At siste semester på BIK (bachelor i internasjonal kommunikasjon) innebærer å dra ut i praksis har jeg vært forberedt på helt siden jeg begynte i 1. klasse på studiet. Allikevel hadde jeg en viss ambivalent følelse når det kom til å tenke ut hvor dette skulle være. Gjennom studiet har vi lært så mye forskjellig, så mulighetene virket på den ene siden nesten uendelige. Samtidig føltes det liksom så brutalt å plutselig skulle bli kastet ut i arbeidslivet igjen.

Jeg landet ganske raskt på at jeg gjerne ville inn i offentlig sektor, gjerne med oppgaver som var relatert til tekst og skriving. Sosiale medier har aldri vært helt min greie (selv om studiet definitivt har åpnet øynene mine mer for det også!).

En liten stund ble det litt frem og tilbake i prosessen med å finne ut hvor jeg kunne være praktikant. Jeg hadde allerede bestemt meg for tema for bacheloroppgaven, nemlig koronakommunikasjonen, og det virket derfor mest aktuelt med et sted som hadde jobbet aktivt med dette. Jeg forhørte meg med foreleser Mari Kjos Hellum om mulighetene mine, og kort tid senere hadde jeg fått intervju hos Folkehelseinstituttet.

De neste par ukene gikk med på å forberede seg til intervjuet: lese seg opp på FHIs nettsider og sosiale medier, se på medieuttalelser og skrive opp spørsmål. Så plutselig var dagen der. Jeg skulle på intervju med direktøren for kommunikasjonsavdelingen, og nervene var i høyspenn. FHI virket på en måte så stort og seriøst, litt utenfor rekkevidde på en måte. Jeg var forberedt på å bli grillet på intervjuet.

Jeg var tidlig ute til intervjuet, og ventet på å bli møtt ved inngangspartiet. Plutselig fikk jeg en telefon fra den assisterende direktøren. Hun jeg egentlig skulle på intervju med kunne ikke møte meg allikevel, så assisterende direktør hadde tatt med seg to andre fra avdelingen for å intervjue meg. Hjelp! Dette hadde jeg ikke forberedt meg på.

Stressnivået senket seg nesten like raskt som det hadde kommet. Så fort jeg var inne på møterommet, viste det seg at de syntes det var veldig koselig at jeg hadde så tydelig ønske om å være i praksis hos akkurat dem. Intervjuet føltes mer som en hyggelig samtale, hvor de gav meg masse informasjon, for så å spørre om jeg fortsatt var interessert i praksisplassen. Det var en enorm lettelse.

Da jeg gikk derfra visste jeg at jeg kunne se frem til mange forskjellige erfaringer. Vi hadde nemlig diskutert mulighetene for at jeg kunne være med på både intranettredaksjonen, sosiale medier-gruppa, og jobbe med en informasjonskampanje fra start til slutt, hvor informasjon skulle ut på flere plattformer. Bedre kunne det ikke bli.

Fortsettelse følger …

Skrevet av Helle Iselin Midling Bjerve