og få mest mulig ut av den gjennom å bruke denne tiden til å lære så mye som mulig og finne glede i det. Ikke vær for streng mot deg selv. Det er rom for å prøve og feile fordi det er sånn man lærer, og det er nettopp derfor du er student.

Og til slutt: Lykke til!!

Skrevet av: Sunniva Strand Pedersen

 

Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

 

 

Søknad, svar og følelser

«Har du fått svar?» «Hva kom du inn på?» Dette er to spørsmål mange som har søkt høgskole kommer til å bli spurt om mange ganger denne sommeren. Man kan fremstå som rimelig selvsikker på å komme inn på det studiet man har søkt, men innerst inne er det en usikkerhet – det er bare veldig få som innrømmer at de kjenner på akkurat den følelsen. Kanskje er det flere i vennekretsen eller kollegaer på jobben som jevnlig maser, de forstår jo ikke at usikkerheten vokser når de sier «joda, du kommer nok inn».

Følelsen starter kanskje som en liten «klump i magen». Man venter på noe, gjerne nyheter man ikke helt vet hvordan man skal takle. Man vet jo ikke om det er gode eller dårlige nyheter ennå. 20. juli er krysset av i kalenderen, og Google er nesten byttet ut med Samordna opptak som startside i nettleseren. For joda, man er innom og sjekker om søknaden fortsatt er der flere ganger i løpet av sommeren. Kanskje man snakker litt med søknaden innimellom – akkurat som om det skal gi god karma og hjelpe, man er ikke gal i hodet for det – det sitter mange andre og gjør akkurat det samme rundt om i landet.

Man skulle tro at spesielt foreldre husket datoen man får svar på søknaden om høyere skolegang, men neida… Spørsmålene kommer jevnlig fra dem! Det som startet som en liten klump i magen, kanskje på størrelse som en klinkekule, har nå blitt en golfball. Man begynner kanskje å tvile på søknaden sin, men dette er en positiv ting – det vil jo bare si at du veldig gjerne vil inn på studiet du har søkt.

Når kalenderen bikker mai har golfballen vokst til en tennisball, svarfristen nærmer seg. Men først er det jo sommer og kanskje litt ferie før forhåpentligvis et studentliv står for tur. Plutselig viser kalenderen juni, og tennisballen har blitt en håndball. Forskjellen er at denne gangen kjenner du på den litt mer enn før, og når det er juli er du inne på Samordna opptak hver dag. Den lille håndballen har blitt en fotball og du holder pusten litt hver gang du logger deg på for å sjekke, vel vitende om at svaret kommer ikke før 20. juli.

Kanskje du også blunker litt ekstra lenge etter å ha trykket «logg inn». Samtidig kjenner man at fotballen er fryktelig hard, så du vil egentlig slippe ut en kjempe fis for å lette på trykket. Alle som har spist pannekaker mer enn en dag på rad vet at det ikke hjelper. Klumpen med mel har gitt magesyra en irritasjon bare Plumbo kan løse opp. Den siste tiden går saaaaakteeeeeee, man vil bare vite om man kom inn eller ikke. Plutselig en dag, et par dager før fristen, tikker det inn en SMS med «svar på din søknad». Like forventningsfull som et barn på julaften kaster man ifra seg det man har i hendene, dytter unna alt som er i veien og hiver seg over dataen med livet som innsats! Man holder pusten fra man skrur på dataen til man har lest og forstått svaret.

Noen får positivt svar og andre blir skuffet, uansett så forsvinner klumpen i magen. Selv stod jeg på ventelisteplass nummer 684 (!!), men før skuffelsen sank inn kom all frustrasjon ut i en aldeles nydelig verbal kombinasjon ikke engang Celine Dion hadde klart å kopiere. Det føltes som om alt håp var ute, en bachelorgrad lå visst ikke i min framtid. Jeg følte meg så dum…

Det kommer også opp en link til restplasser, med nå en ny klump i halsen og blanke øyne trykket jeg på den. Kanskje ikke akkurat det studiet du alltid har drømt om, men du finner noe du kan starte på. For meg var redningen «Internasjonal kommunikasjon», det fiffige oppi det hele er at studiet virket utrolig interessant! Hadde jeg sett dette studiet før hadde det vært på den opprinnelige søknaden.

Nå er jeg snart ferdig med mitt 2. semester, og jeg angrer ikke på valget. Foreleserne svarer på mailer til omtrent alle døgnets tider og man bygger en relasjon med dem. De bryr seg om alle studentene og strekker seg langt for at alle skal lykkes. Covid-19-situasjonen har satt alle på en prøve, men dette har skolen og foreleserne løst på en ufattelig god måte. Man føler seg velkommen og den nye hverdagen som student er uten klump i magen, du blir etter hvert også kjent med de rundt deg på skolen. Det viser seg at jeg var ikke alene med denne følelsen.

Skrevet av: Anette Fjeld