BIK19

by Maria Madeleine on BIK19, Hverdag under korona-krisen, Studielivet

Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 
by studentassistent on BIK19, Gode tips, Studielivet

7 gulltips til nye studenter

En hvit pult med pensumbok, notatbok, skrivesaker og kaffekanne.

Kjære nye BIK-studenter! For å hjelpe dere i gang med studenttilværelsen, har jeg spurt om studietips fra erfarne studenter. Det ramlet inn en haug av gode råd, og nedenfor kan du lese de 7 beste tipsene:

1. Lag en studieplan

Skaff deg en oversikt så fort som mulig over emnene dine og kommende arbeidskrav. De fleste fag har en undervisningsplan, bruk tid til å gå gjennom denne. Lag en leseplan for hver pensumbok, gjerne i samsvar med undervisningsplanen. Det beste er å ligge et skritt foran i undervisningen, altså at du leser de kapitlene eller vedleggene som læreren har lagt ut på Canvas før timen. Dermed blir forelesningene dine en repetisjon av det du har lest og ikke helt ny informasjon som du plutselig må pugge. Dette gjør at du aldri henger etter, men har god oversikt. Du vil også ligge veldig godt an til eksamen ettersom du allerede har lest og repetert pensum.

2. Ikke utsett

De fleste har vært der hvor de har utsatt en oppgave litt for lenge. I løpet av studietiden er det fort gjort at ting hoper seg opp, og skippertak blir plutselig din beste venn. Men om du følger en studieplan og gjør litt hver dag slipper du mye unødvendig stress. Studenter som utsetter oppgaver og lesing ender opp med å henge etter, har lettere for å miste fokus og føler seg ofte overveldet. Å være student handler om å legge en grunnmur, om du velger å slurve, bruke lite tid på studiene eller vente til siste liten med å skrive den oppgaven som skal inn, vil du ikke ha noe særlig stødig å bygge på når eksamensperioden kommer. Hold deg til studieplanen din.

3. Tenk på det som en arbeidsdag

For å unngå å utsette kan det være lurt å se på studiehverdagen som en arbeidsdag. La oss for eksempel si at du velger å sette av tid til undervisning eller egenstudier fra 9-14. Det er en relativt kort arbeidsdag, men om du jobber effektivt under den tiden vil du få mye gjort og du kan bruke resten av dagen til å fokusere på andre ting. Mest sannsynlig vil du ha dager hvor du må kombinere forelesninger og egenstudier, det fine er at du selv har muligheten til å strukturere din egen arbeidsdag. Så lenge du har avsatt tid til egenstudier vil du kunne jobbe mer effektivt innenfor den tidsrammen i viten om at du resten av dagen kan fokusere på andre ting. Noen studenter gjør studiehverdagen ekstra vanskelig for seg selv ved at de kombinerer fritid og studier for mye. Dette gjør at de studentene ender opp med å stresse når de egentlig skal slappe av og ikke klarer å  fokusere når de skal studere. Gjør deg selv en stor tjeneste og skap et skille mellom fritid og studier. Lag en klar tidsplan, jobb hardt og når avsatt arbeidstid er over kan du nyte fritiden din med god samvittighet.

4. Vær sosial

Vær åpen, ta initiativ og bli kjent med så mange som mulig. Det vil gjøre studiehverdagen mye triveligere. Å ha venner rundt seg på studiet er ikke bare lurt med tanke på trivsel men også veldig praktisk, det er nemlig mye vanskeligere å holde oversikt alene. Du vil ha en ekstra sikkerhet ved at du har noen du kan jobbe sammen med, og noen som kan ta notater for deg hvis du er syk.

5. Møt opp og delta

Møt opp på forelesningene og vær en aktiv student. Å være en aktiv student betyr at du deltar, følger med og engasjerer deg i undervisningen. Hvis du først møter opp, hvorfor ikke få mest mulig ut av det? I forelesningene lærer du ofte hvordan du skal bruke det du har lært i praksis, og når du anvender det du har lært i praksis sitter det mye bedre. Om du da allerede har lest på temaet hjemme er det enda bedre, repetisjon er din beste venn. Når eksamen kommer vil du da slippe å repetere pensum på 2 uker, men kan heller bare gå tilbake å friske opp minnet der det trengs.

6. Ta notater

Aldri gå i fella der du tenker «dette kommer jeg til å huske». Sannheten er at hvis du ikke skriver det ned, er sannsynligheten veldig liten for at det skjer. Når det kommer til praktiske tips angående notatskriving kan det være lurt å ta notater på PC-en under forelesningene fordi det er mer effektivt. Når du har egenlesing kan det derimot anbefales at du noterer for hånd. Det tar litt lenger tid, men å skrive for hånd øker sjansen for å huske det du skriver.

7. Ta vare på deg selv

Ikke glem å ta vare på deg selv! Prioriter din egen helse og glede. Sørg for at du holder deg aktiv, spiser nok, får nok søvn og har det gøy. Du vil aldri får mer frihet enn du har som student, når du kommer ut i arbeidslivet vil hverdagen bli enda mer travel. Nyt den friheten du har og få mest mulig ut av den gjennom å bruke denne tiden til å lære så mye som mulig og finne glede i det. Ikke vær for streng mot deg selv. Det er rom for å prøve og feile fordi det er sånn man lærer, og det er nettopp derfor du er student.

Og til slutt: Lykke til!!

Skrevet av: Sunniva Strand Pedersen

 
by marihel on BIK19, Hverdag under korona-krisen

Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

 

 
by marihel on BIK19, Karriereintervju, Studielivet

Søknad, svar og følelser

«Har du fått svar?» «Hva kom du inn på?» Dette er to spørsmål mange som har søkt høgskole kommer til å bli spurt om mange ganger denne sommeren. Man kan fremstå som rimelig selvsikker på å komme inn på det studiet man har søkt, men innerst inne er det en usikkerhet – det er bare veldig få som innrømmer at de kjenner på akkurat den følelsen. Kanskje er det flere i vennekretsen eller kollegaer på jobben som jevnlig maser, de forstår jo ikke at usikkerheten vokser når de sier «joda, du kommer nok inn».

Følelsen starter kanskje som en liten «klump i magen». Man venter på noe, gjerne nyheter man ikke helt vet hvordan man skal takle. Man vet jo ikke om det er gode eller dårlige nyheter ennå. 20. juli er krysset av i kalenderen, og Google er nesten byttet ut med Samordna opptak som startside i nettleseren. For joda, man er innom og sjekker om søknaden fortsatt er der flere ganger i løpet av sommeren. Kanskje man snakker litt med søknaden innimellom – akkurat som om det skal gi god karma og hjelpe, man er ikke gal i hodet for det – det sitter mange andre og gjør akkurat det samme rundt om i landet.

Man skulle tro at spesielt foreldre husket datoen man får svar på søknaden om høyere skolegang, men neida… Spørsmålene kommer jevnlig fra dem! Det som startet som en liten klump i magen, kanskje på størrelse som en klinkekule, har nå blitt en golfball. Man begynner kanskje å tvile på søknaden sin, men dette er en positiv ting – det vil jo bare si at du veldig gjerne vil inn på studiet du har søkt.

Når kalenderen bikker mai har golfballen vokst til en tennisball, svarfristen nærmer seg. Men først er det jo sommer og kanskje litt ferie før forhåpentligvis et studentliv står for tur. Plutselig viser kalenderen juni, og tennisballen har blitt en håndball. Forskjellen er at denne gangen kjenner du på den litt mer enn før, og når det er juli er du inne på Samordna opptak hver dag. Den lille håndballen har blitt en fotball og du holder pusten litt hver gang du logger deg på for å sjekke, vel vitende om at svaret kommer ikke før 20. juli.

Kanskje du også blunker litt ekstra lenge etter å ha trykket «logg inn». Samtidig kjenner man at fotballen er fryktelig hard, så du vil egentlig slippe ut en kjempe fis for å lette på trykket. Alle som har spist pannekaker mer enn en dag på rad vet at det ikke hjelper. Klumpen med mel har gitt magesyra en irritasjon bare Plumbo kan løse opp. Den siste tiden går saaaaakteeeeeee, man vil bare vite om man kom inn eller ikke. Plutselig en dag, et par dager før fristen, tikker det inn en SMS med «svar på din søknad». Like forventningsfull som et barn på julaften kaster man ifra seg det man har i hendene, dytter unna alt som er i veien og hiver seg over dataen med livet som innsats! Man holder pusten fra man skrur på dataen til man har lest og forstått svaret.

Noen får positivt svar og andre blir skuffet, uansett så forsvinner klumpen i magen. Selv stod jeg på ventelisteplass nummer 684 (!!), men før skuffelsen sank inn kom all frustrasjon ut i en aldeles nydelig verbal kombinasjon ikke engang Celine Dion hadde klart å kopiere. Det føltes som om alt håp var ute, en bachelorgrad lå visst ikke i min framtid. Jeg følte meg så dum…

Det kommer også opp en link til restplasser, med nå en ny klump i halsen og blanke øyne trykket jeg på den. Kanskje ikke akkurat det studiet du alltid har drømt om, men du finner noe du kan starte på. For meg var redningen «Internasjonal kommunikasjon», det fiffige oppi det hele er at studiet virket utrolig interessant! Hadde jeg sett dette studiet før hadde det vært på den opprinnelige søknaden.

Nå er jeg snart ferdig med mitt 2. semester, og jeg angrer ikke på valget. Foreleserne svarer på mailer til omtrent alle døgnets tider og man bygger en relasjon med dem. De bryr seg om alle studentene og strekker seg langt for at alle skal lykkes. Covid-19-situasjonen har satt alle på en prøve, men dette har skolen og foreleserne løst på en ufattelig god måte. Man føler seg velkommen og den nye hverdagen som student er uten klump i magen, du blir etter hvert også kjent med de rundt deg på skolen. Det viser seg at jeg var ikke alene med denne følelsen.

Skrevet av: Anette Fjeld

 
by marihel on BIK19, Hverdag under korona-krisen

Kampen mot kjedsomheten

Uansett hvilken app jeg åpner for tiden, ser jeg mennesker som klager. De klager over at de ikke kan dra på fest, de klager over at de ikke kan henge med vennene sine, og de klager over at de ikke får trent, og så videre. Og jeg vil ikke fremstå som en typisk «Karen», du vet hun som deler ut klementiner på Halloween, og som alltid klager på at ungdommen bare blir verre og verre? Fordi ja, sosial distansering og karantene er kjipt. Men, nå er det dessverre altfor mange selvsentrerte og hensynsløse mennesker som bare synes synd på seg selv, og glemmer det faktum at det faktisk finnes mennesker som har det utrolig mye verre. Jeg mener, har det engang enset deg hvor tøft dette er for oss snusavhengige, nå som grensa til Sverige er stengt?

Jeg skal ikke legge skjul på at snusavhengighet suger i denne perioden. Mindre å gjøre, mer tid til å snuse. Og uten tilgang til Sverige ender man raskt opp i en ond sirkel av et enormt og unødvendig, men ekstremt nødvendig, pengebruk. Da er det spesielt synd på meg, med ADHD i tillegg, som tar snus inn og ut hyppigere enn spredningen av en pandemi. Og, om du trodde jeg var ferdig med å bruke ADHD-diagnosen min for «clout», må jeg dessverre skuffe deg. Jeg må faktisk leve med denne tilstanden, så det minste du kan gjøre er å høre på klagingen min

Ord som tilstand, diagnose, sykdom, eller lidelse har en stigma rundt seg, og blir ofte assosiert med noe som er trist, vanskelig eller alvorlig. Min diagnose, oppmerksomhets- og hyperaktivitets forstyrrelse byr selvfølgelig på en rekke utfordringer. Men, skal jeg være ærlig, har hjemme-isolasjon med ADHD lært meg nye nyttig. Hadde det ikke vært for sosial distansering hadde jeg aldri trodd man kunne lære så mye om seg selv, bare av å «binge» Netflix. Etter 14(!) forskjellige serier, lærte jeg at det kreves både viljestyrke og tålmodighet for å se ferdig så mange serier. Jeg skulle gjerne anbefalt noen, men noe annet jeg lærte er at jeg ikke har de egenskapene, fordi man må tydeligvis være i stand til å sitte stille lenger enn en halv episode for å forstå en handling.

Selv om TV, serier og mobil har blitt en viktig ressurs i disse tider, er det fort gjort at man føler seg litt ensom. Heldigvis kjemper vi ikke kampen mot kjedsomhet alene. Fordi bakgrunn, status og velstand er irrelevant i forhold til den felles dugnaden om å holde seg hjemme. Forleden dag så jeg en snapchat-story av kjendisen og billionæren, Kylie Jenner, hun snakket om viktigheten av dugnaden og at hun følte med alle som sliter i disse dager. Og, jeg må si, det er virkelig forfriskende å se at store ikoner også har de vanskelig i disse tider, i tillegg til at de slår ned på de hensynsløse personene som ikke følger retningslinjene. Jeg får virkelig en solidarisk følelse når jeg ser den den ydmyke og medmenneskelige Kylie Jenner holde seg inne i sitt 150 millioner kroners-palass med en egen spa-avdeling, kinosal og spillhall, mens jeg sitter her, i en rønne langt ute i Viken.

Men, i all alvorlighet, COVID-19 har hatt en drastisk effekt på hverdagen slik vi kjenner den, og våren 2020 har vist seg å være en tøff tid for de aller fleste. Noen har mistet sine aller nærmeste, andre har mistet vippe-extensions. Uansett hvilken situasjon du som leser måtte befinne deg i, håper jeg du gjør det beste du kan for å takle den nye hverdagen og hindre smittespredning.

Av Sara Christine Olsen

 

 
by marihel on BIK19, Ukategorisert

Når tid er penger – er studietiden verdt det?

Bilde av ArberHvis jeg tar en bachelor vil jeg tape penger, tenkte jeg. På jobben tjener jeg gjerne 100.000 kroner på overtid. For 1,5 millioner kan jeg få en leilighet i sentrum i Halden, som jeg eventuelt kunne leid ut for 8500 i måneden. Hvis jeg fortsetter å jobbe nå, kunne jeg starta den planen. Det blir nesten 600.000 kroner i inntekt i året, før skatt. Så mye ville jeg ikke tjent med en utdannelse, eller?

Jeg kjenner ikke så mange som er ferdig studert og som har fått jobb. Tenk om studielivet bare er tull? Men det hadde vært digg å slippe å bære disse tunge pakkene på pall hver eneste dag. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe på et kontor eller noe, men tid er penger og penger er alt, så det får jeg bare leve med.

Jeg står opp samme tid hver morgen mandag til fredag og noen ganger helger. 05:45 må jo være det aller verste tidspunktet? Er det natt, eller er det morgen? Skulle nesten trodd jeg jobba natt. Jeg kunne droppa kaffen og sovet til 06.00, men hadde ikke vært verdt det.

Samme greiene i dag også. Jeg stopper litt og er på mobilen, da en eldre utenlandsk mann som jeg ikke har sett før tar meg igjen med trucken. Han starter en uskyldig samtale med meg. Senere spør han: «Hvor gammel er du?». Jeg svarer høflig «21», mens jeg smiler fornøyd med at jeg er såpass ung. Han svarer meg: «hvorfor i helvete er du her, hvorfor gjør du ikke noe med livet ditt?»

Alt jeg hadde regna på tidligere fløy ut av vinduet.

«Ehh, det er bra penger å tjene her da» svarte jeg. Ganske så sjokkert over hvordan vi gikk fra en hyggelig gebrokken samtale til at han stilte kritiske spørsmål om valgene mine i livet.

Han forklarte meg at grunnen til at vi aldri har møttes før, er fordi han har vært sykemeldt i en lang periode. Han har hatt ryggproblemer av all bæringen. «Skaff deg en karriere istedenfor dette, du har 46 år med jobb igjen, og du vil gjøre det her hver dag resten av livet ditt?»

Dette var samtalen som dukket opp hver eneste gang jeg tok opp mobilen og fikk 600.000 som svar.

Noen uker etter satte jeg meg ved siden av den samme mannen i lunsjen. «Jeg har søkt skole», sa jeg. Han lyste opp med et stort smil! Han var veldig fornøyd, vi skålte med plastmuggene med saft. Jeg var også veldig fornøyd med å endelig skulle komme meg tilbake på skolebenken igjen.

Skrevet av: Arbër Gashi

 

 

 
by Maria Madeleine on BIK19, Gode tips, Studielivet

5 tips for å bli en miljøvennlig student

Som fattig student er det kanskje lett å tenke at man ikke kan gjøre så mye for miljøet. Dette er feil. Hver eneste person på jorda kan gjøre sitt, og her er fem eksempler på hva akkurat du kan gjøre:

bilde av Ellen

Hver eneste person på jorda kan gjøre sitt, mener Ellen

  1. Kutt ned på kjøtt

Å bli vegetarianer er et stort hopp som ikke alle klarer. Kjøtt er rett og slett for digg, men det er med på å ødelegge miljøet i større grad enn du tror. Å produsere en kilo biff av storfe er like miljøskadelig som å kjøre en bil i 250 kilometer og å ha en 100 watts lyspære stå på i ca. 20 dager (Olsen, 2007). Kutt ned på verstingen, som er storfe, og bytt det heller ut med kylling, fisk, og grønnsaker. Dette er ikke bare miljøvennlig, men er også bedre for lommeboka og helsa.

  1. Plukk søppel

«Plogging» er en trend som ble startet av svensken Erik Ahnström da han ble lei av forsøplingen i Stockholm. Ordet kombinerer jogging og å plukke søppel. Du får en fin treningsøkt mens du plukker søppel som ellers kunne endt opp i havet eller spist av et dyr. Husk å kildesortere etterpå!

  1. Reis smartere

Nå som koronaviruset har stengt flere flyplasser i hele verden, har vi fått oppleve hva som skjer når vi ikke flyr. Siden februar, har luftforurensingen i Kina gått ned mellom 20 og 30% (Solvang, 2020). Klimagassutslippene kommer også fra forbruket av kull og olje. Dette må være en vekkerklokke for hva som skjer når mennesker reiser for mye med fly. Det mest miljøvennlige alternativet er tog. Selv om vi for tiden må være forsiktige med å kjøre kollektivt pga koronaviruset, er tog noe du gjerne kan vurdere til ferieturen når vi kan reise, igjen. Om du er passasjer på fly, er du med på å slippe ut opp til 581 gram CO2 per kilometer, men om du er passasjer på elektrisk tog slipper du ut bare 24 gram per kilometer (Helle, 2020). Lokale reiser kan og være like artige som turer langt vekk. Norge har mye fin natur å by på som kan være mer spennende enn en shoppingtur til London.

  1. Kjøp brukt

Når man kjøper brukt, finner man alltid noe spennende. Om det er en gammel tekopp eller en relativt ubrukt genser, redder man miljøet ved å ikke kjøpe noe nytt som ellers hadde blitt kastet. Prøv lokale bruktbutikker slik som Røde Kors-butikkene i Halden og Sarpsborg eller bruktbutikkene i Gamlebyen i Fredrikstad framfor Fretex, ettersom de er ofte billigere.

  1. Kutt ned på engangsprodukter

Når man ser hva man kaster finner man ut at mye kan erstattes med produkter man kan bruke flere ganger. Søstrene Grene selger grønnsaksnett du kan plukke frukt og grønnsaker i så du slipper å bruke plastposer. Makeup Mekka selger bambus-sminkefjerner-wipes som erstatter bomullpads. Plast Q-tips kan erstattes med Q-tips laget av tre eller en gjenbrukbar bomullspinne fra Smarta Saker. Ved å bruke flere gjenbrukbare produkter sparer du både penger og redder miljøet.

Disse fem rådene er små forandringer i livsstilen din som ikke bare sparer miljøet, men også penger. Det virker ikke som om én plastpose gjør så mye, men mange små dråper lager et stort hav.

Skrevet av: Ellen Sollie

 

 
by Maria Madeleine on BIK19, Studielivet

Første skoledag

August 2019

Dagen er her. Jeg kjører E6 mot Halden, nervøse sommerfugler i magen. Jeg tenker tilbake på første skoledag på videregående, hvordan jeg følte meg omtrent sånn som jeg gjør nå. Jeg kjenner ingen på Høgskolen i Østfold, jeg har ingen jeg kan henvende meg til om jeg er usikker på noe. Det er ikke kun nervøsitet jeg føler på, det er usikkerhet, ensomhet og spenning.

Jeg setter opp musikken og håper at den høye lyden kan dempe nervøsiteten. Det fungerer litt. Jeg ankommer Halden, og bygningen jeg har kjørt forbi en del ganger før virker plutselig mer truende enn innbydende. Jeg skimter så vidt noen personer i mintgrønne t-skjorter foran inngangen. Jeg får parkert bak en bakke som skjuler skolen, og begynner å gå oppover. Skolen blir større og større, mens jeg blir mindre.

Til slutt kommer jeg til utsiden av bygningen, der menneskene i mint-grønne skjorter står. En av dem henviser meg til bak høgskolen. Ventetiden er lang, det kommer flere mennesker. Snart er det flere mennesker enn jeg noen gang har sett samlet på plenen. Tiden går langsomt. Jeg befinner meg plutselig i en gymsal, sittende i en ring med mennesker jeg ikke kjenner. Hun jeg sitter ved siden av heter Karianne, hun har langt, rød-oransje hår og er mye høyere enn meg.

Senere på dagen føler jeg meg ukomfortabel og klein alene, så jeg bestemmer meg for å finne en som ser alene ut og henge meg på den personen ved første anledning. Ved lunsj ser jeg Karianne, igjen, og løper bort til henne.

«Skal vi sitte sammen?» spør jeg, og føler brått at jeg går i første klasse på barneskolen igjen.

Hun smiler. Jeg hører ikke helt hva hun sier fordi lettelsen av å slippe å sitte alene overdøver alt. Jeg skimter håp om at alt kommer til å gå bra. Jeg henger meg på Karianne og gjengen hennes resten av dagen, glad for at jeg har noen jeg kan henge med.

Bilde av Ida

  Foto: Andrea Dahlstrøm

September 2019

Jeg går inn i klasserom E1-065 og øynene mine søker automatisk mot der jeg vet Karianne sitter. Jeg smiler til henne og Ellen som sitter ved siden av, og setter meg på bordet foran dem. Jeg tenker tilbake til første skoledag, hvor nervøs og redd jeg var for ikke å få noen venner, og ler litt for meg selv. Tanken føles latterlig nå.

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

 
by Maria Madeleine on BIK19, En vanlig dag i en BIK-students liv, Studielivet

Fra en til to – så seks

Dagen begynte som alle andre dager. Jeg sto opp, dusjet, fikset meg og var klar til å dra. Det eneste som var annerledes med denne dagen var at jeg nå ikke skulle ta buss til byen og inn på videregående. Jeg skulle på høyskolen. På høyskolen liksom. Jeg hadde blitt student.

 

Timeplanen var litt forvirrende og offentlig transport samsvarte dårlig med skolen. Det endte opp med at faren til min beste venninne kjørte oss, så vi slapp å vente to timer på et sted vi ikke kjente oss igjen. For en lettelse. Vi ble kjørt, min beste venninne var med og da kunne jeg unngå situasjoner hvor jeg endte opp alene på et nytt sted. Dette skulle bli en bra dag, tenkte jeg. Vi kom til skolen litt før opplegget på gressplenen begynte. Det var mye folk, mange forskjellige personer. Jeg prøvde å få litt oversikt, men ga straks opp. Er ikke så glad i store folkemengder. Heldigvis var bestevenninna mi der, min redning for dagen. Etter gressplenen får vi beskjed om å presse oss inn i gymsalen. Alle mann.

Gymsalen i seg selv er dårlig belyst, tett og liten, så det var ikke særlig gøy å bli værende der. Så kom delingen.

Vi fikk beskjed om å dele oss inn i linjer. Da skjønte jeg at jeg kom til å bli stående alene uten bestevenninna mi. Jeg måtte møte klassen min. Helt alene. Vi delte oss inn i klynger. Økonomi på en side, så BIK, statsvitenskap og engelsk. Der satt jeg på BIK og fiklet med gullsmykket mitt, noe jeg ofte gjør når jeg er stressa. I det øyeblikket sa mannen i høyttaleren at vi skulle snu oss til nærmeste person og bli kjent. Jeg snudde meg til venstre og der fikk jeg øye på en gutt. Han så selv litt stressa ut, som meg.

Jeg sluttet å fikle med smykket og gjennom den litt kleine øyekontakten fikk vi begge fram et «hei».
-Hei, jeg heter Dea.
-Hei, jeg heter Johannes!

Nå var vi to. To som spiste lunsj og snakket. For en lettelse. Senere ble vi litt flere.
Og idet dagen var omme var vi seks. En liten vennegjeng med fem kule jenter og en Johannes.

 

Skrevet av: Dea Sadiku 

                                                                                        Foto: Andrea Dahlstrøm

Lurer du på hvem Johannes er og hvordan han havnet på BIK? Les saken Sunniva har skrevet om ham her

 
by intkomm on BIK19, Karriereintervju

Når man har blitt 34 år, vet man hvem man er. Eller?

Bilde av Ina Hermansen Wister”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.

Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?

”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.

Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.

Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.

Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.

Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.

En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.

Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!

Av Ina Hermansen Wister

 

Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma