Ukategorisert

by studentassistent on Ukategorisert

Tur til Göteborg – Praksis

Hei hei! Jeg heter Michelle fra BIK20 og er i praksis hos STS Education. STS er et firma som jobber med utveksling og språkreiser for ungdom rundt omkring i hele verden, med hovedkontor i Göteborg. Jeg har fått jobb som assistent til Country Manager for Norge og blitt døpt Sales Manager. Hovedsakelig hjelper jeg henne med å bedre kommunikasjonen mellom STS og kundene deres, samt å holde kontakt med nye kunder og sende disse kontrakt for oppholdet deres i utlandet. Jeg har blant annet laget en instruksjonsvideo som blir sendt til alle som reiser med STS til USA, for å hjelpe dem med å fylle ut søknad. I tillegg jobber jeg med å samle og skrive om informasjon STS har om de forskjellige landene for å gjøre det enklere for kunden og finne all informasjonen de trenger på ett sted. Nå holder jeg på å finne 10 gode grunner til å velge hvert av landene, som er spennende da jeg lærer mer om landene samtidig. Jeg valgte å ha praksis hos STS da jeg har alltid vært veldig glad i å reise og planlegge disse turene selv, så å hjelpe andre med dette er noe jeg tenkte kunne være noe for meg, samtidig så er det veldig gøy å se hvordan en organisasjon som dette fungerer på innsiden. Jeg reiste selv med STS i 2015 på språkreise, det programmet jeg var med på da finnes ikke lenger, men jeg var Coast to Coast i USA. Under denne turen snakket jeg mye med hun som var reiselederen vår og siden den gang er dette en type jobb jeg har vært spesielt interessert i.

STS har vært under mye endring de siste årene, spesielt under Covid-19-pandemien og har på grunn av dette ikke kontor i Oslo lenger. Nå er alle Nordic-kontorene samlet i Göteborg. Jeg har derfor hovedsakelig hjemmekontor og får jobbe ganske fleksibelt og i eget tempo med oppgavene jeg får tildelt. Dermed var det andre boller da jeg måtte dra meg selv opp av senga og ut av huset 06.00 for å rekke toget til Göteborg en kald mandags morgen. Jeg fikk dekt tur og hotell i Göteborg for å treffe hele det nordiske teamet på hovedkontoret og få innblikk i hvordan organisasjonen faktisk fungerer i virkeligheten og ikke kun over Teams. Da jeg var fremme i Göteborg fant jeg omsider fant frem til kontoret deres. Dette etter å ha gått frem og tilbake i Göteborgs gater i en sirkeldans med Google maps, hvor en ferd som skulle ta 4 minutter ble til 15. Inne på kontoret ble jeg møtt av de superhyggelige ansatte i STS. Mye av dagen gikk til å hilse på alle som jobber der og bli introdusert til alle de forskjellige grenene i organisasjonen. Jeg fikk jobbe litt med å kontakte kundeleads, før vi dro ut for å spise lunsj. Etter lunsj fikk jeg være med på et møte som min hovedkontakt hos STS holdt, for å diskutere Norge og hvordan STS burde satse og fokusere på norske studenter fremover, det var veldig artig å få være med på. Resten av oppholdet fikk jeg lære mer om det å håndtere «leads» som er potensielle kunder, jeg fikk også lære å følge opp eksisterende kunder. Senere var jeg med på et møte angående utvikling av intranettet som vil gjøre det lettere for ansatte og kunder å finne viktig informasjon, og hvilken rolle jeg skulle spille i denne utviklingen. Jeg skal lage flere instruksjonsvideoer og fortsette med å samle informasjon om landene, så det er artig å få være med på å utvikle bedriften!

Den siste dagen fikk jeg vært med på en time av personalfesten, før jeg måtte løpe til toget hjem. Det var en utrolig artig opplevelse å få dra til Göteborg for å treffe alle sammen og lære mer. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått praksisplass hos STS og ser frem til resten av oppgavene jeg får hos dem. Jeg har allerede fått tilbud om sommerjobb som jeg har takket ja til så det er også spennende! Det er gøy å få være med på å påvirke organisasjonen nå som de er i så mye endring og jeg gleder meg til å se hvordan det blir når alt er på plass!

 

Skrevet av Michelle, BIK20.

 
by studentassistent on Ukategorisert

Podkast: Bomtur

I tredje klasse har studentene et fag som heter Kunsten å overbevise og her står podkast på planen. Tiril, Jonas og Adrian gikk sammen og laget podkasten «Bomtur».

Denne gjengen har allerede gitt ut fem episoder, og her publiserer vi episide tre. I denne episoden snakker de om hvordan deres veier møttes og konsekvensene som kom med det.

 

Bomtur ligger allerede på spotify, og her får du direkte link til episode tre: https://open.spotify.com/episode/4aIE3qEQ3QPcl75psmOmW1?si=185ad59393cc40ae

 
by studentassistent on BIK19, Praksis, Studielivet, Ukategorisert

Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

Her var nemlig «Tekst og retorikk» et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise», og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

Dette har jeg i all hovedsak emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise» å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

 

Skrevet av Dea Sadiku 

 
by studentassistent on BIK21, Ukategorisert

Akuttmottaket minutt for minutt!

Den sommeren jeg fylte 35 slo den ned som et lynnedslag, den litt for tidlige midtlivskrisen. Det var det på tide a ta grep, og det i form av trening. Med friskt mot og i nyinnkjøpt treningstøy skulle det trenes, og det fire ganger i uken. Na var det noen år siden sist jeg befant meg på en tredemølle, noe min høyre fot etter bare noen få økter skulle minne meg på i form av smerter. Når foten en dag plutselig begynte a skifte farge til blått, tenkte jeg at det var på tide å oppsøke fastlegen. Fra fastlegen gikk veien videre til akuttmottaket på sykehuset, hvor jeg etter en rask undersøkelse hos sykepleier ble henvist til venterommet. Under undersøkelsen hadde jeg registrert at jeg hadde fått tildelt fargekode grønn. Noe som ifølge et kjapt google søk informerte meg om at pasienter tildeles fargekoder som sier noe om hvor raskt pasienten trenger legetilsyn. Ifølge grønn kode er «pasienten våken og klar, pasienten kan vente». Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente, men vente det måtte jeg.

Illustrasjon - Stine

Illustrasjon: Kvinne som venter

Da sulten etter hvert begynte a melde seg spurte jeg sykehusportøren om det fantes en snacksautomat i nærheten. Fikk beskjed om at det stod en rett rundt hjørnet, og med taktfaste skritt, i en nærmest euforisk tilstand rundet jeg hjørnet. I min iver etter å kjøpe både mat og drikke hadde jeg oversett den. Men da lyste den mot meg som en varsellampe, den gule Post-it lappen med påskriften «I USTAND!» Skuffelsen var stor, og det føltes som om Smil-sjokoladen og flasken med Cola i automaten hånet meg. Med tunge skritt gikk jeg tilbake til venterommet og fylte et plastglass med vann fra vannautomaten, mens jeg prøvde å overtale meg selv om at dette strengt talt var det sunneste valget, og jeg normalt sett ikke drikker brus på hverdager. Selv om det strengt talt ikke var noe som var normalt med denne tirsdagen i august.

Timene gikk, den ene etter den andre. Det at TV-en på venterommet viste «Sommerskuta minutt for minutt» på NRK, bidro ikke akkurat til at tiden gikk noe raskere. I gangene løp stressa sykepleiere i Hoka sko. Det kunne nesten virke som om Norsk Sykepleierforbund hadde rabatt på Hoka sko. En mistanke som ble raskt avkreftet av en SMS til min kusine som er sykepleier. Det ble omsider vaktskifte, hvor utslitte sykepleiere i Hoka sko, ble avløst av uthvilte sykepleier, også de i Hoka sko. Det hadde nå gatt ni og en halv time siden jeg sjekket inn på akuttmottaket, og jeg kjente at både tålmodigheten og høfligheten sank i takt med blodsukkeret. Sulten var stadig til stede, og luften gikk litt ut av meg når klokken nærmet seg 22.30. Jeg innså at sannsynligheten for a rekke innom matbutikken på vei hjem for stengetid, for a kjøpe maten jeg hadde sittet a fantasert om i timevis nå var minimal. Fra klokken 22.30 og utover var stemningen laber. Det var den også blant de andre pasientene på venterommet. På slike venterom er det alltid en person som skal bruke kjeft på sykepleierne for at vedkommende har observert at andre pasienter som akkurat har kommet inn døren slipper foran dem i ventekøen. Dette til tross for at det tydelig står på skjermen på venterommet at pasienter som kommer inn etter deg kan ha større hastegrad enn deg selv. Akuttmottaket er på den måten det ene stedet man burde være glad og takknemlig for at man må vente, for jo lengre ventetid jo mindre akutt er din lidelse.

Tolv timer etter ankomst hadde pasient med fargekode grønn, «våken og klar, og kan vente», ventet lenge nok, og sjanglet verken våken eller spesielt klar ut av dørene på akuttmottaket. Vel hjemme i min egen seng var fortvilelsen stor da mobilen ringte rundt klokken ni senere samme morgen «Hei! jeg ringer fra akuttmottaket, vi vil gjerne at du skal komme tilbake å ta noen flere prøver». Syv timer etter forrige besøk befant jeg meg nok en gang på akuttmottakets venteværelse. Hoka sko kom og gikk, mens jeg som ikke hadde hatt tid til a spise frokost, nok en gang fantaserte om alt som skulle handles i matbutikken på vei hjem. Siden klokken var rundt ti på formiddagen følte jeg meg optimistisk i forhold til a rekke innom matbutikken for stengetid. Etter fire timers venting var jeg ferdig, og satte kursen mot matbutikken. Det er noe i det at man ikke bør dra til matbutikken på tom mage, for den Smil-sjokoladen som hadde hånet meg i den ødelagte automaten på akuttmottakets venteværelse kvelden for, havnet nå i handlekurven. Sirkelen var sluttet, og jeg reiste fornøyd hjem.Hvordan gikk det så med foten, joda, det gikk fint. Jeg hadde bokstavelig talt gått på meg en senebetennelse, som trengte noen ukers hvile.

Til tross for at ventetiden på harde stoler, denne gang ble litt i overkant lang, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til a gå til innkjøp av et par Hoka sko med det første. Så kjenner jeg på en takknemlighet for at vi Norge har et behandlingstilbud hvor økonomien din ikke er avgjørende for om du far hjelp når du trenger det, uansett når på døgnet det måtte være.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 
by studentassistent on Ukategorisert

Juletreets skavanker

Jeg trodde at man lærte av sine feil, men jeg gjorde visst ikke det. Samme feilen ble gjort i år som sist desember, nemlig å sett opp juletreet 1.advent. I alle år så har jeg og min familie satt opp juletreet tidlig, og når jeg og samboeren flyttet til ett større sted, hvor det er plass til å ha et tre så glemte jeg noe essensielt, vi har to katter.

Som nevnt så gjorde jeg den feilen sist jul å sette opp juletreet tidlig, for den yngste katten ville ikke la treet stå i fred, er kanskje ikke så rart da han i grunn var en kattunge, men jeg tok risken, det endte fort med at treet måtte ned igjen og heller sette det opp dagen før jul isteden. Sony, katten som ikke ville la treet være i fred, skulle klatre i det, river ned kuler og spise glitter. Når vi ser på treet nå og sist jul så har det fått varig skade.

Så til julen i år, 2021, igjen så prøvde jeg meg på lykken og satte opp treet den 26.november og lys og glitter dagen etter, før min lillesøster kom på besøk første søndag i advent og skulle hjelpe oss og dekorere med julekuler. Sony lot treet være i fred de første dagene, frem til kulene var på plass og besøket hadde dratt hjem.

Men nå tenker du kanskje, du sa at dere har to katter, men så langt er det bare en som er nevnt. Sasha, katt nummer to og Sonys tante, hadde i fjor ikke noe interesse i treet annet enn å snuse, og jeg tenkte da at vi var heldige i år også, og det så ut som at jeg fikk rett frem til hun fant treet behagelig som ett gjemmested. Nå har hun finnet seg en krok bak treet hvor garnet mitt var pent lagt i en bag for å få det vekk fra gulvet. Jeg kan nå pent si at det ikke lenger ligger i den baggen.

Så har jeg nå lært etter to jul med to katter og et juletre, at det ikke skal settes opp tidlig? Eller kommer jeg til å begå samme feilen tredje år på rad? For det var senest i dag, hvor jeg sitter og skriver dette, at kattene har strevet i natt for her ligger pynten utover gulvet og treet på snei.

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 
by studentassistent on BIK21, Hverdag under korona-krisen, Studielivet, Ukategorisert

Bremsepanikk  

På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det  som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge  alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.

Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for  bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt  er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar  han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser  han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe  dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt  slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør  han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke  fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg  dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg.  Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.  

Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri  slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og  det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten  GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for  forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned  fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i  alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening  i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er  kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste  bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg  kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi  komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på  repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt  stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer  til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker  til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og  slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg  kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi  klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde  turen.  

Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det  fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten  ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en  gammel bil eller ei.

 

Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold

 
by studentassistent on BIK20, Ukategorisert

Når motivasjonen går, men kommer tilbake igjen

Da jeg var liten, ville jeg bli forfatter. Jeg ønsket å skrive bøker om drager, alver og jenter som sloss mot urett. Sånn som Superman og Batman. Men jeg fant meg selv ofte i en situasjon hvor jeg dagdrømte så mye at når læreren stilte meg spørsmål, visste jeg ikke hva det var snakk om. Jeg klarte ikke å henge med, og med årene forsvant motivasjonen min for videre utdanning.

Portrettbilde av Jeanette fra BIK20

Forfatterdrømmen var derfor borte da jeg fylte 22. Da vandret tankene til noe helt annet, for jeg skulle snart bli mamma. Fokuset mitt ble derfor å være mamma og finne meg en fast jobb. Jeg fortalte meg selv at det kom til å bli umulig med høyere utdanning nå som jeg fikk et barn. Likevel gjorde jeg noen forsøk på å forbedre karakterene mine, bare sånn i tilfelle.

Da datteren min var 5 år begynte hun å snakke om hva hun ville bli når hun blir stor, og hun ville gjøre akkurat det samme som meg. Da gikk det opp for meg at jeg heller ikke visste hva jeg ville bli når jeg blir stor. Men jeg visste umiddelbart at jeg ville ta høyere utdanning, for nå var jeg ikke lenger der jeg ønsket å være i livet. Som mor er jeg også en rollemodell og jeg ønsker det beste for døtrene mine, derfor må jeg også gjøre det beste for meg selv. For da var jeg blitt 27 år, og skulle snart bli mamma enda en gang.

Jeg satte i gang med å se på utdanninger, og jeg kom raskt over Bachelor i Internasjonal Kommunikasjon på HIØF sine sider. I og med jeg var gravid så ble det kun til at jeg leste om BIK, bare sånn 50 ganger. Men så la jeg det litt på hylla, for kanskje jeg ikke klarer det med to barn? Hvis det er vanskelig med ett barn så er det hvert fall vanskelig med to. Likevel ett år senere søkte jeg, det fikk briste eller bære. Og jeg følte umiddelbart at en ro falt over meg. Det var som en lykkerus.

Månedene går og jeg får beskjed om at jeg kom inn på førstevalget mitt. Hurra!! I dag går jeg andre semester på BIK. Jeg elsker og mestrer studiene, jeg hadde aldri trodd at for eksempel retorikk eller forhandlingsteknikk skulle bli så spennende som det er. Min hverdag med to barn mens jeg går høyere utdanning er langt ifra så vanskelig som jeg fryktet. Jeg må være strukturert, og jeg må jobbe ekstra om kveldene og i helger. Men det er langt ifra den umulige hverdagen jeg så for meg. Motivasjon kommer i mange former og på forskjellige stadier i livet. Det er kjempebra å vite hva man vil gjøre tidlig i livet, men det går også fint å finne ut av det på et senere tidspunkt.

 

Skrevet av Jeanette Sylte Martinez

 
by studentassistent on BIK20, Hverdag under korona-krisen, Ukategorisert

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 
by marihel on BIK19, Ukategorisert

Når tid er penger – er studietiden verdt det?

Bilde av ArberHvis jeg tar en bachelor vil jeg tape penger, tenkte jeg. På jobben tjener jeg gjerne 100.000 kroner på overtid. For 1,5 millioner kan jeg få en leilighet i sentrum i Halden, som jeg eventuelt kunne leid ut for 8500 i måneden. Hvis jeg fortsetter å jobbe nå, kunne jeg starta den planen. Det blir nesten 600.000 kroner i inntekt i året, før skatt. Så mye ville jeg ikke tjent med en utdannelse, eller?

Jeg kjenner ikke så mange som er ferdig studert og som har fått jobb. Tenk om studielivet bare er tull? Men det hadde vært digg å slippe å bære disse tunge pakkene på pall hver eneste dag. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe på et kontor eller noe, men tid er penger og penger er alt, så det får jeg bare leve med.

Jeg står opp samme tid hver morgen mandag til fredag og noen ganger helger. 05:45 må jo være det aller verste tidspunktet? Er det natt, eller er det morgen? Skulle nesten trodd jeg jobba natt. Jeg kunne droppa kaffen og sovet til 06.00, men hadde ikke vært verdt det.

Samme greiene i dag også. Jeg stopper litt og er på mobilen, da en eldre utenlandsk mann som jeg ikke har sett før tar meg igjen med trucken. Han starter en uskyldig samtale med meg. Senere spør han: «Hvor gammel er du?». Jeg svarer høflig «21», mens jeg smiler fornøyd med at jeg er såpass ung. Han svarer meg: «hvorfor i helvete er du her, hvorfor gjør du ikke noe med livet ditt?»

Alt jeg hadde regna på tidligere fløy ut av vinduet.

«Ehh, det er bra penger å tjene her da» svarte jeg. Ganske så sjokkert over hvordan vi gikk fra en hyggelig gebrokken samtale til at han stilte kritiske spørsmål om valgene mine i livet.

Han forklarte meg at grunnen til at vi aldri har møttes før, er fordi han har vært sykemeldt i en lang periode. Han har hatt ryggproblemer av all bæringen. «Skaff deg en karriere istedenfor dette, du har 46 år med jobb igjen, og du vil gjøre det her hver dag resten av livet ditt?»

Dette var samtalen som dukket opp hver eneste gang jeg tok opp mobilen og fikk 600.000 som svar.

Noen uker etter satte jeg meg ved siden av den samme mannen i lunsjen. «Jeg har søkt skole», sa jeg. Han lyste opp med et stort smil! Han var veldig fornøyd, vi skålte med plastmuggene med saft. Jeg var også veldig fornøyd med å endelig skulle komme meg tilbake på skolebenken igjen.

Skrevet av: Arbër Gashi