Den sommeren jeg fylte 35 slo den ned som et lynnedslag, den litt for tidlige midtlivskrisen. Det var det på tide a ta grep, og det i form av trening. Med friskt mot og i nyinnkjøpt treningstøy skulle det trenes, og det fire ganger i uken. Na var det noen år siden sist jeg befant meg på en tredemølle, noe min høyre fot etter bare noen få økter skulle minne meg på i form av smerter. Når foten en dag plutselig begynte a skifte farge til blått, tenkte jeg at det var på tide å oppsøke fastlegen. Fra fastlegen gikk veien videre til akuttmottaket på sykehuset, hvor jeg etter en rask undersøkelse hos sykepleier ble henvist til venterommet. Under undersøkelsen hadde jeg registrert at jeg hadde fått tildelt fargekode grønn. Noe som ifølge et kjapt google søk informerte meg om at pasienter tildeles fargekoder som sier noe om hvor raskt pasienten trenger legetilsyn. Ifølge grønn kode er «pasienten våken og klar, pasienten kan vente». Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente, men vente det måtte jeg.

Illustrasjon: Kvinne som venter

Da sulten etter hvert begynte a melde seg spurte jeg sykehusportøren om det fantes en snacksautomat i nærheten. Fikk beskjed om at det stod en rett rundt hjørnet, og med taktfaste skritt, i en nærmest euforisk tilstand rundet jeg hjørnet. I min iver etter å kjøpe både mat og drikke hadde jeg oversett den. Men da lyste den mot meg som en varsellampe, den gule Post-it lappen med påskriften «I USTAND!» Skuffelsen var stor, og det føltes som om Smil-sjokoladen og flasken med Cola i automaten hånet meg. Med tunge skritt gikk jeg tilbake til venterommet og fylte et plastglass med vann fra vannautomaten, mens jeg prøvde å overtale meg selv om at dette strengt talt var det sunneste valget, og jeg normalt sett ikke drikker brus på hverdager. Selv om det strengt talt ikke var noe som var normalt med denne tirsdagen i august.

Timene gikk, den ene etter den andre. Det at TV-en på venterommet viste «Sommerskuta minutt for minutt» på NRK, bidro ikke akkurat til at tiden gikk noe raskere. I gangene løp stressa sykepleiere i Hoka sko. Det kunne nesten virke som om Norsk Sykepleierforbund hadde rabatt på Hoka sko. En mistanke som ble raskt avkreftet av en SMS til min kusine som er sykepleier. Det ble omsider vaktskifte, hvor utslitte sykepleiere i Hoka sko, ble avløst av uthvilte sykepleier, også de i Hoka sko. Det hadde nå gatt ni og en halv time siden jeg sjekket inn på akuttmottaket, og jeg kjente at både tålmodigheten og høfligheten sank i takt med blodsukkeret. Sulten var stadig til stede, og luften gikk litt ut av meg når klokken nærmet seg 22.30. Jeg innså at sannsynligheten for a rekke innom matbutikken på vei hjem for stengetid, for a kjøpe maten jeg hadde sittet a fantasert om i timevis nå var minimal. Fra klokken 22.30 og utover var stemningen laber. Det var den også blant de andre pasientene på venterommet. På slike venterom er det alltid en person som skal bruke kjeft på sykepleierne for at vedkommende har observert at andre pasienter som akkurat har kommet inn døren slipper foran dem i ventekøen. Dette til tross for at det tydelig står på skjermen på venterommet at pasienter som kommer inn etter deg kan ha større hastegrad enn deg selv. Akuttmottaket er på den måten det ene stedet man burde være glad og takknemlig for at man må vente, for jo lengre ventetid jo mindre akutt er din lidelse.

Tolv timer etter ankomst hadde pasient med fargekode grønn, «våken og klar, og kan vente», ventet lenge nok, og sjanglet verken våken eller spesielt klar ut av dørene på akuttmottaket. Vel hjemme i min egen seng var fortvilelsen stor da mobilen ringte rundt klokken ni senere samme morgen «Hei! jeg ringer fra akuttmottaket, vi vil gjerne at du skal komme tilbake å ta noen flere prøver». Syv timer etter forrige besøk befant jeg meg nok en gang på akuttmottakets venteværelse. Hoka sko kom og gikk, mens jeg som ikke hadde hatt tid til a spise frokost, nok en gang fantaserte om alt som skulle handles i matbutikken på vei hjem. Siden klokken var rundt ti på formiddagen følte jeg meg optimistisk i forhold til a rekke innom matbutikken for stengetid. Etter fire timers venting var jeg ferdig, og satte kursen mot matbutikken. Det er noe i det at man ikke bør dra til matbutikken på tom mage, for den Smil-sjokoladen som hadde hånet meg i den ødelagte automaten på akuttmottakets venteværelse kvelden for, havnet nå i handlekurven. Sirkelen var sluttet, og jeg reiste fornøyd hjem.Hvordan gikk det så med foten, joda, det gikk fint. Jeg hadde bokstavelig talt gått på meg en senebetennelse, som trengte noen ukers hvile.

Til tross for at ventetiden på harde stoler, denne gang ble litt i overkant lang, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til a gå til innkjøp av et par Hoka sko med det første. Så kjenner jeg på en takknemlighet for at vi Norge har et behandlingstilbud hvor økonomien din ikke er avgjørende for om du far hjelp når du trenger det, uansett når på døgnet det måtte være.

Skrevet av Stine Veronica Jensen