Etter røyken har lagt seg 

Etter flammenes herjinger på østkysten av Australia visste vi lite om hva som ville møte oss da vi BIK-studenter endelig planta føttene våre på den andre siden av jordkloden. Medienes skildringer har vært mettet med brennende koalabjørner, smogfylte bybilder og flammehav som slikker i seg frodig, australsk vegetasjon som om det var en all-inclusive buffétKielferga. Etter å ha gjort et kraftig innhogg i naturen og dyrelivet, var det både rett og rimelig å ta en titt på hva som ble eksponert etter at røyken hadde lagt seg.  

Bilde av Kristian i Australia

Førsteinntrykket av australiere er at de er utrolig hjelpsomme og raffinerte. Tar man i betraktning at landet deres på 1700-tallet ble brukt som en fangekoloni av britene, er det også nærliggende å kaste opp i fordomsgryta at menneskene her ikke griner på nesa av hva som helst. Og denne antagelsen blir underbygget av de positive menneskene vi møter, til tross for utfordringene brannene må ha bydd på for de som bor her. De ser imidlertid ikke ut til å ta videre på vei for katastrofen som har utfoldet seg i landet, og når jeg spør de lokale om dette, virker det ikke som om dette har vært en stor greie.

Det skal med andre ord mer til for å rokke ved australiere.  

Nå som regnet har lavet ned en stund og slukket flammene, og jetlagen har sluppet taket, så gjenstår det for oss BIKere å se hvilke opplevelser Brisbane har å by på. Førsteinntrykket er lovende. For øvrig heter jeg Kristian, og jeg har fått det ærefulle oppdraget å korrespondere fra Brisbane, så her er det bare å spenne på seg sikkerhetsselen og forvente (semi)regelmessige oppdateringer fra den sydlige halvkule gjennom dette semesteret.  

Catch ya later! 

Av Kristian Lindbæk Berntsen

 

Noen ærlige tanker rundt praksis

Sofie hos UDI

Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie

 

 

Masterstudium etter BIK

Portrettbilde av Anders
Etter tre lærerike år på BIK, ble jeg til slutt ferdig utdannet etter at jeg leverte min bacheloroppgave i 2019. BIK lærte meg utrolig mye om retorikk, kommunikasjonsfaget generelt og forberedte meg på alt kommunikasjonsverdenen har å by på. Jeg så verdien og viktigheten av god kommunikasjon, og at det er et yrke som vokser med utviklingen av verden og den tekniske/digitale utviklingen. Det ga meg et såpass godt inntrykk at jeg ikke følte meg helt ferdig etter bachelorgraden. Derfor fikk jeg lyst til å ta en mastergrad.

Jeg har alltid likt å skrive, og har alltid vært interessert i media på generell basis. Jeg fant derfor masterstudiet Master i journalistikk ved OsloMet Storbyuniversitetet, som ligger midt i hjertet av Oslo sentrum. Der kom jeg inn og flyttet derfor direkte til Oslo for å starte på masteren.

Masteren er en toårig-utdannelse, hvor du første året har seks 10-poengs fag og andre året skriver masteroppgaven din. Masterstudiet gir deg spesialisert innsikt i vitenskapelige metoder, samt kunnskap om vitenskapsfilosofi og forskningsetikk. Man starter allerede de første dagene å tenke på masterprosjektet som skal skrives året etter.

Det er også veldig fokusert på dette med digitalisering av mediene og medieutvikling. Det finnes et lignende studium på Universitetet i Oslo, men jeg vil si at det på OsloMet er litt mer kreativt rettet og ikke så tungt teoretisk og metodisk. Man lærer også om hvordan journalistikken påvirker samfunnet, forholdet mellom kjønn og journalistikk og kvantitative og kvalitative metoder innenfor medieforskning. Man lærer også å være kritisk og å utøve journalistikk både praktisk og på akademisk nivå. Som nevnt er det fremtidsrettet og fra og med 2020 skal faktisk studiet bytte navn til Master i medieutvikling, nettopp for å få med disse som har bachelorgrader enten fra medier og kommunikasjon, eller andre type kommunikasjonsstudier.

Jeg går nå inn i det andre semesteret på første året, og er hittil strålende fornøyd. Jeg kan på det sterkeste anbefale dette videre. Det kan være lett å tenke at når man blir utdannet journalist, må man jobbe i avis eller massemedier, men slik er det absolutt ikke. Journalistutdannelse er ekstremt etterspurt i PR- og kommunikasjonsbransjen og man vil kunne få jobb i alle mulige typer bedrifter og organisasjoner som driver med kommunikasjon, informasjon, reklame og/eller formidling.

Jeg personlig har fått jobb som PR-intern i medie- og kommunikasjonsbyrået Mindshare ved siden av studiene og stortrives med det.

Av Anders Harlem Nilsen

 

En vanlig dag i en litt sliten BIK-students liv

Kroppen rykker til. Jeg slår opp øynene og ser meg desperat omkring. Pulsen raser av gårde i en fart som aller mest kunne ligne på Petter Solbergs første runde under Rally Acropolis. Noen få sekunder senere kjenner jeg pulsen roe seg i det jeg innser at jeg fortsatt ligger i senga. Det hele var et mareritt. Jeg kan fortsatt kjenne klumpen i magen etter drømmen om at sønnen min ble bortført. Jeg reiser meg fra senga og går ut på kjøkkenet, klokka viser 03.30, og jeg må skikkelig tisse.

Så lydløst jeg klarer, lister jeg meg bort til trappa, ikke søren om jeg skal vekke jentene som ligger og sover søtt i sengene sine. På denne tiden av døgnet er det fullt mulig at de våkner av det minste lille knirk i gulvet. Jeg lister meg ned trappa og blir blendet av det sterke lyset som treffer meg midt i ansiktet. Etter å ha gjort mitt fornødne, gjør jeg igjen mitt beste for å være lydløs når jeg sniker meg opp trappa, som en ninja på oppdrag. Jeg kryper opp i senga, og begraver meg i den enorme dyna mi. Den deilige varmen fra dyna brer seg, og inviterer søvnen tilbake i kroppen.

«Mamma, er det morgen nå?», lyder ordene som bringer meg tilbake til virkeligheten. «Mamma?» Jeg gjør et forsøk på å gni søvnen ut av øynene, men det virker ikke, så jeg setter meg opp og ser på kokka. 07.30. Shit! Vi burde vært oppe for en halvtime siden. «Ja, gutten min, det er morgen, du kan stå opp nå.» Igjen reiser jeg meg fra senga, men denne gangen går jeg for å sette på tv i stua. Fra rommet på den andre siden av trappa hører jeg en duo som plaprer i vei, og ordene «Hei, hei mamma» lyder fra de to sprinkelsengene. Det er tvillingjentene som er våkne og klare for dagen. Resten av morgenen utspiller seg i den sedvanlige rutinen. Skifte bleie, ta på klær, spise frokost, se på tv, for så å dra i barnehagen.

Stillheten hjemme er rene himmel på jord når barna er i barnehagen, og jeg får være alene hjemme. I 20 sekunder etter at jeg åpner døra og trer inn i den salige stillhet, er det er som om alle verdens problemer opphører å eksistere. Jeg lukker øynene, og trekker pusten. I det jeg åpner øynene kommer virkeligheten tilbake med et pang. For et rot! Det kunne vel helt ærlig ikke ha blitt verre. Det er jo som om hele sekvensen fra Bibelen utfolder seg rett foran øynene mine. Der Jesus rir inn til Jerusalem på et esel, hvor folk har lagt klærne sine på veien. Det er akkurat slik det ser ut i gangen hjemme. Det mangler bare palmeblader for å gjøre det hele komplett.

Noe må virkelig gjøres, men jeg har en del viktige oppgaver å gjøre. Usikker på hva jeg bør mene er viktigst, vandrer jeg pent over den klesdekkede gangen, går opp i stua og setter på tv. Jeg er sulten også. Skoleoppgaver eller ikke, «uten mat og drikke, duger helten ikke.» Det er i alle fall det jeg har hørt. En toast blir dagens frokost. Mens jeg lager toasten min, begynner tankene å vandre. Ideer til eksamensoppgaven som skal skrives. Studentlivet er tungt. Spesielt når man har både mann, barn, og ikke minst et bombenedslag av et hus.

Jeg trosser den dårlige samvittigheten som sier at jeg heller burde rydde litt istedenfor å sette meg ned med toast og noen minutter med tv-serie før jeg tar fatt på oppgavene til eksamen i tekst og retorikk. Noen minutter med tv-serie blir til 45 minutter, en hel episode. Jeg ser på lekene som ligger strødd i stua, oppvasken som skulle vært satt i oppvaskmaskinen, tårner over kjøkkenbenken, og helt ærlig så må eksamensoppgaven vente. I alle fall noe av dette kaoset må gjøres noe med, så jeg tømmer oppvaskmaskinen for å lette litt på samvittigheten. Jeg setter meg for å skrive på historiefortellingen jeg skal levere til eksamen i tekst og retorikk, det er egentlig en artig oppgave, å prøve å få hverdagen til å høres spennende ut. En vanlig dag i en BIK-students liv.

Med et blikk på klokka, innser jeg at minuttene har fløyet av gårde. Det er tid for å hente minimonstrene. Jeg manner meg opp i et forsøk på å forberede meg på det jeg vet kommer. Jeg parkerer utenfor barnehagen for å hente guttungen. Gjennom et åpent vindu hører jeg noen rope «MAMMA!» idet jeg går forbi. Før jeg rekker å åpne døra kommer en gutt på snart fire år stormende. «Er du klar for å dra hjem?» Han kommer tilbake fra gangen med jakke, lue og hansker. En minibiltur senere er vi ved jentenes avdeling. Inne på avdelingen er det nesten tomt, men jeg hører lyden av unger som leker. Jentene ser meg samtidig, «MAMMA!»

Vel hjemme, og ute av bilen, starter det jeg har forsøkt å manne meg opp til. Inn i den allerede bombede gangen, ta av klær, sko og luer. «Gå opp dere, mamma skal bare på do først» og der var det som om de fikk signalet de ventet på. Den ene sutrer, den andre griner, og den siste roper «mamma, jeg er sulten». Jeg teller til ti, om og om igjen, men det ser ikke ut til å hjelpe. Vi går til slutt opp alle sammen, og det virker som de er fornøyde en stund. Men lykken er dessverre kortvarig, og bare minutter senere er de i gang igjen. Først den ene, hysterisk hyling fordi hun er sint. Også de to andre etter. Det er nesten som om de planlegger det hele, en konspirasjon. Konspirasjonen er langvarig, helt frem til leggetid holder de på, som en slags berg og dalbane man er tvunget til å sitte på i minst fem timer. Hvem liker å kjøre den samme karusellen i fem timer?

Leggetiden kan ikke komme fort nok, misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men det lydnivået de holder stort sett hele ettermiddagen, kunne vært nok til å få en flodhest til å danse samba med en giraff. Rutine, rutine, rutine. Spise kveldsmat, bade, ny bleie, pysj og finne sauer før de skal opp i senga. Ja, du leste riktig. Sauer. Finner vi ikke sauene, så skulle man tro at det var rene dommedag. Da går virkelig jorda under. Det føles nesten sånn, noen barn har bamser som ser ut som bamser, mine barn har bamser som ser ut som sauer. Når de endelig er på plass i sengene sine, er det tid for nattasang. Man skulle jo tro at det holdt for de å ha sauene sine, men nei da. Her skal det også synges «bæ, bæ lille lam», bare sånn for sikkerhets skyld. Sønnen min ligger inne på vårt rom, for det er der han har senga si. Han venter og venter, stakkar. Men så er det hans tur. Nattasang for han også, og så sover han søtt.

Stillhet. Endelig, harde dager som student, kone og mamma er tungt. Men «in the end» er det verdt det, spesielt når disse vakre minimonsterne kommer etter hverandre og sier: «jeg eskej deg mamma!»

Av Jeanette Loftskjær

 

Heldig, men tilfeldig

Det var en lørdag kveld den 20. juni. Johannes var på fest. Promillen var allerede ganske høy da kompisen Henrik snudde seg mot Johannes og sa noe som kom til å få hjertet hans til å falle rett i bakken, «Bro, har du søkt studieplass? Fristen går ut i natt».

«Oh, shit» tenkte Johannes, «jeg er skjært, løpet er kjørt». Men før Johannes visste ordet av det hadde Henrik allerede søkt for ham.

Ikke tenk, de festet videre.

Johannes våknet neste dag, «hva faen skjedde i går?». Han åpnet samordna opptak og leste: Internasjonal kommunikasjon i Halden. «Halden, hvor søren er det?». Johannes er fra Asker, og han var ganske sikker på at Halden ikke var i nærheten.
Han gjorde litt mer research og fant ut at BIK ikke virket så verst. Men han var fortsatt usikker på hvor Halden var.

Johannes møte med Halden var 11. august, dagen han flyttet inn, rett før skolestart. Hans første tanke var «dette er ikke Asker», og det hadde han rett i. Neste dag våknet han opp over gjennomsnittet stresset. Det var første skoledag og han
visste ikke helt hvor han var eller hva som skulle skje.

Et par timer senere befant Johannes seg på gressplenen utenfor Høgskolen i Østfold. Det var åpningsshow. Masse folk, ganske trangt, og han fikk ikke med seg særlig mye. Den eneste tanken som gikk gjennom hodet hans er «ok, hva gjør jeg egentlig her?». Rett foran han sto en ekte haldenser med Crocs og joggebukse, en Burn i hånda, og AC/DC-t-skjorte.

«Nei dette gidder jeg ikke» tenkte Johannes, «jeg flytter tilbake».

Neste del av opplegget var gymsalmøtet. Johannes begynte å observere at alle ikke virket så rare allikevel. Etterhvert fikk han øye på ei jente som sto og fiklet med et gullkjede. Han fikk frem et «Hei, jeg heter Johannes» og hengte seg på henne resten av dagen.

La oss nå spole litt fremover. Per dags dato har Johannes ingen guttevenner på høgskolen, men han har havnet i en jentegjeng. Og selv om han sliter litt med fritidsproblemer og savner gutta, fyller han dagene med trening, skole og jentegjengen.

Han har til og med blitt litt forelsket i Halden. Selv om han begynte på høgskolen ved en tilfeldighet og var veldig skeptisk, endte det opp med å bli et av de beste valgene han ikke har tatt.

Sunniva Juul Strand

 

Livet etter BIK

Bilde av Linnea Vollstad, blomster i bakgrunn

Jeg heter Linnea Vollstad og ble ferdig på bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon i fjor. Nå jobber jeg med salg hos Verisure. Jeg synes det er kjempegøy og fascinerende med salg. Det er spennende å se at man kan klare å overbevise et menneske som egentlig har bestemt at han eller hun ikke skal ha noe. Dette går jo rett inn i retorikken, altså kunsten å overbevise, at man må si de riktige tingene på riktig måte til akkurat riktig tid!

Jobben min går i utgangspunktet ut på å selge boligalarm på telefon. Enten til folk som ønsker det, og da legger inn ønske om å bli kontaktet, eller folk som har en eller annen tilknytning til selskapet uten at de nødvendigvis har alarmsystemet. Ganske klassisk telefonselger egentlig, og alle hater jo telefonselgere!

Men det jeg syns er spennende er prosessen fra blankt nei, til «ja, jeg tar det». Hvordan man klarer å vekke et behov hos et annet menneske, som de ikke visste at de hadde før de pratet med meg. Det handler om å spille på de riktige tingene, lese et annet menneske (gjennom telefonen) og høre på hva kunden sier. I tillegg vekke en følelse av at det jeg selger må de bare ha. Det er en utrolig fascinerende prosess. Det er også veldig utfordrende, for det er ingen hemmelighet at det er mange som sier nei og legger på, før du i det hele tatt har sagt navnet ditt. 

Jeg tenkte en stund på dette med salg etter BIK, og fant ut at det er en god mulighet til å få bruk for det jeg har lært. Det er rett tilbake til retorikken og kunsten å overbevise. Jeg ønsket også å kunne selge noe meningsfullt, som folk ville ha nytte av. Jeg ønsker ikke å gå hjem hver dag med dårlig samvittighet fordi jeg har pushet en kunde til å takke ja. Det var grunnen til at jeg søkte på en stilling hos Verisure, og var heldig å få prøve meg. Hver gang jeg selger en alarm, sitter jeg igjen med en god følelse, følelsen av å ha sikret et nytt hjem og en ny familie mot brann og innbrudd.

Linnea Vollstad

(Linnea var i praksis hos Arbeiderpartiet, her er lenke til saken om Linneas praksis: https://blogg.hiof.no/bik/2018/03/23/dramatisk-og-laererik-praksis-hos-arbeiderpartiet/

 

Hvorfor gidder vi ikke å stemme?

Lave stemmetall tross høyt engasjement blant kommunikasjonsstudenter:
Bare 48% av studentene på BIK19 har besluttet å stemme ved kommunevalget 9. september. Hvorfor er valgdeltakelsen så lav når det politiske engasjementet er høyt blant unge?

FOTO: ALEXANDER HOLTEN.
(Fv) BENJAMIN RØTHE (23), SUNNIVA STRAND (21) OG SOFIE TØMMERÅS LYSHAGEN (26)​


Sunniva (21) og Sofie (26) studerer begge til det samfunnsorienterte bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Kommunevalget 9. september vil for dem være en aktuell hendelse de første ukene av studiet.

Er du interessert i politikk?
– For å være helt ærlig: nei, sier Sunniva. Jeg tror likevel det er viktig å få med seg hva som skjer rundt en, selv om man ikke er direkte interessert i politikken.
– Jeg har vært engasjert i politikken siden jeg var 14 år, sier Sofie.


Opplever dere at sakene i media i dag treffer unge velgere?
– Jeg føler det er vanskelig å identifisere seg, og mener det ofte blir tatt opp saker som ikke er like relevante eller viktige for meg, sier Sunniva.

– Hvis du er opptatt av miljø, kan det være vanskelig å finne et parti som passer da de fleste partiene ikke har dette som fokus. Jeg synes for eksempel Arbeiderpartiet har en god miljøpolitikk, men det er jo ikke alltid miljøpolitikk de har fokus på. Derfor kan det være forvirrende for unge med et sterkt engasjement å finne sin plass i et parti, sier Sofie. 

Mange unge ser kanskje på stemming som en mer komplisert oppgave enn en plikt og rettighet.
– Det har jo blitt tabu å ikke stemme. Jeg vil heller droppe å stemme enn å stemme på noe jeg ikke har undersøkt nok eller har tiltro til, sier Sunniva.

Anonym meningsmåling om studenter ved BIK19-kullet skal stemme ved kommende kommunevalg. Mandag 26/8-19 h​ ttps://www.strawpoll.me/18514208/r

Som BIK-studenter, hvordan tror du vi i fremtiden kan være med å engasjere unge i politikken?
– Hvis vi får jobber i det politiske miljøet, tror jeg vi kan være med å påvirke politikere til å uttale seg på en måte som treffer unge mye bedre. Dersom du blir journalist, bør du skrive saker som folk forstår – lettleselige, men informative, avslutter Sofie.

Av ALEXANDER HOLTEN, BENJAMIN RØTHE og SONDRE NÆSS

 

No worries, mate

For mange var det å få jobb med en gang etter fullført BIK-studium det viktigste. Jeg var ikke helt klar for A4-livet ennå. Er fortsatt ikke helt klar for det. Jeg valgte å flytte til Australia på et Working Holiday Visa rett etter endt studium. Opprinnelig skulle mitt Australia-opphold bare vare dette året. Så tenkte jeg at jeg nok ville reise et annet sted for å ta en mastergrad. Har alltid hatt en rastløs reisende sjel og tenkte at ønsket om å bo i enda et annet land –hva med USA? – ville bli stort etterhvert. Dette skjedde ikke.

Jeg er nå i siste semester av en master i «business advanced» med en spesialisering i internasjonal turisme og «hospitality management».

Kulturen, varmen og livet her nede er fantastisk og jeg stortrives. Akkurat i dette øyeblikk skriver jeg en masteroppgave om et emneknagg-fenomen innen turisme her nede – CUintheNT. Dette er en turistkampanje laget for å få flere besøkende til delstaten Northern Territory som spiller på banneordet: cunt. Oppgaven min handler om hvorvidt dette er lurt eller ikke. Jeg har deltidsjobb som reisekonsulent for ryggsekkreisende, og Australia er rett og slett mitt nye hjem.

Ikke vær redd for å gripe muligheter som kommer mot deg! BIK ga meg et fantastisk utgangspunkt i både akademiske kunnskaper og engelskkunnskaper som gjør livet i utlandet helt fantastisk. Drømmen om humanitært arbeid er nær hjertet – men en ny drøm om permanent oppholdstillatelse «down under» og PhD i turisme har også oppstått. Neste år står jeg igjen mellom to valg – enten blir det doktorgrad i turisme eller så blir det jobb innenfor et felt som både er voksende og en perfekt kombinasjon med mine kunnskaper innen kommunikasjon.

Følg hjertet og følg drømmen. Og ikke vær redd for å gå en litt annen vei enn hva alle andre gjør.

Skrevet av Ida Kristine Fjelldal

 

En liten oppmuntring fra en uteksaminert og avdanket BIK-er

Meg under den årlige BIK-debatten.

Kjære alle nåværende BIK-ere uansett hvor dere ligger i løypa. For tre år siden begynte jeg på BIK, direkte fra videregående skole. Jeg ankom studiet som en ung og uerfaren jypling, jeg trodde jeg visste alt og regnet med at dette skulle bli en dans på roser. Jeg visste overhodet ikke hva jeg ville bli, eller hva jeg gikk til, men jeg er en person som må ha noe å gjøre hele tiden, så et friår var uaktuelt.

Det å vite hva man skal bli i ung alder, det er faktisk veldig vanskelig, det er utallige muligheter. Man har dem som har visst siden de er fem år at de vil bli brannmann, men jeg var ikke en av dem. Jeg var rådvill, men tenkte at BIK virket interessant, og etter jeg kom inn, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse.

Det første året var relativt hardt for min del. Jeg syntes flere av oppgavene og forelesningene var vanskelige og utfordrende, og for en fyr som har vært vant til å ta ting ganske kjapt, var det et skikkelig slag i magen. Jeg klarte liksom ikke å se at dette var noe jeg kunne jobbe med senere, jeg så ingen fremtid og ble nok noe umotivert. Men jeg er ingen «quitter», så jeg bestemte meg for å stå i det. Faren min har alltid sagt til meg «få deg et fag, så kan du ta ting derfra, da har du alltids noe å falle tilbake på», så jeg valgte å følge hans råd. Noe som i ettertid har vist seg å være noe av det beste jeg har gjort.

Etter en litt treg start på min bachelorutdannelse, og en endring i arbeidsinnsats, moral og holdninger, begynte det å se lysere ut for min del. Jeg så verdien og viktigheten av god kommunikasjon og jeg så at dette er et yrke som vokser med utviklingen av verden og den tekniske utviklingen. Jeg skjønte rett og slett at kommunikasjon er noe det er behov for i alle sektorer og områder av samfunnet og at dette virkelig var noe å satse på. Hvem hadde trodd at litt innsats og positiv innstilling kunne hjelpe? 😉

En del av BIK-studiet som jeg ikke kan gi nok skryt er utvekslingsbiten og praksisperioden. Dette er ting som gir deg gode opplevelser og ikke minst erfaring å putte på CV-en. Mitt utvekslingsopphold i Newcastle var ikke noe annet enn en stor suksess. Her lærte jeg meg mer om krisekommunikasjon, kreativ og kritisk skriving og fenomener som skjer i sosiale medier. I tillegg til at jeg lærte ekstremt mye om meg selv, da dette er første gangen jeg flyttet ut fra «gutterommet».

På Racecourse I Newcastle.

Tidligere i år fikk jeg gleden av å være i praksis i Public Affairs and Communication (PAC) -avdelingen hos Coca-Cola, det siste semesteret på BIK. Her lærte jeg utrolig mye, var med på jobbreiser/møter og fikk understreket at selv om jeg har lært mye på skolebenken i løpet av tre år, så er «learning by doing»-prinsippet overhodet ikke en bløff. Det er superviktig å få prøve seg i arbeidslivet før man er ferdig utdannet, og jeg takker BIK for muligheten jeg fikk der.

På tur med Coca-Cola til Paris, under praksisperioden.

Nå som jeg har levert og bestått min bacheloroppgave og faktisk er ferdigutdannet, kunne jeg ikke tenkt meg en annen utdannelse enn denne. I løpet av tre år har det utviklet seg fra å være noe jeg ikke kunne se en fremtid i, til å bli det eneste jeg vil drive med. Jeg har uansett bestemt meg for å gå videre med en mastergrad for å fordype meg litt mer i den spennende verdenen av kommunikasjon.

Jeg har også klart å få meg en jobb. Jeg så at Mindshare, et kommunikasjons- og mediebyrå i Oslo som har 7000 ansatte på verdensbasis, søkte nyutdannede folk. Det er en internship-stilling (men betalt) som fokuserer på medieovervåking, PR, sosiale medier m.m. Og jeg tenkte at det er jo midt i blinken for meg som skal studere videre, for det å ha en jobb innenfor det man driver med mens man studerer er absolutt ikke dumt. Jeg søkte, og ble tatt inn på jobbintervju, før jeg til slutt, blant 80 søkere, fikk jobben! Noe jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med.

Det er vemodig at jeg nå er ferdig, men jeg drar fra BIK med en jobb innen kommunikasjon, mye gode minner/erfaringer og mye kunnskap. Jeg er også klokere, mer ambisiøs, målrettet og mer voksen. Så stå på, heia BIK!

Av Anders Harlem Nilsen

 

Alises siste tips fra Australia

Nå sitter jeg hjemme i Norge igjen og tenker på oppholdet mitt i Australia. Jeg fikk gjort mye av det jeg hadde lyst til, men det er også noen ting jeg ikke fikk sett.

Hvis du skal til Australia, eller utveksling generelt, anbefaler jeg deg å lage en liste over ting du vil se før du drar ned. Du burde også planlegge hvilke steder du vil besøke på hvilken omtrentlig dato og lage et budsjett. Jeg er ekstremt dårlig på å planlegge, og det er hovedgrunnen til at jeg for eksempel ikke fikk besøkt Sunshine Coast eller fornøyelsesparkene i Gold Coast. Men da kan jo du lære av mine feil.

Men jeg lærte meg å sette pris på de små turene. Bare det å dra på byen kunne bli en helt spesiell opplevelse fordi det var så mange forskjellige utesteder å velge mellom. Hvis du skal dra på Cloudland må du sørge for å ha på ordentlige sko, for der kommer du ikke inn med joggesko! Vi prøvde, og det funka dårlig.

Prohibition er et annet populært utested, men de spiller kun techno. Det var ikke noe for meg siden det ble så kjedelig og repetitivt. Det var dessuten umulig å kjenne igjen noen av sangene. Men et utested jeg likte veldig godt var Down Under. De spilte utrolig bra musikk som det var morsomt å danse til. Drinkene var også rimelige, hvilket er et stort pluss for blakke studenter. Bare vær litt obs på at noen kvelder kjører de konkurranser som kan være sjenerende for noen. (Les: strippeshow). Heldigvis er det lett å unngå hvis du googler når disse konkurransene er. De kjører også dragshow for de som er gira på det.

I Spring Hill er det en fantastisk mexicansk bar som heter Burrito Bar. De har sinnssykt gode piña coladaer og har forskjellige kampanjer på de ulike dagene i uka. En dag vi var der var det $1 taco hvis man kjøpte noe å drikke. Og du kunne kjøpe så mange tacoer du ville. Absolutt et sted jeg ville besøkt igjen.

Nede i sentrum finner du Pancake Manor. Restauranten er plassert i en gammel kirke, noe jeg syntes var sykt kult. Jeg var der et par ganger for å spise frokost og lunsj, men fikk servert middagsporsjoner. Den ene gangen bestilte jeg pannekaker, mens neste gang hadde jeg Cæsarsalat og pommes frites. Maten var innmari god! Man forventer kanskje at et pannekakehus kun serverer pannekaker, men du kan få himmelske burgere, salater og mye mer.

Selv om jeg ikke fikk opplevd alt jeg ville, var det ikke mangel på ting å finne på. Livet er jo hva du gjør det til, og det føler jeg er spesielt viktig å huske på utveksling. Du kan velge mellom å sitte i leiligheten din og tenke på alt du vil gjøre, eller så kan du faktisk gå ut og gjøre det. Husk at du er der kun noen måneder så det er viktig å utnytte tiden.

Men du må også ta vare på deg selv oppi det hele. Selv hadde jeg mye som skulle gjøres på skolen, og jeg måtte prioritere det over å være ute hver helg. Men jeg så en del på sosiale medier at folk var ute og reiste «hele tiden». Jeg måtte minne meg selv på at folk poster bare de morsomme øyeblikkene, og ikke at de sitter og skriver oppgave. Så ta vare på deg selv, men gjør det beste du kan ut av oppholdet ditt!

Av Alise Zachrisson