Dagen startet som mange andre dager før. Frokosten ble raskt inntatt, og bilen ble pakket.
Planen var å tilbringe dagen på stranden sammen med mannen min og hundene våre,
Marley og Fenris. Hadde jeg vært klar over hva dagen hadde i vente hadde jeg kanskje aldri
forlatt den trygge sengen i første omgang.
Vi ankom stranden og det var en nydelig dag. Det var ekstra deilig å vite at i morgen var det
17.mai, så vi hadde langhelg. Hundene badet og rullet i sanden, og jeg gikk langs stranden
og nøt solstrålene i ansiktet. Marley hadde det året fylt 5 år gammel og familien hadde nylig
økt med en når vi fikk lille Fenris hjem til oss som var kun 8 uker. Lett irritert bemerket jeg at
hundene var svært skitne og måtte nok dusjes begge to når vi kom hjem. Hadde jeg kunne
gjort det igjen hadde jeg nok ikke vært irritert på hundene for noe så ubetydelig.
Plutselig var vi hjemme igjen og timene fløy av gårde til både dusjing og føning av hundene.
Etter at jobben var gjort inntok jeg plassen min i sofaen med mange planer om serietitting
og spising av snacks. Halvveis i TV-tittingen hørte jeg plutselig en svært rar lyd. Min første
tanke var at dette var helt klart min eldste hund Marley som nå bøller og ruller rundt på
gulvet for å få kos, og jeg smilte til meg selv mens jeg reiste meg fra sofaen for å finne han.
Dette var noe han ofte gjorde så det var ikke en unaturlig situasjon.
Men synet som møtte meg da jeg fant han liggende utenfor soverommet fikk blodet til å gå
kaldt. Marley ligger på gulvet og spasmer mens det kommer store mengder av hvitt skum ut
av munnen hans. Han er totalt uresponsiv og jeg får ingen kontakt med han i det hele tatt.
Jeg skriker et gråtkvalt skrik etter mannen min som oppholdt seg i et annet rom og han
kommer stormende inn i rommet. Sammen prøver vi å få kontakt med Marley som igjen
fortsetter å bevege den lille kroppen sin i ukontrollerbare spasmer. Vi kontakter dyrlegens
nattevakt og får beskjed om å forte oss dit så snart som mulig.
Etter noe som føltes ut som mange timer, men i virkeligheten bare var et par minutter, var
det over. Marley sin lille kropp sluttet å bevege seg, og pusten hans ble nesten helt stille.
Panikken tok over oss begge og vi hylte og ropte til han om at han måtte våkne. Jeg var helt
sikker på at dette var slutten og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme meg videre
fra en slik hendelse. Marley var min beste venn her i verden og jeg kunne ikke se for meg
fremtiden uten han i livet mitt. Tårene rant fritt, og jeg følte meg totalt som ei hodeløs høne
der jeg løp rundt og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Plutselig hev Marley seg opp fra gulvet
og virket nesten helt fin, til tross for at han så ganske fortumlet ut. Han var ganske svimmel
og usikker, men han var i live. Vi samlet han i armene våre og plukket med oss Fenris før vi
løp ut i bilen.
Når vi ankom dyrlegen ble vi møtt med trygge og sikre dyrleger som hadde full kontroll på
situasjonen. De tok med seg Marley og gjorde masse undersøkelser, og etter mye om og
men ble det klart at Marley hadde utviklet epilepsi. Med medisiner og behandling vil han
kunne leve et helt normalt og langt liv. En slik lettelse hadde jeg aldri opplevd før denne
dagen. Nå som jeg ser tilbake på denne dagen, vet jeg at det å irritere seg over at hundene
må dusjes og fønes ikke lengre er vits, jeg vet at de koser seg, og vi har mange flere dager
fremfor oss – det er det som er viktig.
Skrevet av Ida Lengfelder