På minst ett punkt i livet så kan vi vel alle si at det føltes ut som at vi drukner i dritt, enten det

er en metafor for eksamen eller mye stress på jobb. I hvert fall så har jeg ved flere tilfeller følt

på dette. Men det mange ikke vet, og definitivt ikke helt forventer, er at når jeg uttaler meg

om å drukne i dritt så er det ikke bare en metafor for at jeg sliter litt med innleveringa, det er

også en referanse til det som antageligvis er et av mine mest, i etterkant, humoristiske, men

også mest traumatiske minner.

Når vesle meg på syv år ble spurt av selveste storebror om å lete etter frosker var jeg jo

selvfølgelig med. Han hadde lyst til å ha meg med å leke? Det var gøy. Alltid gøy å få være

med. Og det var ikke så ofte jeg fikk lov for jeg var altfor liten. Jeg hadde egentlig aldri

vært bak fjøset før, hadde ikke fått lov til å gå der alene, og egentlig hadde jeg ikke så lyst til

det heller. Der var det bare masse kumøkk som rant ut, så hvorfor skulle jeg være bak der?

Men ifølge min bror var det visst masse frosker der, så selv om jeg syntes de var ekle, ble

jeg med, for jeg ville jo være med ham å leke når jeg først fikk lov.

Jeg husker når vi kom bak fjøset, stående på jordekanten, at han begynte å liste opp litt regler

om hvor det var lov å gå og hvor det ikke var lov å gå. Skjønte ikke helt hva han mente, alt så

helt likt ut for meg, men jeg nikket lydig og fulgte etter ham. Tittet litt til høyre for meg, og så

det jeg trodde var en liten frosk oppå en liten gresstust og løp bort for å fange den. Plutselig

kjente jeg ikke lenger bakken under meg, foten min ble veldig kald og veldig våt før alt ble

borte rundt meg. Jeg klarte ikke se. Det var et eller annet vått som kom i øynene mine, og

munnen min, og det var dette som bekreftet at dette ikke var vanlig vann. Jeg var godt nedi en

stor dam med kumøkk. Det var umulig å komme seg opp. Det var så altfor tungt, og jeg hadde

ennå ikke lært meg å svømme. Jeg klarte ved noen tilfeller å komme meg til overflaten, men

så fort jeg tok tak i det jeg trodde var bakken dro jeg under igjen. Det føltes ut som en evighet

før jeg så vidt skimtet den bleke armen til broren min gjennom det veldig brune vannet og han

fikk dratt meg opp.

Jeg har etter dette vært svært påpasselig ved å følge med på hvor jeg går, spesielt dersom noen

sier ifra at jeg ikke skal gå der. Ofte er det en grunn til at de sier dette, noe jeg på 7 år virkelig

ikke forsto. Jeg har for øvrig også sluttet å løpe etter frosker, for det kan jeg fortelle deg,

absolutt ikke verdt det.

Skrevet av Jenny Østreng