Karriereintervju: Hina Parveen

Hina Parveen, 27 år fra Moss.
BIK 2013

Kommunikasjonsrådgiver på folkeopplysningskampanjen Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv! hos Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo.

Hina Parveen Intervju

Jeg jobber hovedsakelig med folkeopplysningskampanjen Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv! skal rulles ut i Østfoldregionen. I denne jobben er det snakk om kommunikasjon på flere nivåer, mot flere målgrupper og på ulike plattformer. Det krever at man kan klare å tilpasse sine budskap slik at de treffer. Det beste med denne jobben er å samarbeide med mennesker på tvers av fagfelt og bransjer for å finne løsninger på hvordan vi kan jobbe med kampanjen på best mulig måte.

Jeg visste ganske tidlig at jeg hadde lyst til å studere og jobbe med kommunikasjon. Det er et åpent felt med mange muligheter, det gjorde BIK til et enkelt valg. Jeg har alltid fokusert mye på å opparbeide meg arbeidserfaring ved siden av studiene. Jeg hadde praksis hos Discovery Networks Norway gjennom BIK og valgte etter studiet å ta en Master i Retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. I løpet av mastergraden min hadde jeg både verv i Røde Kors Ungdom, verv i studentforeningen Viadukt, praksis hos Ungt Entreprenørskap Oslo og startet et enkeltmannsforetak hvor jeg tok på meg oppdrag som fotograf og videograf. Jeg fikk også et frilans oppdrag gjennom Untold Insight for å jobbe med en nasjonal holdningskampanje for Røde Kors Ungdom sammen med fire andre frilansere. Det var etter oppdraget fra Untold Insight at jeg innså hvor spennende det er å jobbe med kampanjer. Det er variasjon i arbeidsoppgavene, kreative utfordringer og ingen kampanje er lik. Det var med andre ord ikke mye som skulle til for at jeg søkte på jobben jeg har i dag.

I BIK lærer vi helhetlig kommunikasjon. Vi lærer ikke kun å skrive pressemeldinger eller å oversette tekster og budskap fra norsk til engelsk. Det handler om å forstå hvordan alt henger sammen, for i praksis vil man erfare at de fleste kommunikasjonsfeltene på et eller annet tidspunkt glir over i hverandre.

Det er en realitet at praksis og arbeidserfaring veier tungt i arbeidslivet. En av de viktigste tingene jeg har lært er å ta vare på alt arbeidet du har gjort på praksisplassen og via forskjellige oppdrag. Det kan for eksempel være checklists over arbeidsoppgavene du gjorde måned for måned, skjermdump og pdf filer av nettsider og artikler du har skrevet samt et album med bilder og videoer du produserte. Det vil gjøre det lettere for deg i jobbsøkerprosesser hvor du konkret kan vise til relevant arbeid og erfaring.

Mitt tips til BIK-studenter er å utnytte både de forskjellige fagene dere skal ha i løpet av studiet og praksisplass muligheten dere får maksimalt for å finne ut av hva du liker og ikke liker. Som kommunikatører er det nesten ingen begrensninger på hvor eller hva vi kan jobbe med. I tillegg sitter man igjen med enormt mye kunnskap om andre fagfelt og bransjer fordi det er vår jobb å forstå også å gjøre seg forstått.

 

Skrevet av Hina Parveen

 

Bremsepanikk  

På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det  som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge  alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.

Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for  bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt  er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar  han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser  han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe  dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt  slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør  han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke  fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg  dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg.  Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.  

Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri  slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og  det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten  GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for  forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned  fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i  alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening  i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er  kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste  bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg  kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi  komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på  repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt  stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer  til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker  til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og  slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg  kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi  klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde  turen.  

Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det  fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten  ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en  gammel bil eller ei.

 

Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold

 

Til tross for tvil fikk jeg jobben!

Endelig. Etter flere titalls søknader og mye frustrasjon – fikk jeg jobb! «Er du ambisiøs og har gode kommunikasjonsevner?» var overskriften i stillingsannonsen, og jeg skjønte raskt at denne jobben ville jeg ha. Å jobben skulle allikevel vise seg at var vanskeligere enn å bryte seg inn i den amerikanske kongressen.

Bilde av Ingrid

Det føltes i hvert fall sånn.
Personlighetstest, skrive- og korrekturtest, et par intervjuer og noen telefonsamtaler skulle til før jobben var i boks. Jeg er nå ansatt i full stilling som prosjektleder og tekstforfatter hos JS Norge. Det var litt av en prosess, og mot slutten av det hele begynte jeg å ane en viss tvil fra deres side. Det var bare en følelse jeg fikk, men også noe jeg etter hvert fikk bekrefta.

Å ansette en fersking i en sånn type stilling forstår jeg at virker usikkert. Det trygge valget er jo naturligvis å ansette noen med god erfaring fra samme område. Til tross for tvil fikk jeg jobben, fordi mine personlige egenskaper veide tyngre. Hadde jeg vært så mye som en hårsbredd mindre selvsikker i denne søknadsprosessen, kan jeg garantere at noen andre hadde fått jobben. Men, de ga meg en sjanse – og alle må jo starte et sted.

Jeg er litt stolt over å ha klart å få en jobb som det ikke lå i korta at skulle bli min!

Så hva består arbeidsdagen min av da? Først og fremst, er JS Norge en bedrift som lager interaktive brosjyrer. Min oppgave som prosjektleder og tekstforfatter, er å lede brosjyreprosjektet fra det havner i mine hender –  til det er ferdig. Jeg skal også skrive tekstene i brosjyrene.

Nå har jeg fullført tre uker her, og for tiden får jeg god og grundig opplæring i mine arbeidsoppgaver. Noen oppgaver har jeg begynt å gjøre alene, andre får jeg veiledning på og resten har jeg ikke prøvd enda. Så langt stortrives jeg, og merker at dette er en jobb hvor mine interesser og personlige egenskaper kan blomstre. I tillegg er det et motiverende og godt arbeidsmiljø her. Tenk at min første «ordentlige» jobb, skulle bli en så kul jobb!

Jeg er ingen jobbsøkerekspert, men jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg vil dele med dere avslutningsvis.

  • Jobbmarkedet er beintøft. Som om ikke det å være nyutdanna er vanskelig nok, så fikk vi en pandemi på kjøpet. Det er det som kalles sånn 2 for 1, og jeg digger det ikke.
  • Dere aner ikke hvor mye og ofte jeg har vært frustrert for at jeg ikke har fått jobb. Jeg har lagt ned masse arbeid, og skrevet ulike søknader til ALLE jeg har søkt på. Mange har ikke tatt seg bryet med å svare meg en gang.
  • Jeg har alltid vært meg selv, og har vært helt ærlig på mine styrker og svakheter. Jeg har selvfølgelig prøvd å vinkle svakhetene til positiver, men ingen vil jobbe et sted hvor du må forfalske personligheten din «for å passe inn». Nei, da passer du ikke inn der uansett.
  • Har du jobberfaring fra et annet sted? Uansett hva, bruk det for ALT det er verdt, det gjorde jeg.

 

Skrevet av Ingrid Anette Bakke

 

Hvordan er det å være vaskepersonale på høgskolen i koronatiden?

Det har vi forsøkt å finne ut av. Vi har intervjuet rengjører Wenke Elisabeth Moseby Wik, vi fulgte med henne gjennom en hel arbeidsdag, mens hun forklarte hvordan dagen hennes var bygget opp.

Wenke

Siden koronaen stengte ned skolene i forrige semester, har mye endret seg for høgskolens vaskepersonale. I vår, over sommerferien og til semesterstart, var det jevnlige møter og oppdateringer med vaskepersonalet, hvor de snakka om hva som skulle gjøres og hvordan. Med ny studiestart har vaskepersonalet fokusert veldig på å vaske og sprite ned berøringspunktene, hvor de måtte være nøye på toaletter, pulter, dørhåndtak, stoler og andre ting folk tar mye på.

Wenkes dag starter med at hun kommer på jobb rundt klokken 5 på morgenen. Det første stoppet er lageret hennes for å hente utstyret før hun begynner på runden sin.

Starten av runden er å vaske toaletter på områdene hun er ansvarlig for, før alle studentene og lærerne ankommer på skolen. Før hun går videre til “C2” for å vaske møterommene, og så alle kontorene som er tomme før de ansatte ankommer dit. Deretter drar hun ned til kantina og Aud6, før pausen starter for studentene klokken 12.

Etter pausen starter hun runden sin på nytt med å vaske alle toaletter på området hennes, for så å ta en rundtur mellom alle tomme grupperom hun har, og så tilbake til “C2” for å vaske alle de tomme møterommene og kontorene. Så stikker hun innom kantina og Aud6, og før hun er ferdig for dagen så tar hun ENDA en siste runde med å vaske alle toaletter.
Utenom vaskerunden
Ved siden av hele vaskerunden sin, er det andre arbeidsoppgaver Wenke må ta for seg, på et tidspunkt av dagen besøker hun vaskesentralen på skolen. Her så kan hun vaske moppene sine, hente manglende utstyr, og tømme vogna for søppel. Mens hun tar runden sin, så har hun også ansvaret for å resirkulere miljøstasjonene, tømme søppelkassene, og ikke minst – fylle på antibac-dispenserne hvis de er tomme!


Hva savner Wenke fra tiden før korona?

Mens vi fulgte Wenke på jobben, spurte vi om hva hun savner fra tiden på jobb før korona.

Hun nevnte hvor mye hun likte å hilse på eller snakke med studentene og ansatte på skolen, hvordan det virka mer livlig på skolen før sammenlignet med nå, hvor mange tar studiet eller forelesningen over nett, noe som får skolen til å virke tom.

Wenke nevnte også hvordan hun savna å høre på tilfeldige folk spille pianoet på skolen, og hvordan det gjorde dagen bedre med et par sanger.



Skrevet av Vadim Kiisel

 

Klar for taco-onsdag når høgskolen åpner igjen!

Det tikker inn e-post på e-post angående nye undervisningsmetoder. Digitale undervisningsmetoder. Eksamener blir endret og forelesninger blir spilt inn på video. Jeg blir rolig innvendig. Alt løser seg. Høgskolen har løst situasjonen vi er i på en god og moderne måte. Det har gått en uke siden Høgskolen i Østfold stengte dørene. Men selv om høgskolen er stengt, mottar vi studentene god informasjon og nye løsninger slik at vi kan få den undervisningen vi skal ha, og forhåpentligvis får tatt eksamen.

Jeg trodde faktisk ikke jeg kom til å savne skolehverdagen. Jeg tenkte at noen uker hjemme kom til å bli ganske deilig. Sove lenge (jepp, jeg er et B-menneske), gå i joggedress, lese pensum og gjøre oppgaver når jeg ville. Men det ble faktisk tyngre enn jeg trodde. Jeg har innsett at skolehverdagen gir meg mye mer enn undervisning. Jeg savner klassekameratene mine, spesielt Ina. Selv om hun er altfor entusiastisk på morgenen for mitt trøtte tryne, savner jeg henne skikkelig. Jeg savner foreleserne som hilser oss god morgen, jeg savner å jobbe med oppgaver på grupperom og biblioteket, og ikke minst taco-onsdag i kantina.

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg gikk til da jeg startet på høgskolen høsten 2019. Internasjonal kommunikasjon? Jeg hadde lest meg opp på emnene, men likevel var jeg usikker på hva dette gikk ut på, og hva slags type jobber jeg kunne søke når jeg hadde fullført bacheloren. Men litt etter litt fikk vi førsteklassingene lære hva BIK-linjen hadde å by på.

Etter snart to semestre på BIK, ser jeg nå at jeg ikke kunne valgt en bedre linje! Ikke bare føler jeg at den passer meg perfekt, men det vi lærer er kjemperelevant i forhold til hvordan samfunnet utvikler seg. Samfunnet blir mer og mer digitalt, men folk har fremdeles et stort behov for kommunikasjon. Kommunikasjon i mange forskjellige former! Skriving, podkast, video, profesjonell engelsk, vi har utveksling til utlandet og praksis i en bedrift.

Så hva blir du når du er ferdig? Jo, du kan faktisk bli hva du vil! Okei, ikke sykepleier eller advokat. Men alt innenfor kommunikasjonsbransjen! I løpet av studiet hjelper foreleserne deg med å spesialisere deg innenfor det du synes er interessant og den veien du vil gå. Kanskje vil du jobbe som journalist? Da kan du få mange skrivejobber fra BIK, som blir publisert på vår egen blogg. Politisk kommunikasjonsrådgiver? Vi har egne emner som fokuserer på politikk. Vil du jobbe med sosiale medier? Dette lærer vi innenfor emnet Digitale medier og frivillig arbeid med studiets egne sosiale plattformer. Hva enn du vil jobbe som, eller hvilken retning du vil gå, kan dette tilrettelegges og fokuseres på!

Det er et så utrolig givende studium, med gode klassekamerater og forelesere som har passion for studiet og ikke minst for studentene sine!

Jeg vil oppfordre alle BIK-studenter og alle andre på høgskolen til å bruke de digitaliserte løsningene som nå blir lagt frem for oss. Bruk Facetime og Skype med klassekamerater, og ikke minst skal vi fullføre dette semesteret med glans!

Så håper jeg vi sees til taco-onsdag så snart skolen åpner igjen!

Av Sofie Tømmerås Lyshagen

 

Generasjon Hæ? «Hvordan overleve intervju»

Jentene fra Generasjon Hæ?

Intervju kan være grusomt, men vi har overlevd to. Her har du noen tips til hvordan du skal takle ditt eget.

Alise har vært på praksisintervju hos Grønn Jobb i Fredrikstad, mens Emma har vært på interesseintervju i en annen bedrift. Begge jentene endte med å få praksisplassene. Jentene kommer med gode tips til hvordan du kan forberede deg til jobbintervju. Blant annet er det viktig å være forberedt, og vite hva bedriften driver med. Du må også være forberedt på spørsmål som «fortell om deg selv», «hva er dine svake sider» og «hvorfor skal vi ansette deg». Til slutt forteller jentene hva de har gjort for å hjelpe miljøet siden sist.

 

Ny episode av Generasjon Hæ?

Jentenes nye bilde, med flotte antrekk og gjennomtenkt bakgrunn.

Generasjon Hæ? Er tilbake! I årets første episode forteller Alise og Emma om forventninger de har til podkasten for sesongen.

Emma og Alise er tilbake etter sommerferien. Vi har begge jobbet store deler av ferien for å tjene penger til blant annet billappen. Vi har også fått med oss Iselin Karlsen som kan hjelpe med tekniske ting og delta i fremtidige episoder. Planen fremover er å snakke om miljøet og hva studenter kan gjøre, og hvordan man kan leve godt på studentbudsjett. Fremover vil vi snakke om praksis og ting som opptar oss på tredjeåret vårt.

 

Slik fikk jeg jobben som Social Media Executive


Jeg heter Andrea Pelan, er 23 år og ble uteksaminert fra bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold i 2016. Etter utveksling til California, praksisplass i MediaCom Norge og en bacheloroppgave om merkevarebygging i sosiale medier, fikk jeg jobb i Maxus Communications Norge.

Helt siden jeg startet på videregående visste jeg at jeg ville drive med kommunikasjon og markedsføring i en eller annen form. Da jeg startet på studiet Internasjonal kommunikasjon, var jeg sikker på at jeg ønsket meg praksisplass i et byrå. Og sånn ble det. Etter 2,5 år fylt med mye ny kunnskap innen kommunikasjonsfaget var tiden inne for å bevege seg inn i MediaCom Norges lokaler som praktikant. Der skulle jeg jobbe med innholdsproduksjon i sosiale medier for noen av Norges største merkevarer.

Jeg husker jeg var så usikker og redd for å komme med idéer og oppfordre til diskusjoner rundt kommunikasjonsfaget i et rom med erfarne fagfolk. En dag bestemte jeg meg for å bare si det jeg tenkte, uten å tvile på meg selv – jeg var jo tross alt kommunikasjonsstudent. Den samme dagen skulle jeg i et møte med en kunde for første gang. Jeg kom med innspill til idéer og responsen var god, både internt og fra kunde. Det viste seg å ikke være så skummelt likevel!

Etter min praksisperiode, søkte jeg jobb i MediaComs søsterbyrå, Maxus Communications. Et mindre mediebyrå som satser stort digitalt. Min praksisplass gjorde at jeg ble en relevant kandidat til stillingen Social Media Intern. Etter et stort «ja» til tilbudet om jobb, og noen måneder med god opplæring, ble jeg tilbudt fast stilling som Social Media Executive. I Maxus blir jeg stadig vekk utfordret til å finne nye løsninger og å tenke nytt. Vi har også en tett dialog internt, og vi jobber sammen for å finne den aller beste løsningen for kunden. Dette inspirerer meg hver dag til å dra på jobb, være en del av Maxus og å virkelig yte service.

Jeg startet med innholdsproduksjon og jobber nå med både strategi, kjøp og innholdsproduksjon i sosiale medier og digitalt. Internasjonal kommunikasjon ved HIØ er et bredt studium, det åpner opp for et hav av muligheter – og min reise er en av dem.

Andrea Pelan