BIK19-studentene Kawser, Beza & Alexandra har sluppet sin første podkast! Her forteller de om hvordan det er å være utlending i Norge og drøfter meninger rundt spørsmålet «Hvor er du egentlig fra?»
Podkast: Utlendinger i Norge
Jeg nekter å tro at jeg er alene når jeg sier at jeg er ekstremt god på å dra ut tiden. Forstå meg riktig her, jeg mener ikke «jeg tar det i morgen»-mentaliteten vi alle kjenner på her og der, men mer: «Jeg skal dra ut tiden til den absolutte siste liten før ting skal leveres».
Ikke bare fører dette til ekstreme mengder av selvpåført stress, men bringer også følelsen av at alt faller sammen, samtidig som man teller minutter ned til deadline. All respekt til de supermenneskene som faktisk kan sette seg ned tidlig og jobbe jevnt over en periode fram til man skal levere, slik man burde gjøre. Men slik er altså ikke jeg.
Selv er jeg ikke noe god til å takle slike situasjoner, noe som har gjort at jeg ofte har satt meg i en situasjon der jeg må booste igjennom tre måneders pensum helt i siste liten. Jeg skal ikke skryte, men på forrige semesters eksamen klarte jeg å levere oppgaven 24 sekunder før eksamensmappen låste seg. Har aldri opplevd såpass mye adrenalin og jeg kan nå relatere meg selv til folk som hopper fallskjerm for rushet sin skyld.
For å sette en dag av mitt liv i eksamensperioden på papir, skal jeg fortelle om hvordan en typisk studiedag kan se ut for min del:
Alarmen på mobilen ringer ekstra tidlig en mandags morgen. Jeg drar meg opp av sengen og setter på en kanne kaffe, som vanlig. På tide å skru på pc-en å få startet på oppgaven, tenker jeg, mens jeg tar en slurk av koppen.
Først må jeg jo sjekke VG og litt nyheter, kan jo tross alt ikke falle helt ut av hva som skjer her i verden. Plutselig sitter jeg og leser verdens minst interessante innlegg om Olga på 78 som synes det bråker litt mye i nabolaget. Jeg tar meg selv i denne hjernedøde aktiviteten og hopper tilbake til oppgaven jeg EGENTLIG skulle begynne på.
Men først må vi jo ha noe bakgrunnsmusikk. Det er et must. Jeg åpner en ny fane på pc-en og går inn på Youtube. Ojsann, en video som faktisk handler om hvordan man skal studere effektivt? Denne må jeg jo se, kanskje jeg til og med kan spare litt tid med et par tips?
Som forventet, leverer Youtube nok en gang en rimelig dårlig video av studietips som ikke er relevante på noen måte. Okay, nok om det tenker jeg. Jeg lukker fanen akkurat i det jeg husket hva jeg faktisk var inne på Youtube for å finne. Arbeidsmusikk! Nydelig, nå kan jeg jo bare pese på! Dette går med stormskritt!
Men man skulle ikke ha noe frokost da, kanskje? Kan ikke jobbe på tom mage, tross alt. Jeg går inn på kjøkkenet, bare for å se at vi er tomme for brød. Allright, la oss ta en rask tur ned til butikken først. Mener jeg til og med har lest at frisk luft er bra for hjernen når man skal studere. Win-win, spør du meg! På vei ned til butikken får jeg en telefon av en kompis. Telefonladeren hans har sluttet å fungere og han spør om han kan få låne min fram til han er ferdig på arbeid. «Selvfølgelig, jeg har god tid», sier jeg. «Jeg kommer innom med den etter jeg har vært i butikken, ikke tenk på det».
Ikke før klokken slår fem på ettermiddagen kommer jeg meg hjem igjen til eksamensoppgaven. Jeg setter meg ned foran pc-en bare får å høre magen rumle. Det er jo faktisk middagstid og min tur til å lage mat. Jaja, tenker jeg. Først litt mat, så tilbake til studering. Klokken er nå blitt halv sju på kvelden og jeg klarer å overtale meg selv om at det faktisk er litt sent å starte på oppgaven nå. «Jeg kan jo bare stå opp litt ekstra tidlig neste morgen. Det har fungert så utrolig bra tidligere».
I retroperspektiv kan man selvfølgelig si at det er mye sunnere for både hjernen og mental helse å begynne tidligere på slike prosjekter istedenfor å møte veggen og haste-jobbe de siste timene før fristen. Men på en litt merkelig måte er det kanskje noe vakkert med å jobbe såpass iherdig mot deadline. Selv om man ser på klokken konstant vet man at frykten for å ikke levere ikke varer evig, og man gleder seg nesten til klokken bestemmer at man ikke kan jobbe mer.
Og ja, siden dere spurte skriver jeg faktisk denne teksten en time før den skal leveres inn!
Skrevet av Benjamin Røthe
Å være student er ikke lett, det er pugging av pensum, oppmøte til forelesninger, forberedelse til eksamener og i tillegg har man jobb. Hva skal man prioritere? Hvordan finner man balansen? Jeg har jobbet på et sykehjem i snart seks år, og er på jobb nesten hver helg. Så er det forelesinger kanskje tre ganger i uka, kanskje mer, i tillegg forventes det at man er sosial med venner og familie. Det er ikke enkelt å balansere alt på en gang. Det kan gå ut over en selv, og man føler seg helt knust. Det er som å bære på en tung stein.
Å være student er ikke lett når man har mye å tenke på. Derfor er det viktig med en balanse. Kroppen er flink til å si ifra når det er nok. Dette kjenner man med utmattelse, trøtthet og viljen til å ikke gjøre noe som helst.
Å være student et ikke lett, men man må finne en løsning. Dette er noe som fungerer for meg når jeg synes det blir for mye:
Å være dehydrert kan være en grunn til utmattelse.
Jeg har en tendens til å stappe i meg alt som er usunt når jeg er stresset. Nøtter og frukt hjelper bedre på konsentrasjonen.
Sett en plan opp for hva du skal gjøre og når du skal gjøre det. Det hjelper å ha oversikt.
Det er viktig å ta pause innimellom. Jeg pleier å se på en episode av en serie jeg allerede har sett. Det hjelper meg med å stresse mindre.
Når jeg stresser tenker jeg ofte at dette klarer jeg ikke. Så tenk motsatt.
Å være student er ikke lett, men det går som regel bra!
Av Fatma Ahmad
Som for de aller fleste gikk ikke pandemimånedene noe spesielt bra for meg. Det hele startet jo med lockdown den 12. mars, og bare en uke etter det, ble jeg for første av mange ganger permittert fra jobben jeg hadde ved siden av studiene. Første gangen var så å si lik for alle. Alt stengte, samfunnet falt bort fra sin vanlige hverdag og alle og enhver isolerte seg som aldri før. Jeg begynte å jobbe igjen på sommeren, men det tok ikke lange tiden før alt raste igjen.
I januar ble jeg permittert. Dette varte i en måned og i februar begynte jeg på jobb enda en gang. Gleden varte ikke lenge for i mars ble jeg for tredje gang permittert. Denne gangen gjorde det rett og slett vondt i sjela. Nesten et helt år med usikkerhet gjør noe med en. Jeg begynte sakte, men sikkert å se på litt andre alternativer for hva jeg kunne fylle dagene med. Hvis jeg skal si meg ærlig, var det ikke enkelt å følge med på de digitale forelesningene så studiene var for det aller meste selvdrevne. Og når jeg sier selvdrevne mener jeg studering på alle mulige, rare tider på døgnet.
Til vanlig er jeg opptatt av å ha en full hverdag med mye å gjøre og det å ikke ha muligheten til det lenger var verre enn alt annet. En dag mens jeg snakket med mamma, diskuterte jeg bekymringene mine. Hva jeg var redd for og det må sies var mye. Jeg følte ikke lenger at noe jeg gjorde var givende nok. Mamma nevnte med det at de trenger vikarer på skolen hun jobber på. Og det traff meg. Mamma hadde jo vært på jobb nesten hele tiden gjennom pandemien. Hun foreslo da at jeg skulle dra innom skolen og snakke med ledelsen der, om det var behov for noe.
Jeg dro innom og tok en prat med avdelingssjefen for mellomtrinnet. At jeg endte opp der var jo litt tilfeldig fra min side, men det viste seg å være stort behov for noen der. Både som assistent i klasserommene og vikarer generelt. Lærere spesielt har under hele pandemien vært utsatt for smitte på daglig basis og kanskje mest av alt for smitte som er vanskelig å spore. Jeg endte opp med å få så å si fast arbeidstid på 6. trinn, altså 2009-kidsa som de likte å si.
De første dagene med barn som ikke kjenner til deg, går litt sakte. Noen var skeptiske til en ny voksenfigur i klasserommet, mens andre likte det bedre. Generelt var elevene tilbakeholdne. Som tiden gikk, ble jeg bedre og bedre likt. Elevene åpnet seg opp til meg og så på meg som en del av hverdagen deres i klasserommet. Med tanke på at jeg var litt yngre enn de fleste lærerne deres turte de også å si litt mer til meg enn vanlig. Jeg ble litt som storesøsterfiguren i rommet. En de kunne komme til for å få hjelp, snakke med og uttrykke seg til som skjønte litt mer av hva de slet med. Dagene ble fort fylt med latter og moro. Elevene mente jeg var gøy å få undervisning fra, og skal jeg være dønn ærlig elsket jeg det. Barna hørte jo etter på samme måte som jeg hørte på dem. Og sånn dannet vi en god kommunikasjonslinje mellom oss. Jeg gledet meg rett og slett til å komme på jobb fordi elevene jeg hadde var så gode og kollegaene mine også var veldig mottakelige.
Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg også til å være med på utviklingen av flere av elevene jeg hadde ansvaret for. Blant annet fikk jeg en av elevene mine som virkelig ikke var glad i å skrive historiefortelling, til å skrive en kort historie under skriveøkten deres. Før dagen var omme fikk jeg ikke lest hele, han som skrev var usedvanlig gira for å få den tilbake. Siste skoledag kom brått og denne dagen fikk også elevene historiene sine tilbake. Elevene jeg hadde hjulpet var kjempeglade for tilbakemeldingene de hadde fått, men spesielt han jeg hjalp litt ekstra. Han ville vise tilbakemeldingen til moren sin så den fikk jeg ikke røre. Historien derimot, den skulle jeg få i gave. Jeg fikk ikke lov til å lese den før dagen var omme så det venta jeg med, men da jeg fikk lese den var det rett og slett jeg som var helten i historien til eleven min. Kort sagt hadde han skrevet en historie inspirert av Marvel, men byttet ut karakterene med kompisene sine og lagt meg inn som egen helt. Superhelten Dea med andre ord. Det gjorde stort inntrykk på meg at han hadde sett på meg som helten i hverdagen sin og arket med historien har jeg faktisk i pc-dekselet mitt hver dag.
Siste skoledag var også en litt lei dag for elevene for de visste ikke om jeg fikk være med dem til neste år. Jeg hadde dessverre ikke et godt nok svar å gi dem heller, men jeg forsikret dem om at hvis jeg ikke fikk tiden til å jobbe like mye året som kom så ville jeg garantert komme på besøk. Jeg fikk en del klemmer, og sånn begynte sommerferien min, med følelsen av jeg hadde gjort hverdagen til en gjeng 12-åringer bedre, samtidig som de hadde gjort meg glad, optimistisk og til et bedre selv.
I etterkant av ferien har jeg faktisk fått muligheten til å være vikar for de samme elevene jeg hadde i fjor. Og ikke for å overdrive, men barna løp ned bakken når de så meg komme. Hele klassen gikk i ring rundt meg og gledet seg allerede i skolegården til å begynne timen jeg skulle undervise de i.
Skrevet av Dea Sadiku
Ny lockdown har vært, og mange kan nok kjenne seg igjen i at nye eller gamle hobbyer har etablert seg i denne tiden. Og ikke alle er like snille med lommeboka. Hos meg har hobbyer som både strikking og lesing tatt overhånd, og det disse to har til felles er pengesluk.
De fleste har vel vært borte i medieplattformen Tiktok, og her startet det store bok- og lesesmellet på nytt for meg. Jeg har alltid elsket å lese, og jeg gravde meg ofte ned i bokserier som Percy Jackson, Harry Potter, Twilight og Hunger Games på barneskolen og ungdomsskolen. Men nå i ettertid så har jeg viklet meg inn i booktok siden av Tiktok, og dermed blitt dratt inn i den evige sirkelen av bokanbefalinger.
For de av dere som ikke vet hva booktok er, så er det en liten del av Tiktok hvor personer legger ut bokanbefalinger, videoer av sine innkjøp, og hva de syntes om en bok, samt at mange legger ut konkurranser hvor du kan vinne valgfrie bøker.
Med en gammel hobby som hadde funnet gnisten i meg igjen, måtte jo flere bøker bli plukket ut. Heldigvis startet den opp i bursdagsmåneden min, så familie og venner ga meg penger som gikk til innkjøp av mange bøker. En kan si at det kom bøker hver uke, og samboer var nære å sette meg på en bok-stopp da det kom nye bøker hele tiden. Kan ikke si at jeg klandrer han for det når jeg nå ser på bokhylla mi som ikke kan romme alle bøkene lengre.
Vedsiden av bokmanien, så jeg i tillegg et stort forbruk fra garnmanien min. Her kom det støtt og stadig garn i posten som hopet seg opp i flere poser på gulvet. Enda en hobby som tok både plass og var med i pengesluket. Dette har ført til at jeg ble nødt til å bestemme meg for hvilken av hobbyene jeg skal bruke tiden min på, da jeg ikke kan gjøre begge samtidig. Derav har en nydelig ordning kommet til, nemlig at annenhver uke så bytter jeg på mellom strikking og boklesing! Er ikke det vidunderlig!? Det merkes også hvor tidskrevende det er nå oppe i eksamensperioden, en vil heller sitte med sine hobbyer, men en må også jobbe med fag for at det skal nåes i begge ender … Dilemma!
Mine topp fem siste leste bøker:
Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen
12. mars 2020 kunne føles som dommedag der man satt hjemme. Det føltes som husarresten man fikk som liten da man hadde gjort noe galt – rett og slett plassert i skammekroken. Nå har det gått over ett år, og de aller fleste gleder seg nok til campus åpner igjen. Faen, tenker jeg.
I et klasserom eller auditorium fylt med mennesker lages både den ene og den andre lyden. For mange flyr de fleste lydene uoppdaget forbi ørene, mens noen har hørselsvamper som suger til seg alt. Derfor er det å sitte på hjemmekontor/skole veldig behagelig for enkelte, jeg er en av dem. Å slippe og høre den tunge pusten til personen som sitter bak meg, hviskinga til de som sitter på siden og matpapiret som knitrer foran meg. For ikke å nevne kulepennen som klikker et eller annet sted, og vifta på dataen til foreleseren. Men det aller verste av alle lyder – den jævelen som plystrer ute i gangen! Den lyden får nervesystemet mitt til å krølle seg som flokete spagetti og det skapes en fysisk reaksjon.
Alt dette ble borte da skolen stengte. Ro og stillhet, det er jo helt magisk for de som har misofoni! (Se faktaboks i bunn av saken). Joda, jeg savner kanskje å måtte gå mer enn ti meter for å gå på do, møte på et smil i gangen eller en oversosial foreleser. Men det har vært en fryd å sitte hjemme, med godkoppen og hjemmelaget lunsj – i stillhet, gjerne i pysj også.
Å telle til ti er noe man lærer seg over tid. Man kan ikke akkurat be folk slutte å puste heller, og folk må få lov å spise når og hvor de vil. Plystring er jo noe de fleste forbinder med godt humør, så kontrasten blir jo litt stor når den lyden torturerer trommehinna. Den fysiske reaksjonen kommer enten man vil eller ikke. Varmen brer seg utover kroppen på samme måte som en vulkan siver ut lava, det kommer ukontrollert, og man bruker mye energi på å undertrykke det hele. Adrenalinet slippes løs i blodbanen, som et barn med sukkerkick, på Tusenfryd for første gang.
Hvis man spør en person pent om de kan være så snill å slutte å plystre får man litt av noen rare blikk rettet mot seg. Blikk som får deg til å føle du har sagt noe helt sinnssykt – bare for å få et ekstremt ubehag til å opphøre, og man blir fort stemplet som den negative personen. Ingen vil være ‘den’, derfor er det nok mange som ikke sier noe og bruker heller mye energi på å telle til ti – mange ganger. På den andre siden, kanskje det er like irriterende for den som går og plystrer å ikke kunne gjøre det?
Det skal bli hyggelig når alle er ute av husarresten og man kan møtes igjen, vi mennesker er jo tross alt sosiale dyr. Til og med personene som slurper i seg kaffe, som om det er en glassmanet de prøver å sutte i seg, skal bli hyggelig å treffe! Bare ikke forvent at samtalen blir så lang …
Fakta om Misofoni:
«Misofoni er ubehag i forhold til bestemte lyder, uavhengig av lydstyrke. Hørselsbanene kan fungere normalt, men det er unormalt sterk følelsesmessig reaksjon og det autonome nervesystemet som styrer kroppsfunksjoner som puls, åndedrett og svette»
Skrevet av Anette Fjeld
I juli flyttet jeg til Örnsköldsvik i Sverige for å spille ishockey for MoDo og gå andre året på BIK! Å kombinere ishockey og heltidsstudier på avstand er ikke alltid det enkleste. Men med god oppfølging av lærere og gode klassekamerater blir alt mye lettere!
I løpet av de siste månedene har jeg fått meg mange nye lagkamerater, reist rundt i hele Sverige og vennet meg til livet i nabolandet. Livet i Sverige er en ny hverdag for meg. Det har gått relativt greit å være her alene, men man tenker jo ofte på de der hjemme og savner dem. Når det kommer til coronasituasjonen er det ikke mye tiltak her. Det er ganske ubehagelig å se hvor lite tiltak som egentlig gjøres. Denne uken tok hele laget coronatest så jeg sitter for tiden inne og venter på svar. Håper jeg får fullført sesongen uten sykdom og skader!
Skolehverdagen har også blitt annerledes. Det er selvfølgelig litt rart å ikke få møtt opp i timene hver uke i Halden. Men det å kunne skru på macen og følge med fra leiligheten er ganske så innafor det også! Heltidsstudier på nett er ikke alltid det letteste med tanke på at man gjerne skulle ha deltatt i timene fysisk, møte medelever og jobbet med oppgaver sammen. Men på tross av forutsetningene går det meste med hjelpsomme medelever og lærere.
Noen lurer kanskje på hvordan jeg får kombinert studier og profesjonell ishockey. Takket være Høgskolen i Østfold og Olympiatoppen har jeg fått tilrettelagt semesteret og blitt tatt seriøst i min satsning både med studiene og ishockeyen. Jeg er veldig glad for at jeg klarer å kombinere alt såpass bra hittil og gleder meg til å komme tilbake på skolen så fort karantenereglene blir endret!
Skrevet av Josefine Biseth Engmann
Zoom ja… Akkurat ja… Hva er det da? Det er klasserom på nett det ja. Jøss, så kjapt noen lagde dette tenkte jeg, flinke folk som søren meg kaster seg rundt og ordner for studenter under en pandemi! Bare for å finne ut at Google sier Zoom ble lansert i 2011. Stemmer det, jeg er jo en av de som trekker OPP gjennomsnittsalderen i klassen. Jeg har ikke vært borti dette før, sist jeg satt på skolebenken var det penn og papir som gjaldt, pc var for den ene stakkars jævelen som hadde brukket armen.
Lite visste jeg at Zoom var kanalen jeg skulle ha eksamen på, og undervisning neste semester også. Jeg er nok litt for gammeldags selv, jeg liker å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg liker å se på at foreleser kommer inn i klasserommet forberedt og man kan stille alle slags dumme spørsmål og få like seriøse svar hver gang. Rutiner!!! Halleluja!
Til sammenligning er det jo ganske behagelig å kunne sitte hjemme i pysjen med håret til alle kanter og få forelesning rett i sofaen. Man kan jo bare skru av kameraet – jøss så fint a gitt!
Men etter en lang og annerledes eksamensperiode var det faktisk nedtur å se en timeplan med nesten bare nettbaserte forelesninger et helt semester til. Mennesker var visst noe jeg likte å være rundt, mer enn jeg trodde. Nå sitter hele klassen med avslåtte kamera, lyden er på mute og man aner ikke hva som skjer i andre enden. Sitter det en engasjert sjel der eller er det fortsatt «problemer med mikrofonen»? Er dette den nye fremtiden, kanskje? Eller håper folket på samlinger i klasserom igjen? Jeg krysser alt jeg har for klasserom i 2021, men frykter nok et semester i pysj med underskudd på sosial-kontoen – for både studenter og forelesere.
Skrevet av Anette Fjeld
Under koronavirusets tid har mange av oss blitt forvandlet til telependlere og vi har i stor grad stolt på både videokonferanser og forelesninger på Zoom for å kunne kommunisere under studietiden. Men unngåelig, når våre hjem og studieplasser smelter sammen til ett, begynner grensene mellom våre personlige og profesjonelle liv å uthules – og vanskelige situasjoner oppstår.
De fleste medstudentene velger å ikke bruke kamera under forelesningen og dette er fordi forelesningen finner sted i senga eller på badet. Det går sjeldent perfekt uten noen slags form for komplikasjoner med lyd, bilde, eller en god miks av foreleser som prater i takt med videoen som går i bakgrunnen … men de dagene det faktisk går med glans, da snakker vi produktivitet. Det er også vanskelig å unngå den kleine stillheten etter foreleser stiller et spørsmål – før til slutt, en helt i mengden stiger opp for å besvare spørsmålet. Jeg skulle gjerne vært den helten selv, men her sitter jeg da i den nye rosa teddy-morgenkåpa mi og prøver å hinte til samboeren om å lage kaffekopp nummer fem, denne gang med ekstra skummet varm melk.
Vi skjønner alle det: Ingen var virkelig forberedt på denne forandringen og det er begrenset hva som er mulig å få til under disse omstendighetene. Uansett vil jeg virkelig rose høgskolen min for fantastisk innsats, lærevillighet og veiledning på digitale forelesninger og Zoom. Som telependler fra Oslo er det en liten fryd å kunne sette seg i morgenkåpa og nyte kaffen mens noen prøver å lære meg om kvalitative metoder, istedenfor for å dra meg ut av senga klokka 5 på morgenen før en to timers togtur til Halden.
Forelesninger på Zoom har vært både behjelpelig og mer avansert. Fokuset er annerledes når man ikke kan sitte sammen med den flotte klassen, men på tross av dette vil jeg ønske våre nye klassekamerater velkommen til BIK, alle husdyrene som brått har blitt med i forelesninger og arbeidskrav.
Tommel opp for digital brainstorming, vi zoomes.
Skrevet av Guro Marie Foss
Den afroamerikanske familiefaren George Floyd ble i mai drept av politimannen Derek Chauvin. Demonstrasjonene som fulgte, spredte seg like kjapt som koronaviruset. Med demonstrasjoner i gatene og markeringer på sosiale medier, ble drapet på George Floyd og rasekrigen i USA et globalt problem. Folk delte svarte bokser på instagram, informasjon om det korrupte systemet i USA og linker til underskriftskampanjer som skulle få de ansvarlige dømt. Men etter noen uker ble det plutselig stille og feeden fyltes igjen opp av bikinibilder. Black Lives Matter (BLM) ble stemplet som en trend.
Men bare fordi folk er blitt stille betyr det ikke at problemet er løst. Så hvorfor deler jeg, på andre siden av verden, informasjon om dette? Jeg er nemlig halvt amerikansk og blir bare mer og mer flau av nasjonaliteten min. Landet er ledet av en oransje mann som ikke tror på global oppvarming og som løser USAs våpenproblem med «thoughts and prayers». Da er det nødvendig at oppegående folk sprer informasjon. Selv om jeg bare har drøyt 200 følgere på instagram, føler jeg at det viktig at alle, kanskje spesielt hvite mennesker, bidrar med å belyse de urettferdighetene som skjer i verden.
Det viktigste er å bli opplyst. Følg instagramkontoer som sprer informasjon slik som @blm, @naacp, @colorofchange og @reclaimtheblock. Deretter kan du dele informasjon på for eksempel storyen din. Dette er den enkleste måten å bli informert da de fleste av oss allerede bruker mye tid på sosiale medier og å dele på story tar bare to klikk. Dokumentarer er nøkkelen til de som ikke er så glad i å lese. 13th på Netflix analyserer den urettferdige fengslingen av afroamerikanere i USA. Afroamerikanere utgjør bare 13% av den amerikanske befolkningen, men også 35% av menneskene som ble henrettet med dødsstraff de siste 40 årene (link til kilde: NAACP, 2020). The Black Panthers: Vanguard of the Revolution tar en titt på Black Panther partiet på 1960-tallet og hvordan det har påvirket borgerrettigheter og amerikansk kultur.
Når man har blitt informert, må man spre informasjonen videre. Som jeg nevnte er det letteste å spre det på sosiale medier, men tør å snakk om dette med venner og familie. Om noen sier noe rasistisk eller noe som ikke sitter riktig, fortell de hva de gjorde feil og hvorfor det var feil. Man blir aldri bedre om man ikke lærer av sine feil.
Har du mulighet for å dra på en demonstrasjon på en koronavennlig måte, er dette en fantastisk måte å engasjere seg på. Husk å ta smittevernreglene seriøst ved å følge de gjeldene smittevernreglene. I SIAN demonstrasjonene som skjedde nylig, opplevde vi at også norsk politi har potensialet til å være voldelige, etter at de peppersprayet ungdom som deltok i motdemonstrasjonen. Om du drar på demonstrasjon, ikke ha på kontaktlinser da pepperspray kan gi permanent skade til øyet, ta med vann og dra i en gruppe.
Selv om vi bor i Norge, betyr ikke det at vi har det så bra som vi tror. Rasemotiverte drap og organiserte hatgrupper som SIAN truer friheten vår hver dag. Vi må aldri glemme Eugene Ejike Obiora, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen.
Black lives matter!
Skrevet av: Ellen Sollie