Første skoledag

August 2019

Dagen er her. Jeg kjører E6 mot Halden, nervøse sommerfugler i magen. Jeg tenker tilbake på første skoledag på videregående, hvordan jeg følte meg omtrent sånn som jeg gjør nå. Jeg kjenner ingen på Høgskolen i Østfold, jeg har ingen jeg kan henvende meg til om jeg er usikker på noe. Det er ikke kun nervøsitet jeg føler på, det er usikkerhet, ensomhet og spenning.

Jeg setter opp musikken og håper at den høye lyden kan dempe nervøsiteten. Det fungerer litt. Jeg ankommer Halden, og bygningen jeg har kjørt forbi en del ganger før virker plutselig mer truende enn innbydende. Jeg skimter så vidt noen personer i mintgrønne t-skjorter foran inngangen. Jeg får parkert bak en bakke som skjuler skolen, og begynner å gå oppover. Skolen blir større og større, mens jeg blir mindre.

Til slutt kommer jeg til utsiden av bygningen, der menneskene i mint-grønne skjorter står. En av dem henviser meg til bak høgskolen. Ventetiden er lang, det kommer flere mennesker. Snart er det flere mennesker enn jeg noen gang har sett samlet på plenen. Tiden går langsomt. Jeg befinner meg plutselig i en gymsal, sittende i en ring med mennesker jeg ikke kjenner. Hun jeg sitter ved siden av heter Karianne, hun har langt, rød-oransje hår og er mye høyere enn meg.

Senere på dagen føler jeg meg ukomfortabel og klein alene, så jeg bestemmer meg for å finne en som ser alene ut og henge meg på den personen ved første anledning. Ved lunsj ser jeg Karianne, igjen, og løper bort til henne.

«Skal vi sitte sammen?» spør jeg, og føler brått at jeg går i første klasse på barneskolen igjen.

Hun smiler. Jeg hører ikke helt hva hun sier fordi lettelsen av å slippe å sitte alene overdøver alt. Jeg skimter håp om at alt kommer til å gå bra. Jeg henger meg på Karianne og gjengen hennes resten av dagen, glad for at jeg har noen jeg kan henge med.

Bilde av Ida

  Foto: Andrea Dahlstrøm

September 2019

Jeg går inn i klasserom E1-065 og øynene mine søker automatisk mot der jeg vet Karianne sitter. Jeg smiler til henne og Ellen som sitter ved siden av, og setter meg på bordet foran dem. Jeg tenker tilbake til første skoledag, hvor nervøs og redd jeg var for ikke å få noen venner, og ler litt for meg selv. Tanken føles latterlig nå.

 

Skrevet av Ida Bergh-Smith

 

 

Maria Madeleine