Humans of BIK

by studentassistent on BIK18, Humans of BIK, Praksis

I lomma på DNB

løpet av tiden hos DNB Media har Ida i BIK18 virkelig fått lov til å hoppe i det. Noe av det hun jobber mest med er instagramkontoen til Silje Sandmæl @dnbsilje, en forbrukerøkonom i DNB og programleder for en TV-serie som går på TV3. Ulike kjendiser får være -som tittelen på det kjente programmet lyder: I lomma på Silje. Silje får et innblikk i kjendisenes bankkontoer, og hjelper dem å nå sine sparedrømmer. Da Ida fikk praksisplassen var hun storfornøyd, hun har lenge vært imponert over kommunikasjonsarbeidet til DNB og ønsket å lære av de beste.

Bilde av Silje og Ida

Forbrukerredaksjonen er avdelingen der Ida tilbringer sin praksis. Før perioden startet gledet hun seg til jobbe med teamet, og satt med store forventninger om en lærerik opplevelse -og så langt har hun ikke blitt skuffet!

– Fra dag én har jeg blitt tatt godt imot, og følt meg som en del av teamet. Og FOR et team å være en del av! Alle heier på hverandre og løfter hverandre opp. Jeg er omringet av mennesker med utrolig mye fagkunnskap, og som gledelig deler med seg. Det har ikke gått en dag i praksis uten at jeg har lært noe nytt. 

Kunnskap og ferdigheter Ida har tilegnet seg gjennom emnene Tekst og retorikk, Kunsten å overbevise, og Videoproduksjon, har blitt brukt mye i praksisarbeidet. Med ansvaret for Siljes instagram har hun fått prøve seg på alt fra strategi, video, bilder, captions, stories og mer. Hun har fått tatt del i viktige møter, og allerede andre uken i praksis holdt hun en presentasjon med Silje foran ledelsen. Siden har ballen rullet … 

– Nylig nådde vi et av målene våre, og det var å runde 50 tusen følgere, wohoo.

I tillegg til å ha tatt del i en rekke spennende prosjekter i forbindelse med Silje Sandmæl, har hun også skrevet artikler, og produsert innhold med DNB Ung til instagramkontoen @dnbung. Hun har virkelig fått testet ferdighetene sine i innholdsproduksjon. 

Praksisplassen har tilsynelatende truffet midt i blinken for Ida. Selv med begrenset kontorplass pga. korona-pandemien, har de prioritert å ha Ida tilstede, for å bli kjent med bedriften og de andre ansatte, så hun kan lære mest mulig. Hun ble mildt sagt positivt overrasket over arbeidsmiljøet i DNB Media og har sett at godt samarbeid blant de ansatte, og på tvers av avdelinger, er nødvendig for å skape gode resultater. 

Ida råder andre studenter til å prøve å finne en praksisplass de kunne vært interessert i å jobbe med i fremtiden, der de også har mulighet til å lære og utvikle seg. For å få mest mulig ut av perioden må man ikke være redd for å hoppe i det. Ta ansvar, vær engasjert, og ta del i det som skjer- Å gjøre feil er ikke bare normalt, det er også en viktig del av læringsprosessen som gjør oss bedre! 

Å tilbringe praksisperioden hos Norges største finanskonsern fremstår både lærerikt og spennende. Som et resultat av varierende kreativt arbeid, gode kolleger -og ikke minst en beundringsverdig innstilling om å alltid ville lære mer, er det er tydelig at Ida trives godt i lomma på DNB.

Skrevet av Sara Christine Olsen

 

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Humans of BIK

Studier og baby

Som de fleste, synes jeg det å studere kan være veldig krevende. Man må sette av tid, være strukturert og jobbe aktivt. Tenk deg da alt dette, med en baby som krever all din oppmerksomhet i tillegg!

Bilde av Cindy med barn

Slik kan en skolehverdag se ut hjemme hos oss:

Klokken 6.30 er det opp og hoppe og ingen kjære mor, om jeg snur meg rundt blir jeg dratt i håret med skrik i øret. Natten har vært tøff og vi har «bare» våknet tre ganger. Jeg er alt annet enn uthvilt og drar meg selv ut på badet med henne på armen, mens hun er lysvåken og klar for en ny dag. Vi bader, spiser og stresser av gårde, for så å ha undervisning, før hun må hentes i barnehagen. Endelig hjemme igjen setter jeg henne ved tv-en, mens jeg ønsker å få lest litt så jeg kan være forberedt til forelesningen i morgen. Jeg tar raskt fram boken, men så plutselig står hun hengende i bena mine, det stinker bæsj. Jeg vet jeg må ta henne, men det er så spennende og jeg vil bare lese ferdig de siste linjene. Da skriker hun til, «oppmerksomhet», og drar i alt hun kan få tak i på bordet så bøker, farger og glass raser. Da reagerer jeg fort og tar babyen, før mer går galt. Markøren går bak øret, inn for å skifte.

Det var jaggu godt å få gjort, for hun bæsjet ikke i hele går. Mens vi skifter får hun tak i markøren å skal klø seg i rumpa. Jeg prøver å redde den, mens den andre hånden hennes går rett i dritten. Det eneste som står i hodet på meg er å få vasket henne fort, før hun tar hånden i munnen. Markøren ligger nå i bleia. Hun prøver å ta på meg og klør seg på kroppen, mens jeg løper inn på badet. Etter endelig å være ferdig, og igjen med en ren baby, er det inn på kjøkkenet for å rydde opp.

Å nei, puppealarm. Hun henger i puppen og prøver å dra dem ut av genseren. Så fort de vises suger hun seg fast og slipper ikke taket før de nesten er tomme. Det er bare å sette seg rolig ned for å unngå smerten og håpe at de ikke blir mer hengende enn de allerede har blitt. Jeg ser på klokken og håper pappaen hennes kommer for å hente henne snart, så jeg kan få gjort noe skolearbeid. Men først er det middag, mens jeg har en som henger rundt bena som vil opp og se hva jeg gjør, etter hun har endevendt kjøkkenet til et kjelekorps. Vi spiser idet jeg får en telefon. Det er pappaen hennes som ringer, «Jeg kan dessverre ikke komme i dag.» Oppvasken står på benken, bøkene ligger slengt utover bordet, det er kjøkkenredskap utover gulvet og ellers leker overalt.

Jeg sukker, tar jenta under armene, for så å gå og legge henne på puppen for å prøve å slappe av, det hadde vært så deilig å bare få slappet av litt, for jeg vet hun vil gjøre noe annet igjen snart. Så kjenner jeg at hun begynner å bli varm på pannen og hosten har blitt verre. Nei, hun begynner å bli syk, igjen! Og der går min siste sjanse for å få gjort noe skolearbeid i dag og de neste dagene.

Det å være mamma er verdens fineste følelse og hun er absolutt det beste som har hendt meg. Men det å ha en baby er ikke bare lett, og enda mindre med studier ved siden av. Personlig skulle jeg ønske jeg var ferdig med skolen før jeg tenkte på barn. Jeg vil bare si: tenk dere godt om, om dere ønsker baby før dere er ferdig med studiene.

Til tross for at jeg føler meg som en gammel, utslitt sutteklut, merker jeg at det blir enklere jo eldre hun blir. Selv om dagene ikke blir som planlagt og jeg ikke får fokusert så mye på skole som ønsket, ville jeg ikke vært uten, for hun er min største motivasjon!

Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

 
by studentassistent on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Humans of BIK

Fra stress til hverdagsglede på under 24 timer

Bip Bip ! Bip Bip ! Morgenalarmen har gått, og alarmen ringer. Den ringer så høyt, og så skarpt at det klirrer i ørene! Er det virkelig morgen allerede? Nei, jeg er ikke klar for dagen riktig ennå. Bare fem søte, små minutter til. Det har jeg tid til. Dessuten er jeg trøtt med energi som et dovendyr, og ute regner det så hardt at man kunne trodd at det var selveste Gud som gråt.

Bilde av Linnea

Fem søte, men lynraske minutter senere; Bip Bip!, Bip Bip! Ok, fem minutter til. snoozeknappen, takk Gud for snoozeknappen. Eller, bør man egentlig takke Gud for snoozeknappen? Jeg vet ikke med deg, men spør du meg er nok sjansen stor for at svaret mitt blir et stjerneklart, himmelhøyt og rungende nei. Jeg takker ikke Gud for snoozeknappen! Som ved magi fra en fancy tidsmaskin, har de søte, få minuttene nå brått blitt endret til tretti stressfremkallende minutter. Shit, jeg har forsovet meg!

I noen sekunder leker jeg verdensmester i hurtig-påkledning. Nå er jeg påkledd og det i nesten samme fart som når Spiderman skifter fra casual til drakt! Klar for dagen er jeg dog ikke. I dag er det forelesning i Digitale medier, og i dag skal det prates om forrige arbeidskrav. Et stort arbeidskrav med flere deler, som jeg mot slutten egentlig ville ha beskrevet som et lite mareritt. Muligens som en sjokoladekake med salt og pepper istedenfor sukker? Jeg er redd for at jeg ikke skal få godkjent på dette arbeidskravet. Det hjelper heller ikke at læreren, et par dager tidligere kom med en kunngjøring. I denne sto det at de som helt tydelig ikke har benyttet pensum, heller ikke får en ny sjanse til å rette på oppgaven.

Klokken har nettopp passert elleve idet jeg parkerer bilen på den lille parkeringsplassen ved høgskolen i Halden. Jeg har gått glipp av første time, men skitt au, det får gå. I det jeg skal forlate bilen ser jeg et varsel på telefonen. Et varsel fra Canvas. Dunk- dunk! Dunk- dunk! Hjertet mitt banker nesten like fort som Petter Northug går på ski under OL! Jeg har fått svar på arbeidskravet i Digitale medier. Jeg tør ikke å se. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg kommer hjem med å se på resultatet.

Tre timer, to Red Bull og en litt tørr matpakke med ost og skinke senere, er jeg endelig hjemme igjen. Red Bullen har dessverre ikke gitt meg vinger, men energien er i det minste tilbake. Tid for å sjekke resultatet på arbeidskrav. Dunk- dunk! Dunk- dunk! OL- hjertebanken kommer snikende tilbake nesten som en brennmanet, og jeg er stressa! Redd for at arbeidskravet ikke er godkjent, og redd for ikke å få noen ny sjanse til å rette det opp. Ok… Ti, ni, åtte, syv, seks, fem, fire, tre, to, en, null… Yes! Arbeidskravet er godkjent! Og ikke bare er det godkjent, det viser seg å være godkjent med flere positive tilbakemeldinger.

Jeg føler meg lettet. Endelig kan jeg puste ut, endelig kan jeg slappe av. Dagen er reddet, “Petter Northug har vunnet OL” og jammen, som ved et lynnedslag fra uklar himmel, har sola tittet fram utenfor også. Jeg setter på vannkokeren og tar fram favorittkoppen min. En stor, grønn kopp med bilde av Baby Yoda spisende på en frosk. Nå skal jeg lage meg en rykende varm og god kopp med kakao. Det har jeg fortjent. Resten av dagen skal jeg bare slappe av å kose meg.

Noen avslappende timer senere er natten tilbake, og med den er det tid for å sove. Det ble en dårlig start med forsoving, regnvær og arbeidskrav-svar angst, men det endte altså så mye bedre enn forventet. Regnværsdagen ble bokstavelig talt byttet ut med solskinn, og arbeidskravet ble godkjent med glans. Nok en gang har jeg fått erfare at unødvendig bekymring og stress, rett og slett ikke er verdt det. Jeg er sliten etter en stressende dag, men sovner med et smil om munnen. Små gleder i hverdagen.

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK, Studielivet

Den nye hverdagen i lockdown, med samboer

Da jeg først flyttet til Halden bodde jeg sammen med en av mine næreste venninner. Nå har jeg fått meg samboer og kontrastene er store. Vaskingen er ikke lenger for å fjerne støv, men går til plukking av tomme hylser fra hagle rundt om i HELE leiligheten. Vaskemaskinen er fylt med våpenfiller og gangen er som regel kledd i en herlig blanding av jord og kruttlukt. Jeg er, som du kanskje skjønner, samboer med en typisk mannemann, en som ikke vet forskjell på shampo og balsam og som tror det er helt greit å slenge fra seg gjennomvåte turstøvler hvor enn det måtte passe. Jeg bor med et menneske som ikke kan klare å finne melka i kjøleskapet eller gjøre noe så enkelt som å bestille mat fra Foodora, men et rådyr kan han spotte på 500 meters avstand.

Bilde av Ine

Vi er nå inne i enda en, ja, hva skal man kalle det? Periode? En periode av denne walking dead-lignende tilstanden som kjært blir kalt lockdown. En tilstand hvor man frivillig omtrent fengsles i eget hjem. Skoleveien er ikke lenger enn fra soverommet til stua, og lunsjtiden blir nå brukt til å surfe gjennom Tik Tok. En stor kontrast til hyggelig og sosial lunsj med klassekamerater. Vi er inne i en tid nå hvor det å distansere seg fra andre mennesker er mer sosialt akseptert en å være en sosial sjel, midt i alt dette skal man også få hverdagen til å fungere. I min situasjon holder jeg fortet sammen med samboeren min og man kan jo trygt si at dette til tider er en prøvelse. Fra å være “høstenke” under jaktsesongen der hagla får mer oppmerksomhet enn meg, er vi nå i en situasjon hvor vi er sammen til alle døgnets tider. Når vi nå sitter på den tiende mimrekvelden om gutteturer til Polen og shady strippeklubber, kjenner jeg at han muligens bør fyre av en real guttekveld med kameratene.

Jeg kan med hånden på hjertet si at mitt beste kjøp under denne pandemien er headsett, du kan tro det ble en ny verden da jeg kunne gjennomføre et helt Zoommøte uten å høre skyting fra brutale “ColdWar” i bakgrunnen. Og det er noe med det når du selv sitter og har undervisning i kulturer og empati samtidig som kjæresten skyter hue av sin nittiende mann under jubel.

Dette er en forferdelig merkelig tid vi alle er inne i nå og mange har hverdager som er totalt forandret. Jeg vil også understreke at til tross for netter hvor samboer drømmer om ulvejakt og holder ulvedebatter i søvne, så er det fantastisk å ikke stå i dette helt alene.

 

Skrevet av Ine Herregården

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK

Fremtidsstress nå

Det var nok en sommerdag på soverommet, dagene forsvant i Netflix og iskrem. Ting gikk på gli, til det en dag ikke var lenge til samordna opptak ga svar på hvor fremtiden skulle gli videre. Null stress, tenkte jeg. Med mindre poenggrensen endrer seg drastisk. Men det er jo korona, da er det sikkert flere søkere i år.

Bilde av Hans

Fra at alt gikk greit, så spralet alt til verste tilfellet. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg valgte det jeg ville. I det tvilen begynte å sette seg så var dagen der. Jeg åpnet pc-en og logget inn. Hvilken skole var så heldige som fikk meg? Trykket av ‘’se tilbud’’ åpnet en vegg av ventelister.

Ok, å vente litt ekstra på svar gjør meg ikke noe, jeg er sikkert nesten først.

Plass 236.

Faen.

Jeg sank ned i stolen. På samme tid ventet mamma ganske spent i underetasjen. Planen gikk i dass, på tide å begynne på en annen. Ledige studieplasser har kanskje et alternativ. Det var da jeg snublet over internasjonal kommunikasjon, en linje som faktisk var perfekt for meg, hvordan har jeg ikke sett den før nå? Det er ledig studieplass, det er førstemann til mølla, og løpet starter 09 presist.

Da tiden var inne sto jeg klar med finger ’n over logg inn knappen med øynene festet på sekundene som tikket, klar som Usain Bolt før pistolen fyrer.

Klokka slo ni, samme millisekund gikk jeg for logg inn knappen. Det tar litt mer tid en vanlig, og nettsiden krasjer.

Uten tvil oppdaterer jeg nettsiden og prøver på nytt, og på nytt og på nytt. Klokken er ti minutter over. Håper ingen har valgt BIK. Til slutt kommer jeg inn, hengende femten minutter etter i løpet, får valgt BIK og håpet samordna opptak registrerte det.

Et par dager går, fler og fler studier forsvinner fra lista over ledige studieplasser. Ingen lyd fra samordna opptak og jeg får litt småpanikk, til plutselig BIK blir en av linjene som forsvant.

Småpanikk ble til storpanikk. Er det mulig? Forbanna nettside, mye banning og frustrasjon gikk gjennom hodet. Igjen en plan som gikk i dass, så jeg begynte på nytt igjen. Ok dette året skal jeg gjøre dette og dette, i mars passer det, i desember går ikke det. Jeg hadde ikke grep lenger på hva jeg drev med.

Dager gikk til mamma spurte om å gå ut å slappe av i sola. Når jeg satt der sluttet jeg å tenke. Helt til jeg følte en vibrasjon i baklomma. Fra samordna opptak, ‘’du har fått et tilbud, brevet må åpnes på våre nettsider.’’ Jeg droppet alt jeg hadde og løp opp trappen i retning mot pc-en. Det kan ikke være, men det må jo være, hva ellers? Jeg logger inn, og der har Bachelor i internasjonal kommunikasjon returnert med et tilbud.

Skuldrene senket seg, kanskje jeg bør slutte å planlegge sånn.

Skrevet av Hans Evensen Franke

 
by studentassistent on BIK19, Humans of BIK

Livet med studier og ishockey i utlandet

I juli flyttet jeg til Örnsköldsvik i Sverige for å spille ishockey for MoDo og gå andre året på BIK! Å kombinere ishockey og heltidsstudier på avstand er ikke alltid det enkleste. Men med god oppfølging av lærere og gode klassekamerater blir alt mye lettere!

Bilde av Josefine

I løpet av de siste månedene har jeg fått meg mange nye lagkamerater, reist rundt i hele Sverige og vennet meg til livet i nabolandet. Livet i Sverige er en ny hverdag for meg. Det har gått relativt greit å være her alene, men man tenker jo ofte på de der hjemme og savner dem. Når det kommer til coronasituasjonen er det ikke mye tiltak her. Det er ganske ubehagelig å se hvor lite tiltak som egentlig gjøres. Denne uken tok hele laget coronatest så jeg sitter for tiden inne og venter på svar. Håper jeg får fullført sesongen uten sykdom og skader!

Skolehverdagen har også blitt annerledes. Det er selvfølgelig litt rart å ikke få møtt opp i timene hver uke i Halden. Men det å kunne skru på macen og følge med fra leiligheten er ganske så innafor det også! Heltidsstudier på nett er ikke alltid det letteste med tanke på at man gjerne skulle ha deltatt i timene fysisk, møte medelever og jobbet med oppgaver sammen. Men på tross av forutsetningene går det meste med hjelpsomme medelever og lærere.

Noen lurer kanskje på hvordan jeg får kombinert studier og profesjonell ishockey. Takket være Høgskolen i Østfold og Olympiatoppen har jeg fått tilrettelagt semesteret og blitt tatt seriøst i min satsning både med studiene og ishockeyen. Jeg er veldig glad for at jeg klarer å kombinere alt såpass bra hittil og gleder meg til å komme tilbake på skolen så fort karantenereglene blir endret!

Skrevet av Josefine Biseth Engmann

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK

Hvorfor føles alt så feil?

Januar. Jeg ankommer Manhattan tidlig kveld, direkte fra JFK. Det er blitt mørkt alt. Kaldt og pøsregn. Koffertene mine er blytunge, lastet for flere ukers opphold. Jeg orker ikke styre med Über og velger en lett tilgjengelig “yellow cab”. Vinden er for slitsom og paraplyen vrenger seg med innsiden ut hele tiden. Jeg har booket en «brownstone»-leilighet i Harlem, et distrikt jeg aldri har besøkt før. Med minimal research på stedet jeg har leid stresser jeg litt i taxien for hva som venter meg, men greier samtidig å ta noen «insta-stories» fra bilvinduet for å vise folk hjemme at ting er bra og under kontroll. Jeg reiste jo litt brått, fra alt og alle.

Bilde av Olivia

Neste morgen er det sol, skyfri himmel, crispy vinterluft. Jeg smetter innom en lokal kaffebar for latte «to go» og banana muffin. Jeg er euforisk, nærmest danser gjennom gatene mot Central Park. Ingen bekymring stopper meg. Jeg kjenner at dette er rett, det å komme hit. Det er følelsen jeg har nå, som jeg søker. Og det er fra denne jeg må navigere fra.

Februar. Los Angeles. Jeg har leid det faste studioet i Venice. Nå skal jeg sette av nok tid til å utforske mer av «what next». Men tankene baller på seg og den gode følelsen forsvinner. Mangler jeg konsekvenstenkning? Kan jeg bare stikke av, tømme hele sparekontoen i et forsøk på å finne ut av min livsreise, enda en gang? Når skal jeg bli «voksen»? Jeg kjenner uroen når nye høyder, det kalles angst. Jeg må vekk, alt var bedre på østkysten.

Mars. Tilbake på Manhattan. Denne returen kom uforutsett, pengene bare renner ut. Noe drev meg tilbake, men hva? Det er snø her nå, sørpe og sølete. Jeg må innendørs for å nyte, New York vinterstid kan være umenneskelig kaldt. Jeg googler meg frem til en vegansk café i SoHo, bestiller et varmt måltid og setter meg innerst i en sofakrok. Det er en dame ved siden av meg og vi kommer i snakk. Hun heter Valerie, en typisk “New Yorker”: Litt glamorøs, litt ruskete. Hvitt hår, rynkete ansikt, en tendens til krummet rygg. Jeg føler ro, hun er vis, det kan jeg oppfatte. Vi prater om alt, jeg nyter hvert minutt av hennes livshistorie. Hun forteller at hun er forfatter, men at hun pleide å være klesdesigner. Hun har skiftet karriere tre ganger i løpet av livet. Vi prater i flere timer. Hun sier til sist, like før hun er klar til å forlate meg: “Hva er det du vil, da?” – “Jeg tror jeg vil skrive!” svarer jeg. Hun blunker og sender meg et oppmuntrende blikk som i “hva venter du på?”.

April. Tilbake i Norge. Blakk og motløs. Overlevelsesmekanismene har tatt helt over. Angsten preller ikke av før jeg tar grep. Jeg begynner som sykepleier igjen, det er sikker inntekt og stabil jobb. Trivsel er sekundært. Det er pandemi og Oslo oppfører seg som om det er verdenskrig.

Nå handler det ikke om meg og mine behov. Å hjelpe andre er givende, jeg vet jo det. Er dette kallet mitt, allikevel? Jeg trykker ambivalensen ned. Kompenserer med å maxe arbeidskapasiteten, spare alt jeg kan. Jeg søker anestesisykepleie, noe innen samme felt, men kjenner samtidig at jeg ikke bryr meg om jeg kommer inn.

Mai. Jeg havner i karantene. Jeg har hatt en positiv covid-pasient på jobb og må i pålagt isolasjon. Det er tøft, uroen er konstant. Hvorfor føles alt så feil? Er jeg egoistisk? Alt det fine fra New York er forsvunnet, jeg har blitt dratt inn i en «korona-verden» sammen med det kollektive. Det handler om felles dugnad nå.

Juni. Jeg forøker ny lokasjon og flytter til Vestlandet for «korona-oppdrag». Jeg må gi meg selv nye impulser, kanskje det hjelper. Jeg går toppturer etter jobb, tømmer tankene. Noe skjer når jeg gjør dette: Roen og styrken tilbakevender. En subtil nerve av glede kjennes et sted der inne.

Juli. Plutselig våkner jeg en dag og føler trang til å se om jeg kan studere noe annet enn anestesi. Jeg scroller meg gjennom restplass på Samordna Opptak. Internasjonal? Ja, det er “meg”. Kommunikasjon? Det appellerer. Utenlandsopphold? Oi, ja! Jeg må jo søke her. Jeg kjenner jeg er nervøs, tenk om jeg ikke kommer inn? Det er som at alt flyter kommende dager, ting føles rett. Jeg er bedre på jobb også. Som om jeg har gjort det valget hele dette året har mannet meg opp til. Det er konkretisert i fysisk form. Det som før virket ubesvart og tyngende, er borte.

August. Opptak på BIK akseptert. Jeg skal få lære å skrive! Jeg føler takknemlighet og husker plutselig på Valerie igjen, damen «min» fra New York. Hun skrev og hjalp andre. Hun gikk for det hun brant for. Hun hadde lykkes. Det slår meg at jeg fremdeles kan bidra i pandemien, bare annerledes. Hvordan og gjennom hvilken kanal, det vil vise seg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK

Det er ikke alle som har disse mulighetene

Året 2002, juni, en eller annen dag mot slutten, reiste vi nedover mot et lite land som i dag kalles Nord-Makedonia. Samme året skulle jeg starte på skolen her i Halden, Hjortsberg skole het den, og jeg gledet meg enormt. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» fikk vi stadig høre hjemme, spesielt pappa nevnte det ofte, han jobbet også som lærer på Os skole. Som barn så lytter du ikke så ofte, du er fiksert i din egne lille, men spennende verden. Du forstår ikke betydningen av disse sakene når du er liten. Men du forstår noe. Kanskje litt mer enn du trenger å forstå.

Bilde av Ardit

Jeg hadde blitt fortalt at vi bor i Norge fordi det var det beste for vår framtid. Noe jeg i senere tid er svært takknemlig for. Som barn derimot drømte jeg meg bort i de storemorelltrærne i Nord-Makedonia, fersken som faktisk var fersk om sommeren, som var knallrøde på utsiden, men helt gule på innsiden, fulle av saft som renner ned de små kinnene dine når du biter i dem. De store maisåkrene som strakte seg så langt øyet kunne se og elven som renner ved siden av der jeg og mine venner lekte. Men. Det hadde jo vært hele to år siden jeg var der sist. På de to årene hadde det skjedd en utvikling og en forandring som jeg skulle få se med egne øyne.

Året 2001 hadde vi altså ikke reist ned til landsbyen vår i Nord-Makedonia. Sommeren 2002 kom, og vi reiste ned med bil. Alt jeg husket fra tidligere hadde nå blitt byttet ut med kulehull, brente hus, ødelagte skoler og barnehager. Bomber som hadde ødelagt bygninger og bomber som hadde ødelagt liv. Bomber som hadde drept spedbarn, kvinner, familier og gamle. Som hadde gitt en helt ny lukt til stedet.

Dette var sårende selv for meg som er født i Norge. Det sårer å se dine besteforeldre lide, det sårer en når man ser et tidligere søskenbarn som var frisk og fin lide resten av livet sitt på grunn av en bombe. Du forstår til slutt også hva døden betyr da familiemedlemmer har dødd og du må i minnestund. Dessverre i en ung alder for min del, men jeg har på grunn av de hendelsene fått en lærdom på så kloss hold at den lærdommen skulle jeg ta med meg resten av livet. «Det er ikke alle som har disse mulighetene» De ordene sitter godt, langt inne i hjertet.

 

Skrevet av Ardit Emini

 
by studentassistent on BIK20, Humans of BIK

Hvor er egenskapene mine?

Jeg har alltid blitt ansett som distre og klønete, og spesielt da jeg var liten. Hvis det skjedde noe rundt meg, var det sjeldent jeg fikk det med meg. Det endte alltid med at noen av de andre som var til stede måtte gi konkrete beskrivelser på hvor jeg skulle titte for å se det samme som de så. Dette kunne for eksempel være et rådyr, en blomst eller egentlig hva som helst. Når det gjaldt den klønete delen kunne jeg snuble i, eller gå på hva som helst. Det kunne være røtter på bakken eller store tykke stolper som sto plassert midt i en butikk. Jeg har hatt blåmerker, skrubbsår og hovne kroppsdeler som skulle indikert på at jeg hadde vært med i en større ekstremsport enn hverdagslivet. Da jeg var tre år gammel måtte foreldrene mine binde et tau fast i flytevesten min på båten, så jeg ikke falt ut i vannet.

Bilde av Katinka

Etter hvert som jeg ble eldre, skapte denne distre og klønete fremgangsmåten i livet andre problemer for meg. Underholdningsverdien ble erstattet med frustrasjon og fortvilelse. Hvorfor er jeg så utenfor, og hvorfor klarer jeg ikke å henge med? På ungdomsskolen ble jeg ansett som overlegen, fordi jeg aldri hilste på de jeg gikk forbi. Jeg ble stemplet for å være lat da jeg ikke mestret det meste av skolearbeid. Men det verste av alt var at jeg, som 15 år gammel, ble likegyldig til mitt eget liv. Hvorfor skulle jeg engasjere meg i noe jeg åpenbart ikke mestret?

Da jeg gikk i 9. klasse ble jeg endelig fanget opp av en lærer som krevde utredning. Jeg fikk aldri vite hvilken lærer det var. Men jeg fikk være med i en bisarr stirrekonkurranse med en dame som hadde kort hår med tykke svarte og grå striper. Og brillene hennes var store og turkise. Vi stirret intenst på hverandre uten at jeg klarte å forstå hvordan dette skulle hjelpe meg. Men midt i denne dype konsentrasjonen dukker det opp noe gult. Jeg klarte ikke tyde hva det var, for det forsvant like fort igjen. Usikker på om jeg så noe i det hele tatt skvatt jeg til av en kvinnestemme bak meg. Forvirret henvendte jeg meg til damen med det stripete håret igjen som forteller meg; ‘’Du har ikke lagt merke til damen bak deg, eller den gule ballen hun har prøvd å vise deg. Grunnen til dette er den samme grunnen til hvorfor du anser deg selv som både distre og klønete. Du har nesten ikke sidesyn eller dybdesyn. Dette skal vi utrede deg videre for, slik at du får den hjelpen du trenger.’’ Min første reaksjon var: ‘’Hva er sidesyn?’’

Da jeg fikk det forklart var det veldig mye i livet mitt som falt på plass. Jeg hadde gått 15 år uten å vite at jeg ikke hadde disse egenskapene, fordi hverken sidesyn eller dybdesyn er egenskaper man skryter av å ha. Selv om jeg kjente på lettelsen av å få et svar, var jeg på den tiden smertelig lite klar over hvor mye jeg måtte og må kjempe for, bruke, hate og elske disse begrepene. Det usynlige handikappet som dukket opp og ga svar til den klønete og distre lille jenta som gikk på alt på sin vei, og til den slitne og likegyldige 15-åringen. Men også den 25-åringen jeg er i dag som har kjempet for den styrken som kreves for å mestre den ekstremsporten hverdagslivet kan være. Spesielt for en person som mangler både sidesyn og dybdesyn, i en verden der dette er egenskaper ingen snakker om.

 

Skrevet av Katinka Kristiansen

 
by studentassistent on BIK19, Humans of BIK, Hverdag under korona-krisen

Klasserom på hvafforno?

Zoom ja… Akkurat ja… Hva er det da? Det er klasserom på nett det ja. Jøss, så kjapt noen lagde dette tenkte jeg, flinke folk som søren meg kaster seg rundt og ordner for studenter under en pandemi! Bare for å finne ut at Google sier Zoom ble lansert i 2011. Stemmer det, jeg er jo en av de som trekker OPP gjennomsnittsalderen i klassen. Jeg har ikke vært borti dette før, sist jeg satt på skolebenken var det penn og papir som gjaldt, pc var for den ene stakkars jævelen som hadde brukket armen.

Bilde av Anettes hund i sofaen

Lite visste jeg at Zoom var kanalen jeg skulle ha eksamen på, og undervisning neste semester også. Jeg er nok litt for gammeldags selv, jeg liker å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg liker å se på at foreleser kommer inn i klasserommet forberedt og man kan stille alle slags dumme spørsmål og få like seriøse svar hver gang. Rutiner!!! Halleluja!

Til sammenligning er det jo ganske behagelig å kunne sitte hjemme i pysjen med håret til alle kanter og få forelesning rett i sofaen. Man kan jo bare skru av kameraet – jøss så fint a gitt!

Men etter en lang og annerledes eksamensperiode var det faktisk nedtur å se en timeplan med nesten bare nettbaserte forelesninger et helt semester til. Mennesker var visst noe jeg likte å være rundt, mer enn jeg trodde. Nå sitter hele klassen med avslåtte kamera, lyden er på mute og man aner ikke hva som skjer i andre enden. Sitter det en engasjert sjel der eller er det fortsatt «problemer med mikrofonen»? Er dette den nye fremtiden, kanskje? Eller håper folket på samlinger i klasserom igjen? Jeg krysser alt jeg har for klasserom i 2021, men frykter nok et semester i pysj med underskudd på sosial-kontoen – for både studenter og forelesere.

 

Skrevet av Anette Fjeld