Dø i ensomhet

Kommunikasjonen i samfunnet vårt er viktigere enn noensinne i denne tiden vi er i nå. Jeg jobber i helseomsorgen ved hjemmesykepleien i Halden og vet godt at det sitter mange ensomme mennesker der ute. Da koronakrisen traff Norge, var det flere pasienter som isolerte seg helt. Nye tiltak på tiltak og strenge restriksjoner har blitt en stor del av jobbhverdagen. Det har aldri før vært så viktig å vaske hender og holde god avstand både til de ansatte og pasientene vi er innom. Det er klart at det ikke alltid er så lett, da både støttestrømper, vask og påkledning må til.

Hver eneste dag utsetter jeg meg selv for smitte, men det verste for meg er at pasientene kan bli smittet. Tanken gjør meg skikkelig redd og det hadde vært et mareritt av et scenario. Det er som oftest slik at pasientene kun har besøk av oss i løpet av en dag. Heldigvis har smitten roet seg ned i Norge og dødstallene har minket betraktelig. Det er virkelig et godt tegn, men vi må fortsatt være flinke til å overholde reglene slik at det fortsetter i den gode retningen!

Viktigheten med å jobbe i hjemmesykepleien for meg er å skape en trygg og god hverdag for de pasientene jeg hjelper og ikke minst å kommunisere godt. Det er alltid koselig å slå av en prat og det er mange gode samtaler, som ofte bryter ut i latter. Dette har jeg erfart særlig godt i den tiden vi er inne i nå. Den gleden man ser på pasienten når man kommer innom er helt fantastisk og den takknemligheten mange viser.

En liten ettertanke; Man vet aldri hva som skjer her i livet og plutselig har man behov for hjelp. Enten fordi man har vært uheldig eller fordi man ikke klarer å gjøre alt selv. Vi må ikke glemme at det brått kan være en av oss en dag og at man ikke har så mange rundt seg. Derfor er det veldig viktig at jeg som hjelpepleier møter pasientene med et smil om munnen og slår av en prat. Det er så viktig og det koster så lite. Jeg hadde i hvert fall satt utrolig stor pris på det, om jeg var i samme situasjon. Ingen fortjener å dø i ensomhet. Kommunikasjon er viktig både innenfor og utenfor kriser!

Skrevet av: Celine Bergstrøm Netland

 

 

Søknad, svar og følelser

«Har du fått svar?» «Hva kom du inn på?» Dette er to spørsmål mange som har søkt høgskole kommer til å bli spurt om mange ganger denne sommeren. Man kan fremstå som rimelig selvsikker på å komme inn på det studiet man har søkt, men innerst inne er det en usikkerhet – det er bare veldig få som innrømmer at de kjenner på akkurat den følelsen. Kanskje er det flere i vennekretsen eller kollegaer på jobben som jevnlig maser, de forstår jo ikke at usikkerheten vokser når de sier «joda, du kommer nok inn».

Følelsen starter kanskje som en liten «klump i magen». Man venter på noe, gjerne nyheter man ikke helt vet hvordan man skal takle. Man vet jo ikke om det er gode eller dårlige nyheter ennå. 20. juli er krysset av i kalenderen, og Google er nesten byttet ut med Samordna opptak som startside i nettleseren. For joda, man er innom og sjekker om søknaden fortsatt er der flere ganger i løpet av sommeren. Kanskje man snakker litt med søknaden innimellom – akkurat som om det skal gi god karma og hjelpe, man er ikke gal i hodet for det – det sitter mange andre og gjør akkurat det samme rundt om i landet.

Man skulle tro at spesielt foreldre husket datoen man får svar på søknaden om høyere skolegang, men neida… Spørsmålene kommer jevnlig fra dem! Det som startet som en liten klump i magen, kanskje på størrelse som en klinkekule, har nå blitt en golfball. Man begynner kanskje å tvile på søknaden sin, men dette er en positiv ting – det vil jo bare si at du veldig gjerne vil inn på studiet du har søkt.

Når kalenderen bikker mai har golfballen vokst til en tennisball, svarfristen nærmer seg. Men først er det jo sommer og kanskje litt ferie før forhåpentligvis et studentliv står for tur. Plutselig viser kalenderen juni, og tennisballen har blitt en håndball. Forskjellen er at denne gangen kjenner du på den litt mer enn før, og når det er juli er du inne på Samordna opptak hver dag. Den lille håndballen har blitt en fotball og du holder pusten litt hver gang du logger deg på for å sjekke, vel vitende om at svaret kommer ikke før 20. juli.

Kanskje du også blunker litt ekstra lenge etter å ha trykket «logg inn». Samtidig kjenner man at fotballen er fryktelig hard, så du vil egentlig slippe ut en kjempe fis for å lette på trykket. Alle som har spist pannekaker mer enn en dag på rad vet at det ikke hjelper. Klumpen med mel har gitt magesyra en irritasjon bare Plumbo kan løse opp. Den siste tiden går saaaaakteeeeeee, man vil bare vite om man kom inn eller ikke. Plutselig en dag, et par dager før fristen, tikker det inn en SMS med «svar på din søknad». Like forventningsfull som et barn på julaften kaster man ifra seg det man har i hendene, dytter unna alt som er i veien og hiver seg over dataen med livet som innsats! Man holder pusten fra man skrur på dataen til man har lest og forstått svaret.

Noen får positivt svar og andre blir skuffet, uansett så forsvinner klumpen i magen. Selv stod jeg på ventelisteplass nummer 684 (!!), men før skuffelsen sank inn kom all frustrasjon ut i en aldeles nydelig verbal kombinasjon ikke engang Celine Dion hadde klart å kopiere. Det føltes som om alt håp var ute, en bachelorgrad lå visst ikke i min framtid. Jeg følte meg så dum…

Det kommer også opp en link til restplasser, med nå en ny klump i halsen og blanke øyne trykket jeg på den. Kanskje ikke akkurat det studiet du alltid har drømt om, men du finner noe du kan starte på. For meg var redningen «Internasjonal kommunikasjon», det fiffige oppi det hele er at studiet virket utrolig interessant! Hadde jeg sett dette studiet før hadde det vært på den opprinnelige søknaden.

Nå er jeg snart ferdig med mitt 2. semester, og jeg angrer ikke på valget. Foreleserne svarer på mailer til omtrent alle døgnets tider og man bygger en relasjon med dem. De bryr seg om alle studentene og strekker seg langt for at alle skal lykkes. Covid-19-situasjonen har satt alle på en prøve, men dette har skolen og foreleserne løst på en ufattelig god måte. Man føler seg velkommen og den nye hverdagen som student er uten klump i magen, du blir etter hvert også kjent med de rundt deg på skolen. Det viser seg at jeg var ikke alene med denne følelsen.

Skrevet av: Anette Fjeld

 

Kampen mot kjedsomheten

Uansett hvilken app jeg åpner for tiden, ser jeg mennesker som klager. De klager over at de ikke kan dra på fest, de klager over at de ikke kan henge med vennene sine, og de klager over at de ikke får trent, og så videre. Og jeg vil ikke fremstå som en typisk «Karen», du vet hun som deler ut klementiner på Halloween, og som alltid klager på at ungdommen bare blir verre og verre? Fordi ja, sosial distansering og karantene er kjipt. Men, nå er det dessverre altfor mange selvsentrerte og hensynsløse mennesker som bare synes synd på seg selv, og glemmer det faktum at det faktisk finnes mennesker som har det utrolig mye verre. Jeg mener, har det engang enset deg hvor tøft dette er for oss snusavhengige, nå som grensa til Sverige er stengt?

Jeg skal ikke legge skjul på at snusavhengighet suger i denne perioden. Mindre å gjøre, mer tid til å snuse. Og uten tilgang til Sverige ender man raskt opp i en ond sirkel av et enormt og unødvendig, men ekstremt nødvendig, pengebruk. Da er det spesielt synd på meg, med ADHD i tillegg, som tar snus inn og ut hyppigere enn spredningen av en pandemi. Og, om du trodde jeg var ferdig med å bruke ADHD-diagnosen min for «clout», må jeg dessverre skuffe deg. Jeg må faktisk leve med denne tilstanden, så det minste du kan gjøre er å høre på klagingen min

Ord som tilstand, diagnose, sykdom, eller lidelse har en stigma rundt seg, og blir ofte assosiert med noe som er trist, vanskelig eller alvorlig. Min diagnose, oppmerksomhets- og hyperaktivitets forstyrrelse byr selvfølgelig på en rekke utfordringer. Men, skal jeg være ærlig, har hjemme-isolasjon med ADHD lært meg nye nyttig. Hadde det ikke vært for sosial distansering hadde jeg aldri trodd man kunne lære så mye om seg selv, bare av å «binge» Netflix. Etter 14(!) forskjellige serier, lærte jeg at det kreves både viljestyrke og tålmodighet for å se ferdig så mange serier. Jeg skulle gjerne anbefalt noen, men noe annet jeg lærte er at jeg ikke har de egenskapene, fordi man må tydeligvis være i stand til å sitte stille lenger enn en halv episode for å forstå en handling.

Selv om TV, serier og mobil har blitt en viktig ressurs i disse tider, er det fort gjort at man føler seg litt ensom. Heldigvis kjemper vi ikke kampen mot kjedsomhet alene. Fordi bakgrunn, status og velstand er irrelevant i forhold til den felles dugnaden om å holde seg hjemme. Forleden dag så jeg en snapchat-story av kjendisen og billionæren, Kylie Jenner, hun snakket om viktigheten av dugnaden og at hun følte med alle som sliter i disse dager. Og, jeg må si, det er virkelig forfriskende å se at store ikoner også har de vanskelig i disse tider, i tillegg til at de slår ned på de hensynsløse personene som ikke følger retningslinjene. Jeg får virkelig en solidarisk følelse når jeg ser den den ydmyke og medmenneskelige Kylie Jenner holde seg inne i sitt 150 millioner kroners-palass med en egen spa-avdeling, kinosal og spillhall, mens jeg sitter her, i en rønne langt ute i Viken.

Men, i all alvorlighet, COVID-19 har hatt en drastisk effekt på hverdagen slik vi kjenner den, og våren 2020 har vist seg å være en tøff tid for de aller fleste. Noen har mistet sine aller nærmeste, andre har mistet vippe-extensions. Uansett hvilken situasjon du som leser måtte befinne deg i, håper jeg du gjør det beste du kan for å takle den nye hverdagen og hindre smittespredning.

Av Sara Christine Olsen

 

 

Når tid er penger – er studietiden verdt det?

Bilde av ArberHvis jeg tar en bachelor vil jeg tape penger, tenkte jeg. På jobben tjener jeg gjerne 100.000 kroner på overtid. For 1,5 millioner kan jeg få en leilighet i sentrum i Halden, som jeg eventuelt kunne leid ut for 8500 i måneden. Hvis jeg fortsetter å jobbe nå, kunne jeg starta den planen. Det blir nesten 600.000 kroner i inntekt i året, før skatt. Så mye ville jeg ikke tjent med en utdannelse, eller?

Jeg kjenner ikke så mange som er ferdig studert og som har fått jobb. Tenk om studielivet bare er tull? Men det hadde vært digg å slippe å bære disse tunge pakkene på pall hver eneste dag. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe på et kontor eller noe, men tid er penger og penger er alt, så det får jeg bare leve med.

Jeg står opp samme tid hver morgen mandag til fredag og noen ganger helger. 05:45 må jo være det aller verste tidspunktet? Er det natt, eller er det morgen? Skulle nesten trodd jeg jobba natt. Jeg kunne droppa kaffen og sovet til 06.00, men hadde ikke vært verdt det.

Samme greiene i dag også. Jeg stopper litt og er på mobilen, da en eldre utenlandsk mann som jeg ikke har sett før tar meg igjen med trucken. Han starter en uskyldig samtale med meg. Senere spør han: «Hvor gammel er du?». Jeg svarer høflig «21», mens jeg smiler fornøyd med at jeg er såpass ung. Han svarer meg: «hvorfor i helvete er du her, hvorfor gjør du ikke noe med livet ditt?»

Alt jeg hadde regna på tidligere fløy ut av vinduet.

«Ehh, det er bra penger å tjene her da» svarte jeg. Ganske så sjokkert over hvordan vi gikk fra en hyggelig gebrokken samtale til at han stilte kritiske spørsmål om valgene mine i livet.

Han forklarte meg at grunnen til at vi aldri har møttes før, er fordi han har vært sykemeldt i en lang periode. Han har hatt ryggproblemer av all bæringen. «Skaff deg en karriere istedenfor dette, du har 46 år med jobb igjen, og du vil gjøre det her hver dag resten av livet ditt?»

Dette var samtalen som dukket opp hver eneste gang jeg tok opp mobilen og fikk 600.000 som svar.

Noen uker etter satte jeg meg ved siden av den samme mannen i lunsjen. «Jeg har søkt skole», sa jeg. Han lyste opp med et stort smil! Han var veldig fornøyd, vi skålte med plastmuggene med saft. Jeg var også veldig fornøyd med å endelig skulle komme meg tilbake på skolebenken igjen.

Skrevet av: Arbër Gashi

 

 

 

Fra paradis til pandemi

Da er deres Australia-korrespondent tilbake i Norge. På grunn av korona-situasjonen har jeg måttet reise hjem fra utveksling. Jeg befinner meg nå på gutterommet, i Sarpsborg.

Jeg ble faktisk litt blank i øya da jeg landet i Norge og så snø på bakken. Det var tidenes antiklimaks må jeg si! Men jeg jobber med å sette dette i perspektiv og se det store bildet. Da blir det lettere å akseptere at jeg måtte reise hjem.

Det er litt Walking Dead-tilstander her hjemme, sammenlignet med Australia, og Thailand hvor vi mellomlandet. Det er virkelig kontraster! I Norge er tiltakene strengere og flere holder seg hjemme enn i både Australia og Thailand.

Men også Down Under utviklet situasjonen seg raskt. Tomme butikkhyller og munnbind var klare indikatorer på at noe ikke var som det skal.

Tomme butikkhyller i Australia

Tilstanden bedret seg heller ikke da WHO erklærte at koronautbruddet har fått pandemistatus. Selv om det er et stykke igjen til vi er på nivå med Svartedaudens herjinger på 1300-tallet, tror jeg jaggu at vi skal se lenge etter et tilfelle hvor vi har vært nærmere i moderne tid. Som en vaskeekte millenial med tre decennier under beltet har i hvert fall denne korrespondenten aldri opplevd maken.

Taxisjåfør som beskytter seg mot koronaviruset

Så hvordan var det egentlig å være utvekslingsstudent i Australia under koronakrisen? Sakte, men sikkert begynte vi å ta ting på alvor.

Vi utvekslingsstudenter ble anmodet om å reise hjem. Utfordringene var at det var ikke bare å sette seg på et fly og reise hjem uten videre. Noen av oss hadde kontrakt på leilighet som strekker seg ut hele semesteret, mens jeg hadde leid ut min hjemme, og måtte pent flytte hjem i kjelleren til mor i noen måneder. En annen utfordring som meldte seg, var hvordan vi skulle få fullført semesteret i Norge. Dette er ting som det ble jobbet hardt med, og nå ser det meste ut til å være i orden.

Men samtidig er det viktig å ikke bli for egosentrisk oppi dette. Selv om denne situasjonen er kjip, kostbar, og kanskje litt problematisk for oss studenter, så er det faktisk folk som må bøte med livet pga. viruset. Mine varmeste tanker går til de etterlatte.

Enn så lenge, ta vare på hverandre og følg rådene fra myndighetene, så skal vi nok komme oss gjennom dette!

På gjensyn!

Kristian Berntsen

 

Klar for taco-onsdag når høgskolen åpner igjen!

Det tikker inn e-post på e-post angående nye undervisningsmetoder. Digitale undervisningsmetoder. Eksamener blir endret og forelesninger blir spilt inn på video. Jeg blir rolig innvendig. Alt løser seg. Høgskolen har løst situasjonen vi er i på en god og moderne måte. Det har gått en uke siden Høgskolen i Østfold stengte dørene. Men selv om høgskolen er stengt, mottar vi studentene god informasjon og nye løsninger slik at vi kan få den undervisningen vi skal ha, og forhåpentligvis får tatt eksamen.

Jeg trodde faktisk ikke jeg kom til å savne skolehverdagen. Jeg tenkte at noen uker hjemme kom til å bli ganske deilig. Sove lenge (jepp, jeg er et B-menneske), gå i joggedress, lese pensum og gjøre oppgaver når jeg ville. Men det ble faktisk tyngre enn jeg trodde. Jeg har innsett at skolehverdagen gir meg mye mer enn undervisning. Jeg savner klassekameratene mine, spesielt Ina. Selv om hun er altfor entusiastisk på morgenen for mitt trøtte tryne, savner jeg henne skikkelig. Jeg savner foreleserne som hilser oss god morgen, jeg savner å jobbe med oppgaver på grupperom og biblioteket, og ikke minst taco-onsdag i kantina.

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg gikk til da jeg startet på høgskolen høsten 2019. Internasjonal kommunikasjon? Jeg hadde lest meg opp på emnene, men likevel var jeg usikker på hva dette gikk ut på, og hva slags type jobber jeg kunne søke når jeg hadde fullført bacheloren. Men litt etter litt fikk vi førsteklassingene lære hva BIK-linjen hadde å by på.

Etter snart to semestre på BIK, ser jeg nå at jeg ikke kunne valgt en bedre linje! Ikke bare føler jeg at den passer meg perfekt, men det vi lærer er kjemperelevant i forhold til hvordan samfunnet utvikler seg. Samfunnet blir mer og mer digitalt, men folk har fremdeles et stort behov for kommunikasjon. Kommunikasjon i mange forskjellige former! Skriving, podkast, video, profesjonell engelsk, vi har utveksling til utlandet og praksis i en bedrift.

Så hva blir du når du er ferdig? Jo, du kan faktisk bli hva du vil! Okei, ikke sykepleier eller advokat. Men alt innenfor kommunikasjonsbransjen! I løpet av studiet hjelper foreleserne deg med å spesialisere deg innenfor det du synes er interessant og den veien du vil gå. Kanskje vil du jobbe som journalist? Da kan du få mange skrivejobber fra BIK, som blir publisert på vår egen blogg. Politisk kommunikasjonsrådgiver? Vi har egne emner som fokuserer på politikk. Vil du jobbe med sosiale medier? Dette lærer vi innenfor emnet Digitale medier og frivillig arbeid med studiets egne sosiale plattformer. Hva enn du vil jobbe som, eller hvilken retning du vil gå, kan dette tilrettelegges og fokuseres på!

Det er et så utrolig givende studium, med gode klassekamerater og forelesere som har passion for studiet og ikke minst for studentene sine!

Jeg vil oppfordre alle BIK-studenter og alle andre på høgskolen til å bruke de digitaliserte løsningene som nå blir lagt frem for oss. Bruk Facetime og Skype med klassekamerater, og ikke minst skal vi fullføre dette semesteret med glans!

Så håper jeg vi sees til taco-onsdag så snart skolen åpner igjen!

Av Sofie Tømmerås Lyshagen

 

Hvordan er det å være ung og i risikogruppa?

Viser Alise, som er sakens hovedperson.

Jeg har astma. Vanligvis betyr det ganske lite, men nå kan det faktisk ta livet av meg.

Jeg er i praksis hos Grønn jobb og har hjemmekontor i kollektivet på Remmen for tiden. Som oppdrag i praksis skulle jeg skrive en artikkel om Coronaviruset, eller covid-19 som det heter. Da leste jeg over hvem som var i risikogruppene. Eldre mennesker, folk med kronisk hjerte-karsykdom, diabetes, kronisk lungesykdom, kreft og høyt blodtrykk. Jeg hadde lest dette flere ganger, men jeg skjønte ikke at dette gjaldt meg.

Jeg vet jo egentlig at astma er en kronisk lungesykdom. Men hjernen min kobla ikke at astma er en kronisk lungesykdom, også i denne sammenhengen. Hver gang jeg leser «kronisk lungesykdom» tenker jeg lungekreft eller KOLS.

Men så leste jeg på WHO sine sider at folk med astma er en del av risikogruppa. Jeg stoppa da jeg leste det. Astma? Hva er så farlig med det? Jeg har jo det. Shit, kommer jeg til å dø hvis jeg får viruset?

Fram til da hadde jeg tenkt at Corona ikke var så farlig. De fleste klarer seg fint om de får det. Før tenkte at jeg ville klare meg helt fint om jeg fikk det, så lenge jeg ikke smittet andre. For det er flere i familien min som har høyere risiko enn meg. Jeg klarte ikke helt å sette meg selv i samme gruppe som dem.

Samtidig har jeg en relativt mild form for astma, så hvor ille kan det være hvis jeg får det? Jeg kjenner også litt på tanken om jeg bare er overdramatisk.

Det er jo bare astma, liksom.

Likevel er jeg redd for å bli syk. Jeg vil ikke la frykten hindre meg, men jeg kjenner at jeg er mer på vakt nå enn før. Jeg bor med 10 andre i et kollektiv. Hva hvis en av dem er i kontakt med noen som har viruset? Hva er oddsen for at jeg kan få det via dem?

Heldigvis er de alle flinke til å følge retningslinjene. De vasker hendene litt ekstra ofte, for min skyld.

Men bekymringa henger igjen.

Så folkens. Hvis du tenker at viruset ikke er så farlig, så har du helt rett. Det er tross alt svært lav dødsrate. Men vær så snill og følg retningslinjene FHI har utgitt. De er gitt av en grunn. De er laget for å beskytte de sårbare, sånne som meg. Ikke gå rundt og smitt andre, bare fordi det ikke er så farlig for deg. Det er farlig for meg. Og mange andre.

At du vasker hendene dine kan faktisk redde livet mitt.

Av Alise Zachrisson

 

Etter røyken har lagt seg 

Etter flammenes herjinger på østkysten av Australia visste vi lite om hva som ville møte oss da vi BIK-studenter endelig planta føttene våre på den andre siden av jordkloden. Medienes skildringer har vært mettet med brennende koalabjørner, smogfylte bybilder og flammehav som slikker i seg frodig, australsk vegetasjon som om det var en all-inclusive buffétKielferga. Etter å ha gjort et kraftig innhogg i naturen og dyrelivet, var det både rett og rimelig å ta en titt på hva som ble eksponert etter at røyken hadde lagt seg.  

Bilde av Kristian i Australia

Førsteinntrykket av australiere er at de er utrolig hjelpsomme og raffinerte. Tar man i betraktning at landet deres på 1700-tallet ble brukt som en fangekoloni av britene, er det også nærliggende å kaste opp i fordomsgryta at menneskene her ikke griner på nesa av hva som helst. Og denne antagelsen blir underbygget av de positive menneskene vi møter, til tross for utfordringene brannene må ha bydd på for de som bor her. De ser imidlertid ikke ut til å ta videre på vei for katastrofen som har utfoldet seg i landet, og når jeg spør de lokale om dette, virker det ikke som om dette har vært en stor greie.

Det skal med andre ord mer til for å rokke ved australiere.  

Nå som regnet har lavet ned en stund og slukket flammene, og jetlagen har sluppet taket, så gjenstår det for oss BIKere å se hvilke opplevelser Brisbane har å by på. Førsteinntrykket er lovende. For øvrig heter jeg Kristian, og jeg har fått det ærefulle oppdraget å korrespondere fra Brisbane, så her er det bare å spenne på seg sikkerhetsselen og forvente (semi)regelmessige oppdateringer fra den sydlige halvkule gjennom dette semesteret.  

Catch ya later! 

Av Kristian Lindbæk Berntsen

 

Noen ærlige tanker rundt praksis

Sofie hos UDI

Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie

 

 

Masterstudium etter BIK

Portrettbilde av Anders
Etter tre lærerike år på BIK, ble jeg til slutt ferdig utdannet etter at jeg leverte min bacheloroppgave i 2019. BIK lærte meg utrolig mye om retorikk, kommunikasjonsfaget generelt og forberedte meg på alt kommunikasjonsverdenen har å by på. Jeg så verdien og viktigheten av god kommunikasjon, og at det er et yrke som vokser med utviklingen av verden og den tekniske/digitale utviklingen. Det ga meg et såpass godt inntrykk at jeg ikke følte meg helt ferdig etter bachelorgraden. Derfor fikk jeg lyst til å ta en mastergrad.

Jeg har alltid likt å skrive, og har alltid vært interessert i media på generell basis. Jeg fant derfor masterstudiet Master i journalistikk ved OsloMet Storbyuniversitetet, som ligger midt i hjertet av Oslo sentrum. Der kom jeg inn og flyttet derfor direkte til Oslo for å starte på masteren.

Masteren er en toårig-utdannelse, hvor du første året har seks 10-poengs fag og andre året skriver masteroppgaven din. Masterstudiet gir deg spesialisert innsikt i vitenskapelige metoder, samt kunnskap om vitenskapsfilosofi og forskningsetikk. Man starter allerede de første dagene å tenke på masterprosjektet som skal skrives året etter.

Det er også veldig fokusert på dette med digitalisering av mediene og medieutvikling. Det finnes et lignende studium på Universitetet i Oslo, men jeg vil si at det på OsloMet er litt mer kreativt rettet og ikke så tungt teoretisk og metodisk. Man lærer også om hvordan journalistikken påvirker samfunnet, forholdet mellom kjønn og journalistikk og kvantitative og kvalitative metoder innenfor medieforskning. Man lærer også å være kritisk og å utøve journalistikk både praktisk og på akademisk nivå. Som nevnt er det fremtidsrettet og fra og med 2020 skal faktisk studiet bytte navn til Master i medieutvikling, nettopp for å få med disse som har bachelorgrader enten fra medier og kommunikasjon, eller andre type kommunikasjonsstudier.

Jeg går nå inn i det andre semesteret på første året, og er hittil strålende fornøyd. Jeg kan på det sterkeste anbefale dette videre. Det kan være lett å tenke at når man blir utdannet journalist, må man jobbe i avis eller massemedier, men slik er det absolutt ikke. Journalistutdannelse er ekstremt etterspurt i PR- og kommunikasjonsbransjen og man vil kunne få jobb i alle mulige typer bedrifter og organisasjoner som driver med kommunikasjon, informasjon, reklame og/eller formidling.

Jeg personlig har fått jobb som PR-intern i medie- og kommunikasjonsbyrået Mindshare ved siden av studiene og stortrives med det.

Av Anders Harlem Nilsen