Januar. Jeg ankommer Manhattan tidlig kveld, direkte fra JFK. Det er blitt mørkt alt. Kaldt og pøsregn. Koffertene mine er blytunge, lastet for flere ukers opphold. Jeg orker ikke styre med Über og velger en lett tilgjengelig “yellow cab”. Vinden er for slitsom og paraplyen vrenger seg med innsiden ut hele tiden. Jeg har booket en «brownstone»-leilighet i Harlem, et distrikt jeg aldri har besøkt før. Med minimal research på stedet jeg har leid stresser jeg litt i taxien for hva som venter meg, men greier samtidig å ta noen «insta-stories» fra bilvinduet for å vise folk hjemme at ting er bra og under kontroll. Jeg reiste jo litt brått, fra alt og alle.

Neste morgen er det sol, skyfri himmel, crispy vinterluft. Jeg smetter innom en lokal kaffebar for latte «to go» og banana muffin. Jeg er euforisk, nærmest danser gjennom gatene mot Central Park. Ingen bekymring stopper meg. Jeg kjenner at dette er rett, det å komme hit. Det er følelsen jeg har nå, som jeg søker. Og det er fra denne jeg må navigere fra.

Februar. Los Angeles. Jeg har leid det faste studioet i Venice. Nå skal jeg sette av nok tid til å utforske mer av «what next». Men tankene baller på seg og den gode følelsen forsvinner. Mangler jeg konsekvenstenkning? Kan jeg bare stikke av, tømme hele sparekontoen i et forsøk på å finne ut av min livsreise, enda en gang? Når skal jeg bli «voksen»? Jeg kjenner uroen når nye høyder, det kalles angst. Jeg må vekk, alt var bedre på østkysten.

Mars. Tilbake på Manhattan. Denne returen kom uforutsett, pengene bare renner ut. Noe drev meg tilbake, men hva? Det er snø her nå, sørpe og sølete. Jeg må innendørs for å nyte, New York vinterstid kan være umenneskelig kaldt. Jeg googler meg frem til en vegansk café i SoHo, bestiller et varmt måltid og setter meg innerst i en sofakrok. Det er en dame ved siden av meg og vi kommer i snakk. Hun heter Valerie, en typisk “New Yorker”: Litt glamorøs, litt ruskete. Hvitt hår, rynkete ansikt, en tendens til krummet rygg. Jeg føler ro, hun er vis, det kan jeg oppfatte. Vi prater om alt, jeg nyter hvert minutt av hennes livshistorie. Hun forteller at hun er forfatter, men at hun pleide å være klesdesigner. Hun har skiftet karriere tre ganger i løpet av livet. Vi prater i flere timer. Hun sier til sist, like før hun er klar til å forlate meg: “Hva er det du vil, da?” – “Jeg tror jeg vil skrive!” svarer jeg. Hun blunker og sender meg et oppmuntrende blikk som i “hva venter du på?”.

April. Tilbake i Norge. Blakk og motløs. Overlevelsesmekanismene har tatt helt over. Angsten preller ikke av før jeg tar grep. Jeg begynner som sykepleier igjen, det er sikker inntekt og stabil jobb. Trivsel er sekundært. Det er pandemi og Oslo oppfører seg som om det er verdenskrig.

Nå handler det ikke om meg og mine behov. Å hjelpe andre er givende, jeg vet jo det. Er dette kallet mitt, allikevel? Jeg trykker ambivalensen ned. Kompenserer med å maxe arbeidskapasiteten, spare alt jeg kan. Jeg søker anestesisykepleie, noe innen samme felt, men kjenner samtidig at jeg ikke bryr meg om jeg kommer inn.

Mai. Jeg havner i karantene. Jeg har hatt en positiv covid-pasient på jobb og må i pålagt isolasjon. Det er tøft, uroen er konstant. Hvorfor føles alt så feil? Er jeg egoistisk? Alt det fine fra New York er forsvunnet, jeg har blitt dratt inn i en «korona-verden» sammen med det kollektive. Det handler om felles dugnad nå.

Juni. Jeg forøker ny lokasjon og flytter til Vestlandet for «korona-oppdrag». Jeg må gi meg selv nye impulser, kanskje det hjelper. Jeg går toppturer etter jobb, tømmer tankene. Noe skjer når jeg gjør dette: Roen og styrken tilbakevender. En subtil nerve av glede kjennes et sted der inne.

Juli. Plutselig våkner jeg en dag og føler trang til å se om jeg kan studere noe annet enn anestesi. Jeg scroller meg gjennom restplass på Samordna Opptak. Internasjonal? Ja, det er “meg”. Kommunikasjon? Det appellerer. Utenlandsopphold? Oi, ja! Jeg må jo søke her. Jeg kjenner jeg er nervøs, tenk om jeg ikke kommer inn? Det er som at alt flyter kommende dager, ting føles rett. Jeg er bedre på jobb også. Som om jeg har gjort det valget hele dette året har mannet meg opp til. Det er konkretisert i fysisk form. Det som før virket ubesvart og tyngende, er borte.

August. Opptak på BIK akseptert. Jeg skal få lære å skrive! Jeg føler takknemlighet og husker plutselig på Valerie igjen, damen «min» fra New York. Hun skrev og hjalp andre. Hun gikk for det hun brant for. Hun hadde lykkes. Det slår meg at jeg fremdeles kan bidra i pandemien, bare annerledes. Hvordan og gjennom hvilken kanal, det vil vise seg.

Skrevet av Trine Olivia Sandbraaten