”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.
Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?
”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.
Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.
Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.
Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.
Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.
En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.
Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!
Av Ina Hermansen Wister
Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma