Klokken er 02 på natten, og jeg får ikke sove. Jeg gruer meg til morgendagen. I morgen er nemlig første skoledag som student ved studiet Internasjonal kommunikasjon. Tankene spinner inne i hodet. Spinner som et uendelig edderkoppnett av merkelige tanker. Linnea, som alltid har vært så sjenert, skal nå plutselig studere internasjonal kommunikasjon? Er jeg sosial nok? Tenk om ingen i klassen liker meg? Tenk om jeg er den eneste i klassen som ikke allerede er en mester på å holde foredrag? Jeg har riktignok funnet to jenter å samkjøre med, men tenk om det bare blir pinlig stillhet? Tenk om de synes jeg er rar? ‘’Crazy catlady’’ som jeg er, avleder jeg tankene ved å se ‘’Dank cat memes’’ på youtube. Det hjelper litt, og jeg sovner etterhvert.

Fem timer senere: første skoledag er her. Jeg har mest lyst til å gjemme meg langt under dynen og sove videre, men jeg setter meg i bilen. Nervene, akkurat som bilbeltet, er i helspenn. Samtidig prøver jeg å overbevise meg selv om at: ‘’Linnea dette skal gå bra, you can do it!’’

I store deler av livet, har jeg nemlig slitt med dårlig selvbilde og lite tro på meg selv. Men nå er det nok, nå har jeg bestemt meg og tatt et valg. Høsten skal brukes på å komme seg ut av komfortsonen. Jeg skal slutte og la meg styre av min egen selvlagde beskjedenhet, og jeg skal jobbe hardt for å bli den beste versjonen av meg selv, som jeg innerst inne vet at jeg kan bli. Men en ting er å bestemme seg for noe, en annen ting er å gjennomføre.

Fire timer senere: praten i bilen gikk helt fint, og både praten og samkjøringen har fortsatt i etterkant. Resten av klassen viser seg også å være en blomsterbukett av flotte mennesker, i alle farger og former. Ja, tenk jeg, som alltid har vært så beskjeden, har faktisk allerede blitt kjent med flere nye i klassen. Jeg har beveget meg ut av egen komfortsone, og hittil har det gått bra.

Men! I første forelesning i Tekst og retorikk fikk vi en oppgave, og denne oppgaven skulle vi presentere høyt foran klassen. OMG, tenker jeg, nå begynner det. Helvete. Klarer jeg dette? Heldigvis har jeg skrevet ned hva jeg skal si, og planen er følgende: Holde seg til manus, fokusere på å puste og rett og slett ikke dø.

OK, dette kan jeg klare, tenker jeg. ‘’Surrehue’’ som jeg er skal det vise seg at ting ikke går helt etter min plan. Fem sekunder før det er vår gruppes tur, får jeg slettet alt jeg skal si. Nå er manuset borte og panikken stiger helt i takt med hjertebanken. Dunk, dunk. Dunk, dunk. Jeg trekker pusten dypt, og teller til 3. Fuck this. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare ta det på sparket.

Rommet føles plutselig veldig stort og jeg veldig liten, men jeg åpner munnen og begynner å snakke. Noe av det jeg skal si har jeg glemt, men jeg husker også mye. Jeg klarte det faktisk, jeg besvimte ikke, jeg døde ikke, det gikk bra! Kanskje var det hell i uhell at dette skjedde, kanskje gjør dette at det nå er litt mindre skummelt neste gang?

Komfortsonen er behagelig, men det er jammen utenfor at magien skjer. Hvis andre kan, kan jeg. To be continued. BIK 2020, here I come!

Skrevet av Linnea Elise Solvang

Hver gang jeg er i en samtale med en person jeg ikke har møtt før, kommer spørsmålet om hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har bodd her, siden jeg snakker flytende norsk (håper jeg). Jeg svarer alltid at det er komplisert og at hvis de vil høre så må de ta seg en stol og et glass vann, så skal de få høre.

Foto: Vadim Kiisel

Familien min er flyktninger fra Kurdistan, hovedsakelig Irak-regionen, de måtte dra da Saddam Hussein hadde kontrollen over store deler av Irak. De dro først gjennom Middelhavet til Hellas, og det er her jeg ble født. I lille Athen. Moren min var gravid gjennom reisen så det var vanskelig for henne. Rett etter jeg ble født dro de videre, med meg i slengen, til først Tyskland, Danmark, og så til sist Norge. Hvor de ble i Trondheim en liten stund da min lillebror ble født. Jeg liker alltid å si at min bror er den eneste nordmannen i familien. Så jeg kom hit da jeg var ett år, og har gått gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til nå høgskole. Det vanskeligste med å vokse opp her var kanskje all mobbingen jeg måtte gå gjennom. Det kom til et punkt hvor jeg bokstavelig talt hadde lyst til å operere meg for å gjøre meg hvit, for å føle meg “normal” her i Norge. Det hjalp ikke at i mesteparten av skolegangen var jeg den eneste utlendingen i klassene jeg gikk. Det gjorde andre også litt kleine når jeg snakket til dem, siden jeg er god på norsken min, bedre enn morsmålet, så de ble litt satt ut. Alt dette førte til depresjon i ungdomsskolen. Fra 8-10 klasse møtte jeg aldri opp i timene og hadde et stort hull i utdanningen min. Friår på folkehøgskolen hjalp mye, der traff jeg folk som har båret litt på det samme som jeg har. Der følte jeg meg inkludert i samfunnet, og jeg begynte mine første steg mot fremtiden.

Jeg ser at du rister litt på beina, beklager, mente ikke å la deg sitte så lenge, men bra du hadde noe å drikke imens, nå vet du nesten alt om meg, en brun nordmann som ønsket han var en hvit nordmann før, men er en bedre person nå. Nå, jeg trenger stolen tilbake, trenger stolen til neste person som spør meg hvor jeg er fra.

Skrevet av: Sirwan Ali

Det var en lørdag kveld den 20. juni. Johannes var på fest. Promillen var allerede ganske høy da kompisen Henrik snudde seg mot Johannes og sa noe som kom til å få hjertet hans til å falle rett i bakken, «Bro, har du søkt studieplass? Fristen går ut i natt».

«Oh, shit» tenkte Johannes, «jeg er skjært, løpet er kjørt». Men før Johannes visste ordet av det hadde Henrik allerede søkt for ham.

Ikke tenk, de festet videre.

Johannes våknet neste dag, «hva faen skjedde i går?». Han åpnet samordna opptak og leste: Internasjonal kommunikasjon i Halden. «Halden, hvor søren er det?». Johannes er fra Asker, og han var ganske sikker på at Halden ikke var i nærheten.
Han gjorde litt mer research og fant ut at BIK ikke virket så verst. Men han var fortsatt usikker på hvor Halden var.

Johannes møte med Halden var 11. august, dagen han flyttet inn, rett før skolestart. Hans første tanke var «dette er ikke Asker», og det hadde han rett i. Neste dag våknet han opp over gjennomsnittet stresset. Det var første skoledag og han
visste ikke helt hvor han var eller hva som skulle skje.

Et par timer senere befant Johannes seg på gressplenen utenfor Høgskolen i Østfold. Det var åpningsshow. Masse folk, ganske trangt, og han fikk ikke med seg særlig mye. Den eneste tanken som gikk gjennom hodet hans er «ok, hva gjør jeg egentlig her?». Rett foran han sto en ekte haldenser med Crocs og joggebukse, en Burn i hånda, og AC/DC-t-skjorte.

«Nei dette gidder jeg ikke» tenkte Johannes, «jeg flytter tilbake».

Neste del av opplegget var gymsalmøtet. Johannes begynte å observere at alle ikke virket så rare allikevel. Etterhvert fikk han øye på ei jente som sto og fiklet med et gullkjede. Han fikk frem et «Hei, jeg heter Johannes» og hengte seg på henne resten av dagen.

La oss nå spole litt fremover. Per dags dato har Johannes ingen guttevenner på høgskolen, men han har havnet i en jentegjeng. Og selv om han sliter litt med fritidsproblemer og savner gutta, fyller han dagene med trening, skole og jentegjengen.

Han har til og med blitt litt forelsket i Halden. Selv om han begynte på høgskolen ved en tilfeldighet og var veldig skeptisk, endte det opp med å bli et av de beste valgene han ikke har tatt.

Sunniva Juul Strand

To ganger i mitt liv har jeg flyttet. Første gang var fra hjemlandet mitt Syria til nabolandet Libanon, og dette var på grunn av krigen i Syria. Situasjonen i Libanon var ikke så mye bedre enn i Syria, men jeg studerte media ved et universitet. Mitt eneste ønske har vært å bli journalist for å fortelle hele verden hva som skjer i mitt land. Men på grunn av flytting kunne jeg ikke oppnå ønsket mitt. To måneder etter avsluttende eksamen med bachelorgrad fra Libanon universitet, flyttet jeg med familien min til Norge ved hjelp av FN for å starte et bedre liv enn det vi hadde i Libanon.

Mitt første år i Norge var et kulturelt sjokk for meg. Jeg følte at jeg mistet alt på en gang, inkludert drømmene mine, vennene mine og selv språket mitt. Etter tre år i Norge måtte jeg gjøre noe og legge en ny plan for mitt liv. Starten på denne ble Høgskolen i Østfold. Der valgte jeg studiet Internasjonal kommunikasjon for å oppnå mitt ønske om å jobbe i en stor internasjonal organisasjon som FN eller Flyktninghjelpen.

Av Alaa Talli

Foto: Robin Horvath

(Denne teksten er et innlegg i serien Humans of BIK, der vi presenterer historier om studentene på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon (BIK) inspirert av nettstedet Humans of New York).