Det er tidlig morgen, og jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Foran meg er PC-en med notatene oppslått. Det er ikke vanlig for meg å stå opp så tidlig med mindre jeg må. Men i dag må jeg.

Bare litt over en måned tidligere begynte jeg å studere Internasjonal kommunikasjon. Jeg flyttet til en ny by uten noen kjente. Det har ikke vært så lett å bli godt kjent med de andre studentene. For en person med sosial angst er det allerede utfordrende og korona har ikke gjort det lettere. Alle må sitte med en meters avstand, også på skolen. Fadderuka ble avlyst. Allikevel følger skolen planen så godt som mulig, og i mitt studium innebærer det å holde fremføringer, også på engelsk. Mitt verste mareritt.

Så her sitter jeg. Pugger og pugger det jeg skal si. Jeg er redd for å glemme noe når jeg står der oppe, foran alle. Redd for å dumme meg ut og bli ledd av. Redd for å ikke bli likt. Manuset går på repeat i hodet mitt hele veien til skolen.

I auditoriet sitter jeg og prøver å følge med. Fremføringene er det siste som skal gjøres denne dagen. Læreren prater og prater. Magen min knyter seg mer og mer. Vi får heldigvis en kort pause før fremføringene skal begynne, så jeg rekker å gå på do. Å være tissetrengt ville liksom vært toppen av kransekaka.

Når forelesningen begynner igjen er det noen andre som skal opp før min gruppe. Jeg klarer ikke å få med meg ett eneste ord. Jeg hadde tidligere funnet litt trøst i at vi skulle være fire stykker som skulle stå der oppe og fremføre sammen. To i gruppa er borte, så den betryggelsen raknet ganske fort. Vi to som er der må bare ta vår del, uten de andre.

Så kommer øyeblikket. Hjertet hamrer vilt mens jeg går opp foran klassen. Omtrent halvparten er borte. Det er jo litt fint, tenker jeg. Færre ansikter å forholde seg til. Jeg setter PC-en med stikkordene på kateteret foran meg. Zoomer inn på skriften så jeg skal klare å lese alt på avstand, før jeg trekker meg litt tilbake så jeg står på linje med han på gruppa.

Han begynner å si sin del. Han snakker rolig og slår av en spøk og noen i klassen ler litt. Jeg jobber hardt for å ikke se anstrengt ut mens jeg venter på min tur. Den kommer fortere enn jeg egentlig er klar for.

Ironisk nok er temaet jeg skal snakke om hvordan man håndterer nervene når man holder presentasjoner. Så jeg prøver mitt beste å ta mine egne råd underveis. Ha øyekontakt med publikum. Snakke rolig og høyt nok. Ikke fikle med fingrene. Jo lenger jeg snakker, jo mer nervøs blir jeg. Om jeg trodde hjertet hamret vilt i stad, hadde jeg ingen anelse. Nå kjennes det ut som det skal slå ut av brystkassa, mens knærne føles som gele. Til slutt runder jeg av med en planlagt kort historie for å illustrere poengene mine. Ordene går på automatikk, og plutselig er jeg ferdig med fremføringen. Selv om man skulle tro det var en lettelse, er det ikke det. Jeg hadde blitt så nervøs at jeg blacket ut.

Krise. Jeg klarer ikke å huske om jeg fortalte den siste historien riktig. Tankene spinner kaotisk rundt i hodet mitt. Prøver å huske. Samtidig skal læreren og medstudentene komme med tilbakemeldinger på hvordan de syntes det gikk. Kommentarene er positive. De sier vi har gjort en god jobb. Men jeg klarer fortsatt ikke å huske. Til slutt kommenterer en at han likte den siste historien, og jeg innser at jeg har klart det. Alle repetisjonene hjemme var verdt det. Kroppen er fortsatt skjelven, men hjertet roer seg. Jeg setter meg ned på plassen min og følger med på resten av fremføringene.

Skrevet av: Helle Iselin Midling Bjerve