Det er påske i Tsjekkia i år 2011, det første jeg husker er at det er god stemning i bilen, selv om det er iskaldt. Det stinker diesel og jeg er så sliten at jeg egentlig bare har lyst til å legge meg å sove. Men det med soving på den gamle tyskerveien i Tsjekkia er at det lar seg rett og slett ikke gjøre. Dette er en motorvei som ble laget av tyskerne for å enkelt kunne kjøre tungt maskineri over grensene. Veien er bygget opp av gamle asfaltblokker uten noe som helst form for stolthet i arbeidet som ble gjort. Mellomrommet mellom hver blokk er på sirka 5 cm og hver blokk er maks et par meter lange, som fører til man får en følelse av hammerslag rett i karosseriet på gamle Trulta fra 82 som bærer Mercedes logoen med stolthet.

Etter å ha kjørt noen timer på denne veien, som jeg trodde var veien inn til helvete, klarer jeg faktisk å sovne. Når jeg våkner opp, er stemningen i bilen en helt annen enn før jeg sovna. Jeg har aldri vært vitne til tåke som ligner så mye på grøt, altså grå risengryns grøt. Man ser kanskje maks to meter av veien foran bilen, mens denne intense hamringen på bilen fortsetter og fortsetter. Praten i bilen har gått fra positivitet (med litt bekymring) til full panikkmodus hos sjåfør, som faktisk lurer på om bilen kommer til å overleve denne legendariske kjøreturen. Det eneste for meg å gjøre, i alle fall det første som slo meg inn, var å åpne en ny flaske med noe godt og sterkt å drikke på, for å roe ned egne nerver.

Som sagt, dette er en motorvei, og de som kjører denne veien daglig er ikke akkurat noen sinkere i trafikken. Mens de andre bilene suser forbi oss i en hissig fart så skjer det som måtte skje. Bremsene på Trulta måtte gi slipp for hammerslagene fra veien inn til helvete. En allerede ganske nedbrutt sjåfør gir opp alt som er av håp og vi andre i bilen begynner å innse at vi nå er på rimelig tynn is. Det eneste vi kan gjøre er å senke farten betraktelig, og se om vi kan skimte noen skilt på denne motorveien som ligner på et sted eller en by vi kan kjøre inn for å ta et pust i bakken og finne et verksted.

Men gutta, det er jo søndag i dag, hører jeg noen i bilen sier etter vi har fått tatt av på en avkjørsel ut av motorveien, tviler på at det er noen verksted som er åpent. Vi blir enige om at vi bare må prøve, for sånn som situasjonen er nå så kommer vi oss ingen vei uansett. Gutten som sa de vise ord i bilen hadde rett, alt er stengt, det er seint og vi må bare vente til neste dag. Det er minusgrader i gråe Tsjekkia og Trulta er ikke så flink til å holde på varmen, men vi må bare prøve å få sovet litt så vi er i form til en dag som ikke stod på agendaen.

Byen vi har kommet til er en veldig liten by. Byen tilbyr ei kro, et par pubber og det viktigste av alt, et verksted! Vi kjører til verkstedet, en litt eldre kar, tydelig tsjekkisk, åpner døren og vi får forklart at bremsene på bilen vår har streika. Mekanikeren tar en titt på bilen og sier at vi kan varme oss inne på pauserommet. Da finner jeg ut at dette er det mannligste verkstedet jeg har vært i. På pauserommet henger det plakater fra seint 1980 tallet med lettkledde (også nakne) damer, askebeger fulle av sneiper og ølflasker i hjørnene.

Mekanikeren kommer inn og sier at delene til bremsene må bestilles, og at det kan ta noen timer før de ankommer verkstedet. I mellomtiden så er han veldig gira på å ta oss med på denne kroa for å spise, det høres ut som en fantastisk ide. Med en liten baktanke om at de slår i hjel Trulta og selger alle organene hennes på det svarte markedet så sier vi uansett ja til tilbudet hans. Når vi ankommer kroa så dekker de opp et flott langbord til oss og serverer oss skikkelig god, tsjekkisk husmannskost og drikke, for et sted og for et folkeslag tsjekkerne er! Etter å ha spist oss gode og mette ankommer vi tilbake til verkstedet, Trulta er ikke partert og mekanikeren er ferdig med jobben. Han forklarer hva han har gjort og sier at han også har fikset på det elektriske anlegget i bilen. Alt dette har han gjort, og skal ha det som tilsvarer 2000 NOK i tsjekkiske kroner. Turneen kan fortsette og vi setter seil mot neste stopp på konsert lista. VI begynner bare å le, fordi med så god mottagelse, invitasjon til kro og en superbillig jobb med Trulta, så var kanskje ikke dette veien til helvete, men begynnelsen på veien til himmelen.

Skrevet av Kim Trøbråten

Dagen startet som mange andre dager før. Frokosten ble raskt inntatt, og bilen ble pakket.

Planen var å tilbringe dagen på stranden sammen med mannen min og hundene våre,

Marley og Fenris. Hadde jeg vært klar over hva dagen hadde i vente hadde jeg kanskje aldri

forlatt den trygge sengen i første omgang.

Vi ankom stranden og det var en nydelig dag. Det var ekstra deilig å vite at i morgen var det

17.mai, så vi hadde langhelg. Hundene badet og rullet i sanden, og jeg gikk langs stranden

og nøt solstrålene i ansiktet. Marley hadde det året fylt 5 år gammel og familien hadde nylig

økt med en når vi fikk lille Fenris hjem til oss som var kun 8 uker. Lett irritert bemerket jeg at

hundene var svært skitne og måtte nok dusjes begge to når vi kom hjem. Hadde jeg kunne

gjort det igjen hadde jeg nok ikke vært irritert på hundene for noe så ubetydelig.

Plutselig var vi hjemme igjen og timene fløy av gårde til både dusjing og føning av hundene.

Etter at jobben var gjort inntok jeg plassen min i sofaen med mange planer om serietitting

og spising av snacks. Halvveis i TV-tittingen hørte jeg plutselig en svært rar lyd. Min første

tanke var at dette var helt klart min eldste hund Marley som nå bøller og ruller rundt på

gulvet for å få kos, og jeg smilte til meg selv mens jeg reiste meg fra sofaen for å finne han.

Dette var noe han ofte gjorde så det var ikke en unaturlig situasjon.

Men synet som møtte meg da jeg fant han liggende utenfor soverommet fikk blodet til å gå

kaldt. Marley ligger på gulvet og spasmer mens det kommer store mengder av hvitt skum ut

av munnen hans. Han er totalt uresponsiv og jeg får ingen kontakt med han i det hele tatt.

Jeg skriker et gråtkvalt skrik etter mannen min som oppholdt seg i et annet rom og han

kommer stormende inn i rommet. Sammen prøver vi å få kontakt med Marley som igjen

fortsetter å bevege den lille kroppen sin i ukontrollerbare spasmer. Vi kontakter dyrlegens

nattevakt og får beskjed om å forte oss dit så snart som mulig.

Etter noe som føltes ut som mange timer, men i virkeligheten bare var et par minutter, var

det over. Marley sin lille kropp sluttet å bevege seg, og pusten hans ble nesten helt stille.

Panikken tok over oss begge og vi hylte og ropte til han om at han måtte våkne. Jeg var helt

sikker på at dette var slutten og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme meg videre

fra en slik hendelse. Marley var min beste venn her i verden og jeg kunne ikke se for meg

fremtiden uten han i livet mitt. Tårene rant fritt, og jeg følte meg totalt som ei hodeløs høne

der jeg løp rundt og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Plutselig hev Marley seg opp fra gulvet

og virket nesten helt fin, til tross for at han så ganske fortumlet ut. Han var ganske svimmel

og usikker, men han var i live. Vi samlet han i armene våre og plukket med oss Fenris før vi

løp ut i bilen.

Når vi ankom dyrlegen ble vi møtt med trygge og sikre dyrleger som hadde full kontroll på

situasjonen. De tok med seg Marley og gjorde masse undersøkelser, og etter mye om og

men ble det klart at Marley hadde utviklet epilepsi. Med medisiner og behandling vil han

kunne leve et helt normalt og langt liv. En slik lettelse hadde jeg aldri opplevd før denne

dagen. Nå som jeg ser tilbake på denne dagen, vet jeg at det å irritere seg over at hundene

må dusjes og fønes ikke lengre er vits, jeg vet at de koser seg, og vi har mange flere dager

fremfor oss – det er det som er viktig.

Skrevet av Ida Lengfelder