– Jeg følte meg utestengt

«Karoline» (21) hadde planlagt og gledet seg til fadderuken etter 3 år med pandemi, men i stedet for sosialisering og fester ble det mange kvelder hjemme alene. Nå ønsker hun å fortelle hvordan det egentlig var.

Foto: Bård Halvorsen/HiØ

For første gang på 3 år er det endelig duket opp for en fadderuke uten noen restriksjoner. På Høgskolen i Østfold er fadderuken fullstappet av arrangementer fra start til slutt.

Jeg har snakket med flere studenter og spurt hvordan fadderuken egentlig var. De forteller enkelt at det var gøy, men de satt mye alene.

Den eneste som vil fortelle mer om egne opplevelser er «Karoline» som ønsker og være anonym. Etter at «Karoline» hadde meldt seg opp til å være fadderbarn fikk hun en melding fra fadderen sin med mye informasjon. Hun sier at de skrev i meldingen at de hadde opprettet en egen gruppe på facebook, der vi skulle kunne prate med hverandre. Denne gruppen ble laget, men såvidt brukt.

«Karoline» er til vanlig en jente som er utadvendt og har mye utstråling. Første skoledag prøver hun å bli kjent med faddergruppen sin. De prater om hva som skal skje videre i fadderuken og planlegger at de skal prøve å være med på alt.

Lørdag 20. august var det ladet opp for konsert på City scene i Fredrikstad med Vidar Villa og Soppgirobygget. «Karoline» hadde gledet seg lenge til denne konserten og håpet på å bli kjent med flere nye mennesker. «Karoline» forteller at tidligere på dagen hadde flere i faddergruppen snakket om å møtes før konserten. Hun hadde da spurt om hun kunne være med, men fått blankt nei.

«Karoline» endte med å dra på konserten alene og prøvde å bli kjent med noen andre da faddergruppen hennes fortsatte å ignorere henne.
Hun forteller etterhvert at du følte seg alene sammen med andre.

Det er ikke bare «Karoline» som føler seg alene, i følge en undersøkelse fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse(ShoT) 2022 viser det at 4 av 10 studenter har få eller ingen venner på studiestedet.

Undersøkelsen ble besvart av rundt 60 000 studenter og resultatet er at majoriteten forteller at de har mange eller en del venner, 34% forteller at de har få venner, mens 7% sier at de ikke har noen venner.

-Mitt tips til neste års «førsteklassinger» er å bare hoppe i det, prøv å bli kjent med alle. Hvis du ser noen stå alene, gå bort å prat med de. Alle fortjener å ha noen å være sammen med.
Dette fortelle «Karoline» i slutten av intervjuet.

Skrevet av Juliane Søreng

Jeg har intervjuet en jente om hvordan hun hadde det under fadderuken, hun ønsker å være anonym.

Kilder:

https://www.sias.no/aktuelt/resultater-fra-shot-undersokelsen-2022

 

FAST FULLTIDSJOBB PÅ 1-2-3

I skrivende stund er det 17 uker siden avgangsseremonien til BIK19 fant sted, og på denne korte (lange) tiden har tiden og minnene om studiehverdagen nærmest forsvunnet. Hvorfor? Jo, det betyr nemlig at det er 18 uker siden jeg ble tilbudt min første ordentlige «voksenjobb» med både fleksitid og fastlønn – som innholdsprodusent for Skogstad Sport.

Stillingen min innebærer at jeg har hovedansvar for all kommunikasjon, både internt og ekstern i bedriften. Dette betyr dermed alt av sosiale medier, pressemeldinger, deltagende på photoshooter og at jeg produserer alt av markedsmateriell for både annonsering, some og butikker. Det var en stor usikkerhet rundt «hvor raskt kan jeg få jobb etter BIK?» og lite hadde jeg troen på at det skulle gå så fort som det gjorde.

 

Dermed skal jeg gi kommende avgangsstudenter noen gode råd på veien inn i arbeidslivet.

  1. Hold deg aktiv under studiene – bli med på frivillige prosjekter/verv, studentassistent, post på BIKs sosiale medier og BIK-bloggen. DETTE ER GULL PÅ CV!
  2. Opprett deg en profil på LinkedIn – Her kan du få med ulike seminarer innenfor kommunikasjon og får ferten av ledige stillinger tidligere. Gjerne prøv å post en tekst 

  1. Søk først de jobbene du helst vil ha – KREMJOBBENE. MEN ha i tankene at konkurransen er høy, og det finnes mange gode
  2. Under intervjuprosessene innenfor kommunikasjonsbransjen er det relativt vanlig med case-oppgave som fremføres for bedriften. Vær forberedt og pust med magen, du er allerede på god vei!

    4. Husk at din første jobb ikke nødvendigvis er stedet du blir til evig tid – Du trenger ikke finne drømmejobben som første jobb, men all erfaring er fantastisk til veien videre.

Den siste måneden har jeg vært prosjektleder for et enestående samarbeid med Sunnaasstiftelsen – som jobber med rehabilitering etter ulykker, og for en stolthet og mestring denne prosessen har gitt meg. Med både mange gode mennesker og noen tunge prøvelser som fersk i arbeidslivet. På tross av dette, med både frustrasjon og innsats ble lanseringen en storsuksess

SÅ, KAN JEG, KAN DERE!

 

Skrevet av Guro, BIK19

 

Når du tror du har nådd bunnen, plukker du opp en spade

Reisen min til Lisboa skulle forbedre alt. Jeg skulle starte i fulltidsjobb, utforske en ny kultur og nyte livet etter BIK. Lite visste jeg at opplevelsen som skulle bli en dans på roser ble om til en dans på Lego i barfot. Da jeg trodde jeg nådde bunnen, fant jeg en spade og gravde meg selv enda dypere.

Fredag 3. juni skjer det. Etter to år med pandemi og tre år som fattig student, tar jeg verdenen fatt og flytter til Lisboa, Portugal for å bli content moderator for TikTok. Det første som starter serien av uheldige hendelser er når flyselskapet mister den ene baggen min. Jaja, tenker jeg. Jeg fikk i hvert fall baggen som inneholdt de viktigste tingene mine. Jeg kan sikkert bare gi flyselskapet adressen min så sender de bagasjen min der. Så lett var det selvfølgelig ikke. Portugisere tar livet veldig med ro, som høres fantastisk ut, men det har sine negative sider. Bak skranken er det bare en person som skal håndtere alle som står i kø, noe han gjør med samme hastighet som mormor med demens som prøver å huske bursdagen min. Etter to timer med venting får jeg endelig gitt adressen min.

På lørdagen henter jeg jobb-PC-en som er den tredje delen av serien av uheldige hendelser. Hver gang jeg starter PC-en blir den rød med meldingen «status: error». IT-vakten på jobben er en 60+ år gammel italiensk mann som bare sier, «Mamma mia, wait». På dette tidspunktet var jeg godt kjent med å vente etter gårsdagens bagasjefiasko. Etter tre timer, virker det som om italieneren har fått i seg nok kaffe og klarer å navigere PC-en gjennom flere error-koder og jeg blir sendt til leiligheten jeg skal bo i de neste tolv månedene. I løpet av det siste døgnet konkluderte jeg at ting ikke kan gå verre enn det allerede er og jeg traff rock bottom.

På kvelden skal jeg på Guns n’ Roses konsert med en fyr jeg møtte via en gruppechat for alle på jobben. Vi har samme musikksmak og deler masse interesser, så jeg hadde gledet meg masse til å få møte min første venn her. Sekundet jeg møter han innser jeg hvor dumt det egentlig er å møte folk fra internettet, til tross for at han var en kollega. Bildene hans var Brad Pitt og jeg møtte Jan Teigen. Språkbarrieren var så stor at Google Translate gjorde duoen om til en trio og han røyket og drakk som en sjømann. Under konserten mister vi hverandre og jeg innser hvor alene jeg er. Jeg er i en sjø av mennesker, men kunne likeså godt vært helt alene. Jeg kommer meg heller ikke hjem før klokken 4 på natta fordi alle taxiene i byen er opptatt og Lisboas offentlige transport var for forvirrende, spesielt med promille.

På dette tidspunktet har jeg nesten ikke spist på 24 timer og flykter til kjøkkenet for å lage mat. Mitt go-to måltid har alltid vært egg på toast og er alltid et trygt valg… eller? Leiligheten har en gasskomfyr – noe jeg aldri har vært borti før. Etter litt tukling med knappene, oppstår det en blå flamme under stekepanna. «Dette var jo ikke så vanskelig», tenker jeg. Mens jeg snur meg rundt for å hente brød har jeg plutselig gravd meg selv enda dypere. BOOM, sier det. Stekeplaten har eksplodert og det er knust glass over hele kjøkkenet. Selv etter å ha nådd bunnen, plukket jeg opp en spade og gravde meg selv enda dypere.

Etter bare to dager i Lisboa nådde jeg bunnen. Ting kunne ikke bli verre og alt jeg hadde holdt inne kom ut. Tårene rant mens jeg revurderte alle mine livsvalg. Jeg er ikke overtroisk, men dette måtte være universets tydeligste beskjed på at Lisboa ikke var for meg og jeg begynte å lengte tilbake til Norge. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne savne landet med flest tilfeller av klamydia, dyre alkoholpriser og baguetter til 80 kroner.

I dag har jeg bodd i Lisboa i fire måneder og dansen min har erstattet noen av legobitene med roser. Jeg har fått venner fra hele verdenen, bagasjen min kom endelig frem og kjøkkenet har ikke eksplodert siden sist. Moralen med historien er at når du tror du har nådd rock bottom, er det fortsatt mulighet for å plukke opp en spade og grave seg selv enda lengre ned. MEN, når du har endelig nådd bunnen, er det bare en vei å gå, som er opp.

Foto: Ellen Sollie

 

Historien om Marley

Dagen startet som mange andre dager før. Frokosten ble raskt inntatt, og bilen ble pakket.

Planen var å tilbringe dagen på stranden sammen med mannen min og hundene våre,

Marley og Fenris. Hadde jeg vært klar over hva dagen hadde i vente hadde jeg kanskje aldri

forlatt den trygge sengen i første omgang.

Vi ankom stranden og det var en nydelig dag. Det var ekstra deilig å vite at i morgen var det

17.mai, så vi hadde langhelg. Hundene badet og rullet i sanden, og jeg gikk langs stranden

og nøt solstrålene i ansiktet. Marley hadde det året fylt 5 år gammel og familien hadde nylig

økt med en når vi fikk lille Fenris hjem til oss som var kun 8 uker. Lett irritert bemerket jeg at

hundene var svært skitne og måtte nok dusjes begge to når vi kom hjem. Hadde jeg kunne

gjort det igjen hadde jeg nok ikke vært irritert på hundene for noe så ubetydelig.

Plutselig var vi hjemme igjen og timene fløy av gårde til både dusjing og føning av hundene.

Etter at jobben var gjort inntok jeg plassen min i sofaen med mange planer om serietitting

og spising av snacks. Halvveis i TV-tittingen hørte jeg plutselig en svært rar lyd. Min første

tanke var at dette var helt klart min eldste hund Marley som nå bøller og ruller rundt på

gulvet for å få kos, og jeg smilte til meg selv mens jeg reiste meg fra sofaen for å finne han.

Dette var noe han ofte gjorde så det var ikke en unaturlig situasjon.

Men synet som møtte meg da jeg fant han liggende utenfor soverommet fikk blodet til å gå

kaldt. Marley ligger på gulvet og spasmer mens det kommer store mengder av hvitt skum ut

av munnen hans. Han er totalt uresponsiv og jeg får ingen kontakt med han i det hele tatt.

Jeg skriker et gråtkvalt skrik etter mannen min som oppholdt seg i et annet rom og han

kommer stormende inn i rommet. Sammen prøver vi å få kontakt med Marley som igjen

fortsetter å bevege den lille kroppen sin i ukontrollerbare spasmer. Vi kontakter dyrlegens

nattevakt og får beskjed om å forte oss dit så snart som mulig.

Etter noe som føltes ut som mange timer, men i virkeligheten bare var et par minutter, var

det over. Marley sin lille kropp sluttet å bevege seg, og pusten hans ble nesten helt stille.

Panikken tok over oss begge og vi hylte og ropte til han om at han måtte våkne. Jeg var helt

sikker på at dette var slutten og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme meg videre

fra en slik hendelse. Marley var min beste venn her i verden og jeg kunne ikke se for meg

fremtiden uten han i livet mitt. Tårene rant fritt, og jeg følte meg totalt som ei hodeløs høne

der jeg løp rundt og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Plutselig hev Marley seg opp fra gulvet

og virket nesten helt fin, til tross for at han så ganske fortumlet ut. Han var ganske svimmel

og usikker, men han var i live. Vi samlet han i armene våre og plukket med oss Fenris før vi

løp ut i bilen.

Når vi ankom dyrlegen ble vi møtt med trygge og sikre dyrleger som hadde full kontroll på

situasjonen. De tok med seg Marley og gjorde masse undersøkelser, og etter mye om og

men ble det klart at Marley hadde utviklet epilepsi. Med medisiner og behandling vil han

kunne leve et helt normalt og langt liv. En slik lettelse hadde jeg aldri opplevd før denne

dagen. Nå som jeg ser tilbake på denne dagen, vet jeg at det å irritere seg over at hundene

må dusjes og fønes ikke lengre er vits, jeg vet at de koser seg, og vi har mange flere dager

fremfor oss – det er det som er viktig.

Skrevet av Ida Lengfelder

 

ENDELIG SOMMER

 

Da er det endelig sommerferie, haha, men hvem liker ikke det, nå skal det bli deilig å strekke ut «og slappe av» i et par måneder.  Men når det skal sies: er jeg veldig glad for at jeg startet å studere på høyskolen for to år siden, det har endret livet mitt totalt.

Jeg har aldri vært så ivrig eller skoleflink, så etter videregående har jeg for det meste jobbet som servering og med butikksalg. Etter at jeg fikk min datter på nå to og et halvt år, fikk jeg som de fleste nybakte mødre et helt nytt perspektiv på livet, så jeg bestemte meg for at jeg ville bli bedre for både henne og meg. Jeg hoppet i det og startet å studere, uten egentlig noen forventninger eller mål om hva jeg ville bli. Det var utrolig tungt å skulle sjonglere det å ha blitt alenemor og studere, og midt oppi dette, en pandemi.

Det ble henting av sykt barn midt i undervisningstiden, ikke fordi hun alltid var syk, men andre i barnehagen. Eller de gangene hun faktisk var syk, og jeg måtte løpe frem og tilbake mellom henne og zoom-undervisningen. Noen ganger lå hun på fanget med feber, mens jeg satt varm og «gjennomvåt» med pc-en foran oss og en notatbok ved siden av. Det var mye sykdom, men det var viktig for meg å få med meg alle undervisningstimene. Egentlig har jeg som alenemor syntes zoom-undervisning har vært en fin løsning i en slik periode.

Profil Cindy

Etter å ha stått i det en god stund, merker jeg at det endelig har blitt mye enklere selv om det fortsatt kan være krevende «og jeg vil river meg i håret». Men, jeg har lært meg å bli mer strukturert og flinkere til å planlegge dagene mine, noe som gjør meg mindre stresset. Nå skal det bli både spennende og fint å komme tilbake til skolebenken, nå som vi skal tilbake til høsten.

Jeg er egentlig stolt av meg selv og veldig glad jeg har hold ut, til tross for «støvsugeren fullt av hår», haha. Så nå skal ferien tas med god samvittighet og prøve å gjøre minst mulig frem til neste semester…om det er mulig med en toåring med fri fra barnehagen, haha.

Men nå vet jeg at jeg er bedre rustet og at jeg skal få det til. Det blir superspennende å se hva fremtiden vil bringe.

Moralen er: stå i det, det blir bedre, det er gjennom motgang man vokser og blir sterkere.

GOD SOMMER!

 

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 

Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

Her var nemlig «Tekst og retorikk» et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise», og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

Dette har jeg i all hovedsak emnene «Tekst og retorikk» og «Kunsten å overbevise» å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

 

Skrevet av Dea Sadiku 

 

Akuttmottaket minutt for minutt!

Den sommeren jeg fylte 35 slo den ned som et lynnedslag, den litt for tidlige midtlivskrisen. Det var det på tide a ta grep, og det i form av trening. Med friskt mot og i nyinnkjøpt treningstøy skulle det trenes, og det fire ganger i uken. Na var det noen år siden sist jeg befant meg på en tredemølle, noe min høyre fot etter bare noen få økter skulle minne meg på i form av smerter. Når foten en dag plutselig begynte a skifte farge til blått, tenkte jeg at det var på tide å oppsøke fastlegen. Fra fastlegen gikk veien videre til akuttmottaket på sykehuset, hvor jeg etter en rask undersøkelse hos sykepleier ble henvist til venterommet. Under undersøkelsen hadde jeg registrert at jeg hadde fått tildelt fargekode grønn. Noe som ifølge et kjapt google søk informerte meg om at pasienter tildeles fargekoder som sier noe om hvor raskt pasienten trenger legetilsyn. Ifølge grønn kode er «pasienten våken og klar, pasienten kan vente». Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente, men vente det måtte jeg.

Illustrasjon - Stine

Illustrasjon: Kvinne som venter

Da sulten etter hvert begynte a melde seg spurte jeg sykehusportøren om det fantes en snacksautomat i nærheten. Fikk beskjed om at det stod en rett rundt hjørnet, og med taktfaste skritt, i en nærmest euforisk tilstand rundet jeg hjørnet. I min iver etter å kjøpe både mat og drikke hadde jeg oversett den. Men da lyste den mot meg som en varsellampe, den gule Post-it lappen med påskriften «I USTAND!» Skuffelsen var stor, og det føltes som om Smil-sjokoladen og flasken med Cola i automaten hånet meg. Med tunge skritt gikk jeg tilbake til venterommet og fylte et plastglass med vann fra vannautomaten, mens jeg prøvde å overtale meg selv om at dette strengt talt var det sunneste valget, og jeg normalt sett ikke drikker brus på hverdager. Selv om det strengt talt ikke var noe som var normalt med denne tirsdagen i august.

Timene gikk, den ene etter den andre. Det at TV-en på venterommet viste «Sommerskuta minutt for minutt» på NRK, bidro ikke akkurat til at tiden gikk noe raskere. I gangene løp stressa sykepleiere i Hoka sko. Det kunne nesten virke som om Norsk Sykepleierforbund hadde rabatt på Hoka sko. En mistanke som ble raskt avkreftet av en SMS til min kusine som er sykepleier. Det ble omsider vaktskifte, hvor utslitte sykepleiere i Hoka sko, ble avløst av uthvilte sykepleier, også de i Hoka sko. Det hadde nå gatt ni og en halv time siden jeg sjekket inn på akuttmottaket, og jeg kjente at både tålmodigheten og høfligheten sank i takt med blodsukkeret. Sulten var stadig til stede, og luften gikk litt ut av meg når klokken nærmet seg 22.30. Jeg innså at sannsynligheten for a rekke innom matbutikken på vei hjem for stengetid, for a kjøpe maten jeg hadde sittet a fantasert om i timevis nå var minimal. Fra klokken 22.30 og utover var stemningen laber. Det var den også blant de andre pasientene på venterommet. På slike venterom er det alltid en person som skal bruke kjeft på sykepleierne for at vedkommende har observert at andre pasienter som akkurat har kommet inn døren slipper foran dem i ventekøen. Dette til tross for at det tydelig står på skjermen på venterommet at pasienter som kommer inn etter deg kan ha større hastegrad enn deg selv. Akuttmottaket er på den måten det ene stedet man burde være glad og takknemlig for at man må vente, for jo lengre ventetid jo mindre akutt er din lidelse.

Tolv timer etter ankomst hadde pasient med fargekode grønn, «våken og klar, og kan vente», ventet lenge nok, og sjanglet verken våken eller spesielt klar ut av dørene på akuttmottaket. Vel hjemme i min egen seng var fortvilelsen stor da mobilen ringte rundt klokken ni senere samme morgen «Hei! jeg ringer fra akuttmottaket, vi vil gjerne at du skal komme tilbake å ta noen flere prøver». Syv timer etter forrige besøk befant jeg meg nok en gang på akuttmottakets venteværelse. Hoka sko kom og gikk, mens jeg som ikke hadde hatt tid til a spise frokost, nok en gang fantaserte om alt som skulle handles i matbutikken på vei hjem. Siden klokken var rundt ti på formiddagen følte jeg meg optimistisk i forhold til a rekke innom matbutikken for stengetid. Etter fire timers venting var jeg ferdig, og satte kursen mot matbutikken. Det er noe i det at man ikke bør dra til matbutikken på tom mage, for den Smil-sjokoladen som hadde hånet meg i den ødelagte automaten på akuttmottakets venteværelse kvelden for, havnet nå i handlekurven. Sirkelen var sluttet, og jeg reiste fornøyd hjem.Hvordan gikk det så med foten, joda, det gikk fint. Jeg hadde bokstavelig talt gått på meg en senebetennelse, som trengte noen ukers hvile.

Til tross for at ventetiden på harde stoler, denne gang ble litt i overkant lang, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til a gå til innkjøp av et par Hoka sko med det første. Så kjenner jeg på en takknemlighet for at vi Norge har et behandlingstilbud hvor økonomien din ikke er avgjørende for om du far hjelp når du trenger det, uansett når på døgnet det måtte være.

 

Skrevet av Stine Veronica Jensen

 

Juletreets skavanker

Jeg trodde at man lærte av sine feil, men jeg gjorde visst ikke det. Samme feilen ble gjort i år som sist desember, nemlig å sett opp juletreet 1.advent. I alle år så har jeg og min familie satt opp juletreet tidlig, og når jeg og samboeren flyttet til ett større sted, hvor det er plass til å ha et tre så glemte jeg noe essensielt, vi har to katter.

Som nevnt så gjorde jeg den feilen sist jul å sette opp juletreet tidlig, for den yngste katten ville ikke la treet stå i fred, er kanskje ikke så rart da han i grunn var en kattunge, men jeg tok risken, det endte fort med at treet måtte ned igjen og heller sette det opp dagen før jul isteden. Sony, katten som ikke ville la treet være i fred, skulle klatre i det, river ned kuler og spise glitter. Når vi ser på treet nå og sist jul så har det fått varig skade.

Så til julen i år, 2021, igjen så prøvde jeg meg på lykken og satte opp treet den 26.november og lys og glitter dagen etter, før min lillesøster kom på besøk første søndag i advent og skulle hjelpe oss og dekorere med julekuler. Sony lot treet være i fred de første dagene, frem til kulene var på plass og besøket hadde dratt hjem.

Men nå tenker du kanskje, du sa at dere har to katter, men så langt er det bare en som er nevnt. Sasha, katt nummer to og Sonys tante, hadde i fjor ikke noe interesse i treet annet enn å snuse, og jeg tenkte da at vi var heldige i år også, og det så ut som at jeg fikk rett frem til hun fant treet behagelig som ett gjemmested. Nå har hun finnet seg en krok bak treet hvor garnet mitt var pent lagt i en bag for å få det vekk fra gulvet. Jeg kan nå pent si at det ikke lenger ligger i den baggen.

Så har jeg nå lært etter to jul med to katter og et juletre, at det ikke skal settes opp tidlig? Eller kommer jeg til å begå samme feilen tredje år på rad? For det var senest i dag, hvor jeg sitter og skriver dette, at kattene har strevet i natt for her ligger pynten utover gulvet og treet på snei.

 

Skrevet av Silje Synnøve Halvorsen Olsen

 

Bremsepanikk  

På grunn av Corona eller så pent det heter Covid -19, så har det vært «krise» hver sommer om hvorvidt vi får dratt til det store utlandet eller ikke. Mange av oss har slengt oss på det  som har blitt en trend, nemlig Norgesferie med bil. Selv om planen var å dra til Spania for å møte bestefaren til min samboer, skulle vi nå kaste oss på trenden. Vi begynte å planlegge  alt fra hvor vi skulle dra og hva vi skulle ha med oss. Noen dager før vi skulle reise, fikk jeg en forferdelig følelse av at noe skulle gå galt med bilen. Vi har kjøpt oss en liten brukt bil, Mitsubishi Colt, 2009 modell. En så gammel bil på tur, kommer aldri til å gå bra tenker jeg.

Den nervøse klumpen jeg hadde i magen, får meg til å kjøre bilen opp til pappa. For hvem andre har peiling på bil og dingser enn han far. Når jeg forteller at jeg er kjempe engstelig for  bilen og bremsene, så svarer han på en tullete måte at han bare kan åpne panseret å si at alt  er i orden. Blikket jeg sendte til pappa da var ubeskrivelig. Etter mye mas fra min side, tar  han meg endelig seriøst. Pappa sjekker bilen mens jeg sitter og venter på kjøkkenet. Jeg ser  han kommer mot kjøkkenet med et grublende ansikt. Nå skjønte jeg at det var noe, og noe  dyrt. Det første han sier er «ikke for å ødelegge ferien, men …». Bremsene var så å si helt  slitt bort og det var alt for mye rust på bremseskivene. Pappa sier han fikser det, og det gjør  han. Dagen før vi reiser så forteller han at vi må være forsiktige med å bremse fordi vi ikke  fikk bytta den ene delen og at bremsen kan tydeligvis bli «slakk». Det at pappa sa det til meg  dagen før vi skulle kjøre over fjell og daler, hjalp ikke særlig med følelsen jeg hadde i meg.  Den tanken var alltid i bakhodet, men vi dro allikevel.  

Ting hadde gått bra, men underveis er det som jeg hører nye lyder fra bilen. Jeg fikk aldri  slappet av ordentlig. Jeg var konstant redd opp bakker og nedover. Neste stopp var Lom og  det var her klumpen i magen satte seg for min del. Som andre bil turister bruker da enten  GPS eller kart, vi bruker da Google maps på telefonen. Når vi kjører nedover fjellet som for  forresten er ganske bratt, vil da google få oss til å kjøre til høyre ned på en grusvei. Ned  fjellet. De andre bilene bak meg kjører rett frem mens jeg skriker til samboeren min «Hva i  alle dager er dette for en forbanna vei!!!!». Pulsen går fra hvilepuls til å være på løpetrening  i sittende stilling. Alt min samboer sier er at det er google som viser veien. Veien er  kjempebratt, kun plass til en bil og sving hver 100 meter. Rett ved siste sving, var det siste  bakke ned. Den bakken kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ser ikke veien foran bilen. Alt jeg  kunne se var den nydelig turkise elven som går til Lom. Jeg stopper bilen. Hvordan skal vi  komme oss ned. Jeg fikk panikk og fryser til, for bak hodet er det pappas stemme som går på  repeat «vær forsiktig med å bremse», «slakk», «varme bremser». Samboeren min sitter helt  stille, han tørr ikke å si noe. Jeg er rimelig sikker han tenker det samme som meg. Vi kommer  til å dø i det fine turkise vannet. Tårene triller nedover skinnet mitt, samtidig som jeg trekker  til meg all luft jeg kan få inn og holder pusten. Tar bilen i første gir, drar ned håndbrekket og  slepper opp. Jeg skriker ned bakken og samboeren holder seg for øra. Det føltes som jeg  kjørte i 110km/t ned, men i realiteten kjørte jeg i 5 km/t. Det kom som et sjokk for meg at vi  klarte å komme ned, men samtidig en slags rar mestrings følelse. Jeg overlevde. Vi overlevde  turen.  

Så et lite tips fra meg til deg er aldri stol 100% på apper. Det kan skje feil, det kan være at det  fører deg på skumle veier du aldri ville kjørt. Ta alltid med kart for sikkerhet skyld. En liten  ting til, for deg som krisetenker som meg husk det ordner seg til slutt. Uansett om du har en  gammel bil eller ei.

 

Skrevet av Marianne Stavrum Myrvold