Sebastian og Jeanettes nye jobber hos Europris

Sebastian og Jeanette var i praksis hos Europris, og nå har de begge fått jobb på praksisstedet sitt! De har det ganske morsomt i jobbene sine, slik dere nok kan se ut fra bildene her. De har et koselig og artig arbeidsmiljø på jobben sin. Denne saken er til inspirasjon for alle BIK-studenter. Det finnes mange jobber for dere der ute, og man kan til og med ha det morsomt i dem!

Dette forteller Sebastian om sin nye jobb:

Jeg jobber som innholdsprodusent for Europris hovedkontor. Det er en kreativ stilling som omhandler produksjon av reklame på sosiale medier, intern produksjon og bedriftsreklamer. Jeg holder også på med produktfotografering for nettsiden til Europris. Hver dag på jobb er ulik og masse variasjon. Så tiden går utrolig fort 😁

 

Dette forteller Jeanette om sin nye jobb:

Tittelen min er innholdsprodusent. Det er egentlig en paraplyterm fordi det kan brukes av både bloggere og kommunikasjonsrådgivere. Alle skaper innhold, men det er jo forskjell på innholdet vi lager. Jeg jobber med å skrive artikler og tekst til nyhetsbrev. Men min hovedoppgave blir å sikre at bærekraft er i alle kommunikasjonsflatene til Europris, siden de nå satser stort på bærekraft. Jeg har så smått begynt å skrive tekst om bærekraft, men man må kommunisere veldig forsiktig rundt det temaet og derfor får jeg små oppgaver her og der frem til jeg står mer på egne bein og kan ta rollen mer selvstendig. I bunn og grunn arbeider jeg altså med omdømmebygging, og det krever at bedrifter klarer å kommunisere det de vil si på en gjennomtenkt måte. Jeg samarbeider også mye med andre på tvers av avdelingene, alt fra grafiske designere til produktsjefer😊

 

Johannes skal ut på eventyr: reiser fra jobb i Norge for å ta master i Australia

Johannes fra BIK19 fikk aldri reist på utveksling på grunn av pandemien. Nå skal han ta master i Australia!

-Master of Business ved QUT er en veldig bred, men sterk faglig master med hovedfokus på ulike annonseringsverktøy og virkemidler, sier Johannes.

Masteren går i dybden på ulike kommunikasjonsvirkemidler man kan bruke for å nå ut, samt hvordan atferd påvirkes av annonsering / markedsføring. Her er lenken til studiet:

https://www.qut.edu.au/courses/master-of-business-marketing?international

-Måten jeg fant fram til masterstudiet var litt som måten jeg fant fram til BIK, en veldig spontan avgjørelse, sier Johannes.

(les den morsomme historien om hvordan Johannes havnet på BIK: https://blogg.hiof.no/bik/2019/12/03/heldig-men-tilfeldig/)

Han søkte masteren gjennom Kilroy som gir gratis studentveiledning om du ønsker å ta studier i utlandet (https://www.kilroy.no/utdanning).

BIK-studenter stiller sterkt når det kommer til videreutdanninger, ettersom vi har fag som går innom alle mulige slags felt innenfor kommunikasjon, mener Johannes.

-Selv med mine «ok-» karakterer, får jeg innsnevret master (1,5 år istedenfor 2) ettersom bacheloren ble akseptert som faglig sterk.

Johannes fikk jobb året før han var ferdig på BIK, han ble headhuntet til et byrå i Oslo på grunn av en takeover han hadde for BIKs Instagram! Johannes mener det kan være en god bro å få litt jobberfaring mellom bachelor og master. Det kan være fint å finne sitt fagfelt innenfor kommunikasjon, før man så tar master i den mer «spesialiserte» retningen man ønsker.

Byrået han har jobbet hos fra 2021 og fram til nå heter Clay (https://clay.no/).

Hos Clay har Johannes jobbet med betalt annonsering på nett, hovedsakelig SoMe, for å skreddersy betalt markedsføring etter kunders behov og ønsker. Da er det oppsett, rapportering og rådgivning av betalte kampanjer på ulike digitale flater. Dette kalles performance marketing, forteller Johannes.

Nå forlater han alt for å ta master. Det er aldri for sent. Søk, da vel?

 

Idas drømmejobb hos Indre Østfold brann og redning IKS

Jeg heter Ida Evelina Fossli Støten og er fra BIK-18-kullet. Jeg jobber som kommunikasjons- og informasjonsansvarlig i Indre Østfold brann og redning IKS.

Akkurat nå er jeg i full gang med å bygge opp vårt helt nye intranett. Jeg jobber mye med rutiner på tvers av alle avdelinger i brannvesenet og med internkontroll. Jeg lager brosjyrer og plakater, jeg styrer SoMe-teamet og lager innhold til SoMe og hjemmeside. Jeg er IKT-ansvarlig, så jeg bestiller alt av IKT-utstyr og er kontaktperson til systemleverandøren vår. Informasjon- og kommunikasjonsstrategi skal snart også utformes, og jeg står ansvarlig der. Jeg er også nærmeste støtte til ledergruppa, så får stadig nye oppgaver derfra i tillegg. Jeg er litt som poteten her, men jeg elsker det!

Det beste med jobben min er at ingen dager er like, alle de suverene kollegaene mine og fleksibiliteten jeg har i hverdagen. Så langt har jeg hatt bruk for så å si alt jeg lærte på BIK, men jeg kan trekke frem prof.com. og tekst og retorikk. Strategisk kommunikasjon bruker jeg masse i jobben min, og jeg har fått god bruk for emnet videoproduksjon.

Min stilling som kommunikasjonsansvarlig var en nyopprettet stilling, så jeg har staket veien litt selv og har dermed heller ikke hatt noen å sparre med eller noen jeg kunne spørre om hjelp hvis jeg satt fast. Det beste tipset mitt er derfor å knytte kontakter utenfor bedriften du jobber i, og da gjerne med mennesker i tilsvarende stillinger så man kan ha noen å sparre med. Ja, også er Google god å ha 😅

Tips til alle som skal søke jobb nå: Denne jobben fant jeg på finn.no, jeg hadde lagt inn nøkkelord på «lagrede søk» og fikk varsler når spennende jobber ble lagt ut. Beste tipset er å lage en kort og konsis søknad. Lag gjerne en «mal» som du bruker, men skreddersy søknaden for hver stilling. Dra frem elementer fra utdanningen som passer til stillingen, og skriv kort om hvorfor akkurat dette gjør deg så suveren til stillingen. IKKE vær redd for å skryte litt av deg selv! Gjør research og forbered deg skikkelig til intervju.

Nå var jeg jo superheldig og fikk drømmejobben som første jobb etter utdannelsen, men jeg hadde faktisk flere jobbtilbud da jeg fikk denne jobben. Jeg er helt sikker på at det er fordi jeg skreddersydde søknaden min til hver enkelt stillingsutlysning og faktisk brukte tid på den. Søknaden var på omtrent en halv side, så veldig kort.

 

Karriereintervju med Chalin

Hvilket BIK-kull er du?

Mitt navn er Chalin Cirkeline Gunnarstorp og jeg runder straks 31 år på denne planeten. Jeg er en klimaflyktning fra Ålesund som nå bor i Sarpsborg, og jeg stortrives med å endelig få sol på kroppen og gå tørrskodd på bena. Jeg havnet inn på BIK ved en ren tilfeldighet tilbake i 2018. Da kom jeg nemlig frem til at jeg måtte begynne på skole for å utvide det sosiale nettverket mitt og søkte derfor på alle de studiene jeg hadde nok studiepoeng til å komme inn på, helt uavhengig av hva det gikk inneholdt. Og slik endte jeg opp på BIK18.

Hva jobber du med?

I dag jobber jeg som veileder i Deltagruppen. Deltagruppen er en arbeids- og inkluderingsbedrift i Østfold, hvor vårt hovedfokus er jobbformidling og kompetanseutvikling. Her drifter vi blant annet diverse tiltak på oppdrag fra NAV, hvor vi støtter våre deltakere i prosesser tilknyttet arbeidslivet. Dette er en kjempespennende jobb hvor jeg aldri vet hva som møter meg av arbeidsoppgaver når jeg kommer inn døra på morgenen. Her har jeg fått bryne meg på alt fra seksualundervisning til brosjyredesign- og alt tenkelig rart imellom. Arbeidsoppgavene mine dreier seg selvsagt primært om avklaring av deltakere og markedsarbeid, men når man jobber så tett med mennesker i alle mulige versjoner, vet man aldri hvilke behov som dukker opp. Så i denne jobben gjelder det å kunne «think on your feet» og å være kreativ. Og ikke minst sosial.

Hva er det beste med jobben din?

Å herregud, her er det nesten ikke mulig å velge. Alt …? Jeg elsker å få være så mye sosial og å få ha så mange fine samtaler med fantastisk fine mennesker, og ikke minst føle at jeg får være med å ha en positiv effekt på andres liv. Samtidig får jeg virkelig brukt hele min kompetanse fra ytterst i lilletåa og ut i hårspissene. Både kompetanse jeg har fått gjennom studiet mitt, men også hele min livskompetanse. Og ikke minst at jeg får føle på at jeg er god til det.

I tillegg jobber jeg for en fantastisk bedrift som er satt sammen av så vanvittig mange fine og flinke folk, som er skikkelig hyggelig å jobbe sammen med. DET er liksom «the cherry on top».

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for jobben?

Nå sitter jeg her og prøver å huske alle fagene vi hadde, hva de inneholdt og om det var noen av de som ikke var fullt så relevant. Og da kommer jeg vel frem til at jeg i større eller mindre grad får brukt de alle sammen. Jeg kommuniserer jo med mennesker hele dagen, på tvers av både kulturer, bransjer og plattformer. Det varierer litt gjennom perioder, men jeg tror ikke jeg klarer å plukke ut noe som det mest relevante, for jeg er stort sett gjennom hele «verktøykassa» jeg har med meg fra BIK i løpet av en måned.

Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

Hvor viktig det er å trives med arbeidsoppgavene du skal utføre, ikke bare folka du jobber med – og omvendt!

Da jeg var fersk ut av studiet så tenkte jeg at jeg kan jobbe med omtrent hva som helst, så lenge jeg trives med de jeg jobber sammen med. Her glemte jeg rett og slett å ta hensyn til hvor lite statisk arbeidslivet er og hvor mye bevegelse det hele tiden er i arbeidsmiljøet. Favorittkollegaen din kan plutselig få seg en annen jobb, og da er det veldig greit å kunne fortsette å trives med arbeidsoppgavene.

Noen gode råd fra meg: Tenk godt igjennom hva du trenger for å trives på jobb. Hva syns du er gøy å gjøre? Hvilke verdier står du for? Hvilken bransje er forenlig med din personlighet?

Hvis du elsker å møte mennesker, står for raushet og omsorg, og er ekstrovert – så er det ikke sikkert du skal sitte bak en skjerm å jobbe med SEO.

Du skal mest sannsynlig tilbringe halvparten av ditt våkne liv på jobb, så trivsel er ganske alfa og omega.

 

Praksis hos FHI 3 – Mange erfaringer rikere

Tiden hos FHI gikk utrolig fort og var veldig lærerik. Jeg fikk se hvordan kommunikasjonsavdelingen på et så stort institutt fungerte fra innsiden: Hvordan de planla ting som lå langt frem i tid, hvordan de passet på å være forberedt på mulige situasjoner de kanskje måtte forholde seg til, men også når ting skjedde mer spontant.

Å jobbe med den halvårlige hodeluskampanjen var nok en av de største oppgavene jeg hadde. Her fikk jeg ta del i alle aspektene av kampanjen: alt fra å kikke gjennom og endre nettsidene og skrivene FHI hadde om hodelus, møte med fagekspertene, lage en kort instruksjonsvideo basert på en gammel video de hadde, og lage innlegg til sosiale medier.

Som nevnt tidligere valgte jeg praksissted basert på at jeg ville skrive om koronakommunikasjonen i bacheloroppgaven. Dette var de veldig hjelpsomme med å tilrettelegge for. Jeg ba om oppgaver som ikke var direkte relatert til korona, for jeg hadde lyst til å få en så bred erfaring jeg kunne mens jeg var der. Samtidig fikk jeg også være med på arrangementer, seminarer og panelsamtaler som handlet om ting som var relevant for oppgaven. Der fikk jeg muligheten til å høre på, og ta kontakt med personer utenfor FHI som også kunne være nyttig å snakke med i forbindelse med oppgaven.

Bilde 1 fra venstre: Bjørn Guldvog (H.dir.), Camilla Stoltenberg (FHI), Andreas Keus (HOD), Gard Steiro (VG).

Bilde 2 fra venstre: Preben Aavitsland (FHI), Inga Bejer Engh (Barneombudet), Ayan B. Sheikh-Mohamed (NKVTS), Espen Nakstad (H.dir.), Kari Steen-Johnsen (ISF).

Siste uka hos FHI var også siste uka før påsken. Denne tiden brukte jeg på å runde av noen av de siste oppgavene jeg hadde igjen. Den siste dagen min var tilfeldigvis også siste dagen til en annen i avdelingen som skulle gå av med pensjon. Da samlet hele avdelingen seg (pluss noen flere), og spiste kake, holdt taler, og alle var med på å lage små impro-sketsjer. Selv om jeg hadde fått med meg at de hadde et godt arbeidsmiljø der fra dag én, kom det ekstra godt frem nå. Det føltes rart å ha vært der i nesten tre måneder og blitt kjent med alle sammen, for så å skulle dra igjen. Men jeg setter stor pris på all erfaringen og lærdommene jeg tar med meg derfra (og attesten som er gull verdt når jeg skal søke på jobber!).

Helle og kommunikasjonsavdelingen på FHI.

Skrevet av Helle Iselin Midling Bjerve

 

FAST FULLTIDSJOBB PÅ 1-2-3

I skrivende stund er det 17 uker siden avgangsseremonien til BIK19 fant sted, og på denne korte (lange) tiden har tiden og minnene om studiehverdagen nærmest forsvunnet. Hvorfor? Jo, det betyr nemlig at det er 18 uker siden jeg ble tilbudt min første ordentlige «voksenjobb» med både fleksitid og fastlønn – som innholdsprodusent for Skogstad Sport.

Stillingen min innebærer at jeg har hovedansvar for all kommunikasjon, både internt og ekstern i bedriften. Dette betyr dermed alt av sosiale medier, pressemeldinger, deltagende på photoshooter og at jeg produserer alt av markedsmateriell for både annonsering, some og butikker. Det var en stor usikkerhet rundt «hvor raskt kan jeg få jobb etter BIK?» og lite hadde jeg troen på at det skulle gå så fort som det gjorde.

 

Dermed skal jeg gi kommende avgangsstudenter noen gode råd på veien inn i arbeidslivet.

  1. Hold deg aktiv under studiene – bli med på frivillige prosjekter/verv, studentassistent, post på BIKs sosiale medier og BIK-bloggen. DETTE ER GULL PÅ CV!
  2. Opprett deg en profil på LinkedIn – Her kan du få med ulike seminarer innenfor kommunikasjon og får ferten av ledige stillinger tidligere. Gjerne prøv å post en tekst 
  1. Søk først de jobbene du helst vil ha – KREMJOBBENE. MEN ha i tankene at konkurransen er høy, og det finnes mange gode
  2. Under intervjuprosessene innenfor kommunikasjonsbransjen er det relativt vanlig med case-oppgave som fremføres for bedriften. Vær forberedt og pust med magen, du er allerede på god vei!4. Husk at din første jobb ikke nødvendigvis er stedet du blir til evig tid – Du trenger ikke finne drømmejobben som første jobb, men all erfaring er fantastisk til veien videre.

Den siste måneden har jeg vært prosjektleder for et enestående samarbeid med Sunnaasstiftelsen – som jobber med rehabilitering etter ulykker, og for en stolthet og mestring denne prosessen har gitt meg. Med både mange gode mennesker og noen tunge prøvelser som fersk i arbeidslivet. På tross av dette, med både frustrasjon og innsats ble lanseringen en storsuksess

SÅ, KAN JEG, KAN DERE!

 

Skrevet av Guro, BIK19

 

Når du tror du har nådd bunnen, plukker du opp en spade

Reisen min til Lisboa skulle forbedre alt. Jeg skulle starte i fulltidsjobb, utforske en ny kultur og nyte livet etter BIK. Lite visste jeg at opplevelsen som skulle bli en dans på roser ble om til en dans på Lego i barfot. Da jeg trodde jeg nådde bunnen, fant jeg en spade og gravde meg selv enda dypere.

Fredag 3. juni skjer det. Etter to år med pandemi og tre år som fattig student, tar jeg verdenen fatt og flytter til Lisboa, Portugal for å bli content moderator for TikTok. Det første som starter serien av uheldige hendelser er når flyselskapet mister den ene baggen min. Jaja, tenker jeg. Jeg fikk i hvert fall baggen som inneholdt de viktigste tingene mine. Jeg kan sikkert bare gi flyselskapet adressen min så sender de bagasjen min der. Så lett var det selvfølgelig ikke. Portugisere tar livet veldig med ro, som høres fantastisk ut, men det har sine negative sider. Bak skranken er det bare en person som skal håndtere alle som står i kø, noe han gjør med samme hastighet som mormor med demens som prøver å huske bursdagen min. Etter to timer med venting får jeg endelig gitt adressen min.

På lørdagen henter jeg jobb-PC-en som er den tredje delen av serien av uheldige hendelser. Hver gang jeg starter PC-en blir den rød med meldingen «status: error». IT-vakten på jobben er en 60+ år gammel italiensk mann som bare sier, «Mamma mia, wait». På dette tidspunktet var jeg godt kjent med å vente etter gårsdagens bagasjefiasko. Etter tre timer, virker det som om italieneren har fått i seg nok kaffe og klarer å navigere PC-en gjennom flere error-koder og jeg blir sendt til leiligheten jeg skal bo i de neste tolv månedene. I løpet av det siste døgnet konkluderte jeg at ting ikke kan gå verre enn det allerede er og jeg traff rock bottom.

På kvelden skal jeg på Guns n’ Roses konsert med en fyr jeg møtte via en gruppechat for alle på jobben. Vi har samme musikksmak og deler masse interesser, så jeg hadde gledet meg masse til å få møte min første venn her. Sekundet jeg møter han innser jeg hvor dumt det egentlig er å møte folk fra internettet, til tross for at han var en kollega. Bildene hans var Brad Pitt og jeg møtte Jan Teigen. Språkbarrieren var så stor at Google Translate gjorde duoen om til en trio og han røyket og drakk som en sjømann. Under konserten mister vi hverandre og jeg innser hvor alene jeg er. Jeg er i en sjø av mennesker, men kunne likeså godt vært helt alene. Jeg kommer meg heller ikke hjem før klokken 4 på natta fordi alle taxiene i byen er opptatt og Lisboas offentlige transport var for forvirrende, spesielt med promille.

På dette tidspunktet har jeg nesten ikke spist på 24 timer og flykter til kjøkkenet for å lage mat. Mitt go-to måltid har alltid vært egg på toast og er alltid et trygt valg… eller? Leiligheten har en gasskomfyr – noe jeg aldri har vært borti før. Etter litt tukling med knappene, oppstår det en blå flamme under stekepanna. «Dette var jo ikke så vanskelig», tenker jeg. Mens jeg snur meg rundt for å hente brød har jeg plutselig gravd meg selv enda dypere. BOOM, sier det. Stekeplaten har eksplodert og det er knust glass over hele kjøkkenet. Selv etter å ha nådd bunnen, plukket jeg opp en spade og gravde meg selv enda dypere.

Etter bare to dager i Lisboa nådde jeg bunnen. Ting kunne ikke bli verre og alt jeg hadde holdt inne kom ut. Tårene rant mens jeg revurderte alle mine livsvalg. Jeg er ikke overtroisk, men dette måtte være universets tydeligste beskjed på at Lisboa ikke var for meg og jeg begynte å lengte tilbake til Norge. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne savne landet med flest tilfeller av klamydia, dyre alkoholpriser og baguetter til 80 kroner.

I dag har jeg bodd i Lisboa i fire måneder og dansen min har erstattet noen av legobitene med roser. Jeg har fått venner fra hele verdenen, bagasjen min kom endelig frem og kjøkkenet har ikke eksplodert siden sist. Moralen med historien er at når du tror du har nådd rock bottom, er det fortsatt mulighet for å plukke opp en spade og grave seg selv enda lengre ned. MEN, når du har endelig nådd bunnen, er det bare en vei å gå, som er opp.

Foto: Ellen Sollie

 

Karriereintervju: Kine Haukaasen Dahl

Mitt navn er Kine Haukaasen Dahl, jeg er 25 år gammel og er en del av BIK18-kullet. Jeg vokste opp som en liten bygdejente rett utenfor Hamar, og bor i dag sentralt i byen sammen med min kjære samboer. Etter flere år i Halden, har jeg endelig kommet meg hjem – og du hører meg stadig snakke som en språkforvirret vimse, med en god gryte av dialekter. Du kan jo bare se for deg hvordan det høres ut å blande Oslo-dialekt med Hedmark- og Østfold-dialekter. Hvis du sliter med å se det for deg, er du rimelig heldig – for det er ikke alltid like vakkert. 

Jeg jobber i dag som sosiale medier-rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo. I en pandemifri hverdag vil mye av min tid gå til pendling til og fra Oslo, og det er akkurat sånn jeg vil ha det. For nå i alle fall. Min jobb går ut på å hjelpe kunder med å sette opp kampanjer og innhold på sosiale medier, og jeg jobber på tvers av mange sosiale plattformer. Jeg får derfor jobbet tett på med mange dyktige mennesker både innad i Mindhare og hos våre kunder. Dette er på mange måter en perfekt jobb for nyutdannede, for man lærer så ekstremt mye – fra så mange forskjellige hold. Og nettopp det er vel kanskje det aller beste med denne stillingen, også. Jeg har hatt en enormt bratt læringskurve, og den fortsetter å øke for hver dag. Arbeidsområdene er varierte, og jeg får være med på mange spennende prosjekter. 

Portrettbilde av Kine

Kine jobber nå som sosiale medier rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo.

Jeg føler meg på mange måter ekstremt heldig når det kommer til hvordan jeg fikk denne jobben. Det er vel kanskje flere som kan kjenne seg igjen i den uutholdelige perioden mot slutten av studiet, hvor man ser at det er på tide å virkelig bli voksen og skaffe seg en relevant jobb. Jeg skal ærlig innrømme at det å vokse opp for meg virket veldig skummelt og utrygt. Dette har nok en sammenheng med at man stadig hører skrekkhistorier om folk som aldri kommer i gang med arbeidslivet. Eller, hvert fall ikke på en god stund. Jeg hadde derfor stålsatt meg på at dette kom til å bli en lang prosess. Derfor startet jeg å søke på diverse jobber allerede første uken i praksisen. Etter et par intervjuer som ikke var en match, begynte jeg å kjenne på stresset – selv om jeg fortsatt hadde god tid på meg. 

Men mot slutten av bachelorskrivingen, dukket det opp en stilling som vår alles kjære Mari delte med oss. Kontaktpersonen for stillingen var nemlig en tidligere BIK-student, som delte en stillingsutlysning kun med oss på BIK. Denne stillingen var på mange måter akkurat det jeg var på utkikk etter, så jeg kastet meg over den og skrev søknaden rimelig kjapt. Etter kort tid ble jeg invitert til et intervju, og resten er historie. Jeg er og var så takknemlig for at jeg kapret denne stillingen, til og med før bacheloren var levert. Jeg hadde ingenting å frykte. 

Det er helt klart en god del av det jeg lærte på BIK som har vært både relevant og sentralt for denne jobben. Emner som står høyt her er blant annet «Tekst og retorikk», «Kunsten å overbevise» og «Professional Communication» – for ikke å glemme praksisperioden. Jeg arbeider mye med korte tekster på sosiale medier og en god del intern kommunikasjon – og disse emnene har helt klart hjulpet meg i gang. 

En av tingene jeg skulle ønske jeg var klar over før jeg kom ut i arbeidslivet er nok det at det er normalt at man ikke skal kunne alt fra dag én. Det er mye jobb, og en stor del handler om å utvikle seg selv og lære mens man går. Selv om man lærer mye relevant gjennom BIK, har man fortsatt mye mer man må lære seg underveis – og det kan nok i starten virke veldig overveldende. Men det går alltid fint!

Hvis jeg skal gi noen tips til BIK-studentene, må det være å bruke nettverket ditt for det det er verdt. Knytt kontakt med alle du ser, møter og hører om – og bygg et så stort nettverk du kan. Det er takket være nettverk at jeg ble introdusert for denne stillingen.

 

Skrevet av Kine Haukaasen Dahl

 

Fra BIK-student til journalist

Jeg heter Ida Evelina Fossli Støten, jeg er 34 år gammel og en del av BIK18-kullet. Jeg har også en sønn på 14 (han er kanskje verdens beste), og en ganske ok samboer. Neida, han er også verdens beste (sånn i tilfelle han leser dette). Vi bor i Høysand, og stortrives der selv om vi egentlig er opprinnelige Rakstinger (eller jeg er fra Gudbrandsdalen da, hvis vi skal være nøyaktige).

Portrettbilde av Ida Evelina Fossli Støten

Hva jobber du med?

Jeg jobber som journalist. I Rakkestad avis, Fredrikstad Blad og Sarpsborg Arbeiderblad, bare sånn for å være sikker på å ha nok å gjøre.

Det beste med jobben min er helt klart alt det rare jeg får vært med på og alle de flotte menneskene jeg får møtt. Rareste så langt må være da jeg snek meg rundt i Rakkestad sentrum med ordføreren, for å dele ut en pris vinneren absolutt ikke visste de hadde vunnet.

Hva var veien fra studiene til jobben du har i dag?

Jeg hadde absolutt ikke en jobb som ventet på meg da jeg var ferdig utdannet. Jeg tok meg en god sommerferie, før jeg satte i gang med jobbsøking. Det var en ganske utfordrende prosess, for mens Norge fortsatt var korona-stengt var det ikke akkurat flust av jobber.

Min «drøm» er å jobbe som kommunikasjonsrådgiver, så jeg snakket med en bekjent som har nettopp denne jobben. Hun startet som journalist og «jobbet seg opp» til den stillingen hun har nå. En mandag sendte jeg derfor en e-post til fire redaktører. Innen torsdag samme uke hadde jeg fått jobb hos tre av dem og var ute på oppdrag.

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for journalist-jobben?

Emnet «Tekst og retorikk» har definitivt kommet godt med. Det samme har «Kunsten å overbevise, «Interkulturell kommunikasjon» og «Profesjonell kommunikasjon».

Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

At alle på et eller annet tidspunkt tenker «shit, jeg er ikke voksen nok til dette!»

Hvilke tips har du til BIK-studenter? 

Det er absolutt ikke sikkert «drømmejobben» venter på deg når du er ferdig utdannet. Men ta kontakt med arbeidsgivere direkte, BIK-utdannelsen er veldig imponerende for mange arbeidsgivere.

Er det noe annet du ønsker å tilføye?

Eneste må være at jeg kunne ønske Mari fulgte med ut i arbeidslivet, også!

Skrevet av Ida Evelina Fossli Støten.

 

Givende jobb med 2009-kidsa

Som for de aller fleste gikk ikke pandemimånedene noe spesielt bra for meg. Det hele startet jo med lockdown den 12. mars, og bare en uke etter det, ble jeg for første av mange ganger permittert fra jobben jeg hadde ved siden av studiene. Første gangen var så å si lik for alle. Alt stengte, samfunnet falt bort fra sin vanlige hverdag og alle og enhver isolerte seg som aldri før. Jeg begynte å jobbe igjen på sommeren, men det tok ikke lange tiden før alt raste igjen.

I januar ble jeg permittert. Dette varte i en måned og i februar begynte jeg på jobb enda en gang. Gleden varte ikke lenge for i mars ble jeg for tredje gang permittert. Denne gangen gjorde det rett og slett vondt i sjela. Nesten et helt år med usikkerhet gjør noe med en. Jeg begynte sakte, men sikkert å se på litt andre alternativer for hva jeg kunne fylle dagene med. Hvis jeg skal si meg ærlig, var det ikke enkelt å følge med på de digitale forelesningene så studiene var for det aller meste selvdrevne. Og når jeg sier selvdrevne mener jeg studering på alle mulige, rare tider på døgnet.

Portrettbilde av Dea Sadiku

Til vanlig er jeg opptatt av å ha en full hverdag med mye å gjøre og det å ikke ha muligheten til det lenger var verre enn alt annet. En dag mens jeg snakket med mamma, diskuterte jeg bekymringene mine. Hva jeg var redd for og det må sies var mye. Jeg følte ikke lenger at noe jeg gjorde var givende nok. Mamma nevnte med det at de trenger vikarer på skolen hun jobber på. Og det traff meg. Mamma hadde jo vært på jobb nesten hele tiden gjennom pandemien. Hun foreslo da at jeg skulle dra innom skolen og snakke med ledelsen der, om det var behov for noe.

Jeg dro innom og tok en prat med avdelingssjefen for mellomtrinnet. At jeg endte opp der var jo litt tilfeldig fra min side, men det viste seg å være stort behov for noen der. Både som assistent i klasserommene og vikarer generelt. Lærere spesielt har under hele pandemien vært utsatt for smitte på daglig basis og kanskje mest av alt for smitte som er vanskelig å spore. Jeg endte opp med å få så å si fast arbeidstid på 6. trinn, altså 2009-kidsa som de likte å si.

De første dagene med barn som ikke kjenner til deg, går litt sakte. Noen var skeptiske til en ny voksenfigur i klasserommet, mens andre likte det bedre. Generelt var elevene tilbakeholdne. Som tiden gikk, ble jeg bedre og bedre likt. Elevene åpnet seg opp til meg og så på meg som en del av hverdagen deres i klasserommet. Med tanke på at jeg var litt yngre enn de fleste lærerne deres turte de også å si litt mer til meg enn vanlig. Jeg ble litt som storesøsterfiguren i rommet. En de kunne komme til for å få hjelp, snakke med og uttrykke seg til som skjønte litt mer av hva de slet med. Dagene ble fort fylt med latter og moro. Elevene mente jeg var gøy å få undervisning fra, og skal jeg være dønn ærlig elsket jeg det. Barna hørte jo etter på samme måte som jeg hørte på dem. Og sånn dannet vi en god kommunikasjonslinje mellom oss. Jeg gledet meg rett og slett til å komme på jobb fordi elevene jeg hadde var så gode og kollegaene mine også var veldig mottakelige.

Etter hvert som tiden gikk, fikk jeg også til å være med på utviklingen av flere av elevene jeg hadde ansvaret for. Blant annet fikk jeg en av elevene mine som virkelig ikke var glad i å skrive historiefortelling, til å skrive en kort historie under skriveøkten deres. Før dagen var omme fikk jeg ikke lest hele, han som skrev var usedvanlig gira for å få den tilbake. Siste skoledag kom brått og denne dagen fikk også elevene historiene sine tilbake. Elevene jeg hadde hjulpet var kjempeglade for tilbakemeldingene de hadde fått, men spesielt han jeg hjalp litt ekstra. Han ville vise tilbakemeldingen til moren sin så den fikk jeg ikke røre. Historien derimot, den skulle jeg få i gave. Jeg fikk ikke lov til å lese den før dagen var omme så det venta jeg med, men da jeg fikk lese den var det rett og slett jeg som var helten i historien til eleven min. Kort sagt hadde han skrevet en historie inspirert av Marvel, men byttet ut karakterene med kompisene sine og lagt meg inn som egen helt. Superhelten Dea med andre ord. Det gjorde stort inntrykk på meg at han hadde sett på meg som helten i hverdagen sin og arket med historien har jeg faktisk i pc-dekselet mitt hver dag.

Siste skoledag var også en litt lei dag for elevene for de visste ikke om jeg fikk være med dem til neste år. Jeg hadde dessverre ikke et godt nok svar å gi dem heller, men jeg forsikret dem om at hvis jeg ikke fikk tiden til å jobbe like mye året som kom så ville jeg garantert komme på besøk. Jeg fikk en del klemmer, og sånn begynte sommerferien min, med følelsen av jeg hadde gjort hverdagen til en gjeng 12-åringer bedre, samtidig som de hadde gjort meg glad, optimistisk og til et bedre selv.

I etterkant av ferien har jeg faktisk fått muligheten til å være vikar for de samme elevene jeg hadde i fjor. Og ikke for å overdrive, men barna løp ned bakken når de så meg komme. Hele klassen gikk i ring rundt meg og gledet seg allerede i skolegården til å begynne timen jeg skulle undervise de i.

 

Skrevet av Dea Sadiku