Fredag 6. januar ringte vekkerklokken min kl. 06:00.

Jeg var trøtt, men spent, fordi dette var dagen jeg startet i praksis hos markedsavdelingen til Europris.

For å hindre meg selv fra å sovne igjen, satt jeg på sangen «Without me» fra Eminem. Ingenting er som å starte dagen med litt god gammeldags rim.

Jeg tok en lang og varm dusj, etterfulgt av litt ansiktspleie. I bakgrunnen kjempet mannen med livet som innsats for å kle på barna, men jeg minnes likevel at det var en fredfull morgen. Barna ble så levert i barnehagen og på skolen, før jeg freste hele veien til Europris sitt hovedkvarter.

Da jeg var vel fremme ble jeg møtt av Anneli, hun er veilederen min og sjef for markedsavdelingen. Med sin sprudlende energi viste hun meg rundt, slik at jeg fikk hilst på flere av de ansatte. Jeg ble introdusert for tidligere BIK-student Caroline som jeg nå deler kontor med, og som fungerer som en ekstra veileder.

Så skulle arbeidet starte.

Med godt mot ga Anneli meg oppgaver som hun var sikker på at jeg ville klare med glans. Jeg var selvsagt like sikker, det skulle tross alt bare skrives litt tekst til et nyhetsbrev. Hvor vanskelig kunne det være?

Jo det skal jeg si deg, det tok 6 timer!

Jeg endte opp i en 6 timer lang loop hvor jeg skrev litt, men slettet det igjen fordi jeg ikke var fornøyd. Oppi det hele svettet jeg på meg varmeutslett, gråt litt i bøttekottet til vaktmesteren, og trøstespiste halspastiller.

Okei, den siste setningen der skjedde ikke fysisk, men det skjedde 110% mentalt. Til slutt sendte jeg bare over teksten som jeg hadde skrevet, det fikk briste eller bære. Anneli svarte raskt, og inviterte meg inn på kontoret sitt.

Jeg ble nervøs.

Jeg lurte på om dette kom til å bli som på videregående, da jeg ble sendt inn på rektors kontor, bare fordi jeg spiste opp ostebriksen til Silje.

Men da jeg møtte Anneli i døren, stod hun med et stort smil, og nervøsiteten min forsvant. Til tross for alle timene jeg hadde brukt, så trengte teksten min litt nødhjelp. Hun tok seg tid til faglig gjennomgang, og oppmuntret meg til å prøve igjen. Caroline beroliget meg med at de vet hvordan det er å være ny, og at det tar tid å knekke koden.

Selvtilliten fikk et skrubbsår, men Anneli og Caroline hadde helt klart troen på meg, og de har det fortsatt.

Selv om jeg kan trenge 4 veiledninger av de 3 samme setningene, så støtter de meg like mye hver gang. De skinner opp målstreken med lyskastere, slik at jeg enkelt finner frem til mål. Om jeg likevel ikke ser det, så tar de i bruk en blinkende lasso og håver meg inn. Det har vært en fantastisk lærerik opplevelse på mange måter.

Nå skal jeg nyte mine siste uker hos dem, før det rettes fullt fokus på bacheloroppgaven.

Skrevet av Jeanett bik20

Oppstarten hos FHI var mandag 16. januar. Som et utprega b-menneske hadde jeg gruet meg til å måtte begynne å stå opp klokken seks hver morgen. Men, spenning og nerver for hva som ventet første dagen gjorde at jeg allikevel følte meg overraskende kvikk.

Etter omtrent en times reise på stappfull kollektiv transport til Oslo i rushen, ble jeg møtt ved inngangen til FHI av Kjetil, assisterende kommunikasjonsdirektør. Han viste meg til plassen min i et åpent kontorlandskap delt med fem andre fra avdelingen. Jeg ble introdusert til Sara, som skulle være fadderen min gjennom tiden min der.

Mandager og onsdager er de mest møtetunge dagene på avdelingen, så første dagen gikk i stor grad med på å være med på avdelingens mandagsmøte, og møte med intranettredaksjonen og sosiale medier-gruppa. I tillegg måtte jeg få adgangskort. Som en del andre, er jeg en av de som har en lei tendens til å alltid være uheldig med bildene på ID-kort. Men for en gangs skyld ble jeg faktisk ganske fornøyd, som var enda godt, siden adgangskortet brukes mange ganger daglig for å komme seg rundt i de forskjellige bygningene FHI holder til i.

De første to ukene besto i stor grad av å være litt «flue på veggen». Det er 18 personer i kommunikasjonsavdelingen, så det var mange navn og ansikter å bli kjent med i starten. Alle var veldig inkluderende. I tillegg til intranettredaksjonen og SoMe-gruppa, fikk jeg være med i møte med visuelt team og på TV- og medietrening med medievakta. TV- og medietreningen gikk ut på å kurse blant annet fageksperter i hvordan å forholde seg til journalister som ønsker intervju, spesielt på TV, og hvilke rettigheter man har i den sammenheng.

Tidvis følte jeg at jeg kunne komme med litt innspill her og der på møtene, men kjente også på usikkerhet om det jeg hadde å si ville ha noen verdi. Samtidig satt jeg med en litt ambivalent følelse – jeg visste hva jeg skulle jobbe med, men jeg hadde enda ikke arbeidsoppgavene klart for meg.

Først i uke tre følte jeg at jeg kunne sette meg ved skrivebordet virkelig vite hva arbeidet skulle bestå av. Brikkene hadde falt mer på plass. Da hadde jeg luket ut hva jeg helst ville jobbe videre med, vært på flere møter, fått mer opplæring og blitt mer kjent med de andre. I tillegg merket jeg fort at mange av emnene jeg hadde hatt på BIK virkelig var relevante for jobben jeg skulle gjøre.

Så langt har jeg blitt godt mottatt hos FHI. Det er alltid greit å stille spørsmål, og terskelen er lav for å spørre om ting jeg lurer på når vi sitter i åpent kontorlandskap. Som oftest går flere fra kontoret til samlet lunsj i kantina, som er veldig koselig.

På bildet er noen av de jeg jobber med: Ingeborg, Siri-Ann, Sara og Lilja.

Skrevet av Helle Iselin Midling Bjerve

Dette er andre tekst i serien om Helle sin praksis hos FHI. Les første del her: Prakis hos FHI – forventninger, intervju og atter forventninger. 

At siste semester på BIK (bachelor i internasjonal kommunikasjon) innebærer å dra ut i praksis har jeg vært forberedt på helt siden jeg begynte i 1. klasse på studiet. Allikevel hadde jeg en viss ambivalent følelse når det kom til å tenke ut hvor dette skulle være. Gjennom studiet har vi lært så mye forskjellig, så mulighetene virket på den ene siden nesten uendelige. Samtidig føltes det liksom så brutalt å plutselig skulle bli kastet ut i arbeidslivet igjen.

Jeg landet ganske raskt på at jeg gjerne ville inn i offentlig sektor, gjerne med oppgaver som var relatert til tekst og skriving. Sosiale medier har aldri vært helt min greie (selv om studiet definitivt har åpnet øynene mine mer for det også!).

En liten stund ble det litt frem og tilbake i prosessen med å finne ut hvor jeg kunne være praktikant. Jeg hadde allerede bestemt meg for tema for bacheloroppgaven, nemlig koronakommunikasjonen, og det virket derfor mest aktuelt med et sted som hadde jobbet aktivt med dette. Jeg forhørte meg med foreleser Mari Kjos Hellum om mulighetene mine, og kort tid senere hadde jeg fått intervju hos Folkehelseinstituttet.

De neste par ukene gikk med på å forberede seg til intervjuet: lese seg opp på FHIs nettsider og sosiale medier, se på medieuttalelser og skrive opp spørsmål. Så plutselig var dagen der. Jeg skulle på intervju med direktøren for kommunikasjonsavdelingen, og nervene var i høyspenn. FHI virket på en måte så stort og seriøst, litt utenfor rekkevidde på en måte. Jeg var forberedt på å bli grillet på intervjuet.

Jeg var tidlig ute til intervjuet, og ventet på å bli møtt ved inngangspartiet. Plutselig fikk jeg en telefon fra den assisterende direktøren. Hun jeg egentlig skulle på intervju med kunne ikke møte meg allikevel, så assisterende direktør hadde tatt med seg to andre fra avdelingen for å intervjue meg. Hjelp! Dette hadde jeg ikke forberedt meg på.

Stressnivået senket seg nesten like raskt som det hadde kommet. Så fort jeg var inne på møterommet, viste det seg at de syntes det var veldig koselig at jeg hadde så tydelig ønske om å være i praksis hos akkurat dem. Intervjuet føltes mer som en hyggelig samtale, hvor de gav meg masse informasjon, for så å spørre om jeg fortsatt var interessert i praksisplassen. Det var en enorm lettelse.

Da jeg gikk derfra visste jeg at jeg kunne se frem til mange forskjellige erfaringer. Vi hadde nemlig diskutert mulighetene for at jeg kunne være med på både intranettredaksjonen, sosiale medier-gruppa, og jobbe med en informasjonskampanje fra start til slutt, hvor informasjon skulle ut på flere plattformer. Bedre kunne det ikke bli.

Fortsettelse følger …

Skrevet av Helle Iselin Midling Bjerve

Det blir vanskelig å skrive om praksisperioden uten å nevne pandemien. Ettårsjubileet for pandemien har seilt forbi i alt annet enn stillhet, og jeg befinner meg ikke alt for langt utpå viddene hvis jeg hevder at de nasjonale smittevernreglene har hatt forholdsvis store konsekvenser for studenter i hele landet. Og jeg ville vært overasket dersom jeg er den eneste som har opplevd praksis-perioden som noe tungrodd og uforutsigbar når smittevernreglene har blitt endret på ukentlig basis. Pålagt hjemmekontor og overkompliserte soneinndelingssystemer har vært vanskelig for folk flest, og for de som har hatt praksis i en annen kommune enn sin hjemkommune, som jeg har, har det ikke bare vært å sette seg på et tog og krysse kommunegrensene uanfektet. Men jeg har nå i det minste fått ha praksis, og det er ikke dårlig bare det. Så hatten av for min mentor, Henriette Bendiksen, som har gjort dette mulig.

På kontoret har ikke mitt bidragsnivå ligget der jeg helst skulle ha sett at det lå. Det jeg kan si så langt er at sammenlignet med det man jobber med i regi av skolen, så må man belage seg på et vesentlig temposkifte når man jobber i kommunikasjonsindustrien. Og hvis jeg skal vinkle mine erfaringer i noe som likner en pedagogisk retning vil jeg si det at når tiden er knapp er det lurt å kjenne til retorikken og de berømte «punktene», før du befinner deg i en situasjon hvor du må pumpe ut overbevisende, vanntette tekster på 15 minutter eller mindre. Dette er lettere sagt enn gjort, og jeg tar meg selv i å stadig ha nok med å få med den informasjonen jeg anser som viktigst i situasjonen, og da kommer ofte retorikken i andre rekke. En aldri så liten kardinalsynd der altså.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at kommunikasjonsarbeid var allestedsnærværende, og hvis jeg skal supplere med ytterligere et visdomsord, så ville jeg gått for «presisjon» nå. Min påstand blir derfor den at jo høyere presisjon du har i arbeidet ditt, jo større er ditt potensiale som kommunikasjonsarbeider. Hva jeg legger i begrepet lar jeg være opp til hver enkelt å tolke, men for min del så har det handlet om å få med viktig og riktig informasjon når både tid og plass har vært knapp. Nå som jeg har lagt store deler av praksisperioden bak meg føler jeg at jeg har fått en ganske god forståelse for hva rollen handler om. Nå er det bare å få opp presisjonen og tempoet et par hakk og få spikret sammen en bacheloroppgave, så er det faktisk ikke umulig at det er et lys jeg ser flakke i enden av tunnelen. Hvis ikke det er et imøtekommende tog.

 Skrevet av Kristian Berntsen

Som BIK-student er det to milepæler som skjer i løpet av utdannelsesløpet, henholdsvis et utvekslingsopphold i et engelsktalende land, og utplassering i en bedrift eller organisasjon. Etter et noe amputert utvekslingsopphold på grunn av koronapandemien, er det nå tid for min andre, og siste, ilddåp på dette bachelorstudiet. Etter at Mari, vår evig hardtarbeidende og engasjerte foreleser, trakk i et par tråder i høst, endte jeg opp med å få kontakt med Henriette Bendiksen. Bendiksen, som faktisk selv er en tidligere BIK-student, betjener rollen som kommunikasjonsansvarlig i interesseorganisasjonen Ungdom og Fritid, og hun vil i perioden frem til medio april, fungere som min ubestridte mentor og læremester.

Starten har vært lovende, og første uke fløy forbi fortere enn Trump har kvittet seg med politikere i administrasjonen sin. Det har ikke skortet på relevante arbeidsoppgaver, og alt fra krisehåndtering «light» på SoMe, til mine videoredigeringsferdigheter ble umiddelbart satt på prøve. Allerede nå kan jeg avkrefte i hvert fall én av bekymringene jeg satt med som fersk BIK-student, og den bekymringen innebar at jeg ikke helt visste hvilken kompetanse jeg fikk når bacheloroppgaven er levert. Men til nå har så godt som alt vi har jobbet med i praksis, resonnert med noe fra pensum.

Og hvis jeg skal forsøke å dele mine refleksjoner etter bare fem dager, så er nok de av den klisjéfylte sorten. Effektivt og godt kommunikasjonsarbeid er en grunnmur i (nesten) alle ledd i yrkeslivet, eksternt så vel som internt. Men kommunikasjon består ikke bare av ting vi som forbrukere kan se og oppleve på nett, men også mye som vi ikke ser. Og her tror jeg noe av forklaringen på min blindsone omkring kommunikasjonsarbeid har ligget; at det fra utsiden kan være vanskelig å forstå alle de ansvarsområdene som faller på en person med kompetansen vi får på BIK, og det hele blir fort litt diffust. Men tro meg, behovet for oss er der.

Jeg skal trå varsomt, og ikke konkludere etter kun én uke som kommunikasjonspraktikant. Men, som et lite plaster på såret, for BIK-ere som synes det er utfordrende å orientere seg i yrkeslandskapet, vil jeg si at praksisplassen din kan være et bra sted å skape yrkesrelevante forbindelser, samt å stake ut en videre kurs. Og jeg tror ikke jeg beveger meg utpå altfor tynn is, dersom jeg påstår at kommunikasjonsarbeid er allestedsnærværende, og hvis du gjør dette godt, går mye av arbeidet ubemerket hen. For mitt vedkommende skal de nærmeste ukene benyttes til å komme i gjenge hos Ungdom og Fritid, og forhåpentligvis vil mine kommunikative ferdigheter på et tidspunkt matche nivået av banalitet i refleksjonene som har blitt tilbudt her. På gjensyn!

Skrevet av Kristian Berntsen