Takk og pris for Zoom-forelesning, huh?

Under koronavirusets tid har mange av oss blitt forvandlet til telependlere og vi har i stor grad stolt på både videokonferanser og forelesninger på Zoom for å kunne kommunisere under studietiden. Men unngåelig, når våre hjem og studieplasser smelter sammen til ett, begynner grensene mellom våre personlige og profesjonelle liv å uthules – og vanskelige situasjoner oppstår.

De fleste medstudentene velger å ikke bruke kamera under forelesningen og dette er fordi forelesningen finner sted i senga eller på badet. Det går sjeldent perfekt uten noen slags form for komplikasjoner med lyd, bilde, eller en god miks av foreleser som prater i takt med videoen som går i bakgrunnen … men de dagene det faktisk går med glans, da snakker vi produktivitet. Det er også vanskelig å unngå den kleine stillheten etter foreleser stiller et spørsmål – før til slutt, en helt i mengden stiger opp for å besvare spørsmålet. Jeg skulle gjerne vært den helten selv, men her sitter jeg da i den nye rosa teddy-morgenkåpa mi og prøver å hinte til samboeren om å lage kaffekopp nummer fem, denne gang med ekstra skummet varm melk.

Bilde av Guro

Vi skjønner alle det: Ingen var virkelig forberedt på denne forandringen og det er begrenset hva som er mulig å få til under disse omstendighetene. Uansett vil jeg virkelig rose høgskolen min for fantastisk innsats, lærevillighet og veiledning på digitale forelesninger og Zoom. Som telependler fra Oslo er det en liten fryd å kunne sette seg i morgenkåpa og nyte kaffen mens noen prøver å lære meg om kvalitative metoder, istedenfor for å dra meg ut av senga klokka 5 på morgenen før en to timers togtur til Halden.

Forelesninger på Zoom har vært både behjelpelig og mer avansert. Fokuset er annerledes når man ikke kan sitte sammen med den flotte klassen, men på tross av dette vil jeg ønske våre nye klassekamerater velkommen til BIK, alle husdyrene som brått har blitt med i forelesninger og arbeidskrav.

Tommel opp for digital brainstorming, vi zoomes.

Skrevet av Guro Marie Foss

 

En introverts bekjennelser

Klokken er 02 på natten, og jeg får ikke sove. Jeg gruer meg til morgendagen. I morgen er nemlig første skoledag som student ved studiet Internasjonal kommunikasjon. Tankene spinner inne i hodet. Spinner som et uendelig edderkoppnett av merkelige tanker. Linnea, som alltid har vært så sjenert, skal nå plutselig studere internasjonal kommunikasjon? Er jeg sosial nok? Tenk om ingen i klassen liker meg? Tenk om jeg er den eneste i klassen som ikke allerede er en mester på å holde foredrag? Jeg har riktignok funnet to jenter å samkjøre med, men tenk om det bare blir pinlig stillhet? Tenk om de synes jeg er rar? ‘’Crazy catlady’’ som jeg er, avleder jeg tankene ved å se ‘’Dank cat memes’’ på youtube. Det hjelper litt, og jeg sovner etterhvert.

Bilde av Linnea med katten hennes

Fem timer senere: første skoledag er her. Jeg har mest lyst til å gjemme meg langt under dynen og sove videre, men jeg setter meg i bilen. Nervene, akkurat som bilbeltet, er i helspenn. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at: ‘’Linnea dette skal gå bra, you can do it!’’

I store deler av livet, har jeg nemlig slitt med dårlig selvbilde og lite tro på meg selv. Men nå er det nok, nå har jeg bestemt meg og tatt et valg. Høsten skal brukes på å komme seg ut av komfortsonen. Jeg skal slutte og la meg styre av min egen selvlagde beskjedenhet, og jeg skal jobbe hardt for å bli den beste versjonen av meg selv, som jeg innerst inne vet at jeg kan bli. Men en ting er å bestemme seg for noe, en annen ting er å gjennomføre.

Fire timer senere: praten i bilen gikk helt fint, og både praten og samkjøringen har fortsatt i etterkant. Resten av klassen viser seg også å være en blomsterbukett av flotte mennesker, i alle farger og former. Ja, tenk jeg, som alltid har vært så beskjeden, har faktisk allerede blitt kjent med flere nye i klassen. Jeg har beveget meg ut av egen komfortsone, og hittil har det gått bra.

Men! I første forelesning i Tekst og retorikk fikk vi en oppgave, og denne oppgaven skulle vi presentere høyt foran klassen. OMG, tenker jeg, nå begynner det. Helvete. Klarer jeg dette? Heldigvis har jeg skrevet ned hva jeg skal si, og planen er følgende: Holde seg til manus, fokusere på å puste og rett og slett ikke dø.

OK, dette kan jeg klare, tenker jeg. ‘’Surrehue’’ som jeg er skal det vise seg at ting ikke går helt etter min plan. Fem sekunder før det er vår gruppes tur, får jeg slettet alt jeg skal si. Nå er manuset borte og panikken stiger helt i takt med hjertebanken. Dunk, dunk. Dunk, dunk. Jeg trekker pusten dypt, og teller til 3. Fuck this. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare ta det på sparket.

Rommet føles plutselig veldig stort og jeg veldig liten, men jeg åpner munnen og begynner å snakke. Noe av det jeg skal si har jeg glemt, men jeg husker også mye. Jeg klarte det faktisk, jeg besvimte ikke, jeg døde ikke, det gikk bra! Kanskje var det hell i uhell at dette skjedde, kanskje gjør dette at det nå er litt mindre skummelt neste gang?

Komfortsonen er behagelig, men det er jammen utenfor at magien skjer. Hvis andre kan, kan jeg. To be continued. BIK 2020, here I come!

 

Skrevet av Linnea Elise Solvang

 

Brun nordmann

Hver gang jeg er i en samtale med en person jeg ikke har møtt før, kommer spørsmålet om hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har bodd her, siden jeg snakker flytende norsk (håper jeg). Jeg svarer alltid at det er komplisert og at hvis de vil høre så må de ta seg en stol og et glass vann, så skal de få høre.

Bilde av SirwanFoto: Vadim Kiisel

Familien min er flyktninger fra Kurdistan, hovedsakelig Irak-regionen, de måtte dra da Saddam Hussein hadde kontrollen over store deler av Irak. De dro først gjennom Middelhavet til Hellas, og det er her jeg ble født. I lille Athen. Moren min var gravid gjennom reisen så det var vanskelig for henne. Rett etter jeg ble født dro de videre, med meg i slengen, til først Tyskland, Danmark, og så til sist Norge. Hvor de ble i Trondheim en liten stund da min lillebror ble født. Jeg liker alltid å si at min bror er den eneste nordmannen i familien. Så jeg kom hit da jeg var ett år, og har gått gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til nå høgskole. Det vanskeligste med å vokse opp her var kanskje all mobbingen jeg måtte gå gjennom. Det kom til et punkt hvor jeg bokstavelig talt hadde lyst til å operere meg for å gjøre meg hvit, for å føle meg “normal” her i Norge. Det hjalp ikke at i mesteparten av skolegangen var jeg den eneste utlendingen i klassene jeg gikk. Det gjorde andre også litt kleine når jeg snakket til dem, siden jeg er god på norsken min, bedre enn morsmålet, så de ble litt satt ut. Alt dette førte til depresjon i ungdomsskolen. Fra 8-10 klasse møtte jeg aldri opp i timene og hadde et stort hull i utdanningen min. Friår på folkehøgskolen hjalp mye, der traff jeg folk som har båret litt på det samme som jeg har. Der følte jeg meg inkludert i samfunnet, og jeg begynte mine første steg mot fremtiden.

Jeg ser at du rister litt på beina, beklager, mente ikke å la deg sitte så lenge, men bra du hadde noe å drikke imens, nå vet du nesten alt om meg, en brun nordmann som ønsket han var en hvit nordmann før, men er en bedre person nå. Nå, jeg trenger stolen tilbake, trenger stolen til neste person som spør meg hvor jeg er fra.

 

Skrevet av: Sirwan Ali

 

Heldig, men tilfeldig

Det var en lørdag kveld den 20. juni. Johannes var på fest. Promillen var allerede ganske høy da kompisen Henrik snudde seg mot Johannes og sa noe som kom til å få hjertet hans til å falle rett i bakken, «Bro, har du søkt studieplass? Fristen går ut i natt».

«Oh, shit» tenkte Johannes, «jeg er skjært, løpet er kjørt». Men før Johannes visste ordet av det hadde Henrik allerede søkt for ham.

Ikke tenk, de festet videre.

Johannes våknet neste dag, «hva faen skjedde i går?». Han åpnet samordna opptak og leste: Internasjonal kommunikasjon i Halden. «Halden, hvor søren er det?». Johannes er fra Asker, og han var ganske sikker på at Halden ikke var i nærheten.
Han gjorde litt mer research og fant ut at BIK ikke virket så verst. Men han var fortsatt usikker på hvor Halden var.

Johannes møte med Halden var 11. august, dagen han flyttet inn, rett før skolestart. Hans første tanke var «dette er ikke Asker», og det hadde han rett i. Neste dag våknet han opp over gjennomsnittet stresset. Det var første skoledag og han
visste ikke helt hvor han var eller hva som skulle skje.

Et par timer senere befant Johannes seg på gressplenen utenfor Høgskolen i Østfold. Det var åpningsshow. Masse folk, ganske trangt, og han fikk ikke med seg særlig mye. Den eneste tanken som gikk gjennom hodet hans er «ok, hva gjør jeg egentlig her?». Rett foran han sto en ekte haldenser med Crocs og joggebukse, en Burn i hånda, og AC/DC-t-skjorte.

«Nei dette gidder jeg ikke» tenkte Johannes, «jeg flytter tilbake».

Neste del av opplegget var gymsalmøtet. Johannes begynte å observere at alle ikke virket så rare allikevel. Etterhvert fikk han øye på ei jente som sto og fiklet med et gullkjede. Han fikk frem et «Hei, jeg heter Johannes» og hengte seg på henne resten av dagen.

La oss nå spole litt fremover. Per dags dato har Johannes ingen guttevenner på høgskolen, men han har havnet i en jentegjeng. Og selv om han sliter litt med fritidsproblemer og savner gutta, fyller han dagene med trening, skole og jentegjengen.

Han har til og med blitt litt forelsket i Halden. Selv om han begynte på høgskolen ved en tilfeldighet og var veldig skeptisk, endte det opp med å bli et av de beste valgene han ikke har tatt.

Sunniva Juul Strand

 

Bråkmakeren i klasserommet

Jeg kikket på klokken som hang bakerst i klasserommet. Jeg gikk i åttende klasse og det var siste skoletime en fredag ettermiddag. Jeg viftet føttene i takten til favorittsangen «Heartbreaker» av Justin Bieber. Jeg skimtet bort på klokken en gang til og la merke til at den tikket i takt med foten min. Ved døren stod det en ekstra stol som ikke pleide å være der. Jeg så på klokken for å finne tilbake til rytmen. Plutselig ble det helt stille i klasserommet. Jeg så rundt meg og innså at elevene fniste og læreren hadde et ansiktsuttrykk tilvarende Grinchen. Det hadde vært hysterisk om stemmen til Jim Carrey kom ut av munnen til læreren nå, tenkte jeg. Men så fikk jeg øyekontakt med læreren som brøt ut med streng stemme, som forresten ikke hørtes ut som Jim Carrey i det hele tatt, «Sara, gå ut på gangen. Det er tydelig at du ikke vil være her når du bare stirrer på klokken og tramper i gulvet».

Det har ikke bestandig vært like enkelt å vokse opp med diagnosen ADHD. Jeg må innrømme at det ikke akkurat ga meg godfølelsen da jeg, hver konferansesamtale fra første til syvende klasse, hørte på lærerne fortelle mamma og pappa: «hun konsentrerer seg ikke om oppgavene» eller «hun gjør alt annet enn det hun skal». Trist, ikke sant? Altså, for alt jeg vet kan det godt være de sa jeg var den smarteste eleven i hele klassen rett etterpå, det var ikke akkurat sånn at jeg fikk med meg alt.

I 2016 startet jeg på idrettslinjen ettersom jeg gikk på kickboksing. Jeg vet, en ADHD-kid som går på kampsport. Lite klisjé. Men jeg stortrivdes med mye gym, men uheldigvis ble fortsatt mesteparten av tiden tilbragt bak skolebenken omringet av flere fordomsfulle lærere. Uansett, månedene gikk og det samme gjorde rykter om at en ny lærer skulle ta over norsktimene neste skoleår. Ywonne Biering Ellingsen. Hun er moren til en venninne og tidligere lærer for kjæresten min, så jeg visste allerede hvem hun var. Det jeg ikke visste var betydningen hun kom til å ha for livet mitt. Livet til en skolelei jente med en kjip diagnose uten motivasjon og fremtidshåp.

Andre videregående var en vanskelig periode der livet bestod av et uendelig antall møter med psykologer og testing av ulike ADHD-medisiner. Du, som student, tenker sikkert «Fett! Evig tilgang til Ritalin». Jeg tenker på anfallet jeg fikk midt i treningslæretimen, eller angsten som aldri ga slipp. Midt i alt hadde jeg en skriftlig norskinnlevering som jeg jobbet utrolig mye med. Da jeg var ferdig følte jeg meg motløs og skuffet over at jeg aldri klarte å prestere. Jeg sendte en mail til Ywonne der jeg beklaget for dårlig innsats. Til svar fikk jeg en lang og uventet melding som nesten kan sammenlignes med en kjærlighetserklæring. Hun utdypet at hun var glad i meg, hvor stolt hun var, uansett, og hvor stort potensial jeg hadde innenfor skriving. Jeg ble aldri kvitt tikking fra klokken eller tankene om Jim Carrey, men det viste seg at norskinnleveringen fikk karakter 5 og jeg var i ferd med å utvikle et euforisk forhold til skriving.

Den dag i dag har jeg fortsatt kontakt med Ywonne. Jeg sendte henne faktisk nylig en melding og spurte om det var greit jeg nevnte navnet hennes i denne teksten. Nok en gang mottok jeg en lang tekst med «hjerteemojis» og smigrende ord. Innimellom kan én person være akkurat nok til å skape en forskjell. Og bare fordi man skiller seg ut fra det gjennomsnittlige mennesket trenger det ikke være en ulempe, man må bare lære seg å bruke det til sin fordel. Som Ole Ivars en gang sa: «En får værra som en er da´n itte vart som en sku». Mine damer og herrer: Her er jeg, en tidligere håpløs bråkmaker, rett fra skolebenken på videregående til en litt større en her på Høgskolen i Østfold, med en ny kjærlighet for kommunikasjon. Ja, til og med retorikk kan gi meg litt «sommerfugler i magan». Jeg har kanskje fortsatt konsentrasjons- og lærevansker, men hey, jeg kan i det minste fortelle en solid historie.

 

Av: Sara Christine Olsen

 

Ny by – ny kultur

I august 2018 pakket jeg bilen min og kjørte fra Sørlandets perle Grimstad, til Halden for å studere Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Jeg trodde jeg var ganske forberedt da jeg flytta, siden det ikke var første gangen jeg har endret adressen min. Jeg trodde også at det ikke skulle være så stor forskjell fra min norske hjemby. Der tok jeg feil.

 

Arny ser utover Grimstad

Meg som ser på utover på min lille hjembygd på ferie i 2017. Foto: Privat

I tillegg til å ha bodd i Grimstad har jeg bodd på Island som er hjemlandet mitt og i Pennsylvania, USA, som utvekslingsstudent på videregående. Som liten måtte jeg lære meg et språk foreldrene mine ikke kunne og tilpasse meg en annen kultur ulik den familien min var vant til. Tilpassingen til Norge skjedde uten at jeg husker noe som helst og det tok noen år før jeg forstod hvilke endringer familien min hadde gjort. Navnet mitt mistet aksenttegnene, naboene ble forklart hvorfor vi alle ikke hadde samme etternavn og juletradisjonen med sko i vinduet forsvant. Ingen av de endringene gjør familien min mindre islandsk, for vi endret ikke alt. Vi gjorde det vi måtte for å gjøre det enklere og minske spørsmålene vi ble stilt.

I USA måtte jeg tilpasse meg enda mer, fordi kulturen er helt annerledes fra norsk og islandsk. Der måtte jeg venne meg til at vilt fremmede på butikken begynte å snakke med meg om alt mellom himmel og jord, sove med teppe og å høre folk si «Love you» utrolig tidlig i vennskapet (vi snakker om to og en halv uke). Jeg tilpasset meg etter noen uker.

Da jeg flytta til Halden tenkte jeg ikke noe over at jeg skulle til en ny kultur, men igjen måtte jeg tilpasse meg nye nytt. Jeg måtte venne meg til et helt nytt søppelsystem og en annen smak på vannet i krana. Utenfor kollektivet jeg bor i er det nemlig ikke en egen søppelkasse til matavfall eller glass og metall. Etter mye googling og spørsmål fant jeg ut at glass og metal måtte kjøres til egne miljøstasjoner. Det var mildt sagt en merkelig tilvenning for jeg er vant med å ha en egen søppelkasse for det i min egen innkjørsel. Vannet smakte annerledes her, såpass at jeg måtte drikke saft i et halvt år før jeg klarte å venne meg til vannsmaken.  Nå som jeg endelig har vent meg til Halden skal jeg igjen endre adressen min, for på BIK kan man dra på utveksling. Så i januar 2020, skal jeg tilpasse meg til enda en by og jeg gleder meg masse.

 

Skrevet av: Arny Halldorsdottir 

 

Historien om Alaa

To ganger i mitt liv har jeg flyttet. Første gang var fra hjemlandet mitt Syria til nabolandet Libanon, og dette var på grunn av krigen i Syria. Situasjonen i Libanon var ikke så mye bedre enn i Syria, men jeg studerte media ved et universitet. Mitt eneste ønske har vært å bli journalist for å fortelle hele verden hva som skjer i mitt land. Men på grunn av flytting kunne jeg ikke oppnå ønsket mitt. To måneder etter avsluttende eksamen med bachelorgrad fra Libanon universitet, flyttet jeg med familien min til Norge ved hjelp av FN for å starte et bedre liv enn det vi hadde i Libanon.

Mitt første år i Norge var et kulturelt sjokk for meg. Jeg følte at jeg mistet alt på en gang, inkludert drømmene mine, vennene mine og selv språket mitt. Etter tre år i Norge måtte jeg gjøre noe og legge en ny plan for mitt liv. Starten på denne ble Høgskolen i Østfold. Der valgte jeg studiet Internasjonal kommunikasjon for å oppnå mitt ønske om å jobbe i en stor internasjonal organisasjon som FN eller Flyktninghjelpen.

Av Alaa Talli

Foto: Robin Horvath

(Denne teksten er et innlegg i serien Humans of BIK, der vi presenterer historier om studentene på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon (BIK) inspirert av nettstedet Humans of New York).