ENDELIG SOMMER

 

Da er det endelig sommerferie, haha, men hvem liker ikke det, nå skal det bli deilig å strekke ut «og slappe av» i et par måneder.  Men når det skal sies: er jeg veldig glad for at jeg startet å studere på høyskolen for to år siden, det har endret livet mitt totalt.

Jeg har aldri vært så ivrig eller skoleflink, så etter videregående har jeg for det meste jobbet som servering og med butikksalg. Etter at jeg fikk min datter på nå to og et halvt år, fikk jeg som de fleste nybakte mødre et helt nytt perspektiv på livet, så jeg bestemte meg for at jeg ville bli bedre for både henne og meg. Jeg hoppet i det og startet å studere, uten egentlig noen forventninger eller mål om hva jeg ville bli. Det var utrolig tungt å skulle sjonglere det å ha blitt alenemor og studere, og midt oppi dette, en pandemi.

Det ble henting av sykt barn midt i undervisningstiden, ikke fordi hun alltid var syk, men andre i barnehagen. Eller de gangene hun faktisk var syk, og jeg måtte løpe frem og tilbake mellom henne og zoom-undervisningen. Noen ganger lå hun på fanget med feber, mens jeg satt varm og «gjennomvåt» med pc-en foran oss og en notatbok ved siden av. Det var mye sykdom, men det var viktig for meg å få med meg alle undervisningstimene. Egentlig har jeg som alenemor syntes zoom-undervisning har vært en fin løsning i en slik periode.

Profil Cindy

Etter å ha stått i det en god stund, merker jeg at det endelig har blitt mye enklere selv om det fortsatt kan være krevende «og jeg vil river meg i håret». Men, jeg har lært meg å bli mer strukturert og flinkere til å planlegge dagene mine, noe som gjør meg mindre stresset. Nå skal det bli både spennende og fint å komme tilbake til skolebenken, nå som vi skal tilbake til høsten.

Jeg er egentlig stolt av meg selv og veldig glad jeg har hold ut, til tross for «støvsugeren fullt av hår», haha. Så nå skal ferien tas med god samvittighet og prøve å gjøre minst mulig frem til neste semester…om det er mulig med en toåring med fri fra barnehagen, haha.

Men nå vet jeg at jeg er bedre rustet og at jeg skal få det til. Det blir superspennende å se hva fremtiden vil bringe.

Moralen er: stå i det, det blir bedre, det er gjennom motgang man vokser og blir sterkere.

GOD SOMMER!

 

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 

Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

Her var nemlig «Tekst og retorikk» et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise», og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

Dette har jeg i all hovedsak emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise» å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

 

Skrevet av Dea Sadiku 

 

Akuttmottaket minutt for minutt!

Den sommeren jeg fylte 35 slo den ned som et lynnedslag, den litt for tidlige midtlivskrisen. Det var det på tide a ta grep, og det i form av trening. Med friskt mot og i nyinnkjøpt treningstøy skulle det trenes, og det fire ganger i uken. Na var det noen år siden sist jeg befant meg på en tredemølle, noe min høyre fot etter bare noen få økter skulle minne meg på i form av smerter. Når foten en dag plutselig begynte a skifte farge til blått, tenkte jeg at det var på tide å oppsøke fastlegen. Fra fastlegen gikk veien videre til akuttmottaket på sykehuset, hvor jeg etter en rask undersøkelse hos sykepleier ble henvist til venterommet. Under undersøkelsen hadde jeg registrert at jeg hadde fått tildelt fargekode grønn. Noe som ifølge et kjapt google søk informerte meg om at pasienter tildeles fargekoder som sier noe om hvor raskt pasienten trenger legetilsyn. Ifølge grønn kode er «pasienten våken og klar, pasienten kan vente». Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente, men vente det måtte jeg.

Illustrasjon - Stine

Illustrasjon: Kvinne som venter

Da sulten etter hvert begynte a melde seg spurte jeg sykehusportøren om det fantes en snacksautomat i nærheten. Fikk beskjed om at det stod en rett rundt hjørnet, og med taktfaste skritt, i en nærmest euforisk tilstand rundet jeg hjørnet. I min iver etter å kjøpe både mat og drikke hadde jeg oversett den. Men da lyste den mot meg som en varsellampe, den gule Post-it lappen med påskriften «I USTAND!» Skuffelsen var stor, og det føltes som om Smil-sjokoladen og flasken med Cola i automaten hånet meg. Med tunge skritt gikk jeg tilbake til venterommet og fylte et plastglass med vann fra vannautomaten, mens jeg prøvde å overtale meg selv om at dette strengt talt var det sunneste valget, og jeg normalt sett ikke drikker brus på hverdager. Selv om det strengt talt ikke var noe som var normalt med denne tirsdagen i august.

Timene gikk, den ene etter den andre. Det at TV-en på venterommet viste «Sommerskuta minutt for minutt» på NRK, bidro ikke akkurat til at tiden gikk noe raskere. I gangene løp stressa sykepleiere i Hoka sko. Det kunne nesten virke som om Norsk Sykepleierforbund hadde rabatt på Hoka sko. En mistanke som ble raskt avkreftet av en SMS til min kusine som er sykepleier. Det ble omsider vaktskifte, hvor utslitte sykepleiere i Hoka sko, ble avløst av uthvilte sykepleier, også de i Hoka sko. Det hadde nå gatt ni og en halv time siden jeg sjekket inn på akuttmottaket, og jeg kjente at både tålmodigheten og høfligheten sank i takt med blodsukkeret. Sulten var stadig til stede, og luften gikk litt ut av meg når klokken nærmet seg 22.30. Jeg innså at sannsynligheten for a rekke innom matbutikken på vei hjem for stengetid, for a kjøpe maten jeg hadde sittet a fantasert om i timevis nå var minimal. Fra klokken 22.30 og utover var stemningen laber. Det var den også blant de andre pasientene på venterommet. På slike venterom er det alltid en person som skal bruke kjeft på sykepleierne for at vedkommende har observert at andre pasienter som akkurat har kommet inn døren slipper foran dem i ventekøen. Dette til tross for at det tydelig står på skjermen på venterommet at pasienter som kommer inn etter deg kan ha større hastegrad enn deg selv. Akuttmottaket er på den måten det ene stedet man burde være glad og takknemlig for at man må vente, for jo lengre ventetid jo mindre akutt er din lidelse.

Tolv timer etter ankomst hadde pasient med fargekode grønn, «våken og klar, og kan vente», ventet lenge nok, og sjanglet verken våken eller spesielt klar ut av dørene på akuttmottaket. Vel hjemme i min egen seng var fortvilelsen stor da mobilen ringte rundt klokken ni senere samme morgen «Hei! jeg ringer fra akuttmottaket, vi vil gjerne at du skal komme tilbake å ta noen flere prøver». Syv timer etter forrige besøk befant jeg meg nok en gang på akuttmottakets venteværelse. Hoka sko kom og gikk, mens jeg som ikke hadde hatt tid til a spise frokost, nok en gang fantaserte om alt som skulle handles i matbutikken på vei hjem. Siden klokken var rundt ti på formiddagen følte jeg meg optimistisk i forhold til a rekke innom matbutikken for stengetid. Etter fire timers venting var jeg ferdig, og satte kursen mot matbutikken. Det er noe i det at man ikke bør dra til matbutikken på tom mage, for den Smil-sjokoladen som hadde hånet meg i den ødelagte automaten på akuttmottakets venteværelse kvelden for, havnet nå i handlekurven. Sirkelen var sluttet, og jeg reiste fornøyd hjem.Hvordan gikk det så med foten, joda, det gikk fint. Jeg hadde bokstavelig talt gått på meg en senebetennelse, som trengte noen ukers hvile.

Til tross for at ventetiden på harde stoler, denne gang ble litt i overkant lang, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til a gå til innkjøp av et par Hoka sko med det første. Så kjenner jeg på en takknemlighet for at vi Norge har et behandlingstilbud hvor økonomien din ikke er avgjørende for om du far hjelp når du trenger det, uansett når på døgnet det måtte være.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 

Juletreets skavanker

Jeg trodde at man lærte av sine feil, men jeg gjorde visst ikke det. Samme feilen ble gjort i år som sist desember, nemlig å sett opp juletreet 1.advent. I alle år så har jeg og min familie satt opp juletreet tidlig, og når jeg og samboeren flyttet til ett større sted, hvor det er plass til å ha et tre så glemte jeg noe essensielt, vi har to katter.

Som nevnt så gjorde jeg den feilen sist jul å sette opp juletreet tidlig, for den yngste katten ville ikke la treet stå i fred, er kanskje ikke så rart da han i grunn var en kattunge, men jeg tok risken, det endte fort med at treet måtte ned igjen og heller sette det opp dagen før jul isteden. Sony, katten som ikke ville la treet være i fred, skulle klatre i det, river ned kuler og spise glitter. Når vi ser på treet nå og sist jul så har det fått varig skade.

Så til julen i år, 2021, igjen så prøvde jeg meg på lykken og satte opp treet den 26.november og lys og glitter dagen etter, før min lillesøster kom på besøk første søndag i advent og skulle hjelpe oss og dekorere med julekuler. Sony lot treet være i fred de første dagene, frem til kulene var på plass og besøket hadde dratt hjem.

Men nå tenker du kanskje, du sa at dere har to katter, men så langt er det bare en som er nevnt. Sasha, katt nummer to og Sonys tante, hadde i fjor ikke noe interesse i treet annet enn å snuse, og jeg tenkte da at vi var heldige i år også, og det så ut som at jeg fikk rett frem til hun fant treet behagelig som ett gjemmested. Nå har hun finnet seg en krok bak treet hvor garnet mitt var pent lagt i en bag for å få det vekk fra gulvet. Jeg kan nå pent si at det ikke lenger ligger i den baggen.

Så har jeg nå lært etter to jul med to katter og et juletre, at det ikke skal settes opp tidlig? Eller kommer jeg til å begå samme feilen tredje år på rad? For det var senest i dag, hvor jeg sitter og skriver dette, at kattene har strevet i natt for her ligger pynten utover gulvet og treet på snei.

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Bremsepanikk  

På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det  som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge  alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.

Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for  bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt  er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar  han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser  han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe  dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt  slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør  han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke  fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg  dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg.  Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.  

Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri  slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og  det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten  GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for  forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned  fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i  alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening  i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er  kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste  bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg  kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi  komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på  repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt  stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer  til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker  til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og  slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg  kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi  klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde  turen.  

Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det  fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten  ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en  gammel bil eller ei.

 

Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold

 

Til tross for tvil fikk jeg jobben!

Endelig. Etter flere titalls søknader og mye frustrasjon – fikk jeg jobb! «Er du ambisiøs og har gode kommunikasjonsevner?» var overskriften i stillingsannonsen, og jeg skjønte raskt at denne jobben ville jeg ha. Å jobben skulle allikevel vise seg at var vanskeligere enn å bryte seg inn i den amerikanske kongressen.

Bilde av Ingrid

Det føltes i hvert fall sånn.
Personlighetstest, skrive- og korrekturtest, et par intervjuer og noen telefonsamtaler skulle til før jobben var i boks. Jeg er nå ansatt i full stilling som prosjektleder og tekstforfatter hos JS Norge. Det var litt av en prosess, og mot slutten av det hele begynte jeg å ane en viss tvil fra deres side. Det var bare en følelse jeg fikk, men også noe jeg etter hvert fikk bekrefta.

Å ansette en fersking i en sånn type stilling forstår jeg at virker usikkert. Det trygge valget er jo naturligvis å ansette noen med god erfaring fra samme område. Til tross for tvil fikk jeg jobben, fordi mine personlige egenskaper veide tyngre. Hadde jeg vært så mye som en hårsbredd mindre selvsikker i denne søknadsprosessen, kan jeg garantere at noen andre hadde fått jobben. Men, de ga meg en sjanse – og alle må jo starte et sted.

Jeg er litt stolt over å ha klart å få en jobb som det ikke lå i korta at skulle bli min!

Så hva består arbeidsdagen min av da? Først og fremst, er JS Norge en bedrift som lager interaktive brosjyrer. Min oppgave som prosjektleder og tekstforfatter, er å lede brosjyreprosjektet fra det havner i mine hender –  til det er ferdig. Jeg skal også skrive tekstene i brosjyrene.

Nå har jeg fullført tre uker her, og for tiden får jeg god og grundig opplæring i mine arbeidsoppgaver. Noen oppgaver har jeg begynt å gjøre alene, andre får jeg veiledning på og resten har jeg ikke prøvd enda. Så langt stortrives jeg, og merker at dette er en jobb hvor mine interesser og personlige egenskaper kan blomstre. I tillegg er det et motiverende og godt arbeidsmiljø her. Tenk at min første «ordentlige» jobb, skulle bli en så kul jobb!

Jeg er ingen jobbsøkerekspert, men jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg vil dele med dere avslutningsvis.

  • Jobbmarkedet er beintøft. Som om ikke det å være nyutdanna er vanskelig nok, så fikk vi en pandemi på kjøpet. Det er det som kalles sånn 2 for 1, og jeg digger det ikke.
  • Dere aner ikke hvor mye og ofte jeg har vært frustrert for at jeg ikke har fått jobb. Jeg har lagt ned masse arbeid, og skrevet ulike søknader til ALLE jeg har søkt på. Mange har ikke tatt seg bryet med å svare meg en gang.
  • Jeg har alltid vært meg selv, og har vært helt ærlig på mine styrker og svakheter. Jeg har selvfølgelig prøvd å vinkle svakhetene til positiver, men ingen vil jobbe et sted hvor du må forfalske personligheten din «for å passe inn». Nei, da passer du ikke inn der uansett.
  • Har du jobberfaring fra et annet sted? Uansett hva, bruk det for ALT det er verdt, det gjorde jeg.

 

Skrevet av Ingrid Anette Bakke

 

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 

Klar for taco-onsdag når høgskolen åpner igjen!

Det tikker inn e-post på e-post angående nye undervisningsmetoder. Digitale undervisningsmetoder. Eksamener blir endret og forelesninger blir spilt inn på video. Jeg blir rolig innvendig. Alt løser seg. Høgskolen har løst situasjonen vi er i på en god og moderne måte. Det har gått en uke siden Høgskolen i Østfold stengte dørene. Men selv om høgskolen er stengt, mottar vi studentene god informasjon og nye løsninger slik at vi kan få den undervisningen vi skal ha, og forhåpentligvis får tatt eksamen.

Jeg trodde faktisk ikke jeg kom til å savne skolehverdagen. Jeg tenkte at noen uker hjemme kom til å bli ganske deilig. Sove lenge (jepp, jeg er et B-menneske), gå i joggedress, lese pensum og gjøre oppgaver når jeg ville. Men det ble faktisk tyngre enn jeg trodde. Jeg har innsett at skolehverdagen gir meg mye mer enn undervisning. Jeg savner klassekameratene mine, spesielt Ina. Selv om hun er altfor entusiastisk på morgenen for mitt trøtte tryne, savner jeg henne skikkelig. Jeg savner foreleserne som hilser oss god morgen, jeg savner å jobbe med oppgaver på grupperom og biblioteket, og ikke minst taco-onsdag i kantina.

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg gikk til da jeg startet på høgskolen høsten 2019. Internasjonal kommunikasjon? Jeg hadde lest meg opp på emnene, men likevel var jeg usikker på hva dette gikk ut på, og hva slags type jobber jeg kunne søke når jeg hadde fullført bacheloren. Men litt etter litt fikk vi førsteklassingene lære hva BIK-linjen hadde å by på.

Etter snart to semestre på BIK, ser jeg nå at jeg ikke kunne valgt en bedre linje! Ikke bare føler jeg at den passer meg perfekt, men det vi lærer er kjemperelevant i forhold til hvordan samfunnet utvikler seg. Samfunnet blir mer og mer digitalt, men folk har fremdeles et stort behov for kommunikasjon. Kommunikasjon i mange forskjellige former! Skriving, podkast, video, profesjonell engelsk, vi har utveksling til utlandet og praksis i en bedrift.

Så hva blir du når du er ferdig? Jo, du kan faktisk bli hva du vil! Okei, ikke sykepleier eller advokat. Men alt innenfor kommunikasjonsbransjen! I løpet av studiet hjelper foreleserne deg med å spesialisere deg innenfor det du synes er interessant og den veien du vil gå. Kanskje vil du jobbe som journalist? Da kan du få mange skrivejobber fra BIK, som blir publisert på vår egen blogg. Politisk kommunikasjonsrådgiver? Vi har egne emner som fokuserer på politikk. Vil du jobbe med sosiale medier? Dette lærer vi innenfor emnet Digitale medier og frivillig arbeid med studiets egne sosiale plattformer. Hva enn du vil jobbe som, eller hvilken retning du vil gå, kan dette tilrettelegges og fokuseres på!

Det er et så utrolig givende studium, med gode klassekamerater og forelesere som har passion for studiet og ikke minst for studentene sine!

Jeg vil oppfordre alle BIK-studenter og alle andre på høgskolen til å bruke de digitaliserte løsningene som nå blir lagt frem for oss. Bruk Facetime og Skype med klassekamerater, og ikke minst skal vi fullføre dette semesteret med glans!

Så håper jeg vi sees til taco-onsdag så snart skolen åpner igjen!

Av Sofie Tømmerås Lyshagen

 

Generasjon Hæ? «Hvordan overleve intervju»

Jentene fra Generasjon Hæ?

Intervju kan være grusomt, men vi har overlevd to. Her har du noen tips til hvordan du skal takle ditt eget.

Alise har vært på praksisintervju hos Grønn Jobb i Fredrikstad, mens Emma har vært på interesseintervju i en annen bedrift. Begge jentene endte med å få praksisplassene. Jentene kommer med gode tips til hvordan du kan forberede deg til jobbintervju. Blant annet er det viktig å være forberedt, og vite hva bedriften driver med. Du må også være forberedt på spørsmål som «fortell om deg selv», «hva er dine svake sider» og «hvorfor skal vi ansette deg». Til slutt forteller jentene hva de har gjort for å hjelpe miljøet siden sist.