Author: Maria Madeleine

by Maria Madeleine on Arkivet

Lol, jeg har fått jobb!

Heisann!

Jeg har fått meg en jobb innen noe jeg ikke aner hva er.

Jeg gikk ut av BIK våren 2020 da jobbmarkedet rett og slett sugde. Jeg fant ingen interessante jobber der jeg bodde, så da søkte jeg meg på et helt nytt studium. Jeg er interessert i språk og teknologi, så et naturlig steg videre ble studiet IT og informasjonssystemer. Det var absolutt ikke det jeg forestilte meg.

Jeg ville lære koding og webutvikling, men dette studiet så mer på teknologi i sammenheng med samfunnet. Misforstå meg rett, det er kjempeinteressant, men det var absolutt ikke det jeg så for meg. Så mens jeg ventet på dagen for semesterets siste eksamen, bestemte jeg meg for å søke en jobb bare for å ha noe å gjøre. Og gjett hvem som ble kalt inn på intervju a. Denne berta!

bilde av Alise som smiler

Lang historie kort, så ga min interesse for teknologi og iver etter å lære nye ting meg en jobb innen noe jeg aldri hadde hørt om: adops.

Har du hørt om adops før? Det hadde i hvert fall ikke jeg før jeg begynte i jobben.

Første dagen hadde jeg ærlig talt ikke peiling på hvordan arbeidsdagen kom til å bli. Jeg visste at jeg skulle jobbe med annonser og kunder, men jeg forsto ikke helt i hvilke systemer og sammenhenger.

Organisk markedsføring er noe jeg har jobbet mye med. I hvert fall så mye man kan jobbe med det mens man studerer. Men nå skulle jeg plutselig over til betalt markedsføring og på et helt annet nivå. Her er det ikke jeg som utvikler det kreative med annonsene, men heller sjekker at det tekniske fungerer.

Så hva gjør egentlig en adops-manager? Vel, spør du meg, så spør jeg deg.  Neida, jeg begynner å få litt oversikt over hva jeg faktisk jobber med.

Jeg setter enkelt og greit inn annonser for nettaviser. Vi får bilder og landingssider, og setter det inn på riktig sted. For det meste går dette veldig lett, men noen ganger kan det være små feil som gjør at annonsen bare ikke vil kjøre. Da kommer jeg inn og fikser. I teorien. Foreløpig har jeg ikke peiling på hvordan man fikser enkelte problemer. Heldigvis har jeg et godt og sterkt team som lærer meg, sånn at jeg etter hvert kan løse ting på egenhånd.

Jeg interesserer meg veldig for teknologi og koding, noe som jeg får jobbe mye med. Igjen, så har jeg jo ingen peiling på hva jeg driver med. Men da er det jo så deilig at jeg har mange geniale folk rundt meg som kan lære meg! Og takk Gud for tålmodigheten deres altså! Jeg har stilt så mange «dumme» spørsmål fordi jeg rett og slett ikke har noe erfaring med adops. Jeg vet jo egentlig at det er svært få «dumme» spørsmål, men når man er ny så er det lett å føle at man maser. Men det viser jo bare at man vil lære og at man faktisk er interessert. Så hvis du kjenner på den følelsen selv, prøv å minne deg selv på det. Egentlig så er du bare ivrig, og det er jo en sykt god egenskap!

For man trenger faktisk ikke å kunne alt for å få en jobb. Ut ifra min erfaring vil jeg si at man trenger vilje til å lære, pågangsmot og naturligvis grunnleggende kunnskap om fagfeltet. Jeg kunne ikke akkurat hoppet inn som en barnehagelærer neste uke kun med litt pågangsmot. Det tror jeg hadde blitt grufullt for alle parter. Men jeg lover at jeg faktisk er kvalifisert for jobben jeg fikk altså.

Og her kommer moralen, for som vi alle vet så må jo en god historie ha en moral: Søk på alt som frister, for selv om du ikke kan absolutt alt, så kan du mer enn du tror etter tre år på BIK!

 

Skrevet av: Alise Zachrisson

 

 

 

 

 

 
by Maria Madeleine on Jobb, Livet etter BIK

Meieridrømmen

Jeg startet på studiet internasjonal kommunikasjon litt ved en tilfeldighet etter det som hadde vært det tøffeste året i mitt liv. Jeg kan nesten høre dere som blir oppgitt over den setningen i disse koronadager, men det var faktisk det. Jeg ble utsatt for en trafikkulykke som endte i koma, brudd i hele kroppen, hjerneblødning, indre blødninger, egentlig det meste man kan komme på av skader. Da det første året med rehabilitering var gått ville jeg naturligvis tilbake til livet mitt, selv om anbefalingene var at hjernen og kroppen trengte tid. Men, det er jo ikke noe gøy å gjøre som man blir bedt om! Jeg ramlet over internasjonal kommunikasjon og tenkte at dette kanskje kunne være noe for meg, noe som var håndterbart for min situasjon akkurat da. La oss prøve og se hvordan det går, tenkte jeg.

Internasjonal kommunikasjon viste seg å være midt i blinken for meg og de tre årene hadde fort gått, det var nå på tide å finne en jobb. Jeg tror de fleste studenter kan si seg enige i at det å finne seg en jobb fersk ut i arbeidslivet ikke er så lett, så om du legger til sykdomshistorien min er sjansen plutselig blitt ganske liten. Jeg søkte rundt som en gal, og etter et halvt år fikk jeg napp på et sted som tilfeldigvis var i hjembyen min. Etter konsultering med Mari om jeg burde gå for dette eller ikke (ikke at jeg druknet i jobbtilbud akkurat), takket jeg ja og startet sommeren samme år. I mars året etter ble alle permitterte, og jeg som var sist inn, ville antageligvis være sist tilbake fra permittering igjen. Heldigvis for min del hadde mamma det siste året vært i prosessen om å starte et meieri, av alle ting. Dette er ikke helt tilfeldig altså, for jeg er oppvokst på en gård og faren min er melkebonde. Mamma er også veldig opptatt av mat, at det skal være økologisk og lokalt, helst fra naboen, nesten.

 

Bilde av Sølvi Gammelsrød, mammaen til Eline.

Mamma (Sølvi) med noen av ostene våre.

Jeg bestemte meg for å bli med på dette lille meierieventyret med mamma og tenkte først at dette var jo ikke helt i min gate, men jeg har ikke råd til å være kresen akkurat nå. Det viste seg fort at det jeg i utgangspunktet trodde, var helt feil. Internasjonal kommunikasjon hadde forberedt meg som en helt til dette, og når vi først var i gang fikk jeg bruk for det jeg hadde lært mer enn jeg trodde. Da jeg kom inn i bildet var oppussing av lokalene i gang, og det neste var å lande noen steder som ville kjøpe osten. Det passet meg ganske utmerket å komme inn på det tidspunktet ettersom jeg har hatt mer enn nok øvelse under studiet på å snakke med andre og overbevise. Vi fikk på plass flere avtaler, og det ble til slutt litt for mye litt for fort slik at vi var nødt til å avslå noen. Jeg liker å tro at det viser hvor godt utbytte jeg har hatt av den uendelige læren om etos, patos og logos. Da vi var kommet litt i gang, begynte navnet å surre rundt og vi hadde på veldig kort tid veldig mye å gjøre, så vi var nødt til å få litt hjelp.

Patrick er en sveitser som har viet hele livet sitt til ost, tror jeg, og kom til oss i august for å lære bort det han kunne og være til hjelp i oppstarten. Han skulle vel egentlig bare bli et par uker, men ble der ut sommeren. Mamma fikk hjelp med produksjonen så jeg kunne fokusere på mitt. Frem til dette hadde jeg nemlig vært med mye i produksjonen som jeg i utgangspunktet egentlig ikke skulle være med i, og som gikk utover mine ansvarsoppgaver. Med Patrick på laget for en liten stund kunne jeg gå tilbake til den komfortable kontorstolen, sosiale medier, kommunikasjon og alt som hører til en markedsansvarlig. Nå sporet jeg litt av her, men han har vært for gull til å ikke nevnes. Etter han dro var det bare jeg og mamma igjen, som åpenbart ikke er nok for å drive en bedrift. Vi har i dag, på under ett år, blitt til syv ansatte.

Da høsten kom trodde vi begge at det ville bli litt roligere frem til desember, men der tok vi feil. Vi druknet i telefoner, e-post, bestillinger fra folk som ville ha tak i osten. Det høres sikkert litt teit ut, men folk er visst blitt veldig opptatt av lokalmat og støtter oppunder det de interesserer seg for. Vi leide det lille lokalet som ligger vegg i vegg med meieriet på høsten, altså under tre måneder etter oppstart, og startet en liten butikk der. Vi skulle i utgangspunktet bare teste det ut en måned og se på responsen, men på en helg hadde vi solgt for mer enn ei annen som driver samme type butikk, hadde solgt for på sin beste måned. Vi har ikke bare ost der altså, men alt mulig fra andre lokalmatprodusenter som for eksempel sjokolade, prisvinnende granola, pesto, eplemost og nå snart lavprosent alkohol (om vi er heldige). Høsten gikk fort unna hvor dagene gikk slag i slag, så kom desember. Vi hadde mer bestillinger enn noen gang, i tillegg til at vi måtte ha butikken åpen oftere enn før. Jeg skal innrømme at når foreldrene mine snakket om den butikken var jeg ikke positiv i frykt for at det skulle lande enda mer jobb over på meg (som allerede hadde mer enn nok), men så utrolig verdt det å svelge pessimisten i meg for det var absolutt riktig beslutning. Det er jo også en ganske lettvint måte å kunne snakke med forbrukeren om hva som funker eller ikke funker, mer av ditt og mindre av datt, og så tror jeg mange liker å kunne sette et ansikt på den som lager og selger det de spiser.

Nå etter juleferien er vi i gang igjen, og det har vært høyt tempo fra første minutt. Jeg fikk faktisk en e-post i romjulen fra et lite økologisk utsalg i statene som var interesserte i ostene, men det blir kanskje for mye å gape over for tidlig. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått denne muligheten og veldig glad for at jeg ble med på det, for hvor mange kan si i ung alder at de har vært med på å starte et meieri? Jeg tror derimot ikke at det er dette jeg kommer til å drive med livet ut, men det er et ganske spennende stopp på veien. Det er selvfølgelig utfordrende til tider å jobbe med nær familie, men på den andre siden er det ingen andre i hele verden som kjenner min historie bedre og en jeg kan gå til for mer forståelse enn mamma. Jeg sa forresten opp den andre jobben min etter en uke på meieriet, og jeg har ikke angret helt enda.

 

Skrevet av: Eline Gammelsrød 

 
by Maria Madeleine on Gode tips, Jobb, Livet etter BIK

Fra BIK til sjef på under fire år

Det var fire år siden. Jeg gikk siste året på BIK, og om bare noen dager skulle jeg ut i praksis. Jeg gledet meg til å komme ut i arbeidslivet igjen etter å ha lagt alt fokus på studier de siste to årene. Dere skjønner, jeg var 28 år da jeg begynte på BIK. Jeg hadde gått rett fra videregående til filmbransjen, men filmbransjen hadde endret seg de siste 10 årene, og jeg var nødt til å tenke nytt.

Bilde av Fredrik

Mitt navn er Fredrik, og jeg jobber i dag som Chief Marketing Officer i Databeat – et selskap som utvikler brukervennlige publiseringsløsninger til infoskjermer. Drømmejobben med andre ord, eller i hvert fall for meg. Å være i en lederstilling i et selskap preget av innovasjon er utrolig spennende. For å gjøre en god jobb må jeg være en god lytter, stadig analysere markedet og data samtidig som jeg må tenke nytt og utfordre meg selv. Videre er det naturligvis viktig å dele nye innsikter og brainstorme med mitt fantastiske team. Det er mye som skal gjøres på kort tid, men fasen så gøy det er!

Det kan være lett å tenke at jeg hadde gode forutsetninger etter skolen, siden jeg hadde erfaring før jeg begynte på BIK, men jeg var akkurat like nervøs som alle andre i klassen over å få jobb når jeg var ferdig. Jeg husker eksakt hvilke tanker jeg satt med for fire år siden, og jeg har en anelse om at noen av dere har de samme. Jeg vil derfor bryte ned tre av tankene jeg satt med, og beskrive litt hvordan den reisen har sett ut for meg.

  1. Man må ha mastergrad for å få en god jobb

Nei. Visst er det fint med en mastergrad, men jeg har ikke en mastergrad, og jeg kjenner utrolig mange med kule stillinger som har konkurrert ut andre med mastergrader i intervjuprosesser. Selv i bedrifter som egentlig har som regel at man må ha mastergrad. Husk at om du er interessert i en jobb, ignorer hva de spør om, og søk uansett. Om du kommer på intervju, er du trolig kvalifisert nok, så vær deg selv og vis frem personligheten din.

  1. Man må søke hundrevis av jobber før man får et ja

Dette er så individuelt at det er ikke et ja- eller nei-svar på denne. Jeg kan avsløre at jeg begynte å sende ut søknader allerede i januar i siste semesteret. Jeg må ha søkt på over 100 jobber. På mange søknader fikk jeg avslag, på noen få kom jeg på intervju uten å gå videre, og på de fleste hørte jeg ikke noe i det hele tatt. Det var tøft, de fleste skjønte ikke engang hva jeg hadde drevet med før studiene. Men så skjedde det, jeg kom på intervju i et markedsbyrå i Sarpsborg. Det var kun fem ansatte, inklusive ledelsen, og jeg følte at “her, her kan jeg blomstre”. Selskapet var i rask vekst, og før jeg visste ordet av det var vi opp mot 14 ansatte og jeg hadde blitt forfremmet til konsulentsjef.

Jeg var heldig. Jeg vet at det er en litt sånn uting å si i jobbsammenheng, men det var jeg. Det er lett for meg å si nå at det var strategisk av meg å velge et selskap i vekst, men faktum er at jeg fant en jobb som var som skreddersydd for meg, og fikk kollegaer og ledere som hadde troen på meg og skjønte seg på min tidligere arbeidserfaring.

Tre år senere var situasjonen helt annerledes. Jeg ble kontaktet av headhuntere og selskaper som ønsket å snakke med meg. Det var dog ingen mulighet som stilte seg sterk nok til at jeg ønsket å bytte – inntil jeg så et innlegg på LinkedIn. Et innovativt softwareselskap søkte en CMO. Det kunne ikke bli mer perfekt for meg. Markedsføring, ledelse og SaaS-selskaper er de tingene jeg brenner for, og jeg hadde savnet å kunne jobbe dedikert for et selskap, siden man jobber med flere selskaper i et byrå. Hva som skjedde etter det, vet dere allerede.

  1. Gode karakterer er viktig

Nei. Det viktigste er at du har lært deg det du skal ha lært deg. Jeg gikk ut med A i alle fag og ble nødt til å forsvare disse karakterene i mer enn ett intervju. Jeg måtte vise at jeg også hadde sosial kompetanse, rett og slett. Så prøv å få så gode karakterer som mulig, men husk at det til syvende og sist sannsynligvis ikke vil være det som avgjør om du får jobben eller ikke.

Avslutningsvis vil jeg si følgende til alle som nå er i praksis: Dere elsker kanskje praksisplassen deres, eller dere misliker kanskje praksisplassen som bare det. Sånn er det med alle jobber, men husk å få én eller to gode referanser – og å legge til dine nye kollegaer på LinkedIn. Og husk – selv om dere ikke blir forelsket i arbeidsplassen, så betyr ikke det at dere ikke hadde likt denne stillingen i et annet selskap.

Om dere vet hvor dere vil her i livet, så er det bare å satse hardt og kontinuerlig for å komme dit. Om dere ikke vet hvor dere vil, så går faktisk det helt greit òg. Da kan det kanskje være lurt å ta en master eller å finne seg en jobb man trives i fram til reisen videre har blitt klarere. Jeg fant ut i løpet av min tid i BIK at jeg ønsket å bli CMO – fire år senere er jeg der.

 

Skrevet av: Fredrik Lund

 
by Maria Madeleine on BIK20, En vanlig dag i en BIK-students liv, Studielivet

Angst

Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Bilde av Helle

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

 

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve

 
by Maria Madeleine on Arkivet

Fra BIK til master i internasjonale relasjoner

I 2016 satt jeg med hendene i fanget og tenkte hva i alle dager jeg skulle gjøre. Planen min var lenge å bli politimann, men skjebnen ønsket visst noe annet. Jeg brukte denne kalde våren på å finne ut hva jeg hadde lyst til å studere. Etter mye sjelegransking hadde jeg kommet fram til at sykepleier var noe for meg. Mulighet for jobb og en variert hverdag var den type fristelser som jeg oppsøker. Av nysgjerrighet eller et hint fra sterkere krefter begynte jeg å titte på bachelor i internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Kommunikasjonsarbeid var ikke noe jeg hadde tenkt på, men på mange måter virket faget likt sykepleier i at det var variert og muligheten for jobb var sterk. Valget ble hurtig tatt da jeg leste at bachelorgraden hadde obligatorisk utveksling og praksisarbeid, noe som har vært solid gull for min masterutdanning i internasjonale relasjoner som jeg nå tar ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet i Ås.

Bilde av Henrik Velde

Gjennom min tid på høgskolen i Halden hadde jeg utviklet en interesse for politikk, PR, journalistikk og hvor mektig media virkelig er. Dette og at jeg studerte internasjonal utvikling i California som en del av min utveksling, sementerte min interesse for global poltikk, og ikke bare fokus på lille kalde, og generelt lykkelige Norge. Jeg fant interesse i hvordan stater samhandler med hverandre, og hvordan spesielt enkelte stater har så utrolig mye påvirkning på hvordan global politikk blir gjennomført. Min interesse for media som den fjerde statsmakt var også med på å påvirke meg til å søke master i internasjonale relasjoner.

Mastergraden jeg valgte å ta krever at en sender inn et motivasjonsbrev ved siden av karaktersnitt som ligger på B i snitt. Med BIK-verktøyet i beltet var det ikke spesielt krevende. Mitt motivasjonsbrev var så fullt av retorikk at man kan nesten bruke det i en eksamensoppgave i seg selv, men uansett så kom jeg inn. Mange av fagene ved dette studiet krever mye kunnskap om hvordan verden er satt sammen og jeg tror at det har hjulpet meg utrolig mye å ha kunnskap og interesse for samfunnsfag fra før av. Mange av bøkene som skal leses i dette faget er skrevet av gamle menn som prøver å rettferdiggjøre sin egen utdannelse, noe som gjør at man må belage seg på mange flere timer med selvstudium enn man kanskje er vant med.

Man kan velge forskjellige fag ved masterstudiet så lenge de er relevante til ens egen utdannelse, men noen fag er obligatoriske. Jeg har valgt fag som utenrikspolitikk, piratvirksomhet og global politisk økonomi. Et fag var så spennende at jeg skal nå skrive masteroppgaven min om det, nemlig statssikkerhet.

Mange av disse valgfrie fagene har vært spennende og mye av min kunnskap fra BIK har hjulpet. Ofte mer enn jeg trodde selv. Fokuset på retorikk og evnen til å analysere og tolke hjalp meg i flere situasjoner hvor man skal tolke og danne egne meninger. Media har en enorm påvirkning på den internasjonale verdenspolitikken og det hjelper veldig å kunne forstå retorikken bak hva mange verdensledere og institutter sier. Det har også vært mye fokus på diskusjon og debatter i klasserommet på masteren. Jeg har vært så heldig å ha en lærer på BIK som ser verdien i klassediskusjoner, noe jeg satte veldig pris på. Som den yrkesprovokatøren jeg av og til kan være, hjalp det veldig for meg å ha erfaring med debatt og diskusjon slik vi har på BIK.

For alle som nå studerer internasjonal kommunikasjon, og som har ambisjoner for internasjonal politikk, samfunnsfag, eller drømmer om å bli diplomat eller journalist så kan jeg anbefale å ta en master i internasjonale relasjoner. NMBU gir mulighet for utveksling og mange finner spennende praksisplasser i svært store institusjoner som FNs hovedkvarter, ambassader og EU-parlamentet i Brussel. Da verdensituasjonen ble som den ble så har mange av mine medstudenter fått praksisplass i norske institusjoner som Norwegian Refugee Counsil eller på Stortinget for ulike partier. Om man skulle ønske å søke anbefaler jeg på det sterkeste at man belager seg på mye selvstudium, samt at man allerede har en interesse for akkurat denne typen fag. Statsvitenskap kan være svært spennende, men det kan også være krevende og komplisert. Jeg anbefaler også at man har gode engelskkunnskaper, slik man jo gjerne har fra BIK, da alle fagene i denne masteren er på engelsk.

Grunnet Covid-19 ble min praksisplass kansellert og jeg måtte ta mye av min undervisning over Zoom. Jeg skriver nå for tiden om antiterror-verktøy og får veiledning fra verdensledende eksperter innenfor dette feltet. NMBU er en skole med mange kunnskapsrike lærere og svært mange engasjerte studenter og akademikere som er like ivrige på å lære bort som de er på å lære. Jeg mener at min bakgrunn fra BIK har hjulpet meg med å studere et fag jeg virkelig interesserer meg for. Jeg anbefaler alle BIK-studenter å velge en master i internasjonale relasjoner.

 

Skrevet av: Henrik Velde

 
by Maria Madeleine on BIK18, Hverdag under korona-krisen, Praksis, Studielivet

Hjemmekontor á la penthouse

Det er februar og vi er inne i andre måned i praksis. Sola skinner inn vinduene på arbeidsplassen vår aka kjøkkenet. Vi har hjemmekontor som store deler av resten av verden under praksis. Pernille hos Dyrebeskyttelsen Norge og Arny hos Flyktninghjelpen. Hjemmekontor er noe vi føler vi har nailet ganske bra! Derfor tenkte vi at det var på tide å dele hvordan vi har håndtert praksis under en pandemi!

Bilde av Arny og Pernille på hjemmekontoret, med laptoper og kaffe.

To fornøyde jenter på hjemmekontor. Foto: Privat

Pernille har i sin tid hos Dyrebeskyttelsen Norge produsert flere tekster som har blitt publisert på Facebook, samt bladene til Dyrebeskyttelsen. Hun har også laget aktiviteter til barnebladet. Videre skal Pernille utfordres i sosiale medier og mediarapporter, samt delta på viktige møter Dyrebeskyttelsen Norge skal ha framover. Arny har jobbet mest med video og har så langt oversatt videoer til norsk og til fransk som har blitt delt på Flyktninghjelpen sine sider. Framover skal hun også bryne seg på klipping.

For å få praksisperioden til å gå så smooth som mulig har vi kommet på noen geniale løsninger. Det ekstra soverommet vi har, har blitt kontor/møterom/konferanserom avhengig av hvor fancy vi føler oss. Her sitter en av oss når vi begge er i møter. Når vi ikke har møter sitter vi sammen på arbeidsplassen/kjøkkenbordet, hvor vi hjelper og motiverer hverandre. Utsikten mot festningen som vi er så heldige å ha i penthouse-leiligheten vår, hjelper oss når oppgavene er levert og hjernecellene har tatt ferie. Pernille drømmer seg vekk til Landstreff Fredriksten mens Arny får flashbacks til akingen de gjorde der en lørdag for noen uker siden.

Praksisperioden har vist seg å gjøre underverker for vår vanligvis ikke-eksisterende døgnrytme. Vi har gått fra å begynne på arbeidskrav da Askepott måtte hjem fra ballet og å sove til barne-tv begynner, til å nå stå opp før solen og bevege oss ut av soverommene og få i oss frokost før vi åpner Zoom. Vi tar til og med på kameraet, noe vi ikke gjorde når vi hadde forelesninger på samme plattform (sorry, Mari).

I tillegg har hjemmekontor vist seg og være ganske hjelpsomt for to veldig morgengretne jenter. Togtur klokken 06.32 og en reisevei på nesten to timer en vei har blitt byttet med 3 timer ekstra søvn og en reisevei på under 10 meter. Noe som vil si at stemningen mellom oss er ganske bra og kranglingen, som vi så for oss kom til å skje hvis vi måtte opp i fem-draget, har vært ikke eksisterende. Dette er veldig positivt for to samboere, bestevenner og fiskeforeldre. I tillegg er det ganske nice å sitte på møte med sjefen iført joggebukse og ullsokker uten at sjefen kan se det.

Vi var, som alle andre, fryktelig nervøse, spente og litt redde for å begynne i praksis. Kom vi til å være flinke nok? Kan de kaste oss ut om vi gjør noe feil? Og kan vi nok til å være i praksis? Ikke bare det, dette var første gang på nesten tre år vi skulle ut i verden alene, uten hverandre. Dag én i praksisen dro Arny til Oslo for å hente jobb-PC og Pernille var hjemme på Teams-møter. Vi var begge et eneste stort nervevrak, men det gikk så fint, og alle vi snakket med var kjempehyggelige. Vi følte oss veldig velkomne der vi var, og vi kunne ikke vært mer fornøyde med praksisstedene vi fikk komme til. Pernille har 10-kaffe og trening hver dag og Arny med sitt store vaffelhjerte har til sin store glede vaffel-torsdag! Vi føler vi har blitt tildelt hver vår skikkelig fine faddergruppe.

Vi synes det har vært kjempespennende og gøy å få bruke alt vi har lært på BIK de siste årene hos hver vår store bedrift. Det har vært veldig lærerikt å få et innblikk i alt som faktisk foregår bak det som ser ut som et veldig enkelt innlegg eller video på Facebook.

Festing og sene kvelder har blitt byttet ut med voksenlivet, og vi kunne ikke vært mer fornøyde! Tusen takk til Mari som hadde troen og hjalp oss å få drømmepraksisen. Og sist men ikke minst, tusen hjertelig takk til Dyrebeskyttelsen Norge og Flyktninghjelpen som har tatt oss inn med åpne armer. Ikke bare har de lært oss alt som foregår bak en stor og viktig bedrift, de har inspirert oss og hjulpet oss å vokse som personer. Vi gleder oss til å se hva fremtiden bringer, og forhåpentligvis avsluttes eventyret med en ledig stilling.. Hint, hint 😉

 

Skrevet av: Árny Halldórsdóttir & Pernille Othelie Tegn

 
by Maria Madeleine on Karriereintervju

Karriereintervjuet: Julie Haugsand

Hvem er du?

Jeg heter Julie Haugsand og er 24 år gammel. Jeg har vokst opp, studert og blitt boende i Halden.

Bilde av Julie Haugsland

Dette bildet tok jeg første dag på jobb

Hva jobber du med og hva er det beste med jobben din?

Jeg er kommunikasjonskonsulent på Fakultetet for realfag og teknologi (REALTEK) ved NMBU. Der drifter jeg sosiale medier, administrer nettsiden til fakultetet, og har en tett dialog med forskere- og ansatte. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle jobbe i akademia, men jeg stortrives! Jeg lærer mye nytt og spennende hver dag, får følge forskning tett, og har helt supre kollegaer som gjør arbeidsdagen mye lettere og morsommere.

Det beste med jobben min er at jeg har et bredt spekter av oppgaver. Alle oppgavene mine gjør meg til en mer allsidig person innenfor yrket. Denne jobben har også gitt meg en bratt læringskurve og ingen dager er kjedelige.

Ikke bare er jobben bra, men campuset er helt klart Norges vakreste campus som du kan se på bildene under:

Bilde av Andedammen på NMBU. Det er ingen ender der, men enn flott dam og et lite hus i bakgrunnen

Andedammen hos NMBU

Bilde av Urbygningen hos NMBU

Urbygningen NMBU

Hva var veien fra studiene til den jobben du har i dag?

Da jeg var ferdig med utdanningen min i 2018 valgte jeg å bygge på med kompetansehevende fag. BIK har forandret seg siden jeg gikk der. Mitt kull hadde ikke muligheten til å ta grafisk design eller videoproduksjon. Jeg valgte derfor å studere i 1,5 år ekstra med fag jeg følte jeg manglet, og bygget opp min kompetanse med blant annet prosjektledelse, videoproduksjon og digital markedsføring.

Det å få jobb som en kommunikasjonsrådgiver med minimum erfaring er tøft. Eneste erfaringen jeg hadde var selve studiet og praksisen. Jeg var også heldig og fikk et vikariat der jeg var i praksis, så jeg rakk å opparbeide meg litt ekstra erfaring.

Jobben på REALTEK fikk jeg gjennom et bemanningsbyrå. Jeg er evig takknemlig for at både REALTEK og bemanningsbyrået turte å satse på meg.

Hva lærte du på BIK som var mest relevant for jobben?

Ouf, denne er vanskelig å svare på. Jeg føler alt vi har lært har en relevans for jobben min. Professional communication er bra, da det er mye forskning på fakultetet. Mari sine analysefag er helt supre, og selvfølgelig krisekommunikasjon – spesielt i en tid som denne er krisekommunikasjon gull verdt å ha. Det er ikke sikkert jeg får bruk for det, men veldig betryggende å vite at jeg har lært hvordan man skal håndtere diverse saker.

For meg var også praksisen veldig relevant, ikke bare for å bruke det vi har lært i studiene, men for å finne ut om dette var noe jeg virkelig ville jobbe med. Jeg fikk innsyn i en bedrift, og fikk sett hvordan man jobbet med kommunikasjon.

Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

«Dette greier du». Uansett hvor mange ganger jeg hørte «dette greier du», eller at jeg kom til å få meg en jobb jeg ønsket, så tvilte jeg på meg selv. Jeg tvilte på at jeg hadde riktig- og god nok kunnskap, og jeg tvilte på at firmaer ville ansette meg.  Jeg skulle ønske jeg visste at jeg ikke hadde trengt å tvile i det hele tatt. Nå som jeg er i arbeid har jeg funnet ut at jeg har mye kunnskap og jeg er relevant for dagens jobber.

Hvilke tips har du til BIK-studenter?

Vis interesse og engasjement i de jobbene du søker! Skreddersy hver enkelt søknad til å passe kvalifikasjonene de ønsker.  Lag deg også en «Portfolio» gjennom studietiden, slik at du kan vise frem hva ditt tidligere arbeid er. Da er det lettere for en potensiell arbeidsgiver å ansette deg basert på det du fremlegger. Det er også lurt å bygge opp erfaring under studietiden, om det er at du drifter noe eget, stiller opp frivillig for en organisasjon, eller blir ansatt på deltid. Da har du allerede en fot inn i gamet og jobbsøkingen etter blir mye lettere. Det er også mulig å gjøre som meg, å melde seg opp til bemanningsbyrå. Dette er noe jeg absolutt kan anbefale 😊

Har du noen spørsmål, så kan du gjerne ta kontakt med meg på Facebook eller e-post: julhaug@yahoo.no

 
by Maria Madeleine on BIK20, Humans of BIK

Brun nordmann

Hver gang jeg er i en samtale med en person jeg ikke har møtt før, kommer spørsmålet om hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har bodd her, siden jeg snakker flytende norsk (håper jeg). Jeg svarer alltid at det er komplisert og at hvis de vil høre så må de ta seg en stol og et glass vann, så skal de få høre.

Bilde av SirwanFoto: Vadim Kiisel

Familien min er flyktninger fra Kurdistan, hovedsakelig Irak-regionen, de måtte dra da Saddam Hussein hadde kontrollen over store deler av Irak. De dro først gjennom Middelhavet til Hellas, og det er her jeg ble født. I lille Athen. Moren min var gravid gjennom reisen så det var vanskelig for henne. Rett etter jeg ble født dro de videre, med meg i slengen, til først Tyskland, Danmark, og så til sist Norge. Hvor de ble i Trondheim en liten stund da min lillebror ble født. Jeg liker alltid å si at min bror er den eneste nordmannen i familien. Så jeg kom hit da jeg var ett år, og har gått gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til nå høgskole. Det vanskeligste med å vokse opp her var kanskje all mobbingen jeg måtte gå gjennom. Det kom til et punkt hvor jeg bokstavelig talt hadde lyst til å operere meg for å gjøre meg hvit, for å føle meg “normal” her i Norge. Det hjalp ikke at i mesteparten av skolegangen var jeg den eneste utlendingen i klassene jeg gikk. Det gjorde andre også litt kleine når jeg snakket til dem, siden jeg er god på norsken min, bedre enn morsmålet, så de ble litt satt ut. Alt dette førte til depresjon i ungdomsskolen. Fra 8-10 klasse møtte jeg aldri opp i timene og hadde et stort hull i utdanningen min. Friår på folkehøgskolen hjalp mye, der traff jeg folk som har båret litt på det samme som jeg har. Der følte jeg meg inkludert i samfunnet, og jeg begynte mine første steg mot fremtiden.

Jeg ser at du rister litt på beina, beklager, mente ikke å la deg sitte så lenge, men bra du hadde noe å drikke imens, nå vet du nesten alt om meg, en brun nordmann som ønsket han var en hvit nordmann før, men er en bedre person nå. Nå, jeg trenger stolen tilbake, trenger stolen til neste person som spør meg hvor jeg er fra.

 

Skrevet av: Sirwan Ali

 
by Maria Madeleine on BIK19, Hverdag under korona-krisen, Studielivet

Når alt blir snudd på hodet

Når jeg først hoppet inn i rollen som fadderleder, så jeg for meg en skolestart jeg selv ville misunne. Flere dager med forskjellige aktiviteter, studenter samlet og god stemning. Da jeg og fadderstyret først startet å planlegge fadderukene hadde vi planer om fester, mingling, en konsert og en sportsdag. Dette ble fullstendig satt på is når skolen og hele landet ble stengt ned.

Bilde av Dea Sadiku

Jeg var på vei til mitt første parlamentsmøte den dagen. Der skulle jeg blant andre ting presentere arbeidet fadderstyret hadde gjort de siste ukene. Møtet ble avlyst. Jeg trodde ikke pandemien ville vare så lenge, og håpet på at skolen og hverdagen ville gå tilbake til normalen fort. Selv ga jeg situasjonen noen uker, men viruset rammet flere og flere. Arbeidet med fadderuken ble glemt. Vi i styret visste jo ikke om det ville bli noe skole til høsten eller om studentene i det hele tatt fikk komme på campus. Vi fikk heller ikke noen beskjed. Det var jo på en måte ikke noe beskjed å få fra skolen heller.

Etter noen uker i isolasjon og med full stopp i all planlegging, fikk vi beskjed om at det sannsynligvis vil være noe form for semesterstart. Med det som utgangspunkt begynte vi å planlegge 3 forskjellige fadderuker. En heldigital semesterstart, en delvis digital semesterstart med noe fysisk oppmøte, og en helt vanlig semesterstart. Arbeidet startet sakte, men vi innså fort at det var mye å planlegge 3 forskjellige begivenheter samtidig. Etter anbefaling fra høgskolen valgte vi å gå for en blandet fadderuke. Dette innebar noe fysisk oppmøte og noen digitale arrangementer.

Sommerferien bestod hovedsakelig av planlegging. Sponsoravtaler måtte på plass, kontrakter måtte underskrives, detaljerte beskrivelser måtte gjøres ferdig og sosiale medier måtte oppdateres. Viktigere i år enn alle andre år var det at styret var så tilgjengelige for studentene som overhode mulig. Vi ville få de nye studentene til å føle seg velkomne og ivaretatt, selv om det ikke ville bli så mye oppmøte som vanlig. Dette resulterte i en strøm av meldinger. Flere av studentene var bekymret og urolige, samtidig var mange klare for fest.

Selv kjente jeg at ordet fest gjorde meg bekymret. Jeg var stadig i kontakt med kommunen om arrangementene våre og utvekslet også noen mailer med kommuneoverlegene. Helgen før 11. august økte smitten drastisk i Østfold og søndag kveld fikk jeg en bekymret telefon fra kommuneoverlegen i Halden. Arrangementene våre bekymret aktørene rundt og mange virket urolige rundt situasjonen. Med dette i bakhodet tok jeg og styret en beslutning. Vi avlyste alle fysiske arrangementer mandag morgen. Det å bidra til at smitten ikke spredde seg på skolen og blant studentene var viktig for oss, og med høgskoleledelsen i ryggen offentliggjorde vi beslutningen. Det digitale skulle gå som planlagt og energien og tankene våre gikk til å gjøre det så bra som overhodet mulig. Jeg tror og håper at vi tok de riktige beslutningene og at studentene ble fornøyde.

Skrevet av: Dea Sadiku

 
by Maria Madeleine on BIK20, Hverdag under korona-krisen, Studielivet

Ny skole, nytt studium – og pandemi

På denne tiden av året er Høgskolen i Østfold vanligvis full av forventningsfulle studenter som er klare for skolestart, men i år er gangene nokså tomme. Dagen før fadderuka skulle rulle i gang fikk nye studenter beskjed om at alle sosiale arrangementer ble avlyst, og de måtte dermed bli kjent med sine nye medstudenter digitalt.

Emilie Birkeland (19) har begynt å studere sitt første år på Bachelor i Internasjonal kommunikasjon (BIK) på Høgskolen i Østfold. Studiestarten hennes ble ikke helt som forventet, men hun er likevel positiv når vi spør henne hvordan det er å være ny student under en pandemi.

Bilde av Emilie

-Jeg har venta på skolestart hele sommeren, og så for meg at det skulle bli skikkelig sosialt de første ukene. Det ble det ikke, ler Emilie. Det er kjedelig at hele fadderuka er lagt digitalt, men jeg syns likevel vi har klart å bli litt kjent med klassen.

– Alle virker veldig hyggelige, og ingen kjenner hverandre fra før. Det syns jeg er bra for da er det ingen som har noen fordommer, og det blir lettere å bli kjent med nye folk, smiler Emilie.

Vil forelesninger også holdes digitalt?

-Sånn det er lagt opp på timeplanen nå, skal vi ha forelesningene fysisk. Jeg vet at det er mange som må ha undervisning digitalt, så jeg syns det er veldig fint at de prioriterer oss som er nye.

-Jeg forventa at vi skulle møtes på skolen og bli vist rundt første dagen, det har jo vi gått glipp av, ler Emilie. Jeg er derfor litt stressa for å finne frem til første forelesning. Men jeg har heldigvis avtalt med noen i klassen å møtes tidligere, slik at vi surrer oss frem til klasserommet sammen

Emilie forteller videre at hun gleder seg til å komme ordentlig i gang på studiet.
-Jeg har alltid vært glad i foto, video, og å lage innhold til sosiale medier, så det blir veldig kult å studere noe jeg har så stor interesse for. Jeg har hørt mye godt om foreleserne og ser virkelig frem mot tiden min på BIK. Jeg håper bare inderlig at korona blir borte slik at jeg får dratt på utveksling. Jeg elsker å reise og utveksling er et av høydepunktene på studiet, legger Emilie til.

 

Skrevet av: Ida Madeleine Bergman